Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

High Noon er god. Sett The Man Who Shot Liberty Valance? Forøvrig ikkje frå 50-tallet, men absolutt verdt å få med seg den og. Plottet i seg sjølv er jo interessant, i Assasination of Jesse James stil. Elles markerer den jo eit interessant skifte både i amerikansk politikk (innføring av stemmerett) og meir politisk tematikk innan westernsjangeren.

Link to comment
Share on other sites

 

Har sett den du nevner der. Er vell en av mine favoritt westerns. (Hadde den på 60-talls lista hvis du følger med på slikt.) Plottet ligner vell litt på Assassination of Jesse James har du absolutt rett i, men syns på en måte det er litt usammenligtbart, hvis du skjønner hva jeg mener. Syns karakterene er veldig gode i Liberty Valance. Hadde aldri sett for meg James Stewart i en western-film, og han fremstilles virkelig som en kontrast til John Wayne sin karakter. De ender opp med å virkelig representere hver sin del i den filmen.

Link to comment
Share on other sites

 

World War Z - frydet meg da jeg hørte at boka skulle bli film, mistet motet da jeg så traileren. Tatt i betraktning development hell filmen har vært gjennom så er ikke resultatet så halvgæli, men det er jo ikke dette jeg håpet å få servert da jeg først hørte om prosjektet. Manusomskrivingene er tydeligst i at filmen ikke henger sammen. Det er flere av scenarioene som i seg selv er fine nok, men Pitt bare hopper lettvint fra det ene til det andre uten å svette så altfor mye, og vi glemmer egentlig ganske raskt plottet egentlig handlet om. Slutten blir også ganske forhastet og utilfredstillende, det er akkurat som man på et punkt bare ga opp og hev inn konklusjonen så raskt som mulig - ikke ulikt sånn ca. alt Lindelof har rørt på manussiden til nå.

 

Gjorde comeback på 3d film etter et par års pause. Litt ufrivillig, da alle visningene på alle filmer i den bulgarske kinoen var i 3d. Det var akkurat like jævlig som jeg husket. Måtte se bort flere ganger under actionscenene, da shakycam og 3d fungerer absurd dårlig sammen. Filmen i seg selv var totalt unødvendig å se i 3d. Ikke hodepine denne gangen, men lett svimmel resten av kvelden.

Link to comment
Share on other sites

 

Har fortsatt 50-talls tittingen. Her er noen høydepunkt:

 

La Strada (1953) og Nights of Cabiria (1957)

Har fått veldig smaken på Fellini. La Dolce Vita holder jeg som en av mine aller største favoritter. Disse to filmene føler jeg det er naturlig å ta sammen. De er begge litt på tampen av neorealismen, og har to av Giulietta Masina sine største prestasjoner. Hun må absolutt trekkes frem som noe av det flotteste med begge filmene. Hun spiller to vidt forskjellige karakterer og spiller veldig overbevisende i begge tilfeller. Jeg klarer ikke helt å skille disse to fra hverandre når det kommer til hvilken jeg liker best. La strada har nok de fineste karakterene og den beste flyten. Nights of Cabiria hadde noen litt bråe sceneskifter et par ganger men ellers syns jeg både fotoet og klippingen var best i denne. Jeg likte også spesielt godt den mørke stemningen i Romas gater på nattestid, og hvordan de hele tiden hinter til at Cabiria er prostituert selv om de aldre sier det rett fram. Nei, jeg må nok i det minste se Il Vitelloni før jeg setter noen av disse filmene inn på lista.

 

Ordet (1955)

Ses vell på som Dreyers mesterverk sammen med Jeanne D'Arc, og jeg kan absolutt skjønne det. En av de beste skandinaviske jeg har sett også, sammen med Bergmans Nattverdsgästerna. Karakterene i denne filmen er alle virkelig komplette, og tilføyer alle noe vesentlig til plottet. Det er virkelig karakterene som driver det hele fremover. Det som har trekt denne filmen litt ned for mange er den religiøse biten. Selv hadde jeg litt problemer med å svelge slutten, men jeg må innrømme at det sa mye interresant for filmens temaer. Virkelig flott er også Dreyers skarpe regi og kalde kamerabevegelser.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg slår til med min andre 3D-film på kort tid! Pacific Rim er en overraskende decent sommerblockbuster. Ser selvfølgelig like teit ut som Transformers, Battleship og alt dette sarvet på forhånd, men del Toro kjenner i større grad referansene sine, og vet å gjøre det hele mer gøy. Jeg tror nok Warner Bros. promotering av filmen må ta skylden om den flopper.

Det skorter nok endel på karakterer og story, men hvor ofte får man se en gigantrobot denge en svær dinosaur i hodet med et tankskip midt i et neonglødende Hong Kong? Forøvrig var 3Den faktisk veldig bra, godt hjulpet av strålende effekter (merk: og jeg lar meg aldri imponere av effekter lengre). Jeg trivdes mye bedre med 3D her enn f.eks. Avatar, men sliten i hauet etter visningen ble jeg nok en gang.

