Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Jeg er enig i at han leker med det estetiske utrykket i Django Unchained, en slags omrokkering av westernsjangeren. Men for min del fungerer det ikke, og savner den mer rene -flinkis om du vil- stilen fra Inglorious Basterds. IB føltes mer som en Leone-film enn Django. Men det er interessant at man kan se film så forskjellig.

 

Men hvorfor forlanger du Leone av Tarantino? Er det på grunn av spaghetti-western stempelet i Django? Slik jeg ser det kler ikke Tarantino Leone-betegnelsen, de er "worlds apart".

 

IB er langt fra Leonsk, men sett opp i mot forventningene av Sergio Leone i Django så kan man kanskje hevde det. For meg blir det litt merkelig.

Link to comment
Share on other sites

 
Men hvorfor forlanger du Leone av Tarantino? Er det på grunn av spaghetti-western stempelet i Django? Slik jeg ser det kler ikke Tarantino Leone-betegnelsen, de er "worlds apart".

 

IB er langt fra Leonsk, men sett opp i mot forventningene av Sergio Leone i Django så kan man kanskje hevde det. For meg blir det litt merkelig.

 

Det er ikke slik at jeg forlanger, men jeg forventer, det fordi Tarantino har solgt det slik. Leone og spagettiwestern. Django føles mer som Selv om IB ikke er en Leone film, helt enig der, så har den en look som minner mer om det. Som f.eks. åpningen med dem som holder jøder skjult, som har en slags Once Upon A Time in the West feel over seg. Django føles mer som blaxploitation/exploitation/splatter enn western.

Link to comment
Share on other sites

 

Ja, ser ditt siste poeng, men jeg har ihvertfall aldri forventet meg Leone av Django og synes heller ikke det burde inngå i en bedømmelse av dens kvaliteter. Det jeg skulle likt å sett, er at Tarantino spiller litt mer på de amerikanske westernfilmene. Tror det hadde vært mer fruktbart og interessant sett opp mot slave-cowboyen.

Link to comment
Share on other sites

 
Berberian Sound Studio (Peter Strickland, 2012)

 

Rosinen i pølsa er en reise gjennom lydmiksen av en Italiensk giallo/skrekkfilm, sett gjennom øyene til Gilderoy, en beskjeden og innesluttet britisk soundmixer extraordinaire. Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive Berberian Sound Studio, og kan simpelthen ikke få rost den nok. Ja, og Toby Jones. Ai ai ai. Det er en underlig studie i film. Først og fremst lyd. Vi introduseres aldri til bilder av filmen som jobbes på, men opplever den gjennom lydbildet de jobber med. Hylende kvinner. Vannmeloner som hakkes i biter. Hodekål som hugges med kniv. Hack and slash! Den minner kanskje litt om Peeping Tom, men klarer helt fint å stå på egne ben. Giallofansen vil forøvrig elske referansene! Strickland er en av flere nye regissører som imponerer, og jeg minner samtidig om å sjekke ut Ben Wheatleys Kill List og Panos Cosmatos Beyond the Black Rainbow.

 

Tommel opp!

Jeg så også denne forleden. Veldig imponert. Lyddesignet er eksepsjonelt. Friskt av Strickland å bedrive antydelsens kunst som han gjør i denne, før sisteakten som er så utsøkt merkelig at få øyebryn bør forbli uhevet. Likte også Katalin Varga, men her syns jeg han tar et enda lengre og modigere steg i å koke opp noe helt eget med utgangspunkt i en gammel sjanger.

 

I forhold blir Tarantinos pastisjer i Django temmelig tamme. Jeg synes især midtpartiet dro ut i det uendelige... lange sovepiller av noen dialoger. Inspirert av Franco Neros lille birolle, så jeg Companeros etterpå, og det slo meg hvor mye mer moro det er med en spaghetti uten alle de langdryge dialogene, den uvesentlige historie"leksjonen" (som er tøvet til uansett... hvem ser Tarantino på grunn av dette? Vi vil ha blodsprut!). Dog var det gøy når QT eksploderte, nesten verdt billetten. Og Waltz spilte bra.

