Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[wertoi 0]

Hvorfor ikke anime?

 

S,

 

Er mer interessert i vestlig animasjon i denne sammenheng, bare.

[Svankmajer 21]

Ok. Trist å høre. Uansett. Sjekk ut:

 

The King and the Mockingbird

When The Wind Blows

Fantastic Planet

 

Om du ikke har.

 

S,

[wertoi 0]

Har ikke sjekket ut noen av dem, takk for tips.

 

Og ikke anime-fortvil, jeg kommer til å ta et dypdykk i det en eller annen gang.

[Tristano 0]

Apropos animasjonsfilmer utenfor normen, jeg har tatt et gjensyn med Watership Down, pluss at jeg endelig har fått sett The Plague Dogs. Førstnevnte var like god som jeg husket. Det som slår meg er hvor økonomisk hele filmen er. Ikke noen lange moralprekner eller utredninger som setter filmen tilbake (unntaket er en flott animert åpningssekvens som gir viser oss harenes skapelsesberetning, men den passer i kontekst), her blir vi bare kastet rett inn i en situasjon. De er harer som prøver å finne et nytt sted de kan leve. Mer trenger vi ikke å vite. Jeg liker også hvordan den ikke holder tilbake slagene, men likevel aldri blir didaktisk. Dette er i kjernen en moralsk fabel, men den føles aldri som det. Kan komme av at alt er så underspilt og stilferdig. Til og med "comic-relifet" i filmen føles naturlig ut, fordi han er like underspilt som resten av filmen. Likevel sparer ikke på kruttet i de mørkere sekvensene. Det er en scene her som sikkert ville ha skremt livet av meg hvis jeg hadde sett den som drittunge. Og det er en bra ting. Unger er like oppvakte som voksne når det kommer til spørsmål om liv og død. Å unngå å ta opp slike teamer synes jeg er litt støtende, og derfor gjør det meg så glad når de verken unngår de eller holder tilbake slagene. Det blir heller aldri så overdrevent voldelig som Felidae heller. Her undervurderer man ikke publikumet sitt på noen måte. Verken ung eller gammel. Ikke annet å si enn fantastisk.

 

Og så var det The Plague Dogs da. Jeg var 100% sikker på hvordan denne kom til å ende, men likevel grein jeg som en unge da rulleteksten dukket opp. Som Watership Down er dette også en moralsk fabel som likevel aldri føles ut som det. Forskjellen er at The Plague Dogs er mye mer dyster og trist. Den er også mye mer omfattende enn WD. Ikke bare tar den opp testing av dyr, men også den negative effekten media kan ha på folk. Det var forøvrig et godt valg å la hundene oppføre seg som hunder isteden for som mennesker i hundekostymer. At de ikke forstår hva de har blitt utsatt for, eller konsekvensene av at de kan være bærere av et dødelig virus, gjør slutten enda mer hjerteskjærende. Kanskje den beste animasjonsfilmen jeg har sett. Anbefales varmt til alle som er lei av uendelige prompevitser og dansesekvenser satt til "gimmick-låter" i animasjonsfilmene sine.

[Svankmajer 21]

Flott skrevet Tristano! Superb!

Har lenge hatt planer å sette opp Watership Down og Plague Dogs på animasjonsskolen jeg går på. Er særlig glad for at Plague Dogs virker å være bra, og ikke bare deprimerende. Som er alt jeg har hørt om den til nå.

 

Jeg vet at det finnes enda en film i denne sjangeren med litt mer voksne animasjonsfilmer ala Watership Down, Plague Dogs og Felidae.

Vuk heter den. Eller oversatt "Little Fox". Ungarsk helaftens animasjonsfilm.

 

http://img.filmous.com/static/photos/66445/12768512511_midi.jpg

 

Den ser veldig søt og harmløs ut, men skal visstnok inneholde mange veldig sterke scener og blir sammenlignet med Watership Down.

I tillegg går ryktene om at den er veldig bra også, ikke minst.

 

S,

[polluxlm 2]

Kult, burde eg ta for meg dei tre første eller? Har lenge vurdert det.

