Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Engangsgrill 16]

Jeg vet ikke om jeg helt forstår. Selvfølgelig dømmer jeg filmen etter hvor interessant hovedpersonen er fordi Coppola ikke stiller han opp mot noen annen karakterisert figur, men jeg vil ikke si at en usympatisk hovedperson nødvendigvis ødelegger en film for meg. Scenene jeg ramset opp var ment å vise hvor uinspirert Coppolas symbolbruk er (Jeg tenker da på de scenene jeg ramser opp som jeg tolket som symboler for Johnnys meningsløse liv, men implikatorer er kanskje et bedre ord å bruke?), hvor lite de forteller oss. Somewhere fungerer hverken som drama eller allegori etter min mening.

 

At Coppola bruker egne erfaringer er selvfølgelig ikke negativt, men jeg ser en tydelig trend fra The Virgin Suicides (over middels) til Lost in Translation (Middels) til Somewhere (svært dårlig) på at hun ikke klarer å bruke erfaringene sine på en måte som gir resonans på noe mer enn det mest overfladiske plan. Jeg tror jeg coiner termen klisjé-eksistensialisme for å beskrive hvor Coppola ser ut til å være på vei.

[Zann 8]

Hva betyr implikator? Null treff i Store Norske, Caplex og dokpro-ordlisten.

[Frenzy 5]

Jeg vet ikke om jeg helt forstår. Selvfølgelig dømmer jeg filmen etter hvor interessant hovedpersonen er fordi Coppola ikke stiller han opp mot noen annen karakterisert figur, men jeg vil ikke si at en usympatisk hovedperson nødvendigvis ødelegger en film for meg. Scenene jeg ramset opp var ment å vise hvor uinspirert Coppolas symbolbruk er (Jeg tenker da på de scenene jeg ramser opp som jeg tolket som symboler for Johnnys meningsløse liv, men implikatorer er kanskje et bedre ord å bruke?), hvor lite de forteller oss. Somewhere fungerer hverken som drama eller allegori etter min mening.

 

At Coppola bruker egne erfaringer er selvfølgelig ikke negativt, men jeg ser en tydelig trend fra The Virgin Suicides (over middels) til Lost in Translation (Middels) til Somewhere (svært dårlig) på at hun ikke klarer å bruke erfaringene sine på en måte som gir resonans på noe mer enn det mest overfladiske plan. Jeg tror jeg coiner termen klisjé-eksistensialisme for å beskrive hvor Coppola ser ut til å være på vei.

 

Om karakteren er komplett uinteressant forstår jeg at det kan ødelegge filmopplevelsen, men det bare virket som om du ikke likte karakteren og at det var en kritikk i seg selv.

Det var bare noe med det du skrev som virket som usaklige fordommer (at han er en drittsekk, at coppola skildrer den priviligerte overklassen og at coppola er narsissistisk) og som ikke nødvendigvis er negative elementer.

[Engangsgrill 16]

Hva betyr implikator? Null treff i Store Norske, Caplex og dokpro-ordlisten.

Hehe. Jeg vet ikke. Det jeg mente var "et objekt som impliserer noe", men ordet finnes tydeligvis hverken på engelsk eller norsk, så jeg vet sannelig ikke hvor jeg plukket det fra.

 

Frenzy: Jeg vil ikke si at Coppola er narsissistisk, men for meg er det er problem hvis filmskaperen henfaller til selvmedlidenhet med mindre det er en god grunn for det akkurat som det er et problem hvis vennene mine gjør det. Å benytte seg av usympatiske karakterer krever etter mitt syn mer på meningsplan enn å skrive en film med sympatiske karakterer fordi jeg ønsker at en film skal gi meg noe, og dette noe innbefatter moral. Jeg blir ikke støtt av filmer som viser snille mennesker med relaterbare problemer, men jeg reagerer når jeg møter drittsekker som jeg ikke kan relatere meg til. I det siste tilfellet krever det ganske enkelt mer av regissøren å gjøre filmen interessant, men når det er sagt foretrekker jeg selvfølgelig komplekse karakterer som ikke lar seg sette i bås. Jeg synes ikke at Johnny var en slik.

