Badering 2 Posted January 19, 2012 Report Share Posted January 19, 2012 Drive. Film med driv! Winding Refn har stålkontroll, hvor strukturen med sine ambiente scener og raske fragmenter av ultravold herjer og skaper intense øyeblikk. Filmen er dog alltid mest intens når den er stille, med en helt/antihelt som brilijerer. Når Bomben Faller. Herlig, skjærende og rå nerve. En film som bruker mye tid på sin oppbygning, og kan virke litt langtekkelig for å poengtere de to pensjonistenes naive virkelighetsforståelse, men payoffen er desto kraftigere. Utviklingen i deres situasjon og deres forståelse for den er mektig, og er kanskje verdt prisen av visse langtekkelige deler. Bra! Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Tristano 0 Posted January 23, 2012 Report Share Posted January 23, 2012 When The Wind Blows er en av mine absolutte favoritter. Bra å høre at du likte den så godt du også Badering. Styrken med den er at den tar seg tid til å la oss bli kjent med Jim og Hilda. Det føles ikke ut som om de bare er to halv- realiserte karakterer som bare er der for å få fram et poeng om hvor forferdelig atombomben er. Jeg ser mine egne besteforeldre i dem, noe som egentlig gjør slutten enda mer hjerteskjærende. Dessuten er det gjort en del smarte valg på animasjonsfronten, sånn som at Jim og Hildas utseende kan minne like mye om spedbarn som pensjonister. Eller at virke ut og plassert inn lige objekter har blitt klippeti huset deres som madrassene de bruker til å beskytte seg med, akkurat som om realiteten trenger seg inn i idyllen deres. Jeg er sikker på at hvis jeg måtte lage et kommentarspor til en film på sparket, ville jeg klart å snakke over spilletida hvis jeg kunne få gjøre When The Wind Blows. Kiss Me Deadly. Hva i helvete var det jeg akkurat så? Kan ikke se for meg annet enn at Tristano kommer til å elske denne. Det gjorde i hvert fall jeg. Sprøeste noiren jeg har sett. Så den faktisk rett før jeg dro til Ørsta, og sant nok, jeg elsket den. Ute der er det sikkert en nerd som skribler ned en sint forumpost om at filmens klimaks er urealistisk for atombomber (heisann, her har vi det gjennomgående tema for dagens post gitt) oppfører seg ikke sånt. Men hvem bryr seg om ham? Realisme er overvurdert uansett. Sluttklimakset i filmen er noe av det mest forskrudde og forstyrrende jeg har sett på film. Den scenen må være et mesterverk i lyddesign (tok Spielberg inspirasjon herfra da han lagde Raiders Of The Lost Ark mon tro).Dessuten forsterker den noir-arketypene så mye at det bare er uvisst mørke igjen. Mike Hammer er bare et kosmisk leketøy uten noen kontroll over sin egen situasjon eller andres. Gatene er så lite belyst at det virker som om han ikke har noe annet valg enn å fortsette rett fram. Rett i avgrunnen. Ellers ser jeg lite film i det siste. Er mer opptatt med å lage film sjøl egentlig. Men vi fikk se The Social Network forrige uke. Fant igjen DVDen jeg trodde hadde blitt stjert første uka jeg var her i Ørsta. Tror faktisk jeg vil gå så langt å kalle dette min Fincher-favoritt hittil. Hva som kunne ha blitt en ganske middelmådig TV-film i andres hender, blir isteden en stilfull affære i Finchers. Det drivende lydsporet til Reznor og Ross, den oppjagede klippestilen og neddempede lyssettingen gir filmen en mørkere og mer intens tone som jeg finner veldig medrivende. Hjelper også at manuset er fylt med vittigheter som gir et pusterom for all nerde- sjargongen som blir slengt mellom romma. Kudos for å lage en så bra film ut fra et så lite interessant tema. Bryr meg egentlig ikke om hvorvidt den er en tidskapsel eller om den fanger en tidsånd, eller whatnot, men den føles veldig nå ut, på godt og vondt. Også hadde vi i animasjonsklassen elevkveld forrige uke. Skulle sette opp en Disneyfilm for resten av skolen. De valgte Treasure Planet, en Disneyfilm som kom ut i den perioden jeg sluttet å se på Disneyfilmer fordi jeg følte de var for barnslige for meg (likevel så jeg de fleste Pixar-filmene som kom ut i denne perioden, hva kan det bety mon tro, hmm) . Morsomt å se den ti år etterpå, når jeg har blitt interessert i animasjon og kan se klarere hva slags andre kvaliteter Disneyfilmene kan ha. Denne hadde visst et rykte over seg for å være den filmen som fikk Disney til å slutte med håndtegnet animasjon fordi den floppet så hardt. 