Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

http://filmsdefrance.com/img/Bob_le_flambeur_01.jpghttp://2.bp.blogspot.com/_S2oXAxDX2Tk/THFXi_5zDiI/AAAAAAAAAaI/gNJLdk_7eko/s320/principiosdeverano1.jpghttp://revistaeltopo.files.wordpress.com/2011/06/losolvidados-2.jpg?w=300&h=237http://www.soundonsight.org/wp-content/uploads/2011/11/Shadows-3-300x1951.jpg

 

Bob le flambeur

I mine øyne en veldig vellyket heist-film som hadde noe mer å fortelle enn selve ranet. Slutten er absolutt noe for seg selv. Karakterene er også flotte, men jeg hadde med en gang litt vanskelig med å skjønne motivasjonen til Bob. Han er uansett en karakter det er vanskelig å lese, så det er kanskje bare ironisk at han først fraråder andre å gjennomføre et ran når han selv ikke klarer å dy seg senere. Filmen har også en flott stil og stemning ala film-noir, og jeg vil spesielt rose den for sin musikkbruk.

 

Bakushû (Early Summer)

Jeg skrev tidligere om Ozu og hvordan jeg var litt usikker på hva jeg syntes om stilen hans. I denne syns jeg absolutt det funket godt. Bildene er stort sett stillestående men han er veldig flink med komposisjon og har noen veldig fine og kreative vrier. Tematisk sett er det også mye av det samme med Ozu. Det er som oftest familierelasjoner det handler om, og temaet om den ugifte dattera er ikke urørt. Uansett syns jeg han klarer å tilsette noe nytt hver gang, og du kan alltid være sikker på at de ikke får servert det samme. Bakushû er uansett en veldig flott film, med noen veldig livlige og flotte karakterer. Tematisk sett hadde den noen fine vendinger, og det endte absolutt opp i en flott historie som jeg følte mye for.

 

Los Olvidados

Dette må være den minst typiske Buñuel-filmen jeg har sett. Derfor kanskje den jeg har likt best til nå. Han har likevel klart å lure inn et par surrealistiske sekvenser, men jeg syns til og med de funket. De hadde et klart budskap og det bikket aldri over i absurdismen. Tematisk sett minner det noe om 400 blows (som er klassikeren innen denne typen fra denne perioden), men Los Olvidados er kanskje like god. Det eneste den kanskje sliter litt med er hvordan den forholder seg til de virkelige hendelsene filmen er basert på. Det går kanskje litt utover filmens oppbygning, og det er kanskje litt for mye som skjedde til tider, men å bruke Pedro som protagonist nøster det hele sammen på en fin måte. Filmen presenterer et spekter av karakterer med mange forskjellige skjebner. Den rører innom flere temaer, og kommer med flere forslag til hvordan ting har blitt som de har blitt.

 

Shadows

Denne har absolutt flott dialog og en tematikk forut sin tid, men teknisk sett syns jeg den bar litt preg over å være Cassavetes sin første. Den har noen harde klipp, og enkelte scener har for mange nærbilder til å gi noen skikkelig romfølelse. Uansett er jeg egentlig godt fornøyd med denne.

Link to comment
Share on other sites

 

Pornopung byggar på eit greitt utgangspunkt, men er alt for overflatisk til å verkeleg kunne seie noko om kjønnsroller i dagens samfunn. Har man lese Mads Larsens tankar om kjønnsmarknaden, er det ikkje nødvendig å sjå filmen. Opningsscena er lovande, i form av truverdige karakterar og realistisk dialog. Men filmen vert fort alt for opptatt av å vise karakterar i forvandling, og mister dermed desse kvalitetane tidleg. Men den skal ha for forsøket, for ei god voldtektsscene og eit par smålig modige grep, det hadde filmen.

Link to comment
Share on other sites

 

http://cdn.videogum.com/files/2013/07/pacrim6.gif

 

Pacific Rim - del Toro har klart det som har virket umulig i det siste; å lage en blockbuster med sjel. Det er tydelig at han er glad i monstre og vet hva han gjør. Alt fra det visuelle til designet på monstre og robotene er veldig flott. Folk klager på at filmen er cheesy og har mange klisjéer, men er det dårlig? I mange tilfeller ja, men i film som dette så synes jeg det bare forsterket opplevelsen. Filmen tar seg selv ikke så seriøst, del Toro vet akkurat åssen film dette bør være. Filmen hadde god humor, i motsetning til for.eks Transformers filmene. CGI'en i filmen var veldig flott, man kunne se hva som skjedde for engangs skyld, ikke bare full rotete klipp som igjen Tranformers bommer totalt på. Grunnen til at jeg setter de to filmene i sammen er vel fordi begge er med roboter, selv om filmene er totalt forskjellige. Transformers = biler og babes, Pacific Rim = Nerder og monstre (og roboter).

 

For min del så er dette den perfekte robot vs monstre filmen. Litt morsom, litt seriøs, litt cheesy, litt klisjé og "overall" flott underholdning. Den har action scener som jeg faktisk ville se mere av, man of steel derimot ville jeg bare skulle ende så fort som mulig (og mange andre filmer for tiden). Takk Del Toro for en block buster som har underholdt meg for en gangs skyld, i motsetning til mye annet dritt for tiden (jeg ser på deg Man of Steel).

Link to comment
Share on other sites

 
 

http://www.jonathanrosenbaum.com/wp-content/uploads/2012/06/arkadin-arkadin-on-boat-300x225.jpghttp://www.classicartfilms.com/wp-content/uploads/2012/04/Earrings-1-300x225.jpghttp://www.womeninart.it/senso3.jpghttp://museudocinema.files.wordpress.com/2010/06/ogrito2.jpg?w=300

 

Mr. Arkadin

I 1955 reiste Orson Welles til Europa og lagde enda en stilfull noir. Det begynner som en skikkelig mystisk affære, men utvikler seg i et kjempetempo. Vi møter på noen fine karakterer, men det hele utvikler seg litt kjedelig uten noen virkelig store overraskelser. Jeg hadde på en måte forventet noe mer enn det var. Jeg kjøpte heller ikke helt slutten, som i mine øyne var litt cheesy. Men som sagt veldig stilfull, med mange vakre bilder fra mange forskjellige land.