Link to comment
Share on other sites

 

Har også delte tankar om Django Unchained, som eg såg i førre veke. Synest det blir litt for mykje som ikkje passar inn, og som øydelegg for den heilheitlege kjensla i filmen. Tenkjer blant anna på den til tider underlege bruken av musikk, samt fleire av dei komiske bidraga (t.d. dei nye kleda til Django). Ein kan vel kanskje ikkje kritisere Tarantino for å stele frå andre, då det er dette han er kjent for å gjere, men det følest likevel litt paradoksalt ut at dei beste elementa i filmen er henta frå andre plassar, deriblant tittelmusikken som gir ei perfekt stemning og snøscenene som er som henta frå Il Grande Silencio. Det blir berre litt for enkelt. Så lengje han ikkje tilfører noko nytt anna enn malplassert musikk og tam humor kan ein like godt gå til originalkjeldene. Ei keia meg rett nok ikkje på kinoframsyninga, då dette trass alt er ein grei film, men samtidig er det også Tarantino sin svakaste i mine auge.

Link to comment
Share on other sites

 
http://radiorjukan.visto.no/images/upload/Kultur/pic/kontiki2012.jpghttp://www.ociogay.com/wp-content/uploads/amour_premios-e1357565344110.jpg
http://www.csmonitor.com/var/ezflow_site/storage/images/media/content/2012/0203-film-review-kill-list/11657620-1-eng-US/0203-Film-Review-Kill-List_full_600.jpg

Kon-Tiki

Overraskande ok. Ganske bleik og veldig trygg hollywood kopi, men Rønning og Sandbergs filmspråk er i det minste stabilt. Filmen unngår overraskande mange tullete vendingar og driver rolig framover. Spenningssekvensane når aldri noko særleg intenst klimaks og eit par dødpunkt oppstår av og til, men det er i det minste betre enn ein hyperaktiv eventyrfilm fylt med rotete action. Lite ekstra pluss for pompøs verdsromsekvens.

 

Amour

Langt meir lågmælt og varmt frå Haneke enn tidligare. Sår, trist og tung skildring av alderdom, som drives sakte framover med av kjølig regi. Kanskje Hanekes mest menneskelige også. Men heller ikkje utan eit par klassiske sjokkgrep, som kanskje vert ekstra effektive i all roen.

 

Kill List

Joda, tett og realistisk skildring av ein ustabil seriemordar. Fint og smålig kunstnarisk filmspråk, og med ei truande, mørk stemning som ligger og lurer under overflata lenge. Men heile den første timen kjenst alt for tom, og drar aldri filmen i nokon særleg intens retning. Vendepunktet mot slutten, blir for min del filmens store opptur. Spenninga treffer fort inn og det er her filmen verkelig klarer å skildre frykta og paranoiaen som driver vår hovudperson gal.

Link to comment
Share on other sites

 

Sherlock Holmes kveld i regi av Guy Ritchie.

 

Sherlock Holmes

Hyperaktiv forteljarteknikk resulterer eigentleg berre i eit rot av vendingar og forklaringar. Dialogen er kjapp og typisk vittig, men aldri særleg morosam når den prøver på det. Actionsekvensane er av ok standar, betre enn det meste av oppklipt rot som kjem frå Hollywood. Den klassiske historia blir aldri særleg engasjerande og gjer oss heler eit ganske uinteressant midtparti. Sherlock og Watson er heilt greitt gjennomført, men får aldri fram noko verkeleg god kjemi.

 

Sherlock Holmes: A Game of Shadows

Ikkje like heseblesande og rotete forteljarstil som sist, men enda meir uinteressant enn den første. Dei eindimensjonale karakterane kunne ikkje vert meir tafatte, der ikkje eingong godaste Sherlock har noko spennande å komme med. Ikkje meir enn fem minutt ute mister eg totalt interessa for Ritchies klisjéfylte sjangergrep. Utanom ei stilfull skogsscene der Ritchie smørjer sine herlige og pompøse overdrivingar utover (i praktfull slow-motion), er alt det andre som føregår i filmen ekstremt lite gjevande. Dessutan er Ritchies klassiske element (og ikkje minst den jævla musikken) så uttørka no at det er lite håp igjen for han som filmskapar.

 

 

Neste kveld sto David Fincher for underholdninga

 

 

The Girl With the Dragon Tattoo

Finchers filmspråk får fram ein god framdrift og hans evner som regissør gjer at han kan få unna mykje tid og ta fleire tidshopp, utan at det vert noko form for usamanhengande. Store delar av filmen byggjer på eit ganske kjølig tempo, og tar seg god tid til å utforske sitt eige mysterium. Men Fincher slit meir med å avsløre, sidan det aldri kjenst like sjokkerande som det kunne blitt. Joda, handlingane i seg sjølv, kyniske valdtekts- og torturscenar har ein viss sjokkverdi, men dei manglar skikkelig oppbygning. Mysteriet som heileheit er dessutan ganske tynt, og kjenst for lite komplekst. Fincher kunne også godt gjort det heile enda litt mørkare. Historia fortel om usikker seksualitet og maktmisbruk på ein interessant måte. Det er spennande å nøste trådar mens filmen føregår, men når alt kjem til alt blir heile konseptet for typisk og enkelt. Alle dei svenske namna, aksangane og generelt anna nordisk vissvass var ganske unødvendig.

