Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Det du beskriver er noe som ville vært interessant. Men jeg opplever ikke det i Boyhood. Det skjer ikke noe spennende her. Jeg føler ikke at det er noe som former han. Jeg opplever det ikke sånn at scenene, eller situasjonene betyr noe særlig. Alt er bare fint, liksom. Jeg finner ingen drivkraft. Motivasjon. Og da blir jeg ikke emosjonelt engasjert i dette.

 

Den er jo så si innom alle familiedrama og coming-of-age trekkene som har vært å finne på film. Alkoholisert stefar x2, plutselig voldelig stefar (uten grunn), småmobbinga på guttedoen, grumpy mamma (som selvfølgelig gifter seg med læreren sin), talen til læreren på fotorommet for å nevne det første jeg kom på.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Det du beskriver er noe som ville vært interessant. Men jeg opplever ikke det i Boyhood. Det skjer ikke noe spennende her. Jeg føler ikke at det er noe som former han. Jeg opplever det ikke sånn at scenene, eller situasjonene betyr noe særlig. Alt er bare fint, liksom. Jeg finner ingen drivkraft. Motivasjon. Og da blir jeg ikke emosjonelt engasjert i dette.

 

Den er jo så si innom alle familiedrama og coming-of-age trekkene som har vært å finne på film. Alkoholisert stefar x2, plutselig voldelig stefar (uten grunn), småmobbinga på guttedoen, grumpy mamma (som selvfølgelig gifter seg med læreren sin), talen til læreren på fotorommet for å nevne det første jeg kom på.

 

Ikke noe spennende? Sekvensen mellom mor og sønn Fredrick nevner? Sluttscenen, som oppsummerer filmens tematikk, den naturlige samtalen med de større guttene som viser Masons utvikling (veien inn i ungdomslivet), øyeblikket der han kommer hjem og mora merker at han har røyka og drukket, åpningssekvensen osv. Detter er sentrale situasjoner i hans liv og en del av utviklingen. Dette er øyeblikkene som driver filmen. Det er mer enn bare fint, det er ekte.

 

Alkoholisme er vanlig i USA. Vi ser på karakterene at det ligger mer bak enn bare klisjéer, men med sitt utgangspunkt har ikke filmen tid til å gå i detaljer. Den er fokusert på hovedpersonen og unngår bi-handlinger. Mobbinga er interessant iforhold til hvordan hovedpersonen reagerer og hva det sier om han, og at det ikke blir gjort noe mer utav. Moren gifter seg med læreren fordi det er lønnsomt for familieforsørgingen hennes; det sier noe om hennes liv. Talen er ingen klisjé i hvordan den brukes, siden Mason ikke lar seg påvirke av den (igjen Linklaters slacker-karakter).

Link to comment
Share on other sites

 

Som jeg har sagt, mye som er fint i seg selv, men det hjelper lite når det ikke resulterer i noe særlig. Den scenen er i seg selv fin, men blir virkningsløs når man ikke har blitt engasjert i karakterene i løpet av de 140 minuttene som er før den scenen. Sluttscenen er så cheesy og klein som det går ann å få det. At replikker som "“Yeah, I know, it’s constant, the moments, it’s just, it’s like it’s always right now, you know?" slapp unna en kvalitetssjekk er for meg utrolig, og hvis det skal være en del av oppsummeringa av Boyhoods tematikk, så foretrekker jeg å stille meg uforstående til det. De øyeblikkene du nevner gir meg ikke noe, og jeg føler heller ikke de er med på å utvikle karakteren hans. Fordi han ikke har noen utvikling. Han mangler en karakterark. Han er helt lik i hver scene. At noe er "ekte" gjør det ikke nødvendigvis til bra film hvis man ikke blir følelsesmessig tilknyttet til det.

 

 

Alkoholisme er vanlig i USA. Vi ser på karakterene at det ligger mer bak enn bare klisjéer, men med sitt utgangspunkt har ikke filmen tid til å gå i detaljer. Den er fokusert på hovedpersonen og unngår bi-handlinger. Mobbinga er interessant iforhold til hvordan hovedpersonen reagerer og hva det sier om han, og at det ikke blir gjort noe mer utav. Moren gifter seg med læreren fordi det er lønnsomt for familieforsørgingen hennes; det sier noe om hennes liv. Talen er ingen klisjé i hvordan den brukes, siden Mason ikke lar seg påvirke av den (igjen Linklaters slacker-karakter).

 

Så vanlig at det var nødvendig at begge stefedrene måtte bære preg av det? Nei, og når filmen ikke gidder å gå noe mer innpå det, så det blir det kun klisjéer. Filmen viser aldri at det er noe som ligger bakom. Dette er rene stereotyper. Det er greit nok at filmen velger å legge hovedfokuset sitt på hovedpersonen, men da må den i hvert fall få frem at dette har preget livet hans på en tydelig måte. Det gjør den ikke nå. Det at han nevner i en bisetning innimellom at de var noen drittsekker holder ikke. Mobbescenen er prikklik som i alle andre filmer, hvor karakteren som mobbes heller ikke gjør noe særlig. Altså, de fleste. Ja, og det med moren er da en klisjé. Ok, mulig talen ikke er det i hvordan den brukes, men da tydeliggjør det uansett bare poenget mitt om at han er fullstendig blottet for karakterutvikling. At han er en "slacker-karakter" er ikke noe som gjør han spennende eller interessant. Hadde han kun vært en bikarakter, så hadde det for så vidt vært greit nok (om enn like kjedelig), men som filmens hovedkarakter så holder det ikke at han kun har det ene trekket gjennom samtlige minutter. For at jeg skal klare å engasjere meg i en karakter (spesielt i en film som dette, og gjennom nesten tre timer), så må han være mer kompleks enn dette.

Link to comment
Share on other sites

 
Skreiv ikkje du må nynorsk ein gong, Jarmuch?


