Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Peru 6]

Mye å være uenig med i den teksten, men verst av alt er dette:

 

Jacksons eneste prestasjon som regissør er en viss fantasi i hvordan han framstiller det groteske og overdimensjonerte, men han har aldri evnet å gi karakterene sine menneskelige kvaliteter.

 

Har du sett Jacksons tidligste filmer? Det er ikke gørret og blodet som overbeviser mest, det er karakterene, komikken, sjarmen. At han tidvis har snublet i balansegangen når store budsjetter møter finere detaljer tar ikke fra ham disse kvalitetene.

[Jarmusch 3]

Romjulsoppdatering - Del I

http://static.indianexpress.com/m-images/Fri%20May%2025%202012,%2020:39%20hrs/M_Id_290566_movie.jpghttp://cinemade.startlogic.com/nightelmst-bath.gif

http://2.bp.blogspot.com/-WMmmRro04qU/T0vc2wUQbpI/AAAAAAAAFYE/yqTcB5zVAKU/s400/eyes-without-a-face1.jpghttp://www.forgetthebox.net/wp-content/uploads/2012/10/300x200xmovies_seven_psychopaths_still_2-300x200.jpg.pagespeed.ic.DfedQJRbqH.jpg

 

 

The Grey (2011, Carnahan)

Meh. Ingenting utanom det vanlige, sjølv om det kan verke sånn. Liam Neeson speler ein klassisk, stereotyp hollywood karakter. Den fødde ledar med den fæle fortida. Dialogen er forferdelig og verken historia eller karakterane engasjerande. The Grey prøver også å vere eit lite karakterstudie av ein fortapt Neeson, men det ender berre opp i eit einaste rot av dårlig klipping og uinspirerte vendingar. Det einaste Neeson er fortapt i er sin manglande evne til å gje liv til ulike typar kjensler. Filmen er inne på noko av og til då, det skal den ha. Eit par spennande augneblikk som gjer filmen litt mindre keisam, nokre gode drøymesekvensar, ei smålig interessant diskusjon rundt livet etter døden og eit par glimt av fin kinematografi. Det trekker filmen opp til, ca. middelmådig.

 

A Nightmare On Elm Street (1984, Craven)

Fin blanding mellom intens mystikk og klassisk 80-talls slasher moro. Foto og fargar ser bra ut. Eit fengande soundtrack gjer filmen litt ekstra tøff.

 

Eyes Without a Face (1960, Franju)

Franske Eyes Without a Face dveler seg sakte framover mot intense klimaks i all sin mystikk. Klimaksa kunne kanskje vert enda meir sjokkerande, men det er ingen tvil om at oppbygginga er godt gjennomført. Regissør Fanju lar oss kjenne godt på hovudpersonane sin smerte, både mannen som gjer alt han kan for å skjule den og dama som av og til slepper den ut. Me føljer også deira ansiktslause dotter, som utforskar det foreldra driv med. Det dei gjer for ho. Handlingar både egoistiske og omtenksame. Fanju viser også at han beherskar både kunsten å skjule og å vise. Han skjuler lenge ansiktet til dottera, som ein del av den nervepirrande oppbygginga. Men han viser avskjering av ansikt i lange tagningar, for å få oss til å verkelig forstå kor kyniske handlinga til foreldra er. I slike scener, får filmen fram ei forstyrrande og iskald stemning. Men det finnes også magiske augneblikk i Eyes Without a Face, godt hjelpt av eit praktfullt soundtrack. Det er ein stemningsrik film, samtidig som den er så stille og tom.

 

Seven Psychopaths (2012, McDonagh)

Seven Psychopaths er ein skrivesperre film. Ein film som utforskar komplikasjonar og rot som oppstår når man skriver eit manus. Det er nok ein personleg film for regissør og manusforfattar McDonagh, som speiler seg sjølv i hovudpersonen. Nettopp derfor er det også ein svært god film. Filmen er rotete, men på ein riktig måte. Den finner sin eigen stil i alt rotet og viser oss ein imponerande klipperytme. På overflata kler filmen seg i svart humor, blodig vald og merkelige karakterar. Under overflata er den meir sår. Metafilmgrepa fungerer også godt, både som eit bidrag til filmens skildring av evig kaos innan fiksjons verda, men også som ein del av sjarmen og det faktum at filmen er eit lite friskt pust. Men ei nemneverdig svakhet filmen lider av, er dialogen. Den er ikkje dårleg, heller ganske ok faktisk, men den strever sånn etter å nå Tarantinos høgder, men klarer det aldri og ender heller opp som eit litt labert forsøk.