 

The Earrings of Madame De...

En virkelig stilfull film fra denne tyske regissøren. Han får til noen flotte og kreative scener, som for eksempel dansemontagen. Narrativt sett har filmen en morsom vri, gjennom å nermest gjøre øredobbene til hovedfigur. Det funker fint uten å stå i veien for filmens virkelige protagonist; Madame De… Navnet hennes får vi aldri vite; som selvfølgelig er enda en morsom vri. Alt i alt en veldig stilfull og leken film fra en regissør jeg definitivt skal gå mer i dybnen på.

 

Senso

Enda et flott visuelt krigsdrama fra Luchino Visconti. Den forteller en flott historie om en umettelig overklassefrue som lengter etter ting utenfor lommebokas rekkevidde, og hvordan det til slutt fører til kollosale konsekvenser. Filmens falmede fargefilter får virkelig fram et poeng. Karakterene er vellspillte og dype, noe som får fram mange følelsesladde stunder. Dette er virkelig flott både visuelt og tematisk sett. Senso greier både å skildre krigssituasjonen, klasseskillet og en dyp karakterhistorie på en fabelaktig måte.

 

Il Grido

Enda et fantastisk karakterdrama fra Antonioni, denne gangen satt i neorealistisk setting. Amerikanske Steven Cochran, som faktisk spiller hovedrollen, går håpløst på tvers av Italias landeveier på jakt etter arbeid, men det han egentlig lengter etter er kjærligheten. 50-talls Antonioni får frem like dype karakterskildringer som han skulle få til på 60-tallet. Følelsene sitter langt inne, men likevel er de alltid synlig for seeren. Visuelt sett er dette veldig flott, og filmens uavhengige stil går virkelig godt i lag med den neorealistiske settingen. Historien er helhetelig veldig bra, selv om slutten først kom som en liten overraskelse.

Link to comment
Share on other sites

 

http://31.media.tumblr.com/450c00f5b76e166288e6f8e160a333da/tumblr_mr8ilmScPT1sctzu2o1_500.png
http://24.media.tumblr.com/49088e2dc149e2b85d9c9a2113c3784f/tumblr_mr8ilmScPT1sctzu2o2_500.png

Mud - Jeg er ikke den største fan'en av Take Shelter, så jeg hadde litt mindre forventninger til denne. Men jeg må si at denne var veldig god indeed. McConaughey har spilt i mange gode prosjekter i det siste må jeg si. Jeg er også som regel ganske skeptisk til barne skuespillere, men de 2 guttene her spilte veldig godt. Anbefales.

 

http://24.media.tumblr.com/794b261b8c09aab5f3162b854b9b9416/tumblr_mramo7eRFa1sctzu2o4_500.png

http://24.media.tumblr.com/db027f88117c506b5a2c8a9e80ae8c1c/tumblr_mramo7eRFa1sctzu2o1_500.png

http://31.media.tumblr.com/95d26b1f48f77692986ed8beb6718a4f/tumblr_mramo7eRFa1sctzu2o2_500.png

http://31.media.tumblr.com/a5330951c273a3b3cd05d48a1aff5e70/tumblr_mramo7eRFa1sctzu2o3_500.png

 

Man of Tai Chi - Noen helt greie sloss scener, men filmen hadde veldig dårlig dialog, klisjé historie, dårlig skript, veldig dårlig CGI, og andre ting som ikke ga noe mening. Skurken var altfor stereotypisk, og den slosskampen jeg så mest frem til (scenen med Iko Uwais) var absolutt ingenting. Kampene var helt greie, men alt annet var temmelig dårlig.

 

http://24.media.tumblr.com/5cfd5ee057bd12dac4140245cf23dba5/tumblr_mrfw64hHFn1sctzu2o1_500.png

http://24.media.tumblr.com/08e4949977b23be7963ab59250cb2444/tumblr_mrfw64hHFn1sctzu2o2_500.png

 

Mean Creek - En grei film om barn som bare er barn. God skuespill og godt rent teknisk, men slutten føltes litt for rushed.

Link to comment
Share on other sites

 

http://www.ireporter.ge/wp-content/uploads/2012/02/200906242012-300x225.jpghttp://kresimirmikic.com/wp-content/uploads/2011/02/floating-weeds-300x224.jpghttp://horrorcultfilms.co.uk/wp-content/uploads/2012/11/1083006129-300x225.jpg



Ukikusa (Floating Weeds)


Ozu fortsetter å imponere. Denne gangen i farger, noe som han har fått utnyttet godt. Fargene utfyller bildene og går i harmoni med Ozu sine fantastiske komposisjoner. Jeg tørr å påstå at en Ozu-film aldri har sett vakrere ut. Av plott får vi servert enda en konfliktfylt familiesituasjon. En far som vender tilbake til sin halvhjertede familie i det teatertruppen hans kommer til den lille byen. Farsfiguren blir studert både fra den unge og den gamle generasjonen. Resultetet er like rørende som jeg har begynt å forvente fra denne regissøren.



Singin' in the Rain


En virkelig overveldende musikal der alle detaljer er slipt på plass til det perfekte. Dessverre ble dette litt for mye av det gode for meg. Karakterene er overspilte, og historien forutsigbar. Hele affæren ble rett og slett for kunstig for min smak.



Lola Montès


Max Ophüls fortsetter i samme stilen. Et kamera som stikker seg oppi alle slags forgrunner, og leken narratriv. Denne gangen prøver han å fortelle historien om hovedpersonen gjennom en sirkusopptreden, noe jeg syns han ikke lykkes like godt i. Enkelte deler av historien blir for direkte fortalt, og karakterene framstår som overfladiske. Makent til stivt skuespill har jeg heller ikke sett på lenge. Bortsett fra en fin avslutningsscene var det ikke så mye jeg fikk ut av dette.



