Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Frenzy 5]

 

Play

Sverige, 2011

Regi: Ruben Östlund

Minimalistisk og realistisk film om fem tenåringsgutar som på utspekulert vis overtalar tre jamgamle gutar til å gi frå seg eigendelane sine. Eg registrerar at filmen har blesi mykje liv i debatten om multikulturalisme i Sverige. Eg greier ikkje å sjå at filmen, som er inspirert av reelle hendingar, broderer ut denne tematikken noko vidare. Berre folk som opplever byen som det normale og bygda som ein annan planet greier å oversjå filmen si framstilling av byen som ein kald og kynisk stad. Karakterane bryr seg berre om dei som høyrer til deira eiga gruppe. Elles er dei like distanserte frå kvarandre som kameraet er frå motiva. Alle situasjonane spring ut frå at folk ikkje kjenner kvarandre i det anonyme bysamfunnet. Anonymiteten vert underbygd av den kalde og minimalistiske stilen. Eg er overraska over at "ingen" andre opplever filmen i hovudsak som ein kritikk av urbanismen. Eg har rett og slett aldri opplevd ein film som problematiserer byen så sterkt, så brutalt og så nådelaust som Play. Dette er noko av det beste eg har sett av nyare svenske filmar. Det realistiske filmspråket fungerer enormt bra og vert suverent supplert med uhyre truverdige unge skodespelarar.

Du har rett i at filmen tematiserer urbanitet, men at den derfor ikke også tar opp hudfarge, etnisitet, innvandring og multikulturalisme er for meg veldig ensporet og apologetisk. Jeg har egentlig sagt mitt om filmen, men at den spiller på rasistiske diskurser og mislykker i å gjøre det på en kritisk og subversiv måte er for meg ganske tydelig. Men så er norske intellektuelle generelt ganske tilgivende når slike filmer blir laget av såkalte 'høyverdige kunstnere' i stedet for amerikansk kommers film. Play er i beste fall ullen og dårlig uttenkt.

[blausen 12]

Robocop - Hadde ikke forventet meg det helt store av denne remaken, men at den var verre enn jeg kunne forestille meg, var litt overraskende. Virker som alle involverte har helt glemt å ha det gøy. Samuel L. Jackson kommer unna med det som TV-show vert, men gud, så begredelig dette var.

[Jonas2k 3]

Raging Bull (1980, Scorsese)

 

http://i62.tinypic.com/14bu99l.png http://i61.tinypic.com/2cdbdzr.png

 

Sjeldent har jeg vært mer ambivalent til en film enn jeg er til Raging Bull. Bokse-scenene, introen og slutten er intet annet enn helt fantastiske. 10.0 som man kaller det. Skuespillet til både De Niro og Pesci er av ypperste klasse og førstnevntes vektoppgang er imponerende. Problemet ligger derimot at jeg flere ganger begynte og kjede meg. At filmen omhandlet boksing er ikke problemet, for jeg er veldig glad i boksefilmer. Samtidig tror jeg det er her noe av problemet ligger for min del. Forventninger. Forventninger er noe dritt. Jeg hadde sett for meg én to timer lang boksefilm i hesblesende Scorsese tempo med tilhørende klipping og fett sountrack lik hans nyere filmer som Goodfellas, Casino og The Wolf of Wall Street. I stedet serverer Scorsese et personlig og tragiskt "rise and fall" drama ispedd boksing og nydelig foto. Sleng på litt for mye krangling og litt for lite karakter-utvikling for min del og man får Raging Bull. Misforstå meg rett; jeg kjedet meg et par ganger, men ikke så lenge av gangen. Samtidig som jeg koste meg enormt under andre scener. Denne må nok modnes litt og få et gjensyn ved en senere anledning så vil den nok vokse på meg. Jeg har trua!

[morty 8]

Jeg er enig med deg her, Jonas. Raging Bull har aldri veart en av mine favoritter. Imponerende klippearbeid, men utover det kjeder jeg meg. For min del har den ikke vokst paa meg.