Link to comment
Share on other sites

 

Synes Django Unchained virka veldig uinspirert og flat. Kjedet meg ganske mye den siste timen. Christoph Waltz som den moralsk tvetydige Dr. King Schultz var et stort pluss, men ellers bekrefta filmen det jeg lenge har hatt en mistanke om: jeg er ingen Tarantino-fan.

Link to comment
Share on other sites

 

Angående Django Unchained, selv om jeg synes Tarantino har blitt en mer spennende og selvrefleksiv regissør med de tre siste filmene sine, så lurer jeg likevel på om det mest subversive noen kunne ha gjort i vår tid var å lage en John Ford inspirert western.

 

Spagetti og revisjonist western har blitt den forventede når det kommer til moderne westerns og jeg lurer på om formspråket begynner å bli utvannet. Det som var spenstig og nyskapende har nå blitt allment akseptert når det kommer til forståelsen av western. Opratiske skildringer av dueller, stilisert vold og et lydspor som kommenterer direkte på karakterenes handling, begynner vi ikke å bli leie nå? Hadde det ikke vært morsomt med en western med en syngende cowboy som rir inn i solnedgangen krydret med litt forsiktig og underspilt kritikk av mannsrollen?

 

En slik film hadde kanskje blitt ledd ut av kinosalen, men det hadde bevist hvor mye vi trenger en film som tør å være ærlig uansett hvor teit den kan virke.

Link to comment
Share on other sites

 

Lages det så mye spaghetti-inspirert westerns da? Syns det fremdeles kommer solide og varierte bidrag innen revisjonist westerns, som jeg slettes er langt fra lei av, jeg tåler selv mye mer av det. Tidsånden er ikke akkurat på siden til romantisk-tradisjonelle westerns, men det hadde jo vært morsomt med et bidrag, selv om det kanskje hadde både vært snodig og ikke så vellykket.

 

Sist sette:

 

Argo - Ikke dum denne. Lukter litt 70-80 talls ånd over den - politisk thriller på den gode, gamle måten. Solid innpakning, men også med et par uforløste og uinspirerte bihistorier som aldri følges opp. Den har vel rasket med seg en god del av prisene som deles ut nå før oscarshowet, og seiler opp som favoritt. Uten at jeg har sett så alt for mange av de andre filmene som er nominert, syns jeg likevel den er en lettvekter. God og underholdende mens den pågår, Affleck er definitivt et talent innen regi, men man sitter igjen med svært lite etterpå.

 

Rust and Bone - En litt snodig sammensatt historie som ikke helt klarer å trykke på de riktige knappene. Hovedproblemet er vel at jeg ikke helt tror på det som blir fortalt, det forblir et ufokusert skjebnedrama hvor tilfeldigheter som oftest spiller inn for årsak og virkning. Da hjelper det lite at filmen har noen imponerende enkeltscener og gode skuespillere.

 

Searching for Sugar Man - Slike "for godt til å være sant" historier gjør seg alltid godt i dokumentarformat. Best er filmen den første timen, når den holder seg til myten og mystikken rundt musikeren kjent som Rodriguez. Det hjelper også at musikken faktisk virker interessant. Men den bikker kanskje litt for mye ut i den klassiske fella mange dokumentarer tar, hvor endeløs og ukritisk skryt dominerer intervjuene i for stor grad, og hele historien ender i et moralsk feel-good kompott.

 

http://static.guim.co.uk/sys-images/Film/Pix/pictures/2012/7/25/1343229227447/Searching-for-Sugar-Man-008.jpg

 

Excision - En morsom sak dette. Tenåringshorror sentrert rundt en mentalt ustabil jente som hver natt drømmer om å bli lege for å utføre operasjoner. AnnaLynne McCord, mest kjent som blond bimbo i nyversjonen av Beverly Hills 90210, gjør en glimrende og ekkel rollefigur. Filmen spiller, som mange slike filmer gjør, på usmakelighet, men jeg syns den holder seg godt innen rammene så det hverken blir utspekulert eller for dumt. Helt klart en psykoseksuell horror med glimt i øyet, og krydret med spennende biroller av John Waters, Traci Lords og Malcolm McDowell.

