Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Inspirerende å lese dine betraktninger, engangsgrill. Fint med runder som får en til å reflektere over hva som er verdifullt, og hvor sjeldent det er, som månestøv. Det er viktig å sette ord på kunstneriske overgrep som prøver å gro seg til i selskap med det selvsagte i vår kultur. Herved utroper jeg 2012 til Kalkunens år!

 

 

Link to comment
Share on other sites

 

Vet ikke helt med denne Almereyda. Tror man må ha vært der på starten av 90-tallet.

 

Another Girl, Another Planet (1992)

http://i1209.photobucket.com/albums/cc384/Kunsttyv/vlcsnap-2012-01-06-02h57m53s228-1.jpg

Minner om det jeg har sett av mumblecore, men mer gritty og mer ekte i kraft av at denne kom først. I Nadja brukte regissøren et leketøyskamera i scenene der vampyrenes tilstedeværelse skulle understrekes. Her brukes det i hele filmen. Vet ikke akkurat om det er noe jeg kunne klart å vende meg til. Filmen er kanskje mest interessant som en tidskapsel av New York på tidlig 90-tall. Den hvite manns eksistensialisme, neonlys og et utvalg svært hip musikk. Best er avsluttningen, der hovedpersonen har dratt med seg en elefant opp i en blokkleilighet på Manhattan. "Det viktigste er å ikke være bitter."

Link to comment
Share on other sites

 
Kiss Me Deadly. Hva i helvete var det jeg akkurat så? Kan ikke se for meg annet enn at Tristano kommer til å elske denne. Det gjorde i hvert fall jeg. Sprøeste noiren jeg har sett.
Link to comment
Share on other sites

 

Once Upon a Time in Anatolia (Ceylan, 2011)

 

Ceylans nyeste film er visuelt slående, men har dessverre få andre kvaliteter. Vi følger et team på rundt et dusin menn som på nattestid kjører gjennom nydelig tyrkisk landskap på leting etter et lik. Drapsmannen(/mennene) har innrømmet sin skyld (skjønt det er uklart nøyaktig hvem av de to som har gjort hva), men har problemer med å finne tilbake til stedet liket er begravd både på grunn av mørket og alkoholpåvirkningen under ugjerningens gjennomføring. Særlig tre personer er i fokus, legen Cemal, politikommissær Naci og aktor Nusret.

 

Med en spilletid på 150 minutter er det tid til mye leting, men det er primært samtaler om alt annet, for det meste med de tre nevnte personene, som står i sentrum. Man får inntrykk av at Ceylan ikke helt vet hva han har ønsket å formidle i denne filmen, og resultatet blir det som for meg oppleves som platt samtale om store spørsmål. På siden av dette kommer en skildring av de sosiale forholdene på landsbygda; mangel på elektrisitet, en aldrende befolkning (de unge jentene blir giftet bort til mer velstående tyrkere bosatt i Tyskland), alt i alt en dårlig prognose for de fremtidige livskårene. Særlig viktig er en anekdote Nusret og Cemal reflekterer rundt, antageligvis ment som en slags illustrasjon av to helt ulike måter å se verden på (en ulikhet som går igjen når det gjelder hvordan Naci og kona hans forstår tilstanden til sønnen deres). Mer generelt er jeg nesten fristet til å si at avmystifiseringen av samfunnet står sentralt (obduksjonsscenen styrker en slik tolkning), men jeg tror det blir å dra den linja for langt.

 

Once Upon a Time in Anatolia har takter jeg liker, og er som nevnt slående rent visuelt. Allikevel, når alt kommer til alt synes jeg den er en retningsløs skuffelse. Kun sett Uzak av Ceylan tidligere, den likte jeg godt.

Link to comment
Share on other sites

 

Postchi (Mehrjui, 1972)

Etter å ha snakka med en iraner på toget her om dagen, og blant annet kommet inn på Gaav AKA Ku som han hadde sett som liten kid, fikk jeg lyst til å sjekke ut mer av Dariush Mehrhjui. Dette er Woyzeck på persisk. Fokus på finansielle bekymringer som galskap. Første 10 min er pure cinema, med noen utzoominger som er ganske overveldende, som forandrer mise-en-scenen totalt, får det fengselslignende klaustrofobiske og deterministiske til å puste av nyvunnen frihet. Filmen har også en helt drøy inzooming seinere i filmen, som går fra avbildning til abstraksjon på kort tid og med enkle virkemidler. Mehrjui er enorm når det kommer til å vekke en slags eksistensiell uro, gi et avtrykk av desperasjon, i hverdagslige omgivelser, begynne med det medtatte hverdagslige og ende opp i noe vibrererende semi-surrealistisk. Derfor er det jævlig synd med det teatralske skuespillet. Det funka i Herzogs sceniske landsby, men ikke her i Mehrjuis naturalistiske. Skuespillernes store fakter ødelegger for Mehrjuis små. Man trenger ikke å stønne unaturlig i et intimt close-up av kyssing, liksom. Kanskje særlig når det er dubba. Det ødelegger magien og krafta Mehrjui er klar til å gi. Men dette er helt ok med innslag av noe ulmende og kraftfullt.