 

The Grand Budapest Hotel ( Wes Anderson, 2014) - Wes vokser paa meg. For en hearlig cinematisk opplevelse, den oser av gammel glemt filmkunst. La oss haape han fortsetter i dette sporet.

 

Ellers sett...

 

Orphan Black sessong 1. Tommel opp!

 

Top of the Lake seesong 1. Tommel ned!

[blausen 12]

Godzilla - Skuffa ! Likte traileren, men den var bedre enn selve filmen, som manglet mye logikk og nok Godzilla. Hadde for en gangs skyld litt troa på en sommer-blockbuster, men måtte innse at to av de beste scenene er de vi fikk se i teaseren som ble sluppet tidligere i år.

[Jarmusch 3]

Nysgjerrig på hvorfor Top of the Lake får tommel ned, morty. Likte den selv godt. Og ja, Grand Budapest er en ultra-velpolert reise gjennom europeisk kultur og historie, men mangler den ikke noe av den menneskelige sjelen Wes sine andre filmer har? Vet ikke helt, men det blir til tider litt for mye av det gode for min del.

 

Var på cinemateket og så Enter the Dragon. Joda, joda… den preges av å være en slags sammensmeltning av billig b-film med dårlig dubbing og en del keitete (samt unødvendig) dialog og amerikanske stereotyper og klisjéer… Men, den har en type nerve. En type spenning, ikke i den simple historien, men i sine glødene enkeltøyeblikk. Den tar seg tid. Bruker mye stillhet. Finner sin styrke og klarer dermed å viske bort en del svakheter. Og se dessuten bare på de nydelig koreograferte kampsekvensene, som bare blir bedre og bedre utover filmen og avsluttes på verdig vis med en fabelaktige, briljant komponert speilsekvens.

 

Ellers blant annet sett:

 

Män som hatar kvinnor – Overfladisk krimfilm med billige triks og tynn historie. Blomkvist karakteren er ganske ok da.

 

Flickan som lekte med elden – Temmelig lik den første, bare at denne i tillegg smører tykke lag med overdrivelser utover hele seg. Sex-trafficking, fysisk mishandling, psykisk mishandling… you name it, we have it.

 

Luftslottet som sprängdes – Den beste av de tre, i det den klarer å oppsummere kaoset nr. 2 skapte på ganske greit vis, pluss at rettsakscenene er en smule engasjerende… Men ikke noe spesielt å rope hurra for, denne heller. Fortsatt mye klisjéer og enkle virkemidler.

 

Har også sett The Producers; som var teatralsk moro, Goodbye Bafana; en interessante nok, men forferdelig tam og pregløs film, De ofrivilliga; som sa mye klokt om kommunikasjon og valg, Kyss meg for faen i helvete; en tanke overforklarende, men likeså temmelig søt og sann og Kvinden i buret; som var en typisk, skandinavisk krim med ganske så antiklimatisk siste akt, men fortsatt en vellykket sjangerfilm med god kjemi mellom fine karakterer.

[Batman 0]

Godzilla

 

Veldig lite Godzilla. Veldig lite Bryan Cranston.

 

Når den først slår på stortromma, så er den gøy. Den teaser veldig mye (lite glimt av Godzilla - kutt), men det blir litt i overkant mye teasing, når menneskene i filmen ikke er interessante nok til å kunne bære filmen uten Godzilla. Men koste meg stort sett.

[Engangsgrill 16]

Skal se Grand Budapest torsdag. Sannheten kommer fram da.

 

