Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Houseman 5]

Synd at Nånting måste gå sönder bare fikk en knapp uke på kino i Oslo. Det hadde faktisk vært lettere å se den på kino i Tromsø, var på kurs der og den gikk på kino etter at den var tatt av i Oslo. Svært velspilt og velregissert fra en fiksjonsfilmdebutant (og hovedrolleskuespilleren er amatør og debutant) om androgyne Sebastian som forelsker i heterofile Andreas, som både tiltrekkes og frastøtes av hans feminine sider. En svært åpen og modig behandling av temaet, bl.a. våger den å være et romantisk drama. En av årets beste og antageligvis et nødvendig friskt pust i svensk film, hvor det virker som kommersialismen har overtatt igjen etter noen friske forsøk for et par år siden (Jesper Ganslant m.fl.).

[Kosmonaut 11]

Fury (2014)

 

Møkkafilm.

[polluxlm 2]

 

Jeg er Carpenter fan, saa vil anbefale det meste. Men det skurrer litt utover 90-tallet, og Christine er ikke akkurat en av hans beste. Men anbefaler Assault on Precinct 13, Escape from New York og Big Trouble in Little China som en grei liten start.

 

Halloween og The Thing må selvsagt nevnes, men disse er jo også litt utypisk for Carpenter sin stil. They Live, The Fog og Escape from LA er også verdt å se. Resten av 90 tallet og senere kan nok de fleste som ikke er superfans styre unna.

[polluxlm 2]

Interstellar

 

Keiserens nye klær er tilbake. Nok en Inception med konvoluttert plot som egentlig ikke forteller deg noenting. Hver gang Nolan skal prøve å være dyp så blir bare fjæra enda mer tydelig. Han burde holde seg til ærlig spenningsfilm ala Hitchcock.

 

Guardians of the Galaxy

 

I motsetning til de fleste blockbustere så funker samspillet mellom de sentrale karakterene her. Utenom det blir det dessverre litt for mye "Thor" med middels effekter og personlighetsløse skurker før den uunngåelige konfrontasjonen finner sted. Halveis kjip, halveis bra. Retromusikksporet var iallefall et forsøk på å gjøre noe anderledes.

 

The Salvation

 

Pølsewestern. Mads Mikkelsen med litt hjelp fra Mikael Persbrandt tar den vanlige hevnen på den vanlige super bad guyen i en liten by i ville vesten. Litt kommentar rundt oljebransjen sin rolle i "siviliseringen" av ødemarka hever denne noe over hjernedød hevnorgie, men heller ikke så veldig mye. Til å være Skandinavisk er det vel verdt å se.

[Engangsgrill 16]

Takk for anbefalinger!

 

Så Event Horizon, som jeg trodde jeg hadde sett før. Det viste seg å være feil. Ålreit film, bevares. Ikke helt på nivå med Mission to Mars hva gjelder undervurdert nittitalls-SF, men en ganske smart vri på en del klisjeer innenfor sjangeren. Mye bedre enn Sunshine, iallfall!

[awf 0]

The Man From Hong Kong (Brian Trenchard-Smith, 1975)

 

 

Kung fu Hong Kong action ala Ozploitation. En asiatisk Dirty Harry tar oppgjør med en Bondskurk, ironisk nok spilt av eks-Bond George Lazenby, med solide doser kung-fu, dårlige punchlines, bilkrasj, hanggliding og gladvold. Produsert av legendariske Raymond Chow, og koreografert av min store helt Sammo Hung. Slår seg frem som en av mine absolutte favorittfilmer. Hiyah!!!

 

Svakt og ikke nevne theme-sangen, Morty. Ellers er det spot on!

[morty 8]

 

Svakt og ikke nevne theme-sangen, Morty. Ellers er det spot on!

 

Shame on me! I blown it all sky high...Er jo i aapningsklippet der, men her Jigsaw med Sky High. Kun for deg, awf.

 

[Sir 3]

En due satt på en gren... Det meste er vel sagt allerede. Filmen gir et satt på spissen traust bilde av den nordiske mentaliteten; veldig karikert og oppstilt, men akkurat derfor utrolig morsomt. Holdt i alle fall til en munter kinoopplevelse denne kalde lørdagskvelden i en kinosal fylt av brisne middelaldrende trøndere. Selv om jeg personlig ikke er en kjempe-fan av Roy Andersson, kan jeg ikke annet enn å anerkjenne han som en av de fremste auteurene i nordisk film for tida.