Link to comment
Share on other sites

 

The Mill and the Cross (2011, Majewski)

http://4.bp.blogspot.com/-ktIpTkEZI_g/Tvtupzqm7mI/AAAAAAAAH_M/5KYZAZ4Byuc/s1600/millcross3-600x335.jpg

 

Skuffet. Majewski har laget en film som føles ut som kunsthistorie ispedd analyse, i en film som burde ha vært mer spennende enn den er. For i stedet for å la seeren analysere og bli oppslukt av detaljene i bildet, lar han kunstneren selv forklare maleriet og intensjonene bak. Derfor får vi servert "fasiten" og vi blir etterlatt med lite undring. Seeren blir rett og slett undervurdert og forelest til. Dessuten føles mye av filmen "vanlig" ut, og det er bare innimellom vi får betrakte lerrete slik avbildet over. Jeg hadde likt en mer ekstrem film som turte å være et lerret i større grad enn den faktisk er.

 

Når Bruegels maleri blir vist på slutten, blir man smertefull klar over at det er dette som er kunstverket. Filmen er i stedet et perfekt eksempel på en interessant idè om å endre film som medium, men som i stedet reduserer film til en kunstnerisk parasitt. Det er leit.

 

Den siste kjøringen eksemplifiserer mine problemer med filmen: Den zoomer sakte ut fra det originale maleriet og ender i en langsom kjøring som viser at den står utstilt i et museum. Kameraet kjører langsomt bakover til midten av rommet og fader. Hvorfor ikke bare ende med bildet? Jo, for Majewski vil at vi skal sette pris på kunstkanonen, at vi skal innse at dette er et "viktig" maleri. Dette gir en lei følelse av å ukritisk akseptere kanonen og de måtene eliten tolker bildet på. Dette er en avstengt film som ikke inspirerer, provoserer eller gir en lyst til å utforske maleriet; det bare stadfester og låser bildet til en autoritær tolkning.

 

Bare avslutningsvis må jeg si at jeg gir all honnør til Majewski for at han prøver, men jeg synes ikke det lykkes. Det virker heller ikke til at han har lykkes å formidle estetikken til Bruegel da det ser veldig vassent og digitalt ut.

Link to comment
Share on other sites

 

Troll 2 (Floyd, 1990)

 

Det mangler troll fremfor kamera, kostymelageret ser ut til å være fra en barnehage og skuespillerene kunne like gjerne blitt plukket tilfeldig ut fra en folkemengde med samme resultat. Klippingen er til tider komisk fordi den er så brå, med plut

 

selige upassende stemningskontraster. Loren er vanskelig å begripe seg på og hele elendigheten er akkompagnert med ostete synthsoundtrack. Det er tettpakket så mye "dårlig" film her at jeg undres på om trollene egentlig er bak kamera. Jeg har kanskje litt for god tro på folka bak dette, men det er vanskelig for meg å se for meg at Floyd & kompani har prøvd etter sitt beste evne å lage en god film her og at noen av de faktisk geniunt mener at Troll 2 er en god film i tradisjonell forstand. For meg er dette så "anti-konsensus" at det nærmer seg noe ala det Brakhage muligens forsøker - å utfordre publikum ved å gå mot all form for filmspråklig strøm. Filmen er så 'dårlig' skrudd sammen at det virker omtrent uærlig eller satirisk - eller i det minste gjort med en mild ironisk distanse.

Link to comment
Share on other sites

 
Skuespillerne viste at dette var dårlige greier, men regissøren Claudio Fragasso mener bestemt at han har laget en god og meningsfylt familiefilm hvis du tar en titt på Best Worst Movie. Appellen til disse "så dårlige at de blir gode" filmene er jo som oftest at de hårreisende dårlig satt sammen, men i god tro om at de har laget noe bra.
Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 
Jeg forventet at det var møkk og det var det jeg fikk servert. Men den var såpass dårlig at jeg begynte å lure om det var en intensjon bak om å lage filmen så dårlig som mulig. Tyder på at jeg tok feil her siden flere bak filmen virker å mene oppriktig at det er et mesterverk.
Link to comment
Share on other sites