 

http://www.adventuresinpoortaste.com/wp-content/uploads/2012/10/excision2.jpg

 

Lovely Molly - Psykologisk spøkelseshorror om barndomstraumer og vonde minner. Nygifte Molly flytter inn i barndomshjemmet, men begynner ganske raskt å oppleve snodige ting. Filmen starter ganske greit, hovedrolledama spiller ganske bra, men dessverre blir det ganske kjedelig og forutsigbart etterhvert.

 

Miss Bala - Ut fra traileren virket filmen som en slags liksomkul Tarantino-inspirert film om narkotrafikk i Mexico, men så feil kan man ta. Overraskende god film! Regissøren gjør svært mye riktig - den er tålmodig, stramt fortalt og ikke minst stødig fotografert.

 

 

http://c1005.r5.cf3.rackcdn.com/2011/10/Body-23.jpg

 

Damsels in distress - Den beste og mest originale high-school filmen på evigheter ? Ja, jeg tror det. Morsom og smart sak.

 

The Perks of Being a Wallflower - En mindre bra high-school film av typen coming of age filmer. For opptatt av å trykke på de riktige knappene hos alle hipster-hjertene der ute. Jeg kjedet meg gjennom hele filmen.

 

Here Comes the Boom - Tidtrøyte på nattevakt. Akkurat som forventet. Han fyren fra Kongen av Queens må redde skolens budsjett ved å bli med som fighter i UFC-matcher. Kan han vinne og i tillegg få dama?

Link to comment
Share on other sites

 

Nåde. Veldig bra, flotte naturbilder fra Harstad og godt bygget opp moralske kvaler rundt en dødelig påkjørsel fra noen som "ikke er den typen mennesker". Norsk/tysk-samproduksjon med flotte roller av Ane Dahl Torp og Stig Henrik Hoff og såklart Jürgen Vogel som alltid i Matthias Glasner-filmer. Tror kanskje dette er Glasners beste hittil.

Link to comment
Share on other sites

 
Nåde. Veldig bra, flotte naturbilder fra Harstad og godt bygget opp moralske kvaler rundt en dødelig påkjørsel fra noen som "ikke er den typen mennesker". Norsk/tysk-samproduksjon med flotte roller av Ane Dahl Torp og Stig Henrik Hoff og såklart Jürgen Vogel som alltid i Matthias Glasner-filmer. Tror kanskje dette er Glasners beste hittil.

Du mener selvsagt Hammerfest, ikke sant?

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 

Det var flere publikummere i salen som også hadde gått feil, av den typen som bør styre unna hvis det bare er et vinterlandskap og en blå himmel på kinoplakaten.

 

Kronprinsen i nyrestaurert utgave hos Nasjonalbiblioteket i kveld. En politisk thriller fra 1979 med Bjørn Sundquist i sin debut, en ung Bjørn Floberg som har akkurat samme utseende i dag, bare litt eldre, Sverre Anker Ousdal, Per Jansen osv. Dette ble Pål Bang-Hansens siste film, kanskje på grunn av det politiske innholdet om Ap bør ligge til venstre eller høyre og hvilke prinsipper man bør gå på akkord med for å bli partiformann. Dette slår nok ikke like sterkt i dag, men filmen er sjangertro og velspilt.

Link to comment
Share on other sites

 
Searching for Sugar Man - Slike "for godt til å være sant" historier gjør seg alltid godt i dokumentarformat. Best er filmen den første timen, når den holder seg til myten og mystikken rundt musikeren kjent som Rodriguez. Det hjelper også at musikken faktisk virker interessant. Men den bikker kanskje litt for mye ut i den klassiske fella mange dokumentarer tar, hvor endeløs og ukritisk skryt dominerer intervjuene i for stor grad, og hele historien ender i et moralsk feel-good kompott.

Tenkte det samme om intervjuene, mest under den første halvdelen faktisk, men hvilken feel good-film! Likte den godt. Fin måte å bli introdusert for musikken hans på også, den har absolutt noe for seg.

 

Ellers har jeg sett Les Miserables. Tørka selvfølgelig tårer minst fem ganger eller noe, men dette er jo egentlig et temmelig begredelig stykke film. Og kanskje verdens lengste. Hovedproblemet er at den føles fryktelig stiv i gjennomførelsen, her er bare en rekke pene mennesker som går gjennom pene kulisser mens de synger litt, lissom. Pluss for en strålende Anne Hathaway, castingen av Eddie Redmayne og overraskende mye svart humor i Master of the House-sekvensen. Stort minus for Russels Crowe ene ansiktsuttrykk og halve oktav. Man kan jo spørre seg hva jeg forventet, egentlig. Vet ikke helt, jeg, men historien i seg selv er jo et eventyr av rang.

