Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Interessante tanker som alltid, kiddo. Skal vurdere å starte journal, men liker egentlig å skrive/glemme.

 

Oz The Great and Powerful - Sam Raimi

 

Fetisjert teknosentrisme tatt til sitt mest ekstreme. Alle involverte har en dårlig dag på jobben, og selv Rachel Weisz er fullstendig bortkastet i Raimis kluntete hender. Sammen med seg har hun indie-favoritter som James Franco og Michelle Williams, samt Mina Kunis, men ingen av dem leverer noe som kan kalles skuespill. De uttaller håpløse replikker uten innlevelse, og det forutsigbare plottet hjelper ikke akkurat heller. Raimi begynner med å skyte periodeskildring i svart/hvitt, men den teknosentrerte humoren, gjort åpenbar av skiftet til farge når vi ankommer Oz og jaget etter ting som skal se imponerende ut i 3D, gjør dette til tidenes visuelle runk, og Raimi passerer dermed ærefulle navn som Peter Jackson, James Cameron, ja til og med magister Tim Burton når det kommer til visuell tomhet. Fabelen gir, i motsetning til Where The Wild Things Are og Coraline, ikke mening på noe nivå, langt mindre en mulighet til refleksjon, men blir en unnskyldning for å spytte i kirka i form av en frelseshistorie som er så utrolig at selv et barn vil gjennomskue den som en feiring av rasshølopptreden i form av Francos Oz. Disneys fall, representert gjennom blockbustere som de motbydelige Pirates-filmene, Legenden om Narnia-serien og Pixars (minus Brad Bird) herjinger fullbyrdes av Raimi, som virkelig trenger å gjenoppdage hvorfor han begynte å lage film. Slik jeg leser filmen er den et positivistisk makkverk om at spesialeffekter overvinner den stolte narrative tradisjonen til familiefilmen.

Link to comment
Share on other sites

 

12 stulyev (Twelve Chairs)

Sovjetunionen, 1971

Regi: Leonid Gaidai

Masete og rotete blautkakekomeide som snublar fullstendig ut av rytme. Den er basert på romanen med same namn av Ilf og Petrov og handlar om to fyrar som jaktar på bortkomne familiejuvelar som er sydd inn i puta på ein stol. Er denne Gaidai verdt å sjekke ut vidare, eller er alt like påtatt morosamt som dette?

 

Chelovek s bulvara Kaputsinov (A Man from Boulevard des Capucines)

Sovjetunionen, 1987

Regi: Alla Surikova

Raud blautkakemusikalwestern som eigentleg ikkje er så raud lell på grunn av misfarging av glasnost. Indianarane er ikkje på langt nær like sympatiske som dei visstnok skal vere i austtyske raude westernfilmar (som eg ikkje har sett noko av). Rett nok vert cowboyane skildra som usiviliserte tomskallingar, men ikkje verre enn i Blazing Saddles viss eg hugsar rett. Dette er ikkje politisk propaganda, men fyrst og fremst ei hyllest til filmkunsten. Ikkje berre leiker filmen seg med klassiske westernkonvensjonar, men den ytre handlinga tematiserer også filmmediet direkte. I tillegg byr filmen på ein handfull elleville actionscener som til og med overgår barslagsmålet i byrjinga på Limonádový Joe aneb Konská opera. Dessutan er det ustyrteleg morosamt å sjå amerikanske cowboyar snakke og synge på vaskeekte russisk - mykje morosamare enn kva ein skulle tru. Denne filmen er beint fram heilt vill!

 

Kagami no onnatachi (Women in the Mirror)

Japan, 2002

Regi: Yoshishige Yoshida

Den siste filmen til Yoshida handlar om tre generasjonar som møtast att etter at mellomleddet har vori sporlaust forsvunnen i fleire år. Det fyrste som slår meg er den krystallklare og utvitydige symbolikken. Den knuste spegelen på veggen symboliserer dei øydelagde familiebanda, og slik fortset regla. Fotograferinga er så til dei grader med på å understreke dette. Det blir Bergman for dummies. Ikkje at eg har noko imot det, for den enkle handlinga krev kanskje ikkje all verda til djup symbolikk, men eg tykkjer det er litt snedig lell. Same kva, musikken er ein fest for øyret. Kven bryr seg om at den skjøre pianoklimpringa gir overtydelege assosiasjonar til den nemnde spegelen på veggen når den er så fordømt herleg å høyre på? Jo da, det er ikkje så vanskeleg å finne innvendingar mot filmen, men likevel er den veldig bra.

 

Gantz: Perfect Answer

Japan, 2011

Regi: Shinsuke Sato

Fy blomstre meg ta, dette er rått! Andre og siste Gantz-film overgår forventingane – og det seier ikkje så reint lite. Gantz må vere ein av dei mest uføreseielege antagonistane i ein actionfilm nokon sinne! Topp underhalding!

Link to comment
Share on other sites

 

Såg Oliver Stones Savages. Den var temmelig middelmåtig, sånn alt i alt. Lyseblåe fargar skinner igjennom. Tempo på kameraarbeid og klipp er hurtig. Det heile er med på å gje filmen eit ganske moderne preg, og det kler den for så vidt. Men så var det dette med historieutvikling. Dette blir Savages største svakhet, det at den smørjer på med brutale valdssekvensar og vendingar i historia, men kva for? Kvifor? Kva vil Stone seie? Filmen manglar djupnadd og utover vert den berre meir og meir overflatisk. Vendinga på slutten er eit artig grep, men ender likevel opp som eit antiklimaks. Om Stone ville seie noko som helst med denne filmen, rakna det her.

 

DePalmas Obsession var ein skuffelse. Lite driv, legger seg tett mot Vertigo, men sett bort ifrå dei siste femten minutta, er filmen både uinteressant, tam og keisam.

 

Spring, Summer, Fall, Winter… And Spring var veldig, veldig, veldig fin.

 

Har også sett den forferdelige skrekkfilmen: The Messengers, skriver antageligvis eit par ord om den i journalen.

Link to comment
Share on other sites

 

Good Morning, Night av Marco Bellochio

 

