Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Engangsgrill 16]

Parker var ganske kurant, faktisk. Hadde den bare blitt skrevet som en ark for Jason Stathams unike talenter, hadde vi snakket en tidlig kandidat til årets film, men dessverre faller den noe forvirrende skildringen av Amerika som opportunismens land i noen opplagte feller. Statham forstår rollen sin som raner med moralsk ryggrad bedre enn regissøren, for sammenlignet med karakterene i andre filmer med lignende tematikk (Drive, Killing Them Softly) slår Parker seg inn i hjertet mitt. Stathams hysteriske framtoning, blandingen mellom karismatisk boler og drapsmaskin gjør han til vår tids definerende actionskuespiller, men de noe skuffende stuntene som vektlegger Stathams kompromissløse framtoning og faktisk brukes til karakterisering istedenfor hvordan Besson gjorde han til et symbol for nesegrus beundring, og den noe unødvendige brutaliteten kler ikke Statham like godt som Neveldine/Taylor-eksesser, Paul W.S. Anderson-camp, Besson-stil eller til og med Richie-sofistikasjon. Jennifer Lopez spiller filmens andre hovedrolle som falmet og desperat skjønnhet. Raseproblematikken behandles overfladisk, men Statham gjør alle filmer til klassestudier der han rommer arbeiderklasse-ære. Lopez er ikke like flink, og spiller også en ganske intetsigende rolle som bare tjener til å belyse hvor ålreit Stathams rolletolkning er. Manusmessig kan dette minne om kalkunen contraband, men Statham er mye mer interessant som skuespiller enn Marky-Mark og enklere og relatere seg til, samt at ran-klimakset ikke er et like åpenbart foraktelig angrep på kunst-institusjonene, men går etter de nyrikes ukultiverte selvopprettholdelse. Littt stil, litt brutalitet, litt humor, litt klassekritikk, og litt talentløs regi gjør Parker til en litt viktig film i Stathams foreløpige karriere.

 

Agnes Jaouis The Taste of Others overrasket meg, men jeg er ikke sikker på om jeg ble glad for overraskelsen. Det jeg setter pris på er den naturtro dialogen, de nyanserte karakterene, og det stillegående plottet; det jeg ikke liker er hvordan Jaoui ikke klarer å male et medfølende portrett av karakterene hennes som skildres med en misantropi som gjør at du ler av dem vel så ofte som du ler med dem. Sympati kastes over bord for en slags menneskelighet, men dennne menneskeligheten er grovkomisk i at den framstår som en forringelse av verdighet. Skråblikket på Frankrike, styrt av kulturell kapital, virker ikke veldig gjennomtenkt som et bilde på det franske sosiale juvet. Og selv om refrenget er feilene vi alle gjør, trenger The Taste of Others sårt et moralsk senter.

 

 

[Engangsgrill 16]

Spise sove dø. Fint å se at svensk nyrealistisk film er på vei et sted etter noen tunge og menneskefiendtlige filmer signert Ruben Östlund. Gabriela Pichler debutterer med en underfundig satire der invandrervitsene (i ordets videste forstand) sitter løst, men av en eller annen grunn begynner du å bry deg om den puerile Rasa som står i midten av svensk bygdeforfall. Arbeiderklassen er en døende rase, også i Sverige, men Pichler mener svenskene har noe vi ikke har: arbeidsmoral. Det er mye leden mellom gladscenene, men Pichler gjør meg god hjelp av Nermina Lukac (Rasa) selv de mest rotløse scenene til en del av en mosaikk. Slik kan filmen minne om Dardenne-brødrene på sitt verste (som fortsatt er ganske bra), men Pichlers fortelling virker ikke konstruert etter noen regler. Det er en pizzabit med livet som ingredienser, halvdokumentarisk for den overfladiske seer, men dypt komisk hvis du kjenner til bygden som noe annet enn et sted du aldri har tenkt å sette dine føtter. Samfunnsrefsingen er sterk, Pichler skildrer mennesket nærmest animalistisk, dog uten noen seksualdrift, og dermed kunne man like gjerne kalt Spise sove dø for en nynaturalistisk film. Kjedsomhet som er på vei et sted, og ikke så lite lovende, av både Lukac og Pichler, som har nerve i det hun gjør. Identitet som arbeid, understreket av flere halvabsurde innslag, idet Rasa går fra å slave på en salatfabrikk til å være arbeidsledig kursdeltaker, uten evnen til å forsørge faren som sliter med vond rygg. Scenene med Rasa og faren er filmens varmeste, og skjuler en vag romantisk (ikke seksuell) dragning, samtidig som de kanaliserer en trygghet de færreste av oss føler i kontakt med familien. Sivilisasjonen er et tapsprosjekt mot tåketale og dekadanse, virker Pichler å hviske, på tide at vi gleder oss over... de små tingene. Avslutningsscenen minner om Bela Tarr uten intelektuelle pretensjoner, en innstendig anmodning om å elske mennesker som Rasa, selv om vi ikke helt forstår hvorfor de skal elskes. Pichler understreker poenget sitt triumferende. Det er mulig å bry seg om de aller fleste mennesker hvis man slipper under huden på dem. Romantiserende? Kjedelig? Ja. Men samtidig har Spise sove dø øyeblikk som er rørende og dypsindige.