Link to comment
Share on other sites

 
 

http://smhttp.14409.nexcesscdn.net/806D5E/wordpress-L/images/Liam-Neeson_Taken-300x200.jpghttp://images.fandango.com/r90.1/ImageRenderer/300/300/images/posters/large/movie_posters_200x295.jpg/109232/images/masterrepository/fandango/109232/ibd_01806.jpghttp://g-ecx.images-amazon.com/images/G/01/dvd/afaddis/image/marienbad2_small.jpghttp://www.guitarmasterclass.net/guitar_forum/uploads/monthly_06_2008/post-2884-1212933472.jpg

 

Air Force One

God, klassisk, tullete amerikansk underholdning som skårar høgare på intense spenningssekvensar enn dei litt tamme actionscenane. Typisk patriotisk, men anar eg eit snev av ironi? I det ein av karakterane på latterlig vis seier ”they can’t do this to America” og Petersens sympati for den kommunistiske og nasjonalromantiske skurkerolla blir overraskande stor i det han tar opp irakkrigen i ein av monologane sine, lurer eg litt.

 

Taken

Hjernedød hemnunderhaldning på sitt beste. Overdriven sentimentalitet byggjer opp ei suppe av sympati og sterke kjensler, som seinare blir nøkkelen til hemnens tilfredsstilling. Neeson er uovervinneleg og det er få augneblikk oddsa står mot han, men når filmen mesteparten av tida setter alt anna til side til fordel for kyniske voldssekvensar og eit generelt driv av futt og fart, ser eg meg fint nøgd.

 

The Lone Ranger

Klart prega av klassiske- og spesielt Leone westernfilmar, i form av lange frakkar, barske og skitne cowboyar og eit prikklikt soundtrack. Men meir ein wannabe film, enn ein hyllest. Humoren er forferdelig og særleg sjarmerande blir filmen heller aldri. Kjemien mellom hovudpersonane fungerer greitt, men Verbinski kunne spart seg for fleire blindkopiar av augneblikk frå hans tidlegare Pirates of the Caribbean filmar. Litt søtt av filmen å referere til Dead Man, men elles, sett bort i frå grei underhaldningsfaktor, var det lite å hente her.

 

The Expendables

Ein misslukka actionfilmhyllest. Ikkje ein særlig god buddyfilm heller, sidan karakterane er flate, kjemien er elendig og one-linersene absolutt forferdelige. Blir delvis redda av gode kampsekvensar med overdriven blodsprut.

 

In Bruges

Eit lite problem McDonagh lider av, er at dialogane og situasjonane han skapar absolutt er gode, men kunne vore enda litt betre. Elles ein herlig dempa og rolig leiemordarfilm med ei fin romantisering av ein vakker og eventyrleg liten by. Artig er den og, i det den på morosamt vis konstruerer eit kommunikasjonsproblem mellom dei ulike karakterane i filmen. Smålig menneskelig og fint.

 

The Curse of the Jade Scorpion

Med eit enkelt og artig konsept som kunne skapt ein morosam liten film, ender denne i staden opp som ein tam, slapp og uinspirert affære. Allen spelar ein sliten, keisam og utdatert versjon av sine tidlegare karakterar, nesten som han sette seg sjølv på replay, men med alt for mykje støv på discen. Den noirske stemninga og teatralske stilen er ein smule sjarmerande, men noko meir enn greitt tidsfordriv blei filmen aldri.

 

The Silence of the Lambs

Forfriskande med ein amerikansk thriller som held fullt fokus heile vegen igjennom og aldri sklir ut i unødvendige bihistoriar. Eit psykologisk studium og ei analysering av ein fyldig karakter gjennom god dialog og fin flyt. Ikkje særlig djupt, men absolutt spennande og engasjerande.

 

Deliverance

Første førti minutta er herlig avslappande, i det handlinga så vidt beveger seg framover. Kanoen flyter sakte nedover den vakre elva. Så: klimaks. Skittent, brutalt, sjokkerande. Vidare: overleving. Mann mot natur. Våre karakterar er fulle av frykt. Det er overraskande kor tom Deliverance er. Men eit eller anna bobler under overflata. Noko politisk kanskje? Samfunnskritisk? Karakterane i filmen diskuterer intenst rettferdighet og lovverk. Men viktigare, ein film om overleving. Menneske og natur. Spennande, annleis og interessante var den i alle fall.

 

Last Year at Marienbad

Minner. Karakterane er som robotar. Står heilt i ro. Har ingen betyding. Berre det viktigaste er sentralt i minna. Kamera svever rundt i eit palass av eit hotell. Leiter etter noko. Prøver å hugse. Kameraføringa er kjølig og aldeles praktfull, mystikken og atmosfæren eksepsjonell, dialogen så filosofisk og undrande, historiefortellinga av høgaste klasse og på det mest komplekse nivå. Ord blir fattige. Og slettes ikkje nok. Last Year in Marienbad skriver seg inn som eit tidlaust meisterverk utan like. Ny favoritt, definitivt.

 

Bitter Moon

Polanski er ein praktfull historieforteljar og i Bitter Moon er det herlig å sjå han ta seg så god tid som overhovudet mogleg. Den dvelande oppbygginga skaper ein uforutsigbar reise gjennom dampande seksualitet iført ei mystisk stemning. Siste akt ender opp som eit antiklimask, men på slutten handlar det meir om korleis Polanski fortel historia si.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Så du liker Snyders tidligare Engangs? Tenkte å sjekke han ut sjølv, men har ikkje komme lenger enn til Dawn of the Dead så langt. Han er jo både hylla og hata, både her på forumet og andre stader. Lars Ole Kristiansen på Montages skreiv jo ein positiv artikkel om filmografien hans.

