Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Litt usikker på om den kommer på kino i Norge ettersom den ble vist med engelsk tekst på Troll i eske, men den fortjener absolutt distribusjon.

 

Her i Trondheim går i alle fall Tomboy på kino fra starten av mai.

Link to comment
Share on other sites

 

Feirer min femhundrende kommentar her med ein oppsumering:

 

 

A Clockwork Orange (1971, Kubrick)

http://www.kinoanons.ru/images/a_clockwork_orange.jpghttp://sargasso.nl/wp-content/uploads/2009/06/clockwork-orange1-300x200.jpghttp://fantasticvoyages.files.wordpress.com/2010/09/a-clockwork-orange-1971.jpg?w=300&h=200

 

Kubricks filmar har alltid vert perfektsjonistiske verker med lekkert kamerarbeid og djupt innhald, og nettopp derfor er han ein av filmhistorias største regissørar. Når man ser ein Kubrick film kan man lene seg godt tilbake i sofaen og nyte hans perfektsjonistiske univers. Når det ikkje finnes nokre detaljer å pirke på, er det ekstra deilig å sjå filmen. Det er ingen fare for at filmen vil ta dårlige vendingar. Dette gjelder vertfall dei fleste av Kubricks verker, og også ”A Clockwork Orange”. Ein praktfull og fargefylt film med eit kunstnerisk preg. Gjennom flott kamerabruk og lekkert lysbruk blir dette ein vidunderlig for augo.

 

Men som Kubricks andre filmar er også ”A Clockwork Orange” innhaldsmessig svært stor. Ei åtvaring om kvar samfunnet vårt kan være på veg. Ein antivaldsfilm. Ei skildring av ei mørk framtid. Ein samfunnskritisk film. Ein film om korttenkte løysingar på store problem. Alex blir kasta i fengsel, blir der i to år, blir så hjernevaska og til slutt sluppe ut igjen i samfunnet.

 

”A Clockwork Orange” er ein forstyrrande film, men samtidig føler me som publikum med den voldelige Alex. Det er jo ikkje hans feil, er det vel? Heile samfunnet, heile verden, heile folket er forandra. Verden påverkar Alex. Kanskje er det hans uendelige fridom som påverkar han?

 

”A Clockwork Orange” er kort oppsumert ein samfunnskritisk og forstyrande film, men samtidig ein lekker, kunstnerisk og praktfull film.

 

 

Paul (2011, Mottola)

http://images1.variety.com/graphics/photos/reviewp/rpaul.jpghttp://smhttp.14409.nexcesscdn.net/806D5E/wordpress-live/images/paul_teaser-e1287522172490.jpghttp://www.intergalacticmedicineshow.com/Data/columns/chris_bellamy2/265-Paul3.jpg

 

”Superbad” var jo morosam, så Mottolas nyaste hadde vel eit utganspunkt med han bak rattet og Simon Pegg og Nick Frost i hovudrollene til å bli ein underholdane film. Vel, nei. I staden for er dette ein slapp, uinteressant og lite morosam film. Vitsane er slappe, historia alt for typisk og etter at Paul dukkar opp blir filmen ikkje noko anna enn uinteressant. Den har eit par artige referansar, men elles er dette ein ganske så tafatt film.

 

 

Polisse (2011, Maiwenn)

http://www.filmweb.no/arthaus/multimedia/archive/00218/POLISSE_4_218637c.jpghttp://a3.idata.over-blog.com/300x200/2/49/44/77/2009/Photos-Polisse_1313679861.jpghttp://www.duellanti.com/immagini/film/polisse-medium.jpg

 

Realistisk, tett, interessant, spennande: ”Polisse” er ein av fjorårets klart beste filmar. Filmens blanding mellom politiets arbeid og deira privatliv fungerer godt til å beskrive korleis dei med eit så påverkande arbeid klarer å koble ut, og også at det nokon gonger kan være problematisk. Filmen er sjokkerande til tider, men held seg heile vegen svært realistisk.

 

Horrible Bosses (2011, Gordon)

http://www.hope1032.com.au/files/images/content/HorribleBoss1_news.jpghttp://bestforfilm.com/files/2011/07/horrible-bosses-2.pnghttp://d2nxvnj9b2h8rk.cloudfront.net/archive/x1320224421/g12c000000000000000ae9c4ffaf36f382353fb0d7d4367ba48899b4fa8.jpg

 

Til tider skrøpelig dialog og ein sjølvsagt ganske så dum film, men eg fant den likevel smålig morosam og underholdane.