[Frenzy 5]

Veldig fint skrevet, Engangsgrill. Jeg fikk lyst til å se filmen; den ser ut som en film som endelig tar for seg den spesielle klasse-realiteten som eksisterer i Skandinavia -- den marginaliserte og demobiliserte arbeiderklassen som blir oversett og nedvurdert fra både politisk hold og av en stadig større, rikere og apatisk borgerklasse. Angående Östlund er vi hundre prosent på bølgelengde.

[Angeleno 0]

På hvilken måte er Östlund menneskefiendtlig? Det er et ganske sterkt ord.

[Svankmajer 21]

Tror Frenzy skrev en kritisk artikkel om Play på Montages. (Forstått det sånn at det er Frenzy i alle fall.)

Så selv Play for første gang for noen uker siden. Personlig likte jeg den, men den var veldig sterk ja. Å kalle den menneskefientlig er jo ikke uten problemer da Östlund visstnok skal basere det på en ekte trend som skjedde i Stockholm, omtrent på den måten. Dette med innvandrerguttene som manipulerte til seg mobiltelefoner fra andre unger og ungdommer. Er det en realitet er det en realitet. Jeg tenkte på det mer som at han pekte på et samfunnsproblem. At han ikke slenger ut så mange antydninger til mulige løsninger, og filmen står litt åpen sånn sett, opplevde jeg mer som et forsøk på å lage en film som skulle skape opphetet debatt. Noe jeg har fått inntrykk av at den har gjort også.

[Frenzy 5]

Ja, menneskefiendtlig er kanskje et for sterkt ord. Östlund forstår bare mennesker ut i fra deres handlinger; et syn som reduserer menneskene han representerer/behandler i filmene sine. Slik vil han at tilskueren hans skal se mennesker også; og jeg liker det ikke. At han har skapt debatt er vel og bra, men det gjør ikke ham til en god filmskaper, dessverre.

 

Om det er en realitet eller ikke skal ikke berøre hvordan Östlund viser oss disse handlingene; hvordan han skildrer og iscenesetter.

 

Og ja, det var nok jeg som skrev Play-artikkelen.

[Zann 8]

Jeg skal ikke gå inn i noen diskusjon om hvorvidt Östlund er en god filmskaper eller ikke, men mener du virkelig at man ikke skal forstå mennesker ut fra deres handlinger? Hva skal man ellers forstå mennesker ut i fra? Og dette er jo særlig sentralt for film som medium, siden kameraet er bedre rustet til å registrere handlinger enn følelsesliv, i motsetning til hva som er tilfelle med f.eks litteratur.

 

Jeg synes for øvrig artikkelen på Montages (og debatten i kommentrarfeltet) er noe av det beste på den nettsiden på lange tider, selv om jeg nok ikke er så enig i konklusjonene.

[Angeleno 0]

Ja, menneskefiendtlig er kanskje et for sterkt ord. Östlund forstår bare mennesker ut i fra deres handlinger; et syn som reduserer menneskene han representerer/behandler i filmene sine. Slik vil han at tilskueren hans skal se mennesker også; og jeg liker det ikke. At han har skapt debatt er vel og bra, men det gjør ikke ham til en god filmskaper, dessverre.