Det Sjunde Inseglet


Enda en Bermann-film som drukner i filosofiske replikker og fjerne karakterer. På den andre siden var det flotte høykontrastbilder og et plott det var enkelt å følge med på. Men veldig mye fikk jeg ikke ut av dette.


Link to comment
Share on other sites

 

Blue Jasmine. Cate Blanchett er god og minneverdig som overklassefrue som mister grepet når hun blir sosialt degradert, men ellers får jeg ikke øye på godbiten blant nyere Allen kritikerne har beskrevet. Det er forutsigbart, lavintensivt og lettvint i alle andre ledd enn hovedrollen, særlig Allens manus burde gått mange flere runder i kvalitetskontrollen.

Link to comment
Share on other sites

 

http://www.virtual-shropshire.co.uk/events/wp-content/uploads/2013/07/20130731-03-The-Passenger-300x300.jpghttp://www.cinetecadibologna.it/imageserver/titleimage/files/lumiere/marzo2009/dies/jour-de-colere-1943-01-g.jpg



Professione: reporter (Antonioni, 1975)


Begynner veldig flott, og gjør mye bra i opptrinningsperioden. Syns derimot det ble mye mindre interresant ettersom historien skrur det hele inn til en politi og røver-jakt. Utenom det forteller filmen mye interresant om identitet. Jack Nicholson gjør en fin rolle, og avslutningen gjøres på en veldig flott visuell og teknisk måte.



Vredens dag (Dreyer, 1943)


En meget smart og helhetelig historie, men den føles litt som lillebror til Ordet. De har mye til felles når det kommer til oppbygging og dramaturgi. Vredens dag gjør kanskje noen litt enkle løsninger og lider av litt fjasete dialog til tider. Heksetematikken gav meg heller ikke så mye kontra den religiøse tematikken i Ordet.

Link to comment
Share on other sites

 

Det er forutsigbart, lavintensivt og lettvint i alle andre ledd enn hovedrollen, særlig Allens manus burde gått mange flere runder i kvalitetskontrollen.

 

Jeg er uenig. Hva var galt med Woodys manus? Jeg synes ikke det var lavintensivt; den bygde seg gradvis opp og fikk for meg i hvert fall en emosjonell dimensjon som kom overraskende opp i all komikken. For meg er Blue Jasmine Woodys beste film siden Husbands and Wives; Han bygger opp en fantastisk hovedkarakter, Blanchett er helt rå og gir karakteren dybde, historien går ikke mot noen velkjent resolusjon, men ender perfekt med et element som peker tilbake på hovedkarakterens sinnstilstand og som åpner filmen for rikholdige tolkninger. Det at Blanchetts karakter gjentar sine gamle dialoger i nåtid viser hvordan hun sitter fast i fortiden likså den gamle sangen Blue Moon refererer til en tapt tid — en trist nostalgi.

 

Jeg vil også skryte av hvordan Blue Jasmine glir på nydelig vis ved bruk av perfekt klipping og bra timing mellom tidshoppene. Den prøver å beskrive klasse som en forbannelse; en superstruktur som kan korrumpere personer. Dermed er Blue Jasmine en medfølende klasseskildring, ikke en bebreidende en. Den prøver å forstå hvordan mennesker blir fanget i illusjoner, i snevre og falske realiteter bygd på løgner (slik Baldwins imperium er). Konfliktene realiseres ikke primært i voldsomme dialoger (ala Husbands and Wives, eller andre av Woodys Bergmanninspirerte filmer), men finnes i ansiktsrykningene til Jasmine, i blikket hennes eller i de superstrukturene Woody viser oss. Jeg synes i hvert fall Blue Jasmine er Woodys mest spennende film på mange, mange år.

Link to comment
Share on other sites

 

Det som angår Blanchetts rolle i det er bra, men jeg synes det er veldig mye lettvinte løsninger rundt henne og mange figurer som sier rett ut hva de tenker. Vil tro dette kunne vært løst smidigere, synes også kontrasten mellom før og nå blir overtydelig. Det bygges som du sier bra opp så endel gjøres tydeligvis riktig, men jeg irriterte meg endel over de delene av filmen som ikke angikk Blanchetts rolle direkte. Mulig jeg bare er litt i overkant kritisk etter mange lunkne Allen-filmer på rad og at jeg egentlig bare kom for Blanchett.

Link to comment
Share on other sites

 

Trollsyn
Noreg, 1994

Regi: Ola Solum

Handlar om Jostedalsrypa. Eg hadde eigentleg vona at Trollsyn var like underhaldande og morosam som fantastiske Turnaround av same regissør, som er den norske sjangerfilmen sitt svar på Dis. Men Trollsyn er "diverre" langt meir vellukka. Fotograferinga til Harald Gunnar Paalgard er kald og mellomaldersk styggvakker – fleire hundre gonger betre enn glorete Kristin Lavransdatter-fargehyl. Akkompagnert av Jan Garbarek fungerer dette bra – tidvis ekstremt bra. Men så er det Ola Solum da. Fyren eig ikkje talent. Scena der svartedauden bryt ut er vanvettug karikert. På eit knips er pesten der, og folk skrik og hylar og spring rundt og ber til Gud og rullar seg i gjørma. Tenk kor flott filmen hadde vori viss den hadde vori meir nedstemd. Anja Breien, som skreiv manuset, burde ha fullført regijobben ho byrja med (eg veit ikkje kvifor Solum tok over). Eller enda betre: Tenk om Per Blom fekk prøve seg.

 

Valhalla

Danmark, 1986

Regi: Peter Madsen og Jeffrey James Varab

Animasjonsfilm om to ungar som vitjar Åsgard. Filmen er ein bleik Disney-kopi utan retningssans. Det ser ut som om dei rotete produksjonsforholda har rota til sjølve verket òg. Dei plutselege musikalinnslaga er berre inkjeseiande digresjonar som ikkje tilføyer noko anna enn rot. Animasjonen skiftar til ein enklare stil mot slutten, utan å ha nokon grunn til å gjere det. Filmen verkar uferdig. Den er ikkje noko morosam heller, sjølv om den prøver skikkeleg hardt. Jotunen Quark er ein av dei mest irriterande klovnekarakterane eg har sett. Ein bleik, platt og keisam film.