Etter at jeg ble slått tilbake av Vincere, 2000-tallets kanskje beste film, var det nødvendig å dykke dypere i ouvren til en av Europas mest politisk bevisste regissører. Good Morning, Night handler om hvordan den røde brigade kidnapper og henretter Italias president Aldo Moro for forbrytelser mot arbeiderklassen, dvs. proletariatet. Good Morning, Night veksler mellom skildringer av indoktrineringen av Moro, hvordan hans psyke møter den sekteriske røde brigade, og gradvis smelter sammen, til han på Stockholm-syndromsk-aktig vis er villig til å innrømme skyld i udefinerte forbrytelser mot proletariatet. Bellochios film er et psykologisk kammerspill med identitet som innsats, hvor fasade utslettes av fanatisme, der sofistikert menneskelig samspill gradvis gir tapt for programfestet nonsense i form av propaganda. Spillet rundt Moro skildres kaldt og uggent, kidnapperne er like rådville som Moro selv, som til slutt reduseres til en nikkedukke for brigaden, som villig går i døden for udefinerte forbrytelser som en Josef K. Samtidig avsløres det komplekse forholdet mellom fascisme og kommunisme i Italia, Good Morning, Night er en geografisk skildring som viser ideers grobunn som noe mer komplekst enn resultatet av en sterk leder, som fullstendig uteblir fra filmen. Moro framstår som like utbyttbar som den røde brigade er blendet av egen sjargong, til og med paven reduseres til en serie klisjeer, idet Moros familie nekter å delta i den offentlige begravelsen, kanskje fordi de mener at offentlighetens omskiftelighet er den egentlige grunnen til at Moro henrettes. Men alt dette skjer i filmens siste dokumentaristiske scene. Good Morning, Night er virkelighet og fiksjon, kanskje virkelighet som fiksjon, idet filmens egentlige narrativ følger hovedrolleinnehaver Chiara (Maya Sansa), en brigaderinne på 23 år som fanges i en kvasirevolusjonær diskurs når hun, av uvisse årsaker, ender opp som en av Moros voktere. Det hintes om kjærlighet og uskyld, om vilje til å opprettholde en fasade for å fornekte demokratiets idealer og understreke egen virkelighet som revolusjonære heller enn terrorister. Her henter Good Morning, Night mye av sin aktualitet, som et oppgjør med menneskelig program-handling stilt ovenfor en komplisert virkelighet, og problemet ved å dømme samtidig som man selv fører dialektisk bevis for fortellingen. Motsetningen mellom terroristene og samfunnets kanaler ligger i at begge definerer seg selv som sannhetsbæreren, som representanter for folket, og at begge vil gjøre alt for å opprettholde denne fasaden av å vite bedre. Moro henrettes, ikke fordi han tror på noe, men fordi den røde brigade trenger å definere en fiende, og slik får beretningen sin politiske kraft. For Bellochio seirer demokratiet ved at kidnapperne ikke får dødsstraff, det vil si at de defineres som inntrengere på politisk, moralsk eller til og med etnisk grunnlag, og denne bevisstheten bærer en optimisme som ikke eksisterer i internasjonale terror-narrativ, måtte antagonisten hete Bin Laden, Hussein eller Kim Jong. Dobbeltheten i disse narrativene kontrasteres med Moros lojalitet til familien, og familiens lojalitet til ham. Good Morning, Night nyanserer dermed symbolet i martyrdøden.

 

Chiaras fortelling er en ganske annen. Hun hjemsøkes av Moro, hvis foreliggende død virker uunngåelig, og fanges i en surrealistisk virkelighet av paranoia, dobbeltbetydninger og identitetsutslettelse. Til slutt blir hun et offer for sin egen determinisme, idet hun fantaserer fram en ikke-dødelig utgang på kidnappingen, for så å ikke gjennomføre planen. Hun er tvileren, idet visuell og narrativ makt skaper et parallellt univers hvor Moro, redusert til en skygge av seg selv, vandrer ut av leiligheten han har blitt holdt i, men Chiara har ikke mot til å handle på sin egen tvil. Sansas prestasjon handler om forbrudt skjønnhet, om fornektelse, om usikkerhet, om seksuell ambivalens, og det at hun ikke forløses kan både ses på som et vitnesbyrd til menneskets konfliktfylte identitet og ren determinisme. Good Morning, Night er like gåtefull som tittelen, og snakker et ambivalent og ambiguøst språk på grensen mellom virkelighet og drøm.

 

Link to comment
Share on other sites

 

Victoria med mor. Nei. Fotoet er fint, og glimtvis berører det, men som helhet er det stivt, livløst og lite relevant. Iben Akerholt i hovedrollen har noen merkelige replikkavleveringer og kjemien mellom henne og Jakob Oftebro er nesten fraværende, sistnevnte er sterkest når han får stå alene. Klarer ikke helt å se hva filmskaperne vil med adapsjonen, en Victoria-tolkning som ikke dirrer er jo bare sløseri med tid og talent.

Link to comment
Share on other sites

 

Rundskop - Syns settingen rundt denne var interessant; Kyr, kjøtt og hormonmafia. Dessverre skifter fokus stort sett på den tragiske hovedfigurens barndom, og mestringen av hans handikap i forhold til det kvinnelige kjønn. Ender i en småslapp europudding vi får servert så altfor mye av, ikke spesielt bra på noen områder egentlig. Forglemmelig.

 

House at the End of the Street - Rævmøkk. Styr unna.

 

Game Change - Relativt solid tv-film om det amerikanske valget i 2008, og da spesielt om Sarah Palin. Forsåvidt ikke så mye nytt som man ikke visste eller har hørt om fra før, men interessant å se bakgrunnen og spillet rundt valget av Palin som visepresident. Lett å være etterpåklok og le av hele greia, men der og da får man forståelse for at et såpass vågalt trekk kunne gi belønning, for republikanerne hadde svært få kort å spille ut på bordet.

 

Les Miserables - Jeg visste jo på forhånd at dette ikke er noe for meg, og det ble helt klart det som kommer til å bli stående som årets snodigste filmopplevelse. Her skifter det fra det helt mektige, til scener med flau bismak i munnen. Noen sanger var givende og traff meg, men da i helt klart mindretall, for ofte føltes filmen som en lidelse. Igjen kudos til Tom Hooper; selv om dette, som Kongens Tale, er tradisjonell Oscarmat, så disker han opp med overraskende radikalt kameraarbeide for slik film å være, noe jeg satt pris på filmen igjennom. For å snu noe negativt til positivt, det er jo en opplevelse å høre Russel Crowe synge med sin begrensede stemmeprakt, men det hadde holdt med en sang, 6-7 nummer blir i overkant.

 

The Devils - Nydelig. Hvorfor i alle dager har jeg ikke fått med meg denne før?

 

The Paperboy - Lee Daniels (Precious) lager en dritfilm hvor eneste mål virker å være å provosere med noen "sprø" scener hvor Nicole Kidman tisser på en fyr skrevende i bikini på stranda, og mastruberer foran alle under et fengselsbesøk. Det eneste provoserende her er hvilken talentløs fyr Daniels er.

 

Berberian Sound Studio - Nydelig igjen. Burde jo soleklart ha fått alle lyd-Oscarene. Strickland følger opp den meget solide debuten Katalin Varga med noe helt annet, og setter seg selv på kartet for fremtiden.

 

The Invisible War - Oscarnominert doku om mørketall og unnlatelse til å følge opp voldtekter i militæret. En veldig klassisk fortalt dokumentar, og den får jo fram problemet ganske klart. Men jeg klarer ikke helt å bli engasjert da vi blir stadig vekk druknet av informasjon, tall og statistikk, som gjør at de personlige, mer gripende historiene kommer litt i skyggen.

 

Stories We Tell - Comeback fra Sarah Polley etter den kjipe Take This Waltz. Her røsker hun opp i sin egen personlige familiehistorie, som jo mildt sagt er en avansert sammensatt sak. Men Polley trekker i de riktige trådene, balanserer og får frem nyansene hos alle sine familiemedlemmer, og legger frem en historie med flere lag, sannheter og versjoner enn man kunne ane. Kan fort bli en av årets beste dokumentarer.

