Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Anna Karenina (2012) i Joe Wrights regi var litt av et rot. Historien er alt for lang til å fortelles på to timer, og spesielt Kiera Knightley som Anna Karenina er vanskelig å akseptere. Hun får ikke til ansiktene i store deler av filmen, er for ung, for lite feminin, og settes rett og slett i skyggen av Jude Law som Karenin. Vronskij holder heller ikke mål, mens historien til Levin får så liten plass at den like gjerne ikke skulle vært fortalt. Anna Karenina føles litt Mise en abyme i hvordan det gir seg ut for å være et teaterstykke, men selv om det er teknisk imponerende, mislykkes Wright med å tilføre historien det ekspresjonistiske elementet han kanskje ønsker. Merkelig hvordan en så god bok enda ikke har blitt gjort til utmerket film eller teater.

Link to comment
Share on other sites

 

Pacific Rim. Katastrofal og uinspirert. Viser en usympatisk manglende evne til å akseptere sin egen absurdisme idet det besnærende konseptet gjøres til karakterdrevet grums. Det er ingenting å se her, i dobbel forstand, for med unntak av noen få gylne øyeblikk, som når en jaeger bruker en båt som slagvåpen og alltid glitrende Idris Elbas inspirerte tale, faller Pacific Rim sammen i meningsløs eksposisjon, tv-spill-aktige slåsskamper og såkalt komikk.

Link to comment
Share on other sites

 

Sett mye film i Desember. Desverre har mye vist seg å være søppel.

 

Gravity - Helt grei tidtrøyte frem til Clooney tar kvelden. En time alene med Sandra Bullock hadde kanskje en viss klang før hun ble gammel og sliten, men definitivt ikke nå lenger. 3/10

 

Hobbit 1&2 - Peter Jackson burde holdt seg til Bad Taste. Noen fine bilder, det er det. 4/10

 

This Is The End - En komedie som gjør deg sint har en del å jobbe med. 2/10

 

Man Of Steel - Ørkeløs effektekstravagansa. Selv om jeg hadde en pokerturnering på andre skjermen så vurderte jeg å skru av. 2/10

 

Pacific Rim - Hvis jeg hadde møtt Del Toro idag så hadde jeg spurt ham "går det bra med deg?" med et bekymret uttrykk i ansiktet. 3/10

 

Captain Phillips - Gledet meg egentlig til denne, men fant ganske fort ut at dette her bryr meg midt i ræva. Til å være en tom actionfilm så følte jeg det manglet veldig mye (god) action. Taken er et godt eksempel på hvordan det bør gjøres, men igjen så viser vel Taken 2 hvor vanskelig det kan være å repetere det. 4/10

 

Red, White & Blue - Volds og sexporno under dekke av å være en relevant og dristig indie. Nei, du er bare skamløs spekulativ Herr Romley. 5/10

 

Thirteenth Floor - FattigmannsMatrix. 4/10

 

Elysium - Regelrett sjokkert over at dette kommer fra mannen bak District 9. Å kalle det en typisk "Matt Damon film" ville være det mest passende hvis du er enig i at det ikke er en flatterende beskrivelse. 4/10

 

Master and Commander - En glemt juvel. Her har vi noe så sjeldent som en skikkelig historisk film med et budsjett den fortjener. Solid ensemble, spesielt Crowe. 8/10

 

Drive Angry - Godkjent tidtrøyte fra Nic Cage og William Fichtner. 6/10

 

Birth - Kidman's avdøde ektemann blir gjenfødt i en 10 årings kropp. Hva skal jeg liksom få ut av dette? 5/10

 

Stoker - Estetisk voldsporno fra Chan Wak Pook eller hva han nå heter. Pent, men atter meningsløst. 6/10

 

Prisoners - Litt Hollywood her og der, budskapet blir litt prekende men alt i alt en solid og underholdende film. Av årets produksjoner i litt økonomisk størrelse vil jeg plassert den høyt. 7/10

 

We Need To Talk About Kevin - En litt i overkant oppkonstruert film. Underholdt meg forsåvidt hele tiden, og Swinton gjør som vanlig en solid innsats, men ikke noe jeg ville sett igjen. En smule "hva så" over seg. 5/10

 

Shotgun Stories - Kult å se Michael Shannon i en tidlig rolle. Filmen er bra og fin og alt det der, men de kunne spart seg for alle disse overfladiske budskapene man hele tiden skal komme med. Du er kanskje dyp men egenskapene som filmskaper holder desverre ikke følge, eller omvendt. Begge deler fører som regel til en noe udefinert smørje. 6/10

 

The Visitor - Fin og lavmælt studie av en gammel mann (Richard Jenkins) som finner ungdommen i seg selv igjen etter å ha truffet på et ungt kjærestepar ved en tilfeldighet. Anbefales. 8/10

 

It's A Disaster - Veldig godkjent remake av Bunuels Exterminating Angel. Her koste jeg meg. 8/10

 

 

 

 

 

 

 

 

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 

Elysium - Muligens årets minst minneverdige film. Fine effekter, og Matt Damon er kompetent nok, men på alt annet er den ikke noe annet enn en middelmådig og forglemmelig sci-fi affære.

