Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Det var interessant å se Over grensen på Filmsalongen med Per Haddal i går med samtale med regissør Bente Erichsen før filmen. Den handler om en kontroversiell etterkrigssak hvor to grenseloser som antagelig myrdet et jødisk ektepar ved å senke dem i en innsjø, ble frikjent i 1947. Selv i 1987, da filmen ble laget, var den kontroversiell og uønsket og Bente Erichsen måtte leve med en trussel om å få den stoppet hengende over hodet under produksjonen. Uten dette presset hadde filmen antagelig vært friskere og frekkere, for både regissør og en lang liste stjerner blant birollene glødet av fortellerglede for å få fram denne historien, men det er likevel mer enn tydelig nok hva Erichsen mener og det ble en drivende og kunstnerisk stødig krimfilm og rettssalsdrama. Erichsen lagde Folk og røvere i Kardemomme by året etter og gav seg deretter som regissør, så der har nok norsk filmhistorie gått glipp av noe (hun er mest kjent som filmprodusent og er i dag direktør for Nobelinstituttet). Norsk film taper også noe ved at det nesten bare er folk over 60 i salen når Cinemateket viser slike filmer på nytt.

Link to comment
Share on other sites

 

The Imitation Game. Søppel søppel søppel. Akademiet har virkelig jobbet hardt for å unngå å nominere kvinnelige og ikke-hvite kandidater når de må dra dette rææælet opp på multinominasjonsnivå. Vært en del debatt om historisk korrekthet i film og fiksjon i det siste, og der kan man være med på at å lage en god film er det viktigste. Men når det meste er diktet opp, og diktet opp for å gjøre filmen streitere, likere andre sippete geni-biografier og kleinere på alle måter så er det unektelig en dårlig ting. Turing er plutselig Rain Man, krigens vendepunkter kun et lokalt kammerspill som løses av inspirational quotes og klemmer, og uansett hva man synes om filmen så vil jeg ha svar på spørsmålet

 

Hva har Morten Tyldum bidratt med

Hva har Morten Tyldum bidratt med

Hva har Morten Tyldum bidratt med

Hva har Morten Tyldum bidratt med

Hva har Morten Tyldum bidratt med

 

Seriøst - hans realisering av manuset kan ikke engang kalles 'streit', det er ofte klønete, med for kjappe løsninger, som en travelt filmet britisk period piece tv-serie om landets første kjøpesenter eller noe. Billig. En vits av dimensjoner å gi han honnør for regijobben.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 
 

Leviatan

 

Ikke hva jeg trengte. Kanskje jeg ikke vet hva som er bra for meg, men det er forskjell på russisk fatalisme og dette. Regissøren er en av disse virkelige kunstnerne som ikke bryr seg om karakterene sine, men lar dem lide på von Triersk vis. Jobs bok er den eksplisitte inspirasjonskilden for å male et dystert bilde av samtidens Russland hvor korrupsjon er en vits folk har sluttet å le av. Den degenererte virkeligheten skildres med all oppriktigheten en ekte russer kan stable på beina, men strekker seg bort fra åndelig søken i en slik grad at vitsen er på seerens bekostning. En vellykket film, som Jarmusch ville sagt det, men jeg kan ikke annet enn å trekke på skuldrene likegyldig.

  • Upvote 1
Link to comment
Share on other sites

 

Nightcrawler

 

Meget underholdende, men mangler mening. Litt i samme gata som "Prisoners" følte jeg. Ett vellaget stykke film, dog intet mere.

 

Gone Girl

 

Greit nok. Fincher kjører det safe for 15 året på rad. Han er flink, det hele har en proff aura over seg, men hva er det han egentlig vil? Helt meningsløs film som ikke klarer å bestemme seg for hva den er. Slutten kommer nesten ut av ingenting.

 

Lucy

 

Overrasket over at denne dro inn så ufattelig mye penger. Er helt grei Hollywood innpakket i fransk surrealisme og eventyr. Tålelig søndagsfilm.

