Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Sherlok Holmes: A Game of Shadows på kino. Må si at BBCs Sherlock (som nettopp har startet igjen) banker sokkene av den her. Eneste lyspunktet for meg var Jared Harris som Moriarty. God blanding av sjarm og generell jævelskap. Satte særlig pris på fremføringen hans av Schuberts Die Forelle i torturscenen: "Und ich mit regem Blute sah die Betrogene an!" Fornøyelig.

 

Må skaffe meg et sånt ullskjerf som Jude Law hadde. Har tilløp til samme type hår.

Link to comment
Share on other sites

 

To kinofilmer på under en uke.

 

Simon & Ekarna (2011, Lisa Ohlin)

 

Den første biten – oppvekstskildringen frem til krigen er over – er solid. Etter dette går det nedover. Jeg har ikke lest boka, men jeg sitter igjen med inntrykket at filmen prøver å dytte alt for mye handling inn på alt for lite plass. Antisemittisme, vennskap, følelsen av å ikke «høre hjemme», det enkle folkelige livet satt opp mot høykultur, lidenskapen, ønsket om å finne seg selv og ens virkelige røtter. Sentimentaliteten smøres så tjukt på at mange nok vil forlate denne med tomme tårekanaler. Det er enkelte scener som er veldig fine, og ikke minst foto er solid. Men i alt føles Simon & Ekarna noe svulstig, og jeg tviler på at det er en film jeg vil huske spesielt godt.

 

Jodaeiye Nader az Simin aka Nader og Simin - et brudd (2011, Asghar Farhadi)

 

Imponerende, og utvilsomt noe som burde havne høyt på enhver liste over det beste av iransk film fra etter 2000. Utgangspunktet for filmen er – som tittelen antyder – et forestående brudd mellom Nader og Simin. Helt på overflaten dreier bruddet seg om Simins ønske om å flytte til utlandet med mann (Nader) og datter, og Naders motstand mot dette på bakgrunn av at hans eldende far har Alzheimers, men som det fort blir klart for seeren stikker problemet langt dypere, kommunikasjonen er problematisk, ikke minst som følge av frykten for å «tape ansikt».

 

De to flytter imidlertid hver til sitt, mens datteren blir værende hos Nader. Og med kun en inntektsbringende person i hjemmet trengs ekstern hjelp til å passe på Naders far. Det er her en ny hushjelp kommer inn i bildet, og etterhvert det som skal bli et nett av småløgn og elendighet.

 

Vendingen filmen tar fra å starte som et slags typisk samlivsdrama og utvikle seg til en frustrerende spenningstriller er rett og slett mesterlig. Det er noe Haneke-aktig over filmen, men jeg vil nødig trekke sammenligningen for langt. Behandlingen av den sosiale (eller religiøse, om du vil) konflikten er verken lettvint eller pompøs, og regissøren behandler alle vi stifter bekjentskap med verdig. Det er kanskje dette som sørger for å gjøre den så deprimerende, til tross for optimistiske innstikk her og der.

 

(Tilleggsinfo: Så fort sluttscenen startet skjønte jeg nøyaktig hvordan filmen kom til å ende. Tar dette som et tegn på at jeg har sett en solid dose iransk film.)

Link to comment
Share on other sites

 

White Zombie (1932, Victor Halperin)

http://2.bp.blogspot.com/_s_30zQFJp4g/S_1H4JVCTWI/AAAAAAAAgyU/dDqpcgqBKw0/s400/RevoltOTZombies+(8).jpg http://cinemafantastique.be/IMG/jpg/white3.jpg

 

Jeg må si jeg digger denne lavbudsjetts horrorfilmen med herr Dracula, Bela Lugosi, i hovedrollen. Her finner du stemning (en minneverdig åpningsscene med Lugosis øyner dobbelteksponert over bildet), politisk brodd (zombier som blir brukt som slaver på en sukkerplantasje), rare men oppfinnsomme splitscreen-effekter, voodoo-myter og en drivende historie. Alt dette på bare litt over en time!

En kultklassiker på lik linje med den strålende kontemporære Island of Lost Souls.