Douglas

Regi: Pål Bang-Hansen

Noreg, 1970

Eit skittent og støvete portrett av ein usympatisk etterretningsagent. Filmen er i hovudsak kjent for to ting: Det eine er at den var kontroversiell (rett nok berre i ultrapuritanske Noreg anno 1970), og det andre er at Rolv Wesenlund for ein gongs skuld spelar ei seriøse rolle. Mange har skrytt av prestasjonen hans, men eg er skeptisk. Som humorist har han ein uslåeleg taiming på sitt beste, men tittelrolla i ein karakterdriven film som Douglas krev skodespelarprestasjonar av eit ganske anna kaliber. Tidvis verkar det som om Wesenlund er direkte ukomfortabel og ikkje heilt veit kva slags film han er med i. Den alltid solide Tom Tellefsen er derimot mykje stødigare i rolla som kompanjongen hans. Ikkje den mest minneverdige filmen, men det grimme svartkvitt-fotoet og den forholdsvis slagkraftige tematikken trekk opp.


The Trials of Henry Kissinger

Regi: Eugene Jarecki

USA, 2002

Dokumentar som tar utgangspunkt i boka The Trial of Henry Kissinger, som Christopher Hitchens skreiv rett før han fekk seg ein kakk i hovudet. Hitchens og andre samfunnsrefsarar trekk fram døme på Kissinger sine krigsforbrot, medan forsvararane til Kissinger parerer. Ofra for den amerikanske utanrikspolitikken under den kalde krigen (som var alt anna enn kald) får vi ikkje høyre noko frå. Eg opplever dette som ein tørr skuledokumentar om diplomatisk drøvtygging, forsterka av ei autoritær forteljarrøyst av Brian Cox. Eg har bladd ein del i boka til Hitchens og tykkjer den er tusen gonger saftigare.


Sleuth

Regi: Kenneth Branagh

England, 2007

Jude Law har rota med kona til Michael Caine. Slikt blir det bråk av; spesielt når det er Harold Pinter som har tilpassa Anthony Shaffer sitt skodespel til filmformat. Pinter sjølv, som er ein heilt enorm skodespelar, dukkar opp i eit kort augeblikk på ein fjernsynsskjerm, men elles får Law og Caine boltre seg utan innblanding frå nokon andre. Replikkane sit som støypt i kjeftamentet under ordkrigen mellom dei to hovudrolleinnehavarane. Eg har ikkje nok kjennskap til Shaffer til å vite om han skal ha æra for dette, men det er enkelt å kjenne att Pinter sin underfundige og brutale humor og hans intense og tilslørte maktkamp, som sit implisitt i nesten kvar replikk. Den sylkvasse dialogen vert forsterka av det teatrale skodespelet. Som ein motvekt til dei teatrale verkemidla, skapar den stilistiske regien til Branagh passeleg distanse frå teateret. Eg er stor Pinter-fan og skal definitivt sjå fleire filmar han har skrivi manuset til. Eg har ikkje sett Sleuth-filmatiseringa frå 1972.

Link to comment
Share on other sites

 

Jo Valuska, men har konvertert. Syntes nynorsk kan være en fint, men for meg er det langt enklere med bokmål.

 

The Theory of Everything

Karakterene er banale. Jeg savner sterkt menneskelige trekk. Mer dybde i karakterene, som er portrettert som stereotyper. Den barmhjertige Jane, som aldri viser følelsen av tvil. Hun trenger ikke ta noen konkrete valg i negativ retning, men karakteren hennes behøver mer kompleksitet for å oppnå dybde. Hun er gjennomsyret godhjertet. Det samme gjelder resten av karakterene, som musikanten Jonathan og Hawking selv. Filmen setter av litt tid til å vise hvordan situasjonen påvirker konen til Stephen, men det hele føles søkt og konstruert. Hun mangler fremdeles menneskelighet, også i disse situasjonene. Et snev av sjalusi mot ektemannens nye hjelpepleier oppstår sent ute i filmen, men også dette blåses bort hurtig og karakterene fortsetter å være gudommelig sympatiske plastfigurer. Både konen, hjelpepleieren og Stephen.

 

Filmen er rett og slett fryktelig glattpolert. Dette gjelder ikke bare karakterene, men også den visuelle stilen. Stadig idyllisk lys som skinner gjennom bildene. Det krasjer med problematikken filmen omhandler og karakterenes utfordringer. Det virker å være et rent estetisk valg uten noen tanker om hva det visuelle skal formidle.

 

Filmens styrke er et par enkeltøyeblikk. Scenen der Hawking forteller Jane at han skal reise til Amerika med hjelpepleieren, den er godt regissert. Her er også et par fine hendelser mellom Hawking og studentkompisene, blant annet øyeblikket der hans nærmeste venn oppdager sykdommen. Den er fint skrevet. Men ellers blir dette skinnende overflate uten dybde.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 

Back om track, Jarmusch?

 

Så akkurat Mariken Halles nye film «Verden venter», og dette kan vel knapt kalles film? Meningsløst å sette noe slikt opp på kino siden det er så til de grader retningsløst og intetsigende. En slags videokunst møter teater med påfølgende ekstravaganser. Liker cinema verite, men denne formen for formalisme blir for dumt. Innledningsvis blir det sagt at filmen fortjener ti anmeldelser, og allerede da gikk det kaldt nedover ryggen min. Konseptuelt uten konsept lekes det med seernes forventninger på en måte som er interessant i noen sekunder, men etter det blir det påfallende tomt. Det gjøres ingenting interessant ut av virkemidlene. Filmen er skrevet på en oppstykket måte som undergraver tilstedeværelsen, ingen av de medvirkende virker komfortable med kameraet, og forsøkene på humor er påtatte, nedlatende og jevnt over platte. Innledningsvis snakker Halle, og selv om hun er sjarmerende nok er hun ikke i stand til å skape en kontekst for filmen. Hun snakker en del om hva som gir henne ideer, utdannelsen i Gøteborg og er så vidt inne på feminisme. Hvis man skal sammenligne med noe, har filmen litt til felles med antifilmene til Ruben Østlund, så hvis du liker dem er det kanskje litt å hente her. Å sammenligne med Erik Løken, som enkelte har gjort, blir for dumt.

Link to comment
Share on other sites

 

Virrer litt her og der, Engangs.