 

Hotel St. Pauli

Noreg, 1988

Regi: Svend Wam

Dette var da ikkje på nokon måte så ille som folk skal ha det til. Rett nok har den evinnelege skildringa av harry bygdefolk i norsk film aldri gått så til dei grader på trynet som her, men elles er Hotel St. Pauli stort sett bra. Sjølv om hovudpersonane står utafor samfunnet i dette tilfellet òg, er Wam og Vennerød nesten ikkje til å kjenne att. Dei er overraskande lite politiske og fokuserer heller på einsemd, rus, seksualitet og sadomasokisme. Det er sikkert det sistnemnde som kritikarane ikkje tykte noko om. Skal vedde på at det norske kritikarkorpset ville vori langt mildare mot filmen viss den hadde vori japansk eller fransk. Den beste eg har sett av Wam og Vennerød!

 

I am Dina

Noreg, 2002

Regi: Ole Bornedal

Absolutt ingenting stemmer i denne filmen. Penselen til Ole Bornedal er så bred at den ikkje får plass på lerretet. Maria Bonnevie står heilnaken i mjukpornopositur ved vindaugsposten, samstundes som gardinene blafrar vellystig kring henne frå vindmaskina. Tempoet er oppjaga. Fotografen kan fange flotte bilete, men har tydelegvis ikkje tenkt på at dei skal skøytast saman til slutt. Eller kanskje det er den masete klippinga som har rota til det heile. Resultatet ser i alle fall ut som ein to timar lang trailer. Som om ikkje det er nok, trur somme av statistane at dei berre er på karneval og har null fokus på sitasjonen, noko som skapar eit par ustyrteleg festlege enkeltaugeblikk. Herleg! Det er svært sjeldan ein film får meg til å veive med armane og rope «herre min juledag». I am Dina greidde det fleire gonger.

 

Elles har eg også sett Malcolm X av Spike Lee, Che-filmane til Steven Soderbergh og Kampen om Mardøla av Oddvar Einarson, men eg skreiv ikkje nokon omtale rett etter at eg såg dei, og no har det gått for lang tid til at eg klarar å krote ned nokon ord om dei. Kan seie at Malcolm X og Kampen om Mardøla er skikkelege saker med ballar av stål, medan eg tykkjer Che-filmane (spesielt den fyrste) er liksom-politiske og lite engasjerande.

Link to comment
Share on other sites

 

Trist at folk ikkje bruker denne tråden like flittig lenger. Blar man seg eit par år tilbake, ser ein jo at aktiviteten og engasjementet var langt større. Alle kom liksom her for å dele sine siste filmopplevingar. For dette er jo ikkje ein tråd som krever så veldig mykje. Så kom igjen folkens! Skriv om det dykk ser.

 

Anyways...

 

http://go.bloomberg.com/political-capital/files/2013/01/blog-serodark-300x200.jpghttp://cdn.pastemagazine.com/www/articles/Ofelia-and-Faun.jpg?1354880254

http://www.graffitiwithpunctuation.net/wp-content/uploads/2013/01/steveandjoh-300x200.jpghttp://trailerage.com/wp-content/uploads/2013/04/Iron-Man-3-Comic-Book-300x200.jpg

 

 

Black Sabbath

Ekstraordinært iscenesatt, nydelig fargelagt, samt stemningsfull og atmosfærisk i alle tre aktene. Tempoet er langt kjøligare enn Argentos, som bidrar til stabil oppbygning. Dessverre ein smule tam i enkelttilfelle.

 

A Tale of Two Sisters

Plottwisten er kanskje ein smule oppbrukt, men psykologien fungerer utmerka og i det filmen prioriterer stemning og forteljarteknikk framfor ”wannabe-supersmarte-trekk”, ender den opp som vellukka.

 

Zero Dark Thirty

Bra. Tar den tida den treng, presterer ei interessante gjennomgang av etterforskinga. Akkurat så nøytral som den burde vere. Intens avslutting.

 

Iron Man 3

Forteljarstilen er rotete og lite rytmisk, humoren fungerer sjeldan, tomromma er store og verken glød eller sjarm funksjonelt. Med andre ord: mykje småting å pirke på, men igjen er det ufølsamt maskineri som dreper filmens gode utganspunkt. Terror, angst og framtidsvisjon, seriøs realisme, samt ein artig superskurk og ei lita dose forfriskande ”anti-patrioisme”.

 

Parents

Fy faen så bra. Lekkert og ambisiøst gjennomført med stemning og atmosfære av toppklasse. Herlig overdriven kvasifemtitalls, morbid og mørk i humoren. Også så ekte, i si beskriving av egoistiske og uforståelige foreldrefigurar, sett frå eit barns perspektiv. Briljant sjangerkonvensjon. Som om Eraserhead møtte Blue Velvet, på syre.

 

Pan’s Labyrinth

Visuell perfektsjon, nydelig lyssett, vakkert designa, ambisiøst konstruert. Alt fanga av eit svevande og lett foto. Eit ekte eventyr med sjel definitivt, fantasifull og kreativ. Ei mørk og seriøs forteljing om eit barns uskyldighet som rammast av voksnes intoleranse. Med litt artige monster på toppen. Mystikken er snikande, men kjenst av og til litt forhasta.

 

Planes, Trains and Automobiles

God, gammeldags 80-talls moro. Mykje bra humoristisk timing. Hughes hadde det nok gøy med denne, og det smittar lett over. Slutten er bittersøt ironisk. Plutselig får man latteren i halsen.

 

 

Gjensyn med Due Date. Grei underholdning, som drives fram av Philips mørke humor. Kjenst temmelig påtatt då, i sine stadige sentimentale forsøk på seriøshet.