Link to comment
Share on other sites

 
Network i kveld. Tror jeg endelig har funnet toppunktet for feilfri og effektfull replikklevering her (cue pretender for "Verdens Beste"-harselas). Utallige timer med filmhistorie har vært verdt det bare for denne ene linjas perfeksjon. Faye Dunaways "then don't leave me."




Satt med frysninger i et par minutter etterpå. Har sett denne leveringen 10 ganger på youtube etterpå. Jeg vil ramme den inn, eller sove ved siden av den.
Link to comment
Share on other sites

 

Margaret

USA, 2011

Regi: Kenneth Lonergan

Ein kjensleladd film om ei tenåringsjente som kjenner seg delvis skuldig i ei trafikkulykke. Med det rike rollegalleriet fortener filmen speletida på to og ein halv time (det finst også ein versjon som varar i tre). Bra at filmen tar seg tid til å stappe litt kjøt inn i dei mange birollene. Diverre går filmen på ein smell i andre halvdel og rotar seg bort i såpeliknande kjensleporno. Det som byrjar som eit karakter- og kjensledrive drama med narrativ retningsløyse, utviklar seg til å verte ei kriminalhistorie der alle skrik i øyra på kvarandre og alt som heiter menneskelege relasjonar liksom skal stå på spel. I avslutningsscena bikkar det verkeleg over ende. Den krunglete produksjonshistoria til filmen er meir spennande enn sjølve resultatet.

 

Wolmido (Wolmi Island)

Nord-Korea, 1982

Regi: Gyong-sun Cho

I desse Nord-Korea-tider passa det bra å sjå om landet har noko å varte opp med på filmfronten. Det er ein ukjent filmnasjon for meg, og dette gav overraskande nok meirsmak – overraskande fordi nordkoreanske filmar sikkert nok er overfylt med propaganda, men så er det nettopp dette som gjer filmen sjåverdig. Wolmido er ein krigsfilm som tar føre seg ein episode under Koreakrigen, der ei gruppe nordkoreanske soldatar har berre fire kanonar tilgjengeleg når femti tusen amerikanarar går til åtak. Den intense propagandaen er mykje verre enn i nokon Sovjetisk populærfilm eg har sett. Begeret sprutar over når ein amerikansk gissel (spelt av ein nordkoreanar som snakkar gebrokkent engelsk) på eit knips vert overtydd om at nordkoreanarane er dei verkelege heltane i krigen. «Eg har aldri sett så tapre menn som desse før, som elskar fedrelandet sitt så høgt,» seier han mot slutten av filmen. Filmen som film er ganske sprø og klisjéfylt, men likevel er den unekteleg interessant som propagandafilm.

 

Jag etter vind

Noreg, 2013

Regi: Rune Denstad Langlo

Det må vere trist å bu på landbygda i norsk film. Der finst det berre sære og ugjestmilde tullingar som ikkje har noko anna å finne på enn å glo i veggen eller å hamne i konflikt med naboen. Jag etter vind er like stusseleg som miljøet den prøver å framstille. Miljøskildringa vert ikkje akkurat meir overtydande av at det finst like mange dialekter i dette lokalmiljøet som det finst innbyggjarar. Språkproblemet høyrest kanskje ut som ein bagatell, men når språk er eit gjennomgåande tema i filmen (fritt etter hugsa: «Mistar du språket ditt, mistar du seg sjølv.»), rasar truverdet saman som tårnet i Babel. Viss dette skal vere framtida til Denstad Langlo, kan han like godt leggje kameraet på hylla. Nord var veldig god, så eg vonar Jag etter vind berre er eit sleivspark.

 

Hobitit

Finland, 1993

Regi: Timo Torikka

Fjernsynsserie på 9 episodar basert på The Hobbit og The Lord of the Rings, men som fokuserer på Frodo, Sam og Gollum etter splittinga av brorskapet. Å adaptere Tolkien med minibudsjett er eit tullete påfunn, men resultatet er ikkje fullt så ille som det høyrest ut som – berre nesten. Vi slepp Orlando Bloom og idiotiske «Let’s hunt som orcs»-replikkar, og vi får møte Tom Bombadil. Ankepunktet mitt mot filmen er at den ser ut som teater. Historia krev mange ulike innspelingsstader, men her har ein valt å løyse dette med å presse inn så mykje som mogleg i lange tablå, truleg på grunn av lita lommebok. Dette går ut over flyten. Det vert ikkje mindre rotete av at actionscenene vert uoversiktlege når filmskaparane ikkje har råd til å vise fram balrogen og Shelob, sjølv om dei begge er til stades i filmen. Kvifor ikkje kutte ut dei heilt? Den overdrivne bruken av nærbilete – som sikkert også kjem av tronge kår – gjer meg ytterlegare desorientert. Eg trur det er bortimot umogleg å hengje med i historia viss ein ikkje har kjennskap til ho frå før. Musikken er heilt på trynet. Mesteparten er filma i studio, der forgrunnen er lagt oppå bakgrunnen, noko som gir eit snedig og tidvis spennande målingsstrøk på ein elles visuelt irriterande film. Eg liker også at mykje av historia vert fortald frå ståstaden til Sam, slik som i boktrilogien. Også må eg nemne at Gollum er like herleg her som i Peter Jackson sine filmar. Dette er ikkje den verste Tolkien-adapsjonen (teiknefilmane The Hobbit og The Return of the King stikk av med den tittelen), men det seier kanskje ikkje så mykje. Ein mislukka adapsjon, sjølv om den overgår Jackson-versjonen ganske vesentleg på enkelte punkt.

Link to comment
Share on other sites

 

House of Mirth - Terence Davies

 

Gillian Anderson, sjokkerende glimrende, som sositetsfruen Lily Bart i Davies' filmatisering av Edith Whartons mesterverk House of Mirth, eller Gledens hus som den så lite poetisk heter på norsk. Davies' akutte sensibilitet gjør seg gjeldende idet han nærmest åpner romanen side for side, og gradvis skreller bort lagene av sosiale koder som omkranser Lily, i hovedsak gjennom en dialog som utfordrer både isfjell og kjensgjerninger. Davies lærer deg ikke bare å se film, han lærer deg språk, som er filmens egentlige maktmiddel idet Lily ikke er villig til å spille det sosiale spillet og faller i unåde blant sine egne. Trossende går hun til grunne idet en spillgjeld blir et utpresningsmiddel, hvor Lily faller tilbake på det eneste kvinner med sikkerhet kan selge: kroppen sin. Balansegangen er likevel skjør. Aldring og rykte står som utslagsgivende for kvinnens kjøpekraft, og Bart svikter fordi hun ikke tar spillet seriøst, akkurat som spillegjelden er et uttrykk for kjedsomhet og konformitetstrang. Det genuine og emosjonelle, representert ved advokaten Lawrence Selden (Eric Stoltz), som er Barts fortrolige, hennes elskede, har ingen plass i denne sfæren, hvor Selden, fordi han må jobbe, blir like mye utenforstilt som Bart, fordi hun må finne en ektemann, er. Lilys feilvurderinger får allikevel enorme konsekvenser idet hun beskyldes for erotisk løssluppenhet, noe som i kombinasjon med spillegjelden gjør henne uegnet som kone. Sositeten kutter alle bånd idet Lily ses på som en moralsk fare, og spillet rundt henne fører til en fullstendig utestengelse som ender med en reversert klassereise, sykdom og død og tapt kjærlighet. Ironien er til å gråte over, for Lily har muligheten til å snu spillet på hodet, men resignerer idet hun sviktes av Selden, i det minste i egne øyne. Martyrkomplekset er åpenbart en konsekvens av sosial indoktrinering blandet med en viss skjødesløshet det er fristende å tilskrive kjønnsdiskriminering. House of Mirth beskriver en virkelighet der sosiale koder møter følsomhet, og beseirer den fullstendig. Det dekadente miljøet som skildres defineres av sin egen lattervekkende tiltrekning til luksus, og en forståelse av penger som noe som "er der" for å gå i arv. Den blander århundreskiftets optimisme med sosiale ulikheter, og beskriver en god kvinne som faller fordi hun ikke mestrer omgivelsene sine, og står for sin beslutning om å ikke nedlate seg moralsk for å spille kortene sine best mulig. Lagene av mening kommer i hovedsak til uttrykk gjennom dialogen, og symbolene kan virke banale hvis du tolker dem som en del av et puslespill (dårlig kortspiller=mestrer ikke det sosiale spillet), men om du ser bak kortene, tar Davies' filmatisering for seg en nøkkelperiode i moderne historie, og skildrer den med eksakthet og relevanse.

