Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

http://i60.tinypic.com/34i1r2o.jpg

 

Dogville (2003) av Lars Von Trier

 

"And then it was as if Dogville just waited. Even the wind dropped, leaving the town in an unfamiliar calm. As if somebody had put a large cheese dish cover over it, and created the kind of quietness that descends while you're awaiting visitors."

 

Dogville er omtrent så teatralsk som man kan få se på film. Man må bare bøye seg i støvet at Von Trier tør å lage en slik film, satt på en enkel scene der abstrakte grenser er tegnet og merket med kritt. Dette kunne fint vært spilt som et teaterstykke i New York eller noe, som Bertolt Brecht ville vært stolt over. Von Trier er kanskje ikke på sitt mest eksplisitte her, men han er definitivt en mester i å provosere publikums tanker.

 

Å kalle Dogville altomfattende ville ikke være unøyaktig. Her går Von Trier løs på de mørkeste sidene av menneskets natur og kler av det for folk å se. Med fokus på temaer som slaveri, utnyttelse, aksept og kjærlighet, er det en hardtslående film fra ca en time inn, og gir aldri slipp, selv etter at den overraskende(geniale) rulleteksten på slutten av 178 minutters spilletid. Å prøve å analysere Von Triers utforskning av livet etter en visning ville være dumt, så jeg skal la dette aspektet av filmen ligge til jeg får sett den igjen. Noen sier den er anti-amerikansk (som kommer ekstra tydelig fram av låtvalget og montasjen på slutten), men vet ikke om jeg kjøper det helt. Filmen kunne egentlig tatt utgangspunkt i hvilken som helst land, siden det er såpass allmenne temaer.

 

Men en ting er sikkert, skuespillet er fra øverste hylle. Den lange spilletiden gir hver karakter tid til å puste og vokse, og hver skuespiller gjør det meste ut av sin tid til å skinne. Stellan Skarsgård gir en grøssende tolking som Chuck, mens Patricia Clarkson kan fryse blodet med sin rolle som hans dysfunksjonelle kone med en forkjærlighet for gresk klassikere. John Hurt’s fantastiske fortellestemme gir en til tider-livlig, noen ganger-sørgmodig stemming til denne tragiske historien, mens Paul Bettany er perfekt som den selvutnevnte talsmannen, det nærmeste du kommer en moralsk søyle i Dogville. Men dette er Nicole Kidman sitt show fra start til slutt. En engasjerende forestilling fult av tristhet og håp, Kidman har aldri vært så rå som når Von Trier presser henne til det ytterste.

 

Det fantastiske manuset som nesten leses som en bok av Hurt med så mye lyrikk som kan forventes fra en film så gjennomtenkt. De filosofiske betraktningene kombinert med det merkelige settingen tar litt tid å venne seg til, men etter hvert glemmer man det og man blir tvunget til og bli grepet hele veien. Det er kanskje en av styrkene til filmen, at siden alt av kulisser er strippet vekk så kan man kun fokusere på karakterene.

 

Dogville er på ingen måte en enkel film, men absolutt en hypnotiserende én, Von Triers episke eksperimentelle teater/ film er en ekkel grubler på de mørkere siden av menneskets natur og behovet for å overleve. Som det sies, "Every dog knows his own."

 

 

----

Hvordan er de to andre filmene i trilogien?

Link to comment
Share on other sites

 

Chappie blir nok min siste Neill Blomkamp-film. Han er teknisk kompetent, har noen gode plotideer og får til noen virkelig gode enkeltscener, men det mangler substans og omgangen med tunge temaer som AI og privatisert politistyrke blir for lettvinn. Die Antwoord er dessuten produktplassert i filmen ved at Ninja og Yo-Landi spiller personaene sine fra bandet i roller skreddersydd for dem, og ja, "Enter the Ninja" dukker opp på soundtracket. Do not want.

Link to comment
Share on other sites

 

Er vell på tide å gjøre seg kjent med Jacques Audiard, etter at hans siste vant gullpalmen i Cannes. Sett Rust og Bein (2012). Det mest fremtredende med denne er det forbildende filmspråket. Her er det virkelig ikke bruk for fortellende voice over. Alt ligger i bildene. Ta for eksempel sluttscenen, det aller siste bildet i filmen, og se for deg selv hvor mye det alene forteller om framtiden til disse karakterene. Det er litt her filmen ligger. Audiard presenterer bare karakterene og handlingen, historien blir først og fremst til i hodene våre. Handlingen er en enkel historie om to karakterer som begge sliter med sitt, men som lærer av hverandre og skaper noe flott sammen. Det hele er litt anstrengt kanskje, litt i overkant 'feel-good', men det er tydelig at Audiard har kvaliteter som filmskaper. Venter i spenning på årets Dheepan.