Link to comment
Share on other sites

 

Gone Girl har da en tydelig satirisk agenda, pollu. Over mediesamfunnet og ekteskapkonseptet. Slutten oser også av syrlig ironi, ganske De Palmask faktisk. Men ja... David er flink! Pulserende rytme i filmen, godt klippet med mye musikk som brukes bra. Og noen virkelig kule grep, en viss Neil Patrick Harris scene må nevnes.

 

Selv har jeg endelig vert på kino igjen. Det var jaggu deilig. American Sniper. Absolutt medrivende. Godt håntverk er den også, med flere spennende løsninger. Kryssklippingen fungerer bra, spesielt oppbyggingen i disse scenene. Forlot kinosalen med en deilig energimengde i kroppen. En god følelse, i alle fall. Men hva vil Eastwood egentlig? Hva er det han sier i dette portrettet av den amerikanske mannen som ble soldat og reiste til Midtøsten? Finnes det patriotisme her eller ligger det mer bak fasaden? Noen mener jo det med en annen film han har laget, nemlig Gran Torino. Sitter med mange spørsmål nå. Må lese litt mer om den først, tror jeg.

Link to comment
Share on other sites

 

Gone Girl har da en tydelig satirisk agenda, pollu. Over mediesamfunnet og ekteskapkonseptet. Slutten oser også av syrlig ironi, ganske De Palmask faktisk. Men ja... David er flink! Pulserende rytme i filmen, godt klippet med mye musikk som brukes bra. Og noen virkelig kule grep, en viss Neil Patrick Harris scene må nevnes.

 

Selv har jeg endelig vert på kino igjen. Det var jaggu deilig. American Sniper. Absolutt medrivende. Godt håntverk er den også, med flere spennende løsninger. Kryssklippingen fungerer bra, spesielt oppbyggingen i disse scenene. Forlot kinosalen med en deilig energimengde i kroppen. En god følelse, i alle fall. Men hva vil Eastwood egentlig? Hva er det han sier i dette portrettet av den amerikanske mannen som ble soldat og reiste til Midtøsten? Finnes det patriotisme her eller ligger det mer bak fasaden? Noen mener jo det med en annen film han har laget, nemlig Gran Torino. Sitter med mange spørsmål nå. Må lese litt mer om den først, tror jeg.

 

Jeg følte det var en slags uhellig blanding av Hitchcock, satire og sosialkommentar. Problemet er at det virker så tynt og usammenhengende. Som om det bare er der fordi alle tre er noe Fincher liker og er inspirert av. For det første synes jeg en kommentar på ekteskap blir rimelig meningsløs når den ene parten ikke bare er psykopat, men fullstendig Hollywood psykopat. Da blir det ikke så relevant for de aller, aller, aller fleste ekteskap. Satiren er der, men ikke i nærheten av så hardtslående og åpenbar som jeg mener den bør være. De Palma for eksempel er flink til å begynne ganske rolig før alt eksploderer i herlige klimaks. Her synes jeg satiren egentlig ikke var så veldig urealistisk. Media fremstilles jo mer eller mindre slik de er. Politiet oppfører seg ganske typisk. Joda, det er noe der, men langt ifra nok.

 

Eneste plassen filmen lykkes er på spenningsmomentet. Vi har hørt denne historien før, men Fincher sine egenskaper med kamera gjør at det er morsomt å se på og historien er original nok til at du er litt spent på hva som kommer til å skje. Skuespillerne gjør også en god jobb synes jeg. Hadde det vært meg ville jeg kjørt denne filmen enten i ren Hitchcock stil, eller ren De Palma stil.

