Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[morty 8]

TRON: Legacy (Joseph Kosinski, 2010)

http://www.youtube.com/watch?v=svpLw7e-4ds

Forutenom sine åpenbare svakheter og fjoll, som f.eks. en ung animert Jeff Bridges, så var dette ganske så sjarmerende. Enkelte scener har også en viss magi, noe jeg savner i filmer av dette slaget. Det at man i stor grad forholder seg til TRON(orginalen), gjør også dette til en fin retro-opplevelse. Stort pluss for fabelaktig soundtrack, og Daft Punk som "Masked DJ's" er også verdt en sliten stjerne i margen. Jeg ble underholdt!

[Batman 0]

[Rec] 2 (Plaza og Balagueró, 2009)

- Den første timen føles ikke som en skrekkfilm, men mer som et skytespill. Kuler flyr i hytt og pine, og blodet sprutes forsiktig rundt, blandet med den rotete kameraføringen som gir meg inntrykk av at jeg sitter og ser på en middelmådig Call of Duty-spiller. Den fortsetter med en gang der den første sluttet, men i stor grad virker det som om den har glemt mye av hva som gjorde den første så effektfull. Selv om den heller ikke var spesielt skummel og hadde andre klare svakheter, så satte den likevel en støkk i meg. Den første timen av [Rec] 2 gir meg ikke lyst til å trekke på skuldrene en gang.

De siste 20 minuttene er heldigvis veldig friske, nifse og da pirres interessen min betraktelig.

 

Det begynner vel også å bli litt slitsomt (oppbrukt) med sånn "mockumentary"-effekt.

[Zann 8]

The Howling. Mye bra Dante-sjarm, i tillegg til at den er fullpakket av tongue in cheek-referanser til ulver, varulver og skrekkfilmhistorie. (Min favoritt: eksemplaret av Ginsbergs Howl som ligger henslengt på et bord.) Men jeg synes nok at An American Werewolf in London som kom samme året er hakket morsommere og skarpere.

[modin 0]

Cape Fear 1962

 

Jeg så filmen Cape Fear i går natt i forbindelse med at den stod, på TSPDT 250 quintessential Noir listen, og bet meg tak i et par ting som jeg nok burde skrevet mens jeg fortsatt hadde filmen klart i minne og nogenlunde struktur i hodet mitt men uansett.

 

Av en eller annen merkelig grunn er denne filmen på TSPDT 250 noir liste, selv om den har svært få tradisjonelle noir elementer. Snarere er det naturlig å se på den som en krysning av rettsdrama, og thriller alle Hitchcock. Filmen følger en rettferdig og god advokat spillt av Gregory Peck (ikke ulikt hans karakter i Mockingbird) og hans familie i forstaden, som brått får sin trygge tilværelse i forstaden snudd på hodet ved at en tidligere fange spillt av Robert Mitchum som akkurat har sonet 8 år på basis av Gregory Pecks vitnesbyrd dukker opp. Mannen er ute etter hevn, og går inn for å terrorisere forstads familien, men samtidig holde seg innenfor loven.

 

Det første som slå meg med filmen er hvordan trusselbildene og samfunnstrukturene i stor grad er snudd fra Noir filmene som ble laget 10 år tidligere. Her tegnes ikke lenger det sympatiske bildet av røffe mennesker i storbyen som må klare seg som best de kan ved hjelp av ambivalent moral. Nei her er helten en good guy spillt av Gregory Peck, som representerer småbarnsfamilien og det nye forstadslivet i den øvre middelklassen. Trusselen spillt av Robert Mitchum, representerer den gamle røffe typen, men det finnes ikke lenger noen forklaringsmodeller for hvorfor han er ond. Han er bare ond, og representerer en trussel for 60-tallets middelklasse liv. Filmen fokuserer på hvordan den nye middelklassen må forsvare seg mot disse truende elementene (som mange nok vil hevde at de selv har vært med på å skape). Ideologisk er filmen milevis fra Film-Noir filmene, og det gies ikke mulighet for lesemåter som prøver å se ting fra synet til Mitchums karakter.

