Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

We are Legion: The Story of the Hacktivists. Interessant emne, fra ytterste kroker i 4Chan, til en slags bevegelse som står opp og protesterer mot styresmakter. Det blir ikke spesielt nyansert dog, dette er i aller høyeste grad en gjennomsnittlig dokumentar som legger mest vekt på hva man har gjennomført, uten noen spesiell tanke på konsekvensene. Og nerdene som blir intervjuet imponerer ikke akkurat med innsikt ovenfor hva de er med på. "We brought fucking democracy to the Middle East" om den arabiske våren osv osv.

 

Pride. Hyggelig feel-good kjøkkenrealisme

 

Going Clear: Scientology and the Prison of Belief. Fin sak som gir innsikt i hvordan "kirken" ble til, og hvordan de opererer. Ikke spesielt mye nytt forsåvidt, men samtidig fine intervjuer av personer som har klart å kommet seg ut. Mer fascinerende som et dykk i menneskers psyke og mangel på selvinnsikt i søken etter mening, spesielt når det er så åpenbart at hele greia er lagd for å tjene mest mulig penger. Og Travolta- og Cruise-bashing er jo selvfølgelig alltid velkommen..

 

Ex Machina. Stilfull, underambisiøs sak. Likte den umiddelbart veldig godt, fint med små sci-fi produksjoner som hverken blir fjollete eller dominert av datagrafikk. Sånn ved ettertanke så blir det likevel en film som mest sannsynlig ikke vil sitte så godt, det er noe over filmen som blir litt for enkelt fortalt med både karakterer og historie. Dog den forførende fremførelsen gir en god opplevelse.

 

Paddington. Aldri hatt noe forhold til den snakkende bjørnen i dameklær, men dette var en av de beste familiefilmene jeg har sett siden Muppet-filmen og da Pixar var gode. Den blir noe tradisjonell etterhvert, men den første timen er bunnsolid.

 

'71. Mer som en ren spenningsthriller enn nok en framstilling av konflikten i Nord-Irland.

 

Honeymoon. fint lite tilskudd innen cabin-horror sjangeren. Nygift par tar turen til foreldrenes hytte, rare ting begynner å skje. Mer fokus på det psykologiske enn enkle jumpscares.

 

The Interview. Skikkelig dårlig

Link to comment
Share on other sites

 

Min nye venninne

 

Uenig med norske anmeldere som ser ut til å tolke dette som en relativt snill film. Egentlig uttrykker den noe langt mer skummelt enn seksualitet, som er menneskers behov for å speiles i og av andre. Det ukomfortable utgangspunktet blir ikke undergravd av det generelle preget av overklasse og overflate, men gir Ozon rom til å spille observatør. Kameraet glir ned mot karakterene, og velger ofte omveier, og selv om Min nye venninne mangler den uhyre bevisste forståelsen av bakgrunn og klasse vi så i I de beste hjem, har den en like spennende innfallsvinkel på problematikken rundt identitet som en forlengelse av penger, skjønnhet og status, og privilegium som utgangspunkt for (fetisjert) begjær. Der jeg umiddelbart slet med å akseptere slutten, føltes den bare etter noen minutter alt annet enn glad. Den er utpreget kunstig, og passer ikke med filmens følte tematikk, men Ozon viser en bevissthet rundt dette som ikke bare gjør den optimistisk, men også sår og vond. Den skiller seg ikke fra hovedpersonenes forrykte flørt med fantasier, og deres manglende forståelse av seg selv, men blir en form form for dobbel profeti der toleranse og kjærlighet blir et estetisk prosjekt. Trekanten i filmens sentrum sirkler rundt en død kvinne, hvis bortgang ender med å påvirke livet til de to menneskene som på hver sin måte elsket henne. Men allerede fra filmens første etablerte relasjon, to småjenter som sverger troskap til hverandre, oppstår noe langt dystrere: Fornektelse som fører til blind idolisering.