Link to comment
Share on other sites

 

Synes uglefilmen (haha) er finfin, mens Sucker Punch er sjeldent dristig. Watchmen er til dels interessant. Var vel 17 da jeg så Dawn of the Dead, så den skal jeg ikke dømme. 300... Ja, Snyder skal ha ros for å lage homsete jenteporr, og jeg hadde nok kyssa Gerald Butler hvis jeg fikk sjansen. :o

Link to comment
Share on other sites

 

Brukte ferieuken på et semi maraton.

 

The Grey - Skrudde av halveis når jeg prøvde å se den ifjor. På overflaten er den en utrolig typisk actionskrekkfilm, men etterhvert begynner konturene av et solid drama å vise seg. En virkelig højdare for sjangeren, og jeg har endelig fått troen på Carnahan tilbake.

 

Life Of Pi - Nok et uventet høydepunkt. Historien var hjerteskjærende. Så mye at jeg kanskje aldri kommer til å se den igjen.

 

Only God Forgives - Refn fortsetter sin klønete tolkning av mediumet. Jeg tror ikke mannen egentlig vet hva han driver med. Allikevel liker jeg det, på en måte. Riktignok er budskapene hans så konvoluterte at man lett kan mistenke mannen for å drive ren svindel, men iallefall jeg tror at det er noe dansken prøver å si. Jeg vet ikke helt hva, men det er i det minste en legitim grunn til å nyte de mange gode bildene han lager. Han har også litt peiling på musikk, og Scott Thomas er fremdeles den hotteste milfen i vår levetid. Nok en 'godkjent' for Nicolas, men heller ikke mer.

 

Oblivion - Tannløst.

 

World War Z - Årets beste trailer. Gi produsenten av den en medalje, for selve filmen var noe av det kjedligste jeg har sett siden Book of Eli.

 

Battleship - Det er en god film inni der, spesielt selve battleship scenen med de gamle sjøhulkene hadde mye potensiale, men hele greia løser seg opp i dårlig regi og studiooverstyring. Dette var nok et ganske varmt manus før en eller annen sveis fant ut at de skulle presse inn en klisjefylt actionfilm. Rihanna klarer seg faktisk tålig.

 

American Grafitti - Klassiker. Får meg til å undre hvor det ble av talentet til Lucas.

 

Atlas Shrugged - Det hele ser veldig pent ut med tanke på budsjettet, men det tar aldri av. En så stor og populær bok fortjener ærlig talt mer.

 

Felon - Kilmer gjør jobben som han pleier. Grei tidtrøyte for b film å være.

 

Marathon Man - Mislykket forsøk på å lage en seriøs James Bond film. Hoffman som actionhelt er vel omtrent like sannsynlig som at fastlegen din driver et lugubert vandrehjem i Slovakia.

 

Red Planet - Regissørens første og siste film. Skulle vel si sitt. Lite pluss for tidenes mest urealistiske deep space mannskap (dog ble vel denne rekorden nylig slått av Prometheus), og Val Kilmer selvsagt.

 

Last Tango In Paris - Venter fremdeles på den dagen jeg klarer å se en Bertolucci film i en omgang. Det handlet om sex tror jeg. Schneider var også mye hottere i The Passenger. Vi får se igjen om noen år.

 

The Master - Grei nok. Mangler litt sving. Forhåpentligvis et nytt springbrett for Phoenix.

 

Manhattan - Middels fra Woody.

 

The Place Beyond The Pines - Skal ha for forsøket, men ganske enig med en av posterene tidligere i tråden. Det smøres tjukt på med føleri og overtydlige budskaper. Du kan egentlig skru av etter den første tredelen.

 

Iron Man 3 - Jeg trodde generiske superheltfilmer trengte det lille ekstra for å slå rekorder. Om noe satt jeg igjen med følelsen av at dette var en typisk oppfølgerbombe som skulle sette spikeren i kista for hele serien, men ting har tydligvis forandret seg. Her er det bare å pøse på med dataeksplosjoner og kjente skuespillere. Story og manus tar vi på sparket. Hører du noen le i nærheten av bank i Los Angeles så er sjansen stor for at han jobber som filmprodusent.

Link to comment
Share on other sites

 

Tokyo Story (1953)

Fantastisk drama om familierelasjoner og hvordan man vokser fra hverandre. Her dekkes flere generasjoner, og alt fortelles på en meget troverdig og sympatisk måte. Jeg vet ikke helt hva jeg syns om Ozu sin stive stil, men likte godt det behagelige tempoet og fokuset på dialog.

 

The Cranes are Flying (1957)

En veldig fin innfallsvinkel på krig, og syns dessuten filmen har en fantastisk kjærlighetsbeskrivelse. "Veronica" er en veldig gjennomført karakter med tydelige indre konflikter. Håpet og lengselen formidles helt ned til fingertuppene og det er lett å forstå hvordan hun har det. Ikke minst gjør filmen også mye riktig som krigsfilm og får virkelig frem det verste ved krisesituasjonen. I tillegg er fotoet helt fantastisk, og symbolikken med Tranene er en flott topp på kransekaka.

