Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

 

Tja, jeg visste vel hva jeg gikk til, hadde lest noen omtaler. Så den med mamma og pappa, og i den settingen var det akseptabelt. Men ble ikke helt overbevist av intervjuer med Vinterberg der han sier han gjorde det romantiske mer romantisk for å 'vise at kjærlighet overvinner alt'. 1800-talls forfattere har vel allerede et ufortjent rykte som håpløse romantikere pga filmatiseringer.

Link to comment
Share on other sites

 

Inside Out (2015) er i hvert fall mer enn grei skuring. En god idé veldig kreativt utført og utsøkt animert. God San Fransisco-humor og selveste Kyle McLachlan som stemmen til faren. Laget med ca. halvparten av et vanlig Pixar-team.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Dryads - Girls don't cry (2015). Fin norsk ungdomsfilm, her har det skjedd mye de siste femten årene. Annelie Aune i hovedrollen har ikke helt tyngden til å utfordre Iben Akerlie (som enkelte kanskje husker fra Victoria, dette er mildt sag en annen rolle og en annen prestasjon), men det formidles noe interessant om Snapchat-generasjonen og ønsket om å bryte igjennom enten som musiker eller fotograf. Regissøren er debutant med musikkbakgrunn og viser stort potensial innenfor musikkfilm for ungdom.

Link to comment
Share on other sites

 

Pga The Phantom Podcast så jeg om igjen The Phantom Menace, og så Attack of the Clones. Phantom Menace har like mye absurd kjedelig plottstoff som vi husker, men det er også sjokkerende hvor mye verre AotC er enn TPM. TPM trengte mer følelser og personlighet, men i AotC får vi det og resultatet er katastrofe.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Krigens totale meningsløshet?

Det er den type humanisme som Mandariner fremmer. Krig sett i fra enkeltindividenes perspektiv = meningsløst.

 

Irrational Man. Woody Allen holder koken oppe. Sommerens film er en spennende Hitchcock-aktig-thriller som er tonet ned til et solid stykke karakterdrama. Her er ingenting overfladisk. Filosofi, som er det studiemiljøet filmen foregår i, blir ikke bare et banalt bakteppe, men blir utforsket i den grad at det danner en ekstra dimensjon med substans. Karakterene, som med første øyekast virker noe karikerte, viser seg å ha masse med dybde. Woody Allen har i år virkelig klart å få noe autentisk ut av et overbrukt og i utgangspunktet banalt plott.

 

Stille Hjerte. Personelig leverte den ikke slik jeg hadde ønsket. Jeg hadde ønsket litt mer dybde til karakterene, men Bille August vil først og fremst utforske anvendt etikk gjennom et melodramatisk kammerspill der alle brikkene faller på plass til et komplekst puslespill. Spennende nok, men det irriterer at alle karakterene aldri blir noe mer enn tidskorrekte typer. Det er tydelig at dette er noe han har nedprioritert, men autentisk sett, som jeg mener er viktig i slike etiske problemstillinger, er det ikke solid nok. Fant det også kvalmt hvordan hasj blir dratt fram som en banal etisk sammenligning til det som virkelig er tematikken her.

Link to comment
Share on other sites

 

Skjønner ikke helt hva du mener, men fint at du utdyper vekk fra «krig er så teit, ass». Det slår meg som en heller barnslig måte å se verden på. Selvfølgelig går krig ut over sivile, men det betyr ikke at de stiller seg uforstående til konflikten. Sliter også med bruken din av enkeltindivid (forøvrig et ganske morsomt ord). For meg er det mer deskriptivt enn en representasjon for et verdisett. Kanskje det er bedre å snakke om små og store relasjoner (familie mot land, for eksempel)?

 

Humanismebegrepet er brukt til så mye nå, at jeg ikke har anelse om hva det betyr. Men hvis Mandariner kommuniserer at pasifisme er løsningen på alt som er galt i verden, er jeg mildt sagt uenig.