 

Pain & Gain - Michael Bay lager musikkvideoer. Og er flink til det. Uansett. Vet ikke helt om jeg har sansen for at man tar utgangspunkt i en virkelig hendelse, hvor det var ekte lidelse og dumskap involvert, og gjør det om til en film som har som mål til å få deg til å le av hvor dumme disse menneskene er.

 

Killing Them Softly - Hamrer budskapet inn i hodet på deg med en hammer, men likevel er den veldig spennende. Dialogen og skuespillet driver spenningen på en god måte, og når Andrew Dominik endelig slipper fri volden, er det mye mer tilfredsstillende enn hvis vi hadde blitt servert actionscener gjennom hele filmen.

 

Kyss meg for faen i helvete - Ikke voldsomt original, men søt nok.

Link to comment
Share on other sites

 

All Is Lost - En relativt god film om en mann og hans problemer på sjøen. Stakkars mannen får ikke fred da det skjer ting på ting som ødelegger. Filmen hadde så å si null dialog, noe som skapte en fin realisme i kampen mot naturen. Noen fine visuelle scene og god kamera gjorde at jeg satte pris på filmen og en av de bedre fra 2013 som jeg har sett. (8/10)

12 Years a Slave - Flott visuelt og skuespill men det var vel egentlig det. Her blir vi presset på med overdramatiske scener, overdramatisk musikk som liksom skal fortelle oss at DETTE ER GALT, NÅ MÅ DU VÆRE TRIST. Det er slitsomt å bli presset på med white guilt under hele filmen. Kan hende mye av dette er ting som skjedde, men please vis det mere nøytral, ikke press på oss meninger. (5/10)

Melancholia [rewatch] - Ikke Trier's beste, ikke hans verste. Den er fin å se på, skuespillet er bra, dialogene er grei, men føler det er noe som mangler, en viss dybde mangler som hans tidligere filmer har. Men for en avslutning! Sjelden filmer tar pusten fra meg, men akuratt slutten på denne slår pusten vekk ifra lungene. (8/10)

It's a Disaster - Som en mere voksen versjon av "This is the end". Hadde noen småmorsomme øyeblikk og var overall fornøyelig. (7/10)

The Seventh Continent - Må si jeg elsker det kyniske i filmene til Haneke, og dette er vel den mest sadistiske filmens hans hittil jeg har sett. Jeg hadde ikke aning hva jeg skulle forvente, og det er jeg glad for. Filmen slår hardt og mot slutten var jeg skamslått og hadde egentlig bare lyst til å dø. (10/10)

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Djevelen er i filmen, Del én og to:

 

Jason Statham er sannsynligvis den mest effektive skuespilleren i sin generasjon. Han gjør det han får beskjed om, men legger et visst preg på det: sympatisk, direkte, ambisiøst. Den eneste som kommer i nærheten av å kommunisere like godt gjennom tilstedeværelse er Idris Elba, men jeg tror ikke det vil være feil å si at Statham gjorde moderne klassekamp mulig i Hollywood. Derfor er det synd at Hummingbird/Redemption-regissør Steven Knight ikke bruker Statham bedre. Historien om krigsveteranen som blir uteligger kunne ha blitt brukt til å adressere viktige sosiale problemer, og når Statham får sin forutsigbare andre sjanse, burde Knight brukt nyansene i Stathams blandede natur som kampsportutøver og god mann til noe annet enn dette samfunnstrussel-tullet. Stathams kompleksitet gjør ham ikke til en trussel, som Knight virker å tro, men en mann vi kan identifisere oss med. Besson og Anderson har begge vist dette med bravur, men Knights forvirrede ideer om homoseksualitet, kyskhet og sosialt ansvar fører Hummingbird ned i avgrunnen til tross for noen overraskende givende scener med Agata Buzek, nonna Statham forelsker seg i. Problemet er ikke at Statham ikke kan spille seriøse roller, men at han ikke arbeider med en seriøs regissør.