 

Faktisk går trusselen så langt at Gregory Peck kjemper med sin egen moral, og velger å bryte den for å forsvare famlien for den trusselen. På dette ommerådet kan filmen i stor grad sees som en Western, hvor jo den onde kommer inn i byen, og samfunnet må forhandle med og ofte også bryte sivilisasjonens lover for å overvinne ham. Jeg fant filmen som et interesant eksempel på en negativ samfunnsutvikling som går fra å ha forståelse for nød fattigdom og sosial utilpassede individer rett etter 2. verdenskrig, til å se på dem som en trussel mot det nye amerikanske samfunnet på 60-tallet. Muligens går jeg for langt å overdriver min ideologiske lesing, men hadde vært interesant å vite hva dere tenker?

 

Ellers må filmen sies som grei, selv om den noen ganger dras litt for mye mellom seriøst rettsdrama, og mer urealistisk vold som blir trukket litt for langt til at filmen kan taes seriøst. Særlig den siste slåsskampen mellom Peck og Mitchum går litt vel langt, og ødelegger filmens mer alvorlige budskap.

[Doctor Downs 0]

Winstanley (Kevin Brownlow, 1976)

Lavbudsjett/høykonsept er gøy. Denne føltes stadig ut som en russisk stumfilm (den er ikke en stumfilm), helt ned til slagscener i svart/hvit close-up i montasjestil og tekstplakater, for ikke å snakke om det reaksjonære kildematerialet. Gerrard Winstanley er en sosialist som bor i skauen i utkanten av London på 1600-tallet (før begrepet "sosialist" ble tatt i bruk, vel å merke). England har nylig sett to borgerkriger mellom Kongedømmet og Parliamentet som endte i parliamentarisk seier i likestillingens navn. ... bare ikke likt nok for Winstanley. Sammen med en gjeng andre menn uten de store eiendommene starter de en bevegelse hvor de tar i bruk det som kalles "commons" i England (en gang tydeligvis store skogsområder, i dag en et parkområde det passer seg å kaste frisbee på oppi gata for der jeg bor nå). Disse regnes som fellesarealer, men har gått i arv blandt landeeiere som nå ikke synes noe om at fattige skal få dyrke og jakte der. Krangel ensues... Når sant skal sies var Winstanley nesten like svart/hvitt innholdsmessig som den var bildemessig, men bare en håndfull scener og karakterer med nevneverdige nyanser. Interessant historiemessig (en scene er satt og filmet i en kirke ved siden av en av stampubene mine) og sjarmerende på en Robin Hood-måte, men trenger sårt litt dybde.

 

I Come With the Rain (Tran Anh Hung, 2008)

En langt ifra godt mottatt thriller da den kom ut fra like langt ifra kjent for thillere Tran Anh Hung. Josh Hartnett spiller Kline, en ex-politietterforsker med en historie med å komme for nær sakene sine, nå privatdetektiv. Når en søkkrik klient ber ham om å finne den bortkomne (voksne) sønnen sin går ferden til Filippinene og Hong Kong, hvor Kline må sjonglere en mafiaboss, sine egne demoner og den bortkomne sønnen som viser seg å ha en og annen ting til felles med en viss kjent religiøs skikkelse. Bortsett fra noen litt tamme skuespillerpresjasjoner som uansett blir gjort opp for av Hartnett og Byung-hun Lee (The Good, The Bad & the Weird, I Saw the Devil) synes jeg dette var strålende saker. Mystisk, til tider frastøtende voldelig men mest av alt det Tran Anh Hung er mest kjent for: Et bilde til å dø for og en atmosfære som spidder tvers gjennom seeren. Narrativet er ukonvensjonellt fortalt, men ikke på en påtatt "skjønner'u det nå?" måte. Den religiøse symbolikken blir så overtydelig mot slutten at den knapt kan kalles symbolikk lenger, men det kan jeg leve med. Alt i alt var I Come With the Rain sabla spennende, visuellt øyefangende og rå på en måte få andre filmskapere klarer å oppnå.

[Fubarino 4]

Jeg har lenge vurdert å se I Come With the Rain, dine ord solgte meg.

Den siste jeg så var Limitless, med Bradley Cooper og Bobby De Niro, og mer er det ikke verdt å si om den, jo ok, den er visuelt ganske ålreit.

[Angeleno 0]

The American av Anton Corbijn. Et stykke inn i filmen er jeg overbevist om at dette er lettvekterutgaven av The Limits of Control, bare blottet for den suggerende monotonien. Hvis sistnevnte droner avsted med stil, halter denne litt for mye før den finner rytmen. Skorter det litt på kreativiteten? Kanskje. Men når den finner rytmen kommer Corbijns styrker som historieforteller frem: Lag på lag av karakterer og historien bygges uanstrengt opp uten så mye som en mine, og det hele blir en leksjon i oppbygning av spenningskurve i moderne film. Det er liten tvil om at han kan mer enn pent foto, denne Corbjin, men det må politisk korrekt nok også rettes skryt i retning de mange landskapstablåene som dukker opp med jevne mellomrom.

