Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Tristano 0]

Ja, jeg tenkte også da jeg så traileren at her er det hundre ting som kan gå galt, men Nordaas har tatt oppgaven med stort alvor og skyndet seg langsomt, noe som har gitt en kompakt og gjennomført debut (på kino i hvert fall, han gav bort Sirkel på internett i 2005) hvor det er tenkt mer enn det er plass til i filmen, til forskjell fra andre sjangerfilmforsøk i Norge hvor man har tenkt for kort (Rovdyr eller Død snø, f.eks.). Nordaas er en slags filmens Kjell Askildsen eller sjangerfilmens Joachim Trier uten pretensjoner, og potensialet er større enn hos de fleste av samtidsregissørene våre.

 

Da vet jeg hva jeg skal få med meg neste gang jeg drar på kino. Kan du utdype litt hva du mener med at Nordaas er filmens Kjell Askildsen/sjangerfilmens Joachim Trier? Nysgjerrigheten tar overhånd her.

 

Vært på kino i det siste og sett:

 

Young Adult (Reitman, 12)

 

Jeg vet at nettet går inn i kollektiv mani bare Diablo Codys navn blir nevnt, men jeg hadde ingen problemer med Young Adult. Ikke at jeg har sett noen av de andre filmene hun har skrevet, men hva er det folk klager på? At dialogen i en film ikke er realistisk? Høres ut som en rar kritikk for meg. Reitman har derimot ikke imponert meg før. Thank You For Smoking var grei nok, men den manglet tenner og attitude. Til å være en satire var den en ganske tam affære. Men Young Adult beviser at han har det inne. En av de tingene som slår meg sterkest er hvor stille filmen er. Det er ingen enkle "cues" som forteller oss hva som er morsomt eller hvordan vi skal føle. Den ukomfortable dialogen får heller en sjanse til å henge i lufta, så vi kan ta inn pinlighetene skikkelig. Filmen sier aldri til oss hva som skal være morsomt eller forstyrrende. Det får være opp til hver enkel å avgjøre.

 

Det er heller ingen enkle leksjoner å ta fra filmen. Karakterene er usympatiske idioter som ikke har lærer en dritt i løpet av filmen. Det er heller ikke så ensidig som man kan tro ved første blikk. For eksempel i den forstand at filmen skildrer folkene i Mercury som lykkelige fordi de er enkle sjeler med få goder. Om ikke annet er det Mercurys skyld at Mavis og Matt har de delusjonene de går rundt med. I Mavis tilfelle den troen at å flytte fra Mercury gjør henne spesiell og unik, selv om hun har tonnevis av emosjonell bagasje hun ikke klarer å kvitte seg med (den er god inspirasjon for jobben hennes som forfatter av ungdomslitteratur). Og Matt for at byen har etterlatt seg et permanent merke på ham som han nekter å legge bak seg, selv om det hadde vært i hans beste interesse å flytte.

 

Jeg har nesten lyst å kalle Young Adult for en generasjonsdefinerende film. For den fanger opp et ubehagelig element som vår generasjon må regne med at vi vil komme til å slite med framover. Det faktum at folk nekter å vokse opp (bare ta en titt rundt på nettet og døm sjøl). Mavis og Matt har fortsatt ikke klart å legge fortiden bak seg og lever i miljøer som godtar deres "high-school" mentalitet. Om ikke annet fungerer filmen som et bevis på hva nostalgidyrking og ansvarsforskrivelse gjør med en generasjon.

 

Chronicle (Trank, 12)

 

Chronicle opp mange av de samme temaene som Young Adult, men mer i retning av hvordan vår generasjon går inn for å skape sine egne verdener og narrativer, adskilt fra virkeligheten. Filmen blir fortalt utelukkende gjennom kameraet til Andrew, en sosialt mistilpasset ungdom med et behov for annerkjennelse. Om det er ingen som vil lytte, kan i hvert fall kameraet fungere som vitne til urettferdigheten. Men alt endrer seg når han og to kamerater finner en mystisk krystall som gir dem telekinetiske evner. Det geniale med Chronicle er at ved å la kameraet være fysisk til stede får publikum en følelse av å være delaktige i ungdommenes oppdagelse. Vi får føle båndet som knytter seg mellom dem, samtidig som vi føler at vi mister kontrollen når Andrews begynner å misbruke evnene sine. Når Andrew begynner å styre kameraet utelukkende med evnene sine får publikum den første følelsen av at vi ikke lengre er tilskuere. Vi blir derimot manipulert direkte av Andrew selv.