Link to comment
Share on other sites

 

A porcelánbaba (The Porcelain Doll)

Ungarn, 2005

Regi: Péter Gárdos

Tredelt episodefilm basert på tre noveller av ungararen Ervin Lázár. Alle historiene gjeng føre seg i eit lite bygdemiljø og får uventa overnaturlege vendingar. Filmleiken som fyller dei fyrste 5-6 minutta må vere noko av det beste eg har sett. Eg har ikkje heilt sansen for svartkvittfotoet i den midtarste novellefilmen, men elles har eg ingenting å utsetje filmen på. Søt og snedig film. Midt i blinken for alle som liker György Pálfi.

 

Tales from the Gimli Hospital

Canada, 1989

Regi: Guy Maddin

Eg får sanneleg ikkje til å skrive noko om denne – korkje fornuftige eller ufornuftige ting. Eg trur det hadde vori lettare for meg viss eg var i stand til å skrive veldig subjektivt, men det har eg ikkje noko talent for. Det einaste eg klarar å krote ned er at den ikkje heilt innfridde dei skyhøge forventingane eg hadde.

 

Szürkület (Twilight)

Ungarn, 1990

Regi: György Fehér

Hypnotisk og uhyggjeleg! Utgangspunktet er ei krimhistorie, der ein detektiv skal spore opp ein ukjent barnemordar. Ganske konvensjonell krimhistorie, høyrest det ut som, men Féher er i ei heilt anna gate. Han liknar mykje meir på Béla Tarr. Slektsskapet kjem tydeleg fram i kombinasjonen av sakte kamerarørsler, lange innstillingar, svartkvitt-foto, ungarsk landsbygd, tåke i mørkret og skodespelarar som følgjer kameraet (ikkje omvendt). Kameraet stirrar ofte på bokhovudet eller på beina til karakterane og skapar ein ekstremt utrygg atmosfære, som vert forsterka ytterlegare av den buldrande og repeterande musikken. Fy flate, kva skal ein seie til dette? Fehér er ikkje berre kliss lik Béla Tarr, men han er også like god! Rett inn på topp 20-lista mi!

Link to comment
Share on other sites

 

Spring Breakers - Harmony Korine

 

Kunstens maniske forhold til det vakre står som vaiende påle i Spring Breakers, enda en uinteressant og stigmatiserende Korine-film. Fire jenter forlater den lille hjemplassen sin for å breake, og ikke overraskende blir det en ferd inn i det ville og vakre. Det begynner med et ran, konsekvensløst, som forhåpentligvis representerer hvordan hvite middelklassekids har drept svart kultur, men med Korine kan man aldri vite. Kanskje er han bare enda en rasist? Spring Breakers' ironiske oppvarming idet vi møter Faith (Selena Gomez) (nei se, Korine har mestret trikset med å gi symbolske navn til sjablongene sine), bibelberte med dårlige venner og en forkjærlighet for rusmidler og sex, men det siste bare på liksom fordi hun heter Faith og er for god til sex, som romantiserer søsterskap i form av vill flørt med substanser som totem for utveksling av erfaringer rundt det å bli et selvstendig menneske. Alt vel så langt? Nei, Korine romantiserer ikke rus som en god hedonist, han bidrar heller til en slags mystifisering av rusen som får varsellampene til å lyse. Alarmen utløses likevel ikke før selvrealiseringssvada akkompagnerer nærbilder av pupper, rumper og skritt. Sublimt, min godeste Korine! Det er som å møte en moralist i fornektelse, dette. Den ironiske bibelfikseringen tidlig i filmen gjør dette om mulig enda mer pinlig. Det er som om Korine insisterer på at vi kan ha moral uten historie, men så forviller seg inn i en eksistensiell depresjon som varer filmen ut. Når det har gått et kvarter er det nemlig slutt. Jeg får ikke lenger semi-ereksjon av alle de flotte ungjentene, de slikker ikke på lolipoper i en av filmens Kubrick-referanser (Lolita), men det hele degenererer heller til en slags pervers vri på Den mekaniske Appelsin, uten vidd eller, for den saks skyld, nadsat, men med ulidelig gjentatte mantraer om å "utvide horisonten" og "leve den amerikanske drømmen". En fest går av hengslene, våre femme fatales blir arrestert, før de kjøpes (fri) av Alien, en nihilistisk gangsterrapper som lever drømmen gangsterrappere snakker om på skive. Look at my shit! I've got shorts in every colour, I've got designer shirts, I've got Scarface on repeat. Uheldigvis er det ikke snakk om rapperen, men et ironisk vink til hvordan svarte gangstere tok til seg De Palmas definerende og flengende kritikk som sin egen historie. Franco suger på pistolmunning avbrutt av latterlige monologer på kvasirim og sesjoner med piano i hagen, mens fire jenter blir til to idet konflikten med Francos tidligere kompanjong (Gucci Mane) eskalerer. Faith er den første som forsvinner, og med det all emosjonell interesse for det som foregår, da resten av karakterene defineres av dop, penger og sex med litt dreping attåt. Synd for Korine at Spring Breakers ikke tåler saumfaring. Resten av filmen domineres av banale ejakulasjon/drap-kryssklippinger, og man kan nesten gjette at det er fotografen fra kalkunen Enter the Void som står bak kinematografien, idet jentene og Franco etter å ha blitt beskutt, bestemmer seg for å ta hevn. Massakren dette resulterer i forsøker seg på komikk, men blir grovkomisk fordi den er så klønete utført. Spring Breakers har flere billige triks i ermet der den hinter til forholdet mellom drøm (amerikansk eller ei) og virkelighet, og når jentene bestemmer seg for å "go good" på slutten av filmen, er det nesten så du undres over hvorfor Kubricks nihilisering av A Clockwork Orange ikke endte på samme måte bare for å understreke det absurde som ligger i dårlig tematisk håndverk. Kanskje har ikke Korine ment å lage en film som stigmatiserer svart kultur, som kritiserer nakenhet fordi det er iboende moralsk forkastelig, som avkler unge kropper med flauhet fordi det ikke sømmer seg. La oss kalle ham den motvillige pornografen. Spring Breakers hadde nemlig gjort seg langt bedre som erotisk thriller, så vi får håpe på en åndelig hyllest av Brian De Palma.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Jack Reacher - Det er ikke vanskelig å se at denne er en bokadapsjon, for språket, dialogen og plottet føles ikke tilpasset film for fem flate øre. Jeg satt flere ganger og lurte på om de faktisk prøvde på noe morsomt, eller var ironiske, uten at det endte med noen av delene. Så det blir en rimelig svak gjørme av en film man blir vitne til. Tom Cruise vaser stort sett rundt som en malplassert rappkjefta machomann, mens man får en bonusopptreden av Werner Herzog som enda mer malplassert og meningsløs skurk. To tomler ned, en halv stjerne for en litt tøff biljaktscene det brummet av i subwooferen.