[Jarmusch 3]

Fight Club (1999): "Fight Club", ein samfunnskritisk film berre spessielt interesserte gjekk og såg i 1999. David Fincher blander humor og vold på ein perfekt måte sånn at han både kan provosere meg og få meg til å le. Edwart Norten, Brad Pitt og Helena Bonham Carter er flotte i rollene sine, filmen har utrolig mykje bra kamerabruk og flott musikk. Twisten på filmen er god og når eg no ser den for andre gong ser eg at Fincher gjer oss små hint undervegs. "Fight Club" gav meg mykje å gruble på pluss mange stillfulle scener.

 

Sweeney Todd (2007): Konseptet "ein mørk musikal" fungerer greitt for meg sjølv om eg ikkje synst det alltid er like supert at dei stadig bryter ut i sang. Filmen har fantastisk cinematografi og eg elskar desse mørke gatene. Dette er som Burtons svarte kopp med kafi. Filmen er stappfull med gode skodespelarar og har fantastiske splatter effektar. Dessverre kjeder eg meg litt under vis, heldigvis blir filmen dratt opp av ein flott avslutting. Ellers får eg ikkje det same forholdet til karakteren til denne dommeren (Alan Rickman) når han bryter ut i sang som eg føler eg burde til karakteren.

 

Twin Peaks: Fire Walk With Me (1992): Eg må sei at det er fantastisk å sjå Agent. Dale Cooper igjen, dessverre varer ikkje det så lenge. Men uansett er dette ein mørk, surealistisk og utrolig spennande film. Mange av scenene er svært så spennande og som stor Twin Peaks fan liker eg at Lynch tar oss med tilbake i tid istedenfor å fortsette. Men eg hadde jo sjølvsagt likt å sjå meir Twin Peaks og.

 

Creature From the Black Lagoon (1954): Ein spennande monster film med eit flott monster og høg underholdningsverdi. Ein god del flotte scener og, som mange av undervans og symjescenene.

 

Crouching Tiger, Hidden Dragon (2000): Vel, filmen har utrolig kule kampscener og til tider svært så flott landskap. Men eg synst ein del av scenene har litt merkelig dialog og eg synst filmen tar ein del rare veier. Den gjer meg lysten til å sjå meir Japansk/Koreansk/Kinesisk film med flotte landskap og fleire Marteriell-Arts filmer. Tips anyone?

 

The Next Three Days (2010): Underholdane og spennande thriller med ein flott Crowe som ein sliten mann. Filmen har ein del løsningar som ikkje var så gode då.

 

Låt den retta komma inn (2008): Flott filming, ein utrolig fin og bra historie, kjempe bra skodespel og ein god del flotte scener. Sitter igjen med ein god tanke etter den. Filmen har eit godt og rolig tempo samtidig som den har ein del kule skrekkeffektar. Tenker og litt at filmen tar opp temaet som "vil med ikkje alle ta hemn? Men det går berre ikkje".

 

Permanent Vacation: Mange flotte scener og god dialog. Skjønner ikkje alltid kvar Jarmusch vil, men ser kanskje meir på det som ein eksprimentell film. Hans svakaste, men fortsatt bra.

[Fredrick 0]

The American av Anton Corbijn. Et stykke inn i filmen er jeg overbevist om at dette er lettvekterutgaven av The Limits of Control, bare blottet for den suggerende monotonien. Hvis sistnevnte droner avsted med stil, halter denne litt for mye før den finner rytmen. Skorter det litt på kreativiteten? Kanskje. Men når den finner rytmen kommer Corbijns styrker som historieforteller frem: Lag på lag av karakterer og historien bygges uanstrengt opp uten så mye som en mine, og det hele blir en leksjon i oppbygning av spenningskurve i moderne film. Det er liten tvil om at han kan mer enn pent foto, denne Corbjin, men det må politisk korrekt nok også rettes skryt i retning de mange landskapstablåene som dukker opp med jevne mellomrom.

Denne filmen handlet virkelig ikke om noenting. Fikk fint lite ut av den annet enn pene tablåer.