 

Innledningsvis føles Min nye venninne som en pastisj, men den brytes raskt opp av hverdagsdrama. Det finnes ingen intellektuell tyngde i noen av hovedpersonene, de er bare overflate, og derfor er de ikke i stand til å leve som noe annet enn en forlengelse av et idealisert lik vi aldri en gang blir nok kjent med til å forstå hvorfor var viktig for dem. Om de lever lykkelig i en fordomsfri framtid, sier jeg med Ibsen: Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme.

Link to comment
Share on other sites

 

Tørkeperiode for tiden, men litt film blir det jo. Så den nyeste Hobbitten omsider, uten at jeg aner hva jeg egentlig syntes. Likte at den åpnet så storslagent og brått, et slags resultat av dagens mediesamfunn (se spesielt på den uforutsigbare dramaturgien i mange av dagens tv-serier).

 

Men jeg så en annen film, nemlig The Salvation. En dansk western, det i seg selv er jo ganske stilig. Mr. Anders Thomas Jensen står bak manuset i samarbeid med regissøren. Han laget og skrev jo et par kule kortfilmer for en tid tilbake. Stor suksess med Oscar-utdelingen hadde han også. Men for ikke å spore fullstendig av, la oss snakke litt om filmen. En klassisk western, det er den definitivt. Av velkjent varemerke. Den ser ganske bra ut, visuelt. I noen scener er fargetoningen tatt for langt da; filmen blir plutselig seende ut som noe post-apokalyptisk. Underholdene er den. Et par smarte grep her og der, dog veldig enkle. Hovedproblemet er nok hvor tynn den er. Banal. Jeg så den sammen med pappa og han virket fornøyd. ”En skikkelig western”, sa han etterpå. Og jeg er delvis enig, den var et klassisk stykke sjangerfilm og det var litt gøy mens det varte og rakk. Er ikke det nok? Nei. I grunn ikke. Westernsjangeren er ikke den samme som den var, men likevel forventer jeg at den beveger seg fremover. At folk prøver nye ting, lager nye ting. Dette blir for enkelt, for repeterende. Alt for mange scener er alt for like på andre, velkjente westerns. Det blir ikke hyllester eller referanser, men heller klisjéer. Så at danskene er ute og prøver seg fortjener absolutt honorar, men de må nok lage noe mer nyskapende neste gang.

 

Ellers er jo endelig Game of Thrones tilbake på skjermen. Deilig og etterlengtet, med to ganske fine episoder så langt. Jeg har også sett Natural Born Killers, den var herlig sprø. Ganske langt fra det Tarantino ville, selv de nok begge er inne på det samme angående kritikk mot media. Men Oliver har gjort noe eget, en sammensmeltning av amerikansk kultur i hurtig tempo. Og jeg liker det. Det føles eksperimentelt, ungdommelig, friskt, nyskapende også videre også videre.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Så en sak om den på TV for en stund siden, viser seg vel egentlig at mange kritikere egentlig bare var kunnskapsløse i sin kritikk. Ble intervjuet en del som ville gitt den solid karakter i dag. Filmen ville lett glidd inn i mengden av teknisk kompetente, semi-eksperimentelle følelsesfilmer på 2000-tallet.

Link to comment
Share on other sites

 

Slik den fremstod på ny 35 mm-rull på Cinemateket hadde den i hvert fall klare estetiske kvaliteter som Sand burde fått rom til å utvikle videre. Den var imidlertid svært inderlig midt i ironiens tiår, nærmest som en tenåringsdagbok gjengitt uten filter eller distanse.

Link to comment
Share on other sites

 

Houseman:

 

Det var akkurat det jeg syntes også. Selvfølgelig kan det være et spørsmål om epoke, men så noen klipp fra Reprise etterpå, og den var ganske klein på sin måte. Jeg synes Sands tilnærming var ganske sjarmerende, om man ser bort fra de konstante referansene til steder og de noe haltende metaforene. Vil si at Dis er mye bedre enn de fleste norske filmene som lages nå. Selvfølgelig er den ikke en klassiker, men med den norske filmarven som den er burde den nesten være pensum på filmvitenskap. Den naivistiske tilnærminga der tankene til hovedpersonene framstår usensurerte fanger en slags bildungs-følelse, der mennesker som neppe kommer til å bli voksne lar seg fascinere av en verden de aldri kan bli en del av.