 

Oslo, 31. August (2011, Trier)

http://img2.information.dk/files/imagecache/300x200/Oslo%2031.%20august.jpghttp://www.oslokino.no/multimedia/archive/00221/oslo4_221788c.jpghttp://www.oslokino.no/multimedia/archive/00221/oslo5_221809c.jpg

 

”Oslo, 31. August” har ein deilig ro, og er ei realistisk og djup skildring av depresjon og følelsen av å ikkje ha noko. Med utmerket dialog og flotte skodespelarprestasjonar, blir filmen enda betre.

 

Funny Games (1997, Haneke)

http://www.safariunderground.net/movie/movie-f/funny-games/funny-games.jpghttp://content8.flixster.com/photo/11/69/86/11698614_gal.jpghttp://www.cinemafantastique.net/IMG/jpg/funny_games.jpg

 

Ein realistisk, nærgåande og slem film med eit tydeleg bodskap. Enda ein knallgod film frå Haneke.

 

Også eit gjensyn med den fantastiske Once Upon a Time in the West.

Link to comment
Share on other sites

 

Akira - Denne burde jeg jo ha sett for lenge siden. At den er dritfet er én ting, det som stikker seg mest ut for min del er likevel animasjonen. Det er en så fullstendig kontroll og schwung over alle objekter i bevegelse. Og så er det veldig forfriskende at filmen har så lite prippen holdning til sivile dødsfall (det er en hel del av dem). Ikke at det gjøres på en kynisk måte, men det skulle jo bare mangle at det blir tilfeldige (og mindre tilfeldige) ofre av omstendighetene her, og det anerkjennes. I de fleste katastrofefilmer er det bare implisitt at mange dør; når man faktisk får se dem forsterker det alvoret (rart ord å bruke i sammenheng med denne filmen) i situasjonen veldig.

 

Gentleman's Agreement - Gregory Peck er en journalist som skriver om antisemittisme, og later som han er jøde for å avdekke slike holdninger. Filmen er et ganske klart produkt av sin samtid (laget rett etter WW2), og er ufattelig prekende. Intensjonen er god, ingen tvil om det, men på meg har den selvsagt ikke effekten den sikkert hadde for 65 år siden, og da blir litt slitsomt. Dessuten er blir enkelte ting veldig banale, spesifikt idéprosessene til Peck-karakteren. Han sitter hjemme en hel uke og prøver å finne en vinkling til saken, jeg har tenkt på alle mulige innfallsvinkler sier han, og så et plutselig eureka-øyeblikk. Ikke særlig imponerende å komme på overnevnte idé etter å ha tenkt iherdig i en uke, spesielt ikke etter følgende resonnement: "Jeg aner ikke hvordan jeg skal skrive den. Denne saken er så vanskelig. Da jeg skrev om gruvearbeidere, da jobbet jeg som gruvearbeider, følte på hvordan det er. Da jeg skrev om uteliggere, var jeg en uteligger. Vent. Hva om... Jeg har det på tunga... Hva om jeg... Jeg vet det! Jeg blir en jøde!"

Tror ikke det finnes en eneste ikke-hvit karakter i denne filmen, sånn btw.

 

Cronos - Langfilmdebuten til Guillermo del Toro. Trivelig sak, men føles litt halvkokt. En gammel antikvitetshandler finner en slags medaljong som gir evig liv, og bruker den - selvsagt med dramatiske konsekvenser. Det er noen fine elementer her, for eksempel selve medaljongen og hvordan den fungerer (selve mekanikken i den), og en gammel drittsekk som er døende og er besatt av å finne denne medaljongen. Det er dessverre alt vi får vite om ham: han er ond og vil ha medaljongen, og det er i grunn hele karakteren. Han er derfor en temmelig kjedelig antagonist, og det er synd, fordi han har masse potensiale (som alle skurker med et stormannsgalt ønske om evig liv) der han bor i et sterilt rom med egne organer på glass. Den som bruker medaljongen blir også hekta på menneskeblod, men det føles påklistra, som om det er slengt med bare fordi det er en kul vri - det er sånne ting jeg sikter til med "halvkokt".

Link to comment
Share on other sites

 

Tenkte jeg kunne nevne Super, ettersom det sikkert er en film som ikke kommer til å nevnes mye fremover, og fordi jeg synes Frenzy har et par gode observasjoner et par sider bakover i tråden. Jeg likte den også, kanskje mest fordi alt er gjort i så vanvittig dårlig smak. Synes gjerne den kunne strippet vekk siste rest av indie-estetikken for enda mer effekt - Scrubs-epilogen velger jeg å bare overse. Kanskje jeg skal se Kick-Ass bare for å kunne krangle med andre i fylla om at Super er en bedre film.