 

Hanna (Joe Wright, 2011)

http://4.bp.blogspot.com/-T-dXy-ShcaI/TZpB972KxEI/AAAAAAAAMNo/H7EM6GJ9tL4/s1600/01.jpg

 

En frisk sjangerfilm som er akkurat passe hektisk og med en smått ironisk undertone (høydepunkt: Cate Blanchett som skurk som kommer gående utav kjeften på en ulv, altså en attraksjon i en fornøyelsespark). Dette her er pur underholdning med en skral historie og et litt haltende midtparti. Jeg prøvde å se Sucker Punch, et kroneksempel på overlesset og kvalmende-glossy stil, men måtte slå av etter 10 minutter. Her er jeg heller på parti med Hanna, som klarer en hektisk og visuell stil på en smakfull måte. Og jeg tar nydelige, sjarmerende og mystiske Saoirse Ronan foran porno-Emily Browning any day. Popcorn smaker best uten det overlessete klissete og kvalmende smøret over seg.

 

Ellers likte jeg godt Act of Violence, var smått skuffet over Cat People (1942), synes Monsieur Verdoux var morsom men litt for lang. Martin (1977) var tidvis veldig interessant og vellaget men med en begredelig hovedrolle og et par dødpunkter. Jane Eyre (2011) var veldig fin. Dodsworth var en forbausende frekk kjærlighetsfilm som viser at Hollywood på 30-tallet var ganske progressiv, The Ghost and Mrs Muir har blitt en personlig favoritt; en kjempesjarmerende film. Jalsaghar av Sitajit Ray er et eksistensialistisk mesterverk med et rått lydspor bestående av spennende indisk musikk.

Link to comment
Share on other sites

 

Skrev en oppgave om White Zombie på uni en gang - som et eksempel på eurosentrisme i zombie/skrekkfilmer. Det er jo mildt sagt nok av symbolikk å ta av i den filmen, den hvite mann kommer seilende for å redde den usiviliserte lokalbefolkningen på en eksotisk øy - der forskjellen mellom lokalbebore og lokalzombier er svært vag!

 

Jeg fikk sett Taken i dag når den gikk på TV. Sikkert blitt skrevet om en del her før - fra før visste jeg at den hadde oppnådd en slags kultstatus, hva plottet gikk ut på og at Liam Neeson kom til å være effektiv rumpesparker. Her er et eksempel på hvor langt man kan komme med en film hvis den er kort og effektiv, til tross for mangel på finesse og mye annet. Actionscenene er helt ok - thrilleraspektet, altså, funker greit, det er litt kult her og der og ganske spennende, men ikke spesielt nytt. Oppsparket med familieliv nærmer seg det småflaue, skisseringen av en underverden med menneskehandel er lite troverdig, noe som også gjelder avstikk til mellommenneskelige relasjoner.

 

Jeg trodde på bakgrunn av filmens status at det skulle være Neeson som brutal tøffing som appellerte til folk og som kanskje bød på frivillig og ufrivillig komikk i actionbruduljen. For meg var det heller det rørende i Neesons målrettethet som sjarmerte, og det er virkelig sjarmen som gjør denne filmen trivelig. Til tross for at det er ting å utsette både på håndtverk og alt det andre sitter vi igjen med en far som vi virkelig tror på at er sinna og trist og desperat og som aldri gjør noe som ikke er motivert av dette. Da blir det fint å se hvordan han bare tar ned skurker nesten uten motstand, river de ned, skyter de mange ganger, "neste!". Og igjen, dette funker fordi det går fort fra en scene til en annen og fordi alle vet at vi bare er interessert i jakten.

Link to comment
Share on other sites

 

Tiptoes (Matthew Bright, 2003) - Ok! Utgangspunktet er tydeligvis godt ment, en film som forsoeker aal ta little people serioest. Matthew McConaughey er en dvergfamilies eneste normale, han skjemmes og holder familien skjult for kjearesten. Men saa blir hun gravid! Oi oi, behold the drama of the genes! Dverg eller ikke dverg? Bland inn Gary Oldman som hans tvillingbror, som i tillegg er dverg. Yes, Gary Oldman vimser rundt paa knearne! En fransk marxist dverg. Hvorfor ikke? Dialog som So you had a circle jerk with a bunch of little people? I would love to see that! Ehhh...ok? Det er steike umulig aa ta dette serioest!

