Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Svankmajer 21]

"Sex og Musikk med KAH" fortjener også en egen radiosending i brukbar sendingstid på en av de statlige radiokanalene. Så kan KAH ta i mot spørsmål og kommentarer fra folk i en tråd her på Dfilm.

[KAH 3]

Jeg er for alt som kan revitalisere DF og bankkontoen min på en og samme gang.

 

Men nå trenger denne tråden desperat en filmomtale.

[Papillon 3]

Her kommer en kjapp en fra meg. Har sett en rekke filmer fra fjoråret etter jeg fant ut at det ikke holdt mål å ha sett under ti. Den beste av de alle så jeg nå nettopp.

 

Tabu av Miguel Gomes. Det er en fantastisk stumfilmpastisj satt til en tidligere portugisisk koloni i Afrika. Kanskje det er litt reduksjonistisk å kalle den en pastisj, men jeg synes det er interessant at hele filmen er fortalt med voice-over, samtidig som et fantastisk lyddesign presser seg gjennom denne fortellerstemmen, lydene av et siste sukk fra kolonitidens Afrika. Det er en gammel mann som forteller denne historien om sin ungdom. Historien er bare hans, og vi hører ingen av dialogene mellom menneskene i fortellingen hans direkte, så det er ingen tvil om at dette er en nostalgireise, men bildene og lydene er så umiddelbare og vitale at historien på en måte foregår i nåtid samtidig som i fortiden. Og samtidig får vi se glimt (eller kanskje heller hint) av det gryende nasjonalistiske opprøret mot kolonimakten og blir minnet om at dette er en fortelling forankret i en helt egen tid, på et helt eget sted. Men hva handler det om? Det er en klassisk fortelling om tapt kjærlighet. Enkelt og greit. En av de beste jeg har sett i den klassen. Kan også røpe at Phil Spector spiller en ikke ubetydelig rolle i filmen. Vil ikke si mer enn det.

 

De andre filmene jeg har sett de siste dagene fra fjoråret, best til verst (liker alle): Holy Motors, Laurence Anyways, Into the Abyss, Hors Satan, Miss Bala.

 

Har også sett disse.

 

Who's Camus Anyway: Metafletteverksfilm fra 2005 av kultregissør Mitsuo Yanagimachi. Handler om en gjeng filmskolestudenter som skyter film inspirert av Camus' Den fremmede, og ser metakledelig nok ut som en filmskolefilm, og ikke som en film laget av en 67 år gammel ringrev.

 

Visage: Den siste filmen til Tsai Ming-liang som jeg ikke kan si jeg likte så godt, mest fordi jeg ikke skjønte en dritt av den. Man må nok virkelig forstå Tsai for å forstå dette her.

 

Youth Killer: Frenetisk japansk film fra glansdagene. Utrolig bra driv, og flotte utsnitt/musikk/ultravold. Føles litt som den endelige undergravingen av studentopprørene på 50- og 60-tallet. Borte er all konstruktivt rettet sinne, tilbake står en selvdestruktiv meningsløshet. Ôshima har også pirket borti denne problematikken ved flere anledninger.

 

A Separation: Bedre enn Dardenne, bedre enn Rohmer. Bedre enn Cassavetes? Pialat?

[Kiddo 0]

Gleder meg ikke noe mindre til Tabu nå.

 

Visste ikke at A Separation kanskje er SÅ bra. Bedre enn Cassavetes du liksom. Drøyt. Håper ikke du lurer meg.

[Engangsgrill 16]

The Umbrellas of Cherbourg av Jacques Demy

Utrolig. En en og en halv time lang forhandlig om følelser og verdier, og dermed den perfekte antidoten mot depresjonen Haneke med Amour sendte meg inn i. Den sprudlende musikal-estetikken rommer omhyggelig komponert poesi i pop-format, og Deneuve stråler som Genevieve. En slags oppfølger til den nesten like gode Lola, men denne gangen skyter Demy i farger. Og hvilke farger! Tapetene i filmen, eksteriørene, rommer en skjønnhet som reflekteres i alt fra kameraføring til sang. Demy snakker et enkelt språk, men det treffer meg rett i hjerterota. Under den enkle overflata ulmer nemlig en av de mest komplekse portrettene av sosiale roller jeg har sett. Må tenke litt på det, men tror det er det beste jeg noensinne har sett.