Link to comment
Share on other sites

 

Nymphomaniac Director’s Cut. Epic win. Det var en stor opplevelse å se kinoversjonen i januar i fjor, delvis under trussel av å aldri få se hele versjonen på kino, men noe går tapt når man klipper bort 1,5 timer av Mesterens verk (og det skal man jo ikke gjøre, hva har man tenkt og hvorfor uteble protestene?). Den uklippede versjonen har mer av alt: flere digresjoner, mye mer humor, mer intellektuell og kunstferdig, mørkere og mer håpløs, en antagelig intendert scene hvor man ser von Triers kamera reflektert i et speil, og ja, mer eksplisitt (longer, bigger & uncut, si!). Den passer bedre inn som del to av en trilogi som startet med Antichrist, hvis det er målet og poenget. Først og fremst kjenner man Joes smerte og relasjonen mellom henne og Seligman får tid til å gro, en tyngde kinoversjonen ikke er i nærheten av fordi sentrale scener måtte kuttes (bl.a. en spesielt vond scene som tydeligst skiller seg ut fra de andre, men som er svært sentral for historien). Samtidig flyter alt veldig bra og von Trier holder på oppmerksomheten i 5,5 timer selv om det til tider er mye prat, så når vi får hele visjonen servert er det ganske nært perfeksjonen. Den eneste lille mangelen i går var at Cinemateket ikke anser publikumsgrunnlaget stort nok til å la den breie seg ut i stor sal (og de har nok rett, såvidt over halvfullt i Lillebil på Oslo-premieren). Director’s Cut er tilgjengelig på Blu-ray fra Amazon for dem som ikke har mulighet til å se den på lerret. You might have a point with all this. Mulig det, ja.

Link to comment
Share on other sites

 

Liker det meste av Von Trier, men ble voldsomt kjedet av Nymphomaniac. Jeg gikk rett på Director's Cut uten å ha sett den første versjonen, men ble allerede mot tampen av 'part 1' litt lei. Etter å ha sett en gullrekke av filmer som Nightcrawler, Virunga og Maps to the Stars som jeg likte svært godt, ble jeg underhvelmet (kan man si det på norsk?) og uengasjert av Nymphomaniac. Første del er klart best, hvor Von Trier pøser på med alt han kan og har lært seg. Mulig jeg burde tatt part 2 en annen dag, jeg innrømmer glatt at jeg gikk lei.

 

Nightcrawler var nok mer min type film. Gyllenhaal med karrierebeste i et slags Paul Schrader-skrevet noirunivers fra tiden mellom 70-80-tallet. LA har ikke sett bedre ut enn på lenge! Den åpenbare mediasatiren kan være så som så, men samtidig behandles det med glimt i øyet, tonnevis sort humor og tydelige horror-exploitation elementer. Men nok en gang må Gyllenhaal berømmes for å skape en karakter som til tider skaper såpass avsky og arbeider i en moralsk gråsone, men samtidig holder deg meget interessert i to timer.

Link to comment
Share on other sites

 

Mine kinobesøk siden sist:

 

Hobbiten 3: Sjelløs merkenavnsmelking. En av årets verste for min del.

 

The Imitation Game: Det meste er sagt. Hollywoodmaskineriet ruller videre. Morten Tyldum har kommet hjem.

 

Mommy: Hadde kanskje forventet mer av Xavier Dolan, men fint nok. Kunstnerisk er han først og fremst en formalist, men han er også en stemme for diverse som føler seg utilpasse i samfunnet. Mommy føles litt mindre personlig derimot. Noe halvsentimentalt tenåringsfrustrasjon som vanlig, men den helhetlige tematikken fungerer mer som en ramme for filmen, og kunne vært mer gjennomarbeidet. Til tider fin formlek, men det blir alt i alt litt tynt.

 

Whiplash: Kul musikk, men hva er det de vil fortelle? Manuset er gjennomsyret av en dobbelmoral fra en annen verden. Det starter som en kritikk til perfeksjonistmentaliteten. Simmons spiller en kald og hard, men målbevisst musikk-lærer med sosiopatiske tendenser, hvis holdning presser elevene til både psykiske og fysiske belastninger, til og med død. Hovedkarakteren, en trommeslager med høye ambisjoner, finner derimot ut at måten å lykkes på er å adaptere tyrann-mentoren sine holdninger. Jeg gremmer meg i forvirring. Dette holder ikke vann en gang.