9/11 hjalp heller ikke siden Michael Eisner klippet flere scener ut av filmen fordi de var så intense (et bording av et piratskip ble kuttet ut fordi det kunne minne om flykapringen, uhh) noe som gjorde at filmen ble betydelig vingeklippet. Uansett, animasjonen selv er en merkelig blanding av håndtegnet og CGI som ikke passer sammen i det hele tatt. Dette er veldig synlig i første del av filmen, hvor de håndtegnede karakterene blir satt ved siden av data-animerte objekter og bakgrunner. De klare håndtegnede linjene passer virkelig ikke til de skarpere linjene i CGIen, og jeg er glad at de droppet dette i andre halvdel til fordel for håndtegnede bakgrunner. Historien selv treffer de vanlige Disney-klisjeene, men tar likevel en liten vri på dem. Filmen har foreksempel ingen sentral antagonist som driver plottet. Long John Silver kan kalles skurken, men han blir en mer nyansert karakter (for en Disney-film) siden forholdet hans med hovedpersonen blir skildret så godt. Dette er absolutt filmens sterkeste kort og det gjør opp for at de andre karakterene ikke er like minneverdige (selv om de er likandes nok). Ellers lider ikke filmen altfor mye av at den prøver å være hipp og "cutting-edge", selv om jeg hater hovedpersonens karakterdesign, at blandingen av Viktoriansk kultur med fremtidsdesign ikke alltid er like vellykket. Manuset føles til tider ut som et studie i "Scriptwriting 101" også, men det er ikke veldig ødeleggende for helheten. Filmen er mer underholdende enn jeg trodde og absolutt ikke så ræva at den kunne ende håndtegnet animasjon alene. Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Badering 2 Posted January 23, 2012 Report Share Posted January 23, 2012 Ja, jeg kan jo hive inn lovord om animasjonen også. Til tider minnet den meg om min egen favoritt, mannen som plantet trær, men det var vel bare noen fragmenter. Likte den til tider upolerte stilen, bruk av ekte gjenstander var også virkningsfult. Veldig livaktig! Snømannen er jo også fantastisk, så dette er en filmskaper jeg må sjekke mer ut om. Har du noen andre favoritter av han? Summer Hours på cinemateket, med samtale med Assayas. Filmen er dryg, den er langsom, og bruker god tid på å etablere sine scener. Den fredelige og nær passive fremgangsmåten filmen er bygget opp på syntes jeg ga litt samme paraleller med nevnte Når Bomben Faller, da det er i sin sluttfase poengene rabler ned fra himmelen, og sammen med dem også gode filmøyeblikk. Syntes filmen stort sett var besunderlig, men samtidig ligger det en stor kraft i hvordan Assayas håndterer materialet sitt på. Hva betyr det? Det er vel denne passiviteten, og hans tanker om minner og kunst som treffer meg da. Assayas, som ikke snakket så mye om nettopp denne filmen, samtalen var rettet mer mot retrospektivet som vil skje i januar/februar, fikk frem en god del gode meninger om filmmedium versus personlig liv, og det virker som en bra fyr. Har ikke sett noe av han før nå, men skal prøve å holde meg oppdatert med retrospektivet. Sunshine Bunnsolid romeventyr. Har vel egentlig ikke noe mer å tilføye? Kan tilføye at Mennesker i Solen ikke fortjener tykk skrift engang. Drittfilm! Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Angeleno 0 Posted January 23, 2012 Report Share Posted January 23, 2012 Jeg elsker, elsker, elsker Summer Hours. Et av disse stille, bittersøte mesterverkene som bare ligger og vokser i bakhodet i flere år. En film av typen som gjerne får engelskspråklige anmeldere til å slenge ut ord som "poignant", bare for å kunne balansere det med "understated". Kunne ha tilbrakt flere timer i selskap med den kanskje mest virkelighetstro familien på film de siste årene, i et slags ambient univers av troverdige søskenrelasjoner, generasjonsskifter og familiære holdepunkter gjennom kunst. Men først og fremst er Summer Hours en film som uanstrengt maler et bilde av "nåtid", med denne udefinerbare "nåtids"-vemodigheten. Det er jo en forbanna vakker film. Ikke minst interessant å sammenlikne med miniserien om Carlos av samme regissør, der den psykologiske avstanden til karakterene resulterer i total fremmedgjøring, som får sitt utslag i form av sylskarp historiefortelling uten et eneste unødvendig grep. Renskårenhet, fine linjer, cut to the chase. "Passiviteten" du nevner i Summer Hours gjør at den emosjonelle belønningen blir enorm, i Carlos er avstanden med på å skape en elegant regissert actionfilm. Veldig gledelig at Assayas og filmene hans får mer blest rundt seg også i Norge, hans estetikk kommer garantert til å bli stående om ti, tyve, femti år som definerende for sin tid. En tidskapsel! (Sorry, Tristano). Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Svankmajer 21 Posted January 23, 2012 Report Share Posted January 23, 2012 Ja, jeg kan jo hive inn lovord om animasjonen også. Til tider minnet den meg om min egen favoritt, mannen som plantet trær, men det var vel bare noen fragmenter. Likte den til tider upolerte stilen, bruk av ekte gjenstander var også virkningsfult. Veldig livaktig! Snømannen er jo også fantastisk, så dette er en filmskaper jeg må sjekke mer ut om. Har du noen andre favoritter av han? TVC lagde ganske mange fine håndtegnede filmer på den tiden. De ble lagt ned dessverre. Definitivt mye bra i den perioden da. De lagde en versjon av Wind Of The Willows som er veldig fin. Den kan anbefales. S, Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Badering 2 Posted January 24, 2012 Report Share Posted January 24, 2012 Jeg elsker, elsker, elsker