 

Gjensyn med Kick-Ass. Heilt ok. Ein smule klisjéfylt, trygg og standarordinær, men som ultravoldelig superheltunderholdning fungerer den.

 

Gjensyn med Jurassic Park. Fint dinosaureventyr i klassisk Spielberg and.

 

Gjensyn med Midnight In Paris. Kos. Overflatisk ja, men aldri i søken etter noko djuppare. Bikarakterane er overdrivne, ufyselege klassisk amerikaniserte stereotypar. Nostalgien er filmens drivkraft, til tross for at den står fram som ein smule påtatt av og til.

 

Gjensyn med The Emporer’s New Groove. Lett fortalt, leikent gjennomført, oftast ganske morosam. Utan så mykje større begeistring: kos.

 

Gjensyn med The Shining. Stemningsfull som faen, kameraet glir utrolig godt. Som ein evig labyrint, full av ulike retningar. Speil reflekterer, doble identitetar kryssast. Handlar den om spøkelse? Evigvarande fortid eller stilleståande notid? Schizofreni? Skrivesperre? Eller indianarar? Den er i alle fall veldig spennande, kompleks og utforskande. Og om man ikkje ynskjer å søke etter noko symbolsk meining, kan ein lett berre nyte atmosfæren og galskapen.

Link to comment
Share on other sites

 

The Grandmaster var bra, overraskende streit og actionfylt for WKW og det forklarer vel box office-suksess, men igjen - tilfredsstillende fortalt historie om tradisjoner i arv og universelle tema mer enn spesifikt om Ip Man - Zhang Ziyi har kanskje en større rolle en Leung og en mer spennende rolle, og står for filmens glimrende kampscene-klimaks. Begge disse to skuespillerne har jo fantastiske filmfjes og i kombo med WKW er det gull uansett hva som måtte gå galt.

 

Jeg så den kinesiske versjonen, altså en lengre edit enn den visstnok ganske forskjellige amerikanske utgaven. Den var ikke for lang, ikke treig, og ingenting burde kuttes sånn jeg så det.

Link to comment
Share on other sites

 

Leve tomheten



Steven Soderberghs Behind The Candelabra fortsetter Hollywoods søken etter den autentiske homofile. At han kanskje ikke eksisterer ser ikke ut til å plage noen. Matt Damon og Michael Douglas fisker etter Oscar-statuetter som Scott Thorson og Liberace, og det er ikke deres skyld at Behind the Candelabra ender opp som en særdeles mislykket film.



Etter Tropic Thunder's "Never go full retard" sier det mye om Hollywoods politikk at homofil ser ut til å være den nye tilbakestående. Matt Damons smakfulle biseksuelle Scott fortsetter trenden som startet med Brokeback Mountain, der homofili romantiseres med bakgrunn i seksuell fleksibilitet. At Hollywood knapt kan skilte med en eneste homofil skuespiller ser ikke ut til å plage noen. Ideen om romantisk kjærlighet framstilles som en allmenngyldig regel, og det perverse filtreres ut gjennom at det tilskrives Liberaces korrumperte selvforståelse.



Ingen av de to hovedpersonene er det spor interessante. Den insisterende apolitiske Liberace ser på seg selv som en som underholder, og er ute av stand til noe annet enn å dyrke sin eksentriske livsstil. Scotts personlighetsløse naivisme gjør ham til lite mer enn et barnerov. Dynamikken mellom de to begrenser seg til døve kjærtegn som går over til psykodrama. Soderbergh vever sammen ulike stiler, som når Liberace forteller Scott om sin religiøse vekkelse med formspråket vi kjenner fra sort/hvitt-filmer. Det er ingen respekt å spore, bare camp, da også når han beveger seg over mot dokumentar-stil idet Scott bryter sammen i doppsykose. Bortsett fra dette filmes mange scener ute av fokus, uten at noen andre enn Soderbergh forstår hvorfor, og resultatet er et konstant uromoment som svekker følelsen av rom, som Soderbergh enkelte ganger oppnår når han pakker tagningene sine med lagvis informasjon. Dette gjøres ikke nevneverdig virtuost, og med en så lav frekvens at du nesten glemmer at du ikke ser TV.



Om feilen ligger hos HBO eller Soderbergh: Behind The Candelabra tilfører ingenting til skeiv film med arthouse-vyer. Etter å ha sett The Witnesses, Happy Together, I Love You Phillip Morris, ja, til og med A Single Man, føles dette som en uutholdelig regresjon. De medfølende skuespillerprestasjonene fra Damon og Douglas kan ikke dekke over den manglende narrative logikken, som gjør seg gjeldende i alt fra et intetsigende plott til sjablongene som beveger det, og Soderberghs drivkraft forblir like utforståelig her som i Magic Mike.



Behind the Candelabra føles like insisterende nevrotisk som Scotts frykt for å bli pult. Liberaces banale fasade av glitter og stas skjuler bare tomhet. Det gjør Soderberghs formspråk også.


Link to comment
Share on other sites

 

Selkvinnen

Noreg, 1953

Regi: Lauritz Falk og Per Jonson

Kjærleikshistorie på Færøyane med grasrotopprør mot danske kjøpmenn som bakteppe. På grunn av at Selkvinnen er vanskeleg å få tak i har den fått eit ufortent rykte som den største kultkalkunen i norsk filmhistorie. Den er diverre ikkje så klein at den vert bra. Den er berre klein. Dialogscenene osar av teatralsk overspel. Historia tar mange tøvete svingar hit og dit, og filmen greier aldri heilt å peike på kva opprøret mot handelsstanden eigentleg handlar om. Bråket rundt filmen har gjort den meir kjent enn kva den fortener å få vere. Eg ynskjer at den vert meir tilgjengeleg, slik at den mistar den ufortente kultstatusen den har i dag (ein kultstatus som berre vert dyrka av folk som ikkje har sett den).