 

Når Andrew i filmens klimaks river med seg folkemengdens mobiler, blir dette en måte å direkte manipulere verdens syn på ham. Han har evnene til å fø opp sitt eget ego gjennom det kollektive kameraøyet med seg selv som allmektig regissør. Selv kommer jeg ikke på et mer potent bilde av framtida enn dette.

 

Alt i alt er Chronicle en smart blockbuster-affære som har hjertet på riktig sted. Den sørger for å levere en superhelt-parabel som ikke bare er en unnskyldning for å dytte så mange kjente skuespillere som mulig inn i tettsittende kostymer, for å så la nerdene kaste pengene sine etter dem. Det hjelper at den ikke er basert på noen tidligere franchise, er velskreven og bruker tid på å bygge opp universet og karakterene isteden for å hoppe rett til effekt-spetakkelet. Good shit!

[Jizzmopper 0]

Nå som fruen stakk av sted i helga, fant jeg endelig anledningen til å sette på Sátántangó. Den har bare ligget og støvet i et års tid, men som mange andre også har bemerket, så må jo anledningen være perfekt før man setter seg ned med et sju timer langt ungarsk epos.

 

http://i.imgur.com/ToG1s.jpghttp://i.imgur.com/1yEBX.jpg

 

Menneskene vi møter i den lille bygda i Sátántangó er noen triste, fortapte sjeler som ser ut til å ha mistet enhver form for mening i livene deres. Når en tidligere innbygger, Irimiás og hans venn ankommer bygda i en nærmest Messias-aktig skikkelse, ser bøndene en endelig utvei fra dette gjørmehullet på jord. Men er nå denne Irimiás virkelig det han gir seg ut for å være?

 

For en film! Regn, vind, søle, brennevin, slitne ansikter. Tarr viser oss den lille bygdas elendighet ved bruk av lange tagninger og overveldende bilder. Sort/hvitt-fotoet er enormt, noe jeg selvsagt forventet etter å ha sett Werchmeister. Likevel ble jeg til tider slått over ende av enkelte tagninger. Tåkescenen og kattetorturen er selvsagt blant disse, men det som kanskje sitter sterkest igjen er en scene i en liten bar hvor Irimiás og hans kompanjong tar seg et par drinker før de proklamerer at de skal sprenge alle innbyggerne i fillebiter. Plutselig er det nærmest som om bildet fryser, og vi befinner oss i froskeperspektiv i motsatt ende av baren. Kameraet løftes sakte oppover, og et intenst lydspor fyller bildet en kort stund før alt vender tilbake til normalt. Jeg kan ikke si hvorfor, men for meg var dette en mektig opplevelse.

Jeg må også tilføye at jeg storkoste meg gjennom dansescenen, samt at den skjeggete nissen som tydeligvis har hengt seg opp og sitter og repeterer seg selv konstant, fikk meg til å le høyt.

 

Jeg elsket den, og jeg kommer garantert til å se den igjen når muligheten byr seg. Samtidig er det en film jeg tror vil vokse på meg ved et gjensyn. Slutten gjør det klart for meg at Tarr har lagt i filmen en dypere mening enn han selv ønsker å innrømme.

[internaut 0]

<mulige spoilers>

 

Det er vanskelig å ikke hate mennesker slik de er portrettert i Satantango. Jeg håpet virkelig at det skulle ende med at alle ble eksplodert i filler. Mishandlingen av katten kom av at jenten sannsynligvis hadde blitt mishandlet selv og neglisjert. Mens denne endeløse tragedien foregår driver de grisete, slitsomme og kortsiktige voksne med sine mange synder. Selv kuene i første scene har mer elegans over seg i sin gange. Menneskene derimot subber av gårde krumrygget og med tanketomme blikk. Det finnes ikke håp eller fremtid for disse personene og livene deres mangler mening.