Link to comment
Share on other sites

 

Audiard er bestandig interessant. Men synes Rust And Bone er svak film fra han, har dog bare sett filmen én gang. Er enig med det du sier at den er kanskje litt anstrengt og 'feel-good'. Setter både: Read My Lips (2001) og etter min mening hans mesterverk; A Prophet (2009) over Rust And Bone.

Link to comment
Share on other sites

 

Salt of the Earth

”Levd liv”. Fra dokumentering av folkemordet i Rwanda til planting av sin egen skog. Amaz.

 

Hallström sin Casanova

Alt for glattpolert. Koselig nok, men hvor er faren? Hvor er risken? Spenningen? Legendariske Casanova fortjener langt bedre.

 

Return & Pink Panther Strikes Again

Sellers gjør disse filmene, ingen tvil. Gi han et par sprø påfunn og du har sann magi. Herbert Lom fortjener også ros for sitt herlige bidrag.

 

Paddington

Sett bort fra CGI-bjørner i skremmende kunstig CGI-skog i begynnelsen, var denne gledelig fornøyelig. Ikke at det nødvendigvis er noe galt med CGI da, men her var det temmelig…galt.

 

Villmark

Hva faen? Twisten gir meg lite håp for menneskehetens fremtid, og norsk skrekkfilms fremtid for den del.

 

Hitch

Smith er sjarmerende.

 

...Også Game of Thrones da, i sin femte. Grusomt spennende. Nervepirrende.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

I utgangspunktet ganske lunken interessert i Jurassic World, men stort sett veldig positive anmeldelser fikk meg i hvertfall lurt med på en tur på kino. En rimelig dårlig fortalt film, et snev av nostalgiske følelser med både musikk og bilder blir raskt avbrutt av dinokaoset bryter løs, og dette vedvarer sånn ca. filmen ut. En tirade av actionsekvenser, med null hensyn til oppbygging og suspense, stikk motsatt enn hva originalen fremstod. Man kan jo undres på om ideene til en fjerde film var gode nok til å revitalisere serien, det føles som om det meste er bare en blanding av alt man har sett tidligere. Dessuten var det fra et biologisk perspektiv, angående dyreadferd osv, helt merkelig å se de i overkant blodtørste dinosaurene boltre seg løs og tilsynelatende bare drepe mest mulig for drepingens skyld. Tommel ned.

Link to comment
Share on other sites

 

Mongoland

 

Så den riktignok ikke ferdig på grunn av sommerens skiftende vær, men dette var sjarmerende. Har aldri hatt sansen for Pia Tjelta, men her gjør hun en forfriskende jobb. Kristoffer Joner spiller en rolle som føles som en parodi på det han har gjort senere, og Walken-scenen var purt gull. Ellers er de mer eller mindre forvirrede karakterene stort sett sjablonger, men det er gjort på en bra måte. Regien er ikke akkurat perfekt, og om du sammenligner den med senere norske filmer er det ikke spesielt glossy. Dette er en av filmens store styrker. Det føles ikke så mye som et tidsdokument som en del andre norske semiklassikere (Reprise, Koselig med peis), og å se filmen femten år etterpå blir dermed ikke en reise i arkaisme. Ja, jeg vil nesten kalle dette genuint inspirert. Til tider er handlingen ganske platt, men det er det jo å bo i Norge. Stavanger har jeg aldri vært i, så noe går sikkert over hodet på meg.

 

Spesielt Stavanger-rapperen er ganske strålende. Ikke fordi han er spesielt original, for det er han absolutt ikke. Når han hevder at det foregår en del dissing i rap-miljøet i Stavanger, før han legger til at det er enklere å rappe hvis man er fra Oslo, føles det som en kommentar på hvor norsk hip-hop har endt opp (Hint: Jeg er ikke fan av noen av Oslo-artistene, eller annen norsk rap for den saks skyld). Så legger han ut om hvor privilegerte afro-amerikanerne er fordi de faktisk har noe å klage på. Dette er bare ett eksempel på hvordan Mongoland tar tempen på en del ting som har blitt mer og mer framtredende. Det er ikke alltid supergodt framført, men det er en del av sjarmen. Fristende å gi dette en poengsum på skøy. 8/10!