[pretender 4]

Det virker slik, ihvertfall. Det er hva den franske kvinnen ser når hun "dør" (hun blir gjenopplivet etterpå) og også det Matt Damon ser i sine "visjoner". Der er også en tysk lege i filmen som beskriver at alle de som har opplevd dette, beskriver det ganske likt. Så det slås fast med rimelig sikkerhet i filmen at dette er faktisk hvordan det er å være død. Matt Damon blir fremstilt som "ekte" synsk, som levner ingen eller liten tvil på hans evner. Med andre ord, så er dette måten Eastwood velger å visualisere livet etter døden på (en amerikansk anmelder beskriver det som "the smoking lounge of the afterlife", noe som er en ganske treffende beskrivelse på hvor corny det er).

 

Ja, men hvis alle som har vært døde sier det er slik, så skjønner jeg godt at Eastwood velger å fremstille det deretter. Kanskje trist for oss levende at det fremstår corny, men kanskje dør litt av designsmaken med oss, eller den morfer over i noe annet og vi venner oss greit til det.

 

At det er røykfylt skjønner jeg godt, kan ikke skjønne annet enn at det blir digg å røyke uten noen som helst form for risiko... ser for meg at de fleste benytter seg av dette.

[Angeleno 0]

Hehe! Et klassisk stykke pretender-humor.

 

Hereafter ser temmelig fæl ut.

[Jos 5]

Hva betyr implikator? Null treff i Store Norske, Caplex og dokpro-ordlisten.

Implikator

 

*

Implikator

 

- 2, 4, 8 eller 16 ”intilliggande” termer med samma funktionsvärde

 

 

*

Primimplikator

 

- en implikator som inte är en delmängd av någon annan implikator

 

 

*

Väsentlig primimplikator

 

- en implikator som innehåller en term som inte ingår i någon annan primimplikator

[pretender 4]

Girl with a Suitcase, av Zurlini innfridde og mere til. Hevet både ett og to øyebryn i ekstase over den magiske atmosfæren i Zurlinis The Desert of the Tartars, hvor de venter på noe som kanskje kommer, kanskje ikke...

 

Nok om den, men den var der oppe. Så Zurlini ble et navn på netthinnen.

 

Girl with a Suitcase er om en gutt på 16 som faller for den litt eldre showpiken, gestaltet av en sjeldent bedre Claudia Cardinale (du har muligens sett denne Outze? Ingen ekte Cardinalefan har vel styrt unna denne. Var selv bare kvasifan før dette faktisk). I likhet med Tartars, en nesten absurd nydelig film. Den er nesten bygget som en opera, med lengre, musikalse sekvenser hvor det gløttes på ventilene kun for rene emosjoner. Lange nærbilder med bare blikk, det majestetiske kameraarbeidet, bruken av rommet i scenene. Alt i tråd med denne klumsete, naive, overambisiøse, tidlige, umulige forelskelse.

 

http://img31.imageshack.us/img31/4774/girlwithasuitcasezurlin.jpg

http://img12.imageshack.us/img12/4774/girlwithasuitcasezurlin.jpg

[Jizzmopper 0]

Otesánek (Svankmajer, 2000)

 

http://img522.imageshack.us/img522/8470/pdvd054x.jpg

 

Genial film! Hvordan Svankmajer klarer å balansere humoren i en film med et så alvorlig tema som ufruktbarhet er en fryd å være vitne til. Masse bra skuespill og mange solide og minneverdige karakterer gjør i tillegg opplevelsen enda bedre. I likhet med kortfilmene sine viser Svankmajer også her at han har et... hva skal man si.... grotesk øye for detaljer. Måten han zoomer inn på maten og på leppene til karakterene idet de spiser og prater, er bl.a. med på å tydeliggjøre handlingen uten å virke overforklarende (om det nå blir riktig ord å bruke i denne sammenheng). Er det forresten noen som har sett noen intervjuer med Svankmajer der han sier noe om denne groteske bruken av virkemidler?

 

Selv om Otesánek gjerne kan virke litt langdryg med sin to timer lange spilletid, synes jeg den var svært underholdende og tankevekkende.

 

9/10

[Skogsraa 0]

Lenge siden sist jeg var innom forumet her. Som alt annet går interessen min for film opp og ned. Heldigvis er den på vei tilbake.

