Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Nymphomaniac

 

Jeg er i utgangspunktet en av de som har et lunkent forhold til von Trier. Syns generelt han har en alt for unyansert vinkling på temaene han tar opp, og et nesten forkastelig syn på menneskeheten. Dancer in the Dark har også noen av de samme svakhetene, men den verdsetter jeg ganske høyt på grunn av en veldig solid hovedkarakter, som kommuniserer godt med publikum gjennom von Triers visuelle filmspråk. Kan vell forsåvidt også si meg enig med ferskingers trollstempel.

 

Nymphomaniac syns jeg kanskje hittil er det beste eksemplet på problemene med von Trier. Nymfomani som tema blir sett gjennom et totalt usmakelig og umoralsk menneskesyn. Vi får bare se det verste av det, og menneskeheten blir framstilt som dyr styrt av seksualitet.

 

Det er forsåvidt greit hvordan han konkluderer det.

at nymfomani er en lidelse

Men hele filmen har en såpass unyansert innfallsvinkel at jeg til slutt sliter med å se det som troverdig. Igjen byr von Trier på latterlig overtydelig bruk av symbolikk, som bare har til hensikt å fremstille menneskeheten som dyr. Von Trier sammenligner bokstavelig talt mennesker med dyr i denne filmen. Det begynner allerede når Joe er liten og leker frosk, når hun som tenåring "fisker" etter sex og når hun som voksen blir overfalt av "tigere". I tillegg renner det over av religiøs symbolikk, for å få Joe til å assosieres mest mulig med Jesus. Religiøs symbolikk er kanskje det mest forkastelige som finnes, spesielt når det kommer til kristusframstillinger. Ikke fordi det er blasfemisk, men fordi det er såpass oppbrukt som det er. Det blir med en gang åpenbart hva de prøver på, og når det, som her, ikke sier noe som helst konkret om religion ser jeg virkelig ikke noe poeng i det.

 

Selvfølgelig vil von Trier fortelle hvordan nymfomani blir tabubelagt av samfunnet, men det har absolutt ingen troverdighet under et såpass grått bilde som det blir filtrert gjennom her. Nymfomani som tema får en veldig skjev framstilling. Det handler jo i bunn og grunn om Joes selvstendige skjebne, men det er også den som gjør at selve den tematiske behandlingen ender opp såpass respektløst. Jeg ser egentlig ikke nymfomaner noe tydeligere eller noe som helst mer sympatisk enn før. Ærlig talt skjønner jeg ikke hvorfor von Trier får lov til å leke seg med såpass sårbare temaer som dette her.

Link to comment
Share on other sites

 

All is Lost - Ren overlevelse, omtrent null dialog og karakteroppbygging. Jeg liker det. Robert Redford i en svært underspillende, troverdig konsentrert og fattet rolle, egentlig så langt fra Oscar-frieri som man får det, men samtidig herlig å se, synd det ikke blir mer belønnet. Imponerende foto også, enhver detalj er med.

 

Filth - En svak regissør sløser bort både opplevelsen og det gode skuespillet som blir lagt ned i filmen. Vi kunne fått en ny Bad Lieutenant, men får istedet en slags Tarantino-inspirert greie som til tider vakler fælt.

 

Pioner - Etter tyve minutter tenker jeg at dette er riktig så bra. Nesten null dialog, og teknisk godt løste undervannsscener som makter å imponere. Så sauser filmen ned til en kjempekjedelig konspirasjonsthriller hvor dialog og skuespiller havner på det typisk gjennomsnittlige norske.

 

You're Next - Overraskende frisk slasher hvor irriterende tenåringer er byttet ut med dysfunksjonell familie.

