Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

Kommer med en kjapp oppdatering, jeg:

 

- Jungfrukällan (1960, Bergman)

Mye kristendom ute og går her. Gunnel Lindblom er flott, og jeg likte også Allan Edwalls lille birolle. Max von Sydow så som så, men han glimter til han også, selvfølgelig, hadde jeg nær sagt. Må heller ikke glemme Sven Nykvist, som leverer flotte bilder til denne forløperen til rape/revenge-sjangeren. 9/10

 

- Make Way for Tomorrow (1937, McCarey)

Jeg har aldri sympatisert så mye med et gammelt ektepar før, ja, sjeldent med et ungt par for den saks skyld. Klump i halsen nesten hele veien igjennom. en triumfferd av en film, som virkelig får deg til å tenke med både hjertet og hjernen. 9,5/10

 

- Night of the Hunter (1955, Laughton)

Det er sikkert meg det er noe i veien med, men denne skuffet monumentalt. Lovordene skrøt av en hinsides skummel Mitchum, men han minnet meg mer om Joe Pesci i Hjemme Alene, enn noe annet. Og det er mye av det som skurrer for meg; den totalt malplasserte slapsticken når Mitchum jakter på barna. 5/10

 

- Kaminey (2009, Bharadwaj)

Usj, Bollywood er ikke min greie i det hele tatt. Den dagen de tar bort sang- og dansnumrene som ser ut som de hører hjemme i en ungdomsskolerevy, så skal jeg gi de en ny sjanse. Midt inne i dette her er det vel en helt ok thriller. 5/10

 

- El Aura (2005, Bielinsky)

Gjennomført stemningsfull neo-noir, med stødige Ricardo Darin i hovedrollen. 8/10

 

- Rane (1998, Dragojevic)

Enkelt sagt, serbernes City of God. To kompiser går gradene i Beograds skitne underverden under oppløsningen av Jugoslavia. 7/10

 

- Tystnaden (1963, Bergman)

Påfallende hvor mye eldre Gunnel Lindblom ser ut i denne, bare 3 år etter Jungfrukällan. En film som lar mye være usagt, eller kun hintet til, daaah, tittelen lissom, og som sitter i leeeenge etterpå. Jeg spekulerte hvertfall i det lange og det brede med meg selv om denne filmen. 9/10

 

- Hidden Agenda (1990, Loach)

Loach sprer forakten for toriene tjukt på i denne, ikke meg i mot for øvrig, men det var da voldsomt til konspirasjoner. Og kunne du ikke latt Dourif få bittelitt mer screentime? 7,5/10

 

- Le Gamin au Velo (2011, Dardenne)

En smått uhåndterlig unggutt får den aller beste medisinen (om enn fra en litt urortodoks kilde): kjærlighet. Og det funker, også for seeren. 8,5/10

 

- Sweet Smell of Success (1957, Mackendrick)

Har ikke vært borti Mackendrick før tror jeg. Her viser han oss to av de største drittsekkene som er mulig å oppdrive, utmerket portrettert av Tony Curtis og Burt Lancaster. I tillegg benytter han seg av en fortreffelig metafor i bruken av kåper. 9/10

 

- Rear Window (1954, Hitchcock)

Jeg så faktisk remaken først, for mange herrens år siden. Stor tabbe, for dette er jo et mesterverk! På slutten er det så spennende at man har mest lyst til å finne en pute og bite ned i den. 9,5/10

 

- A Drity Carnival (2006, Ha)

Hardtlående, uten å gyte alt for mye blod, gangsterfilm fra Sør-Korea om en mellomleder i en lokal gjeng, som jobber seg oppover, mens både venner og fiender setter opp hindringer for ham. Underholdene og velgjort. 7,5/10

Link to comment
Share on other sites

 

Flott å se en slik post, Fubbe!

 

Jeg kan si meg til dels enig i det du sier om Night of the Hunter, men det er jo en stund siden jeg så den nå. Kanskje noen her kan oppklare for oss hva det store i denne filmen er?