 

Eneste grunnen jeg kommer på til å se en Skrikfilm er Neve Campbell, og den grunnen er egentlig ikke særlig god.

[Doctor Downs 0]

Har et problem med å se film med gamle kamerater om dagen. Jeg veit jeg ikke kan friste med noe fra samlinga mi, så i går sa jeg omsider "OK" til å se Boondock Saints II: All Saints Day. Og det var rævmøkk. Så jævlig rævmøkk med blod i avføringa. Det burde være lover mot å kalle to stillestående karer med pistoler "action" bare fordi det er et kutt eller ny filmhastighet hvert halve sekund. Skuespillet var dessuten så pinlig til tider (Julie Benz, jeg ser på deg), one-linerene så queezy (trengte vi virkelig et rasestereotypisk meksikansk side-kick?) og dialogen så halvhjerta (ordet "fuck" mellom hvert ord i en setning for komisk effekt var ikke morsomt lenger da eneren kom ut en gang) at jeg har god tro på at filmen hadde vært bedre uten lyd. Krona på makkverket hadde selvsagt vært å skru av TV-en også, men hva gjør man vel ikke for gamle venner?

[Uruloki 15]

An Occurence at Owl Creek Bridge (1962, Enrico)

Forutsigbart og kjedelig, langtekkelig, billig twist. At den ble brukt i Twilight Zone er nok den eneste grunnen til at denne fortsatt har et visst rykte den dag i dag.

 

Le Ballon Rouge (1956, Lamorisse)

Søt og sjarmerende barnefilm med et moralsk rettskaffent budskap og en bittersøt nostalgi som sikkert biter på de fleste, men den gir meg ikke så altfor mye utover det.

 

 

Og da ble jeg jo faktisk ferdig med IMDbs kortfilmliste for et øyeblikk. Det gikk vel ca. én dag før det kom et par nye filmer på lista, men slik er det vel alltid. Vil for øvrig trekke frem I Am So Proud of You og Everything Will Be Ok av Don Hertzfeldt, som sikkert fortsatt er mest kjent for den Oscar-nominerte Rejected. Jeg synes disse to er klart bedre, og gleder meg til siste del av trilogien. Jeg tror vi har en connection et sted, han virker å være like opptatt av dekonstruksjon som meg, til tider kan vel begge disse beskrives som noisefilm. Deilig. Sånn ellers handler det om den samme gamle tralten, fremmedgjøring i det moderne samfunn, absurdisme, sosiale merkverdigheter. Synes Hertzfeldt treffer en slags 90-tallsnerve, alt han lager minner om tidlig internettkultur, da det kanskje fortsatt var litt sjarmerende. Jeg liker'e.

 

 

 

http://www.ltskare.com/dfilm/bilder-filmer/touki1.jpg http://www.ltskare.com/dfilm/bilder-filmer/touki2.jpg http://www.ltskare.com/dfilm/bilder-filmer/touki3.jpg

 

Touki Bouki (1973, Mambéty)

Senegalsk nybølge laget på nærmest nullbudsjett og som av en eller annen grunn er inkludert på TSPDT-lista. Vel, det er et par godbiter inni her, men bortimot alle inkluderer dokumentariske bilder av dyr som blir slaktet, så all emosjonell punch disse sekvensene måtte ha stammer nok mest fra at slike bilder er sterke uansett hvordan man bruker dem. Sekvensen over er vel den som henger mest igjen; løping i skeivt landskap, slakting av geit, avkledning og en merkelig sexscene off-screen. Joda, rare greier. Men de resterende 80 minuttene er et usammenhengende rot uten like - er usikker på om grunnen til at jeg ikke forstår det er kulturelle forskjeller eller om det rett og slett bare er amatørisk filmskaping - og kvalifiserer til beskrivelsen "godt forsøk, men prøv igjen". Tull og fjas.

 

 

 

Og en liten Dassin-noir-aften.