 

...Først og fremst, Birdman.”Editing is about knowing when not to cut”. Med dette ordtaket i bakhodet gjør Inárritu opprør mot dagens filmindustri gjennom sin visuelle stil. Vi må tilbake til 1948, Hitchcock og hans Rope for å finne inspirasjonskilden. Kameraarbeidet skaper en slik nerve i filmen. Den blir uforutsigbar og skaper en engasjerende opplevelse. Engasjerende fordi det føles ekte; vi snur oss rundt neste hjørne sammen med kamera. Publikum deltar i filmen på et annet plan enn vanligvis. Men er den godt skrevet? Med sin Oscarstatuett for beste manus? Jeg vet ikke helt, men tror det. Dialogene flyter godt mellom karakterene; replikkene har en sterk intensitet ved seg. Som satire er den interessant. Jeg liker det lille øyeblikket der Keaton sier at han gikk glipp av datterens fødsel fordi han sto bak mobiltelefonen sin og filmet den. Det sier noe om vår generasjon. Min generasjon. Jeg syntes også den absurde stilen passer filmen bra. Ved å flette inn magiske elementer klarer Alejandro å si noe viktig om det kreative menneske i dagens samfunn. Det føles i vertfall sånn.

 

Også Foxcatcher da. Dens største problem er vel at den rett og slett er litt kjedelig. Fryktelig tom, som ikke nødvendigvis er en uting. Bennett vil si noe om tomhet, om personer som lever ulykkelige liv og sliter med sin egen identitet. Stillhet brukes aktivt. Lange samtaler, mye stillhet. Det fungerer jo i grunn, skaper realisme. Skaper tomhet. Carell er bra. Han skaper nerve i filmen. Det gjør den spennende. Men kampsekvensene mangler kraft. Kanskje skal de ikke ha det? Men det gjør jo filmen din en smule slapp, Bennett. Den når aldri noe høydepunkt. Et par scener er gode; Tatum som fråtser i mat for så å trene det av seg knappe timene før han skal ut i OL-turnering. Men mr. Bennett klarer ikke det samme som en regissør som Scorsese. Han klarer ikke å variere. Nevnte regissør bruker mye voice-overe og det driver filmene hans rytmisk fremover. Men for å skape variasjon og mer uforutsigbarhet bruker han også stillhet, se f.eks. den velkjente ”how the fuck am I funny?” scenen i Goodfellas. Konklusjonen får i alle fall bli at filmen nødvendigvis ikke er dårlig, men en smule tam. Uansett hva den måtte prøve på.

Link to comment
Share on other sites

 

Tror du får velge film neste gang, Engangsgrill. Joachim Trier fremstår for meg som en mer presis referanse enn Östlund, med drypp av Roy Andersson særlig i Benjamin Molinérs urovekkende rolle som en av hovedpersonens alkoholiserte og ustabile far som dukker opp på datterens jobb med gaver og teatralske replikker (ventet nesten på gjennomgangsreplikken "Så roligt att höra at ni har det bra" fra En due...). Det oppstår interessante ting underveis, men scenene er for ujevne og filmskaperne ser ikke ut til å se forskjell selv på hva som fungerer og ikke. Noen Erik Løken er jeg enig i at Mariken Halle ikke er, og etter to filmer er jeg fortsatt litt usikker på om hun er verdt oppmerksomheten. Verden venter er om ikke annet ikke spekulativ slik Kanskje i morgen var, og den er betydelig mer selvsikker. Uten en rød tråd å følge derimot må man vel nesten gå på filmskole selv for å sette ordentlig pris på det (noe mesteparten av en nesten full Lillebil-sal så ut til å gjøre).

For øvrig har Jon Inge Faldalen, høgskolelektor innen film som har jobbet endel med Mariken Halle, en rolle i filmen og det samme har Karsten Meinich, Montages-redaktør, MUBI-kurator og distributør av Kanskje i morgen da den fikk streamingpremiere på MUBI paralellt med kinopremiere. Rolleblanding?

 

Jeg har også sett Birdman, og liker den friske tonen i den godt selv om den prøver tidvis svært hardt å imponere på skuespiller- og manussiden (men en annen divisjon på manuset enn adapterte manus-vinneren The Imitation Game). Trives godt som flue på veggen i Broadway-teateret med den hektiske one take-filmingen og synes de klarer å fange følelsen av et teater som en levende organisme hvor forestillingene bare er en liten del av teaterlivet godt. Synes imidlertid man kunne brukt Raymond Carver mer aktivt, framfor å nevne gang på gang at han er kritikerrost og at det er risikabelt å gjøre forsøk på å gjenopplive en karriere ved å sette opp ham. Filmen slutter dessuten mange ganger, men det er vel vanskelig å sette strek når man har hintet så mange ganger til mulige utfall underveis.

Link to comment
Share on other sites

 

Synes du er langt mer interessant å lese, Jarmusch, når du tør å mene litt. Også ganske stor forskjell på å skrive om intetsigende opplevelser og filmer en føler at gir deg noe. Kult at Birdman gjør en del spennende ting. Har ikke hatt mye til overs for Inarittu tidligere, men om han etter mitt syn prøver vel hardt å være smart, er han i det minste ikke like tragisk skikkelse som Nolan og Aronofsky.

 

Vet ikke helt med hvem godeste Halle minner meg om. Synes Trier er å strekke det vel langt, mens Anderson syr noe som minner mye mer om en hel verden. Halle ser ut til å leke for lekens skyld, og jeg fikk inntrykk av at hun er mer interessert i anslag enn denouement. Ikke at det er noe galt med det, men antiklimaksene oppstår etter mitt syn ikke som en del av noen fortelling, men enten fordi ideene hennes er dårlige eller fordi hun ikke finner noen naturlig forløsning for dem. Har sett en del vrang nybølge, eksperimentell og formalistisk film, og om det har vist meg at handling kan utsettes, men Halles ideer føltes forslitte. Det virket nesten som om hun ikke stolte på kjedsomhet og vranghet, som filmen hadde nok av, men kastet dårlig idé på dårlig idé etter deg. Nå skal vinduer forvirre deg. Nå skal lyd forvirre deg. Nå skal det være kleint. Nå skal hovedpersonene forsvinne. Nå trenger vi litt irriterende høye lyder. Nå blir skjermen svart.