Taken 2

En ganske besnærende greie, selv om den har åpenbare svakheter. Liker ideen om at filmen er en slags dannelsesreise for dattera til Liam Neeson, som må lære seg å ta stilling til farens liv. Hun er ikke et passivt offer, men en ganske utbrodert karakter som stilles ovenfor (fysiske) utfordringer som definerer henne som handlekraftig, modig og intelligent. Problemet er i hovedsak at Liam, til tross for iboende barskhet, ikke er noen martial artist. Han henger ganske enkelt ikke med på koreografi og regi (synes Megaton er talentfull og kreativ på regisiden). Den første halvtimen er kanskje uinteressant som actionopplevelse, men viser en annen side ved filmen som fungerer på sitt haltende vis. Som en oppfølger til Taken mangler den det effektive drivet, men jeg liker at Neeson er mer brutal enn sadistisk nå som det ikke er personlig på samme måte. Ideologien er tonet ned fra den superdristige From Paris with Love, som balanserte hårfint mellom exploitation og fartøy for tvilsomt tankegods. Neesons karakter er kanskje ikke Jason Statham i Transporter (Bessons beste filmer der de blander sjarm med sosial samvittighet), men han er heller ikke berettiget kynisk, som FPwL legger opp til. Også interessant å se sårbarheten hans stilt ovenfor egne handlinger, selv om han ikke akkurat er en genuin heltefigur. Jeg liker dog personlighetskurven hans fra å være overbeskyttende til å akseptere datteren som voksen. Det endelige oppgjøret blir derimot antiklimatisk fordi det er umulig å ikke gjette hva som kommer til å skje, men jeg liker dilemmaet Albaneren stilles ovenfor. Håper det ikke blir noen Taken 3, men hvis Besson bestemmer seg for at det er nok penger i merkevaren, tviler jeg ikke på at den kommer. Men Taken trenger en ny historie for å forbli interessant. Synes dette er det minst interessante Besson-kollektivet har gjort i nyere tid, uten at jeg vil kalle det en dårlig film.

 

Snatch

Overraskende bra. Husker denne som ganske svak, men et gjensyn gjorde den mye mer fornøyelig. Klart svakere enn RockNrolla, men bedre enn Sherlock-filmene.

[Batman 0]

Engangsgrill: http://www.imdb.com/title/tt2446042/?ref_=fn_al_tt_1

[morty 8]

Nysgjerrig på hvorfor Top of the Lake får tommel ned, morty. Likte den selv godt. Og ja, Grand Budapest er en ultra-velpolert reise gjennom europeisk kultur og historie, men mangler den ikke noe av den menneskelige sjelen Wes sine andre filmer har? Vet ikke helt, men det blir til tider litt for mye av det gode for min del.

 

Det er noe off og lite troverdig med karakterene i Top of the Lake, samtidig som historien tar mange billige sidesprang. Ofte helt uten aa ha noe dypere mening for historien. Jeg er ogsaa lei av disse bllige forsoeken paa feminisme, hvor enhver mann er et rasshoel.

 

Grand Budapest er en lek. En droem. En floert med en doed filmkunst. Det er meningen at det skal veare for mye av det gode. En hyllest til filmen.

[Jarmusch 3]

Lite troverdig? Er jo "bygdesamfunnets skjulte hemmligheter" ala Twin Peaks-style, bare en god del mer kjølig istedenfor magisk og absurd. Billige sidesprang ser jeg heller ikke, syntest serien har ganske bra fokus. Og enhver mann et rasshøl? Johno var vel f.eks ikke det? Syntest ellers flere av de andre mennene var mye mer komplekse enn som så.

[morty 8]

Ingen tvil om at Top of the Lake proever hardt aa veare Twin Peaks, men der Twin Peaks haandterer dette med kjearlighet -selv for sine mest groteske karakterer-, mens den samtidig ikke tar selv serioest i et saapelandskap, saa er Top of the Lake umorsom og selvopptatt. Johnos fortid er som et rasshoel, og alle de andre er ekle mannfolk som vil dominere, ha seg mad sauer og fly rundt med sine yngre kjearester. Litt for enkelt. Men for all del.