 

http://www.ltskare.com/dfilm/bilder-filmer/nightcity1.jpg http://www.ltskare.com/dfilm/bilder-filmer/nightcity2.jpg

 

http://www.ltskare.com/dfilm/bilder-filmer/nightcity3.jpg http://www.ltskare.com/dfilm/bilder-filmer/nightcity4.jpg

 

Night and the City (1950, Dassin)

Richard Widmark spiller lykkejeger som beveger seg ut på for dypt vann i et uromantisk London. Ekstremt svett og klam film - bokstavelig talt i enkelte brytesekvenser som fortsatt har en utrolig intensitet. Widmark skifter briljant mellom å være jegeren og den jaktede, og tredjeakten er en oppvisning i paranoia i en by hvor kun underverdenen eksisterer, hvor alle er kynikere og smågale og har null nykker for å snyte og bedra over en lav sko. Det meste i denne er like bra som hva som helst i Rififi, og virker å være en forløper til det gnissende kaoset man ser i finalen der også. Et mesterstykke dette her. Klasse-noir.

 

 

 

http://www.ltskare.com/dfilm/bilder-filmer/thieves1.jpg http://www.ltskare.com/dfilm/bilder-filmer/thieves2.jpg

 

Thieves' Highway (1949, Dassin)

Enda en lastebil-noir, ikke så altfor ulik den like velgjorte They Drive By Night. Lastebilsjåfør på 40-tallet må ha vært tidenes mest uglamorøse yrke om man skal bruke disse to som referanse. Igjen er det en kvinne som stikker seg mest ut, som med Ida Lupinos fantastiske ravende galskap i They Drive By Night - Valentina Cortese har en merkverdig utstråling, og balanserer hele tiden mellom genuint morsom dame med vidd og genuint irriterende luremus. Hun føles meget moderne og gir fra seg en herlig seksuell spenning i en film som ellers fokuserer på barske mæinnfolk. Lee J. Cobb som sjefskuk er ikke verst han heller. Måler seg ikke helt med Night and the City, men det hadde jeg heller ikke forventet. Bra saker.

[blausen 12]

Another Year - 4 sesonger med stillstand hos et lykkelig ektepar, hvor vi opplever deres venner og families ulike hverdagslige utfordringer. Mike Leigh er fremdeles mesteren på å gi karakterene flerfoldige sider i form av bla. humor og melankoli. En veldig finstemt film dette her. Mye godt humør å hente, de alvorlige undertonene truer aldri med å ta over helt, som i mange av Leighs tidligere filmer. Snodig følelse filmen gir, nesten så man gleder seg til å bli gammel, så kan man nyte å jobbe i kjøkkenhagen, lage middager og drikke vin. Bra skuespillere og topp dialog, selvfølgelig. Definitivt et av fjorårets høydepunkter.

 

Mugabe and the White African - Nesten en veldig klassisk historie om mannens kamp mot undertrykkelse og tyranni. Dokumentar om Mugabes "jordbruksreform", som innebærer å jage bort alle hvite afrikanere som driver de fleste av de store gårdene i landet. Tematikken og settingen minner veldig om White Material av Denis. Mugabe sier han skal gi jorden tilbake til afrikanerne, men i praksis fordeler han landområdene til maktposisjoner i regjeringen og familie. Disse har ingen erfaring eller kunnskap med å drive stedene, så infrastrukturen har egentlig gått på mageplask. Mye sterke scener her, en familie som har viet livet sitt til gårdsdriften lar seg ikke rikke, selv om de stadig blir terrorisert av mobber, og får skikkelig bank ved en anledning.

 

Denne fyrens sinne gir oss en av filmens sterkeste scener. Han er minister i regjeringen og bare møter opp uanmeldt på gården en dag. Han krever at gården gis i hans makt, uten noen andre argumenter enn at afrikansk landområde er kun for afrikanere.

 

http://graphics8.nytimes.com/images/2010/07/23/movies/23mugabespan-1/MUGABE-articleLarge.jpg

 

Jeg savner kanskje mer om bakgrunn for Mugabes handlinger, på bakgrunn av at Zimbabwe er tidligere koloni. Han var tross alt en frigjøringshelt en gang i tiden. Det kommer tydelig frem at mange afrikanere fremdeles har mye sinne igjen etter kolonitiden, og ser helst at landet burde vært fritt for hvite etterkommere. Filmen blir for personlig og subjektiv at slike ting taes opp. Men et interessant utgangspunkt for videre utdypning på egen hånd.

