Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Papillon 3]

http://i1209.photobucket.com/albums/cc384/Kunsttyv/vlcsnap-2012-11-25-23h32m10s217.jpg

 

Wordly Desires (Joe, 2005): En slags bakomfilm til Tropical Malady, men det handler mindre om filmproduksjonen og mer om livet til filmskaperne, tankene og samtalene deres. Pluss noen veldig søte musikalske nummere midt i jungelen.

 

A Letter to Uncle Boonmee (Joe, 2009): Mer eksperimentell enn moderfilmen. Flytende steadycam i tomme hus med poetisk voice over og politiske undertoner (befolkningen er drevet på flukt av militæret), samt et ambient lydspor. Kiddo bør ta en titt.

 

Ashes (Joe, 2012): Vanskelig å kategorisere det her, men jeg likte det veldig godt. Ser ut som 35mm med fem-seks bilder i sekundet. Verken levende bilder eller stillbilder. Noe midt i mellom. Ble ganske svimmel etter tyve minutter av dette, men på en god måte, jeg tror det kan kalles suggerende.

[Kiddo 0]

Så akkurat Dovsjenkos Zvenigora, en annen flott film det var litt vrient å følge med på. Men mer på grunn av voldsomme allegori-ambisjoner som rustne historiekunnskaper slet en del med. Men det var en visuelt massiv drøy time.

 

Så denne for litt siden. Kan kjenne meg igjen i beskrivelsen. Ble nesten litt slått ut av starten, den der ridninga i saktefilm, men så ble det litt vanskelig å henge med i svingene etterhvert.

 

Så akkurat en utrolig film: Vsvevolod Pudovkins A Simple Case (AKA Prostoy Sluchay), fra 1933. Ikkeno lyd, relativt få tekstplakater. Har vel aldri før sett Tarkovskij så tydelig i tidlig russisk montasjefilm. Det er noen sekvenser i første halvdel her som var rett ved å få meg til å le og gråte om hverandre. En mor og far sitter og ser på sin sovende sønn. De ber ham våkne. Så kommer et spørsmål: "Har du det bra?" Gutten svarer: "Vil du virkelig vite?" Et gradvis mer våkent og smilende fjes, vinden som rolig får gardinene til å blafre, en vind varmere enn noen annen, en energisk montasjestrøm av mårravask. Så går sønnen bort til faren: "Jeg har hørt mye godt om deg, far". Det høres korny ut, men... En sekvens litt seinere: faren møter en venn, tydelig at de ikke har sett hverandre på en stund. Han spør vennen: "Hvordan har du hatt det?" Vennen svarer: "Vil du virkelig vite?" Svaret kaster oss brutalt fra fredelig asfalt til istykkerreven jord og døde kropper... Går ikke an å gjenfortelle, selfølgelig, men vanvittig i sin eksplosjon av noe ømt og hardt, en form for ekplosiv-lyrisk skulpturering som bl.a. Tarkovskij ville videreføre i mindre maskingeværtempo. Jeg ser også andre her, blant annet Pelechian, og Kuleshov med disse silhuett-bildene som kontrasterer mennesket med himmelen og skyene. Og øynene til ei av damene her, hva minner di om? Ingenting. De lyser seg sjøl. Glem "sjelens speil", de er en uutgrunnelig beat i en håndgripelighetens musikk. Som hun der blåskautete dama i Sans Soileil. Nok rør og namedropping. Men tror dette ville vært noe for blant annet deg, pretender.

 

http://i47.tinypic.com/359029h.png

 

 

http://i50.tinypic.com/vg5q9.png

 

 

Papi: notert. Og det ovenfor er også en anbefaling til deg, som du sikkert skjønte.

[Papillon 3]

Skal se disse gamle russerne en dag. Pudovkin, Dovsjenko, Kuleshov. A Simple Case er notert.