Link to comment
Share on other sites

 

Mad Max: Fury Road
Tiårest beste actionfilm by far. Fast-forwardingen som Miller bruker er forøvrig en liten genistrek, og en herlig kontrast til nåtidens actionfilmers overdrevne bruk av slow-motion. Makan til intens film. To tomler opp herfra.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 

Jurassic World.. en underkommunisert kvalitet ved den første Jurassic Park-filmen er at den er sjeldent siterbar, selv i dag. Uavhengig av hvorvidt du liker sitatene eller ei. Karakterene var fengende typer, stort sett. På det området feiler Jurassic World totalt. Det er en del morsomme scenarioer her, og jeg er såpass barnslig at jeg kan like at vi nok engang er tilbake i en fornøyelsespark med dinosaurer. Jeg liker jo dinosaurer, og har sett fram til flere dinosaurfilmer. NOen morsomme scenarioer, som sagt, noen ok actionscener. Kjipe karakterer og manus generelt. Det er forbløffende hvor falsk høybudsjetts CGI kan se ut i 2015. Jeg ble svært sjelden overbevist om at vi hadde med virkelige skapninger å gjøre. Hadde ikke skadet med en T-rex robot eller noe.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Vivianes kamp. Litt skuffa. Litt monoton og ensidig, om enn velspilt og velregissert, synes f.eks. Nader og Simin - et brudd skildrer noe av den samme problematikken på en mye mer kompleks og interessant måte.

Link to comment
Share on other sites

 

Mandariner. Et fint karakterdrama og en sterk antikrigsfilm. Fortalt nøktnern nok til at det ikke blir svulstig og oversentimentalt på tross av at historien filmen forteller er ganske tragisk. Tankevekkende om krigens totale meningsløshet. Virkelig en film folk bør få med seg i sommer.

Link to comment
Share on other sites

 

Krigens totale meningsløshet?

 

Jupiter Ascending

 

Dette er noe av det teiteste som er festa på film. Fullstendig idiotisk sammensurium av sjangre og idéer hvor Mila Kunis spiller gjenfødt prinsesse som kan redde jorden fra å bli høstet av slemme utenomjordiske. Etter tretti minutter forstod jeg absolutt ingenting av hva som foregikk, og ved filmens slutt var det ikke stort bedre. Den merksnodige blandingen av klisjéer og eksistensielt babbel, som Wachowskiene litt for ofte gjør seg skyldig i, fungerer usedvanlig dårlig her. Dette fordi filmen har et uoversiktlig plott, manglende karaktermotivasjon, for ikke å glemme blødmene som florerer. Som en fattigmannpersons variant av Det femte element (som jeg ikke er noen fan av) har man til og med inkludert en byråkratisekvens som åpenbart er ment humoristisk. Poenget er åpenbart, subteksten ikkeeksisterende. Det kan man si om hele filmen. Den låner fra mye forskjellig uten at den gjør noe av det til sitt eget, og resultatet er mye mulig det verste jeg har sett i år.

 

Focus

 

Will Smith spiller utelukkende i filmer som er reklame for ham selv, men dette er ikke like fornærmende som de andre filmene han spiller seg selv i. Hva skal man med hvem lurer hvem når Will Smith kan lure alle i hele verden? Kjønnspolitikken er særdeles tvilsom, plottet ikke særlig spenstig og Will Smith er som alltid kjedelig, her som skurken med hjertet godt plantet i den amerikanske drømmen. Vi slipper imidlertid å bli innprentet med tankegodset fra Pursuit. Tror Denzel Washington kunne ha gjort noe ålreit ut av dette, men som Focus står er den bare en av de minst dårlige filmene til Smith.

Link to comment
Share on other sites

 

Being John Malkovich

 

Charlie Kaufmans mesterverk har ikke blitt noe dårligere med årene. Spike Jonze har kanskje gjort en bedre film med Where The Wild Things Are, men vi snakker en av de definitivt beste amerikanske nittitalls-filmene. Lag på lag skapes og skrelles vekk i det som både er et tidsdokument og en skremmende relevant diskursiv tilnærming til samtiden. Sjeldent en film fungerer på så mange nivåer uten å miste underholdningsverdien, og Jonze/Kaufman-s tilnærming til ganske tunge ideer har egentlig mest til felles med kunst-pop. Etter at Kaufman rotet seg fullstendig bort med Synecdoche er det forfriskende å se hva han var i stand til mens noen enda holdt ham i tøylene.