 

A Touch of Sin

Fire "hevnhistorier" i Jia Zhangkes regi som sliter med å befeste seg som noe annet enn hedonistisk satire. Det blir raskt tydelig at Zhangke har forbedret seg som filmskaper, med sikre komposisjoner og fint driv i fortellingen(e). Problemet er den manglende interessen for karakterene han skildrer, den tungnemme og ofte brutale symbolikken i både objekter og relasjoner. Likte den tredje historien best, som fant en fin tone i midtpartiet hvor en ung gutt forelsker seg i en prostituert, men når Zhangke på kabukimaner stiller angerspørsmålet må jeg nesten svare med samme mynt: Ja, på at jeg så filmen.

Link to comment
Share on other sites

 

Trist at forumet er så dødt for tiden. Her er et knippe av de bedre filmene jeg har sett i det siste, setter pris på anbefalinger lik disse!

 

Act of Violence (1948)

 

http://i.imgur.com/a8Irmj2.jpg

 

Uten tvil en av de beste film-noirene jeg har sett. Jeg vil ikke røpe handlingen, men denne vil jeg påstå er mer psykologisk komplisert enn den gjenomsnittelige filmen i nevnte sjanger. Moralske spørsmål tas opp; hva er egentlig riktig og galt, hvem er antagonisten og protagonisten her Dette er akkompagnert med ufattelig stilig fotoarbeid og en nerve man sjelden finner på film.

 

Tropical Malady (2004)

og Syndromes and a Century (2006)

 

http://i.imgur.com/FsU9dHy.jpghttp://i.imgur.com/26PfDlX.jpg

Weerasethakul føyer seg inn blant de beste kontemporære regissørene for min del. Hans dvelende rolighet; som er nesten dokumentarisk, men samtidig ufattelig kunstnerisk og filmisk i sitt uttrykk.. I likhet med Boonmee, det hverdagslige Thailand i møte med urkulturen, sagnene, det spirituelle og mytologiske som ligger i jungelen. Jeg likte særlig Tropical Maladys andre halvdel, noe av det beste jeg har sett på film tror jeg.

 

Pictures of the Old World (1972)

 

http://i.imgur.com/ckriT9L.jpg

 

Et fantastisk stykke filmessay/dokumentar/skildring - hverdagslig liv festes på kamera, og fattige, hardtarbeidende mennesker intervjues om alt mellom himmel og jord. En skildring av det enkle livet, en fortelling om mennesker.

 

Scorpio Rising (1964)

 

http://i.imgur.com/igGYel2.jpg

 

Jeg har fått gleden av å se flere av Kenneth Angers filmer, men denne var helt klart best. En eksperimentell kortfilm som involverer bikers, katolisisme, homofili og nazisme.

 

Partie de Campagne (1936)

 

http://i.imgur.com/QM81sVq.jpg

 

Til tross for en del utgiverproblemer tilknyttet krigen, er denne Renoir-filmen på sine førti minutter svært elegant og rik i sin enkelthet. Temaet er kjærlighet, et av de store kunstnertemaene, og det er innpakket i en herlig, liten picknick-fortelling. Jeg føler filmen sier veldig mye om noe som er kjært for kunsten, samtidig som den er utrolig selvsikker i sin regi. Cinematografien imponerer, ved jentene som husker og kamera som følger etter frem og tilbake, kamera som glir nedover elven, og vinden som filmes i trærne er såpass sublimt at det minner meg om tagninger laget av Andrei Tarkovskij.

Link to comment
Share on other sites

 

Føler meg mer enn litt ansvarlig for at aktiviteten dalte, men lite jeg kan gjøre med det nå. Må bare beklage til morty og Frenzy som har sent meg PM-er jeg er veldig usikker på om jeg bør lese. Har vært ut og inn av institusjon det siste halve året, og litt engstelig for at relativt uskyldige ting skal vippe meg over slik at en ny innleggelse blir nødvendig.

 

Jeg og Houseman prøvde å se Death Race: Inferno, men vi måtte avslutte prosjektet på grunn av oppgitthet på menneskehetens vegne. Jeg forventet ikke all verden, men tenkte at Death Race var et konsept som var vanskelig å rævpule. Så feil kan man ta. Jeg forstod veldig lite, sikkert framprovosert av at brillene mine forsvant i postgang, men dårlige skuespillere, verre dialog, og et plott jeg hadde vansker med å ta popcorn-seriøst gjorde sitt. Filmen er faktisk ikke halvgærn visuelt, med en del greie komposisjoner, men bortsett fra det var det ingenting å hente her. Klarer ikke en gang å bli provosert over tull som dette.