Summer Hours. Et av disse stille, bittersøte mesterverkene som bare ligger og vokser i bakhodet i flere år. En film av typen som gjerne får engelskspråklige anmeldere til å slenge ut ord som "poignant", bare for å kunne balansere det med "understated". Kunne ha tilbrakt flere timer i selskap med den kanskje mest virkelighetstro familien på film de siste årene, i et slags ambient univers av troverdige søskenrelasjoner, generasjonsskifter og familiære holdepunkter gjennom kunst. Men først og fremst er Summer Hours en film som uanstrengt maler et bilde av "nåtid", med denne udefinerbare "nåtids"-vemodigheten. Det er jo en forbanna vakker film. Ikke minst interessant å sammenlikne med miniserien om Carlos av samme regissør, der den psykologiske avstanden til karakterene resulterer i total fremmedgjøring, som får sitt utslag i form av sylskarp historiefortelling uten et eneste unødvendig grep. Renskårenhet, fine linjer, cut to the chase. "Passiviteten" du nevner i Summer Hours gjør at den emosjonelle belønningen blir enorm, i Carlos er avstanden med på å skape en elegant regissert actionfilm. Veldig gledelig at Assayas og filmene hans får mer blest rundt seg også i Norge, hans estetikk kommer garantert til å bli stående om ti, tyve, femti år som definerende for sin tid. En tidskapsel! (Sorry, Tristano).Nei ja, det kommer vel kanskje ikke alt for godt frem at filmen fikk en god resonans for meg. Et annet poeng er at den sjeldent er sentimental, og dette ligger jo også i hvordan Assayas fremstiller historien sin på. I familiefilmer er det stort sett høy temperatur, mye sentimentalitet og melodrama, men Summer Hours bærer denne tematikken veldig nøkternt, ikke kaldt, alt annet enn kaldt. Det virker som han finner et rom mellom det nøkternt kalde og det sentimentale, og det er veldig fint å se. Late August, Early September. En kan se visse røde linjer mellom denne og SH, hvor deres noe merkverdige men samtidig livaktige tempo igjen skaper en god gjenklang. Filmen, som forsøker å tematisere siste innspurt av 20, første del av 30-årene, denne etableringsfasen, flyter godt på dette tempoet, og bæres også av gode skuespillere (og latterlig vakre franske frøkner, må nevnes). Filmens narrative struktur, eller plot, dreier seg rundt visse hendelser, men hendelsene er alltid i baktropp av filmens essens, som er dens karakterer. Assayas virker som han bryr seg mer om sterkere karakterer, og derretter hendelsene, ikke omvendt, og det er en prioritering jeg liker i film. Hvor hendelsene ofte er allmenngyldige, er det alltid karakterene som skaper filmøyeblikk. Uten at den type fortellingsteknikk skal høres ut som en enorm oppdagelse, så syntes jeg Assayas virker som en regissør som klarer å håndtere den type filmskapning uten å virke rablete, masete eller dørgende kjedelig for den saks skyld. Det er alltid noe livaktig ved det, og det er vel det jeg tiltrekkes av. Désordre neste! Svank: TVC, det der var vist en nostalgisk gullgruve! Har sett flere av filmene, men har ikke koblet de sammen før. Det var artig! Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
pretender 4 Posted January 24, 2012 Report Share Posted January 24, 2012 Jeg så den bulgarske klassiker Kozajit Rog, eller The Goat Horn fra 1972. Den var første ledd i en planlagt geitefilmaften, men lurer på om jeg ikke gidder. Dessuten skled nevnte film over i mer touch av sauefilm etterhvert; frodige saueskinnsvester, den andre gården hadde sauer og ikke geiter, og drepingen med geitehorn var fetest i begynnelsen (ble mer off-screen etterhvert). Det hevet seg litt da sengetøyet mot slutten var an langt geiteragg, stilig! Filmen levde ikke opp til forventningene etter å ha sett en del tsjekkoslovakiske 60-tallsklassikere i litt samme ånd i det senere (med The return of Dragon og Honor and Glory som høydepunkter... skitten, rølpete historisk setting i modernistisk filmdrakt). En rape-revenge med en litt spesiell familievri (faren oppdrar datteren som gutt; "Det er ikke plass til kvinner i denne verden" - oppgitthet over konas labre motstand når hun blir gruppevoldtatt og drept av noen fæle gjetere antageligvis). Vel, etterhvert fortoner det seg som en serie av av-og-på emosjoner, ispedd særs korte replikker og småflau fremførelse. Ikke spesielt nyansert. Når det har skjedd noe kjipt hjemme, brenner vi ned huset. Som sist. Lekkert foto, svart/hvitt scope med karakterer i landskap vinner ofte, uten at det hevet seg spesielt over det utgangspunktet gir. Likevel er filmen såpass opptatt av gjengivelse av setting og lokalkultur, at den gir noe særegent, og den har en respektabel tyngde i noen scener. Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Outze 0 Posted January 24, 2012 Report Share Posted January 24, 2012 Her kommer ei oppsummering av det jeg så under årets TIFF, rangert fra best til verst (del 1 av 3). Wuthering Heights (Andrea Arnold 2011)http://i40.tinypic.com/343ssnp.pnghttp://i43.tinypic.com/jajew4.pnghttp://i39.tinypic.com/r9n2bd.png Jeg har både på godt og vondt store problemer med å sette ord på opplevelsen jeg hadde i møte med denne filmen. Allerede fra den første sekvensen var det ganske så tydelig at jeg ville bli utsatt for noe unikt, noe vidunderlig og annerledes, noe som ville gjøre inntrykk. Og inntrykk er virkelig det beste stikkordet som kan brukes; det sanselige, det taktile. Bildene sitter igjen. Ei berøring av hånda. Hår som flagrer i vinden. Piskeslaga. Alt har ei spesiell kraft. Og når dette impresjonistiske filmspråket kombineres med en emosjonell og irrasjonell råskap og nakenhet gjør det virkelig noe drastisk med meg – noe jeg må innrømme at filmatiseringer av denne fortellinga ofte gjør i seg selv også. William Wyler sin versjon fra 1939 gjorde det. Bunuel sin særegne variant fra 1954 gjorde det i enda større grad. Men det er Andrea Arnold som så langt har gjort det mest og best. Hun har laga bra film før; Red Road (2006) er veldig god, og Fish Tank (2009) er enda bedre, men med Wuthering Heights har hun løfta nivået til det fantastiske, nesten til det sublime. Med et premiss om ei lita gruppe mennesker som vasser i dritt oppe på en ås – i Yorkshire, med dialekt og manerer som passer attåt, har hun komponert en genistrek i det surrealistene kalte ”mad love” – kjærlighet uten like. Heathcliff er selvsagt den ultimate byronske anti-helten, til tider vanskelig å heie på, men alltid vår inngang til universet, og her er han gjort på en måte som tilfører ekstra kraft til både det konkrete og mytiske med karakteren. Og både James Howson og Solomon Glave bidrar til dette med glans. Cathrine er derimot framstilt på ganske tradisjonelt vis, men bra (og hvorfor forandre noe som fungerer godt?), og er kroppsliggjort av to flotte skuespillerinner i Kaya Scodelario (alle husker vel krakilske Effy fra Skins?) og Shannon Beer. Alle med lite erfaring og gjort til veteraner av en glimrende og brilliant filmskaper. Og hva lager brilliante filmskapere? Joda, de lager mesterverk. Og dette er et mesterverk, i kursiv, den soleklart beste filmen jeg så på festivalen – sannsynligvis den beste filmen som ble vist på festivalen generelt – og jeg tror også den kommer til å stå seg som en av de absolutt beste filmene jeg får sett i 2012. Clean (Olivier Assayas 2004)http://i41.tinypic.com/29p4rif.pnghttp://i39.tinypic.com/20suom8.pnghttp://i43.tinypic.com/4uazuw.png Jeg har hatt sansen for Olivier Assayas helt siden jeg så Demonlover for noen år tilbake, og da passet det meg godt at festivalen stilte med retrospektiv og gjestebesøk. Dessverre fikk jeg bare sett én film i løpet av uka – i tillegg til å være på masterclass der han viste at han ikke bare er intellektuell, men også at han har et syn på film som medium og kunstart som klargjør hvorfor han lager god film – så det var heldig at filmen jeg så rett og slett var jævlig bra. Maggie Cheung spiller dama (snart enka) til ei rockestjerne, avhengig av heroin og mislykka i sin egen karriere, som ikke er kapabel til å passe på sin egen sønn, og som må prøve å snu trenden for å skape et nyordna liv. Så enkelt er det. Omkransa av tematikk om det å slite, det å ville være et bedre menneske, og om avhengighet, og av et soundtrack som inkluderer Brian Eno, Tricky, Metric og Mazzy Star, er dette nøktern og sentimental filmfortelling på sitt beste. Med god sentimentalitet kan jeg understreke. Ikke-fordømmende, ikke-moraliserende, rein og rå sentimentalitet og observasjon som ikke bare imiterer livet, men som er livet. Det er ikke noe å kimse av det. Dreileben - Beats Being Dead (Christian Petzold 2011)http://i39.tinypic.com/m819og.pnghttp://i44.tinypic.com/2dt6pao.pnghttp://i43.tinypic.com/x271af.png Supert, om å være nyforelska – i ei stund. Etter kvart så blir dette ei fortelling ikke bare om å være forelska, men om manipulasjon, voyeurisme, svik, og drap. Alt gjort med et foto like vakkert som det er klart – tydeligvis videoestetikk, HD, ifølge en mer teknisk anlagt kamerat. Jeg merka at det var noe, men ikke hva, og var skeptisk når jeg hørte det fordi jeg ikke liker det generelt, men det er vel med dette som det er med alt; hvis det brukes riktig blir det knall. Og det blir det her, i den første (og beste) delen av dette tyskskolerte samarbeidsprosjektet, en film som ikke bare overrasker, ikke bare er full av suggerende statiske bilder, men som virker å være full av ideer og perspektiv, som kan (og som vi gjorde) bli diskutert opp og i mente til seint på natta. Jeg vil ikke si så mye mer enn det. Og veit ikke om jeg kan – jeg skulle kanskje notert ned litt i løpet av festivalen. Anbefales i alle fall både om du vil se hele trilogien og som et selvstendig verk. Pluss: Det er en sekvens i denne filmen som kanskje er den nydeligste framstillinga av puppy-love (eller?) jeg har sett på årevis, der det nye paret danser sammen til Julie