Link to comment
Share on other sites

 

Gjensyn med...


The Evil Dead (Sam Raimi, 1981), Evil Dead II (Sam Raimi, 1987) & Army of Darkness (Sam Raimi, 1992)



Ikke så mye å si, enn at dette er gjensyn som alltid gleder.



Samt også sett...



Idle Hands (Rodman Flender, 1999) - Helt streit horrorkomedie, som har opparbeidet seg et kultstatus. Interessen min dabber noe av mot slutten, hvor jeg føler at det sklir litt for mye ut. Uansett, helt streit.

Link to comment
Share on other sites

 

Rancho Notorious

USA, 1952

Regi: Fritz Lang

Eg er like lite erfaren som ein nyklekt kjukling når det gjeld amerikanske westernfilmar før Hollywood-rennesansen, men eg skjønner såpass at denne snedige filmen skil seg litt ut frå klassiske westernfilmar. Dei tullete avbrota med song er ganske artige; filmen får eit herleg useriøst og fleipete preg av dei. Elles er ikkje dette det heilt store. Kanskje er det balansen mellom fjas og alvor som eg ikkje heilt godtar. Både Lang og Marlene Dietrich har gjort betre saker tidlegare.

 

Arven
Noreg, 1979

Regi: Anja Breien

Absolutt ikkje verst! Filmen er fin å sjå på, og dei flottaste interiørscenene luktar det til og med litt Asp/Nykvist av. Breien er litt for ivrig i å fleske til med dramatikk og konfliktar, slik at kritikken av middelklassen og materialismen tidvis vert for overtydeleg. Men elles er dette veldig bra, og Cannes-nominasjonen er ikkje ufortent. Det er rett og slett ein skandale at filmen ikkje finst på DVD.

 

Trinadtsat (The Thirteen)

Sovjetunionen, 1937

Regi: Mikhail Romm

Ti raudingar, ein geolog og eit ektepar okkuperer ei brønn i Karakum-ørkenen, men vert overraska av 200 mann frå den muslimske Basmati-rørsla som går til åtak. Trinadtsat er sterkt inspirert av krigsfilmen The Lost Patrol (1934) av John Ford, og det var visstnok ingen ringare enn Stalin sjølv som kom med ideen om å lage ei sovjetisk nyinnspeling. Med bøttevis av action, ørkensand og riddarleg heltemot kan dette likne på eit tidleg utgangspunkt til austernsjangeren, men dette liknar tross alt meir på ein krigsfilm enn på ein westernfilm. Fyrst og fremst er dette ein ganske beintfram propagandafilm full av utvitydig død-for-stalinismen-moral. Filmen framstiller ørkenen interessant – som eit levande vesen blotta for miskunn – når den tar seg tid til å skildre korleis sanden rasar nedover sanddynene og gravar ned lika. Eit lite stykke filmmagi i ein elles signalraud propagandafilm.

Link to comment
Share on other sites

 

The Hole (Joe Dante, 2009) - Ikke fan av slutten, men jeg kan leve med det. Kos.

 

Dead End (Jean-Baptiste Andrea & Fabrice Canepa, 2003) - Flat historie med noen sloppy scener. Men jevnt over god stemning. Ikke overdreven bruk av gore. Humor, mørk sådan. Ray Wise. Plenty av Lynch-referanser over hele fjøla. På langt nær en stor film, men fin liten lavbudsjettskrekkis.

 

 

Gjensyn...

 

Army of Darkness (Sam Raimi, 1992) - "Hail to the king, baby!"

 

The 'Burbs (Joe Dante, 1989) - "God I love this street."

Link to comment
Share on other sites

 

Spring Breakers:

 

Først og fremst må jeg si at det er gledelig at Korine vender tilbake til "mainstreamen" og beviser at han kan lage "ordentlig" film etter et tiår med marginale eksperimenter bak seg. Synes Spring Breakers lykkes godt i å forene stilen hans med en mer konvensjonell dramaturgi. Historiefortellingen er lineær, nesten eventyraktig i formen, men narrativet utvikles gjennom nesten stillestående tablåer av repetetive bilder og replikker, som gjør at hele filmen oppleves som et diffust, fragmentert minne. Ofte er den veldig, veldig vakker (f.eks i Skrillex- og Britney Spears-sekvensene, kanskje de eneste stedene hvor filmen virkelig lykkes for min del), og kombinasjonen av drømmende fortellerstemme og Korines øye for flyktig skjønnhet minner ofte om en mindre pretensiøs Malick. Fin formspråk og fortellerstil altså, men når det kommer til selve historien som fortelles er jeg dessverre mer på linje med Engangsgrill over her. Korine har alltid vært en veldig uironisk, direkte filmskaper, men her føler jeg han prøver på en balanse av samfunnskritikk og estetisering som ofte tipper over i en slags kåt avsky, idet nærbilder av pupper avløses av marerittaktige festsekvenser, kobla til overtydelige referanser til den amerikanske drømmen og mediepåvirkning ("gjør det som et videospill", gjentas det til det kjedsommelige over den første sekvensen). Tror filmen er mindre moraliserende enn Grillen leser den, men jeg opplevde den ofte som veldig forvirret over hva slags historie den prøver å fortelle. Reint filmisk er Spring Breakers en berusende opplevelse, men den rakner når man forsøker å gå den nærmere i sømmene.

 

For de som ikke har fått det med seg, er Harmony Korines Reddit-AMA antageligvis den beste AMA-en noensinne.

Link to comment
Share on other sites

 

Blitt ekstremt lite film i det siste. Filmlysten kom for alvor tilbake i går.

 

http://www.globaltimes.cn/Portals/0/attachment/2011/8357c732-f992-4469-860a-80b014650978.jpeg

 

Ang Lee gjev oss ein stor dose vakre bilete gjennom god utnytting av CGI effektar, i Life of Pi. Ein film som skapar ein veldig behagelig rytme gjennom kjølig kameraarbeid og rytmisk klipp. Dei visuelle effektane blir filmens store drivkraft, først og fremst til dens fordel. Lee teiknar eit interessant skilje mellom menneske og dyr i Life of Pi. Tigeren kan temmast, men er ikkje i stand til å føle i same grad som menneske. I den klassiske hollywoodfilmen ville forholdet mellom guten og tigeren blitt overdrivi lada med kjensler og tigeren ville blitt urealistisk påført menneskelege kjensler. Dyret ville blitt ein kosetiger, den ville antageligvis vandra rundt i hagen til hovudpersonen på slutten. Dei ville sett på kvarandre og smilt. Dei hadde blitt venner, på ein sukkersøtt måte. Men dette unngår Lee.