 

http://i1209.photobucket.com/albums/cc384/Kunsttyv/vlcsnap-2012-11-29-22h22m06s223.jpg

 

Thirdworld (Joe, 1998): Tidlig Joe. Trodde ikke jeg skulle like den så godt (tidlig, umoden, famlende?), men den var bra! Måtte se den to ganger. Den hadde noe droneaktig ved seg.

 

Phantoms of Nabua (Joe, 2009): Ok. Lek med ild og lys. Svakeste jeg har sett av Joe. Og nå har jeg vel sett omtrent alt.

 

Så også Still Life (Jia) for tredje gang. Var noen fra kinastudier som satte den opp på campus. Det fikk jeg selvsagt snusen i og sneik meg med.

[Peru 6]

http://www.afi.com/Images/laa/archive/gal_Stanwyck_Barbara_7.jpg

 

The Lady Eve (Preston Sturges, 1941)

 

Etter en slags Sturges-oppvåkning på DFs Julekarusell , riktignok før han selv tok regissør-stolen, måtte jeg ta julepause og begynne en ny Hollywood-runde. Hysterisk morsom film med Stanwyck i ikonisk rolle. Dialogen er skarp og levende selv om plottet denne gang tar enda mer vanvittige twists og slapsticken smøres tjukt. Mindre seriøs enn min forrige Sturges, mindre emosjonell, men helt i toppsjiktet av Hollywoods komedieklassikere.

 

Scenen fra bildet over er en av de mer sexy i amerikansk film til tross for Fonda's goofball-karakter.

 

[polluxlm 2]

Margin Call (2011)

 

Det er din regidebut, du har 4 millioner i lomma og du vil ha Jeremy Irons, Kevin Spacey, Paul Bettany, Simon Baker, Demi Moore og Zachary Quinto til skuespillere.

 

What to do? Skriv et steikende bra manus. At herr Chandor i tillegg er sensibel nok til å pakke alt sammen i en pen, behagelig og økonomisk komposisjon gjør dette til en ytterst storartet opplevelse.

[Papillon 3]

Har sett litt Lynch on the big screen. Det var deilig! Så Hotel Room, som er langt fra det beste eller mest interessante han har laget, men det var morsomt å se Harry Dean Stanton og Crispin Glover i noen saftige roller. Fikk også et gjensyn med Wild at Heart og Lost Highway som begge sparket fra seg på stor skjerm. Lost Highway er det beste Lynch har gjort!

 

Barry Gifford var der både før og etter filmene og snakket høl i huet på alle oppmøtte. Han hadde en god del morsomme anekdoter og likte å fortelle om alt det syke han og "David" har gjort sammen. Også likte han å parodiere Lynch (nasal og overartikulert). Han forklarte til og med den indre logikken i Lost Highway, for de som satt og siklet etter forklaring, og det på tross av at han innrømmet i sin tid å ha lovet David at han aldri skulle prøve å forklare filmen. Det kom en del kjekke spørsmål fra publikum selvsagt, noen som ønsket å vise sin brillians. Tenkte du på Kiss Me Deadly da du skrev Lost Highway? Nei. Har du sett Cache, vet du at Haneke stjal åpningen fra Lost Highway? Han har ikke sett filmen, men han er klar over likheten og det virker nesten som han er lill snurt for at Haneke ikke ga han creds for ideen, men han holder maska og er rock n roll og svarer noe om at film er fritt og det finnes ikke noe slik som tyveri så lenge man gjør gode ting ut av det man har stjålet. Han snakket om Slavoj Zizek (som har skrevet en bok om Lost Highway) og han forteller om et universitetsemne i Lost Highway (som sønnen hans tok på UC San Diego). Det er åpenbart at han synes det er litt i overkant å undervise Lost Highway på universitetet. Han snakker og snakker, og virker egenlig som en ganske kul type. Håper han og Lynch gjør et comeback i fremtiden.

[Kubrick 0]

Life of Pi på Ringen i dag. Tommel opp!

[paah 4]

Interessant lesning, Papillon!

[morty 8]

Stemmer i med paah, virker som en fet opplevelse. Men Lost Highway som Lynch beste? Nei, men vi trenger ikke ta den diskusjonen. Smaken er som baken osv.