 

Så også Midnight in Paris i kveld, som først og fremst er referansehoring, men det gjør ikke så mye når referansene er i orden. "Søt".

 

Har sett et par andre filmer også.

 

Two-Lane Blacktop var kanskje den beste. Tommel opp til Zann.

 

Eller, jeg så Wendy and Lucy for ei ukes tid siden, som var ennå bedre, kanskje det beste jeg har sett i år. Tommel opp til Zann der også, og Peru, og så videre.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Meek's Cutoff er knallbra, nesten like bra som Wendy and Lucy, og så må du huske å se Old Joy også, hvis du ikke har sett den allerede.

 

Jeg så akkurat opp igjen Universal Soldier - det var saker det. Må vel bare glede seg til det kommer en ny variant til sommeren òg.

Link to comment
Share on other sites

 
Noe jeg liker ved Meek's Cutoff og de andre filmene i Kelly Reichardt sin ouvre er et visst nytt innfall, et nytt take på den amerikanske historien og 'søken etter sannhet og mening på veien'. Nok et eksempel på at tematikk ofte best videreformidles gjennom den nære, intime historien, ikke fletteverkshelvetet. Er det noen som har sett debutfilmen hennes River of Grass?
Link to comment
Share on other sites

 

Joda, Zann.

 

Hadde en Reichardt-kveld hvor jeg så Old Joy, Wendy and Lucy og Meek's Cutoff på rappen. Alle tre er definitivt runkemateriale. Reagerte sterkest på Wendy and Lucy, som må være et av høydepunktene de siste 10 åra, men Reichardt generelt havner bortimot på toppen av lista over "slike filmer Uru liker om dagen". Føkk alt dilldall, karakter i situasjon, alt som teller.

 

Tar gjerne i mot tips til lignende saker.

 

Vanishing Point var også knall. Hadde en bil-kveld med den og Two-Lane Blacktop. Sistnevntes uinntagelighet og nesten Bressonske kjølighet/ro/mekanikk (se! Uru bruker Bresson-sammenligning som et kompliment!) plasserer den hakket over Vanishing Point, som likevel er en kult-perle, bilens Easy Rider som du en gang sa. Tror jeg. Jeg er enig i hvert fall.

Link to comment
Share on other sites

 

I Saw the Devil (2010) - Kim Jee-woon

 

Når politisjefens datter, som er spesialetterforsker Soo-hyeon sin forlovede, blir funnet partert i småbiter settes det inn store ressurser på å fakke den skyldige. Med sjefens tillatelse setter Soo-hyeon ut på en blodig hevntokt hvor han systematisk kvester alle de mistenkte helt til han kommer til den rette. Det er den psykotiske seriemorderen Kyung-chul som viser seg å være skyldig, og Soo-hyeon snekrer i sammen en "hevnlek" for å ta hevn på best mulig vis. Men han undervurderer Kyung-chul. Snart kommer spillet ut av kontroll og grensene mellom godt og ondt blir uklare, spesielt når uskyldige liv etterhvert går tapt. Vil Soo-heyon få sin hevn, og vil den noengang bli noe annet enn bittersøt?

 

For en film. Det er andre gang jeg ser den, og jeg var redd at den ville skuffe meg litt ved et gjensyn. Men jaggu meg viser den seg ikke å være bedre enn jeg husket! For meg er dette uten tvil den beste hevnfilmen noensinne laget, kun slått av Oldboy. Det er ingen tvil om at koreanerne kan hevnfilm for å si det slik. Men dette er ingen vanlig hevnfilm. Nei, her blandes action, tempo, grotesk vold samt nyanserte linjer mellom godt og vondt på perfekt vis. Jeg må si det er litt merkelig at den ikke klarte å sanke noe særlig med filmpriser, for her er det snakk om høy kvalitet.

 

Før jeg går inn på hva som gjør filmen så unik innen hevnsjangeren må jeg bare si noen ord om castingen av de to hovedrolleinnhaverne:

 

Lee Byung-hun spiller den smidige og smarte spesialagenten med deilig råskap. Han er ordknapp, viser null medfølelse og sparker rumpe hardere en de eller fleste muskel gutta i Hollywood til sammen. Elsker filmer hvor hovedpersonen er fysisk overlegen i form av at han hopper høyere, løper fortere og slår hardere, og viser null tegn fra å holde igjen. Lee som spilte en lignende rolle The Bad i The Good, The Bad, The Weird og A Bittersweet Life (også disse er Kim Jee-woon filmer) viser at han er den beste actionskuespilleren i verden per dags dato. Men i denne filmen kommer skuespillerferdighetene hans fram i mye større grad. Lee har en veldig spesiell aura. Han er i motsetning til Min-sik Choi en avslappet karakter. Han har mye sinne, men det ligger å ulmer kjølig på insiden. Han er behersket, kynisk, men vet å slippe det ut i små velporsjonerte doser.

