Jump to content

Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?


Alex
 Share

Recommended Posts

En ting som er veldig påfallende i Potter 6 er hvor svak Harry Potter er som helt. Han har ikke oppgaver å utføre, ting bare skjer med ham, og så må han reagere. Jeg føler litt uvilje med å kritisere filmen for å ikke ha en konvensjonell protagonist, men i dette svært formeltro narrative universet tror jeg ikke meningen er å lage en subversiv heltetype. Det fungerer uansett dårlig. Jeg har en mistanke om at dette er et problem som går igjen i flere av bøkene og filmene, men det blir ekstra tydelig her.

 

Det du sier om coming of age-problematikk tror jeg er hovedårsaken til Harry Potters suksess. Samholdet mellom karakterene, måten vi får følge dem gjennom oppveksten. For selve fantasy-elementene er ofte ganske svake, er min oppfatning.

Link to comment
Share on other sites

 

Har ikke lest bøkene og husker egentlig ingenting av den filmen men jeg konkluderte vel med at film 5 og 6 representerte et lavmål for filmserien, ja. De fire første har i det minste litt av denne undringen (uten at de føltes helt tilfredsstillende, selv om #3 kom nærme). Av nødvendighet, siden kidsa er ganske unge og Hogwarts fortsatt er ganske nytt, og det får stå litt i fokus. Men jeg har jo hele tiden påstått at de burde bruke mer tid på coming of age og high school-relasjoner i spennende setting enn actionmas som hovedrett*. Rowling må ta noe av skylda der, men ikke all. Det jeg husker fengslet med de første to bøkene, som er de eneste jeg har fullført, er jo at ideen, utgangspunktet, er så godt (noe Erlend Loe påpekte i sin anmeldelse, som ellers ikke nødvendigvis argumenterte helt godt for terning 6).

 

Uten å ha lest sisteboka, så blir jeg jo litt skeptisk når jeg leser at sistefilm er et eneste langt klimaks. Det var ikke det at film sju var så utrolig mye bedre skrevet eller filmet enn de andre filmene, men fordi den tok ting med ro og lot de fire hovedrolleinnehaverne reagere litt på situasjonen de var i, snakke litt sammen om det, se seg rundt, så ble den automatisk en opptur. Nysgjerrig på hvorfor kritikerne likte den siste så godt når den tydeligvis bare er actionscener. Det finner jeg ut av på kino i morgen.

 

* Som jeg har argumentert for tidligere er fantasy-actionen i HP spesielt uinteressant og uengasjerende fordi det finnes på nye regler hele tiden, det er ingen intern logikk i universet.

Link to comment
Share on other sites

 
* Som jeg har argumentert for tidligere er fantasy-actionen i HP spesielt uinteressant og uengasjerende fordi det finnes på nye regler hele tiden, det er ingen intern logikk i universet.

 

Jepp, enig i at dette er et problem. Alt kan løses med en ny trylleformel eller en eller annen magisk gjenstand. Det minner meg om tankegangen i rolle(data)spill - neste oppgave er alltid å få tak i en eller annen dings. Resultatet er at ingenting føles virkelig truende, det blir dramatisk flatt.

Link to comment
Share on other sites

 

Det du sier om coming of age-problematikk tror jeg er hovedårsaken til Harry Potters suksess. Samholdet mellom karakterene, måten vi får følge dem gjennom oppveksten. For selve fantasy-elementene er ofte ganske svake, er min oppfatning.

 

 

Svake eller ei, jeg tror nok at fantasidelen og selve universet er det som frister folk i størst grad til kinoene. Det blir det klassiske argumentet om at folk elsker fantasi, magi og historier større enn virkeligheten. Den mest vellykkede av filmene, som er den eneste med snert i både det filmtekniske og historiefortellingen er jo også den minst innbringende (Prisoner of Azkaban). Omtrent samtlige filmer blant de 50 mest innbringende filmene gjennom tidene kan man plassere et fantasy-stempel på. Er budsjettet og konseptet stort nok, vil folk flokke seg til kinoene uansett kvalitet. Man kan jo spørre seg hva som er årsaken til Transformers eller Pirates of Caribbeans suksess. Isåfall tror jeg coming of age-problematikk kommer i annen rekke når det gjelder Harry Potter.

