Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Castaway on the Moon (Hey-jun Lee, 2009)

 

http://www.chenstopher.com/wp-content/uploads/2011/11/castaway-on-the-moon-570x241.png

 

Sjarmerende film som minner meg litt om Amelie i tonen, bare ikke fullt så sukkersøt og uten de saturerte fargene. Handler om en mann som forsøker å ta sitt eget liv ved å hoppe fra en bro, men istedet skylles han i land på en øde øy midt i byelva, hvor han på Robinson Crusoe-aktig vis prøver å overleve. Fin blanding av kreativ humor og drama, selv om filmen blir litt blodfattig mot slutten.

Link to comment
Share on other sites

 

Mors hus
Regi: Per Blom

Noreg, 1974

Ekstremt tett og klam skildring av forholdet mellom mor og son. Ein student reiser heim til mora si i Gjøvik på juleferie. Eg er heilt mållaus etter å ha sett dette intime meisterverket av ein film. Bente Børsum speler perfekt som mora. Med bitte små detaljar får ho fram den enorme lengselen og sjalusien hennar. Bak andletet hennar ligg det openbart ei forhistorie. Ho lengtar tilbake til den gongen dei var ein samla familie. Ho er livredd for å overlate sonen til seg sjølv – til framtida. Per Blom klemmer til, men bikkar ikkje over i det pretensiøse. Han er akkurat nøktern nok til å halde seg på jorda. Den repeterande bruken av Kanon i D-dur av Pachelbel i dei mest avgjerande scenene fungerer berre heilt inni natta hampen perfekt! Eg elskar denne filmen! Beint fram elskar den! Den er til og med hakket betre enn Is-slottet!

 

Dom över död man

Regi: Jan Troell

Sverige, 2012

Handlar om den svenske avisredaktøren Torgny Segerstedt, som markerte seg sterkt som ein kritisk røst mot nazismen på 30-talet og under krigen. Interessant handtering av den problematiske nøytraliteten til Sverige under krigen. Troell passerte 80 for eit par år sia. Ein kan kjenne at det er ein gammal mann som står bak roret for filmen. Det kan gi både positivt og negativt utslag. Her gir det begge delar. Filmen er laga av ei stødig og trygg hand, men det spørs om handa manglar litt slagkraft. Interessant film med traust innpakning.

 

En forårsdag i Helvede

Regi: Jørgen Leth

Danmark, 1977

Dokumentar om ’77-utgåva av sykkelrittet Paris-Roubaix. I tillegg til å følgje sjølve rittet, gir filmen eit godt innblikk i apparatet rundt arrangementet. Den tar pulsen på stemninga før, under og etter rittet. Til tross for mange lekre bilete og imponerande tett-innpå-skildringar av fleire situasjonar, held ikkje filmen stand i lengda. Filmen er minst ein halvtime for lang.

 

The Muppet Movie

Regi: James Frawley

USA/England, 1979

Den fyrste spelefilmen med dokkene til Jim Henson handlar om frosken Kermit og bjørnen Fozzie, som legg kursen mot Hollywood, der dei ynskjer å verte stjerner. Muppetane kjem som eit friskt pust inn i reisefilm-sjangeren. Den episodiske strukturen er eit velklingande ekko frå den varieté-liknande The Muppet Show-serien. Sjølv om den episodiske strukturen fungerer, verkar Miss Piggy likevel litt bortheft ettersom ho spelar på dei same vitsane som ho alltid gjer (eg har aldri heilt skjønt kvifor denne karakteren er blant dei mest populære av muppetane). Alt i alt ein god og annleis reisefilm med mykje herleg musikk!

 

The Great Muppet Caper

Regi: Jim Henson

England, 1981

Muppet-film nummer to er den einaste som vart regissert av skaparen sjølv. Journalistane Kermit, Gonzo og Fozzie reiser til England for å dekkje eit juveltjuveri. Filmen peisar på med meir action og enda morosamare (eller dummare?) poeng enn fyrstefilmen («Great Britain! We are actually in Great Britain!» «Oh no, we will never get to England now.» Haha, eg kan ikkje styre meg!) Der det verkar som om fyrstefilmen held litt igjen, set oppfølgjaren klampen i botn heilt fram til målgangen. Topp underhalding!

 

The Muppets Take Manhattan

Regi: Frank Oz

USA, 1984

Muppetane drar til New York for å prøve lykka på Broadway. Ikkje like god som dei to fyrste filmane. Broadway-kulturen passar ikkje heilt inn i muppetuniverset. Songane er glorete og sjellause Broadway-etterlikningar. Ikkje er filmen spesielt morosam heller. Tilbakeblikksekvensen om barndommen til muppetane skjønte eg ingenting av. Kva var poenget med den?