 

Min-sik Choi, hovedrolleinnehaveren fra Oldboy spiller rollen som den psykopatiske morderen. Også i denne filmen leverer han en bunnsolid prestasjon (hans beste?), og har lagt på min liste over favorittskuespillere siden. Min-sik Choi tar med seg mye av råskapen, galskapen og fandenivoldskheten som bodde i han når han spilte i Oldboy, og har videreført det til denne nye karakteren. Mange av likhetene er der, bortsett fra at han i denne filmen ikke eier noen som helst form for godhet. Her snakker vi en så kynisk, kald og morderisk jævel at han lett kan sidestilles med jævler som Hitler og Osama Bin Laden. Choi har en energi absolutt ingen annen skuespiller jeg kommer på kan måle seg med.

 

Men hva er det som gjør denne hevnfilmen så unik, bortsett fra de to fantastiske skuespillerne? Jo, det er at filmen tar seg tid til å fortelle en historie, komme med noen meninger, samt utforsker temaet hevn og vold på en helt annen måte enn man har sett i tildigere hevnfilmer. I tillegg til dette går Lees karakter gjennom en forvandling. Han utvikler flere og flere likhetstrekk med sin fiende, og etterhvert som ting spinner ut av kontroll har drømmen om hevn utviklet seg til noe uoppnåelig. Fysisk overlegenhet, og smerte er rett og slett ikke nok, og regissør Kim Jee-woon tar oss med på en spennende reise i den evige søken etter den umulige hevnen.

 

I så altfor mange action-filmer blir en skikkelig historie stilt i skyggen, eller totalt forbisett når regissøren vektlegger hva som er det viktigst med film. Spør du meg er det ingen tvil om hva som må komme først i køen. Uten et skikkelig fundament blir enhver film bare som søppel å regne. Hjernedød popkornunderholdning var aldri helt min greie, og tviler sterkt på at det noengang kommer til å bli det.

 

Ellers må jeg bare si at den stemningen regissør Jee-woon Kim har skapt er minneverdig og jeg trakk straks paralleller mellom denne filmen og David Finchers seriemorderfilmer (Se7en og Zodiac). Stillheten i mange av de lange utover-zoomende klippene, fargebruken og scenografien er alt uhyre likt. Eneste store forskjell - og den er ganske stor - er tempoet. Jee-woon Kim sparer så absolutt ikke på kruttet, og actionsekvensene kommer alle på løpende bånd, alle så deilig voldelige at du føler for å se hver eneste scene om igjen i sakte film. Vakker vold er god vold!

 

Sist men ikke minst har man musikken og lydmiksing. Vi servers alt fra lydløse bilder, akkompagner med myke pianonoter i mange av filmens mest følelsesladde scener, til raske trommer i et legendarisk 1080-graders snurreklipp, hvor blod spruter over alt. Fantastisk regissert scene, hvordan klarte de det!?

 

Oppsummert: Voldelig, dystert, vakkert, gjennomført, balansert, kvikt og smart. En perfekt og unik action-grøsser-thriller. Har aldri sett noe lignende for å være ærlig. Du bør foresten ikke se denne om du har en sart sjel. 18-års-grensen er på ingen måte en spøk. En av få filmer som får meg til å ville lukke øyne av ren frykt/avsky. Hvordan skal noengang Kim Jee-woon, Choi Min-sik og Lee Byung-hun toppe dette?

 

95 / 100

Link to comment
Share on other sites

 
 

Hvorfor ble alls kriften skrå? Hmm, ikke kunne jeg gjøre den normal heller....

 

Lanskje fordi du copy/paste rett fra vgd, liverpo_ole? Uansett, oppe til venstre -når du skriver- har du en B for Bold. Ved siden av den har du skakk I for Italic. Marker hele teksten din, og klikk på den. Voila!

 

Men nå har jeg gjort det for deg. Velkommen til forumet.

Link to comment
Share on other sites

 

Jepp, det er også et viskelær-ikon øverst andre til venstre i skrivekontrollene også, som du bare kan trykke på så fjernes all uheldig formatering du har gjort med teksten.