 

http://www.web2carz.com/images/articles/201208/total_recall_1344970809_300x200.jpg

 

 

Total Recall (2012, Wiseman)

Blæh. Nok ein middelmåtighet av ein blockbuster. Første halvtimen er ikkje noko anna enn ein tam actionfilm blotta for noko som helst interessante karakterar eller vendingar. Framtidsverda me oppheld oss i er dessutan ei samling av tusen og éin science-fiction klisjear, og druknar som alltid i CGI. Etterkvart løfter filmen seg litt opp. Korleis den behandlar historia si interesserer meg av og til og aukar spenninga. Filmens vetle samfunnsengasjement er også litt forfriskande, og at den gjer opprørarane til heltar må eg innrømme eg beundrar ein liten smule. Men som dei fleste filmar frå ræva til Hollywood, er sjølvsagt skurkane slemme og heltane snille, her finnes det ingen menneskelige trekk. Eg likar også tanken med noko av kamerarbeidet, men den forsvinn fort når alt er så opplysande CGI. Mot slutten ramlar eg heilt av og bryr meg ikkje lenger om nokon av dei overflatiske stereotypane av nokon karakterar. Filmen burde dessutan gjort som Arnold gjorde på 90-tallet, latt Farrell skyte kona si med ein gong, i staden for å lage ein klisjefylt femme fatale figur ut av ho.

 

Total Recall (1990, Verhoeven)

Det einaste gode som kom ut av Total Recall remaken var ein lyst til å ta eit gjensyn med originalen. Der remaken er ein tom og humørlaus actionfilm, er Verhovens film eit actioneventyr fylt med både humor og sjarm. Meir blod, høgare spenningsfaktor og sjølvsagt – meir Arnold, ikkje rart originalen er best. Men eg må innrømme, at den nye versjonen faktisk behandlar mystikken rundt identitetskaoset betre enn originalen. Der remaken klarte å gjere dette både spennande og forvirrande, gjer Verhoven konseptet lettare opp og mater oss meir med teskei enn nødvendig. Det betyr ikkje at det manglar på det samfunnskritiske då, som i ein kvar Verhoven film. Igjen stiler Verhoven seg kritisk til media, men tar også opp kaos med moderne teknologi og det å skifte ut verkelegheita med kunstige forbetringar av liva våre. Alt dette pakka inn i alle moroa då, sjølvsagt.

 

Coming attractions i del II: Blue Velvet, Idi i Smotri, Apocalypse Now, No Country for Old Men, The Innkeepers, Black Narcissus, Dogtooth, The Amazing Spider Man, The Raid: Redemption

[Outze 0]

Har sett litt av kvart i det siste:

 

Killing Them Softly er et brukbart og interessant portrett av det kriminelle "samfunnet" i dagens USA. Ofte over-the-top og banalt, men filmatisk interessant, med en god del spennende som skjer formalt, uten at jeg synes det er en spesielt god film likevel. This Is 40 (spinoffen til Knocked Up)

vil nok mange like å kjefte på, men jeg synes stort sett det bare var kos å være med på denne enkle og teite krampekomien. Savages er nok et skuffende prosjekt fra Oliver Stone. Selve fortellinga er uinteressant, det strukturelle ugromt, det stilistiske ujevnt, og den som har jobba med castinga her må bare holde opp nå - på grensa til rævmøkk, men kanskje heller bare OK-minus (har ikke sterke nok følelser om den til at det er rævmøkk). The Bully Project

er som dokumentar, som film, nada og niks, men som avisinnlegg og debattstart om mobbing i det amerikanske skoleverket har den jo sitt å komme med; blir derimot for mye mikro kontra makro, for ensidig og lite undersøkende, og blir i det store og hele "god innsats". Vamps var gøy! Jeg må innrømme at jeg har en "soft spot" for Amy Heckerlings Clueless og her følger hun den opp på mange måter; det er teit og søtt, rart og fjernt, men det fungerer, rett og slett. Tommel på skrå opp. The Hobbit får en mer strak tommel. Her forstår jeg ikke kritikken, og jeg orker egentlig ikke møte den heller; "det er det det er", og det setter jeg pris på, og koser meg med god samvittighet med en hobbit, trollmann og haug dverger fra min barndoms eventyrverden.