 

The Muppet Christmas Carol

Regi: Brian Henson
USA, 1992

Her er det lett å sjå at Disney har tatt over spakane, men det er ikkje på nokon måte ein negativ ting. Michael Caine spelar godt som gjerrigknarken Ebenezer Scrooge. Songnumra er flotte! Teksten til opningssongen, der muppetane ikkje sparar på skjellsorda mot Scrooge, er utruleg lekker – ein slags parodi på alt som finst av Disney-antagonistar. Sjølv om muppetane er eit godt innpakkingspapir, tilfører dei diverre lite nytt til den svært velbrukte historia.

 

Muppet Treasure Island

Regi: Brian Henson

USA, 1996

Den desidert beste muppetfilmen! Som tittelen meir enn ymtar om, er filmen basert på romanen til Robert Louis Stevenson. Tim Curry storkosar seg i alle filmane han medverkar i, og saman med muppetane er han heilt i hundre. Songnumra er også svært fornøyelege, spesielt den heilt absurde "Cabin Fever", som er det mest elleville dømet på barne-tv på syre ein kan tenkje seg. Sjølv om dette utvilsamt er den mest actionspekka muppetfilmen, mistar den ikkje noko av den barnslege sjarmen og den dumsmarte humoren vi kan forvente av ein muppetfilm.

 

Muppets From Space

Regi: Tim Hill

USA, 1999

Dette er ein skikkeleg nedtur! Dei tørre vitsane er ikkje så dumme at dei vert morosame, dei er berre ganske enkelt dårlege. Ikkje nok med at dei herleg barnslege musikalinnslaga er fjerna, dei er i tillegg erstatta av stygg funk som slitsam bakgrunnsmusikk. Michael Caine og Tim Curry glitra som skurkar i dei to førre filmane, men her får vi nøye oss med den nokså ukjente Jeffrey Tambor som slapt og uinteressant portretterer antagonist. Dette er eit masete oppkok av ein film som ikkje byr på noko av den burleske magien som kjenneteiknar muppetane.

 

The Muppets

Regi: James Bobin

USA, 2011

Muppetane må mekke saman ei direktesendt fjernsynsframsyning for å unngå at studioet deira hamnar i hendene på ein slu oljebaron. Dette er ein langt snillare utgåve av muppetuniverset. At muppetane er så politisk korrekte som her, må vere enda eit døme på at Disney trur ungane no til dags er dummare enn før. Til og med trommisen Animal har fått nokolunde god moral. Til dømes ropar han ikkje «Woman! Woman!» ein einaste gong. Den kvinnelege menneskerolla til Amy Adams er dessutan eit einaste langt bortheft. Men joda, ein god del artige vitsar får vi her også, så filmen går ikkje heilt på trynet lell.

 

Muppet-rangering frå best til verst:

1. Muppet Treasure Island (1996)

2. The Great Muppet Caper (1981)

3. The Muppet Movie (1979)

4. The Muppet Christmas Carol (1992)

5. The Muppets (2011)

6. The Muppets Take Manhattan (1984)

7. Muppets From Space (1999)

Link to comment
Share on other sites

 

The Bling Ring (2013)

 

Noen ganger så lager regissører noe så dårlig at man begynner å lure på hva som gikk galt. Dette er en av de filmene. For noe søppel. Filmen startet med musikk som hørtes ut som editorene gjorde på skøy. Hvorfor var musikken så jævla høy? Var som dem hadde boosta den til langt over høyeste level. Var forferdelig å høre på, og høyttalerne mine begynte å gråte. Når musikken var over så pustet jeg lettet ut og håpet på at filmen tok seg opp. Greit musikken ble bedre men alt annet ble dårligere. Skuespillet var temmelig forferdelig, det var ikke "believable" i det hele tatt. Man kunne lett se at de leiket seg som noen horer, istedenfor å faktisk være det. Var som alle var ironiske og latterliggjorde slike folk istedenfor å være dem.

 

Og hva skjer med at ingen låser husene sine? Man skulle tro at de fleste kjendiser vil låse husene med tanke på at de har dyre eiendeler. Alle husene de robba hadde ulåste dører, så jævla idiotisk. Og for å ikke snakke om at de aldri var hjemme, den ene kjendisen hadde til og med lagt nøkkel under matta, HVEM FAEN GJØR DET MED ETT SLIKT HUS! Lindsay Lohan låste heller ikke døren, selv om hun var i fengsel på samme tidspunkt som hun ble robbet. Har dem ikke alarm? Har dem ikke vakter? Hva faen?