 

Ses gratis på NRK nett-tv.

 

Tangled - Veldig decent av Disney igjen. Syns de er i en god steam nå, de beholder mye av den klassiske Disney-sjarmen, samtidig som innpakningen føles frisk og moderne. Mange av de humoristiske innslagene har faktisk Pixar-klasse. Jeg syns det fremdeles blir litt for mye synging, syns det blir litt kleint og rynker på nesa, selv om det bare er tegnefilm det er snakk om.

 

The Rite - Rimelig plain og kjedelig exorcistfilm. Har allerede glemt størsteparten av filmen.

[Svankmajer 21]

Wicker Man. Originalen. Kultklassikerhullfylling. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke sett denne før nå, men wow, for en film. Jeg er oppslukt. Måtte se den på nytt i morges.

Christopher Lee og Britt Ekland er helt ute av denne verdenen i denne. For en filmmusikk. Noe av det beste jeg har sett.

 

Hadde planer om å se remaken med Cage også i går, men det ble det dessverre ikke tid til. Jeg krysser fingrene for at filmen er, som enkelte hevder, i klasse med The Room.. og ikke bare halvdårlig rask.

 

How did it get burnt? HOW DID IT GET BURNT HOW DID IT GET BURNTHOW DID IT GET BURNT!!

S,

[Kiddo 0]

Enig med deg når det gjelder Night and the City, Uru. Selv om jeg synes den eier Rififi!

 

http://i56.tinypic.com/11buowo.png

Hitori musuko (Ozu, ’36, The Only Son)

Denne likte jeg veldig, veldig godt. Flere av komposisjonene her er helt vanvittige med sin avmålte sommerbrisaura. Jeg tror min framtid med Ozu vil bli bra, jeg.

[Kiddo 0]

Men så akkurat en enda bedre film. My Ain Folk (Bill Douglas, '73). Fytti satan. Ansikt, mur, jord. Tenk deg en Bresson uten krittmerkene. Bare bedre enn Bresson.

[Montag 4]

Men så akkurat en enda bedre film. My Ain Folk (Bill Douglas, '73). Fytti satan. Ansikt, mur, jord. Tenk deg en Bresson uten krittmerkene. Bare bedre enn Bresson.

Ja, det er en film til å bli glad av. Hva synes du om resten av trilogien?

 

Vi koster på oss et par bilder med det samme.

 

http://s1.postimage.org/wncr5jlym/vlcsnap_00076.jpg

http://s1.postimage.org/pk4ihmojy/vlcsnap_00074.jpg

[Kiddo 0]

Faktisk første jeg ser. Tok feil og trodde dette var den første i trilogien. En hard film, ja, men det blir liksom feil å kalle det sosialrealistisk — den har en klarhet i komposisjonene og litt tidsmessig hopping som gjør at dette heller minner om sterke minner enn en umiddelbar realitet, og som skaper en viss distanse. Ihvertfall blandt det beste jeg har sett på femti år.

 

edit: likte dette, som er fra DVD Times' Noel Megaheys (fett etternavn) penn:

One’s first impression of the Bill Douglas Trilogy – and the three films are certain to make some kind of deep impression on any viewer – is that of utter realism, a grim depiction of a deprived childhood, based on the filmmaker’s own, shot directly and economically, without adornment or obvious symbolism. And yet, there is something more to the films that differentiates them from the socialistic realism of the cinema of Ken Loach, from the psychoanalytical examination of childhood in the works of Dennis Potter and from the expressionistic poetic reminiscence of Terence Davies’ kitsch-en sink dramas. Somehow – principally through the use of image and editing, since there is minimal dialogue or narrative structure – the films My Childhood, My Ain Folk and My Way Home forge a connection that speaks directly to the viewer, mainlining misery in a rush of pure cinema.

[morty 8]

The Karate Kid (Harald Zwart, 2010) - Jeg er positivt overrasket. Her kunne man fort resirkulert og stoppet der, men man makter heller å skape noe nytt og eget. Ingenting er likevel veldig orginalt, vi har sett det før. Men Zwart viser talent for søte og rørende familiedrama. Tusen ganger bedre enn mye annet trash som skal lokke kidsa til kinoene.