 

Så det.

[Zann 8]

Så Lacombe, Lucien i kveld. Jeg liker den nøkterne stilen til Malle. Lucien selv er et passivt mysterium, og da er det godt gjort at filmen fungerer så godt som klassisk fortelling med ham i sentrum absolutt hele tiden. Solide greier, som løftes til nær klassikerstatus av den fabelaktige avslutningen der den nøkterne tonen avløses av noe mer drømmende, og av Aurore Cléments intense skjønnhet.

[morty 8]

Lincoln (Steven Spielberg, 2012) - Foerst og fremst en film som er pen aa se paa. Den er virkelig smekker. Deilig. Organisk. I en tid hvor mange skyter digitalt, er det opploeftende aa se en film bundet i 35 mm-magi. Saa for dette alene faar den en tommel opp fra meg.

[paah 4]

The Hobbit får en mer strak tommel. Her forstår jeg ikke kritikken, og jeg orker egentlig ikke møte den heller; "det er det det er", og det setter jeg pris på, og koser meg med god samvittighet med en hobbit, trollmann og haug dverger fra min barndoms eventyrverden.

 

Jeg hiver meg på den, men jeg hatet 3Den (som alltid). Gleder meg til å se den i 2D. Gollum-scenen og scenene i The Shire er fantastiske, men ellers blir det litt for ofte i overkant hektisk og heseblesende.

[Engangsgrill 16]

Paris When It Sizzles

Klassen Hollywood aldri gjenvant. Lettbeint, søtladen, flørtende som en sommernatt på Bjarkøy og helt forferdelig, men på en så selvbevisst måte at du bare må le med Audrey Hepburn og William Holden hele veien til banken. Dette var hva det betydde å være stjerne før sirkelen overlappet. Ja, og den lærer deg forbanna mye om film du trodde du visste, men ikke var helt sikker på hvordan du skulle forklare. Til å være en komedie er parodiene overraskende generøse, stikkene deilig forutsigbare helt til historien imploderer fullstendig med en vri på en vri på en vri på en vri. Sånt gjorde ikke nybølgen, for å sitere Audrey Hepburn. Et kort handlingsreferat: En ubrukelig forfatter (Holden) får besøk av en sekretær som skal reinskrive manuskriptet hans. Han har selvfølgelig ikke skrevet et ord, men bruker sin enorme sjangerkunnskap til å skissere filmen i formalistiske vendinger, med bare et vagt kjærlighetstema og en tittel. Det er to dager til manuskriptet skal inn, og manuskriptet blir virkelighet mens det skrives samtidig som filmen diskuterer relasjonene filmen som møteplass, det vil si kinosalen, skapte. Forbausende sofistikert avkles kjønnsroller, hvordan vi relaterer oss til stjerner, og filmens påbegynnende rolle som underholdningsprodukt i en ellevill reise gjennom alle tenkelige Hollywood-klisjeer. Så dårlig at det er bra. Så bra at det vet det er bra.

 

Visste du forresten at My Fair Lady er Frankenstein med lykkelig slutt?

[blausen 12]

I Am Bruce Lee - Av typen velprodusert løpebåndsdokumentar hvor en haug oppsamlede kjendiser prøver å overgå hverandre i skryten av ikonet Bruce Lee. Ikke spesielt engasjerende, underholdende eller nyttig om fyren. Det blir mest runking av "legenden" og "ikonet" i alle slags retninger, i en rimelig straight og kjappklipt dokumentar. Tommel ned

 

The Hunter - Willem Defoe som dusørjeger på jakt etter den utdødde tasmanske tigeren i Tasmanias villmark. Mye fint her, syns jeg. Stemninga er upåklagelig, og storyen er et spennende konsept. Dessverre trår den etterhvert litt tungt i vei, fokuserer for mye på feil ting, og i det hele tatt ender litt utilfredsstillende. En film som hadde konsentrert seg mye mer om mannen alene i naturen, ensomheten, været, kulden og mystikken, hadde fungert veldig bra. En liten tommel opp for forsøket.