Link to comment
Share on other sites

 

"Når den norske filmarven er som den er", vel, fra 70-tallet og bakover er det mye som overgår Dis med god margin. På 80- og 90-tallet var konkurransen labrere, før nyfolkeliggjøringen av norsk film i hvert fall skapte en større bredde. Men noen gullalder slik vi hadde fra 30- til 60-tallet har vi nok ikke vært i nærheten av siden, frustrerende nok med alle våre millioner og albuerom til å utfolde seg kreativt.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Mad Max: Fury Road - En sjelden utmattende kinoopplevelse innen blockbustersjangeren. Top notch lyd og klipp i en film som sjelden byr på pustepauser, actionsjangeren trenger mer sånt ! Mad Max karakteren er rimelig stum og får lite plass til å skinne, det er Charlize Theron som helt klart er hovedrollen i filmen. Den har sine svakheter i de få rolige partiene, men actionsekvensene som opptar størstedelene av filmen, jobber stadig i å overgå seg selv i minneverdig galskap. Og når du tror du har sett alt, så pøser den på med nye, større og mer utfordrende sekvenser. Det hele fungerer fordi filmen holder seg til nøktern bruk av CGI, og man merker at mye av filmen er full av praktiske effekter og stunts. Denne og The Raid 2 er tiårets beste actionfilmer.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 

Welcome to Me (Shira Piven, 2014) - Historien om en kvinne med borderline personlighetsforstyrrelse som vinner 80 millioner i lotto, og bruker store deler på å få sitt eget tv-show ala hennes store helt Oprah Winfrey. Kristen Wiig gjør forsåvidt en god karaktert, jeg vet for lite om borderline personlighetsforstyrrelse til å veie om det er spot on eller platt fjoll, men det blir kanskje litt meh-ehh. Jeg kommer aldri inn i historien eller oppå karakterene, den makter heller aldri ta det helt ut som komedie. Kårni, lissom. Meh.

 

Interstellar (Christopher Nolan, 2014) - Godt mulig en opplevelse på kino, men som film faller den litt sammen. Skulle sett at at vi ikke måtte tilbake til jorden, rent emosjonelt ville det fungert langt bedre. For mange plothull, for mye 2001-referanser og en malplassert Matt Damon. Meh.

Link to comment
Share on other sites

 

http://i59.tinypic.com/8xuh41.jpg

 

Landscape in the Mist (1988) av Theodoros Angelopoulos

 

"Angelopoulos is a great master. A powerfull film with startling imagery." ~ Martin Scorsese

 

Valgte denne som den andre filmen jeg ser av Angelopoulos, slik som med Eternity and a Day måtte også denne filmen ligge litt i bakhodet å fordøye seg.

 

Kanskje er dette en mer politisk film enn Eternity and a Day, det kommer selvfølgelig an på hvordan man tolker filmen. Landscape in the Mist er en av de filmene som samtidig er en coming-of-age fortelling men også et bredt sosialt allegori for et land som helhet.

 

Her kommer noen milde spoilere! Jeg ser barna i denne filmen som den greske nasjonen. De føler at de mangler halvparten av sin identitet, eller enda mer. De har aldri sett sin far og sin mor er veldig fraværende. De gir seg ut på en reise til Tyskland for å finne sin far som ikke eksisterer. Denne reisen avslører mye om den greske nasjonen, både gode og dårlige ting. Det er spesielt en scene jeg ønsker å fokusere på; den guddommelige hånden. Hva betyr det? Betyr det tapt fortid, mistet beskyttelse eller er det en påminnelse om at Gud fortsatt er med oss, dømme og beskytte oss? Kanskje alt sammen? Eller er det et bilde på makt? Hvem vet. Alt jeg vet er at det var en fantastisk scene. Og en av fingrene er knust, så hvis dette er Gud da er han kanskje ikke hva han pleide å være..