Link to comment
Share on other sites

 

Lila 4-ever var ikke det knyttneveslaget jeg hadde forventet at den skulle være. Det blir rett og slett for mye elende, jeg sliter litt med å kjøpe premisset når det bare går fra vondt til verre. Dessuten føler jeg ikke at godeste Moodysson har så mye mer å fortelle enn "menneskehandel er fælt". Da blir det ikke så fryktelig spennende. Og hvorfor finnes det ikke en eneste hyggelig russer.

Link to comment
Share on other sites

 

http://instituteofidletime.files.wordpress.com/2012/08/days_of_heaven.jpg

 

Take the Money and Run

Tidlig fjasefilm frå Allen. Og moro er det. Laussluppen og sprø humor, nesten litt Monty Pythonsk i stilen.

 

Days of Heaven

Malicks filmspråk skinner godt igjennom her: nydelige bilete, poetiske voice-overe (meir dempa enn hans seinare verker dog), menneskelige karakterar og fin musikk som alltid. Ein positiv film om fellesskap, kjærleik, sjalusi, hat, godheit og vondskap. Men Malick kunne godt tatt seg litt betre tid, gjort det heile enda meir kjølig og lat oss bli enda litt betre kjent med karakterane.

 

We Need To Talk About Kevin

Klasseeksempel på isande kaldt og intenst psykologisk drama. Presenterer eit komplisert mor-son forhold, som aldri blir særleg djupt forklart, men som alltid sitter som ein hard klump i halsen. Beskriver vonde kjensler som hat og skuldfølelse på eit djupt og mørkt plan, som eit resultat av negativ kommunikasjon. Både kronologisk og ukronologisk fortald, som begge fungerer på kvar sin måte. Kronologien føljer Kevins oppvekst, medan det urkonologiske fangar moras tunge tankar og minner. Sympatiserer mykje med Swintons karakter, både som mor og urettferdig utstøtt offer. Men ser også menneske i Kevin og gjer oss eit interessant innblikk i hans tankegang.

 

Reservoir Dogs

Simpel, men stilfull. Den velskrivne dialogen flyter som oftast godt, men skapar av og til litt utdvelte situasjonar. Den ukronologiske forteljarteknikken fungerer greitt, men var betre gjennomført i Pulp Fiction. Lite pluss poeng for kreativ scene i nybølgestil.

Link to comment
Share on other sites

 

Det er lett å innta rollen som pirker. "Hadde bare skaperen gjort litt mer slik og sånn," begynner man, kjekk i tonen etter å ha lagt fra seg boka eller skrudd av TV'en, "så skulle du sett at dette ble bra!". Det er fort gjort å glemme at små forandringer egentlig er store forandringer, og at pirkingen ofte er et utrykk for å ønske seg noe annet enn det som ble servert. Jeg tar meg selv i å bli en pirker etter å ha sett Som du ser meg. Filmen, en (i all hovedsak) tredelt historie om ulike kvinner i stressende situasjoner, er som et gammelt sår med en stor, løs skorpe. Det er uimotståelig å ikke pirke: på voice-overen, på valget av en ramme der historiene presenteres som "litteratur", det uforløste flettverkspreget, det halvhjertede flettverkspreget, mangelen på klar sammenheng utover å plassere tre kvinner utenfor komfortsonen.

 

De tre historiene plasserer godt voksne kvinner i situasjoner de ikke mestrer. Den første, en sykepleier får ansvaret for en student ute i praksis, er kjedelig. Sykepleieren føler hun ikke mestrer situasjonen, hun mestrer ikke situasjonen, og det blir ubehagelig for alle. En fortellerstemme greier ut om hvor vanskelig sykepleieren synes situasjonen er, slik at vi ikke skal misforstå hva bildene av en gråtende, stresset sykepleier betyr.

 

Også i den neste historien, denne gangen en aldrende skjønnlitterær oversetter med et fullstendig isolert liv, får vi greie på hva som foregår på innsiden. Den ensomme kvinnen er keitete sosialt, og får ny redaktør med helt andre intimgrenser enn den forrige. Redaktøren jobber iherdig for å senke oversetterens gard, motivet synes å være godhet, nysgjerrighet. Dette leder selvsagt til stressende sosiale situasjoner, det hele topper seg i en bursdag. På veien ler vi litt av kulturfiffen og deres særegne vane om å tillegg kunst alt for stor betydning. Det antydes også noe om hva ekte begeistring for kultur er, i motsetning til ”noe det er greit å drive med”, men det tas aldri skikkelig tak i.