 

 

Link to comment
Share on other sites

 

Homefront

 

Match made in heaven. For alle de som synes at Statham er det beste med The Expendables-serien, er denne Stallone-skrevne filmen pur himmel. Få kan daske sammen et manus med like bra driv som den gamle traveren, og Statham har gjort nok filmer av denne typen til å vite hva vi vil ha. Denne gangen er han litt mer brutal enn vanlig, men Stallones manus gjør at det ikke undergraver karismaen hans. Gråt litt, lo ganske mye, og frydet meg generelt over den enkle kunsten i å sette opp en feiende flott slåsskamp. Med unntak av Transporter-serien og Death Race er dette den beste Statham-promoen, og det eneste filmen mangler er en skikkelig regissør før vi snakker om en åpenbar årslistekandidat.

Link to comment
Share on other sites

 

The Wolf of Wall Street føles virkelig som et steg tilbake for Scorsese. Han greier å tilpasse den nåtidens Hollywood-scene, men dette er i bunn og grunn den samme crime-drama-fortellingen han har vist oss før.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg hadde håpet den skulle være et steg fram sammenliknet med hans øvrige 2000-talls filmer, men han griper jo ikke sjansen til å lage en zeitgestlig Wall Street-film, og da føles det litt bortkastet. Er ikke akkurat mesterverk han har bidratt med post Casino.

 

Enig ang. All is Lost også, underspilt og fin uten dialog bortsett fra i åpningsscenen.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Lyst til å utdype litt? Den hadde absolutt noen fine øyeblikk i første del av filmen, men ettersom historien og moralen begynte å bevege seg veldig i retning av type Goodfellas og Casino ble det kjedelig. Latterligst av alt var Jonah Hill. Det har vært kjent lenge at DiCaprio på en måte erstattet De Niro, men at Scorsese til og med må ha med en ny Joe Pesci fjernet hvert fall all tvil for meg om at han ikke har beveget seg noe videre.

Link to comment
Share on other sites

 

Syns det er flott å se Scorsese tilbake til det han kan best, disse klassiske rise-and-fall fortellingene, filmen forteller kanskje ikke en ny og orginal historie, men flommer av energi og fortellerglede, digger måten han bare kjører på med over-the-top spinnville scener og måten filmen hele tiden endrer takt og tone. Overraskende morsom er den også, og selvfølgelig strålende spilt.

Link to comment
Share on other sites

 

Er på ingen måte med på at WoWS er et mesterverk. Den har noen fine scener og inspirerte øyeblikk, men er som helhet altfor ufokusert, uambisiøs og sier for lite om tematikken. Den er deskriptiv og tar ikke stilling, samtidig som den ikke er estetisk intens nok til å stå på egne ben som rent deskriptiv (til forskjell fra f.eks. Spring Breakers), særlig i midtpartiet er det for mange gjentagende scener som bare beskriver hva penger kan gjøre med mennesker uten å tilføre noe mer. Den kommer dessuten til å bli brutalt misforstått av endel av publikum, var mange i en fullsatt Colosseum 1-sal fredag kveld som lo hjertelig av at folk ble lurt trill rundt og mistet sparepengene sine.

Link to comment
Share on other sites

 

Her. Pen å se på og velspilt, men tom og følelsesløs. Man har hatt en god ide uten å omsette den i engasjerende drama. Med justerte forventninger ble det likevel ålreit, men skuffende fra Jonze og et stykke unna en årsbeste, som noen har kalt den.

Link to comment
Share on other sites

 

Sykt hvor forskjellige views folk har på "Her". "Her" er den filmen jeg har sett som har gitt meg mest følelser. Synes filmen er stappfull av dem. Synes den nailer følelsene man får i ett forhold, pluss så nailer den også fremtidvisjonen. Kanskje tom i hvordan den ser på det sosiale mellom mennesker, men som kjærlighetsfilm så var den langt ifra tom og følelsesløs.

 

Samt så var AI intelligens delen meget interessant.