 
Best Worst Movie anbefales hvis du vil forstå mer om filmens opprinnelse. En av de beste dokumentarene jeg har sett. Intensjonen var ikke å lage den dårlig, og det er jo sammensatt at den ble slik den ble. En aha-opplevelse man får fra dokumentaren er blant annet at regissøren og manusforfatteren var italienske og snakket svært dårlig engelsk, og filmen ble spilt inn i USA med amerikansk crew og skuespillere. Jeg synes også filmen er et mesterverk, men det er jo litt pga den merkelige effekten filmen får.
Link to comment
Share on other sites

 

Film Socialisme av Jean-Luc Godard. Det som innledningsvis føles som et av de mest gripende angrep på vulgariteten festet til film, glir etterhvert over i en meditasjon som favner så bredt at jeg mistenker at ikke en gang Godard selv vet hva dette betyr. For de som regner ham som den fremste nålevende filmkunstneren, får man bekreftelse på bekreftelse, den ene virtuose scenen følger den andre, referansebakgrunnen savner sidestykke i filmhistorien, og den potensielle dybden er nærmest uendelig. Men det gjør ikke Film Socialisme til en god film. Fragmentene henger knapt sammen, den føles ofte selvmotsigende og inkonsekvente, noen av scenene går fullstendig over hodet på meg og det ironiserende underholdningsaspektet og metagrepene som var så framtredende i Godards tidlige filmer forsvinner inn i bitterhet og misantropi. Quo Vadis Europa?-delen er likevel på nivå med det beste Godard har gjort - en fullstendig grensesprengende meditasjon over historie som drama.

 

En mann som skriker av Mahamat-Saleh Haroun spiller på enkle, men effektive virkemidler idet en far ser seg forbigått av sin sønn, og bestemmer seg for å sette ham på plass uten å innse konsekvensen av handlingen sin. Satt til nåtidens Tsjad beskrives et samfunn kontrollert av militser og demagoger, der artistisk uttrykk er den eneste flukten fra elendigheten, balansen mellom Afrikas fattigdom og vestens ødsel, og hvordan de to har smeltet inn i hverandre som to statuer fra forskjellige epoker - med oksymoronsk grusomhet som resultat. Haroun tar et oppgjør med sin egen arv samtidig som han evner å stille spørsmål rundt hvem som setter premissene for hvorfor Afrika har blitt som det har blitt. Forutsigbarheten gir filmen en følelse av melodrama, men de ektefølte skuespillerprestasjonene motvirker dette med sin lavmælte sårhet. Ikke et Afrikansk mesterverk, men en solid film uansett.

 

The Future av Miranda July befester Julys posisjon som en av de mest originale stemmene i Amerikansk fiksjon. Med Cinemateket fullt av hipstere fikk jeg noe som ikke levde opp til forventningene, men var sjarmerende likevel. En emosjonell originalitet som uttrykte behovet vi har for å leve under kontrollerte omgivelser, og hvor langt vi vil gå for å kontrollere dem, om forventninger, og hva vi gjør for å oppfylle dem, og om hva vi er villig til å gå gjennom for å opprettholde virkeligheten slik vi blir kommunisert den. Julys film foregår på to nivåer, et genuint spirituelt og animalistisk og et teknologisk og fabrikert, der de to stadig glir over i hverandre, uten at de kommuniserer. Denne kommunikasjonskrisen er nøkkelen til å forstå The Future, hvor et par bestemmer seg for å adoptere en katt, noe som blir katalysten for en serie personlige kriser og halvgode epifanier som ikke kan hindre det uunngåelige bruddet dem imellom. Vi vises som irrasjonelle, nevrotiske og håpløse, men Julys omsorg og høytidelighet gjør den lettere absurde fortellingen, fra perspektivet til en snakkende og gestikulerende katt, til en verdig fortsettelse på hennes kreative verk.

Link to comment
Share on other sites

 
Moneyball av Bennet Miller innfri til dels veldig i enkeltscener, men er kanskje litt svakere som helhet. Miller bygger fint opp intensiteten fra svært nøkterne scener i anslaget til gradvis heftigere kontorscener og Brad Pitt har noen skikkelig saftige replikkavleveringer. På et punkt virker det imidlertid som Miller fikk behov for, eller beskjed om, å legge inn noen mer tradisjonelle baseball-klimaksscener, og i løpet av et kvarter får vi alle sportsfilmklisjeene i hodet samtidig. Men så roes tempoet igjen og det hele rundes syrlig av, og selv om det i en viss grad kanskje er tomme kalorier, er det i hvert fall moro mens det står på. Også er jo den sangen dattera til hovedpersonen synger veldig fin, da.
Link to comment
Share on other sites

 
Også er jo den sangen dattera til hovedpersonen synger veldig fin, da.