 

Det finnes selvfølgelig mange veier til Rom, men jeg skulle ønske at en del unge kunstnere turte å jobbe innenfor et mer etablert format (Andersons En kjærlighetshistorie er en veldig streit fortelling uten de store høydepunktene, for å bruke ham som eksempel). Når noe blir så abstrakt som Verden venter sliter jeg såpass med å finne holdepunkter at jeg nesten må anta at vi har med en sjarlatan å gjøre. Dette kommer fra en som liker veldig mye forskjellig, og som selv har sine pretensjoner, hvis det hjelper. Om filmen var én vits måtte det ha vært en god vits. Men for meg er ikke Verden venter i stand til å fortelle verken diegetisk eller eksegetisk. Den kommuniserer ikke sosialt betinget kunnskap på en måte jeg som utenforstående kan relatere meg til. Dagens ungdom og alt det der. Kanskje vi bare har blitt gamle og uhippe?

 

Østlund er litt far fetched han også, ja. Tenkte i hovedsak på faux-dokumentarismen, men kan ikke forestille meg at Halles film vil skape noen som helst debatt utenfor hennes egen krets. Hun gir jo ikke akkurat stemmen sin til noe annet enn de som liker å plukke navlelo.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Whiplash

 

Begynner veldig bra. Avslutningsstykket er mektig. Kjedet meg ikke. Men det blir litt hult og sett det før. Hovedkarakteren trekker også ned.

 

Grand Budapest Hotel

 

Anderson har bare en streng å spille på, og den er avhengig av å være morsom. Her manglet det dessverre litt for mye av det. Blir mest sært og pekuliært.

 

Locke

 

Imponerende. I praksis bare en skuespiller som filmes i en bil, men jaggu klarer man å bli engasjert for det. Hardy gjør en solid jobb og tematikken er forfriskende mannfolk vennlig.

 

Calvary

 

Gleeson er alltid morsom å se på. Regien er stram nok. Men man sitter igjen på slutten og lurer på hva som var poenget. Det begynner også dra litt rundt halvveis. Godkjent, men ikke noe jeg ser igjen.

 

Enemy

 

Jeg ser for meg regissøren er veldig glad i å se seg i speilet. Det hadde også kanskje vært mer givende enn hva man blir servert her.

 

Blue Ruin

 

En såkalt realistisk revenge film, og den lykkes forsåvidt med det. Selv har jeg derimot alltid vært av den oppfatning at realisme bare fungerer når man omhandler realistiske tema. En action film f.eks bør aldri prøve å være realistisk. Det er ikke derfor man ser den. Samme kan man si om hevnfilmer. At vanlige folk går rundt og hevner seg er vel omtrent like realistisk som at en vanlig politimann havner i en Die Hard situasjon. Jeg er ikke interessert i noe realisme da det er ingenting å lære. I slike settinger vil jeg bli underholdt. Pretensiøst og veslevoksen er ordene jeg tenker på når jeg skal beskrive Blue Ruin.

 

Only Lovers Left Alive

 

Jarmusch har ingenting å si lenger. Megaskuff.

 

 

 

Link to comment
Share on other sites

 

Cleo from 5 to 7. Lenge siden jeg har sett noe bra! Det første so slo meg var hvordan Varda fanger en urban stemning nesten perfekt. Gatene vrimler av liv. Filmen følger Cleo fra 5 til 7, og varer i ca. en og en halv time. Likevel er den ganske sprita opp, med få dødpunkter. Cleo er sjarmerende i sin oppmerksomhetssyke depping, og menneskene hun interagerer med er interessante. Som nybølge seg hør og bør er det litt visuelt lureri ute og går, men det føles som om det tjener filmen. Stemningen skifter ganske ofte uten at det føles unaturlig, og slutten er livsbejaende. Flott liten film med mye god humor og ironiserende patos.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 
 

Notting Hill

Koselig film om berømmelse. Og dette oppsummerer den bra. Nummer en; den er veldig koselig. Også handler den egentlig om berømmelse. Jada, jada, kjærlighet og forelskelse osv. Kliss klass, det er ingen tvil, men Richard Curtis har selv sagt det altså: ”I would sometimes wonder what it would be like if I just turned up at my friends’ house, where I used to have dinner once a week, with the most famous person at that time, be it Madonna or whomever. It all sprang from there. How would my friends react? Who would try and be cool? How would you get through dinner? What would they say to you afterwards?” Denne glorifiseringen, dette klasseskille mellom kjendisene og de vanlige menneskene. Filmen er ganske flink til å gjøre narr av dette, ja jeg vil nesten påstå den lever på det, samtidig som den også rører ved noe mer sårt. Og da kan det bli veldig… glattpolert. Ganske så overdådig faktisk, selv om f.eks. man kan påpeke at den såpete åpningssekvensen sier noe om idyllisering. Morsomt skrevet er den. Veldig til tider, lo godt av Grants prestasjon og de lengre, nølende og haltende monologene hans. Ja også kosen da; Michell og Curtis bader seg jo i slikt. Bokhandel, søt liten leilighet med blå dør midt i Notting Hill, Henry James filmatisering, frokost og te på senga. Ellers… det er noe veldig enkelt og naturlig i filmens romanse. Kjærligheten som hindres på grunn av rollene samfunnet har gitt karakterene. Dette sies tydelig i replikken til Julia: ”Don’t forget I’m just a girl standing in front of a boy, asking him to love her.” Det er klassisk og huskbart, men samtidig fint. Til slutt bryr de seg ikke lenger og bare ignorerer hele pressen mellom dem. Til slutt er det bare de to på benken. Holder hender som om deres kjærlighet skaper en helhet.

Link to comment
Share on other sites

 

Inherent Vice er morsom og velspilt, særlig Josh Brolin gjør et av sitt livs roller som en rar politimann. Joaquin Phoenix er også god som detektiv i mer eller mindre konstant hasjrus, uten å skrive seg rett inn i historiebøkene som hovedrollene i de to forrige PTA-filmene (mulig til og med birollen hans i The Master vil huskes bedre enn denne). Det er også veldig troverdige 70-talls omgivelser som ikke blir pastisjaktige, selv om det er et ganske outrert miljø. Men den er veldig seig og plotet vanskelig å følge, en lang rekke avhør og utredninger. Jeg så på klokka allerede etter en time, den varer to og en halv. En halvtime før slutt økte tempoet litt og det så ut til å gå mot et slags klimaks, men så flater det ut igjen og ender uavklart. Nå er vel ikke plotet hovedsaken her, men synes ikke helt de andre sidene veier opp. En parentes i PTA-katalogen, selv om det antagelig er en god Pynchon-filmatisering. Sett av 1600 på snaut to uker, for øvrig.