Londons "Cry Me A River", mens han kontinuerlig kviskrer oversettelse til tysk i øret hennes. Jeg kan føle den seansen ennå. Godt for hjertet. Las Acacias (Pablo Giorgelli 2011)http://i39.tinypic.com/2ujjdc8.png http://i40.tinypic.com/2n80io0.png http://i44.tinypic.com/21l67ht.png Det er noen ganger slik at idiotiske omtaler kan hindre at du ser en god film. Det skjedde nesten med denne, en film som i programmet ikke bare ble karakterisert med formuleringer som ”en rørende film om familie og ensomhet” men som ”slow cinema”, ”der et stillestående kamera ofte dveler ved karakterenes ansikter”. Heldigvis er Kiddo en bedre kilde enn dette, så jeg så den, og ikke bare var den på ingen måter slik som den ble framstilt i omtalen, med lite dvelende bilder og med et kamera (og ei fortelling) som alltid var i bevegelse, den var rett og slett en ordentlig søt og sjarmerende film om et tilfeldig møte mellom to (tre) mennesker. Jeg kan gå med på at det var subtilt. Jeg kan til og med gå med på at det var lavmælt. Først og fremst var det likevel en film der inderlige nærbilder og nøkternt samspill mellom skuespillere skaper ei historie prega av varme, livskraft, og kjærlighet, samt den beste prestasjonen av en baby jeg har sett festa til et lerret. Debutanten Pablo Giorgelli virker å være en mann å følge med på i framtida gitt. Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Outze 0 Posted January 25, 2012 Report Share Posted January 25, 2012 TIFF-oppsummering. Fra best til verst (del 2 og 3 av 3). Attack the Block (Joe Cornish 2011)http://i42.tinypic.com/14t7ewm.png http://i44.tinypic.com/2je1dvp.png http://i40.tinypic.com/1zc0239.png Sjangerfilm på sitt beste – og en lærepenge til romvesen som har lyst til å invadere jorda; ikke sats på å starte opp med å angripe gettoen i Øst-London. Eller gjør det? For det blir det i alle fall glimrende underholdning av, med underliggende samfunnskritikk og ideologiske toner, og den sedvanlige tørrbritiske humoren vi alle elsker. Ei pakke designa for publikum. Joda, men jeg vil også nevne det spreke rammeverket dette blir komponert i – med slow-motion, lys og røyk (og samuraisverd) brukt til perfeksjon og et elektronika-soundtrack som løfter kulhetsfaktoren til nivå to. Det er mye i denne filmen, selv om den først og fremst handler om å ha det gøy. Å kose seg med en tøff og tøysete film. Og det er mer enn nok for meg bare det. Into the Abyss (Werner Herzog 2011)http://i39.tinypic.com/99qb1d.png http://i42.tinypic.com/2w6z6l0.png http://i44.tinypic.com/4nc50.png En dokumentar om dødsstraff og menneskelighet fra Herzog høres jo alltid bra ut, men jeg var likevel sjokkert over at denne filmen fylte opp alle salene med et særdeles eklektisk publikum under festivaluka. Kult, ikke sant? Jo. Og var filmen bra? Selvsagt. Nå skal jeg ikke påstå at Into the Abyss er like bra som tidligere monumentale ikke-fiksjonsproduksjoner fra WH, som Grizzly Man (2001) eller Encounters at the End of the World (2007), eller fjorårets glimrende Cave of Forgotten Dreams, og det har den tydeligvis fått høre rundt om, men det betyr ikke at det ikke er en god film. Det er en interessant historie, fortalt på en unik måte, som alltid, og med et unikt perspektiv, som skaper ei rekke ikoniske øyeblikk. Selv om dette er et talking-heads-dokument – som ligner litt på Errol Morris og The Thin Blue Line (1988), men uten den ekspressive visualiteten – så finnes det mye her som gjør den til noe utenom det vanlige; ting som vanligvis ville blitt klipt ut, digresjon, tankestrøm, en fyr som elsker å spytte; og det er dette som gjør at jeg liker den så godt. Samtidig er det også kritikken jeg har, at jeg ville hatt mer av det, mer av Herzog og det herzogske, for da ville dette blitt enda bedre. Dreileben - Don't Follow Me Around (Dominik Graf 2011)http://i42.tinypic.com/11ig2ys.png http://i40.tinypic.com/2d0be2q.png En veldig annerledes film enn den første delen av prosjektet. Her er estetikken prega av en rølpete, kornete, mer bevegelig 16mm-stil, og det fortelles en mer nervøs og mystisk historie om fortid og forhold – og det ender opp som en film som er interessant i både idé og uttrykk. En liten by. Tre mennesker. Det kvardagslige og det konkrete. Og alt som ikke blir sagt. Alt anna må du nesten finne ut selv – jeg tror det er skummelt å si for mye om noen av disse tre filmene. At Home Among Strangers, A Stranger Among His Own (Nikita Mikhalkov 1974)http://i39.tinypic.com/15xs8sg.png http://i43.tinypic.com/34e3qqx.png http://i44.tinypic.com/2a7h8wx.png En rød western. Kult nok det. Den anti-kapitalistiske gjennomgangstråden kan jeg heie på, til og med når vi kommer til punktet at en pose gull representerer død og fordervelse ikke bare for individet, men for samfunnet og menneskeheta, og foto og scenografi kan jeg heller ikke klage på. Problemet blir at den roper så mye – ganske likt måten folk i salen ikke engang gidda å bruke