Link to comment
Share on other sites

 

Enkeltindivid. Individ med trykk på entallsformen av ordet. Humanismen er vell opptatt av det enkelte menneskets grunnleggende rettigheter og behov. Hvertfall i min bruk av ordene.

 

Mandariner er visst laget av en mann som mistet folk som sto han nær i den omtalte konflikten. Hans perspektiv er selvsagt preget av dette. Synes du ikke tilfeldig innvolverte bør ha rett til å ytre seg vedrørende noe de har følt så nært på kroppen? Filmen er altså til en viss grad farget av dette, men jeg synes den klarer å holde et veldig nøkternt og usentimentalt uttrykk likevel. Dessuten prøver ikke filmen å finne en løsning på noe som helst. Kunstens oppgave bør ikke, etter min mening hvert fall, være å uttrykke noe så konkret som det. Det handler bare om å ytre sitt perspektiv, som et eventuelt innspill i en relevant debatt. Du mener vell ikke at bare hovedaktørene skal ha lov til å ytre seg i noe som berører såpass mange fra ulike sosiale grupper?

 

Har du lest Micheal K av J. M. Coetzee forresten. I såfall bør du skjønne hva et humanistisk perspektiv på krig er. Ikke at den minner veldig om Mandariner, men du må vell ha vært borti et slikt perspektiv på krig før, som ikke er pasifistpropaganda, slik du virker å automatisk tolke det.

Link to comment
Share on other sites

 

Gah. Disse samtalene/diskusjonene har en tendens til å eskalere ganske fort. Problemet jeg har med "humanisme", for å være helt spesifikk, er at human-etikere bruker ordet som en forsvarsvegg mot alt de ikke liker. Ordet er så vagt at det ikke kan settes i noen filosofisk kontekst, men likevel har man visst enerett på å fornærme andre som urasjonelle hvis man ikke deler den konkrete mening om at verden er et gudløst sted. Humanisme sier vel ikke noe annet enn at mennesket på individplan står i sentrum, og at man skal ha et sett med rettigheter og plikter som springer ut av ens posisjon som menneske. Problemet med dette er at mennesket som individ for meg ikke er veldig interessant. Vi utvikler vår betydning i relasjon med andre, akkurat som det er slik vi skaper vår identitet. Og ikke få meg til å begynne på kultur. :P

 

Jeg kan være enig i at individer har en verdi, men ikke som en konsekvens av å være et menneske. Det er veldig reduksjonistisk.

 

Selvfølgelig har hvem som helst rett til å uttale seg, og det virker som Mandariner er en ålreit film, bevares. Det er heller ikke slik at jeg spesifikt er ute etter å ta deg på noe, men å snakke om sine egne meninger med andre er ofte en nyttig måte å utfordre og utforske fordommer på. Utgangspunktet mitt var at noen av begrepene dine trengte en utdypning (spesielt humanisme), og siden jeg ikke har lest Michael K. har jeg fortsatt ingen anelse om hva et humanistisk perspektiv på krig er. Hmm. Jeg liker hva Tarkovsky gjør i Ivans barndom... Er det innafor?

 

Kunstneren (eller kunsten) har vel like lite en definert oppgave som noen andre på kloden har det, men greit nok. Jeg er uansett glad for at vi ikke danser rundt leirbålet til Barn av regnbuen.

Link to comment
Share on other sites

 

Alt er cool. Humanetikere er ikke helt stuerene for min del heller, men la oss ikke gå for dypt inn på noe såpass off-topic. Jeg prøver bare å forstå filmen utifra dens retorikk, så det er ikke meningen å fremstå som totalt hippie, selv om det jeg skriver selvsagt er et resultat av meg også. Ivans Barndom må vell sies å være relevant, men se filmen det egentlig er snakk om så kommer du helt sikkert til å forstå. ;)

Link to comment
Share on other sites

 

Trillingene fra Belleville

 