[Engangsgrill 16]

Grand Budapest Hotel

Ikke like god som man kunne håpe på, men bedre enn man med bakgrunn i traileren kunne frykte. Det er noe frigjørende over den eksakte bruken av koloritt og dybde, og Wes har heldigvis fjernet seg fra det selvparodiske som endte opp med å definere siste halvdel av Moonrise Kingdom. Her står myke overganger i fokus, og selv om karakterene tar liten plass, ender man opp med å bry seg om dem. Enkelte aspekter oppleves som ganske fjollete, som Defoes rolle, men kjærligheten ligger først og fremst i tilnærmingen til materialet, ikke selve materialet. En del av de visuelle vitsene er ganske påtatte, men at Wes spiller på denne formen for humor viser noe av magien i spillefilmen kontra tv-serien. Ikke perfekt realisert, men en påminner om hva film var og bør være. Fiennes' karakter vil bli stående som en av Andersons beste, der han både rommer en overfladiskhet og dybde som kan ses i sammenheng med det engelskmennene kaller parade. Han er ganske enkelt ordentlig. Selv når kommunikasjonen bryter sammen og han er presset til det ytterste, evner han å se sin egen rolle i verden. Den plastiske seksualiteten hans er på sett og vis en vits som går igjen, men den blir ikke mindre god fordi den gir mening innenfor de premissene som settes for karakteren. Kryssklippingen der han ringer en annen concierge. og ber om en tjeneste, for å sette i gang et nettverk av anstendighet, blir for meg stående som filmens beste parti. Humoristisk, humanistisk og med pathos understrekes det ansvaret vi alle har for hverandre. Dynamikken mellom Fiennes' karakter og Zero er også gull verdt, der den fanger det vi kjenner som typisk for Wes Anderson: Store følelser som virkeliggjøres på overraskende måter. Dermed blir det personlighetsløse og glatte, som til tider definerer filmen, også kanskje den største styrke.

[polluxlm 2]

American Hustle

 

David O'Russels rimelig mislykkede forsøk på å lage Goodfellas 2. Fra første sekund blir vi servert voiceovers, kjente skuespillere og utvalgt musikk fra 70 tallet. Kunne vel vært greit nok hvis det ble gjort lekent og med glimt i øyet, ala De Palma, men O'Russel virker for pompøs og selvelskende til å få til noe slikt. Resultatet blir en tom og derivativ smørje som ikke er i nærheten av å nå Scorseses kvaliteter.

 

Jeg ble faktisk småprovosert, ja til grensen på sint, der jeg satt og ble servert dette skamløse plagiatet av lav kvalitet. Det blir nok siste gang jeg gidder å plukke opp en film fra denne karen.

 

Body Double

 

Har sett en del av De Palmas litt mindre kjente filmer i det siste, og denne var vel egentlig den som stakk seg mest ut. En kjærlig satire av mord/mysteriesjangeren med herlige bilder og musikk. Det funker både som thriller og som komedie. Kanskje den filmen som best definerer De Palma som regissør. Dette ER 80 tallet. Anbefales.

[Jarmusch 3]

Body Double er digggg. 80-talls cheesy, full av deilige overdrivelser.

 

Angående Top of the Lake, kan jeg være enig i at et par avsporinger oppstår ca. midtveis, men disse flettes til gjengjeld inn i sammenhengen til slutt. Flere av sidesprangene bidrar til karakterdramaet. Johno er eller var vel dessuten aldri et rasshøl (verken i fortid eller nåtid), heller mer handlingslammet. Ingen perfekt serie, med en smule enkel og påtatt avslutning blant annet, men likevel mye bra å hente her.

 

…Og Engangs, fortell meg gjerne hva som er så selvparodisk med siste del av Wes sin beste (!) film… Ellers fin omtale.

[morty 8]

Angående Top of the Lake, kan jeg være enig i at et par avsporinger oppstår ca. midtveis, men disse flettes til gjengjeld inn i sammenhengen til slutt. Flere av sidesprangene bidrar til karakterdramaet. Johno er eller var vel dessuten aldri et rasshøl (verken i fortid eller nåtid), heller mer handlingslammet. Ingen perfekt serie, med en smule enkel og påtatt avslutning blant annet, men likevel mye bra å hente her.

 

Johnno sin fortid er preget av kriminalitet, han var ogsaa endel av den mannsdominerte kulturen der hersker i omraadet, som er sentral i historien. At han senere har forandret seg er en helt annen sak. Men vi kan ha totalt forskjellig syn paa serien, det er helt greit J. Jeg har i alle fall ikke noe problem med det.