 

Yoidore Tenshi(aka. Drunken Angel, Akira Kurosawa, 1948)

 

En fin kombinasjon av film-noir, en sølete by i etterkrigstidens Japan, en alkoholisert lege og en gangster med tuberkolose. Gangsteren sliter med å innse at han er døende, og legen viser større interesse for å kurere ham enn han selv. Nå skal det sies at jeg har sett særdeles få filmer igjennom hele høsten, så er litt ute av trneing kan en si. Jeg vil føye til at som den tredje Kurosawa-filmen jeg ser(9 til i hylla, så blir neppe den siste), så likte jeg den godt. Akira er vel en kjent herremann i disse trakter, men for de som ikke har sett noe av han, så er det virkelig å anbefale.

 

Noen karakter holder jeg meg unna.

[Houseman 5]

The Fighter (Russel, 2010)

Mæn, Mark Wahlberg er grå tapet. Og har av uforståelige grunner hovedrollen. Amy Adams og Christan Bale markerer seg, men som helhet tror jeg dette blir lite annet enn listefyll i Oscar-sammenheng. 7/10

[Angeleno 0]

Amy Adams må karre seg ut av middlebrow-Hollywood med det samme! Hun burde få hovedrollen i en film av f. eks Todd Haynes. Eller Soderbergh, men Soderbergh er egentlig ikke en skuespiller-regissør. Dessuten ser hun veldig, veldig bra ut.

[Zann 8]

Eller Soderbergh, men Soderbergh er egentlig ikke en skuespiller-regissør.

 

Tror ikke Julia Roberts er enig i det...

 

Siste fire:

Buried. OK klippeøvelse. Ganske spennende, men best når Irak-politikk-symbolikken ikke tar for mye plass.

 

White Heat. Fantastisk sluttscene, bra Ødipus-kompleks. Ellers litt clunky og langdryg, synes jeg.

 

Video Nasties: Moral Panic, Censorship & Videotape. Viktig historieleksjon. I tillegg til å være en skamløs dose VHS-nostalgi, seff.

 

Secrets & Lies. Godt eksempel som underbygger Ulrik Erikens påstand i Morrabladet her forleden om at Leigh har blitt mindre melodramatatisk med årene. Men åhh, for et melodrama. Som vanlig et par sinnsykt virtouse scener som ikke påkaller oppmerksomhet på seg selv i det hele tatt - først og fremst den vidunderlige grillfest-langtagningen.

[morty 8]

Mye på en gang! Beklager det...

 

Airport 1975(Jack Smight, 1974)

http://www.youtube.com/watch?v=XlumNynpOYg

Charlton "If that doesn't create an ego problem, nothing does" Heston redder dagen, Linda Blair blir perlevenner med en nonne og George Kennedy kjeder vettet av seg. Denne filmen har alt! "Is there much damage?" "No, not much, theres just a hole where the pilots usually sit." Dropp Airplane, se denne! Den har i tillegg fantastiske flyshots gjennom Roky Mountains, og masser av flott brun 70-talls fløff.

 

Aiport 77 har bl.a. med seg Jack Lemmon, Christopher Lee, James Stewart og et langt trangere budsjett. Det meste foregår under vann, hvor det til slutt tar form av en slags opplysningsfilm for marinen. Pluss for Christopher Lee som storsjarmør, utover det er 77 et eneste langt gjesp.

 

Crack in the World(Andrew Marton, 1965)

http://img5.imageshack.us/img5/346/vlcsnap08497.png

"Yes. The crack is moving twice as fast as before." Thi-hi. Sprekken oppstår etter en atomeksplosjon ved jordens indre, som nå truer med å rive jorden i to. Hvordan stoppe sprekken? Jo, nok en atombombe! Forutenom atomvåpen og datert vitenskap, finner vi to revaliserende vitenskapsmenn. Ikke bare kjemper de om teorier, men også over den samme dama. Oh the drama! Men en fin liten disasterfilm.

 

Deadly Prey (David A. Prior, 1987) - Siste halvdel er top notch, avrevne kroppsdeler som drapsvåpen og greier. Men veien dit er litt slitsom.

 

L'umanoide (Aldo Lado, 1979)

http://www.youtube.com/watch?v=PzoECaL0uAM

Skamløs italiensk Star Wars rip-off, med jevnt over høy underholdningsverdi. (frivillig og ufrivillig!) Bøtter med camp, cheese og italiensk fløff! Richard Kiel i helterolle er alene verdt tommelen opp!