 

Og hvorfor skulle jeg bry meg om noen av karakterene? Jeg følte at jeg skulle føle med karakterene, men filmen ga meg ingen grunn å gjøre det. Verken føle med kjendisene med ulåsbare dører eller idiotene som robbet husene. Noe av det tammeste, dummeste og slitsomme filmen jeg har sett på lenge, og jeg så Man of Steel!!!

Link to comment
Share on other sites

 

Vet ikke om det var meningen at en skulle bry seg om disse karakterene, overfladisk og avskyelig ungdom som var enda verre i virkeligheten (se dokumentaren), hvorfor prøve å gjøre dem sympatiske? Synes filmen var bra som horrorfilm, ble skremt over denne besettelsen og tankegangen disse kidsa har. Og ser en dokumentaren på blu-rayen så får vi faktisk vite at disse kjendisene ER så naive - Paris Hilton la faktisk husnøkkelen under matta og Lohan låste ikke døren når de reiste bort. De mente de bodde i et trygt overvåket område og det var ingen fare. Dette skjedde faktisk så da blir det feil å rakke ned på filmen handlingsmessig. Men ja den var litt slitsom, men mest fordi jeg ble irritert over kjendiskulturen og "kidsa i dag". Men søppelfilm, naaa.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

http://pub.cdn.tv2.no/multimedia/TV2/archive/01072/tusen_ganger_god_n_1072313p.jpg

 

Var på før premieren til Erik Poppe's "Tusen ganger god natt" som gikk i Drammen idag. Regissøren møtte opp før filmen og kom tilbake etter filmen for litt Q and A. Da jeg kun har sett Schpaaa ifra før så var forventningene lave. Filmen startet ganske godt med en fin intro og atmosfærisk stemning og musikk, men det forsvant temmelig fort. Filmer som prøver å presse på meg moraler og følelser pleier jeg alltid å sky litt unna, dessverre var dette en slik film. Jeg innså det da filmen satt mye fokus på glade barn med ballonger. Faen ass tenkte jeg, nå kommer det til å skje noe med ungene som vi liksom skal føle er forferdelig, slik at alt dette blir så mye tristere. Og joda, selvmordsbomberen sprengte mitt i byen og ungene hadde mye blod på seg og filmen fokuserte på at ballongene som fløy i luften. Veldig trist musikk. Nå må vi føle oss triste.

 

Hver gang noe trist skjedde, så kom det trist musikk fordi filmen var redd for at vi ikke skulle bli triste. Jeg tror faktisk mange av scenene hadde vært bedre uten musikken, satt mer inntrykk, men slik var det nå dessverre. Deler av filmen kunne også minne litt om reklame for dritt som skjer i andre land, som filmen sier at vi må bry oss, gi oss dårlig samvittighet, æsjameg. Er mye bedre når filmen bare viser ting som det er, ikke prøve å spy meninger oppi trynet vårt. Når det er sagt så var filmen teknisk god, skuespillet var godt og generelt godt laget. Bare litt synd at filmen var over sentimental og prekende.

Link to comment
Share on other sites

 

Ut fra beskrivelsen din ser det ut som Tusen ganger god natt lever opp til mine fordommer. Frister ikke særlig å se den.

 

Selv har jeg sett Richard Linklaters Før midnatt (2013), og den likte jeg skikkelig godt. Historien følger paret Jesse og Celine (spilt av henholdsvis Ethan Hawke og Julie Delpy) ni år etter at de møttes på ferie. Denne gangen er de på en tilsynelatende idyllisk familietur i Hellas, men det ulmer under overflaten. Gjennom en fire-fem lange scener tegnes det opp et bilde av et kjærestepar som er i ferd med å skli fra hverandre, nesten umerkelig, før det plutselig sier paff. Dialogen kunne fort virket veldig kunstig og konstruert, hadde det ikke vært for fabelaktige rolleprestasjoner av både Hawke og Delpy (sistnevnte minner tidvis om en slags kvinnelig utgave av Woody Allen - og det mener jeg bare positivt), og Linklaters stålkontroll over oppbygningen. Hele filmen glir så naturlig av gårde at det som kommer som en overraskelse på rollefigurene, er nesten like overraskende for meg.

 

Det bør nevnes at jeg ikke har sett de to første filmene, men Før midnatt fungerer utmerket på egne bein. Det virker som Linklater har et spennende prosjekt gående - og jeg håper ikke han stanser her. Det kunne vært interessant å følge Jesse og Celine inn i alderdommen - gjerne med de samme skuespillerne.