 

Som de fleste gode filmer med et slikt premiss, er det reisen som teller langt mer enn målet og Angelopoulos fanger sin reise i flere vidunderlige, trollbindende lange tagninger av fengslende skjønnhet. De to barneskuespillerne i filmen spiller helt fantastisk. Også denne filmen har nydelig musikk av Eleni Karaindrou.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 

It Follows var flott. Original, ambisiøs og frisk, samtidig som den nikker respektfullt til skrekkfilmklassikerne (og den nære skrekkhistorien, bl.a. ved å gjenskape en del av åpningsscenen i Scream (jenta i rullestol). Flott insisterende score av Disasterpeace.

Link to comment
Share on other sites

 

"Mad Max: Fury road" (George Miller, 2015)

 

Så denne for en uke siden på vanlig kino, og igjen i går på Imax 3D.

Er ikke så glad i 3D, men dette er første gang jeg har sett 3D i Imax, så det var i det minste en ny opplevelse. Syns faktisk 3D fungerte hakket bedre når man har en såpass stor skjerm.

 

Filmen er helt konge. Er ingen ekspert når det gjelder actionfilmer, men tror dette er den feteste actionfilmen jeg har sett siden den første "Die hard"-filmen. Et fyrverkeri av en film, full av spenning og absurditeter. De rolige partiene er vel de eneste svakhetene jeg kan finne. Syns filmen ser utrolig bra ut, hele universet ser fantastisk ut. Kult å se en actionfilm med i hovedsak praktiske effekter, fremfor overdreven bruk av CGI. Tommel opp!

Link to comment
Share on other sites

 

Fury Road var ganske utmattende, ja. Jeg forstår ikke helt hva som ble tenkt underveis, for ingenting i filmen gav egentlig mening. Detaljer, detaljer, vil noen si, men en film som har så lite fornuft trenger noe mer enn festlige effekter. Som framtidsskildring faller den pladask med horribel verdensbygging og toneskifter som til tider føles direkte respektløse. Hvis det er noen satire ute og går er den så meta at det minner mer om Dreamworks-humor enn noe som er forankret i virkeligheten. Vel, den ser bra ut og har noen småspennende grep så lenge Tom Hardy er blodpose, men etter det er det en usedvanlig dum film som trives med sin egen idioti. Det er i og for seg sjarmerende.

 

Det mest hysteriske med Fury Road er at de klarer å dra plottet over mer enn to timer. På den andre siden likte jeg Tom Hardy, selv om sjarmen hans er litt bortkastet på en så intetsigende karakter som denne versjonen av Max. Han gjør imidlertid det beste ut av det! Ikke at Mad Max-filmene noen gang var i nærheten av mesterverk-status, men av de tre jeg har sett var dette uten tvil den svakeste. De tidligere filmene hadde en råskap og spartanitet som gjorde dem langt mer autentiske enn denne overproduserte "jeg vet hva jeg er"-filmen. Spesielt musikken var fullstendig malplassert i sitt liksom-episke spenningsjag, og virket tilnærmet parodisk når handlingen ble sakket ned.

 

Konklusjon: Vil du se ting eksplodere kan du gjøre verre ting enn å gå på Mad Max. Jeg kan derimot ikke tenke meg å se filmen igjen, langt mindre på liten skjerm. Det er ikke et uttrykk for filmens cinematiske kvaliteter, men hvor fullstendig meningsløs den er på alle andre nivåer. Typisk kinofilm. Fort glemt.

Link to comment
Share on other sites

 

Syntes det var veldig bra verdensbygging i Mad Max / det var egentlig dens fremste styrke. Actionscenene var ofte morsomme, men selv i en film som avhenger så mye av flyten i actionscenene som denne så ble det noen klisjefylte, forutsigbare øyeblikk på den fronten. Men jeg syntes den var et glimrende eksempel på god verdensbygging uten eksposisjon.