 

Sett bort i frå dette, kjenst midtpartiet i filmen ein smule utdratt. Eller, om utdratt kanskje blir feil å seie, så i alle fall ganske tomt. Eg ynskjer meg fleire utdjupingar og utforskingar frå Lee, ettersom han tar seg såpass god tid. Det blir for utydelig korleis det å drepe ein levande skapning går inn på ein buddhist.

 

Eg liker korleis Lee rundar av. Han har laga ein veldig optimistisk film, som ser positive sider ved både religion og vitskap. På slutten handlar det i grunn om man ville velje å tru på det sannsynlege eller opne seg for det utrulege.

 

http://sparklyprettybriiiight.com/wp-content/uploads/2013/02/Silver-Linings-Playbook-Pat-and-Tiffany.jpg

 

Silver Linings Playbook var veldig fin. Den konstruerer realistiske og truverdige karakterar utan å overdrive i nokon retning. Og karakteranes problem blir fort tydelige. Enten er dei alt for opne eller alt for lukka. Enten er dei alt for opptatt av å søke lukka eller så er dei alt for sikre på at dei alt er lukkelige. Dette kjem fram i både hovudpersonane og bikarakterane.

 

Bodskapet er for så vidt ein klisjé, i si beskriving av menneske som er alt for opptekne av å bevisst søke det dei trur er lukka når den eigentlege lukka er rett framfor nasa deira. At man blir alt for besett av å sjå bakover når man heller burde rette blikket framover. Men det er ikkje det som er så fint med Silver Linings Playbook.

 

Nei, det er heller korleis den nøytralt og avslappa skildrar forelsking og sjalusi. Korleis den aldri overdriver kjenslene hos hovudpersonane, men at publikum fort forstår at Jennifer Lawrences karakter er forelska i Pat. Det er så herlig at filmen ikkje ein gong seier dette. Men like vel forstår me det. Fordi det er menneskelig. Fordi man kan kjenne seg igjen i situasjonane filmen malar fram.

 

Og derfor er det litt skuffande når den forhasta slutten kjem. Når Russell plutselig fekk hastverk, bestemte seg for å la det heile ende klassisk og lukkeleg og kaste det elles uttørka bodskapet i fjeset på sjåaren. Greitt nok at det ender godt, sjølv om det stadig vekk irriterer meg med slike slutter, kan eg leve med det. Problemet er avrundinga. Den kunne vert gjort så mykje roligare. Sånn som resten av filmen.

Link to comment
Share on other sites

 

Ingen som ser Varg Veum filmar her lenger? Høhøh...

 

 

Varg Veum – Falne engler

Verkar som desse filmane har satt seg som mål å få karakterane, dialogane og situasjonane sine til å stå fram som så unaturlig og lite truverdig som mogleg. Å overspele alle mulige kjensler er skodespelarane spesielt glad i. Falne engler er heller ikkje særlig flink til å byggje opp spenninga si, sidan drapa liksom berre ramlar inn her og der. Men filmen har faktisk eit hint av mystikk ei god stund. Desse Varg Veum filmane har alltid vore ganske flinke til å blåse opp store løyndommar og få det til å verke som det skjuler seg noko stort og spesielt under overflata. Og nettopp derfor ender slutttwisten opp som eit ekstra stort antiklimaks, så pinlig simpel og latterlig dum som den er.

 

Varg Veum – Skriften på veggen

Falne engler var kanskje dårlig, men ingenting i forhold til denne suppa av ein real kalkun. Først og fremst: skodespelet er heilt innforjævlig. Her snakkar me heilt på botnnivå, der desse såkalla ”skodespelarane” leser den elles stive dialogen ordrett frå manuset. Nemnast må spesielt Lene Nystrøm, som har mindre å spele på enn ein stein. Og færre ansiktsutrykk enn Steven Seagal.

 

Kameraarbeidet og klippinga prøver på ynkelig vis å vere eksperimentelt og leikent, i form av jump-cuts og handheldt kamera. Vel, det bidrog heller til eit enormt rot av usamanhengande og lite rytmisk redigering og humpete og kvalm filming.

 

Dårlig klipping tas til det ekstreme i det filmen presterer ein av sine mest absurde augneblikk og det heile byrjar å grense til det komiske. Lene Nynstrøms karakter (grøss) kjem lukkelig heim, fordi ho og Veum har fått kjøpt eit billig og fint nytt hus. Dei smiler og ler begge to, før dei plutselig i neste bilete har heftig sex. Her gjekk det frå Nystørms falske latter til knulling på under eit sekund. Jaggu meg, filmskaparen har ikkje akkurat tatt seg god tid her du gitt. Ingenting i mellom, rett på sak.

 

 

Og så kjem med til slutten. Joda, Skriften på veggen er faktisk ikkje like tynn i plottet som Falne engler var, det skal den ha. Likevel skriver den seg inn som ein klassisk Veum film, med den typiske historia om den rebelske, lause og dopavhengige tenåringsjenta som roter seg inn i feil miljø. Sei meg, handlar Varg Veum filmane om noko anna enn dette sånn eigentleg?

 

Men vent, det er ein ting me har gløymt. Filmane i Veumserien må nemlig ta seg til drastiske grep for å halde på engasjementet til sjåaren heile vegen, så derfor har filmskaparane… spoiler alert… bestemt seg for at vår kjære privatdetektiv skal skyte seg sjølv i hovudet. Greitt nok, då er me jo kvitt desse møkkafilmane ein gong for alle. Men den gong ei, han vaknar nemlig til livet knappe sekunda etter.

 

Eg vet ikkje kva det er med desse filmane og skape gigantiske plotthøl, men dei er i alle fall fryktelig glad i det. Floberg spør på slutten av filmen korleis Veum klarte å løyse saka ved å skyte seg sjølv i hovudet. Vel, eg lurer heller først og fremst på korleis i helvete han overlevde det. Ei lita form for forklaring hadde vore fint.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Tsirk (The Circus)
Sovjetunionen, 1936

Regi: Grigori Aleksandrov og Isidor Simkov

Humoristisk musikal basert på skodespelet Pod kupolom tsirka (Under the Big Top) av Ilf og Petrov. Handlar om ein amerikansk sirkusartist som rømmar frå rasistiske USA saman med sonen sin fordi sonen er svart. I Sovjetunionen er alle derimot vennlege mot dei, bortsett frå ein Hitler-liknande sirkussjef. Fy flate, dette er snadder for auga! Det hadde pinade vori herleg å få sett den fargelagte versjonen frå 2011. Heile den lange klimakssekvensen må vere den beste oppbygginga eg har sett i ein musikal. Viss vi ser bort frå at bodskapen vert streka under så til dei grader i sluttscena, noko som er bortimot obligatorisk i Sovjetiske filmar frå den tida, har eg inga innvendingar. Ein storslått og morosam musikal!