 

The Spy Next Door (Brian Levant, 2010) - Bedre enn The Tuxedo, men likevel langt fra Jackie Chan.

 

The Tuxedo (Kevin Donovan, 2002) - Nei, nei og atter nei!

 

Rumble in the Bronx (Stanley Tong, 1995) - Masse slapstick og voldsomme kampscener. Jackie Chan i sitt ess!

 

Armour of God II (Jackie Chan, 1991) - Liker denne bedre enn enern, godt mulig av nostalgiske årsaker.

 

Armour of God (Jackie Chan, 1987) - Morro. Men toern er bedre.

[Jarmusch 3]

Lost Highway (1997)

 

http://heroesberlin.files.wordpress.com/2011/01/losthighway1.jpg

 

David Lynch har gjort det igjen! Etter å ha sett ”Mulholland Drive” og ”Twin Peaks” har eg blitt trollbunde av David Lynch, regissør av surealistisk mareritt aktige filmar. ”Lost Highway” er enda eit mareritt frå Lynch, men eit fantastisk mareritt. Eg elskar den måten Lynch fører kamera, spessielt mot telefoner som ringer. Han har også elles utrolig bra kameravinklar her. I tillegg er filmen full av gode farger, eg liker mellom anna desse raude scenene med får sjå nokon gonger. Filmen er full av surealisme, men har samtidig vanlige filmatiske grep. Mellom anna dette rommet i starten er eit veldig bra motiv eg liker. Vil også trekke fram ein voldsscene som passa utrolig bra til Ramstein’s musikk. Filmen er heile vegen igjennom spennande og engasjerende, men samtidig så mykje meir. Denne merkelige mannen som plutselig er i huset til houvedpersonen samtidig som han står med han er nokon av dei mest fascinerende filmkarakterene i filmens historie, og de kvite fjese og dei store runde augo gjer han berre enda meir ekkel. Filmen er i tillegg stampfull av god musikk som gjer den utrolige atmosfæren til Lynch enda bedre. Føler også at scenen der Mystery man og Fred der dei har ein samtale er ein slags pause frå dne virkelige verden,ein ein ting mellom berre dei. Tenker dette fordi all lyden frå andre ting forsvinner når den samtalen begynner. Eg sitter fortsatt å grublar på ”Lost Highway” men ein liten form for ein halveis liten løsning. Uansett inmponerer David Lynch meg igjen og eg gleder meg stort til å sjå meir av han. Det finnes veldig små detaljerer som ikkje er perfekt her, som kanskje litt brå musikk-stopp. Men filmen har så utrolig mykje anna, og den har alt den trenger pluss det lille ekstra, derfor ender den på 10/10

 

 

Casino (1995)

 

http://www.aidthoughts.org/wp-content/uploads/2009/08/casino.jpg

 

Martin Scorsese’s ”Casino” er faktisk basert på ein sann historie og handlar om casinoer i USA på 80-tallet. Scorsese har igjen valgt seg ut skodespelar Robert DeNiro og han funker igjen veldig godt. Eg liker sjølvsagt også Joe Pesci kjempe godt. I tillegg føler eg at Scorsese beskriver følelsar med musikk her, mellom anna scenen der Same ser Ginger for første gong. Historier er veldig god og eg liker å følge karakterane heile vegen, frå himmel til helvete. I tillegg utrolig bra kamera og flott musikk. 9/10

[Engangsgrill 16]

Veldig bra skrevet, Jarmusch. Hvis du også får det som ikke er rent filmteknisk på plass forstår jeg ikke hvorfor du ikke kan delta i månedstemaet, for du observerer meget bra. Kanskje litt uoversiktlig, men det fanger også filmens språk. En liten ting: Du har noen ordelings- eller særskrivingsfeil. Forsøk å husk at på norsk skal stort sett alt av "tvilsomme" ord slås sammen. Du har blitt mye bedre på dette, men "musikk stopp" fortjener iallfall en bindestrek.

[Jarmusch 3]

Veldig bra skrevet, Jarmusch. Hvis du også får det som ikke er rent filmteknisk på plass forstår jeg ikke hvorfor du ikke kan delta i månedstemaet, for du observerer meget bra. Kanskje litt uoversiktlig, men det fanger også filmens språk. En liten ting: Du har noen ordelings- eller særskrivingsfeil. Forsøk å husk at på norsk skal stort sett alt av "tvilsomme" ord slås sammen. Du har blitt mye bedre på dette, men "musikk stopp" fortjener iallfall en bindestrek.

 

Takker for god respons Musikk-stopp har fått sinn bindestrek. Har begynnt å rette omtalene i Word btw.

[Peru 6]

Mitt nye prosjekt er å se mer Koreansk film som ikke vises på / rettes mot festivaler. Hoppet likesågodt rett i det, med 2009s store sommerblockbuster, katastrofefilmen

 

해운대/Haeundae aka

TIDAL WAVE

http://lolyfe.com/wp-content/uploads/2009/08/photo90779.jpg

 

Forhåpningene var der, og utgangspunktet bra: Koreas mest populære strand, superkarismatiske Ha Ji-Won i hovedrollen, aktuelt nok jordskjelv og tsunamier i sentrum -- alt lå til rette for lett, fartsfylt sommerunderholdning. 'Jaws' møter '2012', ideelt sett.

 

http://www.buhaykorea.com/wp-content/gallery/yupgi/haeundae.jpg

 

Den gang ei. Ha Ji-Won forblir Koreas mest urettferdig castede skuespiller - hun er megapopulær i landet og har spilt i flere blockbustere og endeløst populære TV-serier, men får sjelden bryne seg på noe som utfordrer hennes talent.

 

http://www.koreasparkling.org/wp-content/uploads/2010/10/Secret-Garden03.jpg

Ha Ji-Won

 

Filmen feiler på det meste, egentlig. Før bølgen treffer blir vi introdusert til en stereopypisk ansamling karakterer -- noen med familietrøbbel, noen med kjærlighetstrøbbel, noen med en død far, og så videre. Vi kjenner denne settingen. Og det kan funke greit å følge formelen i en sommerblockbuster, men ikke når det blir så amatørmessig løst: Oppstykket, ingen flyt, utrolig flåsete, masete, skrikende karakterer. Regissøren får her all skyld, håndverket er slapt.

 

Katastrofescenene er ikke så forbanna kule heller. CGI'en er middels, actionscenene lukter kunstig. Og så punktumet: Greit nok at koreanerne liker melodrama, men når vi har med en så lettbeint, tullete film å gjøre blir det mis-match å kjøre tristesse-porno på slutten med døde foreldre og folk som ofrer seg og all mulig elendighet. Akk.

 

 

Korea-skalaen:

 

Melodrama: Første halvdel - 4/10, andre halvdel 9/10

Sjangermiks-faktor: 6/10- low-brow komedie møter dyp tragedie; ellers katastrofe-klisjeer

Antall illsinte bestemødre: 1

Alkoholmisbruk: 8/10

Dødsfall: Mange

 

Filmens score: 2/10

[BadSmile 8]

Bare noen random av de jeg har sett sist.

Metropolis av Fritz Lang

Veldig flott dette. Langt mer underholdende en det jeg forventet. Tiden gikk like fort unna som det filmen gjorde. Helvetes gode effekter, langt mer imponerende enn det de fleske filmer klarer idag. Stor og mektig film som pumper aggresjon og svette. Flott flott.

 

La passion de Jeanne d'Arc av Carl Theodor Dreyer

Har vel kommet frem til konklusjonen at jeg likte dette. Kunne ikke fordra Jeanne d-Arc selv, for en forvirret menneske! Men kvinnen som spilte henne var fantastisk! Glemte helt at jeg så på en spillefilm, skulle tro man satt og så på en dokumentar. Trynet hennes kommer nok til å være brent fast i tankene lenge.

 

Living in Oblivion av Tom DiCillo

Veldig artig film om indiefilm produksjon. Drømmer og Buscemi. Blir nesten ikke bedre enn dette.