[Engangsgrill 16]

Ghost in the Shell: Innocence

 

Mamoru Oshii har kanskje forsvunnet litt fra søkelyset de siste årene, men de tre filmene jeg har sett av ham gjør det vanskelig å forstå hvorfor. Innocence er kanskje ikke like ikonisk som GitS, men det er på ingen måte en dårligere film. Etter at Kusanagi ble en del av nettet, etterforsker Seksjon 9 ny potensiell terrorisme. Batou, en tungt modifisert enmannshær, og Kusanagis tidligere partner Togusa får i oppgave å finne grunnen til at såkalte gynoider, sexroboter, har begynt å drepe mennesker.

 

Innocence fortsetter utgravningene i GitS: Hva er ekte? Hva er et menneske? Plottet er ikke så mye uforståelig som fortalt på en uforståelig måte. Oshii undervurderer ikke seeren, men lar mysteriet utvikle seg fra Batou og Togusas synsvinkel. Virkeligheten er ikke spesielt solid når mennesker har mer og mer til felles med programvare.

 

Batou snakker stort sett i sitater, og selv om denne stilen kunne ha blitt veldig anstrengt, fører det faktisk til det motsatte. Gjennom å sidestille vestlig (analytisk) og østlig (åndelig) filosofi med en verden der alt er en del av et nettverk, setter Oshii menneskelig tenkning i en frisk kontekst. Det er også et av filmens mest sentrale temaer: Hvordan påvirkes fortiden av samtiden, og kan man noensinne forstå historien som noe annet enn en forlengelse av tidsånden. "Du trenger ikke å være Cæsar for å forstå Cæsar", som sjefen til Batou sier på et tidspunkt.

[Houseman 5]

Girlhood. Ny coming of age fra Céline Sciamma om fargede jenter i forstads-Paris. Mer politisk enn hennes tidligere og mer preget av å blande mainstreamens estetikk med alternativfilmens tematikk og ambisjoner. Synes kanskje hun gjør kjønnsproblematikk bedre enn sosialrealistiske filmer om manglende fremtidsutsikter, selv om kjønnsspørsmålet blandes elegant inn her også, men det etableres mye i løpet av 1 time og 22 og slutten er sterk. Og om enn uintendert er kontrasten til Boyhood interessant tematisk og kunstnerisk, det står åpenbart mer på spill i europeiske forsteder enn i "verdens middelklasse, i hvert fall slik de ser den selv, altså den amerikanske", som Sciamma sa i Skype-intervjuet før førpremieren.

[Noodles 0]

Så Vintersøvn for noen dager siden, men klarer ikke å slutte å tenke på den. En klar tier for meg, men tar også en ganske høy plassering blandt mine favoritter gjennom tidene.

[Engangsgrill 16]

Prinsesse Kaguya er årets film for meg. Sjokkerende hvordan interbuttz går amokk over Cristopher Nolan, mens man i stor grad overser Ghibli-mesteren Isao Takahata. Dette er et impresjonistisk maleri som møter en klassisk fabelfortelling, og ender opp som en hyllest til mennesket og medmenneskelighet. Lenge trodde jeg at Miyazaki var Ghibli, men akk så feil jeg tok. Dette er milevis bedre enn selv den andre prinsessefilmen -- som etter mitt syn er Miyazakis beste -- en utrolig treffsikker oppdatering av Nausicaa-myten, med den skarpe analysen av familiedynamikk som drev Mine Naboer... Enkelte av scenene slår deg tilbake i kinosetet fordi de er så virtuose, mens andre er så jordnære at du blir sittende med tårer i øynene. Den kanskje største prestasjonen ligger likevel i Kaguya-karakteren. Hvor mange ganger blir man ikke fortalt at en karakter er vakker, for så å se den kollapse fullstendig på grunn av en eller annen form for inkompetanse? Den naivistiske stilen Takahata har valgt her gjør det umulig å tegne fysisk skjønnhet: Den framstilles som noe langt mer håndgripelig enn det tullet man får fra Keira Knightley og hennes dobbeltgjengere. Kaguyas mimikk er så ren, så enkel og gledesfylt, at den varmer på en måte de fleste filmskapere, enten fordi de er opphengt i kynisme eller fordi de forsøker å masseprodusere glansbilder, ikke er i nærheten av. Selv de beste klassiske Disney-filmene virker amatørmessig i denne sammenhengen. Om Takahata er romantiker, er han den mest nyanserte romantikeren som jobber i filmmediet i dag. Han er faktisk den mest nyanserte filmskaperen. Punktum.