 

Talpuk alatt fütyül a szél (The Wind Blows Under Your Feet)

Ungarn, 1976

Regi: György Szomjas

Råtøff gulasjwestern! Eigentleg er ikkje dette ein western, men ein austern – altså at handlinga gjeng føre seg i Aust-Europa. Filmen liknar meir på spagettiwestern enn på raud western. Valdshandlingane er korte og brutale, slik som i spagettiwestern, medan det som eventuelt måtte finnast av politisk bodskap må liggje ganske langt under overflata (eg merka i alle fall ingenting). Her er det haugevis av stilige bilete. Det ungarske slettelandskapet vert utnytta annleis enn hjå til dømes Jancsó. Der Jancsó er meir realistisk orientert, mystifiserer Szomjas den uendelege horisonten – der ingenting skil mellom himmelen og jorda. Resultatet er råstilig, samstundes som det er nådelaust brutalt og stygt. Leone er berre bleikfisen i forhold. Eg seier det ein gong til: Rått!

 

Arie prerie (Song of the Prairie)
Tsjekkoslovakia, 1949

Regi: Jirí Trnka

Tjue minutt lang punktfotograferingsfilm (det som vert kalla ‘stop motion’ på unorsk) lagt til den ville vesten. Hovudinspirasjonen til Trnka er Stagecoach (som eg ikkje har sett). Alt i alt ein artig kortfilm med ei skikkeleg flott, levande og detaljert miljøskildring, men eg har ikkje nok westernkompetanse til å skjønne referansane som visstnok skal liggje der.

 

Beruseruku: Ougon jidaihen I - Haou no tamago (Berserk: The Golden Age Arc - The Egg of the King)

Japan, 2012

Regi: Toshiyuki Kubooka

Fyrste del i ein anime-trilogi, der universet er ei slags kryssing mellom europeisk middelalder og 1700-tal. Bortsett frå ei handfull spektakulære slagscener, er ikkje dette noko særleg. Tynn historie og flate karaterar. Kanskje vert historia og karakterane fyldigare når ein ser trilogien som heilskap, men eg tar ikkje sjansen på å ofre meir tid på denne trilogien.

 

Sweetwater

Noreg/Sverige, 1988

Regi: Lasse Glomm

Stygg og skitten sci.fi.-film som skildrar eit anarkistisk samfunn etter at ein dommedagsliknande katastrofe har utsletta alt som heiter samfunnsstruktur. Eg veit ikkje kvifor Sweetwater vart slakta av norske kritikarar da den kom ut, men det er fristande å mistenkje at dei tok kvelartak på verket allereie i frævinga. Norsk brutal science fiction basert på Uår-bøkene til Knut Faldbakken var ikkje akkurat kvardagskost og er det heller ikkje i dag. I tillegg hadde helikopter-bølgja skylt over film-Noreg og kritikarane forventa seg kanskje ein ny Orions belte. Det fekk dei ikkje – heldigvis. Sweetwater er langt betre enn som så og stillar dessutan i ein heilt annan divisjon. Sven Wollter og Sverre Anker Ousdal storspelar, og det er ekstremt tøft å sjå Tom Tellefsen i ei skikkeleg actionrolle. Men det er innspelingsstadene og ljodformgjevinga som verkeleg løftar filmen til å verte noko meir enn ein helikopter-film. Det knusktørre søppellandskapet og det buldrande ljodbiletet skapar ei stinkande atmosfære som er så støvete at det nesten verkar kvelande. Eg tykkjer ikkje det er noko problem at forteljinga verkar litt rotete, for det gjer ikkje noko om eg vert forvirra og desorientert i eit slikt filmunivers. Det største problemet med filmnasjonen Noreg er at vi ikkje er medvitne om vår eigen filmhistorie. Ein nasjon utan historie er som eit menneske utan hugs. At Sweetwater ikkje er tilgjengeleg på DVD er skandaløst. Diverre finst det haugevis av andre norske perler som er totalt oversett.

Link to comment
Share on other sites

 

Universal Soldier: Day of Reckoning (John Hyams, 2012). Hadde hørt at denne skulle være ganske bra og ikke-generisk, men at det skulle være noe nært et mesterverk hadde jeg ikke trodd. Som Drive, føles dette som et slags oppgradert, sofistikert neo-noiraktig stykke med røtter til trash- og b-film. En sånn ”vel, la oss gjøre dette ordentlig”-film, som veldig selvbevisst løfter pulp til skulptur (en flick solidifisert av en skulptør). Jeg opplever den som en slags Apocalypse nå i tidsaldern til kroppsbygning, MMA, wrestling, steroider, genteknologi, videospill og smertestillende m.m. Leste et intervju med regissør John Hyams (som er sønn til Peter Hyams), der Apocalypse nå-linken blir bekrefta. Han snakker også om at det er en slags versjon av Frankenstein-myta. Det gir mening. Tenk deg Whales’ The Bride of Frankenstein i MMA-ringens atmosfære, der øks og maskingevær er lov og man kjemper om sin egen identitet, med et kamera og lys verdig en Storaro lett på fot. SteadycamStoraro. Denne kan fort komme til å bli stående.

 

 

Link to comment
Share on other sites

 

Histoire de Marie et Julien - Jacques Rivette

 

Du blir ikke akkurat klokere av å lese plotsammendrag av filmene til Rivette. Histoire bæres først og fremst fram av Emanuelle Bearts gåtefulle Marie, filmens sensuelle kjerne. Rivette leker med eventyrets erotiske kraft, idet historier diktes rundt elskovsakten, og det overnaturlige møter det hverdagslige. Det handler ikke så mye som å tro på det som å føle det. Rivette er lite interessert i sjangere, og i våre dager er det lett å misforstå Histoire som en erotisk thriller, selv om ingenting egentlig inviterer til en slik lesning. Filmen er lavmælt, til tider klaustrofobisk, men undergraver på sett og vis seg selv gjennom å tone ned, vanne ut og ufarliggjøre det som kunne vært skremmende. Maries liv kan riktignok forstås som en klassisk tragedie, traumene hennes har satt dype spor, men Rivette søker etter det helbredende i det dagligdagse, ikke etter gjennombrudd i form av psykologiske eksplosjoner. Mysteriet er først og fremst relevant og besnærende fordi Marie er en fascinerende karakter der hun kjemper med eksistensiell angst som har kommet til uttrykk gjennom gale valg, hun balanserer på randen av sammenbrudd med en sensualitet som først og fremst er truet av alderdom og barnløshet, men som på sett og vis finner sitt hjem i Julien (Jerzy Radziwilowicz). Sammen tviholder de på hverandre i vente på at Marie skal forløses, men kan Julien gi slipp på henne? Relasjonen mellom de to spilles ut i et falleferdig hus, Juliens hjem, fylt opp av gamle urverk som Julien reparerer, noe som sammen med en svart katt skaper en viss symbolverdi i det dagligdagse. Julien utpresser Madame X (Anne Brochet) når den tidligere flammen Marie dukker opp, men utpressingen preges først og fremst av anderledeshet som frister til en symbolsk tolkning. Karakterene styres av luner vel så mye som konkrete målsetninger, og transaksjonene virker nærmest irrelevante der de inngår i et barnlig spill om sannheten om Marie heller enn økonomisk vinning. Man aner en nesten førkapitalistisk forståelse av transaksjoner som kan knyttes til eventyret, eller kanskje til og med bevissthetslag. Skillet mellom traume og nytelse viskes sågar ut idet identiteten til Marie først og fremst kommer til uttrykk gjennom seksuelle eventyr og møtet med symbolladede objekter. Rivette bruker symboler like mye som symboler har en definert rolle, og det er dette møtet mellom bevissthet og virkelighet som gjør Histoire så sterk. Mysteriet er først og fremst Marie, men fordi hun også er et menneske motarbeider Rivette tingliggjøringen som definerer tradisjonell skrekk for å skape et ubehag i relasjonen mellom mennesker, der vissheten om at psykiske skader kan ramme oss alle, og at det finnes en helbredende kraft i forståelsen av dem, er Rivettes egentlige bidrag til filmarven.