 

http://cdn.wegotthiscovered.com/wp-content/uploads/588646-willem-dafoe-brisbane.jpg

[Engangsgrill 16]

Amour av Michael Haneke

 

Kan skrive noen ord hvis dere overfører penger til kontoen min. Akkurat nå har jeg mer enn nok med at jeg betalte 100 kroner for dette våset.

[Papillon 3]

Så interessant

[Engangsgrill 16]

Siden du spør så høflig:

 

 

Psykopatologi i kunst

 

Michael Hanekes Amour

 

Michael Haneke har av uforståelige årsaker vunnet Gullpalmen to ganger. Hans siste fornærmelse mot menneskelige sensibiliteter, Amour, er en stygg film med uomtvistelige formalistiske kvaliteter, men disse bidrar bare til å forsterke Hanekes misantropiske menneskesyn.

 

Aldri blir dette tydeligere enn ved filmens åpning, der linjen mellom barmhjertighetsdrap og karakterdrap syrlig viskes ut. Et lik oppdages i en leilighet, og som for å understreke menneskets korporlige motbydelighet, lar Haneke språkene han har til sin rådighet dvele om stanken som har oppstått.

 

In medias res er kanskje det enkleste grepet i boken, men Hanekes sofistikerte kameraføring gjør avsky subtilt. Når vi noen minutter senere blir presentert for et publikum i en konsertsal, understrekes rollen vår som betrakter på en måte som gjør at Haneke intellektuelt har fullført sitt bilde.

 

Resten av Amour er utpensling av premissene. Drapet og publikum. Det finnes ikke skjønnhet i Hanekes sterile foto, ei heller finnes det poesi i skuespillerprestasjonene til det mesterlige ensemblet bestående av Jean-Louis Trintignant, Emanuelle Riva og Isabelle Huppert, alle tre nærmest manisk fordypet i Hanekes motbydelige stereotypiske psykopater. Dialogen sentrerer rundt smerte og død, som avføringsprosesser.

 

Den narrative komposisjonen er like selvsikker som den er åpenbar. Etter den innledende åstedsgranskningen tas vi inn i livet til et ektepar, hvor den øyensynlige lykken tar slutt idet kvinnen får slag. Mannen blir tvunget til å ta seg av henne, og drives fra skanse til skanse i sitt forsøk på å opprettholde sin og hennes verdighet.

 

Hanekes fiendtlighet blir imidlertid synlig på flere fronter. Vi lukkes inn i en borgerlig leilighet der interaksjonen begrenser seg til infantile trivialiteter. Kjærligheten mellom Riva og Trintignant skal ikke være plausibel, men blir et uttrykk for en nærmest Bunuelsk forakt for borgerskapet, bare helt uten varme og ironi. Skjønnheten ligger i Hanekes filmer som et løfte, men han er ingen ideolog. Det som definerer ham er kunstfilm-nihilisme, idet han låner grep fra Bresson med en åndelig likegyldighet uten sidestykke i europeisk filmhistorie.

 

Du ser det tydelig i hvordan Haneke komponerer lyden i filmene sine. I Amour eksisterer det fragmenter av klassisk musikk og kunst, men Hanekes estetiske stolthet holder han fra å gi oss et eneste øyeblikk med genuin skjønnhet. Karakterene hans er ikke bare ute av stand til å persipere annet enn det svartmalte, de er også ute av stand til å skape det. De er fanget i lengselen etter noe bedre, men Hanekes estetiske maleri, insisterer på at skjønnheten bare finnes i minnet.

 

Haneke bygger emosjonelle kulisser som er dømt til å kollapse med en nærmest sykelig trang til å vise oss forfall og død. Figurene hans er egosentriske til siste stund, og selv dilemmaet aktiv dødshjelp, som står i sentrum for filmens glattpolerte overflate, reduseres til en vits på følelsenes bekostning.