[blausen 12]

Så "tsunamifilmen" The Impossible i går. En mildt sagt blandet opplevelse. Den første timen, hvor tsunamien treffer ganske tidlig, syns jeg både var ekstremt vellaget, effektivt fortalt og ganske utmattende å se på. Gode skuespillere drar filmen godt gjennom. Jeg syns f.eks. barneskuespillerne her imponerte mye mer enn hun oscarnominerte jenta fra Beasts of the Southern Wild. Så det er synd at det hele blir nærmest revet ned av regissørens valg av å trykke på helt feil sentimentale knapper for å få frem følelser hos publikum. Greit, jeg tåler litt av det, men det pøses på med svulstige strykere som gjør at det hele blir en tung nøtt av en tåreperse å svelge. Musikken er mildt sagt forferdelig kjip.

[Outze 0]

The Umbrellas of Cherbourg av Jacques Demy

Utrolig. En en og en halv time lang forhandlig om følelser og verdier, og dermed den perfekte antidoten mot depresjonen Haneke med Amour sendte meg inn i. Den sprudlende musikal-estetikken rommer omhyggelig komponert poesi i pop-format, og Deneuve stråler som Genevieve. En slags oppfølger til den nesten like gode Lola, men denne gangen skyter Demy i farger. Og hvilke farger! Tapetene i filmen, eksteriørene, rommer en skjønnhet som reflekteres i alt fra kameraføring til sang. Demy snakker et enkelt språk, men det treffer meg rett i hjerterota. Under den enkle overflata ulmer nemlig en av de mest komplekse portrettene av sosiale roller jeg har sett. Må tenke litt på det, men tror det er det beste jeg noensinne har sett.

 

Dette var vakkert. Jeg elsker også den filmen. Neste steg Les Demoiselles de Rochefort? Litt mer tøys der, men fin den òg.

[Engangsgrill 16]

Silver Linings Playbook av David O. Russel

På sitt beste når den leker obsternasig. Et halvgenuint komisk portrett av USA som treffer dypere enn de fleste andre nyere Hollywood-filmene jeg har sett. Jennifer Lawrence utpeker seg igjen som en av de mest spennende unge skuespillerinnene USA har å by på, mens Bradley Cooper gjør en grei tolkning og Robert De Niro flyter på gammel storhet. Dialogen lykkes til en viss grad med å skape en sosial kommentar, men særlig nyansert blir den ikke. Sammenlignet med de fleste filmer fra kontinentet som tar for seg psykisk sykdom er dette imidlertid et syvmilssteg. Siste halvtime er et unødvendig pliktløp mot Hollywood-løsninger, men fram til da hadde jeg det relativt fornøyelig.

[morty 8]

Les Misérables (Tom Hooper, 2012) - Uten at jeg egentlig kan noe om det, saa foeltes dette veldig Broadway. Eller noe i den duren. Vil ikke akkurat si at jeg forelsket meg i filmen, men interessant aa se med et publikum. Sjeldent saa stille og rolig. Men det er ingen daarlig film, selv om det gaar litt over i det komiske. Ufrivillig, selvsagt. Russell Crowe hoeres foroevrig ut som David Bowie.

[Doctor Downs 0]

Vi prøver igjen.

 

2012 var et dårlig filmår for meg. Jeg så ikke bare få nye filmer men kinomedlemskapene mine var i dårlig grad utnytta og TV-en viste mye søppel.

 

For 2013 var et av nyttårsforsetta mine å se mer film og dermed blir jeg forhåpentligvis (for meg ihvertfall) å se her på forumet litt oftere også.