Link to comment
Share on other sites

 

Star Trek: Into Darkness - Syns ikke den første var så ille, men denne er nok noen hakk svakere. Tempo skrus opp ytterlige til det kjedsommelige, og manuset er så gjennomsyret av referanser og nikk til eldre Star Trek-materiale at den glemmer å stå på egne ben. Da er det synd at en så god skuespiller og potensiell fet bad guy som Benedict Cumberbatch blir begrenset til stort sett å sloss og løpe gjennom folkemengder. For det skinte bra av de få dialogene han fikk lire av seg.

Link to comment
Share on other sites

 

Rashomon - Akira Kurosawa

 

Jeg ble skuffa. Historien om en forbrytelse, sett fra ulike sider, har et slags potensiale, men Kurosawa skusler det bort med sin moralisme. Komposisjonen av fortellingen kan kanskje passere for dristig, men de fleste grepene er blitt gjort bedre både før og senere. Grunnen til at Rashomon ikke fungerer er i hovedsak at den blir alt for generell, på under 90 minutter skal en forbrytelse oppklares og vi skal bli kjent med intet mindre enn fire synsvinkler, men resultatet er karakterer som flyter idet deres versjon av grusomheten som ligger i voldtekt og drap undergraves historie for historie. Kurosawas relativisme blandes med en sentimentalitet som bare fremmedgjør ytterligere, og ved filmens slutt er du så forvirret at du ikke aner hva Kurosawa ønsker å kommunisere rent bortsett fra at mennesker er kyniske løgnere, men at de også har noe godt i seg. Rashomon kunne kanskje vært en god film hvis den var mindre intellektuell og manipulerende, men blir til slutt bare en oppvisning i fiffige grep uten noen videre emosjonell kraft. Kanskje fordi karakterene i utgangspunktet ikke rammer inn fortellingen på en interessant måte, de er banale til det lattervekkende, og mannerismene deres virker så overdrevne at det blir vanskelig å relatere seg til dem som annet enn komiske vrengebilder på japanske erketyper. Mifune gjør en god rolle som banditt, men har for lite å spille på til å bli noe annet enn en klovn som viser fysisk tilstedeværelse. Det beste med Rashomon er uten tvil coveret, som gjør seg godt som filmplakat, men den apeaktige framtoningen til Mifune dras for langt til at han bli noe annet enn en fremmed, som gradvis undergraves idet oppførselen hans blir mer og mer outrert fortelling for fortelling. Kanskje ønsker Kurosawa å vise noe sånt som menneskets bestialitet, idealers omskiftelighet osv. men fortellingen Rashomon handler om tre ringe karakterer, uansett hvordan du vrir og vender på det, som ikke kan bli enige. Når vi til slutt serveres "sannheten" er ikke den heller god nok, og kanskje er det Kurosawas angrep på fattigdommens utslettende umoral, men jeg ga tidlig opp å finne noen didaktikk i Rashomon, langt mindre en tematisk helhet. Filmspråket er minimalistisk, ikke i seg selv negativt, og det er kanskje grunnen til at flere ikke ser gjennom den kukete overspillinga som dreper enhver realisme. Jeg skulle ønske Kurosawa fant energien i denne motsetningen, men han vil tydeligvis heller lage en omvendt moralfortelling uten kraften til for eksempel Peckinpahs Western-filmer. Etter å ha sett ferdig Rashomon tenkte jeg ikke på den menneskelige tilstand, men stønnet et litt oppgitt "hva så?". Kurosawa finner nemlig ikke balansen i avstand og nærhet, og dermed ble det grusomme i fortellingen, flere ganger understreket gjennom dialog, aldri tydelig. Rashomons paradoksale moralisme overbeviser ikke meg per dags dato, og det er kanskje på tide med et gjensyn med andre kanoniserte filmer av mannen som mange regner blant de store.

Link to comment
Share on other sites

 

Enig i at det overspente skuespillet er irriterende, verre enn en Argento-film såvidt jeg husker! Hos hans nattvisjoner funker det jo greit, men blant Kurosawas jordiske blod og svette blir det litt korny.

 

Freaks – denne slår meg alltid som en spesiell film, en film med en voldsom kraft midt i sin enkelhet. Nå, tredje gang jeg ser den, andre gang på stort lerret, på glorious 35mm, ser jeg kanskje noe av grunnen. Dens enkelhet, sånn jeg ser det, ligger i dens nesten amatøraktige skiftninger mellom scener. En mangel på kraft og energi i selve skiftningene gir en konsentrasjon til de konkrete scenene, møtene, relasjonene. Som regel er det en funksjonell skiftning til neste episode (som sjelden er rent narrativ, men en utvidning og ny ansiktskonkretisering av det menneskelige terrenget). Det er blant annet en bruk av fade-in og fade-out som ikke handler om rytme eller å tenke med klipp, men om å gi en slags selvstendig vekt til enkeltscenen, enkeltøyeblikket, enkeltmøtet, sånn at et scene – organisert i få, enkle bilder, gjerne i normalhøyde, frontale – får en integritet, pregnans, som direkte uttrykker en human synsmåte mer enn et blikk. De to ”normale” folka som er filmens duster, materialistiske og egosentriske, oppfører seg ikke bare teit, de blir hele tia filma blant ting, objekter, kultivert av diamantens kultus, sårløse – der freaksa, som er filmens ålreite folk, gjerne blir framstilt som solide (men sårbare) mennesker, ikke isolert fra tinga, men foran tinga – ikke dominert av dem – med kropper med potensial. Det minner meg faktisk om hvordan Pasolini filmer sine pimps. Jeg vil ikke trekke en link til religiøse ikonmalere, men det er denne tilforlatelige verdigheten gitt marginale, en slags enkel skulpturell estetikk som handler om å antyde en potensialitet der fordommer så begrensinger og skavanker. Jeg leser jo stadig om denne som en skrekkfilm, men det slår meg alltid at den overhode ikke er det. Slutten slekter selvfølgelig på horrorestetikk, men til og med her – i natta, gjørma, lynlysets knivblad – framstår freaksa som solide kropper med viljer og følelser, ikke skikkelser i mørket.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...