 

Hodiak

Noreg, 1994

Regi: Hans Petter Blad

Rar film. Sjuk film. Nesten som ein tidleg von Trier – berre enda litt meir radikal. Ein mann kjem tilbake til heimlandet for å finne sonen han aldri har treft. Hans Petter Blad (som seinare skreiv manusa til den gruvsame Schpaaa og den ikkje fullt så gruvsame Gymnaslærer Pedersen) hadde berre 100.000 kroner å rutte med. Det heile vart eit venneprosjekt, der nesten alle skodespelarane var amatørar. Effekten er slåande. Det underleg stive skodespelet kler den ekle atmosfæren uhyggeleg bra. Alt verkar så framand. Dialogen er proppfull av banale tullediskusjonar som saman med dei kornete, ustødige og rotete svartkvitt-bileta skapar ein paradoksal kombinasjon av eit kjent daglegliv og ei desorientert, urban framandkjensle. Fotografen er faktisk ingen ringare enn Thure Erik Lund. Den einaste erfaringa han hadde var ifølgje Blad ei 30 sekund lang kamerautdanning. Liker eg filmen? Eg veit ikkje heilt. Oppglødinga mi kjem fyrst i etterkant, medan eg ikkje var like overbegeistra medan eg såg den. Trur dette er ein film som kan vekse ved gjensyn. Den er i alle fall veldig kul å tenkje på!

 

Knut Formos siste jakt

Noreg, 1973

Regi: Jan Erik Düring

Villmark og Fritt vilt kan berre gå og leggje seg! Norsk utmark har aldri vori så skummel som i Knut Formos siste jakt. Til skilnad frå dei nyare utmarksgrøssarane i norsk film, har grøssarelementa i Knut Formos siste jakt utspring frå hovudet til hovudpersonen. Ein ung jeger prøver å skyte ein reinsbukk, men får det ikkje til. Etter kvart vert han psykisk utmatta av jakta. Full av hallusinasjonar dannar han eit forvrengt bilete av omverda si. Eg tykkjer dette er skumlare enn ukjente mordarar i mørkret. Erik Løchen skreiv manus til denne og skulle etter planane regissere. Han måtte derimot trekkje seg frå prosjektet på grunn av sjukdom, og Düring tok over. Med ei naturleg ro som går i eitt med det stille fjellandskapet greier Düring å vidareføre prosjektet på ein stødig måte. Dialog er det lite av. Og når dei groteske hallusinasjonane plutseleg oppstår, bryt heile filmen med sin eigen naturlege form og vesen, og effekten vert enda sterkare. Det er veldig påfallande at Düring også stod bak den svært snakkesalige Bør Børson jr., som er ei tre timar lang oppvising av kvifor filma teater sjeldan vert filmatisk interessant på lerretet. Düring verkar som ein allsidig fyr. No har eg lyst til å sjå Fabel. Problemet er at den er så vanskeleg å få tak i at sikkert ikkje eingong Düring sjølv har moglegheit til å sjå den.

Link to comment
Share on other sites

 

La passion de Jeanne d’Arc

Nydelig, nesten poetisk biletkunst, malt med brei pensel. Fotoet er tett, sveit og nærgåande. Sterke kjensler boblar over, kameraet pressar seg inn på karakterane. Håpet glitrar i augo på Jeanne, trua er så fryktelig sterk. Men også redselen og usikkerheita kjem tydelig fram. Sorga, fortapinga. Teknisk suveren, men likeså ein fabel om ein tidsperiode dominert av urettferdighet og maktdemostrasjonar. ”Eit bilete seier meir enn tusen ord”, liksom… Ord blir fattige, meisterverk.

Link to comment
Share on other sites

 

Effektiv underholdning?



Dredd kunne like gjerne ha handlet om å trykke på knapper. Ikke akkurat kinestetisk, eller noe som helst annet, oppleves den som en serie scener med vag tematisk tilknytning. Alex Garland skriver seg fra sett-stykke til sett-stykke, på sin grumsete prosa, men har i Pete Travis funnet en regissør som ikke drukner i svulstighetene vi kjenner fra Boyle/Garland-prosjektene.



Effektiviteten i tv-manuset har ingenting med film å gjøre, men det fungerer på sett og vis. Dredd og ferskingen Anderson befinner seg i slummen etter noen narko-relaterte drap, når alt går galt. De stenges inne i en høyblokk der ingen vil dem vel og mange vil ha dem død.



Den maskerte og rustningkledde Dredd og hans kompanjong i retten, Anderson, som ikke kan bruke hjelm fordi det vil hindre henne fra å bruke tankelesingen sin, en udefinert mutantspesialitet, gjør tv-spill-relasjonen komplett. Andersons pene ansikt kan ikke dekkes til mens den mannlige helten selvfølgelig kan gå gjennom hele filmen med maske.



Mye skyting følger. Dredd og Anderson forstår etter hvert at det er narkoberta Ma-Ma som ikke vil dem vel, og at grunnen er at mannen de arresterte for narkodrapene kjenner til en plan som truer hele Mega City One. Planen blir aldri spesielt tydelig, men den inkluderer iallfall distribusjonen av dopet Slow-Mo, hvis fantastiske kvalitet er at den sakner tiden til en hundredel av hvordan tid vanligvis oppleves.



Dette fungerer som en unnskyldning for litt visuell tørrjokking, og jeg går ut fra at dette er grunnen til at Dredd har en viss stjerne hos arthouse-kritikerne. I kombinasjon med Andersons evne til å mentalt penetrere sine offer, lar Travis enkelte scener bli ganske ville og våte, men han har alltid en motbydelig slaglinje tilgjengelig når ting nærmer seg interessant.



Dredd ønsker i det hele tatt svært lite. Den tjener sin funksjon, hvis funksjonen er å være piloten til en serie med filmer, men samtidig gjøres det åpenbare artistiske kompromisser hele veien. Det hintes til Dredds fortid, men den blir aldri gjort klar. Ma-Ma forsøkes nyansert, før hun bekjempes og avlives som en psykotisk tispe. Anderson og den arresterte mannen som følger dem har en greie gående, men den kuttes brutalt over. Og filmens avslutning, hvor Dredd enten er pragmatisk eller sentimental, utforsker ikke forholdet mellom de to ordene.