 

Sist sett...

 

Kon-Tiki (Rønning & Sandberg, 2012) - Årets norske film, skal man tro kritikerne, fremstår for meg so, Norges svar på Pearl Harbor. En flau studie i historieforfalskning, som vanskelig kan unnskyldes.

Selv om dette selvsagt er underholdning, og ikke dokumentarfilm, burde den kunne respektere materialet. Der er mer enn nok av spenning å ta av, bare man bygger det opp godt nok. Det verste er selvsagt fremstillingen av Watzinger, som veves sammen for å skape en "skurk". Det er ikke annet enn flaut, og viser to filmskapere som er totalt uinteressante og balleløse.

 

Dette er en solid tommel ned fra meg!

 

 

The Island President (Jon Shenk, 2011) - Nasheed vokste opp med diktatur, kjempet for demokrati og vant frem som Maldivenes president. Hans største bekymring er øyrikets fremtid, og hvordan det er i ferd med å vaskes ut i sjøen. Global oppvarming er et hett tema, som ofte banaliseres for å skape mer frykt enn fornuft, men behandles her meget nedtonet og medmenneskelig. Med nydelige foto og musikk fra Radiohead, får denne en tommel opp fra meg.

[Houseman 5]

Er ikke enig i at Kon-Tiki burde "respektere materialet", de står fritt til å lage en dramatisert versjon basert på virkelige hendelser (men burde kanskje sjekket om det fantes gjenlevende Watzinger-slektninger før de "ofret" hans person for å løse et dramaturgisk problem). At de må bevege seg så langt bort fra kildematerialet og ikke klarer å lage engasjerende film av den virkelige dramatikken når sju menn er fanget på en flåte i 101 dager, sier imidlertid endel om regissørenes begrensninger som dramtikere, det er jo mer eller mindre en ren effekt-film.

[Svankmajer 21]

Ja, så mye som jeg ikke kan fordra Roenberg og deres spekulative nynasjonalistiske prosjekt, så antar jeg de er fri til å fikle med realismen i historier like mye som f.eks Werner Herzog gjør. Det er vel en rettighet vi må forsvare uansett hvor forkastelige filmskaperne bak måtte være. Klart, jeg ser jo det umoralske i å gjøre historiske personer til badguys for dramaturgien sin skyld. Det får vel bli på deres samvittighet. De ler vel hele veien til banken, i uansett tilfelle.

[Houseman 5]

Ja, vi kan ikke behovsprøve retten til å lage fiksjon av virkeligheten. Noen har ment at "den legger seg nær virkeligheten", "gir seg ut for å være virkelig" osv. Synes det er en merkelig kritikk, man vet aldri når fiksjonen starter og slutter i "basert på"-historier og kan ikke ta noe av det som historisk fakta uten å ha konferert andre kilder. Watzinger er langt fra det eneste de har tuklet med og få av valgene de har gjort kan sies å være respektable/uselviske (det handler stort sett om å gjøre det så storslått og lett selgbart som mulig), men de er og blir i sin fulle rett.

[blausen 12]

Ingen som har sett Hobbiten enda?

 

Hyggelig å være tilbake i Midgard, syns jeg, selv om kanskje ting blir litt vel kjent og trygt den første timen. Det vil si at det er ingen hverdagsmagi ved The Shire denne gangen, man merker heller at det velkjente hobbit-temaet til Howard Shore gnager deg litt i anklene. Det virker som Peter Jackson er blitt noe latere enn sist, eller kanskje smartere med tanke på hvor mye mer arbeid han sparer på å bruke mer data- og studioteknikk. Resultatet er nok at filmen ser litt steril og mindre autentisk ut enn de gamle, hvor den imponerende arbeidsmengden ga resultat i at man trodde på det som skjedde på skjermen. Det virker også som om Jackson har tatt med seg Spielbergs forferdelige overbelysninger av bakgrunner fra deres samarbeid til denne filmen.