Link to comment
Share on other sites

 

Svake eller ei, jeg tror nok at fantasidelen og selve universet er det som frister folk i størst grad til kinoene. Det blir det klassiske argumentet om at folk elsker fantasi, magi og historier større enn virkeligheten. Den mest vellykkede av filmene, som er den eneste med snert i både det filmtekniske og historiefortellingen er jo også den minst innbringende (Prisoner of Azkaban). Omtrent samtlige filmer blant de 50 mest innbringende filmene gjennom tidene kan man plassere et fantasy-stempel på. Er budsjettet og konseptet stort nok, vil folk flokke seg til kinoene uansett kvalitet. Man kan jo spørre seg hva som er årsaken til Transformers eller Pirates of Caribbeans suksess. Isåfall tror jeg coming of age-problematikk kommer i annen rekke når det gjelder Harry Potter.

 

Når det gjelder film, så stemmer dette utvilsomt. Fantasi (eller fabelprosa som Bing og Bringsværd lanserte, et begrep jeg synes bør brukes mer) og eskapisme trekker folk til kinoene, jmf. Avatar. Men du må huske på at Harry Potters suksess startet med bok-serien. Og i litteraturens verden er fantasy-feltet adskillig tettere. Jeg tror det er coming of age-elementene var noe av det som gjorde at bøkene skilte seg ut. Lignende dynamikk, med barndommens fantasi og oppvekstskildringer, har jo gjort suksess tidligere også, f.eks. med Narnia-serien eller Fem-bøkene.

Link to comment
Share on other sites

 
 
Var på kino og tittet Hanna. Mye friskt her, på tross av en veldig tradisjonell historie. Først og fremst en veldig audiovisuell opplevelse; et par spenningssekvenser er ypperlig klippet sammen med topp lyddesign, og soundtracket til Chemical Brothers dundrer godt. Kunne tenkt meg en enda strammere thriller historiemessig, da det blandes inn litt for mye komedie i midtpartiet. Morsomt å se Joe Wright (Atonement, Pride & Predjudice) gjøre noe helt annet enn det man forventer fra den kanten. Topp teknikk, litt å hente på fortellingen.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Barton Fink (Coen): Utrolig bra regisert, flott dialog, god filming og ein spennende film. Mange artig Coen detaljer og karakterer. Ein av dei klart beste Coen filmane.

Aladdin (Musker, Clements): Svært så morosam og artig animasjonsfilm med flotte karakterer. Dessverre litt dårlig animasjon til visse tider.

Inland Empire (Lynch): Merkelig, men stilfullt. Spennende og stillig film, sjølvom eg kunne ønske meg at Lynch tok litt meir av med det surealistiske og ga litt mindre tid til andre ting.

Dancer in the Dark (Trier): Hjerteskjærende film med ein fantastisk Bjørk i houvedrolla. Mange av sangene fungerer veldig godt og både regi og manus er til tider ypperlig.

The Godfather Part II (Coppola): Ikkje like bra som forjengeren, men fortsatt ein meget interesann og spennende film. Dramaet på slutten fungerte veldig godt.

The Godfather (Coppola): Ein nærmest perfekt film. Finner ikkje mange feil her. Utrolig bra lysbruk, til tider fantastisk spennende og utrolig bra skodespel. Er det noko eg likevell vil trekke litt i er det at sjølvom filmen med ein spilletid på 3 timer tar seg god tid, kunne den for min del tatt seg enda bedre tid mellom kvar scene. Ellers ganske så fantastisk.

Clercks (Smith): Utrolig artig film med utrolig artige karakterer.

 

Ellers gjennsyn med Black Swan og True Grit (2010): Fortsatt to veldig gode filmer.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 

Aladdin (Musker, Clements): Svært så morosam og artig animasjonsfilm med flotte karakterer. Dessverre litt dårlig animasjon til visse tider.

 

Det kommer vel an på hvilken ramme man setter det i. Mener å huske det var ansett som god animasjon når den kom ut.

Link to comment
Share on other sites

 

Det kommer vel an på hvilken ramme man setter det i. Mener å huske det var ansett som god animasjon når den kom ut.

 

Vel, tenkte meir på at noko av animasjon var heilt anderledes en resten og skilte seg ut. Sånn som borga og dragehovudet. Animasjonen i filmen er bra, men akkurat desse tegningene som skiler seg ut er mildt sagt stygge.

Link to comment
Share on other sites

 
Synes du treern bare er "nødvendig for å forstå trilogien som helhet" eller faktisk den beste Gudfaren-filmen, Grill? Og synes feskinger det samme? Det hadde vært ganske interessant.
Link to comment
Share on other sites

 
Gudfaren 3 er en forbaska god film. Den er kanskje litt mer straight-forward enn forløperene, men til gjengjeld også mer fokusert. Pacino spiller knallbra, Coppola spiller forjævlig og slutten fikk meg til å sippe. Der. Jeg sa det.
Link to comment
Share on other sites

 

Vel, tenkte meir på at noko av animasjon var heilt anderledes en resten og skilte seg ut. Sånn som borga og dragehovudet. Animasjonen i filmen er bra, men akkurat desse tegningene som skiler seg ut er mildt sagt stygge.

 

Det er kanskje ikke noe rart siden det er tidlig 90-talls CGI. Hvis jeg husker riktig er teppet også animert via CGI. Er enig at det skiller seg ut på den litt pinlige og utdaterte måten, men det ødelegger ikke så mye av filmen for min del. Disneys egen "Basil Of Baker Street" har et mer utdatert eksempel på tidlig bruk av CGI med klimakset i klokketårnet.

 

Vil likevel ikke kalle det dårlig, bare distraherende siden CGIen skiller seg så mye ut ifra resten av filmen som er cel-animert. Man kan si mye rart om Disney, men som regel holder animasjonen deres en høy standard. Det skal de ha.

Link to comment
Share on other sites

 

Synes du treern bare er "nødvendig for å forstå trilogien som helhet" eller faktisk den beste Gudfaren-filmen, Grill? Og synes feskinger det samme? Det hadde vært ganske interessant.

Vi snakker iallfall om den som den mest interessante av filmene. Jeg synes den presenterer et svært modent syn på tro og tvil, samt at den skildrer katolsk botferdighet, gjennom spesielt Al Pacinos rolletolkning, på en måte som setter spor. Har ikke sett filmen på 6-7 år, men for meg oppsummerer den trilogien både estetisk og moralsk idet Don Vito settes opp mot Michael, mafiosoens rolleskifte fra beskytter til politiker, og hvordan Michael ikke evner å håndtere noen av rollene. En slags svanesang over to stykker kultur som ikke uten videre lar seg kombinere, men som fikk grobunn som en del av den amerikanske drømmens én ut av mange.

Link to comment
Share on other sites

 

Som kål har fått et dårlig rykte av sitt navn og utseende, har også Gudfaren 3 fått enkelte romantikere til å utvikle vrangforestillinger om dens kvaliteter. Sannheten er at Coppola i 1989 var en falmende stjerne som slet med finansiering for prosjektene sine etter kinobomber gjennom hele 80 tallet. Nok en oppfølger til Gudfaren ble sett på som det sikreste kortet for å få karrieren på fote igjen. Dette var ikke første gang Coppola var villig til å inngå kompromisser. Både Gudfaren 2 og Apokalypse Nå ble hovedsaklig sett på som muligheter til å oppnå større kunstnerisk frihet i fremtiden, men i motsetning til den gang skulle prosjektet nå virkelig lide under denne føyligheten.