 

Make Way for Tomorrow ser forøvrig glimrende ut. Er den litt i samme gate som Ikiru, kanskje?

Link to comment
Share on other sites

 

Kan ta en liten ninjaoppdatering på hva jeg har sett i det siste jeg også:

 

Life in a Day - Et prosjekt hvor folk fra hele verden har sendt inn video av ting de gjorde 24. juli 2010. De fikk inn 4500 timer med film som de har silt ned til behagelige halvannen time. Med andre ord et enormt prosjekt som gaper over fødsler, død, fattigdom og rikdom uten at det på noe som helst tidspunkt føles feil eller teit. En varm hyllest til livet og en fin tidskapsel som anbefales på det aller varmeste når en går lei all nihilismen.

 

Drive - Stram regi, tøff synthmusikk, en tøff navnløs helt og nådeløse gangstere. Denne filmen brukte ikke akkurat så veldig mange minutter på å vinne hjerte mitt og er definitivt en av årsbeste så langt. Og Nicolas Winding Refn må være en av regissørene med best grep på filmvold. Raskt, brutalt og realistisk.

 

Crazy, Stupid, Love -Crazy +Stupid -Love

 

Tabloid - Errol Morris sin nyeste dokumentar som tar for seg den riv ruskende gale Joyce McKinney. Kjent fra en episode i 1977 hvor hun leide med seg en pilot og en livvakt til England for å bortføre en mormoner og holde han som en "sexslave" i 3 dager. Det er i allefall den fangede sin versjon, Joyce McKinney mener det var kjærlighet. Pressen i England går helt amokk og snøballen blir større og større. Dokumentaren er greit skrudd sammen, men holder ikke helt samme klasse som Morris sine beste filmer.

 

The Hangover 2 - Jeg lurte litt på hvordan de skulle klare å lage en enda dårligere film en eneren. Jeg fikk svaret ganske raskt, det er bare å bruke et enda dårligere manus, gjør skuespillet enda mer uninnspirert, prøve å være enda mer ellevill og utagerende og feile på alle punkter. Jævla søppelfilm.

 

Never Let Me Go - Denne var skikkelig fin. En merkelig og gripende oppvekstskildring fra en kostskole i England. Nydelig cinematografi, flott skuespill og en tvist som gjorde filmen bedre og dypere enn jeg tenkte i utgangspunktet trekker denne godt opp over gjennomsnittet. Gå inn lykkelig uvitende å la deg rive med.

Link to comment
Share on other sites

 

Sweetwater. 1988. Lasse Glomm.

Norges svar på Blade Runner? Norsk sci-fi. Var ikke klar over at det var så mange slike. Rotete film til tider, men må jeg si jeg fant den veldig fornøyelig. Mye underlige karakterer, enkelte sexscener det er vanskelig å ikke heve øyenbrynene til og oppfinnsomt bruk av locations. De brukte visstnok en av verdens største søppelfyllinger fra Italia. En ganske blanding av inntrykk, men på sitt beste var den bra.

Så også Kristoball igjen. Arild Kristo sin gamle kortfilmperle. Mener å huske jeg ikke falt så mye for den sist gang. Spennende filmspråk og klipping bevares, men jeg husker jeg reagerte på at mesteparten av filmen var på 17 Mai tog og en fotballkamp, to ting jeg stort sett forakter... denne gangen trakk jeg kanskje en ny slutning. Siste sekvens er jo en krigssekvens, og jeg mistenker at Kristo kanskje prøver å skildre skillet mellom hvor mye alvorlig som skjer i verden, men at folk stort sett bare bryr seg om ting som ikke betyr noe. Jeg tror kanskje filmen handler om hvor mye folk lever i en boble. Jaja. Det hele er ganske åpent. I allefall er klippingen helt sinnsyk tøff.

Så også Drive her om dagen. Ganske så bra ja. Vil ikke kalle den voldsomt original kanskje, i hendene på en annen regissør kunne dette fort blitt en rett-på-video greie. Det er noe med utførelsen og regien her som trekker den opp. Refn og crewet kan utvilsomt håndverket sitt. Den ekstreme volden minner meg om Winters Bone, i hvordan volden er så blodig og stilisert i et ellers nokså naturalistisk univers. Tror jeg likte den.