Jeg leste boka for sikkert 15 år siden, og husker egentlig ikke så mye. Ikke gjorde den det helt store inntrykket heller. Så umiddelbart klarer jeg ikke å skille ting som er tatt med som ikke står i boka, men mistenker at noen sekvenser som er med å linke til Ringenes Herre er tatt utenfra. Filmen fungerer langt bedre når hjulene kommer skikkelig i gang, og etterhvert klarer denne grandiose følelsen å komme snikende når spetakkelet står på som verst. Jeg valgte å se filmen i glorious 2D.

 

En halv tommel opp

[CypheroN 10]

Jeg har sett den, og sitter med blandede følelser og sannsynligvis litt av det samme inntrykket som deg.

 

Det er ikke tvil om at det er en bra fantasy-film, sammenlignet med alt annet som blir laget, men mitt største problem med filmen er grunnet de "barnslige" innslagene, som jeg er klar over finnes i boken, men fortsatt ikke virker helt passende under filmen. Jeg forventet kanskje å vende tilbake til en litt for identisk Midgard, og blandingen fantasi/eventyr med komikk var ikke appellerende. Jeg tenker på scener som Radagast (omtrent alt han var med i) og for eksempel trollene som prater og er veldig menneskelige i oppførselen. Filmen var veldig fornøyelig bortsett fra dette, men den var bare ikke helt som jeg så for meg. Jeg tror det hjelper når del 2 og 3 kommer på plass, og at de kanskje tar en litt annen retning. 2D her også.

[blausen 12]

Var merkbart at Radagast ikke passet helt inn ja. Minnet heller om noe fra Harry Potter. Og den påfølgende hare/varg-jakten var blant den svakeste CGI'en i filmen.

[Jos 5]

Jeg syns bare at filmen tar seg altfor god tid til ting. I hvisse øyeblikk har du inntrykk av at det ikke skjer noe som helst. Og absolutt alt skal bli actionsekvenser samme hvor kort det var i boka. Stormkjempene (eller hva de het) og trollene må ikke fortelles uten at noen drar sverd omtrent. Og ja menneskeligheten til troll og goblin king er et problem.

 

Og selvsagt kommer da syngingen (som boka er kjent for) da i sterk kontrast til all syngingen.

 

Og hvorfor flyr ikke ørnene dem til fjellet?

[Peru 6]

Jeg så den også. Jeg ble litt sliten mens jeg så filmen pga jetlag og 3D-brillene, som jeg alltid er klar over og ble ganske så forbannet på grunn av. Vil se den igjen uten teite distraksjoner!

 

Hobbiten er jo en mye svakere historie. Jeg kan fortsatt kalle fram følelsene første gang jeg leste Ringenes Herre, og når jeg gledet meg til filmen, og når jeg så den på premieren: Fortellingen om Hobbitene som snubler ut fra sitt trygge hjem til en stor og skummel og mektig verden er et helt fantastisk fengslende utgangspunkt. Jeg synes det er viktig å understreke hvilken fulltreffer dette var fra Tolkien, som gjerne kritiseres for å skrive for detaljert og stivt. Han fortalte tidenes fantasy-historie.Til sammenligning er Hobbiten en serie set-pieces - den emosjonelle teksturen er borte og med den mye av opplevelsestrangen og fascinasjonen.

 

Kvaliteten til Hobbiten ligger i karakterene som etableres og underholder, og selvsagt verdenen som tegnes opp også, men når man har lest LOTR, og sett LOTR, så faller dette delvis bort.

 

Så selv om jeg ser motivasjonen for å lage film av den, for den inneholder jo mye morsomt, så forstår jeg at Jackson egentlig ikke ville, og kan lett anerkjenne hvor vanskelig det er å lage noe nytt utav det. Mange kritikere har påpekt at flimen er for usammenhengende, men det ligger i materialet.