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/f/f0/Ten_Cents_a_Dance_FilmPoster.jpeg

 

Tre tidlige Barbara Stanwyck-filmer..

 

Ladies of Leisure (1930)

En festjente (Stanwyck) møter en overklasse-kunstner, hans skeptiske familie, og store valg rundt kjærlighet og offer. Mitt forhold til Frank Capra er ambivalent, men her er det mye ved regissørens arbeid som løfter filmen. Tilbakelent, elegant håndtering av nøkkelscener. Et lag med skuespillere, en sans for naturlig spill over alt annet. Hans faste kamerakumpan Joseph Walker gjør noen virkelig fine scener - blant annet en femminutters uten dialog da Stanwycks karakter må overnatte hos kunstnerfyren. Regn som slår på ruta, Stanwyck i siluett, nølende frykt, spenning, erotikk.

 

Ten Cents a Dance (1931)

Dette var en veldig fin overraskelse. Stanwyck er en 'hostess' som får betalt for å danse med menn på et utested, og kanskje gjøre noe mer, hintet frampå omtrent så direkte som Hollywood tillot det (og det var mer direkte enn de gjorde når 'koden' kom på plass). Som Stanwycks karakter sier det om etablissementet: "Hot enough to avoid bankruptcy, and cold enough to avoid raids." Hun treffer to menn, en velsetående gentlemann som forstår henne, beiler henne, viser interesse, og en småfattig arbeider som hun må hjelpe i arbeid for at han kan forsørge henne som ektemann da hun i stedet velger han.

 

Her har Stanwyck en verdig motpart i den mannlige hovedkarakter, noe som ikke alltid var så lett å få til, og Monroe Owsley gjør en passe patetisk rollefigur, kanskje velmenende i utgangspunktet, introdusert som en mer sympatisk alternativ til den glattere rikingen på andre siden, og definitivt forelsket i jenta, og Stanwycks sympati når han ikke takler vanskelige dager, og den nyanserte observasjonen av hans undergang både rører og imponerer intellektuelt. At Stanwyck er tidenes beste er tydelig nok her, idet hun gir rollefiguren sin både sympati, hengivenhet, myk varme av kjærlighet og lojalitet når kjærligheten svikter, samt humor, kvikkhet, en styrke og en hard knyttneve når det trengs. Virkelig en mangefasettert fortelling om et forhold to mennesker mellom.

 

The Miracle Woman (1931)

Stanwyck er en falsk profet, en predikant som i forbannelse over kirkeforsamlingens behandling av hennes prestefar tar til å scamme store forsamlinger selv, holde vekkelsesmøter der mirakler blir utført på friske som spiller lamme, blinde, syke, osv. I møte med en ordentlig blind som likevel røres av hennes ord på en ekte måte går hun i seg selv og forkaster falskneriet. I frykt for at dette ble så kontroversielt at det ble bråk understrekes det kanskje overtydelig med plakater i starten at dette er en kritikk mot falske profeter (og de som utnytter "God's choicest gift to Humanity -- FAITH"), ikke mot allmenne predikanter i seg selv.

 

Slutten er da også melodramatisk sentimental så det holder, men i møtet mellom Stanwyck og den blinde mannen (tolket av veldig kjekke David Manners) finnes det virkelig kostelige, små øyeblikk, Stanwyck som kommuniserer omtanke og undring gjennom de minste, mest naturlige vendinger, ordelag, berøringer og Manners som overhodet ikke skaper noen stakkarslig karikatur, selv om han er den sky, den må ledes i forholdet. Det episke melodramaet i filmen plasserer denne noe under de to ovenfor i Stanwyck-filmografien, men med en veldig annerledes rolle enn de to målbinder hun igjen med sin tolkning.

Link to comment
Share on other sites

 

Pioner er amatørmessig satt saman i form av rotete klipp og ufokusert og usikkert kameraarbeid. Historia er interessante nok på papiret, men når manusforfattarane pakkar den inn som eit klassisk og erketypisk Veum-mysterium, mister det heile all form for verdi og substans. Aksel Hennie er framleis Noregs minst interessante og mest overflatiske og eindimensjonale skodespelar.

 

Likevel, er framleis hovudproblemet kor forbanna feig og lite ambisiøs filmen står fram som. Sett bort ifrå eit par halvkule undervatnsscenar, er dette farlig tamt. Slutten er klein, men her turte i det minste Skjoldbjærg i smøre tjukt på prega av ein viss risikoverdi. Det sakna eg i resten av filmen.