Link to comment
Share on other sites

 

To Kill a Priest

Regi: Agnieszka Holland

USA, 1988

Uhyre spennande film som er laust basert på dei siste åra av livet til Solidarność-aktivisten pater Jerzy Popiełuszko. Christopher Lambert spelar godt i hovudrolla, sjølv om den tause presten ikkje gir honom så mykje å spele på. Det er derimot Ed Harris som verkeleg tar kaka. I rolla som offiser i tryggleikstenesta portretterer han ein mann som må slå ned på demonstrantane samstundes som han skal vere ein omsorgsfull familiefar. Jo da, vi har sett slike dobbeltrolledilemma mellom jobb og familieliv før, men aldri så godt skildra som her. Harris leverer ein av dei sterkaste skodespelarprestasjonane eg nokon gong har sett. Eg har aldri vori nokon Harris-tilhengjar, men herre fred, han er jo heilt enorm! Minst like sterk er regien til Agnieszka Holland. Ho lèt fleire ulike partar i konflikten få komme til ordet og handsamar alle med stor respekt. Det mest interessante er at eg får like stor sympati til offiseren som til presten (men som ikkje passa inn i Roger Ebert si svartkvite og veldig platte melding av filmen). At dette er ein fantastisk film, skjønner ein allereie etter å ha sett det fantastiske anslaget; filmar med så botnsolide anslag har rett og slett ikkje lov til å utvikle seg til å bli dårlege. Songteksten til Joan Baez understrekar det dualistiske forholdet mellom presten og offiseren med bibelske undertonane i den smellvakre songen The Many Crimes of Cain, komponert av legendariske Georges Delerue. To Kill a Priest er ein gløymd skatt. Bles støvet frå denne filmen så fort som rår og lèt den få den plassen den fortener. Dette er den fyrste filmen eg ser av Holland, og ettersom den er berre ein liten parentes i karrieren hennar, er det lov å vone på noko stort her.

 

Hitlerjunge Salomon

Regi: Agnieszka Holland
Tyskland, 1990

Eg måtte sporenstreks sjå meir av Holland, og dette er nesten like bra som To Kill a Priest. Hitlerjunge Salomon (som av ein eller annan merkeleg grunn er meir kjend under den internasjonale og veldig inkjeseiande tittelen Europa, Europa) er basert på den utrulege og sanne historia om den jødiske tenåringen Salomon Perel sine opplevingar under andre verdskrig. Perel hamnar i den eine livsfarlege situasjonen etter den andre, men bergar seg på mirakuløse vis. Sjølv om handlingsreferatet i filmen kan høyrest ut som ein Idi i smotri-liknande skrekk-odyssé, er Hitlerjunge Salomon forbausande lystig i tonen. Det sterkaste trekket med filmen er at den aldri er moraliserande eller prøver å ta standpunkt overfor dei merkelege og litt kontroversielle vala hovudpersonen tar. Ein underhaldande film med ei ekstremt forbausande historie. For å avslutte med ein floskel: Det er berre sanne historier som kan vere så utruleg som denne.

 

Enskilda samtal

Regi: Liv Ullmann

Sverige, 1996

Ekstremt intenst! Pernilla August og Samuel Fröler spelar Anna og Henrik Bergman for andre gong. Ullmann vidareførar Ingmar Bergman sitt manus med så stødig hand at det overgår det meste Bergman har gjort. Dei sterke skodespelarprestasjonane tydar på at Ullmann har arva det same talentet for personinstruksjon som Bergman hadde – og litt til! Fy flate, dette er uhyre sterke saker! Ein av dei 20 beste filmane eg nokon gong har sett!

 

The Hobbit: The Desolation of Smaug

Regi: Peter Jackson

USA, 2013

Alt ser ut som plastikk. Universet er jålete og tilgjort. Og som så mange har peikt på før meg: filmen er for lang! Likevel er denne oppfølgjarfilmen betre enn den fyrste. Vanlegvis har eg ikkje sansen for den barnselege action-akrobatikken ein finn i Tolkien-filmatiseringane til Jackson, men "tynnene på ville vegar"-scena er eit klart unnatak.