S,

Link to comment
Share on other sites

 
 

Inni (Vincent Morisset, 2011) - Saa denne i natt paa Inwood Theatre i Dallas. Jeg likte den grovkornete stilen, ekstreme utsnitt og fokus paa smaa detaljer. Konsertopptak mikset med gamle klipp, som danner en fin ramme. Kinosalen var ogsaa noe for seg selv.

 

http://www.landmarktheatres.com/mn/inwood/images/inwood_ls_pic_2.jpg

Link to comment
Share on other sites

 
 

Saapass mye lyd at det var vanskelig aa sovne av, men med den rette filmen saa kanskje. Men skulle oenske de hadde noe slikt i Oslo. Ikke veldig ofte i Dallas, men kjearringa jobber her, saa blir til over nyttaar. Var foroeverig innom denne sjappa i dag...

 

http://media.trb.com/media/photo/2009-04/46613715.jpg

 

Her hadde man egene hyller for land, inkl. en rad med 20 norske filmer! To fulle hyller med stumfilm, inkl. Epsteins magiske Fall of the House of Usher. Hvor ofte finner man det? Egene hyller med DVD-bokser, tv-serie. En med kun Hitchcock. En meg kun Holmes-filmatiseringer. Og en hel jeavla vegg med VHS, filmer man ikke finner paa DVD. Jeg bor tydeligvis i feil land!

Link to comment
Share on other sites

 
 

Mer Tokyo Monogatari, vil jeg tro.

 

Ja, Tokyo Story virker til å være løselig basert på Make Way For Tomorrow. Begge er jo fantastiske filmer. Jeg har vel aldri grått så mye av en film som MWFT.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Jeg har sett Serenity. Den var en grei nok slags "western in space" som holdt fascinasjonen oppe så lenge Summer Glau var i bildet eller i nærheta (slik at jeg visste hun muligens var på vei inn i bildet) eller når visuell utforsking trumfa fakter og følelser. Ellers synes jeg det godt kunne blitt gjort en bedre jobb med både skrivinga og castinga til filmen + at Joss Whedon må lære seg å være irrasjonell på en råere måte. Jeg tror ikke dette ga meg nok inspirasjon til å kjøre gjennom Firefly. Eller bør jeg det likevel?

 

Tror kanskje jeg bør være en god del mer tålmodig med enkelte greier, for nå har jeg sett Firefly, som var kjempebra, og det viste seg at da ble Serenity òg veldig mye bedre. Jeg er nok langt unna en Whedon-fan ennå, men jeg skal ikke nekte på at denne dobbelen skapte ei kul cinematisk helg her i hula med grums, vold, skøyeri, og kleine (men kule) one-liners. Bra shit.

 

Ellers har jeg sett litt her og der; Trust (Hartley 1990) var knall, en så chill, snappy og kul nybølge-tribute som du kan få det, men likevel med en typisk østkystamerikansk følelse og et nydelig sidesynsportrett av en generasjon som jeg tror min har ganske så mye til felles med - pluss at den er god for ei bøtte med latter. Our Idiot Brother (Peretz 2011) var også morsom, og den var søt i sin skildring av en mann prega av naivitet og idealisme. Derimot var både Larry Crowne (Hanks 2011) og Rise of the Planet of the Apes (Wyatt 2011) opplevelser jeg kunne spart meg for, aka dritt eller såkalt møkk, der det eneste interessante egentlig var hvordan James Franco toner ned dialekt når han skal spille intellektuell forsker-dude.

Link to comment
Share on other sites

 

Morty: Crazy sjappe... Den var naturligvis folketom siden de ikke hadde Tvilight og Avatar? Kjøpte du noe, og hvordan var prisene?

 

Hehe. Nei, det var en jevn stroem av folk. De driver bare med utleie, og prisen var 4 dollars for to dager. Jeg leide...

 

Babettes gæstebud (Gabriel Axel, 1987) - Fremdeles en av mine favorittfilmer. Mesterlig nedtonet og enkel. Sjarmerende, vittig og medmenneskelig. Sjeldent sterke kvinneroller. Simpelthen mesterlig.

Link to comment
Share on other sites

 
Kjøpte Babettes Gæstebud for en tid siden, primært pga lovordene dine en tid tilbake, Morty. Må prøve å få sett den om ikke altfor lenge. Forrsten, bare av nysgjerrighet.. hva slags norske filmer er det som blir satt frem i sånne sjapper i USA? Noen overraskelser? Hørt rykter om at Liv Ullmann ofte har egne hyller. Er det faktisk sant?
Link to comment
Share on other sites

 
Saa ikke noe Ullmann-hylle, men skulle ikke overraske meg. Jeg skimmet bare saavidt gjennom raden med norske, men saa Elling, Salmer fra Kjoekkenet, Doeden paa Oslo S, Munch og Ti Kniver i Hjertet. Men ved disken hadde de en hylle med nye DVDer, der stod faktisk klassikeren Ni Liv. Men der var vel en 20 norske filmer den raden, ikke verst for miniputtlandet. Trolljegeren er foroevrig veldig pop her borte, den finner du til og med hos de store kjedene.
Link to comment
Share on other sites

 
Into the Abyss (Werner Herzog, 2011) - Jeg er litt tom for ord, og vil nok ikke ha mye fornuftig aa si om Herzogs siste verk. Men dette er en uhyre sober og enkel fim, som paa ingen maate overforenkler temaet doedsstraff. Herzog ser dybden av problematikken fra begge sider, det paa tross av at han er imot doedsstraff. Dette stadfester nok engang at han er en av vaar tids viktigste regissoerer, ikke minst dokumentarfimskapere, som faktisk makter det faa -om noen- andre makter.
Link to comment
Share on other sites

 

Jeg har sett film. Hurra.

 

L'Avventura (Antonioni, 1960)

En film der bilder taler mer enn ord, for å ty til en i df-sammenheng oppbrukt klisje. Uroen karakterene opplever, refleksjonene filmen gjør om menneskets (opplevde) plass i verden, formidles først og fremst via miljø og handlinger. Dette kunne vært en stumfilm. Ordene kan forenkle og til og med ironisere over tilstanden som skildres, som da hovedpersonen blir konfrontert med sitt behov for å se ting klart eller da hun selv spøker med at hun er et sensibelt menneske fordi familien hennes ikke hadde penger da hun vokste opp, men de er stort sett betydningsløse. Noen ganger kan man få øye på virkemidler som kanskje er tatt i bruk for å vise hovedpersonens problemer med avgrensningen av sitt moralske jeg. Ett eksempel:

 

http://i41.tinypic.com/2v9r6sw.jpg

Dama og gubben har vært i en folketom by, dama har blitt nervøs av det hele (var en ekkel kirkegård der og greier), og dama og gubben drar. Kameraet blir værende og trekker sakte inn mot den åpne plassen på bildet etter de har dratt. Slik skapes først en uro hos seeren, i hvert fall gjorde scenen det med meg.

 

http://i42.tinypic.com/34q1pbm.jpg

Dama og gubben har seg deretter plutselig på en eng, kanskje det øyeblikket i filmen med genuin affeksjon mellom de to.

 

http://i44.tinypic.com/wimqts.jpg

Men vent, enga viser seg å ligge rett ved siden av en jernbaneskinne og nå suser toget forbi. Dette minner gubben på at de ikke kan ligge her og kaste bort dagen. Skal være forsiktig med å plassere dette inn i et større kritikk-av-det-moderne-samfunnet-prosjekt lik det mange tilskriver Antonioni, og det har ikke så mye å si for sammenhengen jeg mener å se i denne delen av filmen, men det er en "morsom" detalj.

 

http://i44.tinypic.com/2co4meu.jpg

Dama går alene rundt i nærmeste by og fanger mange menns oppmerksomhet i en småsurrealistisk sekvens. Ikke noe særlig. Et bilde på skam knyttet til "overgivelsen" i forrige scene? "Mente jeg det jeg gjorde, hvorfor gjorde jeg det?"

 

Sagt med andre ord så virker det som Antonioni flere ganger kontrasterer den genuine "kjærligheten" (sliter med å bruke ordet seriøst, er det rart jeg liker italienerens kalde blikk) mot øyeblikk av opplevd eksistensiell uro og kanskje til og med viser den som konsekvens og produkt av dette og av usikkerhet knyttet til følelseslivets flyktighet. Kjærlighet blir en måte å holde de uønskede erkjennelsene på avstand, en nødvendig remystifisering av en uutholdelig, altfor forståelig verden. Og etter min mening, uten at jeg skal si noe mer om det her grunnet potensielle avsløringer, er sluttens genitrekk at den sier at dette ikke trenger å være så ille. Muligens.

 

Svada til side: Synes denne var jævlig god, i hvert fall.

Link to comment
Share on other sites

 

Vi hadde møte i Trondheim 80-tallsfilmforum i helga. På menyen: Death Wish 2, 4 og 5 kombinert med den barbariske drinken kongepjolter (50/50 brandy og boblevann). Death Wish II inneholder noen virkelig grimme voldtektsscener som til og med klarte å få TÅFF til å holde kjeft. Death Wish V hadde en ganske komplisert intrige og et flott syrebad. Detaljene ellers er litt uklare.

 

http://underskog.no/cache/image/254122_620x.jpg

Link to comment
Share on other sites

 
 
Hodejegerne syns jeg var en rimelig tam affære. Den har noen finurlige spenningsscener med en dose sort humor, blod, bæsj og vold. Men det er liksom det. Etter den traurige starten som er fylt med dårlig dialog og skuespill, hjelper det på at Hennies latterlige hårsveis blir besudlet så jeg kan konsentrere meg om å se på andre ting. Når ting løsner, går det altfor kjapt; det hoppes fra stadige nye situasjoner fulle av trøbbel, uten å bygge opp scenene eller spenningen på noe vis. Enkelte scener kunne faktisk vært ganske minneverdige hadde man hatt en stødigere regissør bak roret, hvem kan ikke la seg sjarmere av ideen av vår helt, innsmurt i bæsj i en jaktflukt med traktor som har en spiddet pittbull i fronten? Dessverre pøses det på i for stor grad til at scenene oppleves effektive. Løsningene og tvistene går på skinner, uten at logikken nødvendigvis får så mye plass, og det hele føles som en helt middels, ordinær amerikansk krimthriller. Jeg skjønner jo hvorfor dette her er populært hos det allmenne publikum, en sjangerkrimfilm med litt høyere produksjonsverdier enn tv-krim er jo rimelig lett å omfavne, men jeg skjønner ikke hvorfor kritikerne nok en gang slengte ut ukritiske femmere og seksere, for dette var da veldig ordinært i det store og hele? Og ja, vi blir matet med teskje så det holder i sluttsekvensen i tilfellet vi ikke skjønte plottvistene en gang til.
Link to comment
Share on other sites

 

Monsters

Med et crew på bare fire medlemmer, et atmosfærisk post-rock-soundtrack og CGI-tentakler som tatt rett ut fra en japansk b-film kommer Monster, en lavmælt indie-horror satt på grensa mellom Mexico og USA. Filmen er teknisk imponerende, og regissør Gareth Edwards får plass til en rekke minneverdige steder, filmet i en fargerik stil som står i forfriskende kontrast til det golde og desaturerte utseendet i lignende filmer. Dessverre blir filmen tynget ned av et forutsigbart kjærlighetsplot, ikke hjulpet av grunn karakterisering og vel åpenlyse temaer, slik at filmen faller mellom to stoler – for dvelende til å være en skikkelig god spenningsfilm, og for tynn til å transcendere sjangeren.