Link to comment
Share on other sites

 

Brand Upon the Brain!

 

Guy Maddins 12 kapitlers tilbakeblikk på barndommen. For en karusell av en film. Ekstremt frenetisk klippet med tallrike referanser til stumfilm og avant-garde. I den angstfylte og nervøsen stemningen minner den meg spesielt om The Life and Death of 9413, a Hollywood Extra, men der Hollywood i den filmen er et totalitært regime som trykker ned hvermannsen er det i Brand Upon the Brain foreldrene til Guy som er storebroren som ser deg. Guy og de andre karakterene her blir bokstavelig talt satt i spotlighten og lyset i en ellers svært mørk sorthvitt film følger etter dem hvorenn de går. Det gjør at en kjenner litt på paranoiaen lselv. Selv om filmen kan virke noe kaotisk på overflaten, der man til tider føler man holder bare så vidt klarer å holde en hånd fast i plottet, så blir ikke dette forsømt og man ender opp med en svært underholdende referansefilm som også klarer å fortelle en personlig historie på et oppsiktsvekkende vis. Sterkt anbefalt.

Link to comment
Share on other sites

 

Hei Poll

 

Blue Ruin er tydelig en svart komedie, se den igjen. For min del beste av 2014.

 

Sist sett

 

Under the Skin - Dette er en type film der en enten føler at den var skapt for deg. Eller ikke. Denne er skapt for meg.

 

Still Life - Det er noe meget tragisk over det hele, mørk humor som nesten ikke skinner igjennom. Jeg liker det.

 

Video Nasties: Draconian Days - Del to av denne dokumentaren om videovoldsdebatten i England. Enkelt og greit dypt fascinerende.

 

Wild - Har sans for denne type historie, men Wild roter seg bort i flashbacks og voice-overs. Den har simpelthen for mye å fortelle, og der er for mange enkeltscener som ikke bidrer til noe. Meh.

 

Bronies: The Extremely Unexpected Adult Fans of My Little Pony - Vel, her har man et enormt potensiale, Det blir bare litt langtekkelig og spinkelt. Meeeh.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Korsveien er veldig bra og antagelig årets første som kvalifiserer til betegnelsen mesterverk. Uhyre velspilt og nyansert om religiøs fanatisme skutt som 14 scener i en tagning hver. Føyer seg pent inn sammen med bl.a. Ordet, Stellet licht og Requiem som filmatisk utfordrende behandlinger av temaet.

Link to comment
Share on other sites

 

Tydelig svart komedie? Den ser jeg ikke helt. Synes filmen tok seg selv rimelig seriøst. Riktignok er det nok av klisjeer, men fikk ikke inntrykk av det var særlig bevisst.

 

Går for tiden gjennom usette filmer i samlingen, kronologisk rekkefølge:

 

M - Fritz Lang

 

Lyd er vel fremdeles ganske nytt her men brukes til det fulle. En klassisk whodunit med doser av humor og filosofisk kommentar. Filmen ble sensurert i Tyskland, men Goebbels var likevel så imponert over kvalitetene at han ville ha Lang som filmsjef i det tyske riket.

 

Gone With the Wind - Victor Fleming

 

Typisk Hollywood epic. Kan kjenne igjen formelen brukt her helt opp til 60 tallet. Ikke et veldig dypt stykke film men bra nok underholdning. Må si jeg blir imponert over karakterene og dialogen i disse gamle filmene. Teknisk har vi beveget oss fremover, men dramatisk er det meste allerede på plass her og i mange tilfeller bedre enn det moderne visuelle bonanza har å by på.

 

The Third Man - Carol Reed

 

Forut for sin tid. Bildene, kamera og karakterfremstilling er alle nyskapende. Introduksjonen av den "kule skurken" og "den kjedelige helten" på lerretet. Filmen åpner som en klassisk amerikansk helt løser saken, akkurat som bøkene han selv skriver, men utvikler seg snart til noe mer forfriskende. Denne må ha vært stor når den kom ut.

 

Sunset Boulevard - Billy Wilder

 

Nok en "dristig" produksjon fra gamle Hollywood. Her er det ingen happy ending, ingen karakter som går inn i solnedgangen. Norma Desmond er stumfilmstjernen som ikke har klart overgangen og som lever i fornektelse om at hele verden fremdeles elsker henne. Gillis er en annenrangs manusforfatter som ser sitt snitt til å tjene noen enkle penger på hennes vrangforestillinger. Han tar seg selv i nakken til slutt og blir en skikkelig mann, men må betale med livet. Og Norma får sitt siste øyeblikk i rampelyset, men som mistenkt for mord.

 

The African Queen - John Huston

 

Helt fra begynnelsen ser man hva dette er. Stor regissør, store skuespillere, eksotisk lokasjon. Her skal man lage en simpel film og cashe inn på stjernestatus. Humor, action, kjærlighet. Den var nok for 50 tallet det Mr and Mrs Smith var for 2000 tallet. Bogie og Hepburn er bra, men som film er ikke dette stort å snakke hjem om når glitteret er borte og effektene avleggs.

  • Upvote 2
Link to comment
Share on other sites

 

Wild Fin villmarksfilm med Reese Witherspoon, en dame som har pålagt seg selv en lang gåtur som katarsis etter å ha mistet litt retningen i livet. Witherspoon bærer den fint alene, men det stoler ikke manus og regissøren på, så det blir i overkant mye flashbacks til livet før gåturen. Likevel severdig.

 

Edge of Tomorrow Flott action med dataspillmetodikk, Tom Cruise kan hvis han vil og Emily Blunt er knallgod.

 

Kvinner i for store herreskjorter Håpløs tittel til side (forelegget heter Vente, blinke) er det en frisk og humanistisk Trondheims-basert komedie som minner om Som du ser meg i tone og oppbygging, ikke helt på samme nivå men en fin blanding modenhet og filmatisk trygghet og umoden livsapetitt, særlig representert ved Inga Ibsdotter Lilleaas i rollen som en 23 år gammel livshungrig student.