 

Gleder meg til å få tid til å se den igjen. Burde kanskje sjekke ut noen av de andre filmene han står bak (særlig Werckmeister Harmoniak) før den tid.

[Houseman 5]

Kan du utdype litt hva du mener med at Nordaas er filmens Kjell Askildsen/sjangerfilmens Joachim Trier? Nysgjerrigheten tar overhånd her.

At han, selv om rammene er trange og resultatet ikke henger fullstendig sammen, har en perfeksjonistisk tilnærming og vilje til å resonnere og implisere mer enn filmen har plass til for å vise fram potensialet. Det er bl.a. en del referanser til sjangerfilm og filmhistorien generelt hvorav de fleste ikke følges opp, men det beriker opplevelsen at de er tatt med, til forskjell fra mange andre forsøk på sjangerfilm i Norge som føles idéfattige og innholdsløse. Her er det i hvert fall både vilje, engasjement og kompetanse, og en tydelig versjon som er bortimot helt gjennomført.

[Svankmajer 21]

Hva er konsensusen på Moon her inne? Jeg tror jeg likte den. Veldig godt manus, og en helt patent utførelse av det. Likte spesielt at de brukte deres "HAL" på en helt annen måte enn 2001. Satt hele tiden å bare ventet på at den skulle gå mot hovedpersonen. Veldig interessant skildring av klone-etikk. Vil ikke kalle det et mesterverk, men jeg likte filmen veldig godt.

[Frenzy 5]

Jeg personlig fikk veldig lite ut av Moon. Den tar for seg velkjente temaer som kopi/original-tematikken men jeg føler ikke den på noen som helst måte klarer å gjøre dette nytt eller interessant. Ellers følte jeg filmen var ganske flat dramaturgisk og når filmen var slutt så hadde jeg den velkjente følelsen: var det alt? Helt OK film, men ingenting som fascinerte meg ihvertfall.

 

Jeg forresten endelig fått sett Epsteins Coeur Fidele og ble egentlig ganske skuffet. Joda, karusell-scenen var flott, men jeg klarer ikke å komme over hvor teit melodramaet er. Og når jeg ser hvilke banaliteter Epstein ytrer om sin egen film, blir jeg ennå mer indignert: "I might tell you that this melodrama is so symbolical that the woman would have no need of being named "Marie"; the woman need only be named "the woman". Petit Paul is the evil force of man: brutal desire, human and animal [...] Jean is pure and noble love, a moral force. [...] Petit Paul topples over, struck indirectly, killed by Jean's moral aura. And this victory of good over evil only makes sense for me precisely because it's a victory obtained through moral means.

 

Alle personene er arketyper og spiller ut et drama som er forutsigbart og overforenklet. Epstein lar oss ikke ta del i mennesker. Bare "mennesker", symboler på noe rent eller skittent. Jeg klarer heller ikke å føle de dobbelteksponeringene av Marie: For det første fordi de kommer for tidlig til at jeg kunne investere de med noe følelser og for det andre fordi det blir gjort alt for mye. Bølge på bølge med overeksponering tar vekk magien og jeg føler jeg ser på en teknisk øvelse. Synd... Det skal sies at det er mye vakkert i filmen, spesielt havnen, men alt i alt er skuffet.

 

http://chrisfilm.files.wordpress.com/2010/12/coeur.png

 

 

Ellers har jeg sett The Body Snatchers (1945) som var strålende horror. Kommer nok til å hive ut et innlegg om den en gang. Claire Denis White Material var fin, men likevel det svakeste jeg har sett av hun. Typisk en slik film man må se flere ganger, men jeg føler ikke den innehar samme kompleksitetene som 35 Rhum eller Beau Travail. Hun er jo en mester i antydningens kunst, men filmen inspirerte meg ikke til videre kontemplering slik som hennes andre arbeid. Arrietty var helt OK, ikke noe store greier og heller ikke noe fadese. Koselig og sjarmerende. Raw Deal hadde veldig stemningsfullt foto og et eller annet unikt ved seg som jeg tror trenger et gjensyn. Ble ikke helt revet med, men den har noe for seg.