Link to comment
Share on other sites

 

Tja. Mitt største ankepunkt er at verden ikke henger på greip. Synes settingen er fin, men den forsvinner i dårlig realisering. Postapokalypse eller ei: den første Mad Max hadde et enkelt driv som kom av en mangel på definert motivasjon, mens det her er så karikert over hele linja at jeg har problemer med å kjøpe selv den minste detalj. Avstandene er spesielt uforståelig definert, og de ulike grupperingene virker slengt inn nesten på måfå. Det føles litt som en ungdomsskolestil der ting er tatt med fordi noen tror det er kult.

 

***

 

Akira har jeg sett igjen, og der jeg første gang ikke helt forstod greia, må jeg revurdere. Strålende film.

Link to comment
Share on other sites

 
 

http://static.rogerebert.com/uploads/movie/movie_poster/dogtooth-2010/large_8hQbM6n2wnB5U1T0mHFIGwTtSeI.jpg

 

Dogtooth (2009) av Yorgos Lanthimos

 

Yorgos Lanthimos viste fram sin nyeste film i Cannes for ikke mange dager siden. Der han nok en gang viser at han er en av Europas mest egenartede auteurer. Dogtooth kan man si var hans gjennombrudd.

 

Dogtooth er en dypt urovekkende film som viser de mest ekstreme dybder på menneskelig atferd på en original og sjokkerende måte. Det er en gåtefulle, weird, og morsom fortelling om en ekstremt isolert gresk familie som bor i en inngjerdet eiendom. Ingen av karakterene har navn; de er kjent bare ved deres familiære titler (dvs. far, mor, søster, bror, søster). Foreldrene styrer husholdningen med jernhånd, finne opp nye betydninger for kjente ord for å holde sine barn "safe" fra forurensning av omverdenen. Deres motivasjon er aldri helt åpenbart, men deres intense engasjement for å skjerme barna er synlig overalt. Det er vanskelig å ikke ha Fritzl-saken i bakhodet mens man ser denne filmen.

 

Dogtooth tar de tilsynelatende vilkårlige lærdommene fra barndommen til sine mest latterlige konklusjoner. Barna lærer om den livsfarlige katten (den mest fryktede dyre det er!), Betydningen av ordet "zombie" (en liten gul blomst), og farene ved å se på Rocky IV uten sammenheng med den forrige tre filmer (og all annen kunnskap om verden utenfor). Filmen er ofte veldig morsomt, men jeg fant det vanskelig å le. Filmen er ikke redd for å gå hele veien i å skildre en isolert familie, inkludert incest, vold i hjemmet, og foreldrenes dehumaniserende behandling av sine barn.

 

Filmen minnet veldig om Michael Haneke sin stil, men denne filmen er mye mer sjenert med sin mening. Men, den deler hans urokkelige vilje til å undersøke de mørkeste avkrokene av menneskeheten, og den enkle, men slående visuelle stil i filmer som Funny Games og Cache. I Dogtooth, føler man virkelig på den isoleringen av de tre barna, forvirret av mysterier om omverdenen og redd for hva slags nye regler mamma og pappa vil koke opp. Det er mange skjulte, delte betydninger, men filmen er nesten for tvetydig - man kan tenke seg en rekke plausible forklaringer på historien, men filmen ikke peker i noen bestemt retning. Mysteriet av en oppfunnet fjerde søsken er et slikt element som aldri blir fullt forklart.

 

I Dogtooth blir man litt glad i de enkleste delene av verden utenfor karakteren kan få sine hender på. En Frank Sinatra sang, VHS-kopier av Jaws og Rocky IV, og en enkel hodebånd er triste eksempler på en verden som vår karakter aldri vil få se. Deres erfaring er morsomt, ynkelig, og dypt skremmende. Hver av dem er virkelig merkelig fremmed, men med medfødt menneskelige begjær og frykt. Deres skjermete liv må sees for å bli trodd i denne unike og sjokkerende filmen.