 

Heathers presterer mange artige ”spot-on” situasjonar gjennomsyra av skarp og syrlig ironi. Overdrivingane er herlig, men etterkvart blir filmens utydelige grense mellom drøym og verkelegheit eit problem. Historia raknar totalt, og mot slutten forsvinn også store delar av ironien. Likeså full av mange sterke enkeltaugneblikk, som gjer det heile til ein minneverdig high-school satire.

 

Cassandra’s Dream er eit underholdande spennings- og –karakterdrama om materealismens overflatiske aspekt og dekonstruering av menneskelige verdiar. Yupp…

 

The Hobbit: The Desolation of Smaug irriterer framleis, men er likevel ei forbetring av Jacksons førige, smålig langtekkelige og overdrivi utdregne Hobbit-film. Actionsekvensane er langt meir engasjerande og spennande, med eit nødvendig eventyrlig preg som drivkraft. Samtidig blir klisjeane frå LOTR-trilogien berre tydligare og tydligare, som gjer filmen eit repetivt preg. Men eg tok meg sjølv i å kose meg då, det skal Jackson ha.

 

Snake Eyes er skamdeilig, visuell onanering på sitt ypparste. Leiken som få, i form av ei lekker splitt-screen sekvens og eit perfektsjonistisk auge for detaljar. Klipp, struktur og regi er rytmisk. Historia overflatisk og simpel, men nettopp derfor det utsøkte konsept for De Palmas leikne filmformidling. Slutten patetisk, men hei… kven faen bryr seg?

 

Sånger frå nandra våningen er ei pesemistisk og grå samanslåing av ulike byråkratiske og depressive situasjonar i dagens moderne, vestelige samfunn. For nei… dette er ikkje grå og nitrist kommunisme ala Aust-Berlin pre 1989. Dette er grå og nitrist marknadskapitalisme som viser til eit samfunn der pengar og makt har fått større og større verdi. Der lykke definerast utan omtanke, når tomheitskjensla eigentleg berre blir større og større. Alt dette formidla gjennom herlig absurd symbolikk og mørk og treffande humor. Booyah!

 

The Wild Bunch viser valdelig og umenneskelig kynisme i ein mannsdominert vesten der makt og styrke kontrollerer. Dessverre og til tross, er likevel store delar av historia uinteressante og tam, der ein aldri kjem inn i karakterane.

 

The Skin i Live In er ein mesterlig konstruert fabel om kjønnsroller.

 

Sliding Doors er teit, overflatisk og sjølvmotseiande, men likevel søt.

 

Naboer er vellukka kva angår psykologi, men stilmessig ein usmakelig ”rip-off” av Lost Highway.

 

Upperdog er irriterande tafatt.

 

Mrs. Doubtfire er ein klassisk og trygg Colombus familiekomedie med nok sjarm, varme og humor til at ein kan kose seg.

 

Elysium fungerer greitt som spenningsfilm. Politisk er den tom og temmelig verdilaus.

 

Carnage er eit herlig og ultrapesemistisk karakterdrama om dagens forbrukarsamfunn.

 

The Kid With the Bike er avslappande og kjølig, samt vakkert optimistisk og definitivt menneskelig.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Har sett litt på diverse verker av Robert Bresson i det siste. Han er virkelig en tung regissør å komme innpå. Begynte først med Au Hasard Balthazar for et halvt års tid siden, i en filmopplevelse jeg ikke akkurat kan si jeg nøt så veldig. Føler jeg forstår han bedre nå, etter å ha tatt en titt over et litt bredere utvalg av hans filmografi.

 

A Man Escaped er en mye lettere og mer tilgjengelig film fra fyren. Det er tydelig at hans radikale stil ikke var helt ferdigutviklet på 50-tallet. Den har noen tendenser i skuespillet og rytmen som han uansett endte opp med å ta mye lengre senere. Jeg liker uansett veldig godt hvor fokusert og rett fram denne filmen er. Hovudfokuset ligger på plott hele tiden, selv om den også greier å få fram en del interresant om menneskesinnet i håpløse situasjoner. Noe som gjør denne såpass tilgjengelig er nok bruken av voice over. Det hadde nok blitt litt i overkant vanskelig å få fram karakterens følelser uten den, selv for en såpass solid visuell historieforteller som Bresson, men den er også med på å gjøre denne såpass rett fram som den er.