 

Om det er en realitet eller ikke skal ikke berøre hvordan Östlund viser oss disse handlingene; hvordan han skildrer og iscenesetter.

 

Og ja, det var nok jeg som skrev Play-artikkelen.

 

Tenker du at dette også gjelder De ofrivilliga? Det er vel heller reduksjonistisk å tillegge Östlund et sånt menneskesyn basert på at han gestalter ulike sider (enkeltfenomener) ved dagens samfunn og i siste instans allmenn menneskelig natur (De ofrivilliga). Jeg bør kanskje se Play før jeg kaster meg ut i debatten, men for min del skildrer han i alle fall i De ofrivilliga gruppementalitet og konformitet uten å trekke en allmenngyldig slutning som skal gjelde for alle.

[Frenzy 5]

For meg representerer Östlund et moralistisk og surmaga blikk på enkelthandlinger (for vi får aldri noen personlige narrativ, bare tablåer). Der Bresson viser oss grasiøse bevegelser og den poetiske kroppen i Pickpocket, viser Östlund "realistiske handlinger" uten kamerapoesi, men med en banal mimetisk filosofi. Der Tarkovskij gir oss et personlig og religiøst blikk på verden, representerer Östlund overvåkingskameraet; maskinen. Det er nok en smakspreferanse, men hans dystopiske syn på mennesket virker så banalt for meg og så uspennende.

 

Hans stil er traurig; den spiller seg ut som sakprosa eller et debattinnlegg. Jeg er ihvertfall ikke fascinert og heller ikke nevneverdig imponert.

 

Zann: For meg har film den evnen at den kan bringe oss nærmere mennesket; det er ikke bare et tegn på et papir men en synlig kropp. Film har vanskeligheter med å fange tanker kanskje, men ikke følelsesliv vel? En bok har aldri fått meg til å gråte på vegne av en fiktiv person, ihvertfall.

 

Jeg er for trøtt til å formulere meg fornuftig og angrer allerede på enda en Östlund-debatt

[Svankmajer 21]

For meg representerer Östlund et moralistisk og surmaga blikk på enkelthandlinger (for vi får aldri noen personlige narrativ, bare tablåer). Der Bresson viser oss grasiøse bevegelser og den poetiske kroppen i Pickpocket, viser Östlund "realistiske handlinger" uten kamerapoesi, men med en banal mimetisk filosofi. Der Tarkovskij gir oss et personlig og religiøst blikk på verden, representerer Östlund overvåkingskameraet; maskinen. Det er nok en smakspreferanse, men hans dystopiske syn på mennesket virker så banalt for meg og så uspennende.

 

Hans stil er traurig; den spiller seg ut som sakprosa eller et debattinnlegg. Jeg er ihvertfall ikke fascinert og heller ikke nevneverdig imponert.

 

Zann: For meg har film den evnen at den kan bringe oss nærmere mennesket; det er ikke bare et tegn på et papir men en synlig kropp. Film har vanskeligheter med å fange tanker kanskje, men ikke følelsesliv vel? En bok har aldri fått meg til å gråte på vegne av en fiktiv person, ihvertfall.

 

Jeg er for trøtt til å formulere meg fornuftig og angrer allerede på enda en Östlund-debatt

 

Trenger ikke å ha noen temperert diskusjon her, Frenzy. For selv om jeg ikke helt ser dette på samme måte, så forklarer du veldig godt hvordan du ser det, og det er forståelig hvor du kommer fra med dette. Jeg tror det er viktig i forhold det du beskriver som maskinelt sakprosa at Östlund er et veldig godt eksempel på den nyere Gøteborg-skolen. Dvs Gøteborg sin store filmskole er nok veldig spesiell i forhold til at den har et veldig stort prosjekt å sammensmelte dokumentar og fiksjonsfilm. Jeg fikk en gang låne en DVD med mange av studentfilmer fra den skolen, og syntes mye av det var veldig radikalt, innovativt og spennende. For meg er Östlunds prosjekt nesten litt sånn at han har dratt cinema verité inn i fiksjonsfilmen.