 

Det er den siste historien som er god, og som egentlig er grunnen til at jeg har satt meg ned med filmen. Premisset er en pengegave innad i en familie, fra den søkrike delen av familien til den noe økonomisk vanskeligstilte delen av familien. Jeg skal ikke gå i detalj i selve historien, den er full av detaljer og nyanser som det ikke gir mening å gjenfortelle. En familiehistorie dramatiseres i løpet av en scene, det dveles ved pengenes betydning i familien, verdighet og uverdighet. Man blir dratt inn i konflikten, tar aktiv stilling til den, og blir tvunget til å reflektere litt selv også. Det hele uten særlig store fakter og dramatikk. Positiv overraskelse: Ane Dale Torp spiller en virkelighetsfjern kurator/kunstner bosatt i Berlin til laud. Ja, hun spiller selve klisjeen av en bortskjemt drittunge til laud.

 

Som du ser meg er ok til å være norsk. Historiene får nok tid og de er alle pakket inn i et troverdig miljø. Observasjoner, talemåter og detaljer er en styrke. Men: Jeg savner en filmskaper som tør å tro på alle tre historiene som fortelles, og i steden for å ty til lettvinte forklaringer, heller lager scener som kan illustrere hva karakterene gjennomgår. Jeg vil at Som du ser meg skulle vært en helt annen film, den siste historien er for god til å forsvinne blant to middelmådige.

Link to comment
Share on other sites

 

Akkurat sett Alain Resnais' praktfulle Coeurs. Ironi uten bitterhet møter varme uten medlidenhet idet Resnais samler sitt komiske ensemble bestående av Sabine Azema, Isabelle Carre, Pierre Arditi, Laura Morante, Andre Dussollier og Lambert Wilson, som overskygger hverandre scene for scene i tragi-komisk timing. Den virtuose kameraføringen understreker øyeblikkene, trekker oss mot kammerspillet mellom karakterene, og lar poetiske øyeblikk slå mot grovkomiske lyter. Nærheten, som hos Resnais bare har blitt sterkere med årene, brukes til å understreke det pinlige, og slik frastøtes og tiltrekkes vi, i en nærmest rendyrket fascinasjon for menneskets mange tilstander. For Resnais er mennesket et kulturelt dyr, der både kulturen og dyret kan kultiveres, men der sex står som det endelige vitnesbyrdet på det absurde i menneskets kasus. Karakterene hans blir dermed seksuelle arketyper, uløselig knyttet opp mot sin kropp, som skuespillerne bruker til å uttrykke en seksualitet som ikke blir godtatt av omgivelsene eller en gang dem selv. Slik blir Paris noe mer enn et bakteppe for Coeurs, og den franske kulturen den egentlige fienden idet Resnais på Shakespearsk vis gir oss det vi vil ha, samtidig som han markerer avstand til tv-underholdningens formulariske troper. Når var siste gang du ble glad av et tv-program, spør Charlotte (Azema) Thierry (Dussollier). Coeurs er en komedie, men humoren understreker de alvorlige øyeblikkene. Resnais' kirurgiske regi beholder de kliniske komposisjonene som definerte hans mest kritikerroste filmer, men du aner også at Resnais selv har blitt mer enn et redskap for sin intellektualisme. Ektefølt medfølelse over isolasjonen til karakterene hans som ofte tar patetiske vendinger, resulterer i emosjonell gjenklang idet de gjenfinner hverandre eller skilles for godt. Scene for scene bygger Resnais relasjonene til en enkel berøring betyr mer enn et tårevått klimaks. Den enkle metaforen som ligger i den fallende Paris-snøen blir til tv-ens hvite støy, og fordi det ene like gjerne kunne vært det andre slutter Coeurs nettopp med dette bildet: En tv i tv-en. Fin.

Link to comment
Share on other sites

 

Ble Streets of Fire (Walter Hill) på meg i natt, og hvis man kan blokke ut hvor fæl Michael Pare er, så er det mye moro å hente i denne kulturkræsjen mellom 50- og 80-tallet, hvor bl.a Diane Lanes popstjerne synger, ok da mimer, sanger som hører hjemme på en eller annen b-side av Meat Loaf, mens Willem Dafoe er en klin bananas bikersjef som kidnapper henne. Politiet kan selvfølgelig ikke løse slike saker, så Pare og en butch dame tar saken i egne hender. Har ikke sett gjenstander eksplodere like lett siden Walker, Texas Ranger la inn årene. Morsomt er det, men noen ganger av helt feil grunn.