 

Mouchette og L'Argent syns jeg både vellykkes og lider litt av de samme tingene. De var begge innenfor Bressons mest bevisste periode, hvor stilen hans kommer mest til uttrykk. Åpninsscenen til Mouchette er en fantastisk sammenheng av bilder, som er skutt på en praktfull og kreativ måte. Resten av filmen preges også av mye flott visuell historiefortelling. L'Argent syns jeg kanskje var hakket mer effektiv i den leiren. Begge disse filmene er korte på dialog, men de bruker kanskje Bressons visuelle historiefortelling på to litt forskjellige måter. Mouchette er hele tiden veldig fokusert på å fortelle hvordan selve Mouchette, hovedkarakteren, føler det. Det er igjen hele hovedpoenget med filmen, men det er også her jeg synes at denne går litt for langt. Bresson drar ofte karakterene sine litt langt, og det ender ofte i selvmord eller hard kriminalitet. Slik er begge disse filmene gode eksempler på. L'Argent, som Bressons siste, føles av den grunn litt som et slags oppsummeringsverk. Den dekker over mange temaer som han tidligere har tatt i bruk. Selv om slutten også her tar litt av, er også denne veldig fokusert i sin oppbygging, og bruker visuell historiefortelling primært for å drive plottet videre.

 

Pickpocket syns jeg greide å skape en litt mer nyansert tilnærming til tematikken. Selv om også denne handler om kriminalitet og elendighet, har den hele tiden et ganske nøkternt syn på det, uten å komme med de store melodramatiske overdrivelsene. Jeg vil kanskje si at denne er min favoritt fra Bresson foreløpig. Denne er også litt i forkant av Bressons strengeste periode, og består også av mye voice over. Selv om det hadde vært fint med litt flere visuelle sammenligninger til protagonistens sinn, hjelper hvertfall voice overen til å gi oss et godt inntrykk av hvordan han føler det. På grunn av sin nøkterne tilnærming, syns jeg absolutt denne var mest realistisk og vellykket i sin samfunnskritikk.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Det jeg lurer mest på med filmer som Death Race: Inferno er hvilken målgruppe de henvender seg til, om de vet hva de som velger film på slump utfra cover på bensinstasjonen eller bare grovt undervurderer publikum ved å tilby en tilfeldig miks av biler, vold, pupper og melodrama. Alt er halvveis og undinspirert, det er delvis bak kamera på en MTV-aktig produksjon og delvis behandles vi som et realityprogram-publikum, ingen av figurene har forhistorie eller motivasjon for å delta i et dødbringde billøp og det er en nesten patologisk kynisme ute og går når noen sitter i et kontrollrom og ler hjertelig av at noen sprenges i filler. Et rop om hjelp både foran og bak kamera.

 

Hobbiten 1. Ikke så aller verst, et hyggelig og spektakulært univers å befinne seg i og Martin Freeman er utrykksfull som Bilbo, mer enn Elijah Wood var. 2 timer og tre kvarter er naturligvis for lenge for en første film av tre, men en ganske ålreit start på filmserien.

 

La dolce vita. Ikke helt det 2 timer og 50 minutter lange fyrverkeriet jeg hadde håpet på, men mye fint underveis og knallgode hovedroller. Inne på topp to Fellini sammen med La strada.

Link to comment
Share on other sites

 

Nymphomaniac. Føles ikke som en nedstrippet versjon selv om halvannen time er kuttet bort fra von Triers klipp, og den er på ingen måte for lang med fire timer. Leken, assosiativ og et overflødighetshorn for von Trier-fans, bl.a. fine referanser til hans tidligere verk og til Tarkovsky. Det siste kapittelet er litt mindre relevant enn de andre, men i store trekk er det en (ikke-pirrende) nytelse fra start til slutt og kanskje den mest von Trierske filmen som er laget.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Noko av det han sa var jo faktisk ein smule spot-on, sjølv om ein del anna var meir eller mindre på tur... Men faen...ja...på dette tidspunktet trenger forumet ein slik figur. Elles er eg redd eg også har innsett at me er på veg mot slutten...

Link to comment
Share on other sites

 
 

The Umbrellas of Cherbourg

 

Takk, Engangsgrill, for at du viste meg denne juvelen. Har virkelig fått et bredere syn på fransk nybølge, og innsett at det i bunn og grunn handler mer om en forenkling av filmteknikk og historiefortelling.