Link to comment
Share on other sites

 

Har jo sett litt i påsken da… To temmelig ferske filmer blant annet, nemlig Turist og Fasandræberne. La oss ta førstnevnte først. Östlund blir et hetere og hetere navn for tiden. Hans forrige De ofrivilliga og spesielt Play var interessante filmer med en tydelig stemme. Se også gjerne til en kortfilm som Händelse vid bank, meget imponerende. I hans nyeste beholder han fremdeles sin statiske kamerateknikk og fanger også her mennesker i situasjoner. Publikum blir peeping toms; Östlund lager objektive filmer der vi ser hendelser utenifra (eller med overblikk om du vil). Turist beveger seg dog samtidig nærmere følelsene karakterene bærer på, i motsetning til hans tidligere verker. Her blandes både observering og forståelse sammen og det hele resulterer i en kompleks film. Det er nettopp det jeg setter så pris på ved denne filmen; hvor kompleks den er. Hvor sammensatte og realistiske karakterene er, i all sin tvil og sine problemer med å kommunisere med hverandre. Handlingsrammen består av ulike dager en svensk familie på fire tilbringer på skiferie i de franske alpene. Åpningsscenen er artig, den viser en påtrengende fransk fotograf som så gjerne vil ta et familieportrett av den litt beskjedne nordiske familien vi følger. Hvordan de stadig nøler og til slutt lar seg overtale. Hvordan det virker kleint for mannen å legge hånda si rundt kona når fotografen kommanderer det. Og hvordan hun også syntes det samme, som vi ser i blikket hennes. Allerede fra begynnelsen setter mr. Östlund stemning for sin nybakte film; et portrett av vår generasjons nordiske kjernefamilie. Og selv om selve plottet for filmen (se: snøskredet) ikke utspiller seg før andre dag, forstår vi at problemet mellom ektemann og kone allerede eksisterer den første dagen. Vår regissør er flink på å skape beskrivende situasjoner, altså han visualiserer poengene sine godt. Ta scenen denne første dagen hvor familien sklir gjennom et slags rullebånd inni en liten tunell etter å ha vert en dag i skibakken. Hvor sakte og seigt det går beskriver problemene de begge føler med familielivet og forholdet sitt. Videre utover filmen følger flere andre gode situasjoner. Der går også en tynnslitt og ustabil rød tråd gjennom den; hvor vårt ektepar stadig prøver å løse problemene sine med banale bortforklaringer og stadig blir det bare verre. Det bygger seg opp gjennom en rekke anspente situasjoner. Det er også en god film når det kommer til rollene som forventes av oss. Den treffer spikeren på hodet hva angår familieliv i Skandinavia pr. dags dato. På alt fra ipad-bruk til kommunikasjonsproblemer. Også slutten da, den likte jeg godt.

 

Film nummer to derimot, godeste Fasandræberne, føltes temmelig hul. Det blir ofte sånn, med disse nordiske krimfilmene og seriene, at jeg sitter igjen med en tomhetsfølelse på slutten. Selvsagt er den spennende og det blir også en del av drivkraften, men sett bort fra det er den heller svak. Der film nr. 1, Kvinden i buret tjente på å bruke tid på hovedkarakterene og forholdet dem mellom, gidder ikke denne å bruke noe særlig tid på det. Noen småscener som viser at vår alkoholiserte detektiv sliter med å være en god far, men det vies for lite tid og krefter til at det blir noe kraft i disse forsøkene. Vi ender opp med en temmelig engasjerende film uten innhold. Og den blir dessuten mindre engasjerende enn den første, siden jeg ikke bryr meg like mye om hovedpersonene. Motiv savner jeg også; hvorfor ble egentlig disse handlingene begått?

 

Ellers… Supercop med Jackie. Og disse filmene hans er jo fine; Chan skaper humor med blikket sitt og opera med dynamikken sin. I motsetning til en rekke Hollywood-filmer klippes det mindre og scenene får mer realisme og tension ved seg. Også vert på kino og sett Kingsman. Likte det jeg så, en James Bond-spoof med overdrevne og artige sjangerelementer. Den var gøy, liksom. True Romance var sterkt skrevet av Tarantino og til tider deilig pompøst og glorifisert regissert av vår kjære Tony Scott. Blir en litt merkelig blanding da, mellom den hverdagslige dialogen og oppblåste regien. Litt krasj, rett og slett. Samtidig kan man påstå at det til tider fungerer, siden Quentin tross alt har skrevet en drømmeaktig film. Hm...Heroes of Telemark så jeg også. Koselig og idylliske snølandskaper med deilig lyd av ski som glir nedover bakkene. Ganske klassisk heltefilm med litt endringer i historien såklart, men det er jo en gøyal del av krigssjangeren. Og jeg liker portretteringen av snø- og hytte-Norge, det skaper et fint univers. Platoon: Stone var selv soldat i Vietnam og kjempet en del for å få laget denne. Til slutt fikk han det til og resultatet er bra. Hele filmen tilbringer vi i krigen, på bakken enten inni tett skog eller ørkenaktige steder. Intenst og en smule kaotisk kanskje også.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 
Kolleksjonen

Regi: Pål Løkkeberg

Noreg, 1963

Keisam Pinter-filmatisering frå Fjernsynsteatret. Tom Tellefsen er litt livlaus i sine yngre dagar. Når Tor Stokke, som aldri skjønner skilnaden mellom teater og fjernsyn, er den beste skodespelaren på herresida, lover det som regel ikkje godt. Hennie Moan er derimot glitrande med sine subtile sideblikk og mystiske framtoning. Stort betre kan ikkje ei tolking av ei typisk horete Pinter-kvinnerolle verte.


Landskap

Regi: Sverre Udnæs

Noreg, 1974

Udnæs er i sitt mest eksperimentelle hjørne når han går laus på denne Pinter-dialogen, som kanskje heller kan kallast to separate monologar som snakkar forbi kvarandre. Eg opplever denne mikroskopisk minimalistiske filmen som veldig krevjande. Alle som har føredommar mot Fjernsynsteatret, får dei innfridde her. For min del går tommelen heller ned enn opp.