 

Forbidden World (Allan Holzman, 1982) - Star Wars møter Alien med softporrlook. Mangler budsjett, skuespillere, spesialeffekter og manus. Produksjonsmessig er den ikke så halvgærn, men alt annet er bare krise.

 

United 93 (Paul Greengrass, 2006) - For en avsluttning! Bunnsolid drama som jeg skammer meg over ikke å ha sett tidligere.

 

Little Women (Gillian Armstrong, 1994) - Armstrong skaper gode kvinneskikkelser, og pakker det inn i et knallgodt klassisk filmhåndverk. Dette likte jeg veldig godt! Zann?

 

Kill Baby, Kill (Mario Bava, 1966) - Ikke så stormforelsket som Kiddo, men uten tvil en flott liten gotisk sak.

 

Perfect Strangers (Larry Cohen, 1984)

http://img156.imageshack.us/img156/557/vlcsnap08976.png

Skitten Hitchcock! Marerittaktig neo-noir! Mye hammy skuespill og røv dialig, men akk så deilig rebelsk! I (heart) Larry!

 

Black Rain (Ridly Scott, 1989) - "I usually get kissed before I get fucked." Scott vekker til livs det mørke, urbane og futuristiske fra Blade Runner. Neon, røyk og nudler. Scotts mest undervurderte? Jeg liker dette! Zann?

 

Fatso (Arild Fröhlich, 2008) - Naivt? Ja, hva så. Liker atmosfæren, miljøet og Nils Jørgen Kaalstad.

 

En helt vanlig dag på jobben (Terje Rangnes, 2010) - Liker at den forsøker å fortelle noe fra samtiden, men som Fatso er ikke dette noe stor film. .

 

Smash His Camera (Leon Gast, 2010)

http://img69.imageshack.us/img69/2399/vlcsnap09584.png

Historien om Ron Galella, maverick paparazzi og Jacqueline Kennedy-stalker. Mannen som fikk smake Marlon Brandos stålneve! En smakløs tulling, eller en stor fotograf? Kunst eller bullshit? Morsom liten dokumentar.

 

Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa (2010) - Joner er fin, resten er rævmøkk.

 

Nokas (Erik Skjoldbjærg, 2010) - Dagbladet mente dette kunne ha blitt den "ultimate actionfilmen", jeg er derimot bare sjeleglad for at Skjoldbjærg har strippet det ned. Dermed revitaliserer han ransfilmen, og fratar den all sin romantisering og banale actionkjør. Gå og vogg, Michael Mann!

 

Not Your Typical Bigfoot Movie (Jay Delaney, 2008)

http://www.youtube.com/watch?v=CB2BjRkHkhs

Etter at Wayne driter seg ut på direktesendt radio, får bigfootjegerne Dallas Gilbert og Wayne Burton sitt vennskap satt på prøve. Søt film om vennskap.

 

Leni Riefensthal - Ihr Traum Von Afrika (Ray Müller, 2002) - Rammen er Riefensthals fotografier fra afrikanske stammesamfunn, som hun også levde med over en periode av livet. Nå er disse stammene borte, deres kulturer utvasket og dermed står Riefensthals verk som en viktig dokumentasjon for verdensarven. Hun forteller om sin estetiske sans, om fortiden, Hitler og det å være hatet. Desverre noe amputert dokumentar, godt mulig grunnet helikopterulykken som rammet Riefensthal og crewet. Mye klein voice-over, dramatisering og gjenbruk av scener.

 

100 Jahre Adolf Hitler - Die letzte Stunde im Führerbunker (Christoph Schlingensief, 1989) - Satire fra Tysklands nå avdøde enfant terrible, Christoph Schlingensief. Rammen er Hitlers siste dager, orginalt skutt som et bakteppe for en teaterforestilling. Men dette fungerer utmerket som en provokasjon, med skitt og usømmelig oppførsel, hvor Hitler fremstår som den mest humane av dem alle. Skutt på snaut 16 timer, med klipp som markeres tydelig med klapper. Løst kamera, flakkende lys og manisk overspill. Tommel opp!

 

The Pervert's Guide to Cinema (Sophie Fiennes, 2006)

http://www.youtube.com/watch?v=-O2OPG2dEu4

Psykoanalytisk reise i film. Hitchcock. Lynch. Kubrick. Tarkovskiy. George Lucas? Slavoj Zizek er noe helt for seg selv, og forutenom å trollