Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

 

Har vel oppfattet at flere her syns Contagion er rimelig døll her inne. Montages hatet den vel verre enn fanden, og virket ekstremt frustrert over at kjente skuespillere var redusert til nærmest statister. Men det lyste veldig av teksten der at anmelder ikke helt er på nett med hva Soderbergh driver med.

 

Jeg likte også Contagion. Føyer seg fint inn i rekka av det Soderbergh har presentert av filmer en stund nå. Solid håndverk på alle plan, og som du sier, klinisk og distansert.

Link to comment
Share on other sites

 

Hva er egentlig stemningen her inne når det gjelder Contagion? Jeg likte den. Klinisk og distansert. Mer fokus på sykdommen enn på karakterene. Akkurat slik det må være. Liker fotoet. Liker musikken. Liker filmen.

Likte også Contagion. Synes dog ikke Marion Cotillard-sekvensen fungerte helt (hun blir kidnappet og det neste vi ser er at hun lærer ABC til noen unger?) Høydepunktet må bli når

Kate Winslet sin karakter får syka. Friskt av Soderbergh å klippe fra "ta det med ro dette skal gå bra" til at liket hennes blir lempet i en massegrav.

 

Link to comment
Share on other sites

 

Downs: sorry for å være peddant, men effektiv betyr vel ikke "gjør inntrykk"? Du tenker ikke på "affektiv"?

 

Mal'akh: velkommen!

 

Jeg likte også Contagion. Særlig avslutningsmontasjen -- effektiv som en virusoverførsel.

Link to comment
Share on other sites

 
Synes folk har overdrevet kunstfilm-stiliseringen ved Drive LITT. Altså, actionfilmer flest er jo stilisert på et vis. At Refn tar noen pauser der karakterene stirrer på hverandrer forhindrer ikke at den beveger seg framover omtrent som en vanlig thriller og er kort og konsis totalt sett. Han har definitivt smørt tjukt på med "kule ting", og karakterene blir bare typer, men det er ikke noe argument i seg selv. Jeg ble ikke slått i bakken av filmen men hygget meg og syntes jeg så litt Lynch i måten disse mystiske typene - "helten", "dama", "gangsteren" ble introdusert.
Link to comment
Share on other sites

 
Drive funker så godt fordi den er så inni helvetes kul. Altso, om det er lett å gjennomskue kva Refn har tenkt og at filmen er mindre enn mange meiner er ein ting, men den stilen han skaper er ulikt noko anna eg har sett på lenge. Ryan Gosling blir i Drive eit filmikon som biter eit sterkt merke i filmhistorien saman med heisscenen mellom anna. Musikk som ikkje passer Downs? Seriøst? Elska musikken og synst den ga filmen eit utmerket og enda meir stilfullt preg. Det at filmen bader i stil og kule ting, kan eg ikkje sjå noko negativt, fordi den då blir veldig kul. Og når filmen i tillegg har kjøtt på beinet, ser eg lite feil ved Drive. Og volden. Unødvendig? Overdreven? Nei. Volden funker fordi den er sjokkerende og overaskende. Og det fordi Refn bygger perfekt opp mot den, filmen er jo ellers veldig rolig (som var deilig), men den eksploderer plutselig i hard og detaljert vold. Og også den blandingen mellom nokon nesten Peter Jackson aktige "splatter" sekvenser og blodig seriøst drama.
Link to comment
Share on other sites

 

Hva er egentlig stemningen her inne når det gjelder Contagion? Jeg likte den. Klinisk og distansert. Mer fokus på sykdommen enn på karakterene. Akkurat slik det må være. Liker fotoet. Liker musikken. Liker filmen.

 

Jeg synes den var døll. Selv om jeg er enig med deg i at musikken er glimrende, som òg gjør at enkelte sekvenser er kule, så synes jeg det samla resultatet falt ganske i grus. Ideen er det greit med; at den er klinisk og distansert og fokuserer mer på sjukdommen enn karakterene er bare bra, men når verken historia eller måten den fortelles på klarer å affektere meg på noen som helst måte, så fungerer det ikke for meg. Det betyr derimot ikke at jeg ikke forstår hvorfor folk liker den.

 

Downs: sorry for å være peddant, men effektiv betyr vel ikke "gjør inntrykk"? Du tenker ikke på "affektiv"?

 

Da må du beklage at jeg er pedant kjære Kiddo. Du har rett i at affektiv har vært et mer korrekt ord å bruke, men effektiv kan også signalisere, spesielt når det er snakk om kunst, at noe gjør inntrykk, at noe har en effekt på oss som tilskuere. Så det så: når du får lov så får jeg også lov... :)

 

 

Synes folk har overdrevet kunstfilm-stiliseringen ved Drive LITT. Altså, actionfilmer flest er jo stilisert på et vis. At Refn tar noen pauser der karakterene stirrer på hverandrer forhindrer ikke at den beveger seg framover omtrent som en vanlig thriller og er kort og konsis totalt sett. Han har definitivt smørt tjukt på med "kule ting", og karakterene blir bare typer, men det er ikke noe argument i seg selv. Jeg ble ikke slått i bakken av filmen men hygget meg og syntes jeg så litt Lynch i måten disse mystiske typene - "helten", "dama", "gangsteren" ble introdusert.

 

Jeg er veldig enig - og ser ikke bare Lynch, men også nyere Cronenberg i måten han legger fram universet på. Det betyr ikke at jeg ikke likte Drive, for jeg synes den var knall, men bare at jeg ikke helt forstår hvorfor dette ofte blir lagt fram som noe spesielt nytt eller originalt. Om det er kunstfilm eller ikke er det samme, det kan være så mangt uansett, men jeg er også enig med deg i at denne tanken har blitt litt overdrevet i media nå mot slutten av året.

Link to comment
Share on other sites

 

Har sett tre filmer de siste dagene, Armond-favoritten Attack the Block, Takashi Miikes 13 Assassins og Wim Wenders Paris, Texas.

 

Førstnevnte er debuttfilmen til Joe Cornish, en ganske off-kilter alien-film med et helsprøtt konsept hvor fattige smågangstere ender opp med å måtte slåss for livet mot blodtørstige romvesener. Filmen kan uproblematisk skrives inn i trenden som startet med Shaun of the Dead, hvor Edgar Wright for første gang så på muligheten sjangerfilmen har som popkulturell farse med splatterelementer. Attack the Block er ikke bølgens mest suksessrike film, men den biter godt fra seg med sin skarpe dialog, vittige regi og atypiske karakterer. Klisjeene hentes fra livet vel så mye som fra filmen, og skaper en helt særegen DIY-stil i ordets videste forstand. I sentrum for filmens plot står Moses, leder av en ungdomsgjeng som fordriver tiden med å spille tv-spill, selge dop, rane på åpen gate og dyrke samholdet i gruppen. Men Attack the Block gjør seg selv til en slags bildungsfortelling, idet den søte sykepleieren gjengen til Moses raner i filmens åpningsscene gradvis må lære seg å relatere seg til ungdommene når blokken deres blir invadert, og ungdommene må lære å ta ansvar for handlingene sine. Attack the Block gjør samfunnskritikk moralsk uten at den blir moraliserende, underholdning står tross alt i sentrum, og selv om slutten, hvor Moses bokstavelig talt reddes av et britisk flagg, lett kan oppfattes som flau, skaper Cornish et oppriktig optimistisk bilde av en marginalisert og hundset gruppe som mennesker gjennom å effektivt bruke romvesen-tropen på en ny og innovativ måte.

 

13 Assassins viser en ny side ved Miike. 12 samuraier slår seg sammen for å hindre politisk katastrofe i 1800-tallets Japan, hvor den fullstendig korrumperte Lord Naritsugu, Shogunens halvbror, i en årrekke har mishandlet sine undersåtter og nå er på vei mot politisk makt. I sentrum for komplottet står Shinzaemon, en av Japans få gjenstående ekte samuraier som må samle sin gruppe med uovervinnelige. 13 Assassins åpner i en skremmende hastighet, hvor det politiske spillet presenteres i rekordfart, og avsluttes med 45 minutter med det Miike diegetisk kaller fullstendig massakre. Dessverre fører dette til at Miike ikke helt evner å skape gjenkjennelige figurer. Samuraiene karakteriseres ikke, og når de dør for sin sak blir det ingen klimaks for voldsorgien. Shinzaemon stilles opp mot Naritsugus livvakt, Hanbei, og hver av dem representerer sin side ved samuraiidealet, men for en utenlandsk seer kan det være vanskelig å forstå ringvirkningene av verdisettene deres som noe annet enn en skoledefinisjon på godt og ondt. Jeg skulle gjerne sagt at 13 Assassins var en fantastisk fabel om Japan sett fra et historisk perspektiv, men Miike kunne uten tvil ha gjort en bedre jobb med å hjelpe seeren til å relatere seg. Likevel lover det godt for en av Japans mest eksentriske regissørers videre virke at han mestrer en sjanger som mange ser på som foreldet, så til de grader, og i tillegg puster liv i den.

 

Paris, Texas. Aldri sett noe Wim Wenders før, så jeg visste ikke hva jeg skulle forvente. Denne ble belønnet med gullpalmen tilbake i 1984, og er en tidvis flott skildring av identitet og kjærlighet, og hvor avhengige de to er av hverandre. Til tider fantastisk fotografert, med karakterer som nesten oppleves som Steinbeckske (hva nå enn det betyr), skapes et portrett av en mann (Stanton) som har såret seg selv dypt, og med det trukket andre ned i uføret. Wenders viser en varm medfølelse for outsideren, for det utypiske og umoralske, for riktige såvel som gale valg og for problemstillinger uten noe sikkert svar. En herlig motgift mot det Amerika Hollywood selger.

Link to comment
Share on other sites

 
Du skriver svært godt Engangsgrill. Du har ein sånn heilt egen smak og eit heilt eget syn på film som innspirerer meg til å sjå meir film, å sjå djupere på mine egne meininger. Kanskje eg burde ta fatt på Paris, Texas no forresten.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Elephant (2003)

Regi: Gus Van Sant

 

http://i2.listal.com/image/2668228/600full-elephant-screenshot.jpg

 

Vet ikke helt hva jeg skal si. Dette er en sterk opplevelse. Den gjør i grunn ikke noe annet enn å vise frem noe som virker som en normal skoledag. Hvor alt er som det "skal" være. Hvor man går fra et sted til et annet, spiser lunsj i kantina, har gym osv. Det er så simpelt, men likevel effektivt og brutalt på samme måte. Brutalt på den måten at man vet hva som kommer til å skje. Man vet at det plutselig klikker for noen. Uten at vi får vite hvorfor. Den kommer ikke med noen klare og tydelige motiv for hvorfor det skjer. Den hinter bare til småting som kan ha ført at nok ble nok. Den viser bare at alt er normalt, men så plutselig smeller det bare.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Mal'akh: velkommen!

Takk!

 

Sist sett var Mike Leighs Naked, har aldri sett noe av fyren før. Ganske morsom, humret en del ganger, som f.eks. når nattevakten banket på glassdøra og hovedpersonen banket tilbake (usikker på hvorfor jeg lo, kanskje fordi jeg hadde gjort det samme). Mange vittige og munnrappe replikker: "Well it's better than standing on the cheesy fuckin' thing. I mean, tossing all these satellites and shuttles out into the cosmos. What do they think they're gonna find up there that they can't find down here? They think if they piss high enough they're gonna come across the monkey with the beard and the crap ideas, and it's like 'Oh! There you are Captain, are you busy? 'Cause I've got a few fundamental questions for you.' You with me?"

 

Hovedpersonen minte forøvrig litt om jeg-personen i Sult. Selv om han virker mye mer konkret, jeg henger liksom med på det han sier.

Link to comment
Share on other sites

 

Downs: sorry for å være peddant, men effektiv betyr vel ikke "gjør inntrykk"? Du tenker ikke på "affektiv"?

*Pedant ^_^

 

Nei, mente ikke affektiv. Mente det paa samme maate som hvis man skulle snakket om effektiv bruk av musikk eller effektiv bruk av skrekkvirkemidler i en grøsser.

Link to comment
Share on other sites

 

Så nettopp Drive, som tar prisen for årets grunneste film, og jeg har sett Transformers: Dark of the Moon. Refn viser en total mangel på interesse i sin egen hovedperson, og det smitta meg. Stille partier og lange tagninger er strødd rundt uten baktanke og musikken later til å ha som mål å selge soundtrack-CDer heller enn å utfylle bildene. En ting er dum underholdning, men når det skal begynne å pakkes i kunstfilmpapir mister jeg tolmodigheten. Voldsbruken var desssuten mer distraherende enn effektiv, og minnet mest om noe Quentin Tarantino kunne rørt sammen. Skulle skrevet mer, men ikke tror jeg noen har spesiellt lyst til å høre det, enn heller husker jeg stort mer. Syntes det var en rimelig forglemmelig affære.

 

(Kopiert fra Spillegal.no)

 

Total mangel for interesse på sin egen hovedperson? På hvilken måte da? Hele filmen går ut på å presentere hvor forstyrret en karakter som Driver egentlig er. Han er ikke noe mer enn et pent fjes, med en masse mental bagasje. Det Refn gjør er å demystifisere den kule og fåmælte Hollywood-arketypen, noe som også kommer fram i hvordan Standard blir portrettert. Han er en ålreit kar som køddet det til. En svakere film ville ha portrettert ham som en dårlig far og mann og Driver som den store flotte helten som kommer Irene til unnsetning. I dette tilfellet er Driver den som gjør ting verre. Forholdet mellom han og Irene er en løgn, siden Driver er på alle måter bare en "stand-in" for noen med personlighet.

 

Også hvorfor er det nødvendigvis noe negativt at volden minner om Tarantino? Det du sier om "kunstfilmpapir" synes jeg er litt morsomt, siden en av tingene som tiltrekker meg med Drive er at den er i grenseland mellom Hollywood action/drama og arthouse film. Som en slags videreutvikling av Sergio Leones stil hvor Hollywood-western blir blandet med den italienske/europeiske sensibiliteten.

 

Synes folk har overdrevet kunstfilm-stiliseringen ved Drive LITT. Altså, actionfilmer flest er jo stilisert på et vis. At Refn tar noen pauser der karakterene stirrer på hverandrer forhindrer ikke at den beveger seg framover omtrent som en vanlig thriller og er kort og konsis totalt sett. Han har definitivt smørt tjukt på med "kule ting", og karakterene blir bare typer, men det er ikke noe argument i seg selv. Jeg ble ikke slått i bakken av filmen men hygget meg og syntes jeg så litt Lynch i måten disse mystiske typene - "helten", "dama", "gangsteren" ble introdusert.

 

Jeg som trodde jeg var den eneste som så merker etter Lynch i filmen! Den godmodige humoren som ellers gjennomsyrer filmen (sånn som Standards lille samtale med Driver og Irene foran middagsbordet) blandet med de mer forferdelige hendelsene minnet meg veldig om han. Altså at humoren føles naturlig og ikke at manusforfatteren prøver å tvinge fram litt enkel latter hos publikum.

 

Drive funker så godt fordi den er så inni helvetes kul. Altso, om det er lett å gjennomskue kva Refn har tenkt og at filmen er mindre enn mange meiner er ein ting, men den stilen han skaper er ulikt noko anna eg har sett på lenge. Ryan Gosling blir i Drive eit filmikon som biter eit sterkt merke i filmhistorien saman med heisscenen mellom anna. Musikk som ikkje passer Downs? Seriøst? Elska musikken og synst den ga filmen eit utmerket og enda meir stilfullt preg. Det at filmen bader i stil og kule ting, kan eg ikkje sjå noko negativt, fordi den då blir veldig kul. Og når filmen i tillegg har kjøtt på beinet, ser eg lite feil ved Drive. Og volden. Unødvendig? Overdreven? Nei. Volden funker fordi den er sjokkerende og overaskende. Og det fordi Refn bygger perfekt opp mot den, filmen er jo ellers veldig rolig (som var deilig), men den eksploderer plutselig i hard og detaljert vold. Og også den blandingen mellom nokon nesten Peter Jackson aktige "splatter" sekvenser og blodig seriøst drama.

 

Hvis du hovedsaklig likte Drive fordi den er kul og Ryan Gosling er "badass" tror jeg du misset mye av poenget. Sorry å si det.

Link to comment
Share on other sites

 

 

Hvis du hovedsaklig likte Drive fordi den er kul og Ryan Gosling er "badass" tror jeg du misset mye av poenget. Sorry å si det.

 

Nei, at den var kul er ein av grunnen til at eg likte den. Eg nevnte det fordi Downs og Peru tidligere meinte at filmen berre kjørte på med kule ting. Drive var også god fordi den la mykje fokus på historien i tillegg til stil og at vår houvedperson, Driver, har ein utvikling. Og spørsmålene filmen stiller. Blir han eit bedre menneske? Han blir jo ein kynisk morder, men redder jo denne dama han er forelska i. Eller redder han ho eigentleg? Filmen gjer oss ein veldig menneskelig karakter, ein karakter av kjøtt og blod, med gode og vonde sider. Og også valgene han tar. For å redde dama han forelsker seg i, må han ta forskjelige valg. Og korleis han velger å ofre livet sitt for ho. Han ser at han sjølv har lite å leve for. Karakteren innser og lærer noko. Kontrastene i Drive funker også godt. Kontraster mellom lykke og vold, eller lykke og ulykkelighet. Kontrastene mellom den fine bilscenen og scener der folk for hovudene sprengt eller Ryan Gosling kverker ein etter ein. Også heisscenen er ikonisk, fordi den også viser ein kontrast. Ein kontrast mellom kjærlighet og vold. Ein god følelse og ein dårlig gjerning. Og korleis Gosling på rundt 3 minutter vier livet sitt til denne dama. Så, nei, eg likte ikkje hovedsaklig Drive fordi den er kul eller fordi Ryan Gosling er "badass". Drive har så mykje meir, og er like mykje eit drama med eit bodskap, som ein stifull film. Men eg likte også filmen fordi den er utrolig stifull. Men eg likte ikkje Gosling karakter houvedsaklig fordi han var "badass", meir utviklingen hans.

Link to comment
Share on other sites

 
Du synes ikke du undervurderer Hollywood litt her? Grunnen til at visse store actionfilmer (og i grunn andre sjangerfilmer) har overlevd saa lenge er nettopp at de bygger karakterer under actionfasaden. Du tror du liker filmen pga. actionen... helt til du ser en skikkelig drittfilm med bedre action. Kan si meg helt ening i at Gosling er det stikk motsatte av Bruce Willis eller Jason Statham, men det gjør ham ikke til en interessant karakter, bare et halvhjerta eksempel. Synes ikke han var det minste interessant, og ihvertfall ikke troverdig. Tarantino-vold passer fint i en Tarantino-film. Drive syntes jeg bare brøyt sammen hver gang volden traadte inn -- nesten en slags Lucio Fulci-estetikk midt i et ellers stilrent drama (baade han mentortypen og Standard var jo faktisk som du sier sympatiske og ikke minst flerdimensjonelle typer). Alt i alt var ikke Drive noe mer spennende i actionsjangeren enn en ny maske er i grøssersjangeren. Dramaene kunne holdt maal hvis jeg klarte aa bry bry meg om Gosling.
Link to comment
Share on other sites

 

Nå overså du deler av posten min. Det er ikke meningen at vi skal identifisere oss med Gosling. Filmen holder oss hele tida på en armlengdes avstand. Det er Mulligan, Brooks, Cranston, Perlman og Isaccs karakterer som er kjernen i Drive. Hele filmen utspiller seg i hvordan de reagerer på en endimensjonal arketype som blir kastet inn i livene deres. Det er som jeg sier. Han er en stunt-man, en som fungerer som stand-in for de med virkelige personligheter. Det er også et tema som går igjen i flere av Refn sine filmer fra Bronson til Pusher-trilogien. Michael "Bronson" Peterson foreksempel mister sin menneskelighet i et forsøk på å bli en "gud". Driver er en "ubermensch" som prøver å opprette ordentlige relasjoner med de rundt ham, men mangler de fundamentale aspektene som gjør ham til et menneske. "Real hero and a real human being" anyone? For å bygge videre på dette portretterer filmen Driver som en bundet av en kode. Som en ridder i hvit rustning. Men rustningen skjuler bare en brutal mansling som gjemmer seg bak en utgått æreskodeks av brutalitet.

 

Goslings Driver er ikke ment å være troverdig, men universet hans er til en grad det.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg ser hvor du vil og jeg er forsaavidt enig i den forstand at "birollene" ble de sentrale karakterene i filmen (og jeg prøver ikke paastaa at noe annet var hensikten). Problemet mitt er at det er for mange ugjevne faktorer, da særlig Gosling, musikken og fremstillingen av vold, som selv om de utvilsomt har sin funksjon ender opp med aa distrahere og bryte opp henholdsvis troverdigheten, stemninga og stilen i filmen. Dette er selvsagt alt 100% subjektivt og nevnte komponenter i fimlen kan selvsagt passe sammen som haand i hanske for den som satt ved siden av meg, men for meg bidro det til aa gjøre Drive rimelig uinteressant for meg.

 

Naa skal jeg ut. I gaar ble jeg sittende fast med en selverklært "filmnerd" som ikke kunne holde kjeft om slutten paa Seven. Oh joy.

Link to comment
Share on other sites

 

For meg spiller komponentene du nevner en enda viktigere rolle: De dekonstruerer, bryter, stripper ned ned filmen til dens aller mest grunnleggende bestanddeler. Jeg skjønner ikke hvorfor pure cinema-begrepet ikke hyppigere blir kastet etter Drive. For meg er det film som pop, eventuelt pop som film. En stemning og en følelse kanaliseres gjennom bildene alene. Samtidig er det umulig å dekontekstualisere Drive fra den popkulturelle konteksten den eksisterer i og er fullt ut avhengig av: Driver som konsept og pastisj over den amerikansk-maskuline filmhelten, "the strong, silent type". Den maskuline myten plukket fra hverandre. En fattigmanns John Wayne, en Dean for vår tid? Jeg er egentlig veldig med på Tristanos tanke om Driver som stand-in for de med virkelige personligheter, og hvordan dette understrekes av at han er stuntmann. I dette forsvinner for meg kravet om noen slags ytre autensitet eller troverdighet, fordi den er ment å dekonstruere tanken om autentisk historiefortelling tematisk sett — om det skulle være noen form for ekthet der, finnes den for meg i pure cinema-delen av filmen. Denne brytningen mellom tematisk isolert pure pop på den ene siden — og på den andre at filmen aldri kunne ha vært den samme uten den populærkulturelle tradisjonen den bygger på, gir ny innsikt, og er for meg banebrytende.

 

Carey Mulligan er forresten undervurdert.

Link to comment
Share on other sites

 

The Artist (Michel Hazanavicius, 2011) - Dette er en film som har det meste mot seg. Den er i svart/hvitt, stum og ikke pumpet opp med hylende CGI-effekter. Likevel trekker den folk til kinoene, vekker latter, drama og et par sjokk. Det med en tilstedevearelse faa filmer makter i dag. Jean Dujardin som George Valentin, en Douglas Fairbanks-type, som en av stumfilmens stoerste stjerner. Sjarmerende, leken og en smule full av seg selv. Valentin moeter -ved tilfeldighet- Peppy Miller, spilt Bérénice Bejo, en ung sjarmerende pike som soeker lykken i droemmefabrikken. Mens han er paa topp, jobber hun seg oppover. Med lydfilmen faar hun sin plass i solen, mens George Valentin havner paa skyggesiden.

 

Det er uten tvil en av aarets varmeste filmer, som formidler noe veldig unikt i en ellers hesblesende tid. Elsker at Hazanavicius faktisk toerr, og gis denne unike muligheten. Men selve rosinen i poelsa er Jean Dujardin, med sin hearlige persona og tilstedevearelse. Uten ham ville ikke dette veart den filmen den er. Saa dette er et virkelig fruktbart samarbeid, som jeg haaper aa se mer av i fremtiden. Men The Artist er ikke det mesterverket, som veldig mange skal ha det til. Godt mulig det var mine forhaapninger, men desverre dabber det av i midtpartiet. Den aapner virkelig sterkt, hvor Hazanavicius med stor pensel maler denne tidsperioden. Fanger aanden av droemmefabrikken og stumfilmens tidsalder. Men fra midten og utover flater det ut, og interessen min falmer i takt med George Valentin karriere. Her kunne forholdet mellom Valentin og Peppy Miller veart mer emosjonelt, og hans fall fra stjernehimmelen mer overdramatisk og tragisk. Men mot slutten tar den seg opp igjen, og jeg suges igjen inn i denne droemmetilstanden. Saa joda, jeg forlater kinoen sjarmert. Men ikke blaast av banen.

Link to comment
Share on other sites

 

Ace in the Hole (1951, Billy Wilder)

 

http://cinemasights.files.wordpress.com/2011/11/aceinthehole-changedman.jpg

 

Ein dag på chatten her fekk eg to filmar i lekse av Montag. Ja, han virker nok så leske opphengt, men eg tok den. Filmanbefalinger, eller lekser om du vil, er alltid spennande. Den første filmen eg fekk anbefalt, og som for så vidt var houvedfilmen, var Billy Wilders Ace in the Hole frå 1951. Eg kjøpte sjølvsagt filmen, på critirion til og med, men undra svært på kvifor akkurat denne var anbefalt. Det virker som gode, gamle Montag har sett ein del film. Han står faktisk til og med som ein av ”top users” på ICM. Men kvifor akkurat denne? Av så mange filmar han har sett. Anbefalte han filmen fordi han ville eg skulle sjå meir noir? Ville han anbefalt denne til ein som var ti år eldre? Eg undra meg lenge, men fekk til slutt sett filmen. For dei intereserte, var Night and the City hans andre anbefaling. Men den skulle eg sjå om ”nissen var ekstra snill i år” (direkte sitert frå Montag sjølvsagt).

 

Ace in the Hole åpnar lystig, i likhet med andre Wilder filmar, som Sunset Blvd og The Apartment. Med ei artig liten scene og til lystig musikk åpner Wilder sin elles kyniske film. Men der for eksempel The Apartment fortsatte i den gata, tar Ace in the Hole ein heilt anna vei. Den held seg lystig ei stund, og gjer oss ein artig (men seinere sleip og hard) karakter spela av Kirk Dougles, som for øvrig gjer ei flott rolle. For etter kvart forandrar eg heilt forhald til vår houvedperson. Han gjer alt for ein god sak og nøler ikkje med å slå jenta som tydeligvis har falt for han. Han har fullt fokus på sin historie. Men er dette på grunn av pengane? Eller annarkjenelsen? Uansett kor mange spørsmål man en kan stille, blir houvedpersonen, Chuck, forandra for publikum. Først sjarmør, så ein hard og egoistisk type.

 

Men filmen fungerer, og er stor, kanskje først og fremst på grunn av sin harde skildring av reportere. Deiras intensitet og kva dei er villig til å gjere for å få ein ”god sak”. Det gjelder sjølvsagt vår karakter i filmen, men er kanskje også ein kritikk mot reportere gennerelt. For både filmen og Chuck tøyer grensene til det ekstreme. Den lille historien om ein mann som sitter fast i ei hulle, blir til eit circus. Ein underholdningsgreie der folk møtes for å sjå om Leo (han som sitter fast i hulla) kjem til å overleve. Men det tar heilt av, fordi dette blir meir som eit, som sagt, circus. Er folk der eigentleg for å følge Leo. Dei ler og stor trives jo. Og dette er jo også ein drøm for andre reportere. Kort oppsumert: Wilder skildrer korleis ein liten ting kan boble opp, ta feil retning og ta heilt av på ein brilliant måte.

 

http://thefilmwotiwatched.files.wordpress.com/2009/04/ace-in-the-hole-4.jpg?w=450&h=338

 

Ace in the Hole står som ein film-noir fleire stadar, men det er nok ikkje først og fremst derfor den er kjent. Men heller for dens kyniske skildring, av som nevnt over, ein liten hendelse som tar heilt av. Men eg har faktisk sett her inne og, at dykk har vert i tvil om filmen faktisk er noir. Vel, for meg, er den det. For det første har den kontrastene mellom lys og mørke, enkelt lysbruk og lekkert mørke. For det andre: Film-noir inneheld oftest intense detektivhistorier eller thillere med dystre menneskjebner, og Ace in the Hole er klart den sistenevnte. Derfor ein film-noir, men det er ikkje først og fremst derfor den er god.

 

Også til avsluttningen (SPOILER ALERT)

 

Avslutninga er et mysterie og ein av dei avsluttningene der filmen lar publikum tenke. Wilder får oss til å tenke over det med akkurat har sett. Altso, det tar heilt av for Chuck når filmen når sin ende. Men var dette eigentleg hans hensikt? Altso, å lure avisene var nok alltid det, men å avsløre at han hadde holdt han der for artikkelen (eller artikklene) sin skyld. Når ting hoppa seg opp for han tok han andre retningar. Men han gav ikkje opp jobben, han tok den sprøaste vegen du kan tenke deg. Han øydelegg for seg sjølv, men han viser at han er villig til det. Han er besatt av journalismen. Men fekk han eigentleg nokon gong skrevet dette? Eller leiter han fortsatt etter ein ny jobb? Det eg kan være meir sikker på, er at han alltid vil være den kyniske og harde typen.

 

(INGEN SPOILER)

 

Uansett, avsluttningen er og blir fantastisk. Ein utrolig god avsluttningen på ein ellers flott film. Så då er det berre å ta fatt på den andre leksa, Night and the City. Kor er det eigentleg blitt av Montag?

Link to comment
Share on other sites

 

*Pedant ^_^

 

Nei, mente ikke affektiv. Mente det paa samme maate som hvis man skulle snakket om effektiv bruk av musikk eller effektiv bruk av skrekkvirkemidler i en grøsser.

 

Hehe, "peddant" var en spøkefull dialektvariasjon som tok sikte på å formilde det pedantiske. Men sorry, det var unødvendig og til og med feil kritikk!

 

Jeg tok et gjensyn med Un prophete her om dagen. Men den ble ikke sett, for alle kompisene prata om alt mulig rart. De synes det var litt rart at den var fransk, men var enige om at det "var jo en bra film" selv om de ikke fikk med seg så mye. Jeg var enig.

Link to comment
Share on other sites

 
 

The Skin I Live In (Pedro Almodóvar, 2011) - Fantastisk liten horrorfloert fra Almodóvar. Har egentlig ikke saa mye mer aa si. Tommel opp!

 

Tiptoes (Matthew Bright, 2003) - Ok! Utgangspunktet er tydeligvis godt ment, en film som forsoeker aal ta little people serioest. Matthew McConaughey er en dvergfamilies eneste normale, han skjemmes og holder familien skjult for kjearesten. Men saa blir hun gravid! Oi oi, behold the drama of the genes! Dverg eller ikke dverg? Bland inn Gary Oldman som hans tvillingbror, som i tillegg er dverg. Yes, Gary Oldman vimser rundt paa knearne! En fransk marxist dverg. Hvorfor ikke? Dialog som So you had a circle jerk with a bunch of little people? I would love to see that! Ehhh...ok? Det er steike umulig aa ta dette serioest!

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...