  • Upvote 2
Link to comment
Share on other sites

 

Chikamatsu Monogatari

 

Alle Kenji Mizoguchis kvaliteter som regissør ser ut til å stamme fra en dyp omtanke for humane verdier, og trusselen maktkonstellasjoner representerer for disse. Chikamatsu er en periodefilm, som tar utgangspunkt i Japans til dels groteske tradisjoner. På overflaten er den en kjærlighetshistorie mellom kona til den statsutnevnte trykkeren og en av hans ansatte, den dyktige Mohei som på mange måter er ansvarlig for trykkeriets framtredende posisjon. Forviklinger som hadde vært Shakespeare verdig setter plottet i gang. En frodig og nesten farseaktig serie med hendelser fører til en katastrofe som er dypt tragisk, idet den groteske ektemannen antaster en kvinnelig ansatt. Dette leder igjen til en gradvis forverring av omstendigheter som ender med Mohei og trykkerens kone Osan på rømmen beskyldt for utroskap. Straffen for dette er korsfestelse.

 

Mizoguchi spiller det ut som en tragedie, der filmens åpenbare kvaliteter (foto, lyd, narrativ struktur) tar form på en nesten lekende måte. Til forskjell fra Ozu (den andre virkelig store filmkunstneren fra Japan) er karakterene definert relativt enkelt, hvor rettferdighet er et spørsmål om skyld satt opp mot forkvaklede tradisjoner. Det definerende ordet for Mizoguchis filmer er ikke varme, men bekymring. Dermed gjør han det mulig for seg selv å arbeide innenfor etablerte dramaturgiske tradisjoner, og sette sitt eget preg på dem. Det er ikke egentlig didaktisk, men har et preg av nytolkning av moralske regler. Dilemmaer oppstår ikke i tradisjonell forstand; dårlige ting skjer gode mennesker, og ringvirkningene møter et umenneskelig system. Noen forsøker å utnytte dette, mens andre blir deres ofre. Den spesifikk kritikken går på sosiale etterlevninger som fortsatt eksisterer i alle samfunn, og Mizoguchi virker spesielt bekymret for hvordan kvinner defineres som eiendom, et problem som har fulgt samfunnet som en mare fram til i dag. Uansett hva man mener om såkalte feministiske spørsmål, setter Mizoguchi en menneskelig kontekst hvor denne diskrimineringen har konsekvenser for både kvinner og menn. Noen tjener på det (i hovedsak menn med interesser i at ting skal forbli ved det samme), men på individuelt grunnlag går det ut over liv. I dette tilfellet bokstavelig talt.

 

Chikamatsu er på ingen måte en kald film, men den er en tragedie. Filmen åpner med et tydelig frampek, og etter det er spørsmålet hvordan plottet vil utvikle seg til den naturlige kulminasjonen (korsfestelsen). Det er aldri et spørsmål om de "tiltalte" vil gå fri, men Mizoguchi finner skjønnhet i også dette. Relasjonen som oppstår mellom de to på flukt er dramatisk og nydelig, selv om den fra et vestlig perspektiv til dels overspilles. Dette har sine grunner i datidens sensurmyndigheter, og selv om å se gjennom følelsesmessige reaksjoner kan være utfordrende, gir det at de er så overspilt filmen en emosjonell troverdighet eksplisitte sexscener ofte mangler. Et av Mizoguchis mesterverk.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 

La oss begynne med Titanic, et fenomen av en film som dro til seg over 2 milliarder tilbake i 97, og ikke minst en haug med statuetter. Hvorfor så enormt populær? Vel, Cameron bruker to suksessformler her, ja han har rett og slett puttet to forskjellige filmer inn i en. Den er både et romantisk drama og en katastrofefilm, der hver del får halvparten av spilletiden. En og en halv time med romantikk, før så en og en halv time med katastrofe. Og begge delene er avhengig av hverandre for at filmen skal bli så enorm. Den romantiske delen trenger en real avslutning, altså en katastrofe, for at forholdet mellom karakteren skal stå igjen som noe mer en bare en fin romanse på en båt; på slutten blir Leo en slags martyr. Samtidig trenger katastrofefilmen Titanic sterke karakterer med sterk kjemi. Uten hadde den ikke appellert like sterkt til følelsene våre, uten hadde den blitt for kald. I tillegg revolusjonerer Cameron den digitale filmen med sitt store prosjekt, der hele båten er flytende CGI. Definitivt uenighet om hvorvidt man vil at film skal lages slik, men liten tvil om at Cameron i det minste møter den digitale fremtiden med stor suksess her (som han også gjorde i Terminator 2). Og også her er det kjemien mellom Leo og Kate som gjør filmen til et fenomen, uten dem hadde ikke Cameron sluppet unna med et slikt digitalt eksperiment. Det hadde blitt for mekanisk.