Sylvain Chomet viser at animasjonskunst også kan være nådeløs. Han utfordrer den moderne ideen om at tegninger er noe som er forbeholdt barn og grusomheter tilhører de voksnes domene på samme måte som Lewis Carrol og Roald Dahl en gang gjorde det. Innfallsvinkelen hans er likevel forskjellig. Trillingene er en stemningsfilm som finner sin poesi i det karikertes evne til å uttrykke og kommunisere. Dette er ikke en fabel, og det trenger filmen heller ikke å være. Noen ganger føles det som om fortellingen er en unnskyldning for å uttrykke bevegelser og musikk, og felles for begge deler er en form for suggererende tristesse som er like motbydelig som den er fascinerende. Du vil ikke at det skal fortsette, men du er redd for at det skal slutte også. Og når rulleteksten dukket opp viste det seg at ingen av delene egentlig var så ille. Det må ligge et godt eksistensialistisk poeng der inne et eller annet sted.

Link to comment
Share on other sites

 

Gjensyn...

 

City of the Living Dead (Lucio Fulci, 1980) - Så den svenske Video Invest utgivelsen, VHS selvsagt. Denne er klippet, men ganske smooth gjort. Pen overføring av en meget smekker film. Og ja, for et soundtrack!

 

Inferno (Dario Argento, 1980) - Dette var den norske utgivelsen, VHS selvsagt. Norsk tittel "Inferno 80". Klippet opp mot 10 min., men igjen er det gjort meget pent. Inferno er en film jeg kan se om og om igjen, den inneholder flere av hans kjennetegn som regissør. Grunnet sykdom ble den delvis regissert av Mario Bava. Smekkert foto, nydelig absurd fargespekter og med et halsbrekkende soundtrack fra Keith Emerson.

 

Annet...

 

Whiplash (Damien Chazelle, 2014) - Imponerende Scorsesish jazzete drivende filmspråk. Med en viss interesse for jazz er dette midt i blinken, den jager etter noe mer enn en historie, men forteller noe om oss som mennesker. Den har sine svakheter, men den rev meg avsted på en reise. Det er nettopp hva god film burde gjøre.

 

The Imposter (Bart Layton, 2012) - Interessant dokumentar om identitetstyveri. En gutt forsvinner i Texas, for så å dukke opp igjen i Spania. Problemet er at det ikke er ham, men familien nekter å innse det åpenbare. Så begynner det å skje noe meget uhyggelig.

 

It Follows (David Robert Mitchell, 2014) - Fin stemning. Ikke så fint levert, kanskje. Historien mangler noe, men stemning. Plenty stemning. Fett soundtrack.

 

Sleepwalk With Me (Mike Birbiglia & Seth Barrish, 2012) - Greit om en wannabie stand-up komiker søvngjenger. Litt Woody Allenish.

 

The Pyramid (Grégory Levasseur, 2014) - Found footage horror. Tittelen sier det meste, et par ok scener. Men det blir fryktelig tøvete.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

Den brysomme mannen

 

Svært skuffende. Her fungerer egentlig ingenting. Hvis målet er å sette opp underfundigheter, finnes det nok alternativer til at dette føles direkte derivativt. Det som allikevel overrasker meg mest er den totale sjelløsheten i produksjonen. Det er helt sikkert intendert, men noen burde ha forstått at en film uten noen form for engasjement (intellektuelt eller emosjonelt) ikke kan fungere. Legg til et ikkeeksisterende plot og uinteressant mise en scene, og vel... 1/10

Link to comment
Share on other sites

 

Louder Than Bombs: En flott dyptgående studie av mennesker fanget i tvetydighetene etter en middelaldrende familiemors uventede dødsfall. Høres kanskje dystert ut, men til forskjell fra Triers forrige stiller denne seg mer positivt ovenfor livets tvetydigheter. Et bedre begrep finnes nok ikke for å beskrive spenningene som er tilstede i omtrent alle filmens scener. Louder Than Bombs er dvelende på samme tid som den er konsis. I motsetning til den andre filmen jeg nylig har sett (nedenfor) er tematikken håndfast i det at den beskriver noe vi alle er kjent med. Selv om det er vanskelig å sette fingrene på, tok den rett og slett tak i sjela mi. Trier fortsetter å eksperimentere med hvordan han filmatisk uttrykker karakterene sine. Må innrømme at det er veldig virkningsfullt, selv om jeg egentlig ikke verdsetter slikt noe. Likte forsåvidt Triers to føregående, men dette er på et høyere nivå i min bok.