Velkommen hit forresten ja. Regner med du er VGD-Ole, som Morty hentyder. Her på bygget ser vi alle for det meste ukjente kunstfilmer fra Uzbekistan, og har filmen noe historie eller plott, så er det et stort minus vi vanligvis fnyser av. Sånn at alt av fordommer mot Dfilm er bekreftet, sånn at vi kan gå videre.

Link to comment
Share on other sites

 

Ang. Hunger Games: skjønner ikke hvorfor dere i det hele tatt ser filmer som dette. Leser dere alle ungdomsbøkene som kommer ut også? Og Jennifer Lawrence, Elizabeth Banks, Stanley Tucci og Woody Harrelson kan vel knapt kalles ukjente.

 

Jeg så The Innkeepers her om dagen. Interessant å sammenligne den med The Woman in Black-remaken jeg så for noen uker siden. Folk kaller den filmen for klassisk, selv velger jeg meg hele verdens torturpornoutvalg foran mekaniske og sjelløse BØ!-orgier som dette. Den verste filmen jeg har sett på lenge. The Innkeepers gjør mye rett der The Woman in Black tabber seg ut. Den tar seg god tid, og konsentrerer seg om å bygge opp en guffen stemning istedet for å rope BØ! hvert tredje minutt. Det skjer ikke så mye i denne filmen, men når noe først skjer gjør det faktisk litt inntrykk. Noen ganger lønner det seg å bygge karakterer og univers. Jeg synes den ser ganske bra ut på en klassisk nedtonet 70/80-tallsmåte, og musikken er ikke alt for pompøs og dominerende. Kanskje ikke noe mesterverk, men en solid film, og en av de bedre skrekkfilmene på en stund. Jeg har mer sans for denne enn Ti Wests forrige, The House of the Devil, som ble litt vel mye semesteroppgave i scenografi for min del. Dessuten er Sara Paxton kjempesøt.

Link to comment
Share on other sites

 
bilens Easy Rider som du en gang sa. Tror jeg. Jeg er enig i hvert fall.

 

Tror ikke jeg har sagt det, men det jo ganske dekkende. Vanishing Point og Two-Lane Blacktop er kanskje enda mer desillusjonerte enn Easy Rider. Easy Rider utstråler vel en viss fascinasjon for hippiekulturen også, selv om den er skeptisk? Alt dette er jo helt borte i bilfilmene.

 

Electra Glide in Blue kan være et tips hvis du vil ha mer slikt.

Link to comment
Share on other sites

 

Zann: Du mener altså at Claire og Luke ikke bare er uendelig flate, karikerte og uinspirerte? Eneste de gjør er å sutre, henge med hodet og lire av seg dialog som ikke fører noensteds.

 

Uansett, sist sett....

 

Master and Commander: The Far Side of the World (Peter Weir, 2003) - Weir gjør et lite mestestykke her, og minner meg om det jeg liker ved ham. Ikke en feilfri film, småbanale innslag her og der, men den oppnår likevel en realisme få filmer av dette slaget makter.

 

2xFerrara

 

Abel Ferrara: Not Guilty (Rafi Pitts, 2003)

Fra serien Cinéma, de notre temps, men står fint som uavhengig dokumentar. Ferrara er pur gi faen, ingenting imellom. Tommel opp!

 

4:44 Last Day on Earth (Abel Ferrara, 2011) - Følger opp dokumentaren med dommedagi ala Melcancolia, i en verden hvor Al Gore hadde rett og nå er det for sent.. Klokken 4:44 kommer dommedag. Siste dag på jorden med Dafoe og Shanyn Leigh, i en lelighet i New York, hvor Dafoe sliter med å bli innhetet av fortiden. Det skjer egentlig ikke så mye, men den er bedre enn sitt rykte.

 

 

2xChristopher Guest

 

The Big Picture (1989) - En favoritt fra "gamle dager". For filmnerds er det endel å hente av humor, men Ikke av Christopher Guest morsomste. Han sliter litt med formspråket, når han ikke gjør sine mockumentarer. Det beste er kanskje Kevin Bacons studentfilm, en slags homage til David Lynchs Eraserhead.

 

A Mighty Wind (2003) - Folkrockens Spinal Tap. Tre folkrockband samles til en minnekonsert, for å hedre mannen som engang ga dem en sjanse. Med er den vante gjengen av skuespillere som.Eugene Levy, Catherine O'Hara, Michael McKean, Harry Shearer og ikke Guest selv.

 

 

Bridesmaids (Paul Feig, 2011) - Grei underholdning. Lo godt flere stede. Vi serveres ikke noe nytt, men det er morro å se at damer gjør det. Melissa McCarthy er jo fargerik.