 

Yi Yi

Dramafilmer på Yi Yis størrelse har det ofte med å til enhver pris skulle finne det monumentale i det banale, med overtydelige temaer levert på en overtydelig måte. Den fellen klarer Edward Yangs siste film for det meste å unngå. I Yi Yi introduseres vi til en taiwansk overklassefamilie, hvor alle familiemedlemmene på en eller annen måte sliter med innseelsen om at livene deres ikke har levd opp til forventningene. Yangs ofte distanserte kameraføring situerer dem i et Taipei fanget mellom tradisjon og modernitet, et symbol på hvordan figurene er fanget i tilværelser som blir formet av tilfeldigheter, andres forventninger og forbigåtte sjanser. Filmen er ikke feilfri. Den iblant svulstige musikken truer iblant med å tippe filmen over i såpeoperaterritorium, og i noen scener glipper Yangs fintfølende subtilitet. Disse skjønnhetsfeilene forringer likevel ikke Yi Yis sterke emosjonelle effekt, og dens status som en av de beste filmene fra den gloriøse Taiwan-bølgen.

 

 

Trust

Den lynende intelligente Matthew Slaughter går konstant rundt med en håndgranat i frakkelommen, bare i tilfelle, som han forklarer til kvinnen han vil stifte familie med. Denne holdningen gjenfinner man overalt i Trust, en nådeløst marxistisk skildring av kapitalismens mekanismer for kuing og innordning. Hartley er åpenbart tungt Godard-inspirert, og i et grep lånt fra Masculin Feminine lar han ofte scenene ende i tegneserieaktige voldseksplosjoner, liksom for å skildre et system som kun er harmonisk når ingen går imot det. Filmens stiliserte dialog og bevisst flate skuespill fungerer bedre i noen scener enn andre, og dens relative trofasthet ovenfor sjangeren den parodierer gjør at den tidvis føles litt forutsigbar. På sitt beste er likevel filmen sylskarp, intelligent og dessuten skikkelig, skikkelig morsom.

 

The Terrorizers

De første femogførti minuttene i denne stilige arthouse-thrilleren er utformet som et visuelt puslespill, fulle av brå overganger, forvirrende plotpoenger og scener som føles viktige, selv om det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor. Dette er et frustrerende, men genialt grep, fordi seeren kommer inn i filmens mer konvensjonelle annen halvdel desperat etter mening, slik at Yang kan lade det gripende plottet med saftig kritikk av de mindre hyggelige konsekvensene av sør-asiatisk turbokapitalisme. Det labyrintiske plotet viser seg å være uhyre velkonstruert, og Yang utsmykker det med en rekke slående bilder og sekvenser. Det var seinere filmer som Yi Yi og A Brighter Summer Day som virkelig løftet Yang frem i forgrunnen av Taiwan-bølgen, men denne filmen beviser at han takler andre formater enn lange dramaer.

 

The Hole

Under den taiwanske regissøren Tsai Ming-Liangs strenge minimalisme ligger det et vell med følelser, som går fra den dypeste tristesse til livsbejaende ekstase. Det er derfor ikke rart at han her velger å la dem komme til overlfaten i prangende musikalnumre. Som vanlig fortelles historien gjennom dvelende, for det meste dialogfrie scener, og gjennom megetsigende detaljer konstrueres en overraskende troverdig katastrofefilm satt til et forfallent Taiwan i grepet på en epidemi som gjør om de rammede til menneskelige kakerlakker. Til tross for en dyster tematikk bæres The Hole av en mørkt humoristisk tone, og i en filmografi som ellers er dominert av ensomhet og isolasjon oppleves filmen som forfriskende optimistisk og varm.

Link to comment
Share on other sites

 

The Turin Horse av Béla Tarr

Theirs is the moment... nature, infinite silence.

 

http://i.lidovky.cz/11/094/lngal/WOK3e2b7d_A_Torin_i_l_Erika_B_k_Poster.jpg

 

Filmen handlet om en mann og datteren hans sitt repeterende liv. Kle på seg, hente vann, spise poteter, hogge ved osv. Hvor etterhvert ting forsvinner, ting slutter å fungere, og det virker som jordens undergang er nær.