 

Jeg prøver å se ihvertfall fem filmer i uka og denne og neste uke jobber jeg seine skift, noe som betyr at jeg kan se film på formiddagen mens frøkna er på jobb. I dag tok jeg en norsk double bill:

 

Den Brysomme Mannen (Jens Lien, 2006)

For en film! O'Horten og Oslo 31. August er de eneste to andre norske filmene jeg virkelig har elsket og denne var likedan en fryd. Det slår meg at man skal grave litt før man finner problemer verdt å lage film om i Norge. Det er i det hele tatt særdeles få gode historier fortalt om Nordmenn etter andre halvdel av det forige århundret. Musikk og bildekunst så vel som litteratur har falmet og jeg mistenker at det er rett og slett fordi folk har det for bra. Kreativitet blomstrer ironisk nok der ikke har fri utfoldelse og norsk kunst har som resultat fått et sterkt preg av trivialitet. Det finnes så klart unntak og Den Brysomme Mannen er det tredje jeg har sett fra filmverdnen. Trikset later til å være, heller enn å dikte opp problemer vi kunne hatt, å gripe sjangsen til å studere psyken vår utiltåket av sosiale hindre. Hypotesen er dermed at mennesker vil alltid finne noe å engste seg over (et interessant eksempel er at selvmordstall alltid øker i takt med sosiale fortutsetninger, ergo der det ikke er noe annet som truer livet ditt).

 

Jens Liens småsurrealistiske sorte komedie tar for seg en mann, Andreas, som ankommer, med turbuss, til en virkelighet de fleste av oss gjenkjenner som hverdag. Til tross for å bli velsignet med en lett og godt betalt jobb, dametek og umiddelbare venner klarer han ikke å finne seg til rette. Han sliter med å være monogam og benytter første sjangse han får til å skade seg selv... men den eneste reaksjonen han får er aldri mer enn en påminnelse om å være "normal". Omtrent to tredjedelen uti filmen materialiseres ekte lykke som et sted Andreas prøver å grave seg til, men dette vil heller ikke virkeligheten ha noe av.

 

Jeg lo høyt mange ganger gjennom Den Brysomme Mannen og den er et prakteksemplar på en film som er vanskelig å beskrive med ord rett og slett fordi den er så enestående utført audiovisuelt som film. Som forventet er det mange middelmådige skuespillerprestasjoner her, men Trond Fausa er god og det kreves ikke allverdens av resten uansett. Bonus for Paris, Texas referanse. Eller var det tjuveri?

 

Muligens min nye norske favorittfilm!

 

Thale (Aleksander Nordaas, 2012)

Denne var... helt OK. Den hever seg over både norske grøssere (Villmark) og fantasifilmer (Trolljegeren) med noe så enkelt som et fungerende manus. Det den desverre ikke klarer er å skremme, begeistre eller engang avsky. Hvis grøssene var bedre timet, gørret lagt litt mer vekt på og actionen utført heller enn anntydet (ikke glem at du lager sjangerfilm, Nordaas). Det var scener som etter relativt god oppbygging var i ferd med å få hjertet til å pumpe men som istedet ble offer for slapp koreografi og mangel på brutalitet. Grunnen til at jeg påpeker dette med å vold er at jeg føler vi blir lovt det fra første sekund av filmen, i en scene hvor de to hovedpersonene kommer i møte med et blodbad de som "No Shit Vaskeservice" har tatt på seg ansvaret å vaske opp. Alt i alt en helt kurrant film som desverre ikke holder det den lover men i det minste viser potensial.

 

Nostalgia de la luz (Patricio Guzmán, 2010) (copy-paste fra Spillegal)

Dette var en helt utrolig vakker dokumentar om menneskers forhold til og jakt etter fortiden. Atacama-ørkenen i Chile har verdens laveste luftfuktighet og har derfor tiltrukket seg astronomer fra hele verden det siste århundret. Den er tilfeldigvis også åstedet for et av den chilenske historiens verste folkemord under Augusto Pinochets militaerregime. Filmen er en nydelig symfoni av stjernekikking som jakten på menneskers opprinnelse sammenflettet med gamle damers forsøk på å finne og utgrave relikvier fra en langt nærmere fortid: beinrestene til deres myrdede familiemedlemmer. Det er mye her som fort kunne blitt trivielt — for eksempel spekulering rundt kalsium som naturmateriale for både stjerner og menneskebein — men filmen har en tone som redder den inn hver gang. HD-fotografi har forøvrig funnet hensikten sin i Atacama-landskapet. Krystallklare komposisjoner av kjempeteleskoper som hever seg over mil etter mil med ørken er en fryd for øynene og musikken, som høres ut som en ouverture fra en Wagner-opera, gir stadig mer tyngde til materialet. Dette var lett fjorårets beste dokumentar for meg og jeg kan ikke anbefale den nok til alle som har halvannen time å avse.