 

Til Engangs, ser at vi i bunn og grunn er veldig enig om hva filmen bar frem om glemt filmkunst. Tommel opp!

[morty 8]

Godzilla (Gareth Edwards, 2014) - Dette er en gøyal hyllest til den orginale filmen fra 1954. Tommel opp fra meg.

[Jarmusch 3]

Jeg har blant annet sett Predator: en deilig klassisk sjangerfilm med erketypiske muskelbunter som slåss mot blodtørstige romvesen med rovdyr-tendenser i jungelen som eneste utgangspunkt. Aldri fabelaktig, men pretty, pretty, pretty good. Tok også et gjensyn med Pierrot Le Fou, et svevende og åpenhjertig dikt om kjærlighet, hat og død… eller i ett ord: følelser. Godard er helt vill på å skrive monologer; konstante filosoferinger rundt livet kastes stadig ut i filmens åpne og vakre sjø-, skog- og –veilandskap. Foto og regi lyser det auteur av lang vei og kulturreferansene står i kø. Det eksperimenteres mye, og kanskje blir dette filmens lille svakhet idet den av og til svever litt vel mye ut av seg selv, men likeså ett inspirerende, elegant og lekent kunststykke.

 

Har og sett Mean Girls: en artig og treffsikker satire over high-school hierarkiet, samt The Secret Life of Walter Mitty, som var både banal og stereotypisk, men likevel ganske så livsmotiverende. Men Benjamin Button referansen drepte en del av sjelen min…

[Engangsgrill 16]

Moonrise Kingdom da... Jeg synes den åpner veldig sterkt, men etter hvert som relasjonen mellom hovedpersonene burde utvikle seg slik de gjør det i de fleste av Wes Andersons filmer, blir den istedenfor en unnskyldning for at folk skal løpe rundt og fortelle hverandre dårlige vitser. Synes jevnt over at Wes Anderson er mye bedre på karakterer enn plot, og når han lar relasjoner utvikle seg naturlig, som i mange av filmene hans, blir resultatet fantastisk. Denne intime sfæren utforskes best i Hotel Chevalier, som etter mitt syn er det beste han har gjort. "I love you. I never meant to hurt you." som blir til "I don't care." Det er selvsentrert, kynisk og brutalt, akkurat som da Jack sier "I'll never be your friend." Slik er filmen en lek med Hollywood-klisjeer som gjenskaper følelser istedenfor manerer, egoisme istedenfor parade. Det er ikke det at jeg direkte misliker Moonrise Kingdom, men etter det hjerteskjærende oppgjøret med vestlig egoisme som var Darjeeling Limited ("I lost mine." om et indisk barn som akkurat har druknet.)... Det er avslørende, humoristisk, karakterbasert og innmari sårt. Dette liker jeg med mange av Wes' filmer, fra Bottle Rocket til Steve Zissou, men det forblir uutviklet i Moonrise Kingdom. Jeg klarer bare ikke å bry meg om folk som springer rundt fordi de blir truet utenfra, spesielt når symbolbruken ikke er veldig forståelig. Det kan selvfølgelig sies at de voksnes verden møter barnas verden, men dette poenget kunne ha blitt gjort mer subtilt og delikat. Relasjonene står ganske enkelt ikke i et interessant forhold til hverandre. Slik jeg ser Moonrise Kingdom er det for mange dustete scener i filmens andre halvdel, som ikke følger opp den relasjonelle utforskningen Anderson står for på sitt beste. Det skal sies at jeg hater såkalt mumblecore, men synes at både Moonrise Kingdom og til en viss grad Grand Budapest drukner for mye i en overordnet struktur som minner litt for mye om dusinlitteratur. Tror han kan gjøre noe veldig bra etter Grand Budapest, men verken den eller Moonrise Kingdom er helt vellykkede.

 

Sier litt at den beste scenen/dialogen i Moonrise Kingdom kommer etter fem minutter:

 

Skotak. What's all this lumber for?

SKOTAK
(CHEERILY)
We're building a tree house.