 

For Amour handler ikke om empati, den handler om selvmedlidenhet. Hanekes mekaniske forståelse av mennesket rommer ingen forståelse, for Amour er ikke vond fordi den trenger å være vond. Den er sadistisk, livsdrepende. Bare en masochist vil sitte igjen med følelsen av katarsis.

[Papillon 3]

Argumentasjonen din er veldig usammenhengende, så det er vanskelig å finne hovedankepunktet her, men det ser ut som du har problemer med Hanekes misantropi og det du kaller hans fornærmelse mot menneskelige sensibiliteter. Hva betyr egentlig det? Er det mangelen på medmenneskelighet som gjør at du ikke finner et eneste øyeblikk med genuin skjønnhet? Isåfall er vi fra to forskjellige planeter. Det finnes mye vakkert i styggedom og fortvilelse, særlig i møte med det vi vanligvis ikke forbinder med styggedom og fortvilelse, som for å ta ett eksempel: pianosekvensene i Pianolærerinnen. Har ofte lurt på dette med hva folk finner vakkert, og jeg har innsett at det ofte ikke er det samme som det jeg finner vakkert, og er det en ren estetisk greie, eller har det mer å gjøre med at jeg og mine likemenn er ubarmhjertige sadister?

 

Hva synes du om menneskesynet i Reisen til nattens ende?

 

Det skal sies at jeg ikke har sett Amour.

[blausen 12]

Hva syns du om filmene til Ulrich Seidl, Engangsgrill?

[Engangsgrill 16]

Hva har Reisen til nattens ende som jeg ikke har lest på ti år med dette å gjøre? Det er det du kaller god argumentasjon, å slenge vilkårlige sammenligninger ut i lufta bare fordi du ikke forstår hva jeg snakker om og komme med nedlatende kommentarer? Det er tydelig at du ikke forstår eller er interessert i å forstå hvor jeg kommer fra, og da er vi like langt. Så kommer du med en masse generaliseringer som ikke har noe med saken å gjøre, før du ber meg om å ta meg en bolle. Det er en forskjell på å skrive kritikk, som har som utgangspunkt at man vet bedre, og å skrive tilbakemeldinger. Maken til Jante-vås.

 

Jeg forstår estetikk som læren om det vakre, ja. For at noe skal være vakkert er det helt vitalt at man jukstaponerer det negative med noe positivt, og det mener jeg at Haneke, i motsetning til Celine, ikke gjør. Hvis ikke har du 1) formalisme (drittkjedelig) eller 2) nihilisme. Eller mener du at nihilisme egentlig ikke eksisterer fordi alt er form?

 

Likte starten på Import, Export litt, ble oppgitt etter en stund og så ikke filmen ferdig. Har generelt veldig liten sans for Haneke-disiplene og ser på Paradis: Liebe som et realt mageplask.

[morty 8]

Jeg fant i alle fall ikke argumentasjonen usammenhengende, og skjoenner godt hvor Engangs kommer fra ang Haneke. Men har ikke sett Amour.

 

Hitchcock (Sacha Gervasi, 2012) - En noe platt film som ikke kommer helt under huden.

[Frenzy 5]

Jeg forstår også kritikken din, Engangsgrill. Det var interessant lesning og et friskt avbrekk fra all hyllesten som har regjert blant anmeldere. Jeg er generelt ganske glad i Haneke, ikke fordi han gir meg noe fint og håpefullt, men fordi han belyser det som alle samfunn prøver å begrave; det Kristeva kaller The abject. Kristevas abject er ikke bare objekter, som bedervet mat, kroppslig avfall etc, men ideer som truer med å undergrave vår tro på de strukturer vi har bygd. Vi flykter dermed fra det arkaiske, men av og til står døren på gløttt og vi får et glimt av grusomhet og avsky som vi helst vil være foruten. Dette aspektet liker jeg når det kommer til Haneke; hans plutselige utbrudd av "the abject".