Link to comment
Share on other sites

 

"To dager, en natt" (2014) er en smart politisk kommentar fra Dardenne-brødrene, forsterket av en meget fintfølende skildring av en karakter som sliter med depresjon. Et noe søkt utgangspunkt setter i gang en slags fabel over hvordan kapitalismen gjør retten til arbeid til en ødeleggende survival of the fittest og spiller opp konflikt mellom borgere fremfor kamp mot systemets urett. Mye av attraksjonen ligger i den spenningsfilm-aktige strukturen og usikkerheten rundt hva som kommer, så om det er noe man ser om og om igjen er uvisst. Men altså, et stykke sosialrealisme som ikke bader i egen døll tragedie.

 

Mansfield Park (1999, Patricia Rozema) - BRAVO! Her, kanskje for første gang, er en interessant Austen-adapsjon. Joda, ting som Joe Wright-versjonen fra 2005 er absolutt fornøyelig underholdning, men ikke interessant, og ikke noe som gjør ære på Austens kvaliteter. Rozema har også skrevet filmen, og hun forstår åpenbart Austen. Det tillatter henne drøye grep som kunne feilet i andres hender. Det mest geniale er hvordan hun på overflaten har gjort om hovedkarakteren Fanny Price til det motsatte av det hun presenteres som i boken (og det mange kortsynte eksklusivt leser henne som): I stedet for en grå, passiv mus, noe som hun introduseres som i boken ___på overflaten___ er hun standhaftig, aktiv og kreativ. Ved å eksternalisere visse kvaliteter bokens (oppegående) lesere har tilgang på veier Rozema opp for noen av svakhetene en filmatisering uansett vil ha.

 

Her er et annet drastisk grep: Det legges til i filmen at hun er en forfatterspire, og tekstene som hun liksom skriver er Jane Austens egne (ofte hysterisk morsomme) tenåringstekster. Med en klosset hånd kunne dette blitt platt, i dette tilfellet er det nok en genistrek: Ikke bare skaper det en intellektuell nerve i filmen som så ofte mangler fra Austen-filmatiseringer, og ikke bare gir det forsterket inntrykk av den intertekstualiteten som er så essensiell i romanen Mansfield Park, men på snedig vis gir det oss et inntrykk av den skarpe, nådeløse fortellerstemmen som gjør Austens romaner så tilfredsstillende som samfunnssatire, og som alltid er så alt for langt borte fra enhver nærmest entydig romantisk filmatisering.

 

Filmen er ikke perfekt og jeg er ikke helt sikker på om Mary Crawford får som fortjent, men her er en vågal filmskaper som har tatt risikable valg der hun så enkelt kunne gjort det sikre og utprøvde. Resultatet er kanskje den beste filmen i sin sjanger.

 

edit: Rozema gir oss obv ikke en fasit på hvem Fanny Price er, opphetet som den debatten er - filmen er mer som et akademisk innlegg å regne, godt argumentert for med kryssreferanser til andre Austen-tekster.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

The Wachowskis er tilbake med et eventyr i verdensrommet, nemlig Jupiter Ascending. Noen må gjerne forklare meg hva som er greien. Denne traff dog langt dårligere enn Cloud Atlas, men jeg forsto aldri hva folk så i den heller. For det første lider Jupiter av samme problem som mange av dagens storfilmer. Nemlig pregløshet. Eller, for å presisere: Dårlig bruk av digitale effekter. Ja, det er en klisjé å klage på det, men det gjør det ikke mindre sant. Jeg ser en kritiker kalle filmen ”Guardians of the Galaxy uten alt som er gøy”, men sannheten er at filmen lider av samme syndrom som Guardians. Alle actionscenene mangler preg, stil, personlighet. De føles som en repetisjon av forrige Blockbuster, og er dessuten kjedelige. Jeg faller ut. For det andre må vi snakke om dette med klisjéer. Vi kommer ikke utenom. For å dømme dagens film enda litt mer noterer jeg meg at også dette er en aktuell problemstilling. Vi så det i Oblivion med Cruise, og vi ser det igjen i denne filmen. Eller skal det liksom forestille referanser? Jeg biter ikke på den kroken, da må de være mer presise og med ekte kjærlighet i bunn (Tarantino er et åpenbart eksempel). Alt for mange av scenene her ligner alt for mye på ting vi har sett i noen av tidenes mest innflytelsesrike fantasifilmer, nemlig Star Wars og Harry Potter. Men det er ikke slik influens skal fungere. Det skal inspirere til nyskaping, ikke uoriginalitet. Skjer dere, Wachowskis!

 

Men til noe bedre, nemlig Paul Thomas sin ferskeste. Dere skjønner hva jeg snakker om, det er selvsagt godeste Inherent Vice. Vanskelig å si noe fornuftig her, men det betyr vel at Anderson har gjort noe riktig. Laget en skikkelig hasj rus-film, i god gammeldags Big Lebowski stil. Vi opplever historien som fortelles som hovedpersonen selv; i total forvirring. Noe jeg likte i denne filmen var uforutsigbarheten. Den fanger den uforutsigbare rytmen til livet, gjennom lange tagninger med stedicam i bevegelse. Ikke akkurat noe nytt, siden regissøren har gjort det lenge, men det funker jo alltid bra da. Jeg digger også situasjonene, De har en egen, snål og absurd humor. Scenen når hovedperson sitter i bilen og ser på fyren ved siden av seg spise is er mildt sagt kostelig. Det er gøy å se, at Anderson har det gøy med noir-sjangeren. Den bevisste fortellerstemmen, de overdrevne karakteren (som etter hvert viser seg å være mer menneskelige) osv. Og på slutten er filmen til og med litt fin.

Link to comment
Share on other sites

 

http://i60.tinypic.com/5txmyr.jpg

 

Solaris (1972) av Andrei Tarkovsky

 

"Man was created by Nature in order to explore it. As he approaches Truth he is fated to Knowledge. All the rest is bullshit."

 

Det tok meg noen dager etter å ha sett Solaris før jeg var endelig i stand til å konsolidere mine tanker om denne filmopplevelsen. Solaris hadde en ganske stor effekt på meg, slik som de fleste Tarkovsky filmene har. Det er nesten som man havner i en slags transe når man ser dem. Jeg vil prøve å holde dette til en ganske grei anmeldelse, jeg er ikke klar for og virkelig begynne å diskutere de filosofiske ideene som filmen presenterer uten å se filmen flere ganger.

 

Solaris er en film adoptert fra den polske forfatteren Stanisław Lem’s roman med samme navn. Imidlertid skiller Tarkovsky’s sin adaptasjon seg sterkt fra kildematerialet. Jeg har ikke lest romanen, men jeg har lest at Lem opprinnelig fokuserer primært på mannens manglende evne til å kommunisere med utenomjordisk liv, mens Tarkovsky fokusere mer internt, hvilken effekt opplevelsen ville ha på ens psyke.

 

Tarkovsky's versjon begynner på jorden, som fungerer som en kontrast til den kalde isolerte romstasjon i bane rundt den fjerne planeten Solaris. En psykolog, Kris Kelvin, blir sendt til Solaris for å undersøke hva som forårsaker forvirrende meldinger som blir sendt fra stasjonen. Dagen før han er satt til å dra, tilbringer han tid i sine foreldres hjem. Der får de en besøkende som har vært på Solaris, som advarer Kris om mysteriene på planeten. Kris ignorerer mannens advarsel og gjør reisen til Solaris uansett. Ved ankomst på romstasjonen, som blir operert av et mannskap på bare 2, blir han straks konfrontert med mysteriet av planeten, når det er flere personer om bord i romstasjonen enn det bør være - en av dem er hans avdøde kone.

 

Teknisk sett er Solaris en fantastisk prestasjon. Filmet i samme periode som 2001: A Space Odyssey, vil jeg si at Solaris kommer nær Kubricks utrolig prestasjon. Til tross for slitt-utseendet på romstasjonen som mest sannsynlig er et resultat av manglende finansiering, spiller det perfekt inn temaene i Solaris. Andrei Tarkovsky er, som alltid, utrolig i hans evne til å skape fantastiske bilder - hver frame er perfekt. Det var spesielt en scene som gav meg gåsehud på hele kroppen; Når de opplever vektløshet og Bach sin orgelmusikk siger inn i høyttalerne.

 

Solaris er ofte betraktet som Sovjet respons til 2001, men til tross for dem begge blir satt i rommet, og handler om temaer som menneskehetens usikkerhet i universet, har de to helt forskjellige tilnærminger. 2001 handler om den ytre tanken på utvidelse og transcendens av mannen, samt en utstilling av teknologisk bragd (for å kort oppsummere en utrolig kompleks film), mens Solaris handler om utforskningen av menneskets indre psyke (for å oppsummere en like kompleks film ) og begynner å stille spørsmål ved "hvorfor" av menneskets plass i universet i stedet for "hvordan" eller "hva".

 

Igjen, dette er for det meste bare mine opprinnelige tanker, med litt research. Jeg kommer nok til se denne filmen mange ganger før jeg selv begynner å virkelig grave i den sanne betydningen av Solaris. Som stort sett alt Tarkovsky har gjort, er denne filmen et absolutt mesterverk - en av de beste science fiction filmene gjennom tidene!

Så en kommentar fra en som har sett filmen som jeg synes var passende: "It gave me a headache, but it was the best headache i've ever had"

Link to comment
Share on other sites

 

Mission Impossible V: Rogue Nation

 

Fikk sponsa billett, og det føltes som god nok grunn til å gå halvveis. Ingenting å hente her. Tom Cruise virker veldig anstrengt i alt han gjør, og spesielt de sagnomsuste stuntene plages av fantasiløshet og slapp regi. Historiefortellingen er et nytt lavmål for serien, med et latterlig og uoversiktlig plott, mens balansen mellom humor og undring Bird fant i forrige runde har forduftet fullstendig. Nei, dette er mer Mission Implausible.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg havnet også på den nye Impossible filmen, men er ikke med på at den fortjener så tøff dom. Det jeg er enig i er at stuntene ødlegges litt av regien, selv om det er gjort forsøk på å holde tagningene litt kunne McQuarrie holdt lengre. Men det kanskje mest interessante med filmen er karakteren til svenske Ferguson og hvordan hun spiller en viktig rolle for å drive det hele. Cruise forsvinner litt i bakgrunnen, selvsagt stjeler han showet med stunt og ablegøyer, men spionien Ilsa (vink vink til en viss klassiker) gir Rogue Nation en ekstra dimensjon den sårt trenger. En kritiker trakk frem at vi ikke får vite noe personlig om karakterene våre her (om fortiden deres, følelsene deres, relasjonene osv.), som dermed gjør det vanskeligere å engasjere publikum følelsemessig. Dermed er denne nevnte karakteren så viktig. I klassisk Mission Impossible-ånd skifter hun stadig side og sliter mer og mer med å akseptere oppdragene hun blir gitt. I tillegg er hun en sterk kvinnelig karakter (etterlengtet i Hollywood for tiden), overraskende nok aldri gjort til eye-candy (sett bortifra markedsføringen til filmen; som jeg kan forstå fordi sex fremdeles selger, men hvor riktig det er i forhold til hvor vi vil verden skal gå er en annen sak, Simon Pegg var i alle fall ikke fornøyd).

Link to comment
Share on other sites

 

Likte den forrige MI-filmen. Sonet ut hver gang plottets detaljer ble snakket om, men det var leken action. Overraskende leken. Nå har jeg sett den nye også, og actionscenene denne gang var ikke like morsomme. Ikke like mye elegant 'slapstick', so to speak. Streite biljakter, innbrudd, etc. Likevel helt grei skuring (siden jeg ikke betalte for filmen heller), noen ok twists.

Link to comment
Share on other sites

 

Er ikke interessert i å krangle om noe som etter mitt syn er så kjedelig som dette. Synes ikke filmen var helt elendig, men etter Ghost Protocol hadde jeg forventet mye mer. Tom Cruise har gjort mye ålreit de siste årene, og det gjorde dette pliktløpet ekstra skuffende. Hvordan i sorteste helvete er det for eksempel mulig å gjøre den førstescenen så kjedelig? Tom Cruise kan det sies mye om, men han er et geni på slapstick når han får noe å jobbe med. Og det kan selvfølgelig hende at ting blir mer ålreit hvis man gidder å se hele greia. Sliter med ganske kraftige magesmerter for tiden, som selvfølgelig ble sparket igang rett før filmen, så jeg var ganske gretten.