Link to comment
Share on other sites

 
 

http://imageshack.com/scaled/medium/19/5zqn.png

 

Friday the 13th (1980)

Fra letterboxd

 

*Spoilers*

 

When I watched horror films when I was younger I got scared. Horror films are supposed to be scary, yet I don't get scared anymore. That's why I always find it strange that the age limit on these films are like 18+ when that's the age a person usually don't get as scared anymore. Well, I can only speak for myself, but this didn't affect me at all. I wasn't scared, actually, I was bored. A 15-20 minute long chase scene does nothing to me. I get it, she is crazy, fucking kill her already.
And many of these old classics rely on overlong chase scenes, shit, even many of the new horror does a swell. I found Halloween (old and new) to be incredibly boring, I know it is the atmosphere that is suppose to be scary, but there are films that does the atmosphere (with chase scenes) a lot better *cough* Shining *cough*. Maybe I'm being cynical, I know people love this movie, but it just didn't work for me.
I will however keep watching classic horror for the hope that actually some of them makes me feel some sort of "scared".
Wish me good luck.
Edit: I see people thought the last hospital scene was unnecessary, but if it ended a bit earlier the film wouldn't made any sense, from realistic to supernatural, nah it ended as it should.
Link to comment
Share on other sites

 

Valuska: hvordan fikk du sett Hodiak, Knut Formo og Mors hus? Du kan tenke deg hva jeg sitter her og håper på nå.

Eg må nok skuffe deg og seie at ein må nytte ein litt krunglete metode for å få sett dei. Eg studerer filmvitskap på Dragvoll og har dimed moglegheita til å fjernlåne filmar som ikkje finst på DVD frå Nasjonalbiblioteket. Dei låner ut filmar til deg viss interessa di for filmane er basert på studie, forsking eller arbeid. I tillegg må du vere knytt til eit bibliotek som går god for dei strenge fjernlånsvilkåra, som går ut på at du må sjå filmane under skjerma påsyn.

 

Viss du bur i nærleiken av Oslo, er saka mykje enklare. Da sender du berre ein epost til Nasjonalbiblioteket, møter opp der og ser filmane i eit av påsynromma deira – uavhengig av om du studerer/arbeidar med film eller ikkje. Nasjonalbiblioteket har rett nok ikkje påsynskopiar av heile den norske filmarva, men ein god del.

 

Mors hus ligg forresten ulovleg ute på ei populær fildelingsside, men det skal visst vere nokre skavankar med ljoden der.

Link to comment
Share on other sites

 

Er vel ofte ein diskusjon rundt skrekkfilm dette, men det faktum at dei skal vere skumle, må det nødvendigvis vere eit krav? Friday the 13th til dømes, er jo ein type sjangerfim, med ulike verkemiddel som først og fremst skal fungere som underholdning. Å skremme med film har jo lenge vist seg å vere vanskelig, samt ofte er det den meir realistiske tona i thrillerfilmar som viser seg å funke best. Horrorsjangeren har så mykje meir, ein type atmosfære, stemning, oppbygging og ofte kos som heller treffer. Pluss at ein kan dra sjangeren i mange ulike retningar.

 

Men så igjen: Friday the 13th representerer jo ikkje akkurat skrekksjangerens sterkaste side. Ok film, for all del, men ikkje så mykje meir enn ein ganske underholdande rollemodel for seinare slasherfilmar. Då er nok heller den fabelaktige Black Christmas det heitaste tipset eg kan gje.

 

Har tho sjølv kikka litt på resten av Friday the 13th sagaen i det siste. Blir fort meir useriøst, men samitidig enda meir underholdande. Håper berre dei tar det heilt ut til slutt, i staden for å kaste bort tid på unødvendig tull rundt dårlige karakterar.

Link to comment
Share on other sites

 

Ja jeg forstår at horror filmer ikke må skremme for å nytes. Og jeg ville ha gitt filmen 4/10 kanskje 5, så synes den ikke var totalt ræva, skuespillet var cheesy på en fin måte, effektene var gode, og stemningen var helt ok. Men når filmen har chase scener store deler av filmen, så kjeder jeg fort meg, spesielt disse horror chase scenene. Det er ett eller annet kjedelig med at en person bare gjemmer seg, løper etter, gjemmer seg, løper etter i 20 minutter.

 

Black Christmas har jeg troen på og kommer til å se snart.

Link to comment
Share on other sites

 
Middelaldrende mestere


En ny film fra Wong Kar Wai bør helst mottas med andektighet. Han er kanskje den fremste skaperen av verdensfilm aktiv i dag, ikke bundet av noen tradisjon annet enn sin egen. The Grandmaster tar han tilbake til Kina etter det mange mener var en bomtur i My Blueberry Nights, og de som på sitt vrangeste nektet å se kvaliteten i Americana-popen hans, vil kanskje velge å se The Grandmaster som plasteret som skal dekke en amputasjon.