 

Gjennsyn med Vertigo (1958)

Vertigo er veldig snedig og jeg føler fortsatt ikke helt jeg kan sette fingeren på hva Hitchcock prøver å fortelle selv etter andre visning. Det er absolutt mye interresant her som historien om Carlotta Valdes, høydefobien til Stewart og meningen med karakteren til Grace Kelly, men jeg klarer virkelig ikke å summere det hele opp til noe. Noe jeg la spesielt merke til denne gangen var hvor bra forelskelsen til James Stewart blir formidlet. Jeg kunne virkelig kjenne meg igjen i den, og det er virkelig utrolig hvor nøyaktig det er beskrevet. Uansett er det ingen tvil om at dette er et tidløst mesterverk, men jeg blir utvilsomt nødt til å se denne igjen mens jeg enda har det ferskt i minne.

Link to comment
Share on other sites

 

Vertigo er jo ein film om besettelse.

 

Ny Snyder film sett, denne gongen:

 

300

Ekstrem effektorgie og CGI-runk som badar seg i slow-motion, blod og store, saftige overdrivingar. For kunsten å smørje tjukt på kan Snyder, og i form av vakre og stiliserte, overkomponerte bilete og haugevis av lange, lekre enkeltsekvensar blir dette filmens drivkraft. Men når det stort sett er det einaste å hente, og den tynne historieforteljinga tidleg svulmar totalt opp i ingenting, blir heile affæren til slutt ein smule uinteressante. Mange av sekvensane kjenst unødvendige og er nok kasta inn kunn til fordel for effektane (der spesielt 2000-tallets latterligaste sexscene må trekkast fram). Snyders blod-og-sand-epos er slettes ikkje forutsigbar, men karakterane står fram som flate og eindimensjonale pappfigurar, og deira skjebne betyr etterkvart berre mindre og mindre. Kanskje er det eit snev av ironi å hente i 300, men på den andre sida er Snyder mykje meir sjølvhøgtideleg. Krigarane lirer frå seg patriotisk piss og ende verre er den kvasipoetiske dritten som kjem frå den malplasserte forteljaren. Musikkvideo-stilen blir også ganske fjasete. Likevel verkar Snyder å bry seg lite om det meste anna enn den oppblåste effektorkanen han har prestert, og hans elles temmelig patetiske Spartansfilm er i det minste episk eye candy utan form for begrensninger.

 

Vurderer å snekkre saman ein Snyder tråd, eventuelt poll, om det er interesse for det...

Link to comment
Share on other sites

 

Keeping it hood! Tenkte jeg skulle skrive litt om Passion, siden Jarmuschs partering ikke er helt rettferdig.

 

De Palmas filmer har for meg blitt mer plikt enn glede, og dessverre kan det virke som at han selv føler det på samme måte. Passion er veldig ålreit, en genuint morsom, velspilt og virtuosregissert fabel om den korrumperte matriarken, men samtidig er den også et pliktløp i stil. Heldigvis er stil en av hovedgrunnene til at De Palma fortsetter å være interessant. Han er kanskje den eneste av dagens Hollywoodregissører som skaper verisimilitude på tvers av realisme (eneste konkurrenten er vel Wes Anderson), og Passion er intet unntak. Den hyperaktive kritikken av kommersialisme og kapitalisme føles en smule utdatert for et utrent øye, men vi som har lært oss å forstå pranksteren De Palma, har stilt oss inn på hans overdimensjonerte form for filmskapning, setter pris på håndverket som understreker det absurde ved reklameindustrien, som er De Palmas hovedfiende i Passion. Tre tisper med lesbiske prokliviteter (Noomi Rapace, Rachel McAdams og Karoline Herfurth) lever drømmen som ansatte i et reklamefirma hvor dårlige ideer, knivstikking og sex er modus operandi. De Palmas frydefulle regi og treffsikre manus begynner som en utmerket satire på internettkapitalismen, idet Rapace får en lys ide som kan tjene millioner. Problemet er bare at McAdams bruker ideen hennes som springbrett for å klatre på karrierestigen, og herfra og ut blir Passion en noe mørkere film som dessverre mangler den gnistrende forståelsen av kvinner som gjorde Femme Fatale til De Palmas mesterverk. Drøm og virkelighet, høy- og lavkultur, sadisme og masochisme, spilles ut på lerretet, men Passion er ikke like velkomponert som Femme Fatale, jevnt over ikke like skittenren og dødelig ironisk, og på langt nær like vakker i troen på at kvinner kan overvinne misogynisme. Den handler faktisk mer om hvordan kvinner defineres til ulike roller av media, og hvordan de selv bruker disse rollene for å nå det som kan være deres mål, men som feministene vil innvende at er mål som har blitt innprentet i dem av patriarkiet. Denne leken med feministperspektivet føles ganske farlig, og til dels fornærmende, spesielt fordi De Palma er så forbanna stilsikker. Passion er på alle måter er nemlig på alle måter en De Palma-film, der deobligatoriske grepene hans brukes med, om mulig, enda større finesse enn vanlig. Plottet er forutsigbart nok, men som metafor må det leses som en kattelek. De Palma finner til og med plass til å droppe C-ordet (Cunt, ja) i en av filmens mest intense scener, som en streit signifier. For dristig? Jeg synes det, selv om De Palma sett i lys av filmens univers kommer seg unna med det. Den hyperseksualiserte karakteriseringen er kanskje typisk for det De Palma ønsker å oppnå, men fritt vilt-mentaliteten er vanskelig å forholde seg til som noe annet enn psykodrama, som beskriver filmen mer enn thriller-betegnelsen den har fått. Som thriller er nemlig Passion forutsigbar i all sin velkomposisjonerte lykke, og spenningen ligger i stilen mer enn hvordan det går. Karakterene er åpenbart siffer i De Palmas feministligning, og at han som mann tør dette er både prisverdig og ganske dumt. Den siste tredjedelen av filmen utvikler seg i en Kafkaesque retning, med forbrytelse og straff som tematikk, men De Palma kutter den linja brutalt i avslutningen som snur alle pretensjoner på hodet når drøm blir til drøm i drøm, ikke ulikt avslutningen på Carrie, men med all gallen De Palma har samlet opp gjennom sin ofte oversette filmografi. Passion er De Palmas mest kyniske, sarkastiske og motbydelige film. At han kommer seg unna med det vitner om storhet, men jeg er jaggu ikke sikker på om den er av det gamle slaget. Og hvis kongen av psykologisk skrekk er død: Hvem faen skal da overta?