kviskrestemme (… jeg har faktisk aldri opplevd så mye skvaldring på kino før) – og at den aldri slutter med det heller, den bråker og sjåker, maser, i overkant og overflod. Likevel likte jeg den litt, mye på grunn av den overdådige sentimentaliteten skapt av ideologisk troskap. Den vil så gjerne. Og da vil jeg også. Til en viss grad. -- Ellers: Scabbard Samurai (Hitoshi Matsumoto 2010) var en underlig film, som i store deler var en tøysete gjøglerkomedie (til dels morsom), men som brått ble et alvorlig melodrama om ære og stolthet. Det fungerte ikke spesielt godt og ble nok en etappe av noe av det jeg misliker mest med japansk film; glorifiseringa av selvmord, den idiotiske ideen om skam, og hvordan det er bedre å dø enn å leve i alt for mange tilfeller. Synd, for det var en del bra her også; en del vittigheter, ei lita jente som blir vår normalitet i et univers av galskap og som gjør dette glimrende, og ei merkelig malplassert men nydelig scene der en munk synger et testament i en av de mest sentimentale seansene jeg så i løpet av festivalen. Likevel, nei. Dreileben - One Minute of Darkness (Christoph Hochhausler 2011) var den soleklart svakeste av de tre Dreileben-filmene. Ikke bare er den konvensjonell og forutsigbar, men banal og plump, og både karakterer og skuespillere mangler, i likhet med bildene, kraft, alt er sjelløst, og da ender det selvsagt opp som en hvilken-som-helst TV-krim. Den prøver å være mer, men forsøket blir bare påtatt og pretensiøst. Faktisk er det slik at når jeg tenker tilbake på denne filmen er det bare ca. de siste fem jeg er interessert i, fordi de knytter seg direkte opp til resten av trilogien - og det er jo nødt til å være et svakhetstegn. The Lady of the Black Moons (Samir A. Khouri 1971) var jo egentlig den verste filmen av dem alle, men så dårlig at det i en time var kjempegøy, i den grad at vi hadde latterkrampe. Så ble jeg bare lei. Og mer lei. Og mer. For den ble aldri ferdig. Heldigvis var det rett på øla etterpå. Faust (Aleksander Sokurov 2011) var bare dritt. Dritt, dritt og atter dritt, men ikke overraskende presentert som kunst både her og der. Det er jo noe av det som er gøy med film også da. Jeg skal si lite, slik at jeg ikke skaper fordommer hos andre som skal se den, men her er essensen: Faust føles ut som om noen konstant klår på deg på en ordentlig irriterende måte, men du klarer ikke stoppe det, for du ser ikke hvem eller hva det er som gjør det. Dette i form av filma teater. Og det var tydeligvis det folk likte med den også, at den gjør noe emosjonelt eller kroppslig med dem, og derfor er det noe stort, noe jeg synes er et naivt kunstsyn. Den gjør noe med meg også, men jeg synes det den gjør er dritt (rævmøkk om du vil). Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Kiddo 0 Posted January 25, 2012 Report Share Posted January 25, 2012 Outze: du bør flytt postene dine til denne tråden. Så akkurat Philippe Grandrieuxs Un Lac (2008). Dødsbra. Tar en Outze-bildestil: http://img14.imageshack.us/img14/9651/unlac2.pnghttp://img856.imageshack.us/img856/397/unlac.pnghttp://img16.imageshack.us/img16/6219/unlac3.png Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Outze 0 Posted January 25, 2012 Report Share Posted January 25, 2012 Ja, kanskje det. Den tråden så bare så jævlig tafatt ut. Skal se om jeg klarer det. Ser forresten at du både prøver på verb i pala-stil og at du krediterer meg med noe jeg stjal fra noen andre. Liker stilen. EDIT: Går ikke. Da må sikkert en moderator hjelpe til gitt. Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Kiddo 0 Posted January 25, 2012 Report Share Posted January 25, 2012 Tafatt eller ikke tafatt, her slukes jo postene før du vet sosiolekta av det. Greit for folk å enkelt kunne gå tilbake og lese Outzes TIFF-opplevelser 2012. Når det er sagt, og krediteringa er unnagjort, må jeg innrømme at de fleste av bildene du har valgt (som sikkert er blant de beste av de som foreløpig er å få tak i) får filmene til å se sinnsykt korny ut. Wuthering Heights ser ut som et døllt kostymedrama for Twilight-fansen, Clean som klissete MØKK, Beats Being Dead som ingenting, Las Acacias som en glorete komedie, og Don't Follow Me Around som en ekkel pornofilm for barn. Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Outze 0 Posted January 25, 2012 Report Share Posted January 25, 2012 Veldig sant. Det var liten å velge i gitt. Jeg synes likevel Wuthering Heights fungerer, bare fordi alle bilder derfra er bra. Den filmen er så bra den, at når jeg var ferdig å skrive en impulsiv runketekst om den, så hadde jeg egentlig ikke lyst til å skrive om noen av de andre, det ble plikt, jeg huska brått null, så det gir meg bare enda mer håp om at dette faktisk er en film som vil stå igjen som en milepæl fra dette tiåret. Nå er håpet at den blir plukka opp til Kosmorama også. Jeg vil se den igjen... og jeg håper Andrea Arnold fortsetter med en lignende stil og visjon videre. Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Kiddo 0 Posted January 26, 2012 Report Share Posted January 26, 2012 Pliktløp er sjelden bra. Men ja, Wuthering Heights er jo helt rå. Men øy, hva mener du egentlig med at Las Acacias har "lite dvelende bilder og med et kamera (og ei fortelling) som alltid var i bevegelse"? Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Outze 0 Posted January 26, 2012 Report Share Posted January 26, 2012 Ikke mye mer enn at omtalen lurte meg totalt. Som sagt var den jo både subtil, lavmælt og til dels med ei ro, men jeg vil ikke kalle det der dvelende bilder, heller observerende på en tilbakelent måte, og både kamera (og fortellinga) var jo alltid i bevegelse. Kameraet dvelte ikke, ikke bare for å avsløre noe, men satte opp en dialog mellom ansikt, mellom opplevelser, mennesker, gjennom å følge flyten av en samtale som ofte var uten ord. Det samme gjaldt jo også fortellinga. Stort sett tror jeg grunnen til at jeg reagerte så sterkt på det er at jeg er så lei av at ting blir kalt "slow cinema" og tulleri som det der, når det er noe helt annerledes, det blir så jævlig reduksjonistisk egentlig. Var det svar? Eller ble det bare enda mer utydelig? Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Kiddo 0 Posted January 26, 2012 Report Share Posted January 26, 2012 Skøyerunge. 1) Filmen består nesten bare av dvelende nærbilder. 2) Kamera er ca. aldri i bevegelse. "Slow cinema" (sammen med "Contemplative Cinema") er vel et begrep som gjerne knyttes til et semi-teoretisk forsøk på å betegne en tendens i nyere film. Det er altså et begrep som brukes med delvis teoretisk bagasje. Her står det f.eks. litt om det (har ikke lest hele selv). Men man kan selvfølgelig kritisere dette, kalle det reduksjonistisk. Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Outze 0 Posted January 26, 2012 Report Share Posted January 26, 2012 Semantikk. Filmen består ikke bare av dvelende nærbilder, bare nærbilder, uten dveling, og kameraet (ok), jeg burde brukt andre ord, men det jeg mener er ikke nødvendigvis kjøringer, men hvordan det oppfører seg som et øye generelt, spesielt i klippinga, og der er det alltid i bevegelse, deilig reflektert bevegelse. Jeg er klar over hva "slow cinema" er, men også hvordan det ofte blir brukt, og det blir brukt for ofte (likte du ordspillet?) og brukt som et slags samla begrep som blir reduksjonistisk for en bråte filmer som ikke bør settes i samme bås. Vi kan ikke ta hele veien fra Bresson til Weerasethakul under ett. EDIT: Kanskje vi burde flytta alle postene fra min første (minus din om Grandrieux) og fram til slutt til den andre tråden? Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Kiddo 0 Posted January 26, 2012 Report Share Posted January 26, 2012 Hmm, ja, begrepet er sikkert i seg selv problematisk, og mange bruker det nok uten å tenke seg så mye om. Men jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan du føler deg lurt av omtalen. Den sier jo ca. det samme som deg: "LAS ACACIAS er del av fenomenet «slow cinema», der et stillestående kamera ofte dveler ved karakterenes ansikter. Dialogen er knapp, handlingen sparsom. Filmen bæres av spenningen i samspillet mellom de tre, og av sterke skuespillerprestasjoner – også fra babyen, som viser seg som et purungt talent. En rørende film om familie og ensomhet." Å snakke om at den er i bevegelse, som jo all film er, er vel like reduksjonistisk eller meningsløst som å snakke om at den er dvelende? Jeg vil uansett si at det er en dialog mellom ansikt, ja, der dvelende nærbilder forsøker å avsløre noe om hver enkelt og relasjonene dem imellom. La meg fortsette å være vrang: barnet imponererer ikke. Det er seg selv, vet ikke at det spiller. Slutt å DRIIIT deg ut 'a. Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Outze 0 Posted January 26, 2012 Report Share Posted January 26, 2012 Whatever. Den omtalen sier noe så annerledes. Det er nyansene, din frekke tøs, nyansene. Føkk dvelende. Jeg er lei av det ordet. Kanskje det er derfor. Jeg vil aldri gå med på den dvelende kvaliteten til denne filmen. Avsløre? Ja, ok. Om det at all film er bevegelse er jo greit nok, men vi må jo snakke om hva ting blir karakterisert av, og hvorfor skal alle filmer som ikke klipper i full fres eller surfer bortover med kjøringer kalles dvelende? Er det noe bedre? Eller er det fordummende og reduksjonistisk? Ikke veit jeg. Jo, såpass veit jeg. ... og babyen er den beste. Den spiller som en legende. Gi den kidden en pris (og noe godteri). Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Kiddo 0 Posted January 26, 2012 Report Share Posted January 26, 2012 dvele v2 (norr dvelja, besl med dvale) drøye, ta seg god tid d- ved stoppe opp ved og ta nøyere for seg Kunne vært taglinen. Las Acacias, filmen som stoppa opp ved og tok nøyere for seg tre ansikt (to som spilte, ett som ikke). Natta! Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Outze 0 Posted January 26, 2012 Report Share Posted January 26, 2012 Da dveler alle filmer, i like stor grad som alle er i bevegelse. Nå betyr ingenting noe lenger. Kanskje like så greit. God natt. Skal på vakt kl 8 imorgen. Det går jo ikke bra. Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Kiddo 0 Posted January 26, 2012 Report Share Posted January 26, 2012 Kjipt å tape en diskusjon, for så å stå tidlig opp. Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Outze 0 Posted January 26, 2012 Report Share Posted January 26, 2012 Jepp, er vel egentlig det. Så lenge selve ordet dvelende ikke er med i taglinja di, så er jeg likevel fornøyd. Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Outze 0 Posted January 28, 2012 Report Share Posted January 28, 2012 Har blitt mer serier enn film siden jeg kom tilbake fra Tromsø, men har omtrent gått tom på grunn av influensa, så jeg måtte se et par-tre likevel. The Girl with the Dragon Tattoo (Fincher 2011) var så mye bedre enn den svenske originalen at jeg aldri vil se eller tenke på den igjen. Sånn er det bare. Remake eller ikke. Det er bare sånn at David Fincher gjør ting med mediet som ikke mange andre klarer (eller vil) og han er mesteren til å skape en nerve og en nervøsitet som sluker meg kvar eneste gang – og denne gangen kjente jeg jo til og med til handlinga allerede. Komposisjonen av mise-en-scène og kameraarbeidet er klasse; strøkent, effektivt og drevent. Klippinga det samme. Og det skaper en rytme og et driv som passer perfekt til denne typen film. Legger vi så til at Trent Reznor og Atticus Ross har laga nok et deilig urovekkende soundtrack, at lille Rooney Mara er gull i rolla som en mer sober og empatisk versjon av Lisbeth og at tittelsekvensen med stor sannsynlighet er årets beste kortfilm – ja, da snakker vi faktisk om en jævlig god film. Og da gjør det meg ingenting at historia i seg selv ikke er spesielt interessant eller at sluttscenen bare kunne blitt kutta. Sammen med Wuthering Heights er dette den absolutt beste filmen jeg har sett så langt i 2012. The Descendants (Payne 2011) var noe av det jeg frykta den ville være – ei typisk Hollywood-fortelling om en dysfunksjonell familie (i alle fall slik denne tematikken har blitt presentert i amerikansk film de par siste tiåra) som blir hylla som noe unikt og originalt, bare fordi den legger til en litt tøysete tone og setter historia til Hawaii. Det er greit nok det. Fortellinga er jo hyggelig nok den, og skuespillerne gjennomfører arbeidet sitt godt, noe som nok er hovedgrunnen til ryktet filmen har opparbeida seg. For – og det er dette som er mitt problem med filmen – den har lite til null å tilby i stil og form, den har ingen visualitet, og klarer derfor heller ikke å etablere en stemning som blir løfta unna det standardiserte. Det skal sies at jeg ikke tror den kunne hatt det heller. Alexander Payne har aldri vært en filmskaper som har det – jeg klaga på det samme i Sideways (2004) og About Schmidt (2002) også, det er litt bedre i Election (1999) – men som heller fokuserer på manuset og virker å være veldig god til å instruere skuespillere. Og det må jo selvsagt være lov det. Men da må jeg også få lov til å ikke like det spesielt godt. Nå høres det ut som jeg synes dette er ganske dritt, men det er ikke sant, jeg synes dette er en god film, men dessverre ble den aldri noe mer enn akkurat det. Red State (Smith 2011) var en stor overraskelse. Kanskje ikke for alle, men når jeg ikke hadde lest hva den handla om og trodde jeg skulle se den nyeste Kevin Smith-komedien, ja, da ble jeg ganske sjokkert. Og litt skuffa. Heldigvis er dette en ganske god thriller/ skrekk/ satire, så jeg ble underholdt likevel, og vil ikke slutte å sjekke det ut kvar gang mannen bedre kjent som Silent Bob kommer med ny film. Hvorfor sier jeg ikke noen mer spesifikke ting om filmen, spør du? Fordi jeg tror du bør vite lite når du ser den. Så se den selv om du er så nysgjerrig da. Moneyball (Miller 2011) var bra. Jeg har ikke spesielt mye å si om den utenom at den var akkurat som jeg forventa. Kul når den driter i tilskueren og bare stuper ut i internt profesjonsting og teit når den går tilbake til frieri og klisjeer fra sportsfilmsjangeren. Brad Pitt spiller godt. Jonah Hill spiller bedre. Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Fubarino 4 Posted January 28, 2012 Report Share Posted January 28, 2012 The Girl with the Dragon Tattoo (herregud for et rævva navn) var et eneste langt gjesp, og Craig er grusom. Og hva er greia med at han skal snakke britisk mens resten snakker gebrokkent? Jeg har en tendens til å henge meg opp i trivialiteter som ødelegger opplevelsen, da, så tar min del av skylda. Musikken er bra, det er greit. Quote Link to comment Share on other sites More sharing options...
Recommended Posts
Join the conversation
You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.