My Blueberry Nights representerte en form for filmskapning som tok Wong Kar Wai tilbake til de energisk eksploderende filmene han lagde på midten av nittitallet, samtidig som den beholdt det raffinerte uttrykket vi kjenner fra In The Mood for Love, og de to senere, etter mitt syn mesterverkene, 2046 og Eros: The Hand. Som giftemål var den ikke fullstending vellykket, men pop-energien i å la Norah Jones spille hovedrollen førte ikke bare til en mer enn interessant film, men spilte etter all sannsynlighet en stor rolle i Norah Jones så langt beste album, Little Broken Hearts, hvis Blueberry Nights har flere likheter med.


Men for å se framover. The Grandmaster har hatt en lang og til dels skranglete produksjon, noe som kan skimtes i sluttproduktet, men mer på prosess- enn kvalitetsnivå. Som film styres den av en nesten impresjonistisk estetikk, kronologier og perspektiver følger sinnsstemninger i at begge deler er oppsykket uten noen klar logikk. Ip Man (Tony Leung) som filmen har blitt fremstått som et portrett av, virker mer som en biperson. Han er ikke den eponyme mesteren, den rollen tilfaller lederen for det døende Gong-dynastiet, hvor det blir opp til Gong Er (Ziyi Zhang) å ta opp arven etter faren. Den sentrale konflikten i filmen sentrer rundt overløperen Ma San, som forråder Gong -familien og Kina ved å bli en slags Quisling for den japanske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig.


Likevel begynner det med Ip Man, som som representant for Kung Fu-lauget i hjembyen Foshan blir bedt om å forsvare Nord-Kinas ære mot Gong-dynastiets stil. Kung Fu som noe mer enn kampsport er i det hele tatt et gjennomgangstema for The Grandmaster, og det dyrkes som politikk, holdning, kanskje til og med filosofi. Når Ip Man i filmens epilog retter blikket mot kamera og spør: What's your style? Føles det mer som en oppfordring til hvordan man skal leve enn en tom frase.


Det føles ikke ulikt et essay i hvordan Wai går fra det ene ytterpunktet til det andre, og lar den imponerende kampsport-koreografien stå som motiv der kampene ofte foregår i vær og vind som overlater seeren til visuelle maktdemonstrasjoner. Tekstplakatene under vei sender tanken til stumfilm, og det er noe utpreget russisk over estetikken med snø og regn og pelskåper og perronger. Som en historie om Kina finnes det mye stolthet og motstandskraft i filmens kinesiske karakterer, og Ziyi Zhangs Gong Ers fascinerende blanding av sårbarhet og styrke, gjør henne til en av de sterkeste kvinnelige karakterene i film siden Robert Altman herjet. Tony Leung representerer på sin måte en stilsikker og ydmyk arroganse, som gjør han til den som naturlig overlever.


Merkelig er det likevel når den uforklarte Razor dukker opp ca. midtveis i filmen. Introduksjonen forklarer han ikke som en del av historien, og når man følger ham underveis, i en fantastisk koreografert kampscene etter at hovedpersonene strander i Hong Kong og en litt snål komisk sekvens, kommer man heller ikke under huden på ham som noe mer enn en agent som takket for seg.


Det tar imidlertid ingenting fra The Grandmaster. Som historisk drama står det side om side med Zhang Yimous Red Sorghum, og er om mulig enda vakrere estetisk realisert. Som Wong Kar Wai-film beholder den mye av tematikken og formalismen, samtidig som den favner mye bredere uten at det går på bekostning av dybden.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Har fra før sett alle Halloween og Fredag den 13ende filmene så nå var det på tide å få sett ferdig Nightmare on Elm Street serien.
SPOILERE FOREKOMMER.

 

A Nightmare on Elm Street (1984)

Mye bra i denne, men hadde kanskje forventet at den var et ørlite hakk bedre. Det som trekker den ned litt er at Feddy rett og slett ikke er skrekkingytende nok. Misforstå meg rett, likte filmen fremdeles godt. Effektene er på topp, mystikken er gjennomført, soundtracket er mer festlig enn skummelt. Litt ymse skuespill av enkelte, men ikke så mye at det blir plagsomt. Også morsomt å se en pur ung Johnny Depp gjør sin skuespillerdebut på det store lerretet. Tommel opp!

A Nightmare on Elm Street Part 2: Freddy's Revenge (1985)
Greit nok at oppfølge sjeldent er på høyde på orginalen, men denne filmen var skivebom så det holdt. Freddy dreper ingen i drømme lenger. Det skumle med Freddy var jo at du ikke kan slippe unna da alle simpelten må sove før eller siden for å kunne leve. For å ikke snakke om at mystikken fra drømmeverdenen har forsvunnet. Forøvrig er filmen stort sett bare fylt av stereotyper og klisjeer vi har sett altfor ofte før. Filmen skal ha pluss for tidenes mest absurde håndklepisking da. Ellers tommel ned.