 

Foxcatcher: Historien er helt ok. Kjente ikke til hendelsene det er basert på, så det var interessant nok. En fin karakterpresentasjon og utvikling, selv om det er noe karikert. Steve Carell er ikke til å kjenne igjen. Det er uansett fortellerstilen som fenger meg. Fokusert med en underanstrengt distanse. En fin overraskelse fra Hollywood.

 

Nightcrawler: Formmessig fint, substansielt ok. Ikke en film som ga meg veldig mye, men kul nok. (det meste er sagt også her)

 

Mr. Turner: Houseman sa det meste (+1). Ukonvensjonelt forfriskende for sin sjanger, fin å se på og et interessant karakterportrett.

 

Leviatan: Enig med Engangsgrill (+1). Er personlig lei av slik oversentimental samfunnskritikk. Å skildre korrupsjon, klasseskiller og elendighet med overflod av alkohol og svulstige referanser til Bibelen blir for billig.

 

American Sniper: Ren propaganda.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Blackhat

 

For første gang føler jeg Mann har voicemailet inn en film. Med unntak av action er det få kvalitetsstempler å finne. Det sterke visuelle og musikalske som han er så kjent for er nesten fraværende. Skuespillerne er like tamme som et glass brus som har stått for lenge i vinduskarmen. Plottet føles som en ettertanke. Den teknologiske kommentaren bærer preg av dette sees gjennom øynene til en 70 år gammel mann. Filmen hadde passet godt inn på 80 tallet med sin fremstilling av datamaskiner som djevelske våpen hvor tom. myndighetene ikke vet hva de skal gjøre.

Link to comment
Share on other sites

 

'murica

 

Er det? Du mener Clintern er hyret inn av 'murica for aa bedrive propaganda? Eller hva er det du mener? Hadde gjerne sett at folk satte litt mer kjoett paa beinet, spesielt naar de kommer med slike konspirasjonsteorier.

Link to comment
Share on other sites

 

Konspirasjonsteorier med kjøtt på beinet? Er dette et nytt fenomen jeg ikke har fått med meg eller? Men fra spøk til alvor - les gjerne hva jeg skrev om American Sniper i 'Filmåret 2014'-tråden. Det meste kommer fram der.

 

Har forresten sett:

Birdman: Fin satire på superhelt- og oppfølgerhysteriet som finner sted i Hollywood om dagen. Morsomt med eks-batman-skuespiller Michael Keaton i hovedrollen som skuespilleren som strever med å kvitte seg med Birdman-stempelet. - I tillegg til den totalt utypiske Hollywood-kinematografien som delvis minner om Hitchcocks Rope og Sukorovs Russian Ark. Selv om det er gjort litt slitsomt, og stjeler litt fokus til tider. Ellers byr den på en del absurditeter, for eksempel i form av en del subjektiv perspektivforankring. Ikke så lett å gjøre seg klok på alt av det, noe blir litt 'over the top' og slutten spesielt blir kanskje litt pretansiøs? Veldig seriøs er den uansett ikke, så alt i alt får den tommel opp fra meg som en absolutt morsom og formmessig spennende film.

 

The Theory of Everything: Manuset stinker egentlig ganske kraftig. Det hele blir veldig forhastet. Mange av hendelsene underbygges ikke overhodet, og historien føles nesten oppramsende. Traileren gjør nesten samme jobben, bare mye mer effektivt. I tillegg er relasjonsutviklingene mellom karakterene totalt flate. Jeg skjønner spesielt ikke hva Jane (dama til Hawking) styres av. Blant de vitenskapelige teoriene hans er det heller ikke så mye å hente. Filmen går rett og slett ikke i dybden på noe som helst. Skuespillerprestasjonen til Redmayne, som Hawking, er derimot full av sjarme og troverdighet. Var det en ting i denne filmen jeg trodde på, så var det han, for ellers er dette veldig platt og kjedelig.