 

Olivier, Olivier

Regi: Agnieszka Holland

Frankrike, 1992

Laust basert på ei sann historie om ein 9 år gammal gut som forsvinn frå familien og dukkar opp att seks år seinare. Filmen er ikkje like mega-sterk som dei to ovannemnde Holland-filmane. Kanskje er ho best til å skildre politiske konfliktar frå nyare europeisk historie enn dysfunksjonelt familieliv med eit ødipalt bakteppe. Men for all del, filmen er god den! Det er forbausande at Holland har inkludert ei bihistorie om psykokinese utan at det har nokon som helst innverknad på resten av historia. Det skapar ei underleg blindgate, som eg fell pladask for. Flott film!

 

Even Hitler Had a Girlfriend

Regi: Ronnie Cramer

USA, 1992

Søppel-kultfilm om ein tryggleiksvakt som er avhengig av porno og prostituerte. Tittelen har alt ein søppelfilmtittel skal innehalde. Diverre vert ikkje filmen meir enn ein tidvis småmorosam mjuk-mjukpornofilm.

 

Atlantis: The Lost Empire

Regi: Gary Trousdale og Kirk Wise

USA, 2001

Det som startar som ein smidig animasjonfilm som intelligent smeltar saman ulike tidsperiodar i eitt og same univers, vert liksom-artig kaos så fort bipersonane vert presentert. Det er kjekt å sjå Disney-filmar utan synging og dansing i ny og ned, men elles er det ikkje mykje positivt å hente her.

 

Resan (The Journey)

Regi: Peter Watkins
Kvart einaste minutt av denne 15 timar lange gigant-dokumentaren er fylt med hardslåande fakta om verda – om våpenindustrien, om fattigdom, om språkleg diskriminering, om kvinneundertrykking i Algerie, om Hiroshima- og Nagasaki-åtaka, om norske styresmaktar sine naive evakueringsplanar, om transport av masseøydeleggingsvåpen gjennom sivile nabolag, om mangelen på fredsundervising i skulevesenet, om manipulerande klipping i audiovisuelle nyhendesendingar, om korleis fredsaktivistar vert marginaliserte av media, om latterleg nøye arrangerte politiske toppmøte og om korleis uskuldige menneske har fått ressursgrunnlaga sine øydelagt som følgje av atomprøvesprengingar. Dette er Peter Watkins sitt magnum opus. Den lyt vere pensumfilm for alle menneske i heile verda – frå Leningrad til Quebec, frå Stjørdal til Polynesia. Til tross for den kompliserte strukturen med mange parallelle tema, er dette ein enkel film som snakkar eit enkelt språk. Watkins prøver aldri på å vere noko anna enn folkeleg, lettfatteleg og ikkje-elitistisk. At han presenterer stoffet på ein enkel måte, passar godt inn i den anti-autoritære ideologien hans. Ein kan for så vidt kritisere Watkins for å stille for mange leiande og retoriske spørsmål, men denne kritikken bleiknar når Watkins demonstrerer korleis fjernsynsnyhenda manipulerar tilskodaren med raske klipp på ein langt, langt verre måte. Resan markerar for alvor eit vendepunkt i Watkins sin filmografi. Etter Resan laga han Strindberg-biografien Fritänkaren og Parisarkommunen-skildringa La commune (Paris, 1871). Begge er i likskap med Resan rasande kritiske til monoformen, som Watkins meiner er den einaste formidlingsforma som vert nytta i fjernsynet og kommersielle filmar i dag. Men det er med Resan at bodskapen kjem best fram. Resan er ikkje berre den viktigaste filmen Watkins har laga; den er den viktigaste filmen eg nokon gong har sett!
Store delar av filmen er spelt inn på Stjørdal. Her er nokre klipp: http://youtu.be/TmFxcTIzUog

Link to comment
Share on other sites

 
 