[Rupan 0]

Crouching Tiger, Hidden Dragon (2000): Vel, filmen har utrolig kule kampscener og til tider svært så flott landskap. Men eg synst ein del av scenene har litt merkelig dialog og eg synst filmen tar ein del rare veier. Den gjer meg lysten til å sjå meir Japansk/Koreansk/Kinesisk film med flotte landskap og fleire Marteriell-Arts filmer. Tips anyone?

 

 

 

Red Cliff http://www.yesasia.com/global/red-cliff-blu-ray-hong-kong-version/1011915563-0-0-0-en/info.html

Red Cliff 2 http://www.yesasia.com/global/red-cliff-2-blu-ray-hong-kong-version/1014460938-0-0-0-en/info.html

 

Seven Swords http://www.yesasia.com/global/seven-swords-blu-ray-hong-kong-version/1011211227-0-0-0-en/info.html

 

A Battle Of Wits http://www.yesasia.com/global/a-battle-of-wits-blu-ray-hong-kong-version/1012751587-0-0-0-en/info.html

 

14 Blades http://www.yesasia.com/global/14-blades-blu-ray-hong-kong-version/1022389448-0-0-0-en/info.html

 

Mulan http://www.yesasia.com/global/mulan-2009-blu-ray-uk-version/1022896571-0-0-0-en/info.html

 

The Divine Weapon http://www.dvdasian.com/_e/Korea/product/39676/Divine_Weapon_The_DVD_.htm

 

Jeg har kjøpt alle desse filmene selv og ser dem om igjen med jevne mellomrom, så de er herved anbefalt.

[morty 8]

Jeg har kjøpt alle desse filmene selv og ser dem om igjen med jevne mellomrom, så de er herved anbefalt.

 

Som du ser, så har vi en sitatfunksjon Velkommen til forumet

 

edit: popkornhumøret førte meg til...

 

Land of the Lost (Brad Silberling, 2009)

 

Eh...Ikke så veldig bra, nei.

[feskinger 0]

ikke åpningen i det minste?

[Montag 4]

Tsui Harks Don't Play with Fire (1980) har blitt beskrevet som kronjuvelen blant Hong Kongs nybølgefilm. Ikke at jeg hadde høye forhåpninger, men makan til fjollete overspill, håpløs dum historie samt tullete xenofobiske sterotypier er det lenge siden jeg har vært utsatt for. Selv ikke de mye omtalte actionscenene er noe å hoppe i taket av - det hele ender bare opp i en paradoisk nihilistsmørje. En sann skam at dette makkverket har lurt til seg 68.plass på listen over tidenes beste kinesiske filmer.

[Jizzmopper 0]

Tsui Harks Don't Play with Fire (1980) har blitt beskrevet som kronjuvelen blant Hong Kongs nybølgefilm. Ikke at jeg hadde høye forhåpninger, men makan til fjollete overspill, håpløs dum historie samt tullete xenofobiske sterotypier er det lenge siden jeg har vært utsatt for. Selv ikke de mye omtalte actionscenene er noe å hoppe i taket av - det hele ender bare opp i en paradoisk nihilistsmørje. En sann skam at dette makkverket har lurt til seg 68.plass på listen over tidenes beste kinesiske filmer.

 

Det var jo trist å høre, jeg hadde nemlig sett fram til den...

 

Jeg har på den andre siden fått med meg ,Doro no Kawa (1981), og det var en vondvakker opplevelse.

 

http://img709.yfrog.com/img709/5660/clipboard0110.png http://img37.yfrog.com/img37/1729/vlcsnap2010021516h20m03.png http://img42.imageshack.us/img42/8430/vlcsnap2010021516h20m29.png

 

Ved bruk av nydelig sort-hvittfoto og store prestasjoner av barneskuespillere, er vi vitne til en sørgmodig fortelling om sosiale forskjeller blant barn.

Vår hovedperson, en ti år gammel gutt hvis foreldre eier en nudelbar, blir venner med en annen gutt og hans søster som bor på en husbåt. Det viser seg snart at disse to har mistet sin far, og lever sammen med sin mor som driver med prostitusjon fra husbåten. Hvordan vil dette påvirke vennskapet deres? Det er nettopp dette som blir skildret på vakkert og minimalistisk vis gjennom resten av filmen.