Link to comment
Share on other sites

 
 

Smått om sist

 

Man of Steel er en av de verste filmene jeg har sett på kino. Tortur å komme seg igjennom. Spesielt siden lyden var ekstra høy, siste halvdelen var en forferdelig opplevelse.

Sharknado - Dørgende kjedelig

Tim and Eric’s Billion Dollar Movie - Så ferdig serien og hadde minimum av forfentninger. Var ikke så ille som alle skal ha det til.

Stoker - Dårlig skuespill fra Kidman, god kamera og regi, en smule ræva dialog.

World War Z - meh

Lucid - Helt ok amatør film fra statene

Lost in La Mancha - Småartig dokumentar om katastrofe film innspillingen til Gilliam. Filmen det er snakk om er "The Man Who Killed Don Quixote"

Evil Dead - Gode effekter men manglet hele sjarmen som den originalen hadde.

Once Upon a Time in Anatolia - Flott atmosfære, nydelige eye candy og en små interessant story. Meget god.

Link to comment
Share on other sites

 

Angåande De Palma, tok eit gjensyn med Dressed To Kill. Hitchcockbaronen og sleazmeisterns lekre, leikne og perfekt iscenesette dans med giallosjangeren, og ikkje minst, ein sikkert smaklaus, men likevel herlig, utsøkt og absolutt gjennomført Psycho ”rip-off”. Skitten, erotisk og sensuell, De Palmas kikkartematikk skinner stadig igjennom. Tempoet kunne knapt vore meir behagelig, til tross for ultraintense spenningssekvensar, presterer også filmen ein dempa og rolig atmosfære. Genialt detaljrik er den også, ein frå første til siste minutt fantastisk leik med filmmediet og oppvisning i De Palmas kapasitet som regissør.

Link to comment
Share on other sites

 

http://www.floridafilmfestival.com/assets/images/uploads/Mud_300.jpg

 

Mud - En film jeg trives godt med. Nok en gang solid arbeid fra Jeff Nichols i denne Americana-historien, med typiske tegn fra litteraturen med Huckleberry Finn og Tom Sawyer, og film som Stand By Me, og ikke minst naturdetaljene fra Herzog-filmer. Det ser pent ut, tar seg god tid, alt er en solid pakke. Det føles likevel litt forhastet mot slutten, og man sitter med følelsen av at Nichols fremdeles har noe å gå på før han i fremtiden garantert kommer til å levere et eller forhåpentlig flere mesterverk.

Link to comment
Share on other sites

 

World War Z - Some Cipher

 

Sannsynligvis sommerens verste. Brad Pitt spiller pensjonert FN-Agent (noe sånt iallfall) som skal redde menneskeheten fra LØPENDE zombier. Mindre sofistikert enn Andersons Resident Evil-filmer, med "thousand yard gaze"-plottvendinger, strekkes WWZ ut til det uutholdelige. Høydepunktene inkluderer en kvasirealistisk kritikk av humanisme i form av introen som er en banal ripp-off av The Wild Bunch-åpningen, en åpenbart gal professor som holder en uforståelig monolog om moder natur og Brad Pitt. Det verste med WWZ er likevel den totalt fraværende indre konflikten. Vi drar på heisatur jorda rundt, der den ene absurde scenen avløser den andre, mens filmens sentrum selvfølgelig er forholdet Brad Pitt har til kona og barna, som han elsker over alt på jord. Brad Pitts karakter er så intetsigende god og praktisk og FN at jeg ble ganske kvalm av ham. Rasistiske stereotyper florerer forresten også.