 

 

Beklager stikkordsformen her, men hadde ikke tid til å utbrodere så veldig.

[Kiddo 0]

Jeg forresten endelig fått sett Epsteins Coeur Fidele og ble egentlig ganske skuffet. Joda, karusell-scenen var flott, men jeg klarer ikke å komme over hvor teit melodramaet er. Og når jeg ser hvilke banaliteter Epstein ytrer om sin egen film, blir jeg ennå mer indignert: "I might tell you that this melodrama is so symbolical that the woman would have no need of being named "Marie"; the woman need only be named "the woman". Petit Paul is the evil force of man: brutal desire, human and animal [...] Jean is pure and noble love, a moral force. [...] Petit Paul topples over, struck indirectly, killed by Jean's moral aura. And this victory of good over evil only makes sense for me precisely because it's a victory obtained through moral means.

 

Alle personene er arketyper og spiller ut et drama som er forutsigbart og overforenklet. Epstein lar oss ikke ta del i mennesker. Bare "mennesker", symboler på noe rent eller skittent. Jeg klarer heller ikke å føle de dobbelteksponeringene av Marie: For det første fordi de kommer for tidlig til at jeg kunne investere de med noe følelser og for det andre fordi det blir gjort alt for mye. Bølge på bølge med overeksponering tar vekk magien og jeg føler jeg ser på en teknisk øvelse. Synd... Det skal sies at det er mye vakkert i filmen, spesielt havnen, men alt i alt er skuffet.

 

Det der høres ikke ut som den Epstein jeg har lest!

 

Jeg skal innrømme at det hovedsakelig er den første timen, og spesielt tivoliscenen, som gjorde den til en så stor opplevelse for meg. Jeg kan skjønne hva du mener med dette melodramagreiene, som i seg selv er/hadde vært uinteressant. Men Frenzy, leter du ikke etter menneskelighet på feil sted? Menneskeligheten ligger ikke hos menneskeskikkelsene, skal ikke ligge der. Greia til Epstein ligger i maskinens intelligens (for å bruke hans egne ord), et teknisk-menneskelig øye som kan dobbeleksponere, analysere et ansikt, en hånd, vise det skuespillerne ikke selv kan. Dette er maskinens melodrama, som viser noe menneskelig som bare den kan. Arketyper? Det husker jeg ingenting av. Jeg husker hånddukker, klipt i stykker av maskinens intelligens; teatertryner avkledd av det mikroskopiske nærbildet.

[Outze 0]

Hva er konsensusen på Moon her inne? Jeg tror jeg likte den. Veldig godt manus, og en helt patent utførelse av det. Likte spesielt at de brukte deres "HAL" på en helt annen måte enn 2001. Satt hele tiden å bare ventet på at den skulle gå mot hovedpersonen. Veldig interessant skildring av klone-etikk. Vil ikke kalle det et mesterverk, men jeg likte filmen veldig godt.

Jeg likte Moon veldig godt. En kreativt designa og rytmisk film som leker seg med etablert sci-fi-tematikk. Duncan Jones er flink.

[Frenzy 5]

 

Det der høres ikke ut som den Epstein jeg har lest!

 

Jeg skal innrømme at det hovedsakelig er den første timen, og spesielt tivoliscenen, som gjorde den til en så stor opplevelse for meg. Jeg kan skjønne hva du mener med dette melodramagreiene, som i seg selv er/hadde vært uinteressant. Men Frenzy, leter du ikke etter menneskelighet på feil sted? Menneskeligheten ligger ikke hos menneskeskikkelsene, skal ikke ligge der. Greia til Epstein ligger i maskinens intelligens (for å bruke hans egne ord), et teknisk-menneskelig øye som kan dobbeleksponere, analysere et ansikt, en hånd, vise det skuespillerne ikke selv kan. Dette er maskinens melodrama, som viser noe menneskelig som bare den kan. Arketyper? Det husker jeg ingenting av. Jeg husker hånddukker, klipt i stykker av maskinens intelligens; teatertryner avkledd av det mikroskopiske nærbildet.