 

Videre har jeg også sett The Breakfast Club om igjen. Og wow, for en film! Når jeg en gang blir en gammel krok og skal lage mine egne spillefilmer, er det en slik en jeg vil lage. En populærfilm med sjel. For det første må den berømmes for å fange rytmen til tidsperioden sin. Musikkvideoen var i full sving på denne tiden og det er akkurat denne stilen Hughes klarer å adaptere. På samme måte som en film som 22 Jump Street fanger rytmen til dagens unge. Men filmens kjerne, det som gjør at den virkelig treffer, er dens ærlighet. Manuset er sterkt som jern, men samtidig fullt av følelser og ja nettopp, ærlighet. Jeg elsker hvor jævla universell filmen er, at den er like relevant i dag som for 30 år siden. Hvordan den tar opp roller og stereotyper, den gjør det så bra. Scenen der de ulike elevene sitter på gulvet og røyker sammen, mens de konfronterer hverandre, er ærlige om hvordan de egentlige føler seg og ikke minst – konfronterer selve samfunnet, det er en så bra scene. Den er så bra skrevet at jeg grøsser nedover ryggen. Og slutten, med dens optimisme, med dens forandring. Herlig gjensyn, med andre ord.

 

Til slutt, The Son’s Room, en film der Moretti virkelig har beina plantet på bakken. Her verken overdrives eller underdrives det, naturlighet i karakterene dyrkes. Og det funker, karakterene føles komplekse. Hverdagen beskrives gjennom at Nanni skaper en rytme i klippen sin, han kutter ofte midt i situasjoner for å få det hele mer… hverdagslig. Dermed funker også vendepunktet godt, som han bygger opp til med plutselig å bruke kryssklipping. Vi merker at noe er i ferd med å skje. Den hverdagslige stilen fortsetter i andre del, men her vektlegges følelser i større grad. Minnene faren har om sønnen. Angeren. Slutten var fin, den rundet det av på en rolig måte. Må trekke frem bilscenen der hele familien sitter og synger som et eksempel på dens naturlighet.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 

In a World… (Lake Bell, 2013) - En datter av en voice-over stjerne drømmer om å "make it" i et mannsdominert yrke, noe hennes far har problemer med å akseptere. Men når hun får en gylden mulighet, griper den og lykkes med dermed også å finne seg selv og familien. En veldig ujevn film hvor godt voksene mennesker oppfører og snakker som barn, det til å bli svett av. Flere karakterer gis mye oppmerksomhet, for så å forsvinne og ikke tjene historien noe utover det å bare eksistere. Hvorfor er de der? Filmen virker også å ta en noe ovenfra og ned vinkel, hvor du har smarte og dumme mennesker. Spesielt ovenfor kvinner, noe som er ironisk da filmen er gjort av en kvinne. Det mest interessante er voice-over industrien, som ironisk nok kanskje er det regissør Lake Bell -som også har skrevet og spiller hovedrollen- fokuserer minst på.

 

Enter The Ninja (Menahem Golan, 1981) - En dubbet Franco Nero er Cole, Vietnamveteran og nylig uteksaminert ninjutsu, som reiser til Filippinene for å hilse på en gammel krigskamerat. Vennens ranch ønskes oppkjøpt av en mektig forretningsmann, som tyr til trussler og vold for å få viljen sin. Enter The Ninja definerer Golan Globus/Cannons visjon for 80-tallet, en campy hardbarket standard der skulle kickstarte en ninjabølge der sveipet inn over videomarkedet. For meg er dette en liten perle, tøffere enn toget og samtidig hysterisk -ufrivillig- morsom Den fikk også et par oppfølgere med Revenge of the Ninja og kultkalkunen Ninja III: The Domination.