[Houseman 5]

Heartbeats og Laurence Anyways for å komme ajour med Xavier Dolan før Mommy-premieren.

Heartbeats (originaltittelen Les amours imaginaires er bedre, burde kanskje hett Love, Imagined internasjonalt) er nok Dolans hittil svakeste og mest style over substance, der de andre har mye av det siste. Et kjærlighetstriangel mellom to gutter og ei jente hvorav Xavier Dolan spiller en av rollene selv, noe han gjør veldig bra. Han nyinnflyttede blonde typen med krøller hadde både du og venninna eller kameraten din falt for vettu, kjønn ingen hindring. Interessant bruk av en italiensk versjon av Nancy Sinatras Bang Bang også (og hva er vel mer naturlig å la den gli over i enn House of Pains Jump Around), vanskelig ikke å assosiere med western og Tarantino/Kill Bill Vol. 1. My baby shot me down!

Laurence Anyways er betydelig bedre, men vanskelig å yte rettferdighet med tekst. Det er tre timer om en mann som vil leve ut sin identitet som dame samtidig som han vil holde på samboeren, og rommer så godt som hele spekteret med relaterbare og nyanserte følelser til en slik situasjon. Mange fine musikkscener og scener generelt. “- Everything I love about you is a lie? – I didn’t lie, I just never told you.”

[Engangsgrill 16]

Kiss the Girls

 

Forutsigbar rævmøkk.

[Peru 6]

Hobbitt #3

 

 

Denne var bedre enn jeg hadde forventet på noen områder og verre på mange andre. Dette er ren pastisj. Hver tone fra Shore, hvert karakteristiske lysskjær i horisonten, hver tale, hver fiendehær, hver heltedåd: Det er ren parodi og jeg er faktisk overrasket. Overrasket over at Jackson (og co) ikke ville avslutte litt annerledes, møte kritikken kanskje, eller bare innse at det ikke er hans egen navn verdig å pøse på i samme stil. Uansett, femhærskrigen er som navnet tilsier fokusert på store slag, og selv om slagene ble for mange og lange også i LOTR-trilogien ser de faktisk hakket dårligere ut her, og.. altså, er det noen som blir imponert over at det skapes et 'moment' av stolte alvekrigere som møter opp og ser ut i horisonten? Den tiden er forbi, Peter!!! Du har gjort det allerede! Det er slutt nå!

 

Når jeg sier at den faktisk er bedre på noen punkter er det fordi den er rent nett og tight og kortfattet sammenlignet med de to foregående, det hele går faktisk ganske radig framover og vi kan i det minste slippe å hele tiden dvele ved alt mulig og snirkle oss rundt alt for mange store ord og fakter. Og så ser Christopher Lee, 92, faktisk mindre eldet ut enn Ian McKellen. Fyren er i topp form!

 

Så, Hobbit-trilogien. Ikke en eneste gang under noen av de tre filmene kjente jeg det rykket i nostalgitårekanalen*. Følte ingenting. Pfft, sier du kanskje, hvem sipper uansett over disse nerdegreienr? Vel, du snakker med en fyr som i tenårene var Tolkien-nerd av dimensjoner, som lå og drømte natt etter natt om dagen LOTR-premieren skulle komme og som kan bli våt i øynene bare av å høre Hobsyssel-temaet. Si hva du vil om den trilogien, som hadde sine problemer og fikk fler og fler for hver oppfølger - den utnyttet den stoore følelsesmessige kraften som ligger i Tolkiens verdensbygging og trusselbilde og skapte noen øyeblikk som føltes fortjente. I Hobbiten blir vi fortalt hvor viktig eller fint eller stort noe er, men tror ikke på det. --- * Ok, når vi returnerer til Hobsyssel i en kort sekvens mot slutten, Bilbo og Gandalv rir gjennom forskjellig landskap, noen heier, skog, ting som føles ekte ut, intimt nesten, etter spetakkelet vi har overvært, så kunne jeg nesten felt en tåre av å tenke på hvor fokuset til en Hobbitten-filmatisering burde være og hvordan filmen kunne blitt bra og vellykket, selv under Jackson, om han ikke gjorde så ekstremt feil valg hele tiden. Og så ble jeg litt sur, fordi disse filmene unektelig skitner til den originale trilogien, som jeg har forsvart ganske innbitt, tross dens mange feil, og tross at mange felles Tolkien-entusiaster alt synes den var for mye spetakkel og lite Tolkien. Ikke at jeg har lest noe Tolkien på mange år, men LOTR altså, det er en en sykt god fortelling, og Hobbiten er noe annet, og i denne mutasjonen av en filmatisering blir det hele ganske perverst.