Link to comment
Share on other sites

 

Fin omtale av Som du ser meg Bill! Såg den nylig sjølv og likte den først og fremst ganske godt. Det blir malt fleire realistiske og interessante situasjonar som stiller viktige spørsmål rundt menneske og kommunikasjon. Den velskrivne dialogen må spesielt trekkas fram, som ein av filmens sterkaste sider. Den kunne knapt vore meir ekte. Men i nokon tilfelle vert problemstillingande som vert framstilt kanskje litt for openbare og tynne. Det ligg så mykje meir i kommunikasjonsproblem: ord som ikkje blir sagt, blikk, også vidare, som filmen ikkje er så mykje innom. Som du ser meg og dens karakterar har også ein tendens til å av og til overanalysere sine eigne situasjonar. Men framleis ein annleis og absolutt god film. Original og ein smule modig (i alle fall her i Noreg) vil eg og påstå at den er.

 

Elles:

http://www.mask9.com/sites/default/files/mt0x0001/10015/image/201206/movie-yalhalla-rising-s1-mask9.jpg

 

I Valhalla Rising presenterer Refn eit rikt og kunstnarisk filmspråk. Han leikar seg med fargar, nyttar seg godt av vakker, nordisk natur og får til mykje fint kameraarbeid. Når valden i tillegg er skitten og gjørmete og stemninga dyster, er båten til Refn klar til å drive av garde. Men så var det dette med å finne riktig kurs, noko Refn sliter med i resten av filmen. For kvar vil han? Det verkar det til slutt som han ikkje sjølv eingong er klar over. Jo, Mikkelsens karakter representerer kanskje Odin. Men så då? Det finnes jo ikkje ein gong noko retningssans i den tyne historia Refn presterer. Innhaldet er så tomt som det kan få blitt, og til slutt tar det over for heile filmen. Man finn seg i å leite intenst etter eit slags lite symbol som skal representere noko som helst form for bodskap, meining eller i det heile tatt handling, men filmen har for lengst stoppa permanent opp.

 

http://img.blogdecine.com/tb/650_300_350_550/21389.jpg

 

American Psycho blei aldri til noko særleg. Den er ikkje like skarp og kritisk som boka, ei heller like kynisk valdeleg eller presist beskrive. Den prøver heller å ironisere over Batemans bortskjemde og latterligge tankegang og skapar eit par mørkt humoristiske situasjonar, som den berømte kredittkortscena eller når han fortel om hungersnaud og andre fele ting med menneske burde ordne opp i. Utanom det blir den aldri det heilt store, før dei siste minutta, der den tar ei fin vending.

 

 

http://25.media.tumblr.com/tumblr_lpj71slQkP1qct26zo1_r1_500.jpg

 

Ladri di biciclette beveger seg ut i gatene og fortel om arbeidsledighet etter andre verdskrig. Den viser oss kor stor verdi enkle ting kan ha under fattige tilstandar. Den tar opp verdiar og gjer oss moralske situasjonar. Sjølve sykkeltjuveriet manglar ein smule kraft, men den fantastiske sluttsekvensen setter gode spor

 

http://i1079.photobucket.com/albums/w516/Lightscamerareaction/small01.png

 

David Finchers Se7en er ein mørk, grim og pessimistisk film, der lyset sjeldan skinner igjennom den regnfylte byen. Fincher kritiserer aldri den kristne tanken om dei sju dødssyndene og fortel oss heller aldri i kor stor grad mordaren er gal. Han konstruerer ein kompleks karakter (kanskje ein smule klassisk, men framleis interessante). Tankegangen hans sentrerer seg rundt eit vanleg motiv i vår moderne verd, som mellom anna seinare har blitt tatt opp i We Need To Talk About Kevin. At man må sjokkere for å få merksemd. Fincher klarer ikkje heilt å bestemme seg om han vil byggje filmen kjølig oppover eller om han vil gjere det heile meir intenst. Likevel oppstår fleire høgst spennande situasjonar, og filmen er heile vegen svært underholdande.

 

http://www.movieholicme.com/movies/photos/1333378358wrath%20of%20the%20titans%201.jpg

 

Wrath of the Titans skriv seg lett inn som fjorårets desidert verste film. Alle karakterane er forferdelig eindimensjonale, der spesielt hovudpersonen kan trekkast fram som den mest klassiske stereotypen og den tynnaste og flataste av dei alle. Og for ikkje å snakke om Liam Neeson, som gjer si slappaste rolle nokon sinne, som tidenes mest tafate gud. Og når me er inne på tafat, burde også dei umotiverte actionsekvensane nemnas. Historia er usamanhengande nok som det er, og rotete klipp og filming gjer ikkje situasjonen stort betre. For all del, det kan vere moro å le litt av dårlige filmar av og til, men i lengda er Wrath of the Titans berre slitsam og irriterande, samt grusamt keisam.