París Norðursins (Paris of the North)

Regi: Hafsteinn Gunnar Sigurðsson

Island, 2014

Ein humoristisk far-og-son-har-eit-trøblete-forhold-film som prøver litt for mykje på å vere sjarmerande, hjartevarm og alt det der. Rollefigurane er ikkje så veldig spennande. Ein dose alkoholisme gjer ikkje rollefigurane meir interessant. Dei islandske fjella som blokkerer for omverda er vakkert fotografert av Heima-fotografen G. Magni Ágústsson. (Og apropos: Eg skvatt da faren i filmen dukka opp for fyrste gong, for det er jo søren meg den same fyren som spelar homofob far i Sigur Ròs-musikkvideoen Viðrar vel til loftárása.)


The Wolf of Wall Street

Regi: Martin Scorsese

USA, 2013

Den beste Scorsese-filmen eg har sett, bortsett frå Taxi Driver, The Last Temptation of Christ og sjampanje-reklamen Key to Reserva. Heilt grei film.


Går ut i kveld

Regi: Palle Kjærulff-Schmidt

Noreg, 1961

Fjernsynsteatret var tidleg ute med å løfte fram Harold Pinter. Går ut i kveld (A Night Out (1959)) var etter det eg kjenner til den fyrste Pinter-filmatiseringa av Fjernsynsteatret. På overflata ser dette ut som ei enkel forteljing om ei dominerande mor og ein son som drar ut på fest. Eg opplevde overflata av stykket som veldig banalt til å vere Pinter, og det seier litt! Men som alltid hjå Pinter ulmar det djupare konfliktar, motsetjingar og maktmisbruk i det skjulte. I Går ut i kveld er det enkelt å oversjå dette, noko som kanskje er grunnen til at stykket ofte vert sett på som mindre viktig i forfattarskapet til Pinter. Denne Fjernsynsteatret-filmatiseringa legg vekt på komikken, og eg har ikkje noko problem med det. God og naturleg omsetjing av Arne Skouen.


22. november – Den store leiegården

Regi: Sverre Udnæs

Noreg, 1969

Fy flate, dette var heilt ville greier. Denne 50 minutt lange filmen er basert på eit teaterstykke av Tom Eyen, best kjent for å ha skrivi Brodway-musikalen Dreamgirls. Vi møter ei rekkje sjølvsentrerte personar som bur i ein leiegard eller eit romskip. Parallelt med dette vert den amerikanske presidentfrua (Rut Tellefsen) intervjua av ein programleiar (Per Theodor Haugen). Eg gir meg ende over. Dette er vanvettig underhaldande! Her er det glitter, blinkande ljos, sprek scenografi og sølvsminka skodespelarar. Heile galskapen liknar på ein homsekultfilm av aller beste merke. Den nydelege futuristiske scenografien av Guy Krogh (ektemannen til Sossen og barnebarnet til Christian og Oda) og ei rekkje ville påfunn som til dømes vektlause gjenstandar gjer det umogleg å vite om handlinga utspelar seg i verdsrommet eller ikkje. Snakkar vi om den fyrste norske science fiction-filmen her? Else Heiberg er kosteleg som snurpete vaktmeister. Egil Åsman er ustyrteleg morosam som homofil frisør. Harald Eide Steen jr. (barndomsvennen til Udnæs) viser at han var ein allsidig kunstnar i rolla som trubadur. Men mest av alt skal Sverre Udnæs ha æra for at alle enkeltelementa i maskineriet fungerer saman. Resultatet er ei grotesk satire over den vestlege sivilisasjonen og egoismen som drivkraft i menneske. Eit fyrverkeri av ein film! Dette er ein funnen skatt. Ein av dei beste norske filmane eg har sett!


American Pop

Regi: Ralph Bakshi

USA, 1981

Etter dei trøblete produksjonsforholda med The Lord of the Rings gjekk Bakshi i gang med eit mindre og enklare prosjekt. American Pop er ein liten familiesaga om fire generasjonar i ein russiskjødisk innvandrarfamilie og møtet deira med amerikansk populærmusikk. Resultatet er ein god teiknefilm med eit imponerande ljodspor. Det forundrar meg at ingen andre enn Bakshi har slått seg opp som animasjonsfilmskapar i USA som siktar seg inn mot eit vaksen publikum.


Ginga-tetsudo no yoru (Night on the Galactic Railroad)

Regi: Gisaburo Sugii og Arlen Tarlofsky

Japan, 1985

Pretensiøs anime som dett mellom to stolar. Symbolikken er for overtydeleg for dei vaksne og for avansert for dei yngste.


Frozen

Regi: Chris Buck og Jennifer Lee

USA, 2013

Dette er stor historieforteljing! Da kan eg til naud leve med at musikknumra liknar på billige Melodi Grand Prix-bidrag.


Sen noci svatojánské (A Midsummer Night's Dream)

Regi: Jirí Trnka

Tsjekkoslovakia, 1959

Fantasifull, men ganske amputert, tolking av komedien til Shakespeare. Trnka har ei heilt spesiell evne til å blåse liv i dokkene sine. Den konstante bruken av forteljarrøyst hemjar meg litt frå å verkeleg leve meg inn i det fortryllande universet, men visuelt sett florerer det av nydelege fargekomposisjonar og forseggjort animasjon som kler historia svært godt.

Link to comment
Share on other sites

 
Fantasia

Regi: Norman Ferguson, James Algar, Samuel Armstrong, Ford Beebe Jr., Jim Handley, T. Hee, Wilfred Jackson, Hamilton Luske, Bill Roberts, Paul Satterfield og Ben Sharpsteen

USA, 1940

Artig å sjå at den velkjente Disney-streken får utfolde seg i andre former enn vanleg – til og med i abstrakt film. Beethoven- og Ponchielli-segmenta verkar fjasete, og eg skjønner ikkje heilt poenget med å plassere desse segmenta inn i ein elles knallfin episodefilm. Same kva, dette er nok ein av dei beste Disney-filmane eg har sett.