[Angeleno 0]

Musikk og bildekunst så vel som litteratur har falmet

 

Nææh... har det egentlig det'a?

 

Fine omtaler, forresten!

[Doctor Downs 0]

P'raps not? Det var kanskje litt korttenkt når jeg tenker meg om. Ikke så mye fordi jeg er spesielt glad i moderne norsk musikk men kanskje fordi det er lett å se på alt over en viss alder som fra "den gyldne tida" AKA fortida.

 

Shame (Steve McQueen, 2011)

Mulig jeg tar feil når jeg sier at denne fikk litt pepper da den kom ut fordi den ikke var like god som McQueens spillefilmdebut Hunger; en i utgangspunktet vanskelig film å matche. Kanskje var det ikke en dum idé å gi den litt pusterom før jeg så den, men jeg likte den i det minste veldig godt. Det er vanskelig å ikke dra paralleller til American Psycho, med attraktive storbyeinstøing Michael Fassbender i en flott leilighet med skjeletter i skapet hipsterøl i kjøleskapet. Det bidro kanskje til en anelse av at Fassbenders sexavhengige figur Brandon oppleves som noe antagonistisk. Han har skapt en enslig tilværelse for seg selv der andre mennesker bare slipper inn en kveld om gangen; en mann med Brandons tilstand kan ikke tillate seg å bli avhengig av andre mennesker. Når søsteren hans kommer uanmeldt for å bo med ham på ubestemt tid settes tilværelsen på spill, ikke bare fordi privatlivet hans blir invadert men fordi Carey Mulligans søsterskikkelse beleielig nok er Brendons motpart. Hun er totalt avhengig av andre mennesker og går på smell etter smell ved å gå all-in med den første og beste hun møter. Friksjonen som oppstår mellom søskenparet står mest sentralt i filmen og Brandons trang til privatliv som resultat av sexavhengigheten sin er det store hinderet. jeg kan ikke unngå å tenke at Shame på et tidspunkt feiga ut fra den opprinnelige baktanken med å introdusere en sexavhengig manns søster i fortellinga, særlig når klimakset viser seg å være heller konvensjonelt. Allikevel er dette et velspilt og fengende drama som fortjener mer ros enn jeg ihvertfall føler det fikk.

[Houseman 5]

Jeg synes også den manglet et ordentlig, ukonvensjonelt klimaks, men det er også det eneste. En smule undervurdert ja.

 

Copy-paste fra Underskog:

 

Slalåm under himmelen på Cinema Neuf i går, den eneste av Edith Carlmars filmer som ikke er utgitt på VHS eller DVD. Carlmar er kanskje tidenes kvinnelige regissør i Norge og en av flere som nådde 1 million betalende på kino på 50-tallet (med Fjols til fjells), i gullalderen for norsk film. Filmen handler om en flyskole som utdanner jagerpiloter og var et vanskelig prosjekt to regissører hadde gitt opp før Carlmar ble fast bestemt på å realisere det. Filmen har ski- og jagerflyhelten Marius Eriksen i en av rollene, opphavsmannen til Marius-genseren, og spiller på at å fly er omtrent like grasiøst som slalåm var på 40- og 50-tallet. Sett med dagens øyne blir det kanskje litt mange flyscener og selvfornøydhet over at man har klart å filme både inne i flycockpitene og feste kameraer utenpå flyene, kombinert med fremstilling av pilotene som staute norske karer, nesten som om Nazi-Tyskland skulle laget en film om nordmenn. I dramaet på bakken derimot er det mye interessant i familie- og kjærestekonfliktene når ungguttene bestemmer seg for å bli jagerpiloter. Filmen er omtrent på nivå med Carlmars ni andre filmer som er å få på DVD og det virker litt tilfeldig at denne ble liggende udistribuert.