 

Når det er sagt kjøper jeg ikke helt den delen med sterke kvinnekarakterer, Jarmusch. Hun spiondama er sikkert mer interessant enn den gjengse femme fuckable (nye Femme Fatale), men det gjør henne ikke interessant. Se på De Palma, for eksempel. Kanskje ikke akkurat blockbuster, men viser at det er mulig å operere innenfor en kontekst hvor kvinner faktisk betyr noe. Så nylig Femme Fatale på nytt, og det er noe som er så utrolig mye mer interessant at jeg ikke klarer å bry meg om småsexy damer med en agenda. Er det virkelig noe å samle på? Nå skal det sies at jeg er over gjennomsnittet interessert i seksuelle minoriteter, og har lest veldig mye feministisk litteratur. Edge of Tomorrow, for eksempel, (samme regissør?) var mye bedre på dette punktet. Kvinnelige karakterer trenger ikke å være superhelter for å si noe om kjønnsroller. Faktisk vil jeg si at Black Widow, for eksempel, er en helt latterlig karakter sammenlignet med Lucy, eller til og med bikarakterene i Transporter-filmene. Paul W.S. Andersons Resident Evil er også en interessant serie i så måte, hvor b-preget ikke kan skjule at Anderson jobber med en målbevisst og interessant kvinne. Videre... Taken 2. Kanskje litt vel mye Besson-eksempler, men der foregår det noe veldig spennende.

 

Sårbare kvinner er ikke nødvendigvis svake kvinner, og at de absolutt skal defineres av sine egne evner til å slåss (eller pule) er bare latterlig selv i sjangerfilmer. En interessant heltinne er noe mer enn en løvinne som pisser stående. For å avslutte med et sitat fra Femme Fatale: "You don't have to lick my ass. Just fuck me!"

Link to comment
Share on other sites

 

Rebecca Ferguson gjorde en solid jobb, virket fysisk kapabel, og bikiniscenen funket fordi det ble en 'se på denne veltrente dama med sixpack' lik overkroppglaning på Tom Cruise. Men jeg er også litt overrasket over at hun har fått så mye oppmerksomhet for denne. Det sier vel strengt tatt noe om hvor labert dette ofte gjøres: At en kvinnelig actionstjerne er veltrent og har noe å si for historien bør være en slags basis, et utgangspunkt, ikke et mål verdt å juble over å nå. Det er fint at det var tilstede her, men ikke nok til at man lener seg tilbake fornøyd. Vi får se hvor lista legges når vi nå blant annet får et par superheltfilmer med kvinnelige leads.

 

Skal sies at ja, rollen blir viktigere for filmen i andre halvdel.

Link to comment
Share on other sites

 

Cinderella (2015). Stiv, usjarmerende, klosset. Litt trist, siden jeg, da jeg så den, tenkte at jeg godt kunne like en nyversjon av denne fortellingen. Også en helt streit, uironisk, umoderne nyversjon, som er utgangspunktet her. For eksempel kunne det blitt noe fint og kitchy over det om man fant et godt uttrykk. Men håndtverket virker rett og slett å ha sviktet. Det er ingen mål og mening, ingen gjennomført tone i filmen. Hva skjer, Kenneth Branagh? Det beste med filmen var uten tvil Askepotts blå ballkjole. Jeg satt trollbundet. For et kunststykke. Jeg glemte tid og sted. Tross at filmen er ganske verdiløs roper jeg derfor del ut Oscar, med en gang! Gi Sandy Powell hennes fjerde Oscar!

 

Far From The Madding Crowd (2015) En romantisert versjon av den sympatiske Hardy-romanen. Bedre håndtverk enn Cinderella, så en helt ålreit kinoopplevelse. Sjarmerende skuespillere. Noen plotvrier sentrert rundt denne kjipingen Bathsheba faller for presenteres som helt håpløst søkte, men men. Grei skuring. Kunne godt likt å se adapsjoner av 1800-talls romaner velge en annen sti, dog.

Link to comment
Share on other sites

 

http://resizing.flixster.com/oQc-Hqy3jsj5pVCzYlEG8w7z7pA=/284x405/dkpu1ddg7pbsk.cloudfront.net/movie/11/18/10/11181094_ori.jpg

 

Årets beste!

 

Har skullet snurre denne en stund. Gleder meg.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...