A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors (1987)
Wes Craven er tilbake på manus og det merkes. Filmen er flere hakk bedre enn toeren, og faktisk ikke så langt unna eneren. Tilbake er Nancy, samt at Freddy har gått vekk fra grinebiterholdninga han hadde i toeren til å bli en mer kødd i den forstand at han driver med onelinere og tøys itillegg til drepinga. Wizardmaster sekvensen er hysterisk teit, men resten av filmen er egentlig bare kos. Tommel opp til denne også.

A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master (1988)
Denne følger opp de overlevende fra film nummer 3. Greit nok i seg selv bortsett fra at folka bak filmen presterer å ta livet av alle sammen før halvtimen er gått. Istedet skal vi følge ei tilfeldig kjerring og hennes venner. Swing and miss der altså. Men i motsetning til to'eren så leverer Freddy en hel haug med puns gjennom filmen som gjør det hele mer sebart enn nummer to. Filmens høydepunkt må være en av de mest ufrivillige morsomme montagene noensinne når hovedpersonen gjør seg klar til final fight mot Freddy. Kan og nevne at 80-talls soundtracket er herlig, men det redder ikke filmen fra og få en tommel ned

A Nightmare on Elm Street: The Dream Child (1989)
Denne gangen er det fosteret til Alice som Freddy bruker til å hente folk inn i drømmer fra. Ja, det er like teit som det høres ut til. Plusspoeng for referanse til a-ha sin take on me musikkvideo, ellers er det fint lite å hente i fra denne. Hard kamp mot to'eren for den gjeve tittelen som seriens dårligste. Stor tommel ned

Freddy's Dead: The Final Nightmare (1991)
Hakket over Dream Child i det minste, men er fortsatt rimelig dårlig. Flere ting her trekker ned og enkelte logiske ting er jo helt bak mål. Filmen inneholder også altfor få drap til at Freddy klarer å trekke opp filmen til en middels opplevelse. På den positive siden så er to av drapene og det som skjer i forkant rimelig festlig. Men ellers tommel ned

New Nightmare (1994)
Er uhyre sjeldent nr 7 i rekken føles forfriskende og orginal. Wes Craven er tilbake som regissør og manusforfatter i denne oppfølger som jeg vil påstå er på høyde med orginalen. Craven går bananas med meta-elementer og stort sett hele filmen er bare fryd og gammen. Litt klisjeer er det selvsagt, men ikke i så stor grad at det blir nevneverdig plagsomt. En overraskende tommel opp

Link to comment
Share on other sites

 

OMEN (1976)

 

En slags Michael Moore dokumentar for de kristne dette. For oss vanlige dødelige er det en ganske stilig film egentlig, ikke så skummel som da jeg så den ung og grønn - men her er mye å sette pris på, knalltøft foto, et fantastisk soundtrack av Jerry Goldsmith, kule dødsscener, gode skuespillere. Og det ER gøy med disse bibelske fantasiene.

 

OMEN II (1978)

 

Har en kul dødsscene (heisen) men ellers er det tamme greier. En blir sittende å tenke tanker som "tenk at det er 28 år siden William Holden var med i Sunset Boulevard da denne filmen ble laget" og slike ting når en ser den. Og kråkescena fikk meg heller lyst å se The Birds oppatt. Var med i begynnelsen, men datt av halvveis.

 

OMEN III (1981)

 

Denne var den jeg likte minst av alle 3 når jeg så den på vhs. Nå er det helt omvendt. Ble overraskende involvert. Satans avkom har blitt voksen og ser sitt snitt å få makt gjennom politikken. Og selvfølgelig, nazareeren sin andre ankomst lager trøbbel for de planene og Damien må ty til det gode gamle bibelske trikset med å utradere guttebabyer født i samme tidsrom som Kvitekrist. Synes Sam Neill gjør dette til en fornøyelig affære. Nydelig film teknisk.

 

POLTERGEIST II (1986)

 

Nr 1 er en av mine store 80talls favoritter. Nr. 2 er ingen god film egentlig, men en ting skal den ha: Skal en begynne å rangere skrekkfilm badguys over hvem som er mest creepy, så komme Kane temmelig høyt opp på listen. Scenen da han rusler opp innkjørselen i strålende sol/regn imens han nynner "god is in his holy temple" gir meg gåsehud bare jeg tenker på det. Ellers er effektene stilige på sin 80talls måte og Goldsmith leverer atter en fantastisk soundtrack. Men mangelen på Spielberg er prekær, får ikke samme feelingen som den første.