Link to comment
Share on other sites

 

Drømmeslottet (Wam og Vennerød, 1986). Et symbol på W&Vs ustabile karriere, tilbake på ufrivillig komikk-nivået til Lasse & Geir ti år etter. Verst er kanskje en nasal Anders Hatlo med løsbart i en rolle som virker skrevet av Tore Ryen, men også Mari Maurstad, Lasse Lindtner og ikke minst Petter Vennerød selv dummer seg ut. I motsetning til norske regissører flest har jo regissørene imiderltid noe på hjertet, men det drukner under tykke lag slurv og talentløshet.

Link to comment
Share on other sites

 

"Prisoners" (Denis Villeneuve, 2013)

 

Spennende thriller som mister litt piffen i løpet av siste halvdel. Når ikke helt opp til f.eks David Finchers thrillere.

 

"It follows" (David Robert Mitchell, 2014)

 

Syns ikke den lever helt opp til hypen, men en god skrekkfilm. Er veldig glad i skrekkfilm og tilgir det meste i denne sjangeren så lenge den er underholdende, og det var den så absolutt. Denne mistet også litt piffen mot slutten, men syns de gjorde en god og forfriskende jobb med å gjøre diverse gående personer i bakgrunnen til noe skremmende. Det var godt og forfriskende. Soundtracket er beyond fantastisk.

 

"Fanny och Alexander" (Ingmar Bergman, 1982)

 

Lastet ned den lange versjonen av denne. Filmen var delt inn i 5 forskjellige filer. Del 3 og 4 sluttet veldig brått, liksom midt i en scene, tror det mangler ting her. Må prøve å skaffe meg en DVD så jeg kan få sett hele greia, ganske sikker på at det er materiale jeg gikk glipp av. Uansett en helt fantastisk film, så et gjensyn så snart som mulig er bare fint.

Link to comment
Share on other sites

 

American Sniper - All høyre vs. venstreside-prat som dukket opp på nett etter filmen var fersk til side; filmen fremstår rimelig enkel og full av klisjeer, i en historie og tematikk man har sett rimelig mange ganger tidligere. Jeg tror ikke det er en politisk motivert film, den er for klumsete og svingende i hva den vil fortelle til det. Eastwood har behandlet historiene i sine filmer ganske så usubtilt i mange år nå, denne er også i samme gata. Det mest interessante er egentlig arkivbilder fra virkelighetens begravelse av Chris Kyle, hvor man er usikker på om Eastwood ender filmen i en patriotistisk tone, eller ironisk reflekterer over hvilke 'helter' landet driver effektivt propagandaarbeid med. Ellers er dette Hurt Locker på nytt, en film jeg heller ikke var veldig imponert over.

Link to comment
Share on other sites

 

"Fanny och Alexander" (Ingmar Bergman, 1982)

 

Lastet ned den lange versjonen av denne. Filmen var delt inn i 5 forskjellige filer. Del 3 og 4 sluttet veldig brått, liksom midt i en scene, tror det mangler ting her. Må prøve å skaffe meg en DVD så jeg kan få sett hele greia, ganske sikker på at det er materiale jeg gikk glipp av. Uansett en helt fantastisk film, så et gjensyn så snart som mulig er bare fint.

Akt tre og fire sluttar brått, så versjonen du har sett er truleg riktig. Siste scene i akt fire skulle eigentleg slutte med at biskopen slår Emilie på munnen fleire gonger og fortel ho om den indre lengsla og einsemda si. Eg trur denne avsluttinga vart filma også, for eg har sett eit fotografi frå ho, men den har aldri vorti publisert. Det er synd at den ikkje vart med i den ferdige serien, for i manuset forklarar den ein heil del om psyken til biskopen, og det er nesten så det går an å få litt sympati med honom. Manuset, som i stor grad er skrivi i prosaform, er forresten uhyre artig lektyre.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...