 

Problemene skulle allerede vise seg da Duvall ble sparket fra Tom Hagen rollen og erstattet med kremkleinen George Hamilton fra Dynastiet, tilsynelatende fordi han var billigere arbeidskraft. Coppola kunne selvsagt lett satt ned foten for dette men kreative konflikter med studioet var tydligvis noe han hadde lært å legge bak seg. Forståelig da tankene hans nok var helt andre plasser enn på produksjonen av nok et kapittel i en serie han gikk lei allerede på 70 tallet. At Coppola ikke var helt til stede viser seg uttrykkelig når datteren uten skuespillererfaring dukker opp i en av de sentrale rollene, eller når Al Pacino glemmer Michael Corleone hjemme og dukker opp som...Al Pacino.

 

Intensjonene bak filmen var alt annet enn gode og det gjenspeiler seg alt for godt i den ferdige produksjonen. Actionsekvenser, slap stick humor (its my lucky coat!) og en Al Pacino som har misforstått helt ødelegger konstant for de gode elementene i filmen. Det hele bærer preg av hasteverk for å initiere det velkjente pengegrabbet. Og det er synd, for det var utrolig mye potensiale i historien.

Link to comment
Share on other sites

 
 

King Ralph

 

Dette var et samsurium av scener satt sammen. Med andre ord, lite sammenhengende, en historie som ikke går noe steg, umorsom (ja, amerkanske stereotyper er alltid like umorsomt, selv i England), og er det ikke litt merkelig å starte en komedie med å ta livet av hele den britiske kongefamilien?

 

Selvmed Peter O'Toole og John Hurt kan ikke denne filmen reddes

Link to comment
Share on other sites

 
 

Raiders of the Lost Ark (1981): Fortsatt ein kjempe underholdane film med mange minneverdige scener og ein stilfull Harrison Ford i houvedrolla. Eventyrlig, spennande og stilig! Gjennsyn

 

Profondo Rosso (1975): Fantastisk filming, flott stemning, utrolig bra musikk og ein kjempe bra historie. Veldig spennande og nervepirrende.

 

Don't Look Now (1973): Absolutt ein god og spennande film, med ein del bra scener. Slutten er då utrolig spennande og intens.

 

Harry Potter and the Deathly Hallows Part 2 (2011): Vel, eg antar vel eg likte denne. Ein del flotte scener (favoritten min var då når Harry Potter kjem til denne kvite plassen han synst minner om ein tågstasjon) og ein spennande og engasjerande film. Nokon småfeil då, desverre. Kan mellom anna nevne humoren som ikkje fungerte i det heile tatt, mange idiotiske kommentarer frå Ronny her.

 

The Hound of the Baskervilles (1959): Artig film dette! Med ein flott Peter Cushing i houvedrolla og ein del bra scener fungerer dette godt.Dessverre følte eg at eg ikkje fekk så alt for mykje ut av filmen til visse tider.

 

Knocked Up (2007): Fortsatt ein morosam og fin film dette. Gjennsyn

 

Orker ikkje fleire amåomtaler no, skriver kanskje meir seinere. Har mellom anna også sett den hysterisk morosamme Plan 9 From Outer Space..

Link to comment
Share on other sites

 
Ble en kinotur på Super 8. Syns den havner et sted i middelsland. Det er åpenbart hvor J.J. Abrams vil med filmen, å følge i Spielbergs fotspor ved å blande eventyr, sci-fi, småbyidyll og barndom, slik vi kjenner filmer fra 70 og 80-tallet. Ideen blir nok stort sett bedre enn utførelsen, hvor manuset føles å svikte mest. En rekke karakterer og subhistorier virker å bare være med for fylle opp småbyen, men føles hverken interessant eller spesielt godt behandlet. Alle som deltar i filmen utenom barneskuespillerne får alt for lite plass til å bety noe. Det slappe manuset gjør at suspensebiten som opptar størsteparten av historien også falmer, selv om det tidvis er mye bra å hente her. Jeg tror også filmen var til tider for voldsom til å helt passe inn i konseptet eventyrlig familiefilm.
Link to comment
Share on other sites

 
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...