 

Ellers sett:

 

The 400 Blows 10/10

On the Waterfront 8/10

Sunrise 8/10

 

Osv.

[Outze 0]

Dark City. Jubelropa jeg har hørt om denne er bare tull. Ordinær, generisk, karikert, masete og ganske kjedelig til tider. Tror ikke jeg hadde gidda sett den ferdig om ikke Jennifer Connelly var så fin. Men hun er jævlig fin selvsagt og da sier jeg at filmen var ok. Og så får futuristene runke for seg selv. For denne typen film er ikke min greie.

[Jizzmopper 0]

Timber Falls (2007)

 

Det verste rævmøkkhelvete jeg har sett i HELE mitt liv. Fy faen for et inkompetent, uoriginalt (HELE forbanna hollywood-slasher-klisjèboka uten det minste unntak!) og bedrøvelig makkverk. Jeg satt og rev meg i håret og dro meg i øyeeplene gjennom hele dette bondekristne-stereotyp-torturporno-djevelskapet. Aaaaaaargh!

[Batman 0]

Kort og greit om de siste jeg har sett:

 

 

The Gold Rush (Chaplin, 1925)

- Første Chaplin filmen jeg har sett, og for å være ærlig så var jeg redd for å ta fatt på hans filmografi. Jeg var redd for at 85 år gammel humor ikke skulle treffe meg. Men, det viser seg at jeg hadde ingenting å frykte. Fornøyelig film med flere høydepunkter. Spesielt scenene som foregår i hytta skiller seg ut. Jeg synes den taper seg litt mot slutten, at den blir litt for rask og lettvint, men for all del. Dette var gøy.

 

Monster House (Kenan, 2006)

- Ålreit animasjonsfilm som definitivt er best i første halvdel da den går for en mer "creepy" og mystisk stemning. I siste halvdel så faller det meste på hodet. Mystikken er borte, og det føles som en under gjennomsnittet actionfilm.

 

The Maiden Heist (Hewitt, 2009)

- Klasseeksempel på at flere, rutinerte filmstjerner ikke nødvendigvis betyr at det blir en god film. Den legger alt på skuldrene til Morgan Freeman, Christopher Walken og William H. Macy, men med ingenting å kunne jobbe med, så for de ikke gjort noe særlig. Filmen virker å være blottet for alt mulig innenfor god filmskapning, og ender opp som en klein og slitsom opplevelse.

 

Intolerable Cruelty (Coen, 2003)

- Veldig "Coensk", og da med en del artige øyeblikk. George Clooney og Catherine Zeta-Jones har god kemi seg imellom, men filmen har vel strengt tatt ingen høydepunkter, eller som noe skiller seg ut noe særlig.

 

Skyline (Strause, 2010)

- Dritt.

[Zann 8]

Så The Kids Are All Right i går. Liker samspillet mellom Benning og Moore veldig godt, jeg synes de nailer all den passive aggresjonen og de små konfliktene veldig godt. I det hele tatt har jeg sans for portrettet av familien vi blir servert før konflikten i filmen blir introdusert. Til gjengjeld synes jeg filmen faller sammen når Mark Ruffalo kommer inn i bildet, hele greia med sæd-donoren som innleder et forhold med en av de lesbiske mødrene blir for søkt, for konstruert, for såpete. Og så virker det som om filmen selv ikke helt vet hva den skal gjøre med situasjonen som har oppstått, og hele greia renner til slutt ut i sanden og i ingenting. Mest av alt minnet filmen meg om en litt sub par HBO-pilot, og lo and behold, når jeg sjekker IMDB etterpå ser jeg at Lisa Cholodenko har regissert episoder av både Six Feet Under og Hung. The Kids Are All Right legger seg nok nærmest opp mot sistnevnte serie, tenker jeg.

[Doctor Downs 0]

Irriterte ofte meg grønn over The Kids Are Alright. På en side gav den seg ut for å være helt casual med at hovedrollene var lesbiske, men åpenheten det resulterte i var til tider på linje med high school-komedie humor. Velspillt for det den var, men ikke det minste interessant utover prestasjonene.