Forsåvidt enig i at The Wolf of Wall Street ikke kommer med noe særlig nytt, og sånn sett kanskje litt skuffende, selv om jeg likte den godt mens den holdt på. Men "ufokusert"? Filmen føles jo som den kokainparanoidsekvensen mot slutten av Goodfellas dratt ut til en hel film. Og at den ikke tar stilling? Den framstår jo som reine slapstick-komedien, en karikatur, som lar denne Belfort framstille sin egen absurditet og umoral i sitt eget språk. Litt som Oppenheimer gjorde med massemorderne i The Act of Killing. Ved å iscenesette og rekonstruere en historisk virkelighet ut i fra sitt eget perspektiv, avslører folka sin egen galskap på en grotesk måte. Jeg så forresten reklameplakaten til Wolf bakpå en buss her om dagen og tenkte: er ikke dette rett og slett Pain & Gain laga av en intelligent mann?

 

Siste filmen jeg så var 36th Chamber of Shaolin: mesterverk. En slagkraftig og dansende aforisme av en film. Som Dizzee Rascal rapper: Review the situation take part take ova.

Link to comment
Share on other sites

 

Sett litt Fulci. Zombie Flesh Eaters og The Beyond. Atmosfæren er mannens drivkraft og varemerke. Tåkete og tomt. Musikken gir dei klassiske zombieeventyra hans om evig vondskap og helvete eit storslått og seriøst preg. The Beyond er som ein spagettiwestern-skrekkfilm med sine Morricone inspirerte toneartar og evige innzommingar.

 

Likevel finn eg eit dominerande problem ved den italienske zombiebaronens verker. Plott og historie speler lita rolle i ein Fulci film, dei er som samansmeltingar av ulike stemningsfylte og drøymeliknande situasjonar fylte av raudt, sprutande blod og tytande innvolar.

 

Men forsøk på å koke saman ei historie, som eit slags alibi for å kunne leike seg visuelt og effektmessig, blir stadig prestert. Fulci er ein heilt ok historieforteljar og er i grunn flink til å parallellklippe mellom ulike hendingar. Problemet ligg heller i dei uinspirerte døpunkta som oppstår.

 

Desse kveler energien ut av to elles leikne filmar. På sitt beste er kameraarbeidet både ambisiøst og bevist, men på sitt verre dessverre tamt og rotete.

 

Hadde Fulci lært seg og gi meir faen, kunne The Beyond blitt ein gråaktig og mørk post-apokalyptisk i western-inspirert format og Zombie Flesh Eaters ein småtrashy, men likeså både spennande og atmosfærisk fordømt-øy-film.

 

Mannen har potensial, men sliter med å få filmane sine til å fungere heilthetsmessig.

Link to comment
Share on other sites

 

Dallas Buyers Club - Er med på hypen rundt skuespillere, og da spesielt Matthew McConaughey som sikkert får sin Oscar. Mannen har jo vært i storform de siste par årene. Men ellers syns jeg filmen er så som så. Den første timen inviterer til interessante innfallsvinkler rundt Aids, vitenskapelig testing, medisiner og kontroll, men svikter etterhvert å levere noe jeg sitter igjen med utenom selve prestasjonene. Man kan jo lure på hva som driver McConaugheys karakter, er det penger eller vilje til å hjelpe andre? Og hans forhold til de andre karakterene virker uinspirerende fortalt. Jennifer Garners karakter virker bare malplassert i de scenene hun er med. Det ender sånn middels.

 

Nebraska - Nydelig fortalt av Alexander Payne tilbake i formen vi kjenner ham. Bittersøt roadmovie om røtter, fortid og familie, slik Payne kan best. Og så hjelper det veldig at den ser bra ut i sorthvitt, og dessuten er den overraskende morsom. Skulle selvfølgelig vunnet alle Oscarene den er nominert for, men jeg tipper den får ingenting.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Artig å sjå at fleire er interessert i den grovt oversette seine karrieren til Peter Watkins!