 

Det sagt så er det helt sant at det man ser er i stor grad ytre handlinger. Man blir sittende distansert som flua på veggen å betrakte ting, og jeg antar at hvis mennesker gjør stygge ting med hverandre og filmskaperen insisterer på å holde all form for innsikt i deres motivasjon og følelsesliv utenfor så kan jeg skjønne at det kan fremmedgjøre mange. Personlig synes jeg bare det er friskt.

[morty 8]

Ghost of Dragstrip Hollow (William J. Hole Jr., 1959)

 

http://4.bp.blogspot.com/-dvKxaOJ1BVQ/T_n2jGFAZ-I/AAAAAAABJ7c/X3xn4WIDwGU/s1600/girls.jpg

 

Lekkerbisken i midten er Sanita Pelkey, og en av grunnene til at Ghost of Dragstrip;Hollow er av mine nye favorittfilmer. Grooooowl!

 

 

Room 237 (Rodney Ascher, 2012)

 

http://www.flixist.com/ul/213126-flixclusive-interview-room-237-director-rodney-ascher/shining-forwards-backwards-620x.jpg

 

Ascher dykker dypt i noen tolkninger, eller rettere sagt konspirasjonsteorier, om Kubricks eminente horrorklassiker The Shining. Vanskelig å ikke la seg underholde.

 

 

The Godfathers of Mondo (David Gregory, 2003) - Etter Goodbye Uncle Tom gikk jeg til denne dokumentaren om Jacopetti og Prosperi, skaperne av dokusubsjangeren "Mondo".

[Jarmusch 3]

Eg såg også på Play som ganske open. Den malar interessante og fyldige situasjonar som den lar oss observere, seier lite, overlater mykje til publikum. Den har definitivt slagkraft og er nok bevist på sin provoserande verdi, men mennesklegfientleg?

 

Satte i gong igjen med Bond prosjektet mitt i dag, forresten.

 

 

 

Live and Let Die (1973, Guy Hamilton)

 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/f/ff/LALD_-_UK_cinema_poster.jpg

 

Bond prøver seg i blaxplotation format og det har absolutt sin sjarm det. Det heile ser langt meir billig og amatøraktig ut og er meir nedtona enn vanleg, men framleis underheld filmen heile vegen i gjennom. Me får presentert eit par minneverdige augneblikk, der båtsekvensen spesielt må trekkas fram som engasjerande, men også dessverre ein smule utdratt. Actionscenane manglar dessutan litt drivkraft i klipp og rytme.

 

Bond jenta er klart ein av dei meir heite, men mindre interessante. Voodo opplegget trekker universet ut i det meir eventyraktige og fjasete, men fungerer greitt som underholdning for min del.

 

The Man With the Golden Gun (1974, Guy Hamilton)

http://images.askmen.com/entertainment/galleries/james-bond-50-years-of-movie-posters-134753781531.jpg

 

 

Til tross for at den fungerte godt som underholdning og var ein litt annleis Bond film, skreiv ikkje Live and Let Die seg inn saman med dei beste Bond filmane. Og med neste film i rekka dabbar det enda lengre nedover. Her er det enda meir nedtona på alt som heiter actionsekvensar, men der filmen prøver å byggje opp mystikk ender den heller opp med fleire litt uinteressante midtparti. Moore lirer frå seg eit par artige one-liners, men elles blei humoren heilt klart dratt ut i ein alt for tullete retning.

 

J. W. Pepper var heller ein irriterande enn artig karakter, og å bringe han tilbake ser eg ikkje som nødvendig i det heile tatt. Han tar oss dessutan litt for mykje ut av Bond universet. Filmen var også litt for lik på Live and Let Die på eit par område. Elles grei underholdning. Lee gjorde ei fin rolle, karakteren hans har nokre spennande trekk, men vert alt i alt litt for uinteressant. Labyrint sekvensane var kule ei stund, men blei litt for overflatiske etterkvart.

[Svankmajer 21]

The Master-debatten ble flyttet til egen tråd på Filmer og Filmskapere-forumet.

[Doctor Downs 0]

To The Wonder (Terrence Malick, 2013)

Det er vanskelig å forsvare To The Wonder. Den er overbæren, forfengelig... men for en malick-fan er det samtidig vansklig å ikke kose seg med den. På sitt beste føles den som slettede scener fra Tree of Life, men på sitt verste, en fanfilm. Kanskje fordi To The Wonder ikke byr på noe direkte nyskapende for Malick så blir det lettere å se gjennom underet og legge merke til det litt late manuset, vanskeligere å tilgi den overhøytidelige fortellermonologen? Gardiner blafrer, drømmende kvinnfolk tar piruetter i kornåkere og undres "What is this love that loves us?". Det grenser til parodisk, men du har fortsatt ikke råd til å gå glipp av det hvis du liker Terrence Malicks filmer.

[Engangsgrill 16]

Kenji Mizoguchis Osaka Elegy (1936) er kaotisk og uoversiktlig, men har samtidig en poetisk nerve som løfter den over sin egen hverdagslighet. Ayako (Isuzu Yamada) lokkes inn i prostitusjon og svindel av en vanskelig økonomisk situasjon i familien, men mestrer ikke rollen og ender opp som offer for sine illusjoner. Mizoguchis kameraføring er smart, ektefølt og effektiv, der han beskriver Ayakos manglende tandem med omgivelsene idet hun tar på seg rollen som marionette uten å forstå det selv. Yamadas tolkning viser en egenrådig kvinne som ikke kan lykkes fordi samfunnet har satt premissene for henne, og resten av Mizoguchis ensemble blekner i endimensjonalitet stilt ovenfor en rollefigur som først faller, og så går til grunne -- uten å gjøre noe verre enn de karakterene som kommer seg gjennom historien urørt av skjebnens luner -- i et samfunn der ære og verdighet fortsatt var alt. Mizoguchis humanisme ligger i stor grad i at det endimensjonerte og det komplekse også skilles av omstendigheter, ikke bare personlige egenskaper, og han bruker dette som utgangspunkt for elegien sin. For å sitere filmen selv: Det finnes ingen kur for en kvinne som har forbrudt seg mot systemet. Men Ayako vil ikke forstå dette, og beveger seg motstridig mot kameraet, med hodet hevet, i det hun har mistet alt annet enn retten til å gjøre opprør med kroppen sin.

[polluxlm 2]

Har skrevet om hobbiten nå. Spillborring, eller hvis du ikke gidder:

 

 

 

Filmspesial: Hobbiten

 

More is motherfucking awesome

 

“You ain't got nothing but time. And it ain't got nothing on you”

-Cat Power

 

Hobbiten er en litterær parentes, en sober og gammelmodig fortelling som spiller på strenger som heltemot, ære, trygghet, eventyr og å ikke høre til. Verdiene skulle man tro var allmenngyldige, men om man ser på hvordan fantasy-sjangeren har utviklet seg etter A Song of Ice and Fire, holder det dessverre ikke mål lenger. Vi ønsker melodrama med en smak av nihilisme, og Tolkiens moralske absolutisme er verken liberal eller konservativ; bare gammeldags.

 

Peter Jacksons filmatisering av den forsiktige beretningen om Bilbo føles også håpløst anakronistisk, mest på grunn av formatet som har blitt valgt. Blottet for sjarm, fintfølelse og koherent koreografi, er det et oppblåst minidrama som sprenger alle lover for økonomisk og narrativt måtehold. Tolkiens flukt fra verdenskrigene blir ren eskapisme, men undertonene er alt annet enn behagelig.

 

Tolkiens mangel på politisk relevans, gjort tydelig av det homofobe og rasistiske universet han i sin tid konstruerte, reflekterer holdningene til en sann imperialist. Peter Jackson har ingen ønsker om å aktualisere den problematiske arven fra Tolkien, men bygger videre på den dårlige smaken som har definert alle filmene hans.

 

At Peter Jackson ble regissøren som reinkarnerte fantasy-fenomenet som hipt, har mer med kreativ markedsføring å gjøre enn noen kvalitet som finnes i filmene hans. Jacksons eneste prestasjon som regissør er en viss fantasi i hvordan han framstiller det groteske og overdimensjonerte, men han har aldri evnet å gi karakterene sine menneskelige kvaliteter. Slik er Jackson og Tolkien en usedvanlig dårlig match. Tolkiens estetiserte idealer skriker etter menneskeliggjøring, men Jacksons halvhjertede casting bommer like ofte som den treffer.

 

Siden Jackson ikke har noen evne til å instruere skuespillerne sine, men ser ut til å stole på Howard Shores dramatiske lydspor til å framprovosere følelser hos seeren, bommer de fleste dramatiske scenene fullstendig. Ian McKellen framstår som en middelmådig skuespiller, mens Cate Blanchett virkelig må jobbe for å ikke lide samme skjebne i en av filmens mange cameo-scener.

 

Jacksons øye for spetakkel kommer til syne i enkelte kreative slåsse-scener, men han mestrer ikke kunsten å variere stuntene. Ingen av dvergene har noen definert personlighet, fordi Jackson bruker dem som rekvisitter. De framstår som stereotypier i den grad at de bare er gjenkjennelig som tjukke, stygge, dumme, naive, skjeggete osv. Slåsskjemper med utbyttbare egenskaper alt etter hvor de befinner seg, og sammen skaper de en absurd og rasistisk framstilling av rasen sin som tar opp arven etter Tolkiens tvilsomme rasehierarki.

 

Spenningskurven er så forvirret at den framstår som ikkeeksisterende, og det eneste som står tilbake er en viss respekt for Tolkiens mangslungne univers. Antagonistene beskrives som endimensjonerte og unyanserte dødsmaskiner, og gjenkjennes av sin fysiske groteskhet. Her framstår Hobbiten som en retardasjon, selv sammenlignet med Ringenes herre. Ondskapen mangler fullstendig menneskelige trekk, videreført av Jacksons fetisjerende dataanimering.

 

Filmens høydepunkt er ikke overraskende Gollum, som fullstendig stjeler filmen i en scene hvor Andy Serkis fortsetter de selvpinende spilloppene fra Ringenes herre. Jeg forestiller meg at Jackson klappet seg til denne prestasjonen, for ingenting ellers i filmen kommer i nærheten av menneskelighet som noe annet enn vagt gjenkjennelige dyder.

 

Slik det står er det mer enn sannsynlig at Peter Jackson ender opp med å drepe fenomenet han startet. Av alle fantasy-filmatiseringene som har dukket opp de siste ti årene, har ingen vært et verdifullt tilskudd til filmarven. Vi ser allerede at interessen dabber av, og Peter Jacksons siste fakepos, vil bare framskynde sjangerens (som vokste fram på å omfavne teknologiske innovasjoner) undergang.

 

Når Peter Jackson ber oss vente to år på avslutningen på miniserien hans, er det nemlig best å bevege seg videre.

 

Bra sagt. Problemet er ikke bare hans begrensninger som regissør, det er inkludering av alt mulig notatmateriale, Tolkien eller ikke, for å fylle disse 9 timene som er planlagt. Jeg kjenner bare såvidt igjen boken i denne filmen.

[blausen 12]

Laurence Anyways er minst en time for lang. Innpakket i mye posering, litterærere referanser og krydret med mange musikkvideo-sekvenser i slowmotion, er den et snodig skue. Selv om foto og enkelte scener er praktfulle, fremstår filmen som en svært klossete fortelling, hvor selvopptattheten og forfengeligheten dytter bort kjærlighetshistorien den prøver å fortelle. På tross av sine tre timer savner jeg mer dybde i temaene den tar opp, hvor ble for eksempel av fortsettelsen av den skarpe starten som viste oss litt av hverdagen som transeperson? Hvorfor ikke satse på å la historien bli intimt, ærlig og jordnært fortalt gjennom skuespillerprestasjonene, uten å måke på med klønete symbolikk ? Dolan bør virkelig hyre inn en klipper neste gang, istedet for å gjøre alt sjøl.

[Engangsgrill 16]

Min onkel i Amerika - Alain Resnais

 

Didaktisk filmskapning. Resnais tar opp arven etter sin egen Night and Fog i denne vitenskapelige farsen som analyserer adferdsmønstre med en kulde som får det til å gå kaldt i meg. Flere historier griper om hverandre, men Resnais skaper også et teoretisk rammeverk for overlevelsesstrategier idet han glir mellom fortellerteknikker og tematikk som favner bredere enn de aller fleste filmskapere er i stand til. Komposisjonene understreker tematikken, og Resnais beveger seg (og oss) med en sjelden dristighet idet han klipper inn tilsynelatende urelaterte scener fra andre filmer, bilder av forsøk med mus, sjødyr som blir stekt og fortært, for så å at opp tråden ved å la scenene gjenta seg til den analytiske stemmen til forskeren. Dette er film som vitenskap, først, men etter hvert som du studerer bildene, motivene som går igjen, repetisjonene, får du, i perspektiv av den følelsen av at Alain Resnais er i ferd med å forsone seg med the human condition. Han har ikke resignert, men akseptert at menneskedyret ikke uten videre trenger å forandre seg, men heller trenger å hjelpe seg selv til å bekjempe sin dyriske adferd. Kan tenke meg at alt fra religiøse til rasjonalister og andre fanatikere ble meget provosert av denne, men for meg gir den mening, ikke bare som et overbevisende argument for mennesket som sårbart, men også for kjærligheten som er det egentlige motivet til Resnais, hvordan vi gjennom å elske både følelsesmessig og intellektuelt kan overvinne trangen til å flykte, å slåss, eller unngå apati. Ibsen sa vel at hvis du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du også lykken fra ham, men Resnais er på ingen måte like hierarkisk i sin tenkning. Vi beskytter oss, som dyr, men gjennom kulturen er vi lært opp til å finne akseptable åpninger for driftene våre. Vi er fortsatt territoriale, men vi kan slippe andre mennesker inn på enemerkene våre og vokse på det. Resnais' film er ikke bare et mesterverk, smertelig oversett i 80-tallskåringen, den er også en forklaringsmodell for verden, og en helt ny type film der den blander fiksjon, psykologi og fysiologi for å skape et overbevisende rammeverk for å prøve eller begynne å forstå oss selv. Studien er kald, vitenskapelig og intellektuell, men bruksområdet, som Resnais har vist i sine nyere filmer, er varmere og mer empatisk enn noen annen nålevende regissør er i stand til. Resnais er en av få regissører som lager filmer som bærer og utvider mening, og Min onkel i Amerika er grunnleggende for å forstå ouvren hans.

[Jarmusch 3]

Når me er inne på Dolan, såg Heartbeats her om dagen. Elska den, meir eller mindre. Naken. Sår. Så utruleg open og ærlig. Rett fram om kjærleik. Om komplikasjonar og missforståingar. Dolan konstruerer så utruleg beskrivande situasjonar kva angår kommunikasjon. Gløym alle overlykkelige kjærleiksklisjear frå hollywood. Det her handlar om sorgen. Om det menneskelige. Om usikkerheten. I tillegg er det så vakkert. Filmspråket så kunstnarisk og fargerikt. Både klassisk og moderne musikk påfører Dolans episke kjærleiksfilm ein fengande rytme. Heartbeats er eit prakteksemplar på ein film der kunstnaren ikkje kunne vore meir open om eigne kjensler. Og nettopp derfor er den ein så indre beskriving av kjærleik.

[Svankmajer 21]

Jeg hadde glemt hvor fantastisk Greasers Palace er.

[Frenzy 5]

Herlig. Greaser's Palace har ikke jeg sett, men digger Putney Swope, Chafed Elbows, No More Excuses og Two Tons of Turqois to Taos Tonight av Downey sr. Eklektisk og morsom fyr; en blanding av beat-attityde, surrealisme og tegneseriehumor. Har du sett Pound?

 

Forøvrig verdt å se youtube-klippene med Downey sr. og Paul Thomas Anderson

[morty 8]

The King of Kong: A Fistful of Quarters (Seth Gordon, 2007) - En skam at jeg ikke har sett denne før, men for en hærlig liten feelgood dokumentar. Tommel opp fra meg.

 

You’ve Been Trumped (Anthony Baxter, 2012) - Herregud Donald Trump, du bist ein douche! Yuck! En av fjorårets beste ifølge Kermode. Tommel opp fra meg.

[Svankmajer 21]

Herlig. Greaser's Palace har ikke jeg sett, men digger Putney Swope, Chafed Elbows, No More Excuses og Two Tons of Turqois to Taos Tonight av Downey sr. Eklektisk og morsom fyr; en blanding av beat-attityde, surrealisme og tegneseriehumor. Har du sett Pound?