Link to comment
Share on other sites

 

Den siste filmen jeg så var "Gravity" (Alfonso Cuaron, 2013). Syns dette var en meget spennende film, selv om den kanskje tapte seg litt mot slutten. Cuaron er en spennende filmskaper, og skal forsøke å få sett resten av filmografien hans. Mye flott kinematografi her. Likte veldig godt at man ser den flotte kloden vår i nesten hvert eneste bilde.

 

Jeg er forøvrig ny her - hei alle sammen!

Link to comment
Share on other sites

 

Velkommen skal du være! Gravity virker som en veldig flott visuell opplevelse, men jeg er spent på om den greier å fortelle noe av relevans. Uansett kult med nye medlemmer. Det er noe vi trenger for øyeblikket.

Link to comment
Share on other sites

 

Velkommen ja!

 

Sett M. Night Shinga-ling-dongs nyaste, After Earth. Her fungerer ingenting. Regien kunne knapt vore slappare, dialogen er like stiv som pikken til Rune Øygard når han ser ei jente på under 17 og plottet så tynt og tamt at det setter Rob Zombies manusskriptar i eit godt lys. Dessutan er heile konseptet for filmen ei gigantisk sjølvmotseiing. Her får me presentert ei kvasi-moralsk-global-oppvarmings-moralleksjon, samtidig som karakterane i filmen dyrkar klassisk, amerikansk patriotisme. Men er det ikkje menneskets nasjonalromantiske og egoistiske tankegang som er grunnen til at me øydelegg vårt eige livsgrunnlag då? Og kven i helvete sa at Jaden Smith kunne spele? Han overgår jo lett far sin i stereotypisk og flatt skodespel utan like. Kanskje problemet ligg i at Shyamalan tar seg sjølv alt for seriøst? Han innbiller seg dessverre at han kan skape drama og kjensler ut av denne syltynne suppa, som er med på å gjere filmen meir keisam enn den nyaste Fast and the Furious filmen på endelaus repeat.

Link to comment
Share on other sites

 
Velkommen, Navnløs!


Trøtt, men en kjapp sett siden sist.


Dracula 3D - Argento maler en uhyre romantisk film, som trekker i trådene til klassisk horror ala Hammer. Ganske så avbalansert for ham å være, Rike fargetoner. Varm. Ingen grunn å nevne de komisk dårlige effektene som ødelegger hele filmen.


Oz: The Great and Powerful - For min del er dette helt grei. Sam Raimi gjør en mer barnevennlig versjon av Army of Darkness. Ingen klassiker, men grei barnefilm.


The Jeffrey Dahmer Files - En veldig nedstemt dokumentar/dramatisering.. Meh.


Aliens in the Attic - Joe Dante-vibber.Gøy nok.


Dealin’ with Idiots - En film som har potensiale til å være langt bedre enn den er. Jeg lo overraskende lite.


Behind the Candelabra - Godt mulig for "snill", men satte pris på rolleprestasjonene. Stødig.


The World’s End - Irriterer meg over Edgar Wrights maniske "stil", men plenty av kung-fu gir bonuspoeng.


Rewind This! - Hvis du har et romantisk forhold til VHS, så er dette noe for deg. Anbefales.


2xGjensyn

Shaun of the Dead - Oppvarming til The Worlds End. Et lite mesterverk.


Aliens - Perfekt konstruert gåsehud. Fordømt moro.


2xBen Wheatley

Sightseers - Endelig surret meg til å se denne godbiten. Koselig med campingferie.


A Field in England - Hallusinogen sopp, muskedundere & alkymi. Et abstrakt plot satt til den engelske borgerkrigen, hvor en gruppe desertører flykter slagmarkene på utkikk etter et øl-hus. Men det viser seg at de er lurt inn i armene på en noe djevelsk karakter, som trenger hjelp til å finne en begravd skatt. Wheatley vever sammen symbolikk og folklore til en utsøkt lavmælt kunstfilm med en dose "county horror", kostymedrama og komedie. Fantastiske rolleprestasjoner, spesielt fra Michael Smiley og Reece Shearsmith, En av årets store for min del..





Frankenstein’s Army - Fra skaperne av nettfenomenet Worst Case Scenario, kommer en annen -men helt lik- skrekkfilm med steampunknazier. Resultatet er ganske så forbannet fornøyelig. Litt rust her og der, men reddes av vanvittig design og skaperglede. Flere ubehagelige scener går rett i beinmargen. Tommel opp.


The Conjuring - Vel. Ehh. Bygger seg greit opp, et par skvett her og der, før den bikker over i det idiotiske.