Måten disse barna opplever sin sosiale tilstand i forhold til hverandre, blir portrettert ved hjelp av flotte sort-hvittkomposisjoner der hvert bilde sier langt mer enn det man først får inntrykk av. De siste kanskje 20 minuttene var 10/10 for meg, og det var èn scene som ga spesielt inntrykk på meg: Denne "horesønnen" dypper små krabber nedi parafin og setter dem opp på båtdekket før han setter fyr på dem med fyrsikker. Måten disse krabbene vrir og vender seg før de faller om, synes jeg reflekterer guttens smerte over sin sosiale situasjon på helt fantastisk vis.

[Kosmonaut 11]

Nå skal det sies at Montag ikke har peiling på film.

[blausen 12]

Ja, typisk han å avfeie asiatisk film bare pga. fjollete overspill og at de prater rart.

[Montag 4]

Jeg har på den andre siden fått med meg ,Doro no Kawa (1981), og det var en vondvakker opplevelse.

Jeg liker smaken din. Da gjenstår det bare for deg å markere den som icm-favoritt.

[Jizzmopper 0]

Jeg liker smaken din. Da gjenstår det bare for deg å markere den som icm-favoritt.

 

Done.

[Engangsgrill 16]

Så akkurat Urolig Hjerte aka Murmur of the Heart av Louis Malle, og hvilken film! Kjærlighet innenfor borgerligheten vil aldri bli det samme. Ekstaordinære rolletolkninger, leken dialog som balanserer hårfint mellom det humane og det pretensiøse og en tematikk som er uhyre tankeprovoserende, men som innenfor filmens univers gir perfekt mening gjør det enkelt å nevne Malle i samme åndedrag som Truffaut og Godard. Historien sentrer rundt Laurent Chevalier (Benoit Ferraux), en ekstremt begavet femtenåring som veksler mellom skrivebordets litteratursamling og forførelsens edle kunst med en naturlighet som bare kan eksistere på fransk film. I sentrum står Chevaliers forhold til den amorøse moren hans, fantastisk fremstilt av Lea Massari. De deler en sårbarhet og følsomhet, Laurent gjennom de dominerende og grove, men velmenende brødrene hans og skoleprestenes altoppslukende bekjennelsestyranni, moren gjennom sin italienske fattigpikebakgrunn, og et sjeldent slående vakkert utseende som de begge benytter seg av med den ærbødigheten sann skjønnhet innebærer. Urolig hjerte er en oppvekstskildring med sjelden kraft, den vekker glemte sensibiliteter og idealiserer den barndommen som egentlig aldri eksisterte, ren og uskyldig, men samtidig fylt av moralsk ambivalens. Simon Schama sa om Krig og fred at det er en bok du ikke bare leser, men lever. Urolig hjerte er en film du ønsker å leve.

[Frenzy 5]

Flott skrevet, engangsgrill. En virkelig flott film av Malle. Jeg skriver alt for sjeldent her (før skrev jeg om så godt som alle filmene jeg hadde sett), men siden jeg har litt eksamensfri tenkte jeg å skrible ned noen ord om noen filmer jeg har sett i det siste.

 

I saw the Devil (2010, Jee-woon Kim)

 

I Saw the Devil handler om en politimann som driver ulovlig etterforskning av drapet på kjæresten. Han bruker alle midler for å få tak i informasjon og har store hevnplaner for drapsmannen. Det jeg liker med denne filmen er at den er generisk uten å avsløre at den er det før et stykke uti filmen. Feilen ved alt for mange hollywoodfilmer er at de er formularisk fra første stund; man går med en gang in i et generisk modus som gjør at alt er forutsigbart: Oppbygging, brudd, økende spenningskurve, avslutning. Denne filmen klarer å være uforutsigbar og overraskende (gitt at man ikke vet så alt for mye om filmen fra før), og er samtidig ganske effektiv som spenningsfilm. Heseblesende slossekvenser og en spennende antagonist. Når det er sagt blir den litt repetetiv og forutsigbar etterhvert; den uvisse følelsen fra begynnelsen er plutselig forsvunnet og man får en katt-og-mus handling som likner litt for mye på Chan-Wook Park, samt en dæsj Seven. For her er fetisjering både av hevn og tortur i ultravoldelige sekvenser som merkelig nok ikke blir spekulativt ala The Hostel, men virker mer naturlig inkorporert i et nihilistisk noir-aktig univers. Selv om filmen til syvende og sist er litt for generisk, har den ihvertfall en nerve som gjør den underholdende uten at det blir noe filmatisk mesterverk av den grunn.