Ah! Jeg klarte aldri helt å bestemme meg for hvorvidt dette var manipulerende Hollywood-schmaltz på sitt verste, eller en veldig rørende scene. Lander nok midt i mellom, som med resten av filmen. Virker også som om Sorkin til tider er veldig splittet i manusskrivingen, eventuelt at han har gjort en hederlig jobb som script doctor. Balansen mellom hardcore baseball-talk og publikumsvennlige punchlines er litt off, synes jeg, det skulle det definitivt ha vært mer av det første og mindre av det siste. Men til en viss grad liker jeg oppbyggingen i filmen veldig godt. Det er egentlig veldig greit å samle alle sportsfilmklisjeene på en gang. Skaper en viss effekt.

Link to comment
Share on other sites

 
Ja, filmen og dialogen er defintivt mest givende når den ikke kompromisser, f.eks. under de flotte dealing av spillere-scenene. Steven Zaillian har jo vært inne i bildet også, så det er mulig han har dratt manuset litt i pulbikumsvennlig retning.
Link to comment
Share on other sites

 
Cowboys and Aliens på nattevakt. Jøss, for en seriøs, tørr og humørløs affære. Selve konseptet i seg selv er jo ganske sprøtt, og potensialet kunne vært gøyalt, men filmen tråkker feil uansett hvor den går. Det sprø konseptet skal fremdeles fylles opp av alle kriterier en blockbuster skal ha om dagen, og manusdoktorene (ikke mindre enn 8 personer som er kreditert for manus) har sikkert matet inn alt de kan for å få filmen så lett tilgjengelig for alle og envher. Dølle aliens, dølle karakterer, døll utførelse. Like kjedelig som de fleste superhelt- og blockbustere vi får servert. I slike filmer er det bare en ting som gjelder: Bring on Bruce Campbell !
Link to comment
Share on other sites

 

Noen på forumet her som mente Hanna ville være en film jeg kunne like. Jeg likte den. Det ble vel også påpekt at mye av kritikken mot den bommet grovt. Det blir for eksempel irrelevant å bable om at Blanchetts nemesis-karakter er for urealistisk eller endimensjonal eller sånne ting. Kom an! Noen ganger lurer man på om alle typer filmer blir loggført mot samme sjekkliste. Ronan er jo konge. Jeg mislikte Joe Wrights Atonement ganske mye, men selv om hun spilte en endeløst ufyselig karakter der så imponerte hun. Tydelig at hun vil forbli et solid navn også som voksen.

 

Var ikke 100% begeistret hele tiden. Litt for lang, kanskje? En såpass renskåren film kan tjene på å la spilletiden gjenspeile det. Dette til tross for at sidesporene, som forholdet til denne familien, fungerte overraskende bra. Likevel - det hadde vært kult om filmen var enda mer renskåren. En del av actionscenene var skikkelig kule, men noen av de litt slappere kunne i større grad matchet Chemical Brothers soundtrack.

 

Eventyr-referansene fungerte bra synes jeg - det gir mening i en sjangerfilm som dette. Slutten er jeg usikker på - hadde den helt den impacten Wright innbiller seg? Burde den blitt knyttet opp mot noen andre uløste tråder i plottet? Tja.

 

 

 

Hanna har ganske like karakterer og utgangspunkt som en mikroserie (tre episoder) på Koreansk kabel-tv i fjor kalt Sonyeo K (Girl K). Den likte jeg også, fordi den lot hovedkarakteren være målrettet og effektiv og således ble det selv. Koreansk allmennkringkasting er ganske prippent, men på kabel går alt an og denne serien er blodig og rå, og påkostet. Jenta fra tittelen formelig skjelver av pur sinne gjennom de tre episodene - noe som får adrenalinet opp også hos oss. Den har litt kvasi-sci-fi bakgrunnshistorie, lik Hanna, som får lov til å være ganske tynn og mest symbolsk. Her er også den kjølige kvinnelige fiendefiguren med en tilslørt tilkobling til hovedkarakterenes familie. Anbefalt, og kan sees her: http://mediumquality...tle-girl-k.html

 

http://www.youtube.com/watch?v=8YUMociycPo

Link to comment
Share on other sites

 