 

Hamlet 2 (Andrew Fleming, 2008) - Igjen grei underhildning. Steve Coogan med feilet skuespillerkarriere, som nå jobber som dramalærer. Det også uten hell. Jeg liker Coogan. Jeg ler godt. Fin tvist på "lærer inspirerer elever"-filmer.

Link to comment
Share on other sites

 
Shame er en veldig god film, syns jeg. Intenst er vel dekkende, og det uten at det faktisk skjer de helt store tingene på skjermen. En stirrescene på undergrunnsbanen tidlig i filmen setter an tonen, en nærmest mesterlig utførelse av bilder, musikk og skuespill. Det kan virke som det flørtes, men for Fassbender ligger noe bak, sterkere lyster, et umettelig behov. Scenen utvikler seg og minner om forfølgelsesscenene i Der Freie Wille, men uten at regissør McQueen går den veien. For Fassbenders karakter er ikke voldelig, han er bare fortapt i en følelsesløs, isolert hverdag av rutiner, der sexavhengigheten styrer handlingene. Han oppnår ingen glede, lykke eller følelser av tilstanden - han lider. Selv om filmen er full av nakenhet og sex, føles det på ingen måte spekulativt, det er lenge siden jeg har sett det som en såpass naturlig del av en film. Og Fassbenders rolle virker veldig modig og oppfostrende, jeg tror ikke det er mange skuespillere som ville vist og gjort så mye som han her. To tomler opp.
Link to comment
Share on other sites

 

Hadde en Reichardt-kveld hvor jeg så Old Joy, Wendy and Lucy og Meek's Cutoff på rappen. Alle tre er definitivt runkemateriale. Reagerte sterkest på Wendy and Lucy, som må være et av høydepunktene de siste 10 åra, men Reichardt generelt havner bortimot på toppen av lista over "slike filmer Uru liker om dagen". Føkk alt dilldall, karakter i situasjon, alt som teller.

 

Old Joy er nok ganske sterk contender til beste på 00-tallet (langt bedre enn resten til Reichardt, og hun er en av de jeg synes produserer best film for tiden). Ble slått i bakken da jeg så den for første gang. Den var et av de lykketreff man opplever kun et fåtall ganger.

 

Man rusler på kino for å få med seg en festivalfilm, velger en film på måfå (men tenker stille for seg selv at det er noe ved tittelen), trasker inn i salen (der er det tre andre), man setter seg ned.

 

Vanskelig å slå filmrus av den sorten.

Link to comment
Share on other sites

 

Kort om de siste:

 

Tyrannosaur (2011) av Paddy Considine

Joseph, a man plagued by violence and a rage that is driving him to self-destruction, earns a chance of redemption that appears in the form of Hannah, a Christian charity shop worker.

 

Likte denne til en viss grad. Var noen ting i filmen som ble litt for over sentimentalt, bikket litt for mye over. Men ellers så var den god. 7/10

____________

 

½ Revolution (2011) av Karim El Hakim og Omar Shargawi

A documentary account of two filmmakers' experiences in the streets of Cairo during the days of the 2011 Egyptian revolution.

 

Begynte godt, men etterhvert ble den veldig repetivt. Filmen var klippet i akuratt samme stil under hele greia, og det hele ble veldig slitsomt etterhvert. Jeg er heller ikke så særlig interressert i selve temaet. Sikkert greit for folk som er interressert i slike saker. 5/10

 

____________

 

Dark Horse (2011) av Todd Solondz

Romance blooms between two thirty-somethings in arrested development: an avid toy collector and a woman who is the dark horse of her family.

 

Jeg likte den, men langt ifra noe mesterverk. Måten filmen var bygd opp på var merkelig, føltes ut som at noen scener manglet. Ting gikk på skinner helt til filmen plutselig sluttet. Ellers så var den flotte Solondz humoren tilstede, mange flotte awkvard øyeblikk. Veldig gode skuespillere, Mia Farrow og Christopher Walken for å nevne dem mest obvious'e. 6.5/10

 

____________

 

Jakten (1959) av Erik Løchen

3 personer er på jakt, 1 kvinne og 2 menn. Begge mennene er forelsket i kvinnen, og begge kjemper over kvinnens hånd.

 

Joda, dette aldeles ikke ille. Filmens spesielle fortellerstill satte ett smil på mitt ansikt, det samme gjorde filmens humor. Jakten kan til en grad minnes om Pulp Fiction, at handlingen går i sirkel og ender opp på slutten (nesten). Jeg likte hvordan skuespillerne kommuniserte med publikum. Likte også de surrealistiske scenene som kom ut av intet. Noen av dialogene var også temmelig absurde. En av de bedre fra dette landet jeg har sett. Om ikke den beste. 8/10

Link to comment
Share on other sites

 

Wild at Heart (1990, Lynch)

http://media.tumblr.com/tumblr_lz6um4isWo1qmkr3o.jpghttp://blogs.westword.com/showandtell/wild%20at%20heart%20jacket.jpg

 

Det er merkelig med Lynch. Han er mest kjent for sin mørke, surrealistiske og særeigne verden, i puslespelfilmar som ”Mulholland Drive” og ”Lost Highway”. Mens ”The Elephant Man” til dømes, tar avstand frå denne verden, men er framleis ein veldig god dramafilm. ”Wild at Heart” derimot er Lynchs kanskje aller lysaste film. Ein vill, stilfull og røff film, men ei lystig tone fylgjer nesten heile vegen. Framleis har Lynch laga nok eit meisterverk.

 

Det er kanskje også nettopp derfor ”Wild at Heart” fungerer så godt. Fordi den er så lystig og lett. Ikkje misforstå meg, eg elskar Lynchs mørke verden, men eg trur sannelig eg elskar den lystige tona i ”Wild at Heart” også. Den gjer liksom filmen ekstra lett å sjå på. Det ligger klart fleire gode kvalitetar her, som ein overraskande nok stilfull Nicholas Cage og mange herlig merkelige scener, men først og fremst er dette ein utrolig underholdane og lystig film.

 

http://quizilla.teennick.com/user_images/S/sansanatomy/1075754568_yperu.medq.jpghttp://4.bp.blogspot.com/-YFFuxA1mZVc/TwlLZfNDJFI/AAAAAAAADzU/-irC28n05uA/s400/600full-wild-at-heart-screenshot.jpg

 

Filmens klipperytme er ein smule ujevn, men den skapar sin egen rytme. Ein urytmisk rytme. Filmen er innom Lynchs surrealistiske univers, og er spesielt lik på ”Twin Peaks” med raude scenetepper og merkelige karakterar. Men filmen går ikkje over i dette og skil godt mellom Lynchs signatur (hans surrealisme) og sin elles eventyrlige historie.

 

Filmen knyter seg jo ganske tett til ”The Wizard of Oz”, og klarer å blande godt mellom voldelige og røffe scener og karakterar og eit eventyrlige preg. No har eg ikkje sett ”The Wizard of Oz”, men filmen minner eigentleg om eit eventyr på fleire plan, med si lystige tone og heile forteljinga.

 

Utover filmen blir omstendigheitane mørkare og mørkare. Filmen følast svakare, fordi dei herlig glade karakterane ikkje lenger er så blide. På ein måte blir aldri filmen dårligare og den skildrar mørke på ein god måte, men den mister litt piffen den ein gong hadde. Heilt til, heldigvis, den herlige avsluttinga. Ei eventyrlig avslutning på ein eventyrlig film.

 

Eg elskar også kor glade hovudpersonane er i kvar andre heile vegen. Dette er ein film om ekte kjærleik og eg vil dei alt godt mot slutten. Også den scenen der dei slepper seg heilt laus til den hardrocka ”Powermind” er veldig kul. Ei god skildring av fridom. ”Wild at Heart” er ein røff, romantisk, lystig, glad, stilfull, lausrivande og sexy film.

 

Tommel opp!

 

http://www.learntm.co.uk/Transcendental_Meditation_Bolton/Famous_meditators/Entries/2010/1/15_David_Lynch_1_files/shapeimage_2.png

 

 

 

Elles:

 

City of God (2002, Meirelles)

Rytmisk og flott film.

 

Another Earth (2011, Cahill)

Ei blanding mellom dogmestil og eit kunstnerisk preg. Interessant film.

Link to comment
Share on other sites

 

Sett endel i det siste, får ta det i litt bolker...

 

Oslo, 31. august (Joachim Trier, 2011) - Skal ikke skrive så mye, men liker denne bedre enn Reprise, men ikke noe mesterverk. Jeg ser en utvikling, men stusser ennå over hvor tomt det er. Det er mye staffasje, endel posering og kanskje litt lite reell medmenneskelig dybde. Igjen fortelles det fra besteborgelig hold, og jeg savner fremdeles noe mer orginalt. Det jeg liker er Lies rolleprestasjon, han er en karakter som er savnet i norsk film. Liker også samspillet mellom ham og Brenner, som for min del blir et av filmens høydepunkt. Ros til Jakob "Nokas" Ihre foto, det føltes veldig naturlig og lett.