 

Når det gjelder Amour er jeg enig når det kommer til stilen: Jeg synes stilen er statisk, uinspirert, der den kretser rundt i den borgerlige leiligheten, men skuespillet er faktisk ganske flott og jeg liker at Haneke ikke presenterer et typisk kjærlighetsforhold mellom de to hovedpersonene. Hoved-idèen slik jeg ser den er: Kan drap være en kjærlighetshandling? Dermed har han presentert en ganske subversiv kjærlighetsberetning som kan røre, men som også kan få andre til å riste på hodet i avsky. Han sprenger grensene for hva vi vanligvis assosoierer med kjærlighet, utfordrer rammene og stiller spørsmål. Jeg synes han unndrar seg mye kritikk ved å egentlig ikke velge noe side. Der er ingen romantisering eller grep som skal få oss overbevist over at noen av karakterene er mer berettiget enn andre.

 

Haneke er en provokatør, men en gjennomtenkt èn som ofte klarer å kombinere det med cinematisk brillians. Sistnevnte synes jeg ikke var helt tilstede i Amour, men jeg vil likevel si at han har gitt oss nok et interessant verk

[Jarmusch 3]

http://www.fernbyfilms.com/wp-content/uploads/2013/01/cate-blacnchett-ian-mckellen-the-hobbit-an-unexpected-journey.jpg

 

Også fått sett The Hobbit: An Unexpected Journey. Filmen lider først og fremst av eit stort hovudproblem. Jacksons ide om å lage tre spelefilmar med ei speletid på nesten tre timar, ut av ei tynn fantasibok for barn, er ikkje noko anna enn totalt mislukka. Fleire sekvensar følas ekstremt utdratt og framdrifta i historia er minimal. Konseptet med alle dvergane til dømes, var smålig gøy dei første fire minutta, men blei berre meir og meir uinteressant etter dei neste femten. At Jackson i tillegg veljar å dra humoren ut i det så useriøse hjørnet at filmen minar meir om ein Monty Python sketsj enn eit eventyr, minskar trua mi på han enda eit hakk.

 

På den andre sida fungerer hans teknologiske eksperiment svært godt og server oss eit ekstra vakkert og levande bilete. The Hobbit: An Unexpected Journey er ikkje like overveldande i kameraarbeid som den tidligare eventyrtrilogien til Jackson, nettopp fordi den kopierer ganske tett. Men den ser nok enda betre ut.

 

Filmen bærer også den same eventyrlige stemninga heilt frå opningssekvensen som gjer oss trygg på at me skal bli med på ein magisk reise. Dessverre gjer ein del utdratte dødpunkt og manglande framdrift det heile eit par hakk mindre magisk.

 

 

Elles, som er verdt å nemne:

 

Idi i Smotri (1985, Klimov)

http://i2.listal.com/image/863928/400full.jpg

Maleriske bakgrunnar fylt med atmosfærisk tåke er eit lite regissørpreg i Klimovs elles ekstremt kjenselslada film. At Klimov veljar å antyde til det ekstreme og male eit tydelig bilete av ekstrem liding utan å vise det i detalj gjer det heile enda meir vondt. Galskapen, vist gjennom store blikk og utrykk, er også ein del av det store i filmen. Dei dokumentariske klippa me får presentert på slutten, får oss til å forstå kor nært det me har opplevd faktisk var til verkelegheita.

 

No Country For Old Men (2007, Coen)

http://www.dvd-magazin.de/wp-content/uploads/nocountry.jpg

Kjølig kameraarbeid, tomme og opne landskap gjer ein topp atmosfære. Stilsikkerheita hever filmen enda eit hakk.

 

The Raid: Redemption (2011, Evans)

http://500.the400club.org/wp-content/uploads/2012/03/The_Raid1.jpg

Den perfekte actionfilm.

 

To Catch a Thief (1955, Hitchcock)

http://imagecache6.allposters.com/LRG/37/3725/GGSAF00Z.jpg

Ganske tam og uinteressant, spesielt til Hitchcock å vere. Bærer preg av litt stemning og sjarm av og til, men ikkje noko særlig bombe av ein film.

 

Dogtooth (2009, Lantimos)

http://www.newdirectors.org/2010/wp-content/uploads/2010/03/dogtooth.jpg

Interessant, men føler Lanthimos kunne dratt dei kritiske og utforskande sidene ved filmen enda litt lenger.