Link to comment
Share on other sites

 

Birdman.. tja. Lett å se at folk lar seg rive med av regien og bildene og det er en del nerve i disse skuespillernes prestasjoner. Men ellers synes jeg ikke filmen helt nådde opp til sitt utgangspunkt. Jeg likte ideen med denne Birdman-rollen som gjemsøker han og er en del av hans liv, men det virker ikke som Iñárritu visste helt hva han skulle gjøre med den gode ideen - og til slutt blir Birdman-figuren bare nok en personifisert kritisk, mørk stemme i hodet, som så mange ganger før. Filmen kom aldri fram til noe i sine forsøk på å kommentere kultur, lav og høy, og det om en kunstner i konflikt med seg selv i dette landskapet har også blitt gjort bedre og mer originalt. Litt famlende forsøk alt sammen..

Link to comment
Share on other sites

 
 
La Révolution française

Regi: David Ambrose og Daniel Boulanger

Frankrike, 1989

Kven sa at dramatisert film ikkje kan skildre ei historisk hending utan å forfalske ho? Kven sa at dramatisert film ikkje kan vere like lærerik som ei historiebok? La Révolution française er eit knallhardt spark i ballane til alle som liksom skal forfekte marknadstilpassa tvangstrøyer (men dei kallar det sjølvsagt "kunstnarisk fridom"). La Révolution française er eit påkosta kostymedrama som vart laga i samband med 200-årsmarkeringa av revolusjonsutbrotet. Filmen startar med den skjebneironiske situasjonen der den 17 år gamle Robespierre les ei latinsk tale til ein uinteressert Ludvig XVI. Deretter hoppar vi fram til utbrotet i 1789 og følgjer tumultane heilt fram til giljotineringa av Robespierre. Ein merkar tvert kor historisk korrekt filmen er. Det er forløysande å sjå at ein film kan skildre ei så komplisert handlingsutvikling utan å feige ut på lettvinte snarvegar. Når La Révolution française følgjer faktiske hendingar, eller i verste fall apokryfe hendingar, til punkt og prikke, kjem autentisiteten snikande nesten av seg sjølv. Autentisiteten vert også løfta fram av solide skodespelarar, som fjernar dei dogmatiske klistrelappane som altfor mange av aktørane i den franske revolusjonen har fått. Jean-François Balmer er spesielt overbevisande og leverer ei sympatisk tolking av ein sjenert kong Ludvig XVI. Han er omringa av eit knippe av Europas fremste skodespelarar, som til dømes Jane Seymour som Marie Antoinette, Andrzej Seweryn som Robesipierre, Klaus Maria Brandauer som Danton, Sam Neill som La Fayette, Peter Ustinov som den reaksjonære Mirabeau og Claudia Cardinale som adelsdama Yolande de Polastron. Det einaste ankepunktet eg har mot skodespelarensemblet er at Christopher Lee spelar bøddelen Charles-Henri Sanson. Det er ikkje noko galt med korleis Lee spelar, men sjølve skodespelarvalet skurrar veldig mykje. For det fyrste luktar det unekteleg B-film og erke-antagonist tvert han dukkar opp som ein svartkledd bøddel. For det andre klarar eg ikkje unngå å tenkje på at han som tenåring faktisk var vitne til den siste offentlege giljotineringa i Frankrike. Og for det tredje var det ikkje Charles-Henri Sanson som giljotinerte Marie Antoinette, men sonen hans (som er den einaste historiske feilen eg har oppdaga i filmen). Med tanke på at resten av filmen er så fordømt edrueleg og historisk korrekt, strir valet av Christopher Lee mot filmen sine prinsipp. Men for all del! I løpet av fem timar presenterer filmen ei autentisk og balansert skildring av eit av dei viktigaste politiske omveltingane i menneskehistoria, akkompagnert av passeleg pompøse tonar av fantastiske Georges Delerue. Skal du sjå éin historisk film berre for historia sin eigen del, så veit du kva du har å gjere. For å sitere Woodrow Wilson: «It is like writing history with lightning.»