 

Med arketyper mener jeg den slemme, alkoholiserte og konebankende slaraffen, det kvinnelige offeret og romantiske objekt Marie, og den godhjertede, snille Jean. Bare se på ansiktet til Petit-Paul: Det er nesten vondt hvor karikert det er. At du sier det er teaterfjes avkledd av kamera er en fin vri, men ikke akkurat det som slo meg i møte med filmen.

 

Jeg må si, jeg beundrer Epsteins prosjekt og hans stil, men akkurat i Coeur Fidele følte jeg den ikke kom helt til sin rett. Men likevel, det er ingen dårlig film, men det er heller ikke en veldig god film.

 

Jeg ser poenget ditt angående det menneskelige, og det er et godt et. Men når menneskene er karikerte arketyper, fremmedgjør det meg og jeg klarer da ikke føle det menneskelige med det tekniske øyet. Det tekniske øyet sier at jeg skal se på ansiktet av Marie i bølgene og at jeg skal få romantiske følelser eller ihvertfall forstå Jeans lengsel. Alt jeg ser er Marie, en en-dimensjonal figur, i bølgene. Det er noe med timingen som skurrer; vi har knapt fått en følelse av et forhold før hun er forsvunnet og vi blir vist dobbelteksponeringen. Blæh, jeg er trøtt og får ikke satt ord på noe som helst. Men jeg liker Epstein, altså, og kommer til å sjekke ut mye mer av han.

[Peru 6]

Sånn i forkant av Oscars, som jeg ikke får sett live i år, så jeg The Artist. Går litt på tomgang 3/4 uti, når gimmicken er brukt opp og historien må geleides fram mot slutt, men ellers er filmen mer sympatisk enn de aller fleste Beste Film-vinnere de siste ti årene. En enkel film, en god ide gjennomført godt takket være to heldige rollevalg i sentrum (pluss hunden) og stor entusiasme. Referansene sitter bra. Apropos gimmick - det er ikke bare det, formatet minner oss også på hvor godt stumfilm kan funke til å kommunisere de store følelsene på en uklein måte. Intet mesterverk, men en likandes Oscarvinner (- tar det på forskudd).

[blausen 12]

Hugo var mest en teknisk bragd, en film jeg tenkte at det faktisk hadde vært interessant å se i 3D for å se hvor bra det er. Men nå har jeg lovd meg selv at 3D er noe jeg helst unngår.

Jeg syns fortellingen var så som så, innpakningen er veldig forutsigbar, trygg og litt kjedelig. Det starter rimelig tregt, bruker lang tid på å komme til poenget, men tar seg opp når den filmhistoriske biten tar over historien. Jeg tenkte hele tiden at det like gjerne kunne vært Spielberg bak roret (trygg familiekonservativ underholdning), med endel dryss (farvene, detaljene, bi-karakterene) fra Jeunets filmer.

 

Jeg koste meg faktisk mye mer med The Muppets, som evnet å gi meg den barnslige nostalgigleden Hugo aldri ga meg.

 

The Iron Lady har ingenting å tilby utenom Meryl Streeps rolle. Filmen er ekstremt knotete oppbygd. Vi følger Thatcher som gammel og dement, som sliter fælt med synene av sin avdøde mann, samtidig som hun får en haug flashbacks til hennes tidligere liv. Forholdet mellom Thatcher og ektemannen får mest plass, men likevel så føles forholdet helt overfladisk og uengasjerende. Det er rimelig sikkert at det bommes grovt å fokusere på dette fremfor hendelser i hennes karriere, som vi stort sett bare blir presentert for i korte glimt.

 

Jeg likte We need to talk about Kevin godt. Hvor ble det av Oscar-nominasjonen til Tilda Swinton? Anbefales til alle som lurer på om de skal få barn snart.

[Jizzmopper 0]

Jeg koste meg forleden dag med Renoirs Boudu Saved From Drowning (1932)

 

http://i.imgur.com/pQhJz.jpg

 

En lettsindig komedie om en uteligger som er lei av livet. Når han forsøker å drukne seg blir Boudu til sin store skuffelse reddet i land av en åpensinnet bokselger, en mann i Renoirs øyne representativ for det franske borgerskapet.