Bad Milo! - En film som prøver å være noe ala Frank Henenlotter, men ender opp med å gasse seg på prompehumor. Jeg lo ca null ganger.


Turbulence - Hva kan man si? Fantastisk film! Anbefales på det varmeste.


Turbulence 2: Fear of Flying - He he he. Venter i spenning på å få sett Turbulence 3: Heavy Metal.


Garbage - Søppeltømmer finner Cuba Gooding Jrs Oscar, det fører med seg en viss interesse fra media og pr-agenter. En ganske søt lavmælt komedie.


The Lords of Salem - Godt mulig Rob Zombies beste film til nå, men for min del totalt uinteressant på tross av noen stemningsfulle scener. Men denne hippimetalposeringen fungerer superdårlig på meg, og ender opp med å ta seg selv en smule for selvhøytidelig. Ikke min kopp te.


Lifeforce - Tobe Hoopers kultklassiker er en underlig filmopplevelse som både gleder og kjeder. Elsk eller hat.


Gothic - Selv med denne smørja er du savnet, Ken Russell.

Link to comment
Share on other sites

 

Man of Steel - Mainnskjit. Gud, så steril og kjedelig effektbonanza. Den forrige supermannfilmen har vel et nærmest kalkunstempel i dag, men den blir et mesterverk i forhold til dette.

 

Trick 'R Treat - Overraskende gøyal Halloweenfilm. Veldig Burton'esque i stil og scenografi, aldri skummel, men full av harmløs glimt i øyet.

Link to comment
Share on other sites

 

Velkommen skal du være! Gravity virker som en veldig flott visuell opplevelse, men jeg er spent på om den greier å fortelle noe av relevans.\

 

Tja , må den fortelle så mye? Det er en actionfilm. En av de beste med stort budsjett og stort publikumsoppmøte de siste årene og en av de mest spennende kinoopplevelsene i år. Det er en renspikka spennings/action-film som vinner på et supertett fokus og storartede effekter. Man kan sikkert spinne en diskusjon rundt menneskets overlevelsesevne, om jorda i evig tredjeperson, astronautene som dingler der oppe og tvinges til å tenke hva livet der nede betyr, etc, etc. Men det blir her av underordnet betydning - det viktige er at noen har klart å lage en virkelig spennende, virkelig intens effekt-hurramegrundt i Hollywood.

 

Får tilføye mer når fler DF-folk har sett den.

Link to comment
Share on other sites

 

Gravity

 

Jeg har også sett den og synes det var ett teknisk mesterverk. Var småting på manussiden jeg ikke likte helt. Clooney måtte fortelle alle hva ting betydde, men har ikke alle de andre astronautene lært dette fra før? Stolte han ikke på dem? Usikker på om jeg likte hvordan Clooney oppførte seg, liksom typisk Clooney, usikker på om det passet liksom.

 

Men som sagt, teknisk sett det beste jeg noe gang har sett. Sykt bra kamera, bra effekter, mildt sagt imponerende. Jeg hater som regel 3D, men på denne så forsterket 3D opplevelsen. Det har nok mye med at det ikke er så mye som skjer på skjermen, er ikke så mye i bakgrunnen, er ikke så mange karakterer, blir ikke for mye rot for hjernen. Mye bedre dybde også pga verdensrommet. 3D er ikke perfekt enda, men i denne så var det i minste ingen plage. Ser frem til å se denne med Oculus Rift (som jeg tror perfeksjonerer 3D).

 

Story messig joda, var ikke så mye annet de kunne ha fått gjort i en Hollywood action film, bra spenning til tider, bra atmosfære osv. Jeg hadde ikke hatt noe imot om det ikke skjedde noe i filmen, var bare flott og sitte å se på småting, kamera som fløy rundt, zona helt ut. Hadde Cuarón bestemt seg å remake "2001: A Space Odyssey", så hadde jeg syntes det var helt greit.

Link to comment
Share on other sites

 

Så den i helga selv, og det var en spennings-action-film, ja. Hadde kanskje valgt å ikke se den hadde jeg visst det, men det visuelle gjorde det kanskje vært det alikevel. Det smale overlevingsfokuset tok litt vell av etter hvert, for min del, men den hadde faktisk noen fine følelsesladde øyeblikk tidlig i filmen. Enig med BadSmile i at Clooney ikke tilføyet noe annet enn en endimensjonal og standardisert hollywood-karakter som egentlig bare var der på grunn av vitser og sjarm. Det visuelle oppveide heldigvis mye av opplevelsen, ettersom jeg stort sett ble sittende, også som BadSmile, å trippe til de flotte bildene.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...