The Artist. Skal ha applaus for å være en pastisj uten like og likevel lykkes, men jeg er kanskje ikke enig i at den lykkes like godt som et samlet kritikerkorps skal ha det til. Det er selvsagt en sjarmbombe full av artige referanser og skøy og morro, men det er ikke så voldsomt mye substans utover det - ærlig talt er det en rimelig grunn film som flyter eller synker på om man godtar konseptet. For min egen del mister gimmicken litt av verdien utover, det holder ikke helt inn, og i mangel på noe som helst overraskende eller uforutsigbart eller annet - om man har sett Singin' In The Rain fra før har man egentlig sett mesteparten av The Artist også - blir det etter hvert en one-trick pony som stryker en voldsomt med hårene. Ikke at det er utelukkende negativt, for det er en film jeg uten tvil koste meg med, men en sjelsettende opplevelse og årets beste film er det nok ikke, heller en søt, smått forglemmelig liten kuriositet. Tror ikke jeg husker så mye av den innen året er slutt, men som et kjærlighetsbrev til stumfilm er den OK.

 

Bikkja er voldsomt søt da.

 

http://www.guardian....dog-uggie-video

Link to comment
Share on other sites

 

 

Hanna har ganske like karakterer og utgangspunkt som en mikroserie (tre episoder) på Koreansk kabel-tv i fjor kalt Sonyeo K (Girl K). Den likte jeg også, fordi den lot hovedkarakteren være målrettet og effektiv og således ble det selv. Koreansk allmennkringkasting er ganske prippent, men på kabel går alt an og denne serien er blodig og rå, og påkostet. Jenta fra tittelen formelig skjelver av pur sinne gjennom de tre episodene - noe som får adrenalinet opp også hos oss. Den har litt kvasi-sci-fi bakgrunnshistorie, lik Hanna, som får lov til å være ganske tynn og mest symbolsk. Her er også den kjølige kvinnelige fiendefiguren med en tilslørt tilkobling til hovedkarakterenes familie. Anbefalt, og kan sees her: http://mediumquality...tle-girl-k.html

Takk for tips og link, dette vil jeg se!

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Lemonade Joe (Lipský, 1964) på TIFF

 

 

http://img851.imageshack.us/img851/7669/12801n.jpg

 

Verdensteatret klarte jo å kødde til visningen, så filmen ble avbrutt opp til flere ganger, men dette ødela likevel ikke helhetsinntrykket av denne absurde easternen fra Tsjekkia. Lemonade Joe er en hyllest til de gamle amerikanske westernfilmene, og dette vises for fullt i dens parodiske stil. Helten synger og spiller piano, scener går i fast-forward og slapstick-humoren råder. I tillegg er alt dratt utenfor de konvensjonelle grenser; en hardkokt cowboy drikker brennevin så sterkt at det etser gjennom gulvet, antagonistene bruker røykringer til å jukse i poker, helten blir torturert ved å få jakka si brennemerket og tilsølt, og alt er bare helt ellevilt.

Og helten, ja... Han drikker bare lemonade, såkalt Kolaloka (forgjengeren til Coca Cola?), og dette gjør ham selvsagt til den raskeste pistolmannen i Vesten. Filmens tema er riktignok sentrert rundt denne drikken, og vi møter Kolaloka-forkjemperne på den ene siden og Whisky-gutta på den andre, og spørsmålet gjelder så om vår tittelhelt klarer å forsvare denne nytelsesdrikken i tillegg til å kapre damen i sitt liv, og fordrive slemmingen, Mr Badman. Det hele avsluttes med tidenes over-the-top

happy ending

som på parodisk vis gjenspeiler moralen i de tidlige Hollywood-filmene.

Men jeg klarer ikke å uttrykke meg godt nok til å få fram hvor absurd Lemonade Joe faktisk er, så jeg anbefaler de av dere som ikke har sett den til sjekke den ut. Jeg likte den nå hvertfall.

 

8 Kolaloka-flasker ut av 10

Link to comment
Share on other sites

 
Årets frakkefilm er definitivt Tinker, Tailor, Soldier, Spy. To timer med kjederøykende agenter som konkurrerer i å gi hverandre mistenksomme blikk i tomme, triste leiligheter - milesvis fra motstykket i James Bonds romantiske agentunivers. En veldig stødig film på alle måter, old-school greia er såpass gjennomført at den føles i tråd med f.eks. The Conversation og andre spionthrillere fra glansdagene. Jeg må innrømme at jeg slet i første halvdel av filmen med navn, tidsaspektet og generelt hva som utspilte seg, det ble rett og slett for mye detaljer å sluke i seg. Definitivt en film som krever sitt av oppmerksomhet fra titterne. Ting får summet seg på en tilfredsstillende måte etterhvert, men dette er garantert en film som har potensiale å vokse ved gjensyn. Det frister veldig å sjekke ut minieserien med samme navn.
Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...