 

Jeg måtte se denne filmen når jeg fikk vite om dens eksistens, men jeg veit ikke om jeg skal takke eller hate deg for det gitt. Dverg eller ikke dverg? That is the question... Dette er kanskje den mest latterlige filmen jeg noen gang har sett, selv om (faktisk) Gary Oldman er glimrende som dvergtvillingen til Matty MC, og har ei avslutning som er så utafor all logikk og rimelighet at jeg nesten tror dette egentlig er et mesterverk. OMFG.

 

For den interesserte: http://blog.moviefon...sed-by-dwarves/

Link to comment
Share on other sites

 

 

Jeg tok et gjensyn med Un prophete her om dagen. Men den ble ikke sett, for alle kompisene prata om alt mulig rart. De synes det var litt rart at den var fransk, men var enige om at det "var jo en bra film" selv om de ikke fikk med seg så mye. Jeg var enig.

Man kan ikke se film med mer enn èn "jock" i rommet.

Link to comment
Share on other sites

 

 

Jeg måtte se denne filmen når jeg fikk vite om dens eksistens, men jeg veit ikke om jeg skal takke eller hate deg for det gitt. Dverg eller ikke dverg? That is the question... Dette er kanskje den mest latterlige filmen jeg noen gang har sett, selv om (faktisk) Gary Oldman er glimrende som dvergtvillingen til Matty MC, og har ei avslutning som er så utafor all logikk og rimelighet at jeg nesten tror dette egentlig er et mesterverk. OMFG.

 

For den interesserte: http://blog.moviefon...sed-by-dwarves/

 

Haha! Du fikk du jaggu som fortjent! Er nok noe av det mest latterlige jeg ogsaa har sett, og enkelte av scenene her helt utenfor fatteevne. Naa kan du jo ta fatt paa R.Kellys rapopera Trapped in the Closet! Toerr du?

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg tok et gjensyn med Un prophete her om dagen.

Så faktisk Un prophete for første gang nå nylig. Den hadde noen fantastiske scener, men ble for lang og litt kjedelig til tider. Elsker stilen til regissøren dog, rent visuelt og måten han bygger opp enkeltscener er fin. For ikke å snakke om den råe klippestilen. Er ikke fan av den Hollywood-mentaliteten om at klippen skal være usynlig (Edward Zwick får sitt pass påskrevet her). Synes den godt kan være markant. Et klipp kan si så mye, gi stemning, gi informasjon etc.

Link to comment
Share on other sites

 

Frenzy: fin oppsummering. Husker den White Zombie-dobbelteksponeringa! Så de første tre minuttene av den for mange år siden, orka ikke mer pga. elendig lyd- og bildekvalitet. Den var i den bedritne Horrorboksen med 50 filmer eller hva det var.

 

Så faktisk Un prophete for første gang nå nylig. Den hadde noen fantastiske scener, men ble for lang og litt kjedelig til tider. Elsker stilen til regissøren dog, rent visuelt og måten han bygger opp enkeltscener er fin. For ikke å snakke om den råe klippestilen. Er ikke fan av den Hollywood-mentaliteten om at klippen skal være usynlig (Edward Zwick får sitt pass påskrevet her). Synes den godt kan være markant. Et klipp kan si så mye, gi stemning, gi informasjon etc.

 

Enig angående klipping. Ja, den er lang, men jeg synes den har en nerve hele veien gjennom (ja, faen, får man ikke følelsen av at filmen har en slags form for psykosomatisk lidelse?), blant annet takket være klippinga som du nevner. Audiard skaper en veldig fysisk og påtrengende tilstedeværende stemning av urolighet, en urolighet som ligger der gjemt i det mutte, nedslåtte ansiktet til vår antihelt, som blir fulgt rundt omkring av et skjelvende kamera, en urolighet aksentuert i enkelte scener, som når Ryad (det kroppslige spøkelset) dukker opp, eller ved enhver anledning Niels Arestrups Cèsar får briljere som en intens-tilstedeværende trussel. Kinematografi har aldri vært mer redd for en karakter.

 

Apropos klipping som deler hovedpersonens urolighet: jeg så Taken i går. Hva kan jeg si? Badass. 8/10. Og noen dager før det: Crank: High Voltage. Ikke akkurat et stødig og voksent verk, men mye bra her. 6/10.

Link to comment
Share on other sites

 

 

Haha! Du fikk du jaggu som fortjent! Er nok noe av det mest latterlige jeg ogsaa har sett, og enkelte av scenene her helt utenfor fatteevne. Naa kan du jo ta fatt paa R.Kellys rapopera Trapped in the Closet! Toerr du?

 

 

Jeg har Trapped in the Closet i hylla, men har ikke kommet så langt at jeg har fått sett den enda. Tenkte å lure med meg Compaqis når den settes i spilleren.

Link to comment
Share on other sites

 

 

Haha! Du fikk du jaggu som fortjent! Er nok noe av det mest latterlige jeg ogsaa har sett, og enkelte av scenene her helt utenfor fatteevne. Naa kan du jo ta fatt paa R.Kellys rapopera Trapped in the Closet! Toerr du?

 

Jeg har faktisk sett deler av den også, med påfølgende hysteriske parodier fra MadTV :P

 

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg har Trapped in the Closet i hylla, men har ikke kommet så langt at jeg har fått sett den enda. Tenkte å lure med meg Compaqis når den settes i spilleren.

 

Faa fatt paa Compakisen, og faa sett den med en dram eller ti innabords. Paa tide denne faar oppsving her paa forumet. Samme gjelder Tiptoes, tror du vil like den.

 

Outze: Etter Tiptoes er det jo viktig at du faar sett hele Trapped in the Closet, paa underlig vis biter de hverandre i halen. Hvem er det som gjemmer seg under vasken? Hmmmm....

Link to comment
Share on other sites

 

Så Finchers 'Girl With the Dragon Tattoo' i dag. Dette har sikkert blitt påpekt før - men det interessante i dette universet er Lisbeth, og det at de to hovedplottene går på krimhistorier som tatt ut fra en gjengs episode på en nrk-torsdag, og som ikke er direkte knyttet til henne, er snodig. Eller forutsigbart, når dette er skandi-krim fra pockethyllene. Uansett, en ok gjennomført presentasjon av et helt streit krimmysterie er ikke veldig verdig en it-regissør og Hollywood-innpakning. Her er ei jente på utsida som er badass og kan ta seg av sine demoner, og så blir hun satt til å pusle med å etterforske en 'kald' sak fra 40-tallet om noen bondeknølers familieproblemer? Likevel - ok å se på er det jo, både som streit krim og sånn ellers. Når det gjelder Mara, så har jeg ikke sett henne i noe annet, og vet ikke egentlig hvor utfordrende denne rollen er, så jeg skal ikke si noe om hennes framtid som skuespiller-hype, men bra å se på, interessant fjes, foran kamera, joda, det er hun.

 

Nå har jeg ikke lest eller sett noe annet av Larsson - dette gir meg ikke spesielt tro på at han har så mye spennende å si. Jeg håper likevel at de neste filmene handler mer om henne og hennes fiender, og at hun ikke går Poirot i næringen. Hvis plottet blir litt bedre kan jeg godt like denne karakteren i en action-serie, jeg, uten at jeg kommer til å oppsøke de svenske filmene og ihvertfall ikke bøkene. Fincher har sagt at han ikke nødvendigvis lager flere av de. Jeg tror ikke det trengs heller, om de bare får en regissør som kan sitt håndtverk.

 

 

(Apropos Craig, har ikke noe imot at flere filmer åpner med en tittelsekvens ala Bond)

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg håper likevel at de neste filmene handler mer om henne og hennes fiender, og at hun ikke går Poirot i næringen. Hvis plottet blir litt bedre kan jeg godt like denne karakteren i en action-serie, jeg, uten at jeg kommer til å oppsøke de svenske filmene og ihvertfall ikke bøkene. Fincher har sagt at han ikke nødvendigvis lager flere av de. Jeg tror ikke det trengs heller, om de bare får en regissør som kan sitt håndtverk.

Uten å spoile for mye, så får du "viljen" din, og ang flere filmer, Craig og Mara er kontraktfestet til to til(trilogien har også fått grønt lys av studioet selv om den har gått litt trått på kino), Steve Zaillan har allerede manuset klart for 2ern, som Fincher liker, men ennå ikke sikkert om han blir med løpet ut.