 

Kritikken unnagjort så synes jeg dette er godt håndtverk. Filmen er kanskje hakket mer CGI-ifisert, og ja, Radagasts odde scener understreker det, men de fysiske settene står fortsatt for mye av appellen, og jeg synes verdenen nede i hulene var fantastisk laget. Det føltes reelt og fascinerende når de snublet og krasjet rundt i trekonstruksjonene. Goblinsjefen er flott og komikken her og ellers i filmen var faktisk en positiv overraskelse når man tenker tilbake på Gimlis 'antics'.

 

Jeg tror det hjelper at vi går til filmen med lavere forventninger, for det er morsom fantasyaction på et helt annet nivå enn fantasyaction vanligvis gir oss. Det er ikke noe mer enn det denne gang, men jeg tror egentlig de to kommende filmene kan bli gradvis bedre når man ser på historien de forteller. Bare la meg se den igjen uten 3D, og 48fps vurderer jeg selvsagt ikke engang.

[Frenzy 5]

Jeg likte Hobbiten overraskende godt. Føler vi får mer av Peter Jackson i denne enn i LOTR. Humoren og eventyret er nærmere ånden av hans tidlige filmer, rart nok, selv om filmen er stappet full av CGI. Savner heller ikke den pompøse og dramatiske narrativen fra LOTR, jeg kan fint kose meg i et alternativt univers uten at noe hele tiden må stå på spill.

 

Jeg synes også det er godt å komme seg vekk fra dikotomien gode mot det onde som gjennomsyrer LOTR. Her dreier det seg mer om Bilbos solidaritet med dvergene og en fin kommentar om hvor viktig det er å ikke stenge seg inne i behagelige omgivelser, men å oppleve eventyr og leve livet. Frodo sin syting og grinetryne var også deilig å få slippe; Martin Freeman er en mye morsommere hovedkarakter. I tillegg er filmens relasjon til folkelige sagn og myter noe jeg liker svært godt. Det er jo nesten litt fælt å se Gandalf drepe de morsomme trollene. De er ikke bare gryntende udyr som uproblematisk slaktes ned som i LOTR.

 

Jeg syns også det er flott at Tolkiens hippie-aspekt kommer frem og Radagast er for meg et morsomt avbrekk fra selvhøytideligheten til Gandalf.

 

Nei, Hobbiten var koselig, med en fin eventyrstemning. Den ble aldri kjedelig, og selv om jeg ikke syns den er like god som Ringenes Brorskap så liker jeg den bedre enn To Tårn og Atter en Konge.

[Jarmusch 3]

Sett fire filmar i desember, heh...

 

Gjensyn med Singin' in the Rain. Fin den.

 

Love Actually: Greitt, i prinsipet er det ingen spesiellt god film. Klisjeene står i kø, klisset er smurt godt utover og filmen har eit par augneblikk den ærlig talt kunne spart seg for. Men... det er ein julefilm og veit du kva? Eg syntest den er fin og kosar meg framleis med den. Dessutan fungerer alle historiane godt saman, ettersom dei dystre, triste og realistiske forteljingane hever filmens kvalitet og dei meir klissette blir ein del av sjarmen.

 

Home Alone slo også ann i år. Stor kvalitet? Nei. Julestemning? Ja. Underheldning? Ja.

 

Gjensyn med Trading Places også. Fin den og. Liker det samfunnskritiske. Trekkes litt ned av at filmen då mater publikum med teskjei og aldri lar oss tenke oss fram til noko av det den kritiserer.

[Jarmusch 3]

Offret

http://i2.listal.com/image/2258932/600full-my-profile.jpg

 

 

Dei første tjue minutta er praktfulle. Filmens lange opningsscene viser oss ei heilt anna side av Tarkovsky. Ei meir avslappa og menneskelige side, fylt med indre fred og filosofiske tankar. Det er noko med korleis karakterane oppfører seg. Korleis dei ler og smiler meir, som gjer det heile meir menneskelig. Dei filosoferer på ein heilt anna måte enn karakterane i Zerkalo.