[Doctor Downs 0]

Det hadde kanskje vært for forutsigbart å la desperasjonen søsteras tilstedeværelse medfører lede til no' ufrivillig incestings, men det virka nesten sensurerende å ikke ihvertfall dra det fram som et mulig utfall. Det er den ene scena hvor

Mulligan kommer til skade for a ferske Fassbender mens han fasser sin bender og han svarer med å hoppe over henne kliss naken og holde henne nede på sofaen mens han skriker til henne

men jeg oppfatta ihvertfall ikke den reaksjonen som noe annet enn oppriktig sinne uten noen andre intensjoner.

[Angeleno 0]

Synes faktisk det er løst veldig godt. Det hintes til noe mer enn et normalt søskenforhold, men McQueen lar det bare murre under overflaten. På den måten blir det en verkebyll som gjennomsyrer alle scener mellom Mulligan og Fassbender. Hvorfor må det få et utfall? En av filmens styrker ligger jo i det uforløste, sånn i det hele tatt.

 

 

Den helt siste scenen, for eksempel.

 

[Doctor Downs 0]

Jo, jeg er enig i at det ikke trengte å skje noe, men til tross for at jeg satt og tenkte på muligheten (som sikkert ikke var tilfeldig) skulle jeg ønske det ble tatt opp som en trussel. En scene jeg plutselig kom på igjen er den hvor

Mulligan kommer og legger seg i senga til Fassbender

og igjen skulle jeg ønske det var bare litt mindre motstand i Fassbender. ikke nødvendigvis helt eksplisitt, men bare i den grad at det hadde blitt en reell trussel der og da heller enn en påminnelse om muligheten.

[Angeleno 0]

Hmm...

 

At han reagerer som han gjør, med en skikkelig panikkreaksjon, understreker jo bare hvor emosjonelt avstumpet han er. Ingen samtale, ingen forløsende dialog. Klart, det kan sikkert også gjøre filmen litt mer avstumpet, så jeg skjønner hvor du kommer fra. Det er fullt mulig mer konfrontasjon ville ha gjort Shame mer "levende", men da hadde den heller ikke virket så antiklimatisk satt opp mot katarsisen når karakteren til Mulligan forsøker å ta selvmord.

 

[Doctor Downs 0]

Joda, jeg sier ikke at det ikke har en funksjon sånn det er, men jeg synes personlig at å sette faren på spisser hadde vært en god måte å binde filmen sammen på. Særlig fordi Mulligans figur er så mottakelig for trøst og nærhet. Det blir kanskje uansett litt dumt å diskutere hva en film kunne ha vært handlingsmessig, men for meg hadde det kommet som et ganske naturlig subplot ihvertfall.

[Tristano 0]

Den Brysomme Mannen og Thale

 

Jeg har fortsett ikke bestemt meg for om den største vitsen eller største tragedien med Den Brysomme Mannen er at den presenterer "det virkelige" som en idyll tatt ut ifra en IKEA-katalog.

 

Tydelig at jeg bør lage den Thale-tråden snart siden den fortsetter å imponere så mange. Jeg vil bare poengtere at skrekken i filmen ligger mer i implikasjonene enn hva den viser konkret og at måten Nordaas estetiserer vold på er så fantastisk fordi den ikke prøver å ape etter, foreksempel Zack Snyders hypervirkelige stil. Den bruker heller hans stil som en inspirasjonskilde før den gjør sin egen greie. Ja, vi ser henne ta ut en kar i slow-mo, men soldat med gæveret stikkende ut av halsen og en annen med en hestesko stikkende inn i øynene er morsomt fordi det blir presentert så "matter-of-factly". Vi vet allerede hva Thale er istand til så vi trenger egentlig ikke å se hun gjøre det. Det er noe sardonisk og særegent norskt over måten det blir framstilt på, og det synes jeg er verdt å fremme.

[Doctor Downs 0]

Mjæ, jo. Stilvalget var det ikke noe i veien med, jeg syntes bare ikke det var gjennomført så godt som det kunne. Slow-mo effekten ble langdrygelig og det er noe man ser så ofte om dagen at det skal litt mer til for å imponere. Uansett hva en film som Thale har på hjertet så synes jeg det blir feil å late som om det ikke fortsatt er en sjangerfilm med enkelte regler å følge.

 

Angående Den Brysomme Mannen... ja, vits. Det er ikke som om "hverdagshelvetet" ikke var satt på spisser og parodiert til å begynne med så at paradis er fremstilt som en Activia-reklame var bare morsomt syntes jeg!