Link to comment
Share on other sites

 

Hadde gleden av å se Bong Joon-ho's Snowpiercer her i Seoul. Endelig lykkes en Koreansk regissør i vesten -- uten at det er så overraskende, da Park og Kim alltid har vært hit & miss mens Bong har en stødig klassikerliste bak seg. Uansett, her er en usedvanlig, ambisiøs film som lykkes, og du skal argumentere godt for at dette ikke er et velkomment tilskudd til filmverden eller at det finnes mange filmer som den. Actioneventyr i stor skala, en veldig historie å fortelle, til tross for klaustrofobiske omgivelser, og tegneserieverdens karikerte kanter. Jeg kom ut av kinosalen og telte opp hundrevis av feilgrep som ville gjort filmen til rotete surr, for her navigerer Bong riiisky territorie deluxe, men på et eller annet vis har han gitt denne fortelling om underklassepassasjerer på livets tog som kjemper seg framover både humor, spenning og et følelsesliv karakterene mellom som gir mening, og mest mirakuløst av alt er flyten god, selv om Bong tar seg tid og filmen varer lenge.

 

Dette er ikke en realistisk fortelling, altså, men en slags Matrix i togform, og lik den filmen tillater den seg det absurde i omgivelser og foto, med noen av de artigste og beste actionscenene i en slik type film på lang tid. Et saftig stykke kjøtt, og jeg lukter kultklassikerstatus lang vei. Skjønt ikke så mye kult her nede, for den åpnet med en million besøkende på to dager, noe som utkonkurrerer The Host som inntil nylig var den all time box office-kongen her (den relativt nye lederen er bland greie, forøvrig)

Link to comment
Share on other sites

 

http://media.sfx.co.uk/files/2011/10/Starship-troopers-191011.jpghttp://smhttp.14409.nexcesscdn.net/806D5E/wordpress-L/images/hitchcock-lifeboat-300x200.jpghttp://thelageeks.files.wordpress.com/2012/10/the-dark-knight-returns-part-1.jpeg?w=300&h=200&crop=1http://babyyoullbefamous.files.wordpress.com/2012/05/johnny-depp-dark-shadows-movie-image-3.jpg?w=300&h=200

 

 

Starship Troopers

Genial satire over amerikansk patriotisme og menneske i krig. Herlig overdriven, der spesielt reklameinnslaga (som visstnok er inspirert av Leni Riefenstahls propaganda) må trekkas fram. Stappfull av ironiske karakterar og situasjonar.

 

Lifeboat

Dialogdriven, spenningsfylt og karaktersterk.

 

The Dark Knight Returns: Part I

Kjølig og dempa i tona, atmosfærisk og mørk i stilen.

 

The Dark Knight Returns: Part 2

Storslått, stilsikker, brutal og politisk- og samfunnsengasjert. Gjennomført teikneserieliknande i stilen. Slutten står fram som eit lite antiklimaks, men elles det beste av Batmanfilmatiseringar, eit hakk over både Nolans og Burtons verker.

 

Dark Shadows

Byrjar lovande nok, i klassisk, gotisk Burton format, stilisert og stilsikker, lekkert designa med ei klype horror på toppen. Så faller den. Tidskjræsjhumoren er artig dei første fem minutta, men vert sidan oppbrukt og platt. Historia kunne knapt vore meir tafatt og uinspirert, framgangen er minimal. Fint at Burton prøver å vere vågal, i form av satsing på både sex og vald som drivkraft, men sexsekvensane i filmen må vere noko av det kleinaste som er prestert på fleire tiår.

 

Watchmen

Wannabepolitisk- og stilfull, samt endelaust utdratt. Historia er i seg sjølv interessant, men utføringa heller svak. Dialogen og spesielt voice-overene er i likskap med det karakterane i Sin City lirar av seg, latterlig overskriven. Ser veldig bra ut då, sjølvsagt.

 

Sucker Punch

Totalt innhaldslaust og musikkvideostilisert heile vegen igjennom. Men når effekttøs Snyder kunn satsar på det han kan best, og filmen presterer eit par dristige og engasjerande kampsekvensar, kan man i det minste påstå at denne er betre enn hans tidlegare filmar, sjølv om det ikkje seier så mykje.

 

The Tenant

Som alltid med Polanski: meisterlig oppbygd, snikande, mystisk og atmosfærisk. Dessverre er oppbygningen i dette tilfellet så lang og utdratt at den ressulterer i eit par unødvendige sekvensar. Elles er siste akt eit hårreisande, psykologisk mareritt, soundtracket er nydelig, fotoet lekkert og Hitchcockstilen koselig.

 

The Terminal

Platt. Eit godt eksempel på ein film der konseptet var langt meir spennande enn resultatet. Første del er først og fremst keisamt tam og uinspirert, med eit par glimt av humor og smarthet, men først og fremst prega av mange utdratte og unødvendige dødpunkt. Så sklir filmen ut og blir grusamt sentimental, samt forferdelig klissete og ekstremt klein. Ei lita overraskande vending mot slutten reddar filmen frå å bli eit lite makkverk.

 

Eit gjensyn med Jaws viste derimot Spielberg på eit litt høgare nivå. Veldig fin sommarfilm, lenge idyllsik, før så intens og isande, og til slutt ein engasjerande og spennande mann mot natur (ala dyr) film.

 

The Red and the White var fantastisk, skriver meir om den i 60-talls tråden.