Settingen har imidlertid den samme kvaliteten som Alien. Idet blokken blir lukket for de andre dommerne, og Dredd og Anderson låses inne uten mulighet til å kommunisere med omverdenen, oppstår det en viss klaustrofobi. Deres ferd mot Ma-Ma, etasje for etasje, har en fin følelse av fysisk progresjon. Hvis Garland og Travis hade begrenset seg enda mer, kunne Dredd vært en effektiv og frisk tilnærming til Mega City One for tv-formatet. Men når andre, korrupte, dommere slippes inn for å ta knekken på Dredd og Anderson er det bare ett av mange eksempler på at tospannet bak filmen er mer interessert i å tekkes publikum enn å gjøre noe virkelig radikalt.



Dredd er en interessant karakter, og selv ikke Garland klarer å dekke det helt til. Han er en fascistisk representant for en fascistisk institusjon, kanskje hva loven trenger og definitivt hva som ligger i lovens natur. Men for en som bare kjenner til tegneserien gjennom Anthrax-sporet I Am The Law er det vanskelig å sette pris på og lett å identifisere at dette er en film som gå for langt i å fri til folk som ikke forstår film særlig godt.

Link to comment
Share on other sites

 

Zhang Yimous gjentolkning av Blood Simple er en langt bedre film enn Coen-brødrenes original. Pakket inn som et historisk kinesisk moraleventyr, føles den frisk og freidig fra første sekund. Kollisjonen mellom Yimous virtuose regi og det grovkomiske setter et solid inntrykk, men regissøren mestrer også spenningssekvensene som gradvis overtar for den burleske begynnelsen.



Det er ganske langt mellom originalen og gjentolkningen. Yimou rendyrker det komiske i plottet, og gjør det til en fabel om skjebnens tilfeldigheter. Brutaliteten blir mindre truende fordi karakterene males så bredt, og du blir nesten sittende og heie når de møter sin undergang. De er dumme og grådige uten unntak, og paret som står i sentrum for intrigen representerer et reversert kjønnsrollemønster.



Der Blood Simple ble beskrevet som en neo-noir, har Yimous remake mer til felles med Shakespeares komedier over menneskelige feil. Den er likevel overraskende mørk, og estetisk fullendt, med en stilsikkerhet i tagningene som skaper en spennende synergi med den komiske gjennomføringen av plottet. Den vakre ørkennaturen og nattehimmelen besjeles nærmest av kameraet, og de kreative grepene gjør nuddelrestauranten der filmen tar sted til et interessant bakteppe for en oppvisning i gjentakelse med ørsmå variasjoner.



Blood Simple har bestått, men Yimous tolkning føles svært forskjellig på mange områder. Den har likevel beholdt den ironiske kynismen til Coen-brødrene, men på gammel gresk dramamaner er dette virkelig Yimous Blood Simple. En hyllest til Coen-brødrene, ja, men enda mer en oppvisning i Yimous egne talenter.


Link to comment
Share on other sites

 

http://www.geeksofdoom.com/GoD/img/2010/02/2010-02-01-kill_bill.jpg

Gjennsyn med Quentin Tarantinos martial-arts-kung-fu-samurai-littwestern-littaltegentlig-epos

Kill Bill Vol. 1

Filmspråket er så utrulig leikent og lett, klipp og rytme perfekt. Iscenesettinga briljant, praktfullt koreograferte kampsekvensar glir godt saman med Tarantinos evige referanseleik og filmkjærleik, til å bli ei episk martial arts hyllest. Overflatisk og heilskapleg tomt ja, men dette er så ekstremt ”still framfor substans” at det betyr lite. Klasseeksempel på vellukka sjangerfilm, plottet er kunn ein drivkraft for hemnkonseptet. Kvart bilete, kvar einaste bevegelse i filmen er så ekstremt gjennomført. Ein dans, voldsorgie-ballett. Så behagelig å sjå på. Eg er ingen Tarantino fanboy, men denne og Pulp Fiction er jo rein og skjær kos.

Kill Bill Vol. 2

Denne er eit par hakk svakare. Tempoet er satt ned, det kjenst behagelig, framdrifta er rolig og stabil. Nok ein gong veldig stilsikker: referansefylt, westernliknande. Med røter i sjangerfilmen. Definitivt underholdande, men problemet ligg i at filmen vert ein smule for pretensiøs. Alt for dialogfokusert, i det dette absolutt ikkje er det sterkaste Tarantino har prestert på manussida (sett bort ifrå den nydelige Supermannmonologen). Der den første filmen fann ein god balanse i å innsjå kor overflatisk den var, sliter denne med å tøye konseptet for langt. Vol. 1 var ein ekretypisk, vellukka underhaldningsfilm, filmspråket sto i fokus. Denne blir litt for sjølvsikker og sjølvgod, som igjen gjer den ein smule ujevn og usikker. Den oppnår ei kraft i avsluttinga, sjølve vendingane i historia fungerer veldig godt, men litt for mykje tomrom oppstår. Det blei aldri like moro som første film.