 

I am a Fugitive from a Chain Gang (1932, Mervyn Le Roy)

 

Ganske interessant film om en returnert soldat som ikke greier å komme tilbake til samfunnet og som ender opp på kjøret innblandet (ufrivillig) i et ran. Han blir dømt og må sone 10 år i en såkalt "chain gang". Le Roy greier å skape en dynamisk film som er både ektefølt og spennende. I en sekvens klipper han frem og tilbake mellom svarte og hvite fanger; et gripende øyeblikk, ikke bare at han fanger opp de uttrykksfulle ansiktene på en effektiv måte som understreker de harde og brutale kondisjonene, men som en tydelig påminnelse om at i dette miljøet er svarte og hvite likestilt og likeverdige. De svarte er separert fra de hvite fysisk i og med at de svarte blir ført vekk i en egen bil, men Le Roy forener dem i kryssklipping noe som skaper en ekstra sosial brodd mot det ellers segregerte amerikanske samfunnet. Flukten er flott orkestrert med en heftig undervannssekvens og Paul Munis skuespill er intet mindre enn fantastisk. Slutten, som er det mest magiske øyeblikket i hele filmen, er gåsehudfremkallende både pga Le Roys heftige bruk av mørket og pga Munis ekspressive ansikt:

http://i442.photobucket.com/albums/qq144/vaagnes/vlcsnap-2011-05-23-13h40m22s172.png

 

Fury (1936, Fritz Lang)

 

Langs første Hollywoodfilm er veldig god og virker nesten som en oppfølger til hans mesterverk "M". Spencer Tracy spiller en lovlydig borger som blir urettmessig anklaget for kidnapping av en jente. Sladder brer seg i den lille byen (som Lang komisk nok illustrerer som høns som kakler i en Eisenstein-aktig utenom-diegetisk montasje) og snart er alle overbevist om at han er skyldig. De samler seg og bestemmer seg for å ta loven i egne hender. Lang bygger opp filmen på en effektiv måte med små mesterlige grep som hever filmen. Et slikt øyeblikk er når de snakker om mord i en barbersalong og barbereren forklarer at mordimpulser finnes i oss alle. Han beretter så om hvor mange ganger han har fantasert om å kutte strupen til de han barberer med kniven sin og påpeker at det bare er et lite ufrivillig kroppslig rykk som skal til for at han blir drapsmann, mens han demonstrerer på en forferdet klient som sitter i barberstolen. "It's like an itch which you just long to scratch!", etterfulgt av en flyktende kunde. Og så de fantastisk ekspressive close-up'ene av ansikt da, som perfekt underbygger spenningssekvenser:

http://1.bp.blogspot.com/_f9pvdIisA48/SrQIt2G3LGI/AAAAAAAAASs/0GRci3aZ_hc/s400/fury.sylvia.jpg

 

Dette er good shit

 

Z (1969, Costa-Gavras)

 

Jeg er skuffet. Filmen har mye kult: både foto og regi er godt, men det er og blir en alt for pratete film. Om man ikke blir fascinert av den politisk-konspiratoriske handlingen, er her ikke mye å hente. Foruten en mesterlig sekvens med drapsofferets kone som har fragmenterte flashbacks samt oppbyggingen og attentatet, er her lite spennende om menneskene og det psykologiske. I stedet er den febrilsk opptatt av det politiske spillet og de rent objektive hendelsene i en visstnok ekte hendelse. Her har vi staute mannfolk som prater med hverandre ad infinitum, og påstander som er både falske og ekte uten at det engasjerer nevneverdig. Hvor er egentlig spenningen? Hvor viser Costa-Gavras oss en underliggende innsikt i det han forteller om? Her blir vi bare servert en rasjonell etterforsker som nøster opp i trådene og avslører en politisk dekkoperasjon; et klinisk saksdokument med bevisgjenstand A og B. Mulig jeg har gått glipp av noe sentralt her og er for streng, men dette var ikke min kopp te.

[paah 4]

La Bête (Borowczyk, 1975)

En hysterisk perverst kammerspill som tar for seg seksualitetens skyggesider. Det veksles mellom scener fra en dysfunksjonell families herskapshus og drømmeaktige scener fra den ville skogen rundt, der et spermende udyr jager en kvinne som sliter med å holde seg påkledd. Avskyelig film som lefler med bestialitet, men som samtidig er overraskende vakker med sin nydelige scenografi og bruk av farger.