 

Michel Simons er en mann jeg kan le meg skakk av. Hans rolle som Boudu med sin utakknemlige og anarkistiske oppførsel her, er på samme tid sjarmerende, morsom og avskyelig idet han trasker rundt og latterliggjør borgerlige verdier. Jeg storkoste meg.

[Engangsgrill 16]

Jeg forsøkte å "se" Wuthering Heights, men følte at jeg så på at kjæresten min ble "voldtatt" av en "nigger".

[Peru 6]

Hørt mye rart om Wuthering Heights nå, på godt og vondt, så får ta meg til å se den.

[Outze 0]

Det er jo årets beste film. Så det bør du, Peru, se den og be amazed.

[Houseman 5]

Det skjønner jeg ikke at du kan mene. Et klart hvileskjær, evt. et tegn på at hun er en begrenset filmskaper som har best grep om kjøkkenbenk-sosialrealisme (som det også finnes spor av her selv om det ikke passer inn). Får ikke grep på om hun vil noe særlig mer med adapsjonen enn å filme et tåkete og gjørmete landskap, rasetematikken som har fått mye plass misleder oppmerksomheten og forskjellen på de to hjemmene blir konstruert siden de bl.a. har helt ulikt klima. Jeg fant heller ingen karakterer å sympatisere med, selv om det kanskje var en del av poenget. Men hun har jo laget "noe annet", så filmen vil kanskje nødvendigvis splitte publikum.

 

Kill List. Synes den faller sammen i sluttscenen, men veldig sterk som nøktern leiemorderthriller med kunstfilminnpakning fram til

den ene av dem dør

. Voldscenene så ut til å bli i sterkeste laget for kinopublikummet som reagerte med å småprate for å skape distanse eller, som gutten nærmest meg, hysterisk latter.

 

Take Shelter. Tar seg god tid til å bygge opp en klam og klaustrofobisk stemning, men blir ditto hardtslående når den først kommer opp i godt turtall. Sterke rolleprestasjoner av Michael Shannon og Jessica Chastain og godt inne på topp tre så langt i år. Slutten er vel også her egnet for diskusjon, men for meg gav den en fin forløsning fra det voksende ubehaget som var bygget opp fram mot den.

 

Disse tre filmene ble årets Filmfest Oslo for min del, kan si meg godt fornøyd. Endel dårlig og bråkete oppførsel på to Klingenberg-visninger trekker ned, fikk mer følelse av å være på Den store kinodagen enn en filmfestival. Noen tolker kanskje Filmfest-navnet som at lista er lagt lavt.

[Tristano 0]

Jeg fikk sett Thale her om dagen, og jeg kan konstantere at den er like brilliant som Engangsgrill og Houseman skulle ha det til. Ikke like genial som Mørke Sjeler såklart (det skal litt til å toppe den beste norske filmen som har kommet ut de siste ti årene), men Thale kommer på en god andreplass når det gjelder norsk sjangerfilm.

 

Det jeg finner interessant er at Thale selv er nasjonalisme i pureste form. I møtet med henne blir Elvis og Leo, (legg merke til de unorske navnene) klare over sin egen nasjonale identitet og knytning til naturen. Thale er både norske folkesjela samtidig som hun er naturen. Kameraet behandler henne som hun var en gudinne, noe som blir understreket i hvordan hun tar ut de statlige agentene. Så har vi bildet på slutten av henne liggende i engen, omgitt av CGI-huldre. Det er noe vakkert og samtidig kitschy over det bildet. Som om Nordaas var klar over hvor ekkelt nasjonalistisk det bildet framstår, så han putter CGI-huldrene inn i bildet for å fortrenge en potensiell nasjonalronk. Det moderne trenger seg inn på det gamle. For det er viktig å påpeke at Thale er ikke en nasjonalistisk film, så mye som det er en film om nasjonalisme. Den blir en kommentar på den norske selvopphøyelsen. Bare se på kjelleren Thale er fanget i. Modernisme er farlige greier, sier filmen. Likevel motsier den seg selv. Filmen er moderne i formen, men går hen og argumenterer for å gå tilbake til det gamle.