[Engangsgrill 16]

Et voldshierarki

 

Quentin Tarantinos Django Unchained

 

I sin hittil mest sofistikerte film, presenterer regissør Quentin Tarantino oss for noe så sjeldent som et filosofisk rammeverk for vold. Framskrittet beskrives som et funksjonelt overgrep, status quo som sadisme. Fortellingen om slaven Django (Jamie Foxx), som blir dusørjeger idet han tas under vingen av den pragmatiske tannlegen King Schultz (Christoph Waltz), er mer enn blaxploitation-western. Det er en metafor for utvikling.

 

Grunnen til at Django Unchained fungerer bedre enn tidligere Tarantino-filmer er at han for første gang tar steget ut i den relaterbare pop-kulturen. Neger-vitsene sitter like løst som geværkulene, men Tarantinos groteskhet forsvinner i universet han skapers autonome verisimilitude. Det er mulig å kritisere også denne Tarantino-filmen for umotivert vold, glorifisert, og for en svart filmskaper som Spike Lee, er det kanskje også riktig, men for meg minner volden mer om slapstick i sin overdimensjonerte grusomhet enn nihilisme.

 

De verste voldsscenene er også motivert av aktører med en tydelig rasistisk agenda. Tarantinos menneskeforståelse innebærer fremdeles drap som underholdning, men for første gang klarer han å skape en overhengende tro på menneskets evne til å tilpasse seg gjennom en kirurgisk utslettelse av uønskede elementer. Når Django for første gang rir hesten sin, er det ikke like gripende som Willie Ds praktfulle kommentar på Geto Boys-sporet The World is a Ghetto, som dikter en mye mer tankevekkende fiksjon rundt western-universet enn hele Django Unchained på noen linjer, men det viser i det minste en filmskaper som tør å kritisere seg selv.

 

Rasismen til Django Unchaineds hvite amerikanske karakterer er eksplisitt, men så virkelighetsfjern at det blir komisk. Definert av scener som et mislykket Ku Klux Klan-raid og plantasjeeieren Calvin Candies (Leonardo DiCaprio) lefling med frenologi, er sadismen de viser i møtet med slavene like upraktisk som den er grotesk. Om publikum er WASP-er som ler av neger-vitsene og fryder seg over sadismen, tror jeg vi ikke tar poenget.

 

Django Unchained som hvit skyldfølelse er ikke særlig overbevisende, og det kan være det svarte kommentatorer reagerer på. Jeg er ikke svart, så jeg har ingen forutsetninger for å forstå kritikken, men så lenge vi ler av oss selv og fordommene våre, ikke av den karikerte Stephen-karakteren til Samuel L. Jackson som er filmens egentlige antagonist idet han snur seg mot sine egne i et forsøk på å omfavne sin indre hviting, dyrker Tarantino et fantastisk univers som har mye til felles med den uskyldiggjorte virkeligheten vi lever i.

 

Tarantinos helt er kanskje ikke et genuint svart forbilde, men gjennom å dyrke sin fantasi skaper han like fullt noe enkelt og forståelig som ser, høres og føles som en film. Det er et framskritt, for Tarantino først og fremst, men også for amerikansk moral-estetikk. Django Unchained er kanskje totalitær i sin positivisme, men den bærer også med seg et snev av kunst.

[Tristano 0]

Mjæ, jo. Stilvalget var det ikke noe i veien med, jeg syntes bare ikke det var gjennomført så godt som det kunne. Slow-mo effekten ble langdrygelig og det er noe man ser så ofte om dagen at det skal litt mer til for å imponere. Uansett hva en film som Thale har på hjertet så synes jeg det blir feil å late som om det ikke fortsatt er en sjangerfilm med enkelte regler å følge.

 

Slow-mo effekten er viktig fordi den skal stå som kontrast til ettermælet av Thales herjing. Det er den moderne spesialeffekten satt opp mot det faktum at Norge ikke har noen særlig historie innenfor spesialeffekter. Ettermælet er et innslag av absurd humor som hadde blitt ødelagt hvis vi hadde sett henne kjøre gæveret inn i halsen på den ene karen. Det er også hvorfor vi ikke ser huldrene som river statsmannen i filler. Det er effektivt anti-spetakkel. Hva Nordaas prøver på er å skape en egen stil som ikke skal minne om, foreksempel Sam Raimi, Peter Jackson eller Zack Snyder. Hans stil legger vekt på ettermælet, ikke volden selv. En stil som tar i betraktning hva det vil si å være norsk.