 

Jeg begynte å formulere en teori om blockbustere mens jeg satt i kinosalen- følte at jeg fikk en forståelse for hvorfor superhelt-filmene har tatt over og fengslet publikum sånn - det ligger i deres snappy, kvikke, kjekke natur - at den æraen er en reaksjon på tidlig 00s svulstige, overseriøse blockbustere som Jackson var med på å definere. Han har nå slept publikum inn i salene, publikum som egentlig er ferdig med den greia og mest sier "ok ja vel da, en gang til" , klamret seg til synkende skip og kastet bort mange år på det. Men de større linjer får vi heller komme tilbake til.

[blausen 12]

Og så ser Christopher Lee, 92, faktisk mindre eldet ut enn Ian McKellen. Fyren er i topp form!

Er han ikke bare sminket yngre da? Syns han hadde litt vel glatt og rar hud i den første filmen da han dukket opp. Kjenner jeg PJ rett så er han vel heller CGI-sminket, praktiske effekter og sminke har han jo helt sluttet med.

[Peru 6]

Ikke helt, men ja, orkene ser dårligere ut her enn i LOTR, og mer overraskende er den cgi'en som brukes også ofte dårligere. Litt feil å si, kanskje, for det er nok en hel del miniatyrmodeller som er erstattet med cgi i disse filmene uten at jeg merker det, men i dagslys så i hvertfall de store hærene ganske unaturlige ut sammenlignet med helm's deep o.l.

[Houseman 5]

Skuffet over Mommy. Kjernen er et Hollywood-aktig plot om en mor som sliter med å holde styr på sin uregjerlige sønn, som jeg ikke synes Dolan klarer å legge nok interessante ting på toppen av. Debutfilmen omhandler noe av den samme problematikken, som delvis er selvbiografisk, men mye mer fokusert. Vet ikke om det er ment som et skritt eller tre i mainstream retning (og neste film blir hans første engelskspråklige med Jessica Chastain), men det virker lite rettet mot publikummet hans i de første filmene. Jeg vet heller ikke om det er smart å legge bort homo-tematikken. Tidvis bra og interessant, men et stykke unna det mesterverket enkelte har omtalt den som.

[Jarmusch 3]

Guardians of the Galaxy: Kan noen please forklare meg hvor all hyppen kommer fra? Jeg ser hva filmskaperne prøver på og for det skal de ha en klapp på skulderen, men helhetlig er dette kjedelig. Går i samme fellen som alt for mange av dens slag har gjort før.

 

Edge of Tomorrow: Groundhog Day i actionformat. Engasjerende! Narrativt smart.

 

Godzilla: Først og fremst hadde denne hatt godt av en mye sterkere hovedperson. Gjespet ofte underveis.

 

Interstellar: Sagt det før, men kan godt si det igjen… Ambisiøst!

 

Mot Naturen: Ærlig. Interessant prosjekt.

 

Frøken Julie: Godt spilt!

 

Easy Rider: For en samtidsfilm!

 

Pretty Woman: Inspirasjonen til Drive. Mørk under den rosa overflaten.

 

L’avventura: Glem historiefortelling, bildene sier alt!

 

Il Divo: Blir det litt mye fancy kamerabevegelser? Estetisk sterk, men hva finnes egentlig av dybde her?

 

Home Alone: Ingen jul uten.