 

Synes også det er morsomt at de ved å strippe dialogen ned til det mest nødvendige unngår de verste fellene norskt skuespill pleier å falle i. De klarer ikke å beskrive hva de ser med ord, så kameraet tar isteden på seg jobben med å formidle.

 

Må nesten få sett den en gang til for å kunne få med meg alle subtilitetene. Det er mye interessant å gripe tak i her, og jeg føler egentlig at jeg bare har skrapet på overflaten. Filmskaperne har tydelig gjort jobben sin da.

[blausen 12]

Startet kvelden med å se The Girl with the Dragon Tattoo, og kjedet meg egentlig i samtlige 160 minutter. Underveis tenkte jeg tanker som at hvor snodig det er at filmen prøver så veldig hardt å være så svensk som mulig, til og med alle skuespillerne (de amerikanske også) må kjøre på med svensk-engelsk aksent. Utenom Daniel Craigs karakter, som er fritatt av uviss grunn. Kanskje svensk-engelsken hans hørtes for tåpelig ut? Så begynte jeg å sammenligne hvilke scener som fantes i denne filmen som ikke var med i den svenske versjonen, uten at jeg kunne komme på hverken det ene eller det andre. Så streifet tankene litt innom at det er utrolig at Rooney Mara fikk en oscar-nominasjon for dette, og at David Fincher er en filmskaper som mest sannsynlig hadde storhetstiden sin på slutten av 90-tallet, som burde utvekslet erfaringer med Pål Sletaune og han regissøren av Hodejegerne innen stilistisk foto av arkitektur, interiør og bolig.

 

Jeg spratt opp av sofaen, og det føltes som en frihet når rulleteksten startet. Hvor meningsløst er det ikke å se en remake av en middels thriller jeg allerede vet innholdet i.

 

Fortsatte med å se The Descendants, og det var fint å få input av bittersøte, menneskelige følelser som var helt fraværende i forrige film. Ikke Paynes beste, men klart kjennetegn med gode roller og en fin balanse mellom komikk og alvor i manuset. Den litt dølle og forutsigbare biten om salget av eiendom trakk litt ned, men ellers tommel opp.

[Jarmusch 3]

,og at David Fincher er en filmskaper som mest sannsynlig hadde storhetstiden sin på slutten av 90-tallet

 

Joda, men "Zodiac" var kanskje hans aller største.

 

 

Kort oppsumering av siste sett:

 

Gangster No. 1 (2000, McGuigan)

God og tett beskrivelse av houvedpersonens sterke hat, tøff nok og ein overaskende god slutt.

 

Chicago (2002, Marshall)

Historiemessig har den lite å gå på, den er som ein lystigere (og ikkje i nærheten av like bra) versjon av "Dancer in the Dark"). Der "Dancer in the Dark" beskreiv skildnadden mellom houvedpersonens drømmeverden og virkeligheten ved å gjere drømmeverden paradisaktig, men virkeligheten skitten og stygg, har "Chicago" same konsept, men her framstår alt som lystig. Elles ok underholdning, men for lange sangnummer.

 

The Host (2006, Bong)

Skuffende. Filmen mangler dei sære og herlige trekkende til Asiatisk film (sjølvsom den har eit par glimt av det), den er alt for enkel (og amerikansk dessverre) i historien sin, mot slutten er filmen tullette (med slow-motion og episk musikk) og monsteret vises alt for tidlig (slik at ingen spenning blir oppbygd) og det ser dessutan skuffende dårlig ut. Men med ei god åpningsscene og andre glimt av godheter, samt ein overaksende god siste scene, ender dette opp med å bli middelmådig, dessverre.Korleis er Bongs andre filmar i forhald?

 

Død snø (2009, Wirkola)

Ikkje noko orginalt, men artig underholdning.

[Peru 6]

At monsteret vises tidlig, i dagslys, og som det gjør er blant trekkene som gjør The Host til en monsterklassiker.

[BadSmile 8]

Synes The Host er langt ifra amerikanisert. Slike amerikanske filmer har ikke like bra sentimentalsk dybde som The Host har. For å ikke snakke om det tekniske (Cinematografi, osv.) Likte ikke den så godt første gang jeg så den, men da jeg dro gjensyn som la jeg mere merke til det brilliante. Jeg ser ihvertfall frem til oppfølgeren.