 

Det Demy imponerer så godt med her er den enkle og ærlige historiefortellingen. Den nøytraliserte måten han forholder seg til plottet på, og denne veldig nøkterne formen for musikal. Det handler enkelt og greit om det å etablere seg inn i voksenlivet, og alle valgene man i den sammenhengen må ta. Genevive fremstår virkelig som en typisk tenåring, noe som i utgangspunktet fikk meg til å tvile litt på troverdigheten rundt forholdet hennes med Guy. Hun virker skikkelig hormonstyrt, noe hennes nesten rebelske opptredelse fremfor mora indikerer. Dette er ikke i hovedsak en kjærlighetsfilm da, ettersom ekteskap rett og slett er måten å bli voksen på i dette universet.

 

Denne ekteskapsstyrte prosessen får filmen til å virke litt samtidsstyrt, ettersom det ikke akkurat er noe man kjenner seg igjen i i dag. Likevel foregår virkelig denne filmen i en boble. De sjarmerende musikalelementene, og den intense bruken av farger setter publikum rett inn i en liten fransk by på slutten av 50-tallet. Måten karakterene synger repblikene på fremstår, sett i sammenheng med stilen som en helhet, egentlig bare som naturlig. Den fargesprakende paraplybutikken er uten tvil hvor stilen kommer aller mest til uttrykk, og dette blir på en måte filmens sentrum. Dette er stedet vi hele tiden kommer tilbake til, og i slutten blir det et fint symbol på utviklingen når avviket først kommer.

 

Grunnstenene i situasjonen er likevel veldig lette å relatere seg til. Ekteskapet blir på en måte bare et uttrykk for samtiden, i bunn og grunn er det løsrivelsen fra mora og selstendigheten av å ta egne valg som markerer overgangen. For ikke å låse meg for mye opp i Genevive, så binder jo egentlig Demy på ingen måte seg bare opp i henne. Han ser plottet ovenfra, med en viss distanse fra selve karakterene. Det blir på en måte fenomenet etablering som helhet som er filmens hovedtema. Guy møter på minst like mye motgang som Genevive, og siste akten handler jo faktisk bare om han.

 

Det er virkelig behagelig hvor fokusert denne filmen er. Plottet utvikler seg i hver scene, og utviklingen går alltid i den mest nøytrale og virkelighetstroe retningen. Det er virkelig elegant hvordan den hele tiden unngår all form for melodrama og billige dramatikk. Med tanke på hvor ærlig og virkelighetsnært det hele føles, er det akkurat som de med denne har tatt en liten bit ut av livet og fanget det i denne filmen. Sluttscenen fremstår virkelig som et sterkt øyeblikk, og det selv om det på ingen måte er noen form for dramatikk med i bildet. Det er akkurat slik det føles å møte på noe man på en måte er ferdig med. Guy hever seg virkelig over Genevive ved å si at han ikke vil hilse på barnet deres. Han lar henne bare enkelt og greit flyte forbi mens han selv går rett tilbake til livet og familien.

 

Dette er virkelig enkel og ærlig cinema på sitt beste. Den forteller en historie rett ut fra virkeligheten, og den gjør det med slik en glans av helhetlig stilformidling. Den beviser virkelig at musikaler ikke trenger å være pompøse og cheesy, og bruker rett og slett sjangeren for å romantisere omgivelsene og selve livet. Jeg må utvilsomt se mer av Demy.

Link to comment
Share on other sites

 

The Counselor

 

Cormac McCarthy så seg visstnok lei på at verkene hans ble voldtatt av filmskapere som viste manglende forståelse for materialet hans. Som enhver ekte filosof så har penger aldri stått høyt i kurs og han har nå inntatt en holdning hvor han enten skriver filmen selv, eller så blir det ikke film. At han likevel klarer å tiltrekke seg giganter som Scott, Fassbender, Bardem, Diaz, Pitt og Cruz på et 25 millioners budsjett er en åpenbar påminnelse om hvor høyt mannen står i kurs.

 

The Counselor handler om en kjekk og vellykket advokat med den perfekte dama som roter seg opp i ting han ikke burde. Hørt det før? Ja, men du har garantert ikke sett det slik som dette før. Her smøres filosofien på tykt, så tykt at du av og til føler det er en verbatim filmatisering av Republikken du blir servert. Scott og resten av castet blir mer eller mindre redusert til lydige håndverkere her, og det passer forsåvidt fint for det er manuset som er denne filmen. Scott leverer det eneste han egentlig er særlig flink på, forførende bilder. Fassbender viser hvorfor han er noe av det heiteste på markedet for tiden, han gjør en stor rolle. Diaz demonstrerer hvorfor hun fremdeles er ettertraktet til tross for at hun begynner å bli godt over middagshøyden i Hollywoodsammenheng. Jeg ser få eller ingen skuespillerinner som kunne tolket karakteren så bra som dette. Dama oser leken ondskap som hun aldri har gjort annet. Bardem er Bardem, solid. Cruz og Pitt fyller de skoene de har blitt tildelt, hverken mer eller mindre.