 

http://cdn2-b.examiner.com/sites/default/files/styles/image_content_width/hash/42/eb/shutterisland.jpg

 

Fleire openbare element frå klassiske noir-filmar kjem godt til syne tidlig i Martin Scorseses Shutter Island. Filmen er også tydelig på gren-screen sekvensane sine, som minar oss om klassiske hollywood filmar. Ein smule Hitchcocksk er det også, med den intense musikken. Scorsese er også overdådig kunstnarisk i bruk av lys og fargar. Men det tar lang før filmen blir uhyggelig, og når den først blir det, er det på ein heilt anna måte enn forventa. Den skapar ikkje skumle augneblikk ut av mørke, skitne, gamle bygg eller ustabile mentalpasientar. Den er psykologisk ekkel. Setter deg verkelig i hovudpersonens situasjon, gjer deg forvirra. Dette er også filmens styrke. Den opne twisten, som kan lesas to vegar, er ikkje særleg djup, men poenget er først og fremst usikkerheten som oppstår.

Link to comment
Share on other sites

 

Gode nyheter! Dunderland er ikke en åpenbaring på linje med Thale, men det er likevel en fantastisk "deadpan" komedie om Norges forhold til egen fortid og kultur. Den er til tider også utrolig abstrakt! Fri assosiasjon av denne typen er sjeldent å se i norsk film. Friskt!

 

Den sentrale vitsen i Dunderland er at det regelrett fantastiske og storslåtte landskapsfotoet kræsjer med den flate ekspositoriske dialogen. Filmen bryr seg ikke om personene siden ideen om Norge er større enn individet. Som i Thale hvor de moderne effektene ble slukt av det nasjonalromantiske blir skuespillerne det samme her. I innescenene går de bare gjennom de høflige frasene med en stiv automatikk, mens i utescenene er samtalene deres skutt uten omtanke for hvem som egentlig snakker. Den distanserte holdningen er nesten Antonioni-aktig til tider, men for det meste av tiden ligner Dunderland mer på en sær blanding av en Marco Ferreri film og en Dario Argento film. Disse lange tagningene av landskapet gir dessuten en følelse av at Dunderdalen selv er et levende, pustende vesen. Det er som om filmen framstiller Norge selv som et uforståelig Lovecraft-aktig beist.

 

Den andre vitsen med Dunderland er hvor lite effektive vår kultursektor er. Filmen latterligjør den typiske "liberale norske kunstneren med ideer". Laura, regissøren av stykket, er mer interessert i små detaljer som at kostymene skal passe og at rekvisittene ser bra ut på scenen enn noen interesse av å fortelle en god historie eller ha noen form for kunstneriske ambisjoner. Det er som de som bestemmer seg for å bli regissører fordi de har sett mye film. Vi bare leker oss, vi prøver ikke å skape noe av verdi. Og så ender de alle opp med å lage reklamer...

 

Den er også opptatt av vår inhabilitet til å forstå og bearbeide tragedier. Bartendern nevner at den verste bussulykken i Norge fant sted her, men han nevner det bare sånn i forbifarten med en irritert tone, som om han ikke orker å tenke på det en gang. Laura blir straffet for å prøve å utnytte en tragedie for underholdningens skyld ved at hun blir besatt av et spøkelse fra fortiden, som ender opp med å drepe alle skuespillerne i stykket. Det ender med at kunsteren henger seg selv foran sitt publikum, den norske folkesjelen ikke forandret det grann. De kan ikke konfrontere sine synder, og kunsten er for banal til å kunne gripe inn og gjøre en forandring i livene deres. Norge må betale med å sitte fast i middelmådighetens hengemyr. So it goes!

 

Jeg er glad at forventningene mine ble innfridd. Mørke Sjeler, Thale og Dunderland er alle samfunnskritiske, unikt norske skrekkfilmer. De framstiller alle et hypokritisk Norge hvor det satte og trygge kveler individets selvrealisering. Den norske hverdagen framstilt som et "No Exit" aktig helvete. Jeg har lyst til å kalle det en slags "umenneskeliggjørelsestrilogi". Umenneskeliggjøring i den nasjonale selvgodhetens navn er Norges kjerne og disse filmene setter ut for å avlive dette.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg så nettopp Streetwise. Solid 10/10. Jeg er nødt til å fatte meg i korthet fordi det er en av de beste filmene jeg har sett.

 

Hvorfor er ikke denne filmen på dvd, hvorfor hvorfor hvorfor. Finnes det noen jeg kan ringe? Den beste dokumentaren noensinne og det er uten konkurranse fra noen

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...