 

Iforhold til Bong's andre filmer så er den ganske svak, se dem andre asap, snakker da om Memories of Murder, som er på høyde med filmer som Se7en og Zodiac (om ikke bedre). Madeo (2009) er også en fantastisk film. Segmenten i Tokyo! er også flott.

[Jarmusch 3]

Kvifor gjer akkurat det den til ein monsterklassiker Peru? Det blir så "her er monsetret, ferdig med det" ti minutter etter at filmen har byrja. Kanskje eit orginalt trekk? Men det fungerte jo ikkje særlig bra. Dessutan, sjå på det:

 

http://1.bp.blogspot.com/-NRrBLEVXEkg/TYTtS5DfBMI/AAAAAAAAABo/SNLZ1z13wFU/s1600/Host2Cloverifledian.jpg

 

Det ser jo jævlig ut, men på heilt feil måte.

 

 

Må vertfall få sett Memories of Murder, så får eg sjå kor godt regissøren faller i smak etter den.

[Peru 6]

Jeg skjønner personlig ikke hva som er problemet med et ekkelt kjemperompetroll. Dessuten er det en endeløs rekke fabelaktige øyeblikk under introduksjonen, fra søppelkastingstergingen i starten til jenta som blir snappet opp og fånyttes forsøk på å angripe beistet, før det svømmer vekk. Men først og fremst setter det opp en film hvis spenningsøyeblikk og klimaks ikke går ut på at folk ser skygger og skvetter hit og dit før monsteret møtes: I stedet får man helt originale scener etter dette oppsparket, som de med ungene i fangenskap, familien på jakt, og selve filmens kjerne: hysteriet rundt menneskene som har blitt 'merket' av monsteret og det tenkte viruset de besitter. Ja, filmen kunne rett og slett ikke ha blitt laget uten å sende inn rompetrollet på den måten.

 

Og som BadSmile antyder handler dette mye mer om hysteriske følelser hos karakterene, både frykt og tap og lengsel, enn at vi skal skremmes. Tragikomikken og sentimentaliten får hovedfokus.

[Norsk Kiwi 0]

Trespass (Joel Schumacher, 2011). Kvaliteten til denne filmen kan beskrives med bildet fra plakaten og dvd coveret.

 

http://static.moviefanatic.com/images/gallery/nicolas-cage-and-nicole-kidman-in-trespass_500x357.jpg

 

Javel da, enda et bilde for å virkelig understreke.

 

http://3.bp.blogspot.com/-w3uCWVTN_Jk/TmgZrgse9EI/AAAAAAAAAEU/7C_QfSLsI-U/s1600/Trespass%2BFilm.JPG

 

Ikke helt overbevist?

 

http://media.theiapolis.com/aR/cDCDCDC/d8/e4/hM8/iEY8/r1/s1/t4/wG4/z23/nicolas-cage-as-kyle-in-trespass-2011.jpg

[Otth 0]

Etter et halvannet års opphold har jeg smått begynt å se film igjen. Siste filmen jeg så var Machine Gun Preacher. Synes Gerard Butler og Michelle Monaghan dro ned denne filmen ganske mye. Ikke særlig imponerende skuespill fra disse.

 

Når jeg så denne filmen fikk jeg følelsen av dette var en film der økonomene og markedsførerne hadde fått for stor makt. Det virket som det lå et veldig godt konsept i bunnen, men at noen hadde ofret endel av den kunstneriske integriteten for å treffe en målgruppe bedre. Jeg synes dette kommer spesielt frem i actionsekvensene. Min mening er at disse burde vært tonet ned mye mer.

 

Litt av problemet med denne filmen er at den tar opp et tema som publikum allerede er mettet på. Publikum er i dag blitt såpass eksponert for de stakkars sulte barna i Afrika at de er mettet og lei av å høre på de. Personlig gir jeg blanke i det som skjer der nede. Filmen prøver å fokusere mer på karakteren til Butler enn tragedien rundt, men Butler gjør ingen god rolle.

 

Jeg ser mye potensiale i manuset, men gjennomføringen er ikke helt der.