 

Forøvrig verdt å se youtube-klippene med Downey sr. og Paul Thomas Anderson

 

Ikke sett så mye av han dessverre. Hadde et (vagt) inntrykk at Greasers Palace var hans sorte snåle får i en ellers mer mainstream filmografi, men hvis flere av hans filmer er i samme stil som Greasers Palace er jo det gode nyheter. Da burde jeg sjekke ut de andre filmene også. Jeg plumpet borti filmen opprinnelig fordi jeg hadde perioder der jeg var interessert i acid western-sjangeren egentlig.

[Engangsgrill 16]

Holy Motors – Leos Carax

 

Carax’ film er en blanding av iscenesettelse og oppløsning, idet Monsieur Oscar (Denis Lavant) spiller sine daglige roller eskortert av Celine. Film møter tristesse, i det degenerte og styggvakre, og den surrealistiske symbolbruken gjør det vanskelig å foreta en konkret lesning av filmen, men det er likevel rom for refleksjon. Oscars roller viser skjæringspunktet mellom Hollywood og gaten, og i så måte kan den ses på som en vellykket Inland Empire. Rollene må forstås konkret, som emosjonelt tilfredsstillende og fysisk utmattende, og Lavant går virkelig ut av seg selv for å skape en levende framstilling av selvutslettelse som kunstnerisk mål. Det er ikke bare imponerende å se Lavant gå gjennom prismen for moderne menneskelig eksistens, det er også gripende fordi han ødelegger seg selv. Forholdet mellom media, både som uttrykk og metode står sentralt, idet klisjeer invaderes og uttømmes, tolkes bokstavelig, understreker sin egen absurditet og så videre, og Lavant er vitsens poeng. Han reduseres til et produkt, et virkemiddel, et verktøy eller en vei til et uforklart mål, som en slags hellig tufs. Pinselen vil ingen ende ta, humoren foregår alltid på hans bekostning, og å le ville vært slemt. Men vi gjør det likevel. Han står igjen som symbolet på rollene vi spiller, tatt til det ekstreme for at det emosjonelle utbyttet skal stå. Som alle store kunstnere kjeder Carax oss, men kjedsomheten gir, som hos Bela Tarr, rom til refleksjon. Det er en enkel vits, overforklart, overanalysert, på menneskets sårbarhet i en verden der alt er en handelsvare, der alt dokumenteres. Monsieur Oscar, det er meg, det er deg, det er alle. Liv eller fiksjon, vi spiller alle roller, vi er alle utbyttbare, vi er alle komiske uten at vi evner å se det selv. Holy Motors er et vitnesbyrd om ufornuftens fornuft, om stygghetens skjønnhet og om livets absurditet. Og kanskje forteller den også at vi er i ferd til å miste egenskapen til å leve slik vi ønsker å leve.

[Kiddo 0]

Kan ikke du opprette en journal, Engangs? Disse skriveriene fortjener å ikke forsvinne i denne trådstrømmen, ikke bli engangs. Fikk veldig lyst å se Min onkel i Amerika etter å ha lest teksten din.

 

Synes du er inne på flere ting når det kommer til Holy Motors (som jeg likte veldig, veldig godt). Jeg ser også Lavants karakter(er) som en ”hellig tufs”, men ikke sikker på om jeg ser det på samme måte som deg. For meg blir han en ”hellig tufs” som skuespiller-mennesket som i sine karakterers dumhet utstiller den grelle dumheten i det beståendes ideal (og stiller spørsmålstegn ved hva menneskekroppen er). En håndveske har vel aldri blitt framvist så overbevisende som et håndjern, som når den ukultiverte gnomen løser den fra skjønnhetsidealet Eva Mendes' hånd? Synes Carax viderefører Cahiers/nybølge-folkas opptatthet av forholdet mellom fiksjon og virkelighet på en interessant måte, og -- merkelig nok -- framviser fiksjonens kraft. Fiksjonen viser noe som noe, og skuespiller-mennesket blir, i all sin overflate, i sitt manglende 'jeg', og i sin egen medtatthet, en positiv kraft nettopp i denne henseende. Han er kanskje hele tida utenfor seg selv, utenfor et selv, men tilbyr konstant et perspektiv utenfra, i sitt varierte 'skuespiller-jeg', som utpeker vrangforestillingene til virkelighetscenens 'selv-er'. Det virtuelles 'hellig tufs'? Tufsete tenkning, men det er en film som får en til å undre.