 

Sven Nykvists foto er ei anna kjelde til opningsscenas briljans. Dei kjølige kameraføringande. Den lange avstanden frå karakterane me likevel kjem nærme gjennom dialogen. Det øyde landskapet. Trea.

 

Men så mister Tarkovsky meg, litt etter litt. Når me beveger oss innandørs får me framleis små glimt av den filosoferande dialogen, men det menneskelige forsvinn får karakterane. Den sterke skildringa av frykt, redsel og menneskets forhold til deira gud, er absolutt bra, men eg kjem aldri særlig tett på karakterane og desse kjenslene deira. Eg ramlar av når Tarkovsky byrjar å vende filmen i merkelige retningar, som sikkert representerer djup symbolikk, men som for min del i alle fall, ikkje ender opp som det storslåtte han til dømes skapte i Zerkalo.

 

Fotoet forsvinn heilt i stemninga filmen skapar og er ikkje verkelig synleg før i filmens finale. Og filmens siste scene er vakker. Veldig vakker. Men då er det litt for seint, for min del.

 

Greitt, filmen blei sett å overtrøtt tilstand og fortener garantert eit gjensyn når smaken min har modna enda meir. Men det betyr ikkje at det ikkje var ein god film, for det var den. Offret har fleire gode kvalitetar, men kunne blitt enda betre.

 

Double Indemnity

 

Gjensyn

 

Dialog frå øvste hylle skapar ein flott kjemi mellom filmens hovudpersonar. Wilder utnytter mange gode sjangergrep i historie forteljinga og skapar fleire nervepirrande augneblikk. Men dette er nok ein film som har satsa meir på manus enn regi. Fotoet er veldig keisamt og filmen bruker lite skuggar og kontrastar mellom lys og mørke.

[Uruloki 15]

Men dette er nok ein film som har satsa meir på manus enn regi.

Forklar.

[Jarmusch 3]

Forklar.

 

Vel, for det første, som tidligare nemnt, er kamerabruken i overkant keisam. Få nærbilete, lite klipping og ein del lange, dvelande tagninger. Sjølvsagt representerer ikkje dette alt som har med regi å gjere, Wilder har sikkert jobba godt med skodespelarane mellom anna. Men valet av plassering av kamera, klipping og slikt har han nok ikkje brukt så lang tid på. I staden for har han prioritert manuset over dette, noko som kjem fram i den sterke dialogen og gode forteljergrep. Poenget mitt er at Wilder ikkje er nokon dårlig regissør, men at kameraarbeidet ikkje har betyd så mykje for han i denne filmen, men heller historia.

[Batman 0]

Hm. Double Indemnity er jo et klasseeksempel på utsøkt film-noir delvis på grunn av lyssettingen, leken med skygger og nydelig svart/hvitt-fotografering.

[Jarmusch 3]

Hm. Double Indemnity er jo et klasseeksempel på utsøkt film-noir delvis på grunn av lyssettingen, leken med skygger og nydelig svart/hvitt-fotografering.

 

Ueinig. No, ikkje missforstå meg, det er ein flott film, og også ein bra noir. Men ein dialogdreven ein med godt fortalt historie. Eg klarer ikkje å forstå kva du ser i fotografering i filmen, for den er jo veldig simpel. Noir sjangeren utnytta jo fugle- og froskeperspektiv, samt ein del skeive vinklar. Det gjer ikkje Double Indemnity.

[Engangsgrill 16]

Har skrevet om hobbiten nå. Spillborring, eller hvis du ikke gidder:

 

 

 

Filmspesial: Hobbiten

 

More is motherfucking awesome

 

“You ain't got nothing but time. And it ain't got nothing on you”

-Cat Power

 

Hobbiten er en litterær parentes, en sober og gammelmodig fortelling som spiller på strenger som heltemot, ære, trygghet, eventyr og å ikke høre til. Verdiene skulle man tro var allmenngyldige, men om man ser på hvordan fantasy-sjangeren har utviklet seg etter A Song of Ice and Fire, holder det dessverre ikke mål lenger. Vi ønsker melodrama med en smak av nihilisme, og Tolkiens moralske absolutisme er verken liberal eller konservativ; bare gammeldags.