 

Mission Impossible: Finfin sjangerfilm. De Palma var lei de bråkete blockbusterene, tenk Independence Day og Twister fra samme år, så han valgte å heller bruke stillhet som virkemiddel i spenningsoppbyggingen. Resultatet er ytterst nervepirrende.

 

Top Gun: Glattpolert. Noen fans her?

 

Rear Window: Hva skal man med filmskole når en har Rear Window? I tillegg er dette verdens koseligste film.

 

The Social Network: Utrolig hvor spennende denne filmen faktisk er. Åpningsscenen er aldeles nydelig skrevet. Og David regisserer den som en helt. Keepin’ it simple.

[Kosmonaut 11]

Hobbiten, del 3

 

Tror ikke pulsen steg et eneste slag gjennom hele filmen. Det må så være da den fremtvungede kjærlighetshistorien mellom Kili og Lost-alven nådde sitt flaueste. Men hva skal vi med interessante karakterer man bryr seg om, når vi heller kan få en "comedic relief" som er som snytt ut av en standard kung fu-film, og store tegneserieslag?

[dodraugen 1]

Prinsesse Kaguya er årets film for meg.

 

Tilbøyelig til å si det samme, selv om jeg har sett veldig lite film fra 2014.

 

Kom hjem fra denne i dag, andre gang jeg ser den på kino. Forrige gang i forbindelse med FFS, denne gangen i fellesskap med dama. En nesten like god opplevelse denne gangen, til tross for at en gjeng mødre med (pre-reading age) barn ikke hadde fått med seg at denne var på originalspråket, og derfor måtte svare på en del spørsmål av typen "hva sier de nå?" osv. Men, men.

 

Det er, som du sier, en enkel historie som fortelles på en uprentesiøs og vakker måte. Stilistisk kommer jeg ikke på noen japansk animasjonsfilm som har imponert meg like mye. Balansegangen mellom det tunge og sørgmodige, og det lette og humoristiske, opplever jeg at fungerer veldig godt, og det er utvilsomt en film som trykker på flere knapper enn Grave of the Fireflies (den eneste andre Takahata-filmen jeg har sett, som jeg også liker godt).

 

Slutten står for meg som uendelig vakker, men også ekstremt amibivalent. Det er noen øyeblikk der som trekker i en haug ulike strenger hos meg; som fremkaller følelser jeg veldig sjelden opplever på film. Det nærmeste jeg kommer på noe lignende er slutten på Edward Yangs Yi Yi, skjønt det er snakk om fullstendig ulike scener. En mer tematisk beslektet (litterær) scene som tankene mine umiddelbart vandret til, er slutten på Drømmen om det røde kammeret. Her er det også en helt spesiell type ambivalens mellom det forløsende og det etterlatte, som hos meg vekker en sterk personlig resonans.

[Engangsgrill 16]

Kult! Anbefaler alle å se den lange traileren som ligger på Youtube. Den er som en kortfilm i seg selv.

 

Jean Luc Godard - Farvel til språket

 

Ikke så mye å si. Folk vil vel fortsette med å diskutere om Godard er vår tids største sjarlatan etter denne også. Ugjennomtrengelig, men med sine øyeblikk som jeg er sikker på at ingen vil enes om hvor er. Slående bilder, men Godard undergraver seg selv like ofte som han ikke gjør det. Det gjør at filmen virker både forskrudd og oppkuttet etter regler ingen andre enn Godard muligens forstår. Fant den givende selv, men hvis du har lav toleranse for Godard må dette være det verste eksempelet på at det han driver med ikke er verdt noe som helst.

[Houseman 5]

The Imitation Game. Velspilt og velsmurt, men glatt, trygg og innenfor alle tenkelige rammer, med en håndfull klisjeer fra Hollywood biopic-lista krysset av. Men Morten Tyldum er ikke noe stort tap fra norsk film, så han kan kanskje like gjerne gjøre dette som noe annet.