Da nao tian gong (kjent som Havoc in Heaven, Uproar in Heaven og The Monkey King)

Regi: Laiming Wan

Kina, 1965

Marekatta Sun Wukong drar til Himmelen og gjer opprør mot jadekeisaren . Basert på den fyrste delen av Reisa mot vest, som vert rekna som ein av dei fire store klassiske romanane frå før-moderne kinesisk litteraturhistorie. Det er lett å forstå kvifor denne animerte adapsjonen er ein av dei viktigaste milestolpane i animasjonsfilmhistoria (ja, du leste riktig; vi i vesten anar ikkje kva vi går glipp av). Animasjonen er fantasifull med ein enorm detaljrikdom og sterke innslag av visuelle uttrykk som er typiske for taoistisk kultur. Ein får kjensla av at ein forstår kinesisk estetikk betre etter å ha sett filmen. Musikken hjelper også til med dette. Laiming Wan og brørne hans har så til dei grader lukkast i å utvikle ein animasjonsstil som distanserer seg frå andre former i andre verdshjørne. Det aller beste med filmen er det ekstremt smittande humøret som gjennomsyrar den frå start til slutt. Filmen har ein sprudlande entusiasme som får meg til å tenkje på amerikanske The Thief and the Cobbler, som er eit anna underkjent animert meisterstykke. Dessutan har filmen visse politiske undertonar som gjer den ekstra interessant med tanke på at kulturrevolusjonen braut ut kort tid etter at filmen vart ferdig. Ein kan sjå glimt av Mao i både den opprørske helten Sun Wukong og den fælslege jadekeisaren. Filmen vart forboden, og praktisk tala heile den kinesiske animasjonsproduksjonen vart lagt ned under kulturrevolusjonen. I dag har den klassikarstatus i Kina og har fått ein liten kultskare i Sverige, takka vere Hans Alfredson. Dette må vere ein av dei beste animasjonsfilmane eg har sett. Ein funnen skatt!


Pafekuto buru (Perfect Blue)

Regi: Satoshi Kon

Japan, 1997

Debutfilmen til animeregissøren Satoshi Kon, som gjekk bort altfor tidleg, handlar om ei popstjerne som konverterer til skodespelarkarrieren. Filmen blandar draum, fantasi og røyndom etter kvart som hovudpersonen utviklar schizofrene tendensar. Den delvis lynchiske dramaturgien, der grensa mellom draum og røyndom er upåliteleg, fungerer bra. Problematikken knytt til personvernet på verdsveven er overraskande å finne i ein film laga i 1997 (den er basert på ein roman frå 1991, så eg reknar med det er regissøren sjølv som har føydd til denne tematikken). Det er kanskje aller mest interessant å sjå filmen med feministiske briller, der den kvinnelege hovudpersonen er eit offer for det mannlege blikket og utnytta av underholdingsindustrien. Ein tankevekkjande film som får fortalt mykje frå så mange ulike vinklar på skarve 80 minutt.


De två saliga

Regi: Ingmar Bergman

Sverige, 1986

Fjernsynsfilm basert på ein Ulla Isaksson-roman om eit dysfunksjonelt ektepar (Harriet Andersson og Per Myrberg). I likskap med dei andre Bergman-produksjonane etter Fanny och Alexander er dette ein enkel og nedstrippa film, men den inneheld likevel nok slagkraft i knyttneven til at den ikkje vert ein gammalmannsfilm. Somme av dei seine Bergman-filmane, særleg Efter repetitionen og Bildmakarna, er nemleg hemja av den altfor konforme og stødige stilen. Faktisk er De två saliga den mest temperamentsfulle Bergman-filmen eg har sett. Det verkar som om han slepp laus litt av raseriet han har gått og brygga på under skattefusksaka og rehabiliteringa etterpå. Men det er kanskje aller mest manuset til Ulla Isaksson som gir filmen eit litt anna fokus enn kva Bergman ville ha gjort. De två saliga sentrerer seg rundt ei oppmoding i Matteusevangeliet om at ein ikkje skal bryte ekteskapet: «Om høgre auget ditt lokkar deg til fall, så riv det ut og kast det frå deg! Det er betre for deg at du mistar ein kroppsdel, enn at heile kroppen blir kasta i helvete.» Filmen mjølkar dette sitatet så hardhendt at jura nesten dett av, og kjennskapen til det er i stor grad avgjerande for kva ein får ut av filmen. Her er det solbrillemetaforar, augesymbolikk og eit ekteskap som nærmar seg undergangen når rollefigurane ikkje følgjer denne bodskapen. Det er iskaldt, rått og brutalt. Det er ikkje til å unngå å trekkje ein parallellen til Der siebente Kontinent, skjønt Bergman vender seg innover mot sjela, medan Haneke ser på ytre faktorar. De två saliga er diverre sett på som ein av dei minste parentesane i filmografien til Bergman, men dét er det ingen grunn til at den skal vere! Ein sterk og guffen film!

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Kurt Cobain: Montage of Heck

 

Faktisk en veldig god dokumentar, og det sier jeg ikke bare fordi jeg liker noe av musikken til Nirvana, for dette var faktisk overraskende nøkternt. Filmen tar verken utgangspunkt i å skildre musikeren, rockestjerna eller kultikonet Kurt Cobain. Her er det først og fremst mennesket Kurt Cobain som står i fokus. Det er verkent for sippete eller for glorifiserende. Om det gjør han til en større eller mindre talsmann for sin generasjon kan en helt klart diskutere, men her blir man hvert fall virkelig kjent med mannen bak glansbildet. Tilnærmingen er veldig intim. Kun de som sto han aller nærmest er intervjuet, og mesteparten av filmen bygger på usminket 8mm-materiale som enten er filmet av han selv eller vennene hans. I tillegg lyttes det virkelig til kunsten hans. Enkelte sekvenser baserer seg rent på musikk og malerier som han malte på fritiden, som i ekte The Wall-stil blir animert til live. Selv om jeg altså ikke er blodfan av mannen er det faktisk interessant å se hva som ligger bak musikken, alle ryktene og ikke minst kultstatusen som ble blåst til himmels etter selvmordet hans. Hvordan akkurat sistnevnte hendelse blir behandlet er faktisk et godt eksempel på hvor underdramatisert dette er. Akkurat når det er bygget opp nok forståelse og handlingsforløp til det avsluttes det uten at man går noe nærmere innpå det enn en eneste tekstplakat. Hvordan det påvirket for eksempel Courtney Love og Krist Novoselic er allerede overtydelig i hvordan de framstår i intervjuene, så det trenger de faktisk ikke å behandle direkte. Kurt Cobain er absolutt et interessant tilfelle, og denne filmen lar han skinne gjennom på den ærligste måten mulig.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...