 

Disneysommar med lillessøstra

http://img201.imageshack.us/img201/4265/8119292d7a64480m3.jpghttp://50mostinfluentialdisneyanimators.files.wordpress.com/2011/09/cj.jpg?w=300&h=200

http://img.over-blog.com/300x200/4/90/99/30/1940--Pinocchio.JPGhttp://a.abc.com/images/20040920/indexpages/moviesandspecials/bambi_big.jpg

 

Cinderella – Disney returnerer til det klassiske formatet, men situasjonane er ein smule utdratt, eit par av bikarakterane litt slitsame og filmen som heilhet kjenst litt preglaus, flat og tam. Dog framleis ein hyggelig og underholdande affære, med eit par innslag av god humor, vakker animasjon og enkelte sprudlande figurar.

 

Peter Pan – Ugløymeleg barndomsfavoritt. Eit nostalgisk gjensyn, med andre ord. Eit ekte og levande eventyr fylt med herlige karakterar, ein stor dose god og gjennomført humor, lekker animasjon, mykje sjarm og ei stor rekke høgdepunkt. Ei fin forteljing om barndom, drøymer og vår eigen evigvarande fantasi er den óg.

 

Pinocchio – Akkurat passelig søt og koselig, samt rørande og sårt om ansvar og einsamhet. Også ein av Disneys mest kyniske og mørke. Ein smule overdriven i moralen, men med tanke på at dette er ein klassisk teiknefilm kan man vel tilgje den.

 

Bambi – Behagelig og lågmælt tempo, vakker animasjon og menneskelig og ekte om oppvekst, kjærleik, liv og død. Ein av Disneys mest seriøse og sterke filmar.

Link to comment
Share on other sites

 

Hadde et gjensyn med The Red and the White for litt siden, har vel sett den 3-4 ganger nå, og den føles alltid like fersk, setter meg i en tilstand som for første gang.

 

Pacific Rim. Et velsmørt maskineri, får’n si. Men dette er maskineriet i det digitale, fysikaliteten er til å se og såvidt føle på. 3D-dybden og tyngden man ser på skjermen er nettopp det: noe man ser. Aldri noe man kjenner. Bildene er overraskende ”lette”, glir som kniver i mykt smør, og de digitale kjøringene kommer som store og raske dønninger, har sin innvirkning reint optisk men ikke kroppslig, truer aldri med å sette kinosetet i ubalanse. Ikkeno pusterom for klisjéene eller et tenkende øye, bare braket fra intensivert kontinuitet og metallyder som blandes med dinosauraktige hyl idet mennesketeknologiens knyttneveslag får sine fulltreffere. Noen har antyda at dette er satire i Starship Troopers’ gate. Jeg ser ikke helt den. Jeg tenker heller på noe jeg tenkte under kampscenen i undergrunnen i The Dark Knight Rises, der Batman og Bane denger løs på hverandre med sine tunge, umenneskelige kropper, så de detter og vannet spruter inn i ”linsa”/publikum: en wrestlingkamp iscenesatt av Hollywoods pyroteknikk. ”Se her, hva vi kan gjøre...” Kanskje overser jeg noe, gjerne argumenter for satire, mine kjære df-ere, men enn så lenge synes jeg dette ligner mer en tilfreds-dekadent oppvisning i teknologitestosteron. Resultatet vil jeg si er et sterkt tillfelle av terningkast 3,5.

Link to comment
Share on other sites

 

The Red and the White er jo også ein av tidenes viktigaste krigsfilmar.

 

Omtalen din av Pacific Rim fekk meg til å assosiere til ein anna, ny blockbuster eg nylig kom heim frå.

 

Man of Steel

Zack Snyders Supermannepos representerer eit trist kappittel i Hollywoods historie. Det som ein gong var sjarmerande og gledesspredende eventyr, har blitt til mekaniske og humørlause oppvisningar i teknologi. Før blei man tatt med på spennande skattejaktar eller utforskingar av ukjente dimensjonar saman med både heltar og skurkar fulle av liv, no tilbringar med heller to timar i eit bleikt og nitrist postapokalyptisk univers, der karakterane som ein gong fungerte som drivkraft, no kunn står fram som flate, eindimensjonale og umenneskelige stereotypar. Problemet er ikkje at Snyder lar vær å prøve, for ambisjonar for å gjere supermannuniverset meir seriøst og truverdig, samt tilføre det ein ekstra dimensjon og utforske konseptet djupare har han absolutt, men heller at alle forsøka han presterer er overflatiske og har like mykje djupnadd som eit flatbrød. For effektonanist Snyder er meir interessert i å flekke musklar og strekke strikken, men kva er vel gigantiske overdrivingar om dei manglar alt som kjem i nærleiken av humør, glede og generelt liv? Når det heile i staden ender opp som ein repiterande og endelaus orkan av ufølsamt maskineri. Tidlegare kunne man halvegs tilgje Snyders manglande evne til å skape noko anna enn CGIsandstormar, fordi leikent kameraarbeid, lekre fargar og herlig overdrivne slow-motion sekvensar drog filmane hans opp frå resten av elendigheten. Men når fotoet no er tamt og rotete, fargetoninga til tider fargelaus og dristige og gjennomførte enkeltsekvensar manglande, står ein igjen med fint lite. Mot slutten skvisas eit lite kyss innimellom alle eksplosjonane, men også dette er eit kaldt og umennesklig augneblikk.