Skotak points up. Scout Master Ward squints. There is a small
platform under construction about sixty feet above them. Two
scouts are sawing something in half on it. Scout Master Ward
looks astonished.

SCOUT MASTER WARD
That's not a safe altitude.

Scout Master Ward circles around the trunk while looking up
at the tree house. He stammers:

SCOUT MASTER WARD
Why's it up so high? If somebody falls --
it's a guaranteed death.

SKOTAK
Well, where would you've built it?

SCOUT MASTER WARD
(PAUSE)
Lower!

[Jarmusch 3]

Helt enig i at Anderson er mye flinkere med karakterer enn handling. Er jo karakterene som driver filmene hans, og deres utvikling er ofte essensen av det hele. Men du ser ut til å forvente noe voksent og kynisk av Moonrise, når den jo hovedsakelig sett handler om kjærlighetsforholdet mellom to barn. ”I love you. I never meant to hurt you” er jo en del av det menneskelige ved barnene som oppdager kjærligheten og livets relasjoner. Den eventuelle kynismen ligger i så fall i det visuelle, altså i hvordan barnene relaterer seg til hverandre. For kommunikasjon blant barn er mye mer fysisk enn blant voksne. Og jeg er helt enig i det du sier om Darjeeling Limited, men Moonrise må sees med litt andre øyne. Der førstnevnte handler om vestlige mennesker fortapt i matrealismen, i søken etter noe mer menneskelig og ekte, er Moonrise Kingdom en film med mye mer håp. Fremtidig håp for yngre generasjoner, idet den eldre garde ser ut til å slite.

[blausen 12]

Her - Gud, så sippete

[Sir 3]

Har de siste dagene blant annet sett to filmer som på ulikt vis tar for seg Irland-konflikten.

 

In the Name of the Father viser hvordan konflikten rammet uskyldige. Jeg syns absolutt at den er viktig på den måten at den avdekker konfliktens påvirkning på politi og rettsvesen. Fra mine filmentusiastiske øyne reiste denne filmen noen litt interresante spørsmål som jeg ikke har tenkt så mye på før. Dette her med politisk film. Hvordan mediet skaper innblikk, og avdekker uetiske forhold i samtiden. På denne måten syns jeg absolutt dette er en god film, selv om jeg i noen andre aspekter ser svakheter i den. Etter å ha lest meg litt opp viser det seg at filmen kun delvis er basert på fakta, og at filmskaperen har tatt seg en del friheter fordi han ville spille på forholdet mellom far og sønn. I dette tilfellet syns jeg det er litt problematisk å endre såpass mye på fakta, og ser dessuten ikke helt hva far-sønn-aspektet tilføyer filmen. Relasjonsutviklingen deres er absolutt interresant, men utviklingen er ikke grundig nok i tilegg til at jeg syns det er andre aspekter ved innholdet som tar mer plass, og er mer interresant av de politiske grunnene. Jeg syns også at innfallsvinkelen og hvordan filmen ser på de ulike sidene i konflikten er litt vell svartmalt. Britene fremstår som veldig endimensjonale. Det er ingen tvil om at de i dette tilfellet er "skurkene", men å svartmale et helt folk blir for meg, som utenforstående, litt vell overdrevent, slik at jeg syns det går utover troverdigheten. Helheltlig sett er dette stort sett karakterdrama på godt og vondt, med et viktig politisk budskap.

 