 

Michael (2011, Schleinzer)

http://farm7.staticflickr.com/6042/6245477266_1e7a32ebee.jpg

Kjølig regi, ganske Haneke inspirert, men klippen går litt fortare og skapar meir rytme i beskrivinga av ein kvardag. Setter sin hovudperson opp i fleire interessante situasjonar og overraskar med fleire modige og spesielle grep.

 

 

Har skreve nokre litt lengre tekstar om Blue Velvet og Black Narcissus, men får sjå litt om eg postar dei.

 

 

Edit:

 

 

The Amazing Spider-Man (2012, Webb)

http://img2-2.timeinc.net/ew/i/2012/07/03/amazing-spider-man_400.jpg

Ingenting nytt å by på. Klamrar seg til ganske mange gamle og trygge klisjear. Nokre smålig interessante vitskaplege plot og grei underholdning alt i alt, men ikkje stort meir.

[Papillon 3]

Noe sier meg at du sitter og koker bak tastaturet Engangsgrill. Men jeg kan selvsagt ta feil. Uansett er det ingen grunn til å koke, jeg er ute etter å forstå hvor du kommer fra, jeg er ikke ute etter å angripe, det må du bare tro meg på.

 

Hva har Reisen til nattens ende som jeg ikke har lest på ti år med dette å gjøre?

Jeg forstår estetikk som læren om det vakre, ja. For at noe skal være vakkert er det helt vitalt at man jukstaponerer det negative med noe positivt, og det mener jeg at Haneke, i motsetning til Celine, ikke gjør.

 

Du svarer deg selv. Jeg spurte siden Celine er en forfatter jeg faktisk har lest (i motsetning til de fleste andre forfattere), som har et nokså distinkt menneskesyn, og jeg regnet det som ganske sannsynlig at du også hadde lest han. Hva er det positive du finner i Celine som du ikke finner i Haneke? Kan på en måte være med på at det negative må balanseres av noe positivt, men for meg kan dette positive like gjerne være nevnte pianostykker i Pianolærerinnen, eller blodspruten på den sterile veggen i Caché: et overrumplende og sjokkerende men også vakkert øyeblikk. Er det dette du mener med dritkjedelig formalisme?

 

Jeg vet egentlig ikke hva du mener med positiv/negativ, om det er et rent moralsk spørsmål, men jeg har uansett en snikende følelse av at jeg finner dritkjedelig formalisme hakket mer forlokkende enn deg.

 

Nå må jeg i alle fall få sett Amour. Skal ha kommentarene dine i bakhodet mens jeg ser den.

 

Nihilisme har jeg forresten aldri egentlig skjønt noe av.

[Svankmajer 21]

Nihilisme har jeg forresten aldri egentlig skjønt noe av.

 

Nei, samme her. Hadde jeg sittet på en pub med Engangsgrill eller KAH så er det definitivt noe jeg ville prøvd å forstå bekymringene deres rundt. I don't get it.

[KAH 3]

Nihilisme er banaliteten som gir alle andre banaliteter evig liv. Dessverre rommer den ikke bare banalitetene, den finner sin naturlige plass blant dem. Så jeg vil gjerne snakke om viktigere ting på pub. Sex og musikk, den slags. Så kan man stoppe meg før alkoholen tar overhånd og jeg ender opp i tirader lik den som fant sin vei til forumet i går natt.

 

Må få sett denne Amour. Kommer sikkert til å bli irritert.

 

Dette har vært et innlegg i serien "finn paradoksene".

[Svankmajer 21]

Litt for mange lag med ironi her, KAH.

[KAH 3]

Hehe. Her er jeg usikker på om du sier det samme som jeg gjorde i min siste setning eller om du feller en dom.

[Svankmajer 21]

Jeg forsto vel bare ikke om innlegget ditt var ironisk eller ikke...

[KAH 3]

Ah, sånn å forstå! Ikke ironisk, mente hvert ord da jeg skrev det.

[Uruloki 15]

Kan vi lage en "Sex og musikk med KAH"-tråd? Tror interessene våre sammenfaller ganske bra for øyeblikket, så jeg blir med.

 

Velkommen tilbake forresten.