 

Som vanlig når det gjelder McCarthy så handler det om de mørkere sidene ved menneskeheten. Ondskapen vinner denne gangen også. Dette handler ikke om håp, men livets harde realiteter. Hvor mye kan du leke med det onde før du får svi for det? Vel, det kommer an på. Her er det hverken snakk om at ondskapen egentlig vinner eller at det gode kan overkomme det, her handler det om å være tro sin egen natur. Er du et godt menneske så ikke involver deg i ting du vet er feil for deg. Fassbender lever det perfekte livet allerede når vi begynner, og det er ikke klisjeen om at han vil ha mer som blir hans undergang, det er hans manglende realisjon om at han allerede har alt. Det er mer og selvsagt, dette er en dyp film foran alt annet. Regissør og skuespillere er mer eller mindre vinduspynt for å fasilitere McCarthys ideer. Funker det? Ja så absolutt, men å være filosofisk inklinert er et minimumskrav for å få noe ut av det, for dette er ingen stor film i dramaturgisk forstand, det er en stor film for ideene og tankene den presenterer. Det svake leddet her er Ridley Scott, noe som er ironisk med tanke på at dette kommer til å bli sett på som en av hans beste filmer, og så er det ikke engang hans film. Men han gjør det han skal og skaper de behagelige bildene som trengs for å løfte materialet inn i filmmediet på en tilfredstillende måte.

 

Snakker vi beste film i 2013? Jeg tror det.

Link to comment
Share on other sites

 

Applaus! Jeg er svært enig i din bedømmelse, selv om jeg kanskje vil tro at McCarthy ikke anerkjenner ondskap som konsept. Hverken godhet eller ondskap eksisterer; McCarthys verden er blottet for "rettferdighet", hvor man ikke kan skylde på en Gud eller en djevel, bare steinharde realiteter skapt av tilfeldigheter eller som en tilfeldig konsekvens av en handling. "The truth has no temperature". Blir spennende å se om den uklipte versjoner bidrar til en dypere forståelse av denne filmen.

Link to comment
Share on other sites

 

Det er det som er så interessant med hans verker, du kan få så mye forskjellig ut av det. Selv satt jeg egentlig igjen med et inntrykk av at mannen faktisk er en humanist som sier at gode handlinger og et godt liv kan betale seg, og vis versa. Noen vil kanskje se på Cruz sin karakter som uskyldig, og det er hun jo, men hennes straff kommer kanskje av at hun invovlerer seg med feil mann? At hun setter sex foran kjærlighet? Og selv om hun ikke vil vite hvor mye forlovelsesringen hennes koster, så blir hun jo nesten orgasmisk når hun får den. På den andre siden har du jo Presten som avviser Diaz sin karakter med en gang han ser hva det går i. Han skjer det ingenting med. Dama som forfører Pitt på slutten tar også og avviser pengene til Diaz når hun får vite hva hun faktisk har vært involvert i, hun er ikke interessert i blodpenger, og for alt vi vet så lever hun livets glade dager fremover også.

 

Jeg føler alle karakterene som det går galt med i filmen faktisk har gjort seg skyldig i noe, ikke ondskap siden jeg er enig med deg at CM er litt over den type enkle begreper, men at de ikke er helt konsekvente med hva de vil i livet. Jeg føler det er, om ikke religiøse, så spirituelle aspekter med det. Det er også et slags håp her, du skaper den verden du vil selv gjennom egne valg. Det er ingen som tvinger deg til å involvere deg med personer du vet kan slå tilbake på deg. Og på den andre siden, hvis du omfavner ondskapen, elsker den, så kan du også her gjøre det godt i en slik verden, ie. Diaz og hennes partner, og lederen for kartellet. Men hvilket liv er det? Jo, et liv med mye ondskap og dog eat dog, men hvis det er din greie så er det ingen Gud som vil komme og stoppe deg.

 

Jeg så den uklipte versjonen, den er ca 20 minutt lengre. Men så er det også den eneste jeg har sett, så vet ikke hva som spesifikt er lagt til. Jeg fikk ikke følelsen av at det var lagt til så mye overflødig, så du vil sikkert bli positivt overrasket.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...