 

Peter Jacksons filmatisering av den forsiktige beretningen om Bilbo føles også håpløst anakronistisk, mest på grunn av formatet som har blitt valgt. Blottet for sjarm, fintfølelse og koherent koreografi, er det et oppblåst minidrama som sprenger alle lover for økonomisk og narrativt måtehold. Tolkiens flukt fra verdenskrigene blir ren eskapisme, men undertonene er alt annet enn behagelig.

 

Tolkiens mangel på politisk relevans, gjort tydelig av det homofobe og rasistiske universet han i sin tid konstruerte, reflekterer holdningene til en sann imperialist. Peter Jackson har ingen ønsker om å aktualisere den problematiske arven fra Tolkien, men bygger videre på den dårlige smaken som har definert alle filmene hans.

 

At Peter Jackson ble regissøren som reinkarnerte fantasy-fenomenet som hipt, har mer med kreativ markedsføring å gjøre enn noen kvalitet som finnes i filmene hans. Jacksons eneste prestasjon som regissør er en viss fantasi i hvordan han framstiller det groteske og overdimensjonerte, men han har aldri evnet å gi karakterene sine menneskelige kvaliteter. Slik er Jackson og Tolkien en usedvanlig dårlig match. Tolkiens estetiserte idealer skriker etter menneskeliggjøring, men Jacksons halvhjertede casting bommer like ofte som den treffer.

 

Siden Jackson ikke har noen evne til å instruere skuespillerne sine, men ser ut til å stole på Howard Shores dramatiske lydspor til å framprovosere følelser hos seeren, bommer de fleste dramatiske scenene fullstendig. Ian McKellen framstår som en middelmådig skuespiller, mens Cate Blanchett virkelig må jobbe for å ikke lide samme skjebne i en av filmens mange cameo-scener.

 

Jacksons øye for spetakkel kommer til syne i enkelte kreative slåsse-scener, men han mestrer ikke kunsten å variere stuntene. Ingen av dvergene har noen definert personlighet, fordi Jackson bruker dem som rekvisitter. De framstår som stereotypier i den grad at de bare er gjenkjennelig som tjukke, stygge, dumme, naive, skjeggete osv. Slåsskjemper med utbyttbare egenskaper alt etter hvor de befinner seg, og sammen skaper de en absurd og rasistisk framstilling av rasen sin som tar opp arven etter Tolkiens tvilsomme rasehierarki.

 

Spenningskurven er så forvirret at den framstår som ikkeeksisterende, og det eneste som står tilbake er en viss respekt for Tolkiens mangslungne univers. Antagonistene beskrives som endimensjonerte og unyanserte dødsmaskiner, og gjenkjennes av sin fysiske groteskhet. Her framstår Hobbiten som en retardasjon, selv sammenlignet med Ringenes herre. Ondskapen mangler fullstendig menneskelige trekk, videreført av Jacksons fetisjerende dataanimering.

 

Filmens høydepunkt er ikke overraskende Gollum, som fullstendig stjeler filmen i en scene hvor Andy Serkis fortsetter de selvpinende spilloppene fra Ringenes herre. Jeg forestiller meg at Jackson klappet seg til denne prestasjonen, for ingenting ellers i filmen kommer i nærheten av menneskelighet som noe annet enn vagt gjenkjennelige dyder.

 

Slik det står er det mer enn sannsynlig at Peter Jackson ender opp med å drepe fenomenet han startet. Av alle fantasy-filmatiseringene som har dukket opp de siste ti årene, har ingen vært et verdifullt tilskudd til filmarven. Vi ser allerede at interessen dabber av, og Peter Jacksons siste fakepos, vil bare framskynde sjangerens (som vokste fram på å omfavne teknologiske innovasjoner) undergang.

 

Når Peter Jackson ber oss vente to år på avslutningen på miniserien hans, er det nemlig best å bevege seg videre.