 

Jauja: Ironisk at jeg valgte denne bort på Kosmorama fordi jeg syntes at en western med Viggo Mortensen hørtes for konvensjonelt ut. Dette her var jo nesten El Topo 2.0! Visuelt vakker, og avslappende å se på, men substansielt blir det for absurd og for lite håndfast. Beskriver den desperasjonen i Mortensens jakt etter dattera Ingeborg? Forteller den noe om menneskelig begjær? Nei, slik jeg ser det faller den ikke ned på noe. Det hele vikler seg bare dypere og dypere inn i absurditeter dess nærmere slutten vi kommer. Da jeg ikke trodde det kunne bli snålere kom avslutningsbildet... WTF? Uansett. Tolker det som det fokuseres mest på form. Filmatisk poesi? Ikke spør meg. Jeg forstår meg ikke på poesi uansett.

Link to comment
Share on other sites

 

Bølgen - en i utgangspunktet gjennomsnittlig katastrofefilm som i en del scener reddes av jordnært sjarmerende spill fra Torp og Joner. Ideen om å lage katastrofefilm basert på akkurat denne situasjonen, som attpåtil er så billedskjønt plassert i virkeligheten at man ikke trenger dikte noe opp, er god. Jeg skulle egentlig ha ønsket meg enda mer naturporno her - mer sweeping shots av turistfjorden. Men å begrense perspektivet akkurat når bølgen kommer er effektivt nok, selv om det kunne blitt gjort enda mer stilrent.

 

Ellers checker den så å si alle katastrofefilmboksene. Det er helt greit at den er sjangerfilm, og at den tar med seg de fleste standardelementene. Men det er noe veldig fint som skjer når sjangerfilmer slår litt sprekker, som f.eks med sør-koreanske The Host, og det unike i filmskaperen og hans/hennes filmskaperkultur komemr fram. Her får vi ørsmå glimt av det, i nevnte hovedrollekarakters sjarm, men siden dette i utgangspunktet er ålreit håndtverk blir jeg bare sittende og ønske meg mer av det. F.eks er det noen små scener her fra bygdas utkant, med trehus langs fjorden, der familien bor. Hva med å dykke litttegrann, ikke så mye, men litt mer ned i dette dagliglivet? Hente fram noe av _livet_ i denne bygda og ikke bare innad i familien og på skredvarselsenteret? Det skal ikke så mye til før man plutselig kan si at det er noe spennende ved at katastrofesjangeren møter det norske. Like interessant kunne det være å ta inn mer av den skandinaviske filmtradisjonen i skildringen av hovedkarakterene. Det er bittesmå antydninger til det, igjen, med en mer nedpå replikkveksling enn i Hollywoods varianter, men for lite av det. Siden dette knapt nok gjøres blir det stort sett bare naturen igjen som forteller oss at filmen ikke er dusinvare.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Hva menes med "skandinaviske filmtradisjonen"? Uthaugs ønske var å lage en sjangerfilm, han legger ikke skjul på at han lager film for publikum, ikke seg selv, og trekker frem sjangerfilm som Independence Day og Armageddon som forbilder. Etter min mening er Bølgen kanskje den mest viktige filmen i norsk filmhistorie, den markerer at vi kan og at vi burde ville mer. Den trekker publikum til kinoene, bringer pener i kassa og fremmer nye muligheter for unge -og gamle- norske filmskapere.

Link to comment
Share on other sites

 

Alt jeg ønsker er at det skal være noe som skiller den fra alle andre katastrofefilmer. Det kunne fint blitt gjort innenfor rammene filmen setter, men når man oppsummerer det hele er den midt på treet og bog standard. Jeg er helt med på at han skal lage sjangerfilm når han skal lage sjangerfilm, men det er mulig å krydre sjangerfilm også. De beste sjangerfilmene følger heller ikke bare blindt oppskriften.