Link to comment
Share on other sites

 

http://24.media.tumblr.com/ab6616fa59a486bbe44d173779d67918/tumblr_mqg97mMojo1sctzu2o1_500.pnghttp://24.media.tumblr.com/6f6ef2ff5f5338145aa1bfecec26b4a2/tumblr_mqhwn8Gwn91sctzu2o1_500.png

http://31.media.tumblr.com/4c761a7488105b5f2109eddf23b6c14a/tumblr_mqiu2irsj81sctzu2o1_500.pnghttp://24.media.tumblr.com/5361f7be8db7a0da8b55d28b171a4d6e/tumblr_mqlnz6rJOS1sctzu2o1_500.png

http://24.media.tumblr.com/f1d788ff9d4b063feec75bcb346d7c5d/tumblr_mqo2jpJM7i1sctzu2o1_500.png

 

Police Story - Noen fine action scener, noen morsomme scener og noen heftige stunts. kjøpesenter scenen var imponerende

Police Story II - Fortsatt morsom og underholdende, men kanskje én smule litt for lang. Den siste scenen var også temmelig imponerende.

Police Story III - Litt mindre underholdende og kanskje en smule mindre imponerende. Men fortsatt imponerende og underholdende.

Police Story IV - Enda mindre morsom, enda mindre underholdende og enda mindre imponerende. Noen gode scener men temmelig kjedelig i sin helhet

New Police Story - En twist på Police Story filmene, denne var mye mer deprimerende enn det normale morsomme. Hadde noe fine ting, men i sin helhet var den veldig rotere og nesten litt absurd.

 

http://24.media.tumblr.com/7630a3d14aea3a147fab82c0382d514a/tumblr_mqpwl52VVC1sctzu2o1_500.png

The Five Venoms - Jeg liker mere av det brutale slossingen, dette var stikk motsatt. Veldig rent og veldig tydelig "staged". Hele greia var egentlig dritt kjedelig.

 

http://24.media.tumblr.com/3b406ceb9e7e477cdb9c1735b2518006/tumblr_mqnfdo8uLD1sctzu2o1_500.jpg

Memories Of Murder [Rewatch] - En flott thriller på nivået til Zodiac og Se7en. Den er mørk, den er morsom, den er ett must see.

 

http://24.media.tumblr.com/30e8e97bac77de1f7a8076400be3b751/tumblr_mqrokzGq5a1sctzu2o2_r1_500.jpg

http://24.media.tumblr.com/88d91a87c7993470f6b70487d90f5663/tumblr_mqrokzGq5a1sctzu2o1_500.png

A Woman Under the Influence - Måtte ta ett par timer søvn etter denne filmen. Den var veldig "devastating", den drepte sjelen min. Veldig god skuespill fra alle og overall brutalt realistisk.

 

http://24.media.tumblr.com/2098050ae515cdb9060214014a394bcf/tumblr_mqxgjtH5e51sctzu2o1_500.png

Hausu - Dette var temmelig bizarr. Var ikke helt sikker på åssen type film jeg så i begynnelsen. Føltes mere ut som en "feelgood" komedie, men endte fort opp på mere horror. Kombiner Tim og Eric med Evil Dead 2, så har du Hausu.

 

http://24.media.tumblr.com/2529823ab4c95fc507542254619ea4a2/tumblr_mqxgnm2hoF1sctzu2o1_500.png

http://24.media.tumblr.com/f5525de24bff4ae887304314a790830d/tumblr_mqxgnm2hoF1sctzu2o2_500.png

XXY - Veldig flott. En "down to earth" film om intersex og kjønn. Den var veldig avslappende og interessant. Anbefales.

 

http://31.media.tumblr.com/2698656e72fd84cf8fe40e90aaf3a1a7/tumblr_mqxgtcSE1l1sctzu2o1_500.png

http://www.ultraimg.com/images/b9SpG.gif

Ex Drummer - En overraskende godt laget og "edgy" film om det meste. Mord, sex, musikk og annet. Jeg likte den.

 

http://31.media.tumblr.com/9dcd756ff64a1da9c02159f4540c361d/tumblr_mqxh749Epv1sctzu2o1_500.png

Deliver Us from Evil - En interressant film om en pedofil som hadde det morsomt med barn overalt han var. Ikke stol på katolske prester I say!

Link to comment
Share on other sites

 

The Toolbox Murders (1978)

 

De første 30 minuttene er veldig fornøyelige. Enkel, men effektiv og brutal nedslakting av tilsynelatende tilfeldige kvinner, som gjerne er nakne før eller mens de blir drept. Dette er alt som skjer i løpet av denne halvtimen. Vår maskerte morder vandrer rundt og tester ut forskjellige verktøy fra verktøykassa si på kvinner. Det er ikke noe plot, ingen spesielle karakterer og det er hvert fall ingen mening. Dessverre så finner folka bak filmen ut at de nesten burde ha et plot, og serverer hos en dørgende kjedelig "detektivhistorie". Overgangen er katastrofal og det føles som to helt forskjellige filmer. Ikke kult.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...