[Engangsgrill 16]

Sorg og glede

 

Malmros' selvbiografiske skildring av hvordan kona drepte spedbarnet deres, og forsøket på å reparere relasjonen dem imellom. En merkelig film, som på sett og vis er hevet over kritikk fordi den er så personlig. Mener å huske at en eller annen britisk kritiker skrev "How do you review a suicide note?" om Sarah Kanes Psychosis 4.33, og dette er ikke langt unna like utleverende. Det betyr imidlertid ikke at jeg setter pris på det. Malmros har skrudd sammen en ganske talentløs film som ikke fungerer verken som tårevrenger eller psykologisk studie, og siden den er nærmest sistnevnte, vurderer jeg den som et forsøk på å beskrive en skjør relasjon som blir utfordret av en tragedie. Alternativet er tross alt en "kjærligheten overvinner alt"-historie som ikke står tilbake for Oscar-makkene Hollywood kvester ut år etter år. Hovedgrunnen til at Sorg og glede er en skikkelig svak film er at den ikke tar oss under huden på relasjonene. Det antydes vagt at det finnes en mening, men Malmros virker naturlig nok engstelig for å vise den. Istedenfor blir vi fortalt at kona hans drepte barnet deres fordi hun var deprimert og bipolar, som om det er en forklaring. Filmen er jevnt over et evig sammensurium av livsvise klisjeer, og føles utrolig selvgod. Malmros karakter er en motbydelig vestkantskødd som er ute av stand til å relatere seg til annet enn sitt eget kunstneriske prosjekt, og om han angrer på noe, er det definitivt ikke noe han har gjort. Å, så du fortalte den bipolare kona di at hun skulle slutte å ta medisinene sine? Og det kunne ikke falle deg inn at det var en dårlig idé? Jo, det var kanskje det, gitt. Samtalen med psykiateren som avgjør konas framtid fungerer som innramming, og at Malmros klarer å overbevise ham om at kona ikke skal i forvaring blir en skikkelig deus ex machina. Hadde det vært opp til meg hadde jeg banka dritten ut av den arrogante drittsekken han framstiller seg selv som, og låst ham inne i konas sted.

 

Underveis blir vi servert en dustete muse-historie som liksom skal bekrefte kunstnerens gud vet hva, og Malmros som til slutt, i filmens store vendepunkt, "velger" å ikke ha sex med henne mens kona er innlagt på akutten. Wow, Malmros, det var virkelig generøst av deg. Spesielt med tanke på at jenta er halvparten så gammel som deg.

 

Så hvis du vil se en film om en skikkelig drittsekk som ser tilbake på fortiden sin og tenker at hey, det var sånn jeg var da, på verdens mest selvgode måte, er dette filmen for deg. Ekteskapet holder, som du sikkert skjønner, men den eneste forklaringen jeg finner på det er at kona liker å bli ydmyket og latterligjort av en kødd.

[Houseman 5]

Her har vi ulik oppfatning, det eneste jeg er enig i er at rettssaken generelt og rettspsykiaterens rapport bikker godt over i eventyret, i tillegg til at den psykiatriske avdelingen er veldig fordomsfullt fremstilt (et "galehus" hvor folk hopper skrikende rundt i gangene). Det er også sterke ord til å være første film du ser av en anerkjent auteur som Malmros. Jeg fikk i hvert fall lyst til å se Skjønheden og udyret, filmen om og med tenåringen.

 

Noen anklager Mr. Turner for “ikke å være en Mike Leigh-film” (mer kostymedrama enn sosialrealisme), men å kalle den en “misfire” i karrieren hans er å gå for langt. Det er et veldig tight, velspilt 150 minutter langt portrett av mestermaleren J. M. W. Turner, med ekstremt flotte landskapsscener når han er ute i feltet for å lage skisser. Flere av hans kjente malerier er dessuten gjenskapt som scener i filmen. Turner var en spesiell skrue, ubehøvlet og gryntende fremtoning foran et sart og sofistikert indre, forut for sin tid malemessig og en ekstremist som lot seg binde fast i toppen av en skipsmast for å observere det opprørske havet på nært hold der konkurrentene hans stod trygt på land og observerte stille hav. Som portrett unngår den biopic-klisjeene og hovedrollen vant Gullpalme. Den går i dybden uten å henge seg opp i uvesentlige detaljer, å fange kunstnerens sjel på film virker mer å ha vært ambisjonen enn å file det til med det fineste sandpapiret, selv om det tok ni år å pusle sammen verket. Vet ikke om den passer alle men jeg koste meg i kinosalen og Mike Leigh trenger ikke forklare seg for noen.