 

Jeg vet ikke hvorfor Bølgen er så viktig. Max Manus og Kon Tiki har allerede vist at Hollywood-kloner kan gjøres og at relativt store budsjett kan forsvares i norsk film. At Bølgen er Oscarnominert viser at alt norsk film er opptatt av nå er å trekke stort publikum. Det fremmer kanskje en type mulighet for norske filmskapere men jeg ser ikke spesielt positivt på det. Når det er sagt er denne filmen bedre enn Rønning og Sandbergs produksjoner.

Link to comment
Share on other sites

 

Den kommer jo ikke til å bli nominert heller. Den er ikke eksotisk og handler om en person verden har hørt om som Kon-Tiki var. Vi burde utvilsomt valgt De usynlige, om ikke annet for å gi den litt drahjelp utenfor Norges grenser. Men med kulturpolitikken som råder nå er det jo bare publikumstall som teller, enten de kommer i form av relativt anstendig, men stereotyp, sjangerfilm eller ren vulgær folkelighet som Børning.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg forstår ennå ikke hva "skandinaviske filmtradisjonen" betyr. Hva menes?

 

Hva som er de beste sjangerfilmene er og blir veldig personlig. Du må jo kunne mene at den er best, mens jeg mener at den er så som så. En har vel ikke mer rett enn den andre? Det er jo greit at du og andre ikke liker filmen, men jeg synes kritikken bærer noe preg av påtatte anti-holdninger om Hollywood og sjangerfilm. Vi har jo sett dette før, det er ikke noe nytt innen norsk kulturliv at god kultur ikke kan være kommers. Ogd det blir veldig bakvendt at en film skal få kritikk for å trekke publikum, betyr det at Beatles egentlig burde vært nominert fordi den floppet totalt?

 

Så vil jeg bare si at den norske Oscarkomiteen ikke er politikere, så det blir noe vel konstruert å skulle koble det til kulturpolitikk. Spesielt konspiratorisk blir det når man hinter om at den reflekterer den sittende regjeringen. Men det sier endel om hvor vanskelig det er å diskutere norsk film, spesielt sjanger- og den mer kommerse filmen. Det er der jeg mener Bølgen er en viktig film, fordi den markerer at vi kan. Den fremmer unge filmskapere som ikke bare er interessert i å fortelle små personlige historier, men også brede og kommerse. Ja, og ikke minst uavhengig b-film om man vil. Uthaug er et resultat av en slik generasjon, han gjorde sine egne filmer og viste dem på Amandusfestivalen. De var et direkte produkt av en anti-norsk kulturpolitikk, hvor man ville utfordre bl.a. filmsensur og "god smak".

Link to comment
Share on other sites

 

Både Oscar-komiteen og særlig Amanda-juryen i år kan kritiseres for å ha for tette bånd til kulturministeren, det er vel vanskelig å la være når hun ved utdelingen av Folkets Amanda fastslår at det viktigste er at filmen treffer publikum. Oscar-kandidaten kan kanskje forsvares siden Kon-Tiki endte opp med å bli nominert, men det er veldig vanskelig å argumentere for en jurypris for beste film til Børning.

Link to comment
Share on other sites

 

Nei, dette er bare en tankefeil. Hun må jo kunne si hva hun vil, uten at det betyr at Oscar-komiteen eller Amanda-juryen har tette bånd til kulturministeren. Du mener kanskje at Hadia Tajik forsvarer terrorister fordi hun var kritisk til å forby utsagn som hyller terror? Just sayin`!

 

Går du tilbake å ser de der har blitt tatt ut som norske Oscarhåp, så er det jo gjerne publikumsvinnere. Veiviseren? Elling? Max Manus? Mener du at Oscar-komiteen plukket ut Max Manus fordi der var tette bånd mellom Giske og Arbeiderpartiet?

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...