Daliás idök (Heroic Times)

Regi: József Gémes

Ungarn, 1983

Da eg var unge såg eg The Princess and the Goblin av József Gémes ørten gonger på VHS med øyredøyvande klein røystomsetjing. Denne Gémes-filmen, Daliás idök, er derimot noko heilt anna enn ein kommersiell barnefilm. Likevel er den skuffande i forhold til alle dei enorme gjetorda den har fått. Måling-på-glas-animasjonen er rett nok like eksepsjonelt vakker som alle skal ha det til. Problemet ligg heller i det auditive. Diegetiske ljodeffektar er erstatta med innpåsliten orkestral musikk. Mangelen på ljodeffektar passar dårleg saman med dei mange scenene med mykje ytre handling. Eg trur nok at bileta ville om mogleg sett enda betre ut med ordentleg ljod. Ein sjølvskriven film om du er interessert i animasjonsteknikkar, men elles er det lite å hente her.


Teen Witch

Regi: Dorian Walker

USA, 1989

Tenåringskomedie om ei jente som oppfyller alle draumane sine etter at ho oppdagar at ho eigentleg er ei heks. Klisjear og stereotypar heng på rekkje og rad. Den stinkande eima av ungdomskultur på 80-talet er så påtrengjande at det er umogleg å ikkje oppleve filmen som sjølvironisk – sjølv om eg neimen ikkje er sikker på om det er intensjonen. Dette kjem tydelegast fram i dei hysterisk elendige musikkinnslaga, som er beint fram fantastiske. Teen Witch er farleg nær å hamne i så-dårleg-at-den-er-god-divisjonen, men det er svært strenge kriterium for å hamne i det selskapet. Førebels har eg berre sett The Room, The Butterfly Effect og Turnaround av Ola Solum som har kvalifisert seg. Likevel er Teen Witch grei underhalding av den flaue sorten.

Link to comment
Share on other sites

 

Boyhood

Naturlig. Linklater har roen som trengs. Drives fremover av realistiske situasjoner; både lange og korte. Samtaler, hendelser og ikke minst – utvikling spiller en viktig rolle, uten at for banale og overdrevne situasjoner med overflatiske intensjoner benyttes. For filmen bruker tid som et aktivt virkemiddel og det har sterk virkning. Den er gjenkjennelig og det er også viktig, for filmens kraft er at den klarer å være både spesifikk og universell. Den portretterer 90-talls generasjonen eller generasjon Z om du vil, samtidig som det fortelles om oppvekst, barndom og livet generelt. Amerikansk kultur spiller en sentral rolle, her får guttungen bibel og rifle av sine nye besteforeldre til femtenårsdagen (vi befinner oss jo tross alt i Texas), samtidig som vi også har den mer politisk-opprørske (men etter hvert mer nedtonende) faren. Karakterutvikling er et annet sentralt element; Hawke som blir mer ansvarlig og handlingsfull, samt bevist på seg selv og sin rolle som far, den unge moren som sliter med for mye dedikasjon til ungene, men utvikler et nært bånd til dem og selvfølgelig – vår hovedperson, en rolig og en smule annerledes gutt. ”En analog fyr i en digital verden”, for å sitere Californication (Boyhood ble dessuten skutt på film for å få mer naturlige overganger mellom årene, den digitale utviklingen ville blitt for brå). Slutten er fin, tydelig rettet fremover men resten av dette lange, komplekse livet, men samtidig så bevist på nåtiden og enkeltsituasjonene. At folk kaller denne Oscar-lokkemat på grunn av konseptet er bare teit, med tanke på at regissøren er independentmann fra Austin og alltid har gjort sin egen greie. Så fuck det!