Filmen vart utgjeven på regionfri DVD for nokre få månader sia. Eg kjøpte den på franske Amazon til ein rimeleg penge: http://www.amazon.fr/Le-Voyage-Peter-Watkins/dp/B00ESFB05M/ref=sr_1_2?ie=UTF8&qid=1386174724&sr=8-2&keywords=LE+VOYAGE

Link to comment
Share on other sites

 

Her

 

Angående følelsene så oppfattet jeg den full av følelser i forholdet mellom Samantha og Theodore. Følelser på tvers av mennesker var den derimot blottet for, men ikke uten å illustrere et poeng. Som et resultat av forenklende og sosialt stimulerende teknologi har verden blitt et følelsesløst sted der interaktivitet mellom mennesker har blitt uvanlig og fremmed. Folk holder ikke ut i ekteskap lenger grunnet folkenes manglende evne til å dele følelser med hverandre. Dette er egentlig en veldig tragisk framtidsskildring over hvor vi faktisk kan være på vei. I kanskje filmens mest kraftfulle scene løper Theodore desperat i gatene fordi OSet hans plutselig er frakoblet. På linje forbi han går menneskene helt oppslukt i sine egne verdner alle med sin egen AI på øret. Kanskje en smule overdrevent og teknologisk utroverdig, men dette er tross alt en science fiction.

 

Liker også hvordan filmen ser på artificial intelligence. Hvordan Samantha, samt alle de andre AIene, blir totalt menneskegjorte med full bevissthet og følelser. Samantha sin karakterutvikling går i fra å først lengte etter en menneskekropp til å respektere sin egen form som hyperintelligent og uavhengighet fra sted og rom. En flott analogi og karakterutvikling som sier mye originalt i AI debatten.

 

Rent visuelt gjør den mye fint, men selve lyden blir for dominerende. Syns filmen hadde hatt godt av å gi Samantha en fysisk form av noe slag slik at ikke det billedlige i dialogscenene mellom Theodore og Samantha trengte å bli så tom og intetsigende. Dagdrømmingen og tilbakeblikkende til Theodore gjør mye med vår innlevelse i karakteren, men all den løpske klippingen knyttet til dette sammen med all musikken samt diverse andre dominerende lydspor ga filmen et veldig musikkvideoaktig preg. Jeg ble etter hvert lei av å se på bildene og endte opp med å spørre meg selv om dette med litt justeringer hadde gjort seg bedre som et hørespill.

Link to comment
Share on other sites

 

Inside Llewyn Davis (Joel &Ethan Coen, 2013) - Kanskje brødrenes, etter min mening, beste film så langt. Har ikke noe godt svar på hvorfor, men det er noe fordømt deilig og uanstrengt med Inside Llewyn Davis. Det liker jeg.

 

The Act of Killing (Joshua Oppenheimer, 2012) - Utrolig fascinerende, og ikke minst sjokkerende dokumentar, som burde være pensum.

 

Saving Mr. Banks (John Lee Hancock, 2013) - Dette er uten tvil søtt. Sukkersøtt. Men det er også solid og velgjort. Ukomplisert med fine rolleprestasjoner. Ekstra bonus

 

Fantastic Voyage (Richard Fleischer, 1966) - Klassisk sci-fi eventyr med en dæsj thriller. Selve prototypen for 80s klassikeren Innerspace. "The medieval philosophers were right. Man is the center of the universe. We stand in the middle of infinity between outer and inner space, and there's no limit to either." Datert, men fordømt gøyal.