 

Sjangere burde dessuten være forvist til videohylla. Det er mye mer interessant hva filmen faktisk gjør og hva som gjør den unik, isteden for at den skal lenke seg til ubrukelige sjangerdefinisjoner. Det er hva som gjør at vi får en rekke utvannede kopierer av amerikanske filmer, isteden for at regissørene bearbeider og faktisk gjør noe med inspirasjonskildene sine.

 

[Doctor Downs 0]

Dette er som regel ikke noe jeg gidder å forhøre meg om fordi jeg synes det er ganske uviktig, men når sier "Nordaas prøver...", er det noe mer enn en antagelse? Jeg har ikke noe imot overanalyse per se, men ikke la det unnskylde andre svakheter. Jeg vil understreke igjen at jeg ikek synes Thale var dårlig på noen måte; jeg likte den ganske godt. Men anti-spetakkel kjenner jeg igjen når jeg ser det, og det er ikke Thale. Lavmælt kanskje, men ikke anti-spetakkel. Det er forøvrig vel og bra å prøve å skape seg egen stil, men stil som metafor... nei, jeg veit ikke.

[Doctor Downs 0]

Moonrise Kingdom (Wes Anderson, 2012)

Da tippa Wes Anderson-glasset omsider over for meg. Søt og vittig, men grunn og overfladisk. Fotografiet og regien føles som en SNL-parodi på Andersons tidligere filmer og det er ikke en eneste figur her jeg bryr meg littegrann om men et svakt unntak av Bruce Willis'. Stil over innhold fra begynnelse til slutt og ikke engang veldig morsom. Det ligger en ganske fin historie til grunne for filmen, men den slipper aldri helt ut, og figurene blir holdt tilbake as Andersons regi til den grad at det er håpløst å føle med noen av dem. Det er sikkert ikke mange som er enige med meg men jeg synes Darjeeling Limited er Wes Andersons beste film så langt og det beste eksemplet på at det menneskelige ikke trenger å lide for stilvalget hans. Moonrise Kingdom ble for meg rett og slett bare ganske tom.

 

La Chiesa/TheChurch (Michele Soavi, 1989)

Helt kurrant grøsser av den veltrådte gotisk-katolske spaghetti-horroren Mario Bava og senere sønnen Lamberto Bava ble berømte for. En middelaldersk sekt slakter ned en hel landsby og bygger en kirke over massegraven for å holde åndene deres i sjakk. Tusen-ish å senere i moderne tid finner en utrolig usympatisk bibliotekartype og ei annen dame som jobber i kirken spor etter det som skjedde og setter uvisst onde krefter i sving. Det tar en stund før man skjønner hva det egentlig er man skal være redd for. Zombier? Demonbesettelse? Pest? Heldigvis er La Chisea, i god italiensk grøssertradisjon, stemningsfull som bare det og holder på uhyggen selv når skuespillet og plottet er på sitt mest skranglete. Ingen uforglemelig klassiker dette her, men perfekt lørdagskos. Skulle ønske det fortsatt var kinoer som viste sånt på natta.

 

Beasts of the Southern Wild (Benh Zeitlin, 2012)

Jeg bare... Hvorfor må all dialog i sånne filmer være jævla kvasilivsfilosofi? "Ma momma always said..." this, "some times in life..." that. Full av stereotyper og en god dose instagram-fotografi. På sitt beste er den veldig søt og har noen nesten Amour-aktige ideer om hva som skjer når vi nekter hverandre å leve og død naturlig og på våre egne premisser. På sitt verste føles det som om Bubba fra Forrest Gump har fått sin egen spin-off. Det verste er at den sikkert blir krydra med Oscar-priser sånn som Slumdog Millionaire.

[Engangsgrill 16]

Bra skrivd, Mr. Downs. Enig angående Moonrise og du bekreftet mistanken min ovenfor Southern Wild som jeg fikk enda mindre lyst til å se.