Link to comment
Share on other sites

 

Naaah. Det eneste som er minneverdig med Boyhood er 12 års-gimmicken. Spill inn de samme scenene over en fem måneders periode, og ingen ville brydd seg. Den er litt "slice of life" aktig med en del fine scener, spesielt med Ethan Hawke, det skal den ha, men her er det mye tull. Første halvdelen er full av billig drama. Mor som krangler med faren for some reason. Stefaren som plutselig blir alkoholisert og voldelig for some reason, mens siste halvdelen er filosofisk filmskolefjas. Hvor de snakker om at "words are stupid", men likevel fortsetter i det uendelige. Videre så synes jeg at det er helt utrolig at en film på nesten tre timer, som er filmet over 12 år, ikke klarer å få meg engasjert i hovedkarakteren. Han er kjedelig. Da hjelper det ikke at filmen er så stykket opp som den er. At det plutselig bare har gått lang tid. At det er flere av scenene som ikke leder noe sted. Boyhood er banal, og jeg er nesten villig til å garantere at om fem år så er det ingen som kommer til å huske denne filmen som noe annet enn et litt kult eksperiment. For det er ikke en eneste scene, situasjon, tematikk eller replikk som er minneverdig.

 

 

 

Link to comment
Share on other sites

 

Hva enn du mener om Boyhood er det meningsløst å si at den ikke villle vært noe uten gimmicken - den er laget rundt gimmicken, og man må bedømme hva det gir filmen, ikke hva filmen ville vært uten. Og jeg synes det gir filmen en hel del, en tyngde, selv om det er noen snodige teite scener i filmen (greia med gartneren eller hva det nå var som blir snill og grei f.eks).

Link to comment
Share on other sites

 

Nå siktet jeg vel for så vidt mer til folkets reaksjon på Boyhood, fremfor nøyaktig hva gimmicken gir til filmen, i den setning jeg skrev om hva den ville vært uten den. Jeg mener at man har latt seg forføre i for stor grad over at Boyhood er blitt laget på en unik måte, og at man da ikke ser at selve filmen er veldig middelmådig fordi man heller velger å hylle konseptet fremfor hva Boyhood gir som film. Og når gimmicken da blir så fremtredende, mener jeg at det er legitimt å kunne se på om reaksjonene ville vært like om Boyhood hadde blitt laget på en konvensjonell måte.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg elsker Red Letter Media, men å dytte deres humor foran deg som noe som helst er....vel, ingenting. Dem om det.

 

Selvsagt vil Boyhood huskes, og Linklater har ikke kommet ut av ingenting. Han har lenge bygd opp noe i og rundt Texas, med sin helt særegne stil og upolerte fortellerstil. Jeg liker ikke Boyhood fordi den har en "gimmick", men fordi jeg liker karakterene og historien. Men nå har jeg vært Linklater-fan siden Dazed & Confused.

Link to comment
Share on other sites

 

Hehe, de videone var kun ment som gøy. Men jeg er enig med dem i veldig mye av det de sier om Boyhood i den ordentlige samtalen de har om den.

 

Har Boyhood noe særlig til historie da? Dette er jo en film som stort sett består av enkeltøyeblikk, og det lille som er av historie i den er jo veldig tynt. Og det er helt greit det, men da må karakterene fungere. Og de liker jeg heller ikke. Eneste som klarer å få frem noe hos meg er Ethan Hawke. Hovedkarakteren er mumlende, kjedelig og uinteressant. Ellers så oppfatter jeg resten som klisjeer. Hvilket er noe filmen er full av ellers.

 

Men hei, dette regner jeg med å være alene om. :)

Link to comment
Share on other sites

 

Hovedkarakteren er mumlende, kjedelig og uinteressant.

 

Tull! Overflatisk betegning isåfall, siden en del av hovedpersonens karaktertrekk er at han er mumlende. Linklater portreterer nok en gang slackeren, men husk forskjellen på en som er lat og en som er slacker. Det er interessant å se hvordan foreldrene og hendelsene påvirker karakteren gjennom tiden, og dermed blir også hans utvikling og han i seg selv som menneske en spennende drivkraft for filmen. Nevn gjerne noen av klisjéene du mener filmen er full av.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...