[Engangsgrill 16]

Melancholia var selvsentrert, selvhenfallende, selvgod, selvsagt, selvmedlidende, selvbekreftende, men ikke selvbevisst. En av von Triers bedre filmer, med andre ord.

[blausen 12]

Var på kino på Melancholia i går. Førsteinntrykket er en god film, men sitter litt skuffende tilbake. Første akt er litt Festen-light, uten at ting gjør de alt for store inntrykkene. Intrigene blir kanskje litt for overfladiske, istedet for å bite hardt slik man er vant til fra Von Trier. Det store utvalget av biroller fremstår veldig flate for meg, ensidige, uten så mye hensikt for historiens gang. Kanskje også litt lite troverdige, hvem forlater bruden på bryllupsnatta, uten at noen reagerer?. Endel komikk og satire over bryllup som institusjon fungerer bra. 2. akt blir en litt merkelig variant av Hollywoodsk katastrofefilm. Litt seigt tempo, enkelte elementer med Dunsts karakter og skikkelse som virker spennende blir bare liggende løst i lufta og aldri tatt videre opp. Blir litt vel ujevnt også på den tekniske siden. Det håndholdte kameraet går noen ganger løpsk med fokuset, dogmefølelsen er sterk enkelte ganger, mens det plutselig kan bli avbrutt av utrolig lekre tagninger.

 

Jeg tror jeg nesten må se den en gang til før jeg endelig bestemmer meg.

 

Los Ojos de Julia - En "Del Toro presenterer" grøsser, litt som når Tarantino presenter prosjekter han ikke har så annet med å gjøre enn å spytte inn penger. Blir mye rot her, jeg faller etterhvert av. Filmen ser bra ut, men strukturen er rimelig dårlig.

 

Plastic Bag - Hvordan få livet til en plastikkpose til å bli en rørende, søt liten kortfilm? Hyr inn Werner Herzog som fortellerstemme.

 

Castaway on the Moon - Snert i denne. En mann skal ta selvmord, men ender på en øde øy midt i en storby. Robinson Crusoe på koreansk vis. Komedien er ihvertfall veldig god, mye kreativt. Kjærlighetshistorien som trenger seg inn mot slutten blir litt langdryg.

[Houseman 5]

Jeg har nå sett Melancholia to ganger og synes dybdene og kompleksiteten kom mer til sin rett ved gjensyn, etter første opplevelse opplevde jeg den som overfladisk og litt banal. Prologen er fantastisk og setter et dramatisk bakteppe for "Festen light" i første del, her danser man virkelig på kanten av stupet. Familien og vennene har en litt dømmende og moralistisk "nå blir du vel glad snart"-holdning som vel må oppleves ganske knugende for en person som står på terskelen til å bli lammet av depresjon. Liker også Kiefer Sutherlands dette har vi ikke tid til-innstilling til familiemedlemmer som rømmer fra ritualene (med stor R, antagelig) i brylluppet ("Both bitches have locked themselves in the bathroom and are now taking a bath. Is everyone in your family raving mad?"). Første del er imidlertid for lang og birollene får for liten tid til å utfolde seg, reklamebyrå-delene f.eks. kunne bare vært kuttet bort selv om det er et lite poeng at en høystatusjobb bidrar til Justines håp om at hun kan holde depresjonen i sjakk bare hun klarer å holde fasaden. Del to er den beste, selv om jeg er enig med Hobbelstad i Montages-kommentarfeltet at noen ting som allerede er kommunisert gjentas og sies rett ut i dialogen mellom søstrene ettersom planeten nærmer seg. Men jeg synes det sies noe substansielt om menneskets psyke i møte med katastrofen og sluttscena er noe av det beste jeg har sett i sitt slag. Så, ja, Nordens fremste regissør leverer igjen.

[Engangsgrill 16]

En bittersøt liten rakker kjent som The Sky Crawlers. Oshii fortsetter sin søken etter autensitet på sitt haltende vis. Han blander CGI og animasjon i en krigsfilm uten noen forståelig konflikt der klonede barn tjener rollen som memento mori i en verden som er i ferd med å glemme hva offer betyr. Langt fra noe mesterverk, til det er Sky Crawlers for løsrevet fra narrative konvensjoner, men med et sjeldent vakkert lydspor og en ganske tankevekkende tematikk hvis du er villig til å akseptere at Oshii spiller kostbar, finnes det en viss mening. Anbefales for subtile hipstere.