 

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Shohei Imamura, le libre penseur (Paulo Rocha, 1995 - i serien Cinema, de notre temps)

Imamura forteller særlig fire viktige ting: 1) Han sørger over horer som må ha levd et vanskelig liv, men trøster seg med tanken på at alle minst èn gang må ha gledet seg over å være den mest populære, nr. 1 på kundelista. Utleda av dette ser han en dobbelthet i alle, i hvert enkelt menneske. Og nå står han ved horenes massegrav for å påminne seg om dette og fortelle det til kamera. 2) Drama/fiksjonsfilm er dokumentar. Skillelinja er ikke så viktig; det handler om å undersøke, gjøre research, utforske liv (hva er forskjellen på en filmskaper og en forsker?, spør han retorisk). Det handler også om en kritisk innstilling til det bestående. Han går blant graffiti og snakker om at han ikke vet om dette er et effektivt uttrykk, men at han forstår hvor det kommer fra. 3) han liker å være ute i feltet når han gjør research. Pornoinnspilling med gudfar av snuskefilm og yakuza-ungdom var lærdom. F.eks: Hvordan skape kontinuitet med to forskjellige peniser, der både størrelsen og fargen er forskjellig? Et arkiv med ”glade peniser”. 4) han møtte en forfatter en gang, som fortalte ham at han skilte seg fra Kurosawa, at han burde søke vekk fra store temaer, og at Imamura er en optimist. Dette siste punktet, som kan være litt vanskelig å skjønne, får meg til å tenke på et sitat fra filmskapern Silvatore Botti jeg har lest i 501 filmregissører (som jeg for første gang bladde litt i nå nylig), og er egentlig veldig lett å skjønne etter å ha sett noen filmer: ”Han tar det samfunnet kaller grusomt og skaper vakker mening av det."

Link to comment
Share on other sites

 

Filmåret 2013 held frame med å imponere:

 

 

Furious 6

Eg krev ikkje mykje av ein slik film, med litt damer, ein fin haug bilar og nokre kule actionsekvensar kan eg stort sett seie meg nøgd. Men når den i staden for kaster bort halvparten av tida på ultraklein dialogutvikling tydelig skreve av ein tilbakeståande, ordblind barnehageunge og stereotypisk føleri rundt dei overflatiske, eindimensjonale pappfigurane av nokre karakterar ala ”hovudpersonen har blitt far, og dermed mjuk og følsam”, slit eg heller med å halde augo opne. Hollywood burde seriøst lære seg å gje meir faen. At Justin Lin tydeligvis innbiller seg at Fast & Furious universet er såpass artig og sjarmerande at det burde strukturerast på same måte som ein klassisk hollywwodblockbuster i Indiana Jones gata, er både flaut og skummelt på same tid. Nei, her burde heller filmens einaste verkelige høgdepunkt (tankssekvensen) og dei få augneblikka den gjorde det den heile vegen burde (å overdrive mest mogleg), fått meir tid. Tips til neste film: kutt vekk minst ein time av det ferdige produktet.

 

Elles:

 

 

Blow Out

Praktfull! Igjen med spenning av øvste klasse, ein visuell ambisiøsitet som ikkje likner noko anna, ein dans med filmmediet, full av sjølvsikkerhet. Opningssekvensen skriker DePalma, seksualiteten bobler over før det brutale slår til. Kikkartematikken dominerer også denne filmen. Bruken av splitt focus er nydelig.

 

Suspense

Stumfilm frå 1913, som antageligvis inspirerte Hitchock. God spenningsoppbygging, leiken med tanke på tida, med mellom anna kul bruk av splitt-screen.

 

For Your Eyes Only

Opningsscena er forferdelig fjasette, men latterlig cheesy. Resten av filmen er deilig enkel: strippa for lange, overkompliserte overforklarande plottoppsummeringar i form av lange monologar eller tonnevis av duppedittar. God gammaldags action, ein smule tam av og til, men såpass full av gøyalheter at det er vanskelig å ikkje kose seg.

 

Octopussy

Også temmelig fjasete til tider. Underholdande, denne også.

 

Greenberg

Denne var flott. Minimal framgang og null form for pretensiøsitet gjer det heile så menneskelig. Fotoet er så ekstremt enkelt.

 

The Birdcage

Kunne godt vore meir teatralsk for min del, men elles moro. Ekstra moro med Gene Hackman som streng, kristenkonservativ politikker med nazitendenser.

 

Manhunter

Flott denne. Skytinga på slutten er teit og noko Mann kunne spart seg for, men samtidig såpass kult gjennomført at ein halvegs tilgjev mannen.

Link to comment
Share on other sites

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/3/3c/Baby_Face_1933_film_poster.jpg

 

Sensasjonell pre-Hollywood code provokasjon av en film - potensielt bare 'interessant' hvis ikke Stanwyck og hennes hovedkarakter er så unik den dag i dag og så endeløst godt spilt. Foreldreløs og fattig ligger Stanwyck seg til toppen i New York og etterlater seg fortapte menn, inspirert av en stamkunde på lokalpuben som parafraserer Nietzsche-sitater og oppfordrer henne til å 'være mesteren, ikke slaven'. Mange ideer snus på hodet her, også i sluttscenen, som er annerledes i uncut-versjonen enn den sensurerte gammelmoralistiske utgaven. Se filmen som den skal sees, ca 75 minutter lang.

Link to comment
Share on other sites

 

The Bling Ring - Fungerte svært dårlig for min del. Mest fordi historien og karakterene i utgangspunktet er så totalt uinteressante. Coppolas observante øyne retter seg mot kjendisjag, effekt av sosiale mediaer, status og dyre merkevarer. Denne kulturelle tomheten er nok et godt utgangspunkt for det eksistensielle grunnlaget som går igjen i mange av filmene hennes. Men fra et tenåringsperspektiv, hvor tenåringene selv oppfatter det hele svært forskjellig fra Dorff i Somewhere, eller Murray og Johansson i Lost in Translation, klarer jeg aldri å bry meg, tvert i mot føltes det heller ut som en episode fra et MTV-realityshow. Og da ender den selv litt som kulturen den prøver å si noe om.

Link to comment
Share on other sites

 

Vært litt hype rundt den nye norske storfilmen Gåten Ragnarok i pressen den siste tiden, men den er i beste fall helt ok. Generelt sett godt håndverk rundt det tekniske og spesialeffekter, og det er for så vidt interessant å se en norsk film av denne typen med utgangspunkt i vikinger og skattejakt. Men du store min, her er omtrent samtlige sjangerklisjeer tatt i bruk. Noen nøkkelord (MULIG SPOILER: pengegrisk bedrager, sinna datter og dårlig far, monsterbaby og mor.

 

Har du sett to-tre amerikanske eventyr/monsterfilmer før, har du sett Gåten Ragnarok.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...