 

Har tidligere sett The Man From London, Sátántangó og Werckmeister harmóniák fra Tarr og min kritikk har ikke vært særlig positiv hittil. Men da jeg så at denne gikk på Oslo Film festival, så måtte jeg bare ta sjansen. Er sjelden man får se slike filmer på kino her i Norge, så hvorfor ikke tenkte jeg og tok turen inn. Dette er visstnok den siste filmen Tarr lager ifølge han selv, en siste farvel til cinema. Da jeg allerede har sett noen fra han før, så visste jeg akkurat hva jeg burde forvente, og joda, dette var veldig Tarr.

 

Var noe med denne som jeg likte svært godt. Tror det var stemningen som var ekstra god her enn det jeg har sett i dem andre hans. Musikken var veldig god (men kanskje en smule repetivt etterhvert, ingen stor minus tho). Skuespillet var veldig godt, mye gode ansiktuttrykk da det var minimum med dialog. Men største med filmen var uten tvil kameraet, ekstremt godt. Meget fint sted alt er filmet på. Huset og brønnen er visstnok bygget spesielt for filmen, noe som ikke synes, skulle tro at huset var flere hundre år gammelt. Blåsingen gjennom hele filmen gjorde stemningen ekstra god, alt var skitten og gammelt, alt var utslitt. Mannen var utslitt, datteren var utslitt, hesten er utslitt.

 

http://img526.imageshack.us/img526/8107/sdfag.jpg

 

Møtet med Nietzsche ble fortalt i begynnelsen og fungerte mest som symbolikk for resten av filmen. Tror også mye av dialogene var inspirert av Nietzsche. Dette er ingen gladfilm, tvert imot, alt er trist, alt er grått, alle har gitt opp håpet og livet generelt. Slutten var heller ikke noe særlig positiv, satt igjen med en veldig melankolsk følelse.

2 timer og 30 minutter lengde med ca 30 tagninger, veldig lange tagninger med andre ord, og det fungerte veldig godt. Satt ikke ett sekund å kjedet meg, noe som jeg har i noen av de tidligere filmene hans. Godt mulig fordi jeg nå allerede vet hva jeg bør forvente, og bare nyter alt for det som det er.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
Det var en rik film på mange måter, men jeg vet ikke hva jeg synes helt enda. Jeg tror ikke den vinner noen Oscar for beste utenlandske film, for å si det sånn, men det er greit. Jeg liker det du skriver om rutiner, selv opplevde jeg potetspisingen, påkledningen, turen til brønnen, det daglige brennvinet som nærmest ritualisert, blottet for genuine følelser, mens jenta og hesten hadde de eneste genuint emosjonelle øyeblikkene i filmen. Savner også at du går i dybden på monologen til gjesten, som for meg er nøkkelen til filmen sammen med strukturen, en åpenbar referanse til skapelsesberetningen, men her er det snudd på hodet. The Turin Horse er en av de mest skremmende og reduksjonistiske filmene jeg har sett, det er ikke mye humanisme å spore, og en del av parallellene Tarr trekker (vindu/filmtitter, vi må spise/vi må leve av noe - i Tarrs tilfelle å lage film) setter et kraftfullt punktum for en av de mest visjonære og komromissløse regissørene verden har sett. Samtidig gjør Tarr det vanskelig for seg selv. Kraznahorkais bidrag blir nedtonet og Tarr, som er en mester til å skildre bevegelse, bruker store deler av filmen til statiske og monotone observasjoner, noe som kanskje framhever den fullstendig virtuose åpningsscenen og filmens andre store visuelle øyeblikk, når det zoomes inn på vinduet. Samtidig gjør kanskje Tarr sin fremste frammaning av naturen som karakter. Nietzsche-tolkningen din er sannsynligvis riktig. Jeg opplever filmen som en gigantisk finger til kreativiteten og mennesket. Tarr føler åpenbart at han, som Nietzsche, har sagt sitt nå. Og man kan kanskje ikke forvente at en apokalyptisk skildring skal romme håp.
Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...