 

God Bless America (Bobcat Goldthwait, 2011) - Interessant satire om det amerikanske samfunnet, spesielt media, hvor en ellers normal og folkelig mann kommer til kokepunktet og starter å myrde. Det er flere fellestrekk med Super, men personlig føler jeg at denne oppnår langt mer. Uru vil muligens ha glede av harselasen av Juno.

 

Chillerama (Adam Green, Joe Lynch, Adam Rifkin & Tim Sullivan, 2011) - Antologifilm satt til en drive-in som skal legges ned, men siste kvelden byr på godbiter som Wadzilla, I Was a Teenage Werebear, The Diary of Anne Frankenstein & Zom-B-Movie. Den siste er vevd inn i selve filmen, og utspiller seg i og rundt drive-innen. Jeg liker dette veldig godt. Trashy og fin b-film romantikk. Wadzilla handler om en mann, der tester et nytt sædpreparat, som gjør at han ejakulerer en monstersperm. I Was a Teenage Werebear er en homoerotisk variasjon på varulver, mens The Diary of Anne Frankenstein er rimelig selvbeskrivende. Zom-B-Movie er en lek med zombier. Uansett, tommel opp fra meg!

 

The Muppets (James Bobin, 2011) - Fordømt koselig og morro. Sjelden man koser seg så mye. Rørende er det også. Tommel opp.

 

I Sell the Dead (Glenn McQuaid, 2008) - Leken tegneserieaktig britisk lavbudsjettsfilm, som henter mye fra Amicus og Hammer. Jeg fant det ganske så sjarmerende.

 

Eating Raoul (Paul Bartel, 1982) - Grei campy svart komedie. Ikke alt er like morro, men søtt nok.

 

Leaves of Grass (Tim Blake Nelson, 2009) - Edward Norton gjør en fin dobbeltrolle som tvillingbrødre, i en film som byr på noen nesten sjokkerende twister. Sjelden er komedier så rå. Kanskje ikke en vellykket film, men likevel en fin overraskelse.

 

Super Troopers (Jay Chandrasekhar, 2001) - Rævmøkk.

Link to comment
Share on other sites

 

Chillerama (Adam Green, Joe Lynch, Adam Rifkin & Tim Sullivan, 2011)

 

Adam Green er innblandet i en del spennende prosjekter. Gleder meg til Killer Pizza, bl.a. Har ikke sett Chillerama, men det skal jeg få gjort noe med snart. For øvrig enig i din vurdering av Oslo, 31. august.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 

Another Year for tredje gang på Cinemateket på fredag (holder seg godt fortsatt) og regissørmøte med Mike Leigh.

 

Han hadde vært på premieren på den norske versjonen av sitt eget teaterstykke Abigails Party kvelden før og fortalte at det var behagelig å se sin egen film etter å ha sett et teaterstykke han selv etter å ha korrigert for språkbarrieren ikke kjente igjen. Har hørt Mike Leigh blitt beskrevet som en grinebiter, og han er i hvert fall ganske direkte og trolig for gammel til å svare på dårlige spørsmål av høflighet, så han sier det rett ut hvis det kommer et dumt spørsmål, f.eks. om det er vanskeligere å lage filmer om kvinelige karakterer ("jeg lager filmer om mennesker"). Han sa seg også uenig i mange av prinsippene for spørsmålene som ble stilt og publikums karakteristikker av karakterene hans, noe som nok har vaksinert enkelte for å ta ordet foran filmskapere igjen. En publikummer mente f.eks. at Poppy i Happy-Go-Lucky ikke hører på andres meninger, noe Leigh mener er objektivt feil, og da publikummeren protesterte/prøvde å hente seg inn ved å snakke om at han ikke kunne fortelle henne hvordan hun skulle oppfatte det osv., satte han ganske klart punktum for ordvekslingen med "No words can fill the gap between us". Men motvilje til å følge opp spørsmålene som blir stilt, selv om det er en påkjenning for spørsmålsstillerne og kanskje en smule uhøflig, forteller jo endel om hva han mener, og alt i alt ble det en interesant filmsamtale, særlig delene som handlet om skuespillerinstruksjon (ganske standardtema å få Mike Leigh til å snakke om, men han har jo mye å si om det). Another Year, i motsetning til f.eks. mer konkrete Vera Drake, fantes det f.eks. ikke noen klar idé om hva skulle handle om før de begynte pre-produksjonen, bortsett fra en vag oppfatning av filmens tema.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...