Link to comment
Share on other sites

 
Når det gjelder Mara, så har jeg ikke sett henne i noe annet

Du har ikke sett The Social Network? Hun gjør en ganske uforglemmelig dialogscene i starten sammen med Jesse Eisenberg, i en helt annen rolle enn som Salander. Tror nok hun har en interessant fremtid som skuespiller hvis hun finner fram til gode roller.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Du har ikke sett The Social Network? Hun gjør en ganske uforglemmelig dialogscene i starten

Å? Jeg glemte hvertfall fort hva de snakket om, selv om jeg jo husker at hun var med.

For å holde meg mer til topic så så jeg Robot Rocky aka Real Steel i går. Selv om det bare er januar skal det godt gjøres å lage en dårligere film i 2012.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Jo, uforglemmelig var kanskje å dra det litt langt, men den viser at hun har noe, og Dragon Tattoo viser helt andre ting hun har.

Har søstra klart å få seg noenlunde karriere, så er jeg enig i at Rooney bør klare det også ja.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Var det andre enn meg som følte de fikk akkurat den filmen de ønsket seg i Contagion?

 

Liker at den er nøktern og kjølig, den tar seg tid til å bygge opp sykdomsbildet (så å si), får på plass relevante karakterer med en gang (så utviklingen kan belyses fra flere vinkler). Til og med de få kaos-scenene, da ting går skikkelig dårlig er godt løst, kjenner virkelig på epidemien da, seeren. Jeg begynte ihvertfall å hoste litt da filmen var ferdig.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Apropos karriere må nesten Jessica Chastain være årets nykommer? Litt av et breakthrough year. I alle fall årets peneste nykommer!

Virkelig fått sansen for henne. Og hun kom liksom ut av det blå i voksen alder? 2012 ser ikke like lyst ut, Malick rekker sikkert ikke å bli ferdig med sin nye, men Hillcoats film kan kanskje bli ålreit, hvis ikke Shia ødelegger for mye. Doktor: Take Shelter går vel ikke her til lands ennå?

Link to comment
Share on other sites

 

Naoko Ogimagis Briller. Velkommen til en vidunderlig pause fra virkeligheten? Vel, det vidunderlige er ofte ganske uinteressant, og Ogimagi evner ikke å si noe som helst over to timer med kontemplativ stemning som helt sikkert er ment å være antidoten til den japanske arbeidskulten. Briller beskrives som en dramakomedie, men er omtrent like morsom som å se på maling tørke (palletten er oppløftende New Age i hvit, lyst tre og grønt med enkelte avbrekk av blått hav). Når maleriet i tillegg mangler alle former for spenst, kunne man like gjerne gjort noe annet. De eksistensielle undertonene er så stusslig generaliserende at dette bare kan appellere til den hjernedøde, dialogen så frivillig banal at du får lyst på et skudd heroin. Noen ganger forstår jeg ikke hva Arthaus driver med.

 

Jane Campions The Piano forstod jeg heller ingenting av. En fullstendig mangel på sensibilitet så vel som det sensible gir meg en flau smak i munnen idet en selvhøytidelig og humørløs kvinne må velge mellom to uinteressante menn slik at feministen Campion kan påpeke et eller annet om partriarkiet. Selvfølgelig kan man lese Campion inn i en kontekst, men når filmer er så kjedelig som denne, hjelper det ikke det spor. Jeg sier som bestefar halvveis inn i en Moddi-konsert: Kan vi ikke få noe med litt futt i?

 

Til slutt har jeg sett Milos Formans Amadeus, som avslutter kalkunrunden på mesterlig vis. Håpløst regissert, der det andre åpenbare regigrepet biter det andre i halen, fortelles en fullstendig unyansert fortelling om rivaleriet mellom Mozart og Salieri, der ingen av figurene nyanseres det spor. Amadeus svartmaler religion med infantile ideer om menneskesinnet som slettes ikke svarer til noen som helst forventning, portrettet av Mozart kunne vært interessant om det ikke var så forbanna karikert, og Salieri skildres uten ironi, men med haugevis av galskap som selvfølgelig er religiøst motivert. Spesielt fornærmende er det hvordan filmens siste scene trekker paralleller mellom sinnsyke, fanatisme, ondskap og middelmådighet. Amadeus er et realt slag under beltestedet mot ethvert tenkende menneske. Usedvanlig irriterende, smålig og patetisk.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...