Steve McQueens Hunger var derimot noe helt annet. Denne fokuserer på forholdene i fengslene, og sultestreiken ledet av Bobby Sands. Angående form så er denne filmen veldig europeisk i stilen, og den legger opp til at publikum igjennom grunnleggende filmatiske virkemidler skal leve seg inn i situasjonen. Ved siden å være en viktig "politisk film" vil jeg også kalle dette for et filmatisk mesterverk. Filmens innblikk i konflikten er veldig nyansert. Gjennom et rent filmspråk, med lite dialog, får vi innblikk i forholdene fra begge parter. Ansiktsuttrykkene på fangevokterene forteller om deres opplevelser av hendelsene uten at det gås mer i dybden på dem, og sterke scener som når en fange blir klipt og badet med stor motstand fremstår som veldig krevende og traumatisk for også fangevokteren. De forferdelige forholdene som fangene lever i fremstår selvsagt også som vonde og traumatiske, men deres holdning ovenfor vaktene, som egentlig bare er vanlige arbeidsfolk underlagt stat og rettsvesen, gjør dette til helhetlig elendighet. Det er veldig stilig hvordan form og innhold går hånd i hånd, og at det innholdsmessige vendepunktet også markeres formmessig. Midt i filmen er det en lang og uavbrudt dialogscene mellom Booby Sands og en prest. Denne scenen skiller seg ut i fra resten av filmen med at den er dialogdreven, noe som ingen av de andre scenene i filmen strengt tatt er. Etter dette starter sultestreiken og all uroen og støyen som preger første del av filmen byttes ut med stillhet og ro. Menneskene blir i første del vist fra sin dyriske side, og Bobby Sands har deretter en litt kristi-lignende utvikling, uten at det føles overdrevent. Sultdelen av filmen har et veldig poetisk uttrykk, noe som passer til all roen, og denne gangen ser på menneskene fra et litt høyere perspektiv. Alt i alt er Hunger viktig og sterk både på innhold og på form.

[Engangsgrill 16]

Cloud Atlas var faktisk overraskende god. Vil ikke kalle den et moderne mesterverk som en person på forumet sa, men meget kurant, det er den. Mange historier som riktignok ikke alltid er like lett å følge, men jeg liker stilen til Wachowskiene der de vever sammen filmen med tematisk tonegivende overganger. Tom Hanks gjør noen av sine beste rolletolkninger på lenge, og jenta som spiller Somna(?) er søt på den litt keitete måten jeg liker. Ikke at jenter må være keitete for at jeg skal like dem, men nok om det. Symbolismen er ganske tungnem til tider, men det hele ros i land på en nokså tilfredsstillende måte. Jeg gråt to tårer, ganske nøyaktig, så den scorer også ganske høyt på sentimentalitetsskalaen. Må si jeg gråt mer under The King's Speech (Disorder), men den var så manipulerende at det ikke teller. Til tider formidler Cloud Atlas interessante ideer, og jeg ble halvveis imponert over at den var såpass lett å følge, tross alt. Historien om forleggeren brydde meg minst da den var en smule fjollete og overkokt, men bortsett fra det nøt jeg de fleste karakterene, og deres ulike inkarnasjoner. Ikke så effekttung som traileren vitnet om heller. Som morty sier: Tommel opp. Og nei, Eberts tommelfiksfakseri utgår.

 

The Good Sheep (Sheperd) var imidlertid en skuffende affære. Angelina Jolie er søt nok, men Robert de Niro formidler en form for patriotisme som får deg til å virkelig lure på om han har snudd seg vekk for godt (takk, JAY Z). Ikke mange formildende omstendigheter her, og det ble ikke bedre av at jeg hadde glemt brillene. Likevel er jeg ganske sikker på at du må være oppfostra som sann amerikaner for å bry deg om dette halvkokte skvipet.

[Peru 6]

Somni? Bae Doona? Da må jeg få anbefale den mest eminente koreanske oppvekstfilm - Take Care of My Cat. Hun var forresten i Cannes i år og promoterte en annen film, A Girl At My Door, debutfilm til regissør July Jung, protesje hos den store Lee Changdong. Den enda større Koreeda besøkte også settet, men det var kanskje bare pga hans vennskap med Bae. Interessant på bakgrunn av folkene involvert, ihvertfall.

[blausen 12]

The Monuments Men - En meget slapp affære. Resultatet her må jo være helt i motsatt ende enn hva potensialet for filmen, med cast, setting osv. kunne ha vært. Denne Clooney/Heslov-duoen begynner å utprege seg med konservativt og tradisjonelt lagde filmer, med en humor og komikk som etteraper Coen-brødrene. Men dessverre er timiningen på alt de gjennomfører rimelig feilslått. Mulig en ny runde i klipperommet hadde gjort filmen godt, for her henger lite på greip.