 

Leviathan (Lucien Castaing-Taylor & Verena Paravel, 2012) - Tar form av noe eget, og maner frem til en helt særegen filmopplevelse. De små kameraene er festet overalt, og vi slynges mellom hav, fiskebåt og måker. Visuelt hallusinogent. Lydsporet er et sammensurium av det vi ser. En lydkollasj av knirkende maskineri, kjetting, bølgeskvulp, motordrønn og fugleskrik. Alt dette er hva jeg liker med filmen, men der er enkelte element som irriterer meg litt. Spesielt det noe overtydelige moraliserende. Her er jo selvsagt en moral, et spill på filmens tittel. Men det fokuseres også en hel del på brutaliteten. Fisker som sløyes, blod som spyles av dekk og et kamera som skvulper sammen med fiskenes dødsdans. Jeg tviler egentlig på om der ligger noe beinhard vegetarisme i bunn, men det føles bare litt sånn. Men anbefales uten tvil.

 

Wet Hot American Summer (David Wain, 2001) - Helsprø komedie med en viss kultstatus. Meh.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg synes Inside Llewyn Davis er underholdende, men bringer lite nytt til bordet.

 

Har lest mange amerikanske anmeldere utrope den til brødrenes beste, men ingen har klart å gi en overbevisende forklaring på hvorfor den er det. Jeg har en mistanke om at filmen vil bli gå i glemmeboken ganske raskt

Link to comment
Share on other sites

 

Er veldig enig i det som blir sagt om Dallas Buyers Club. Velspilt, og synes det er fint at den er såpass tilbakeholden - den kunne lett spilt på de store emosjonelle strengene, men gjør aldri en stor greie ut av ting (hvor har det blitt av ordforrådet mitt). Dessverre klarer den ikke å engasjere meg nok til å sitte igjen med noe annet inntrykk enn "fin, men pregløs".

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg synes Inside Llewyn Davis er underholdende, men bringer lite nytt til bordet.

 

Har lest mange amerikanske anmeldere utrope den til brødrenes beste, men ingen har klart å gi en overbevisende forklaring på hvorfor den er det. Jeg har en mistanke om at filmen vil bli gå i glemmeboken ganske raskt

 

Hehe.

 

 

 

The slick, talented Coens may please fans who are already familiar with their habits but, sadly, for gifted, witty film artists, the Coens’ Inside Llewyn Davis says nothing new.

 

AfT.

 

Ellers så jeg Lego-filmen, og den var såpass god at jeg tviler Hollywood topper den i år. Animasjonene er kreativ kødd fra ende til annen. Filmen er insisterende dum i hvordan den setter opp vitser, og for de som følger de amerikanske komikerne som er involvert, parodierer de seg selv i en slik grad at de burde være stolt. Dette er virkelig antiunderholdning maskert som underholdning, og ender opp med å sløye de fleste populære fenomenene Lego har vært involvert i til fordel for å promotere å bygge med klosser. Dette er ikke reklame, det er selvforakt sublimert til selvironi. Metafortellingen er i tillegg ganske rørende. Merkelig at den mest interessante Hollywood-animasjonen siden Paranorman forteller en så gjennområtten historie, og at de hyperaktive animasjonene bryter så fullstendig med smak (3D som sikter seg inn på pupillene dine). Vitsene holder heller ikke særlig god standard, men leveres konsekvent med en streit mine.

 

En historie om hvordan Lego-merkevaren har forfalt, og den ganske tåpelige drømmen om at barnet i oss skal kunne finne tilbake til de gylne øyeblikkene alene. Moralen er at Lego oppstår i møtet mellom barnets kreative kaos og den voksnes systemavhengighet. Slik blir Lego-filmen et forhandlingsgrunnlag for hvordan barn ser voksne og voksne ser barn, og forhåpentligvis innser vi, uten å tenke over det, at voksne kan være redde og barn kan være modige. En familiefilm i ordets rette forstand.

Link to comment
Share on other sites

 

Jøss, ser at jeg og Armond White har sett og analysert "Inside Llewyn Davis" ganske likt, ned til sammenligningen med Barton Fink og A Serious Man. Jeg tror jeg aldri har vært enig med White før, men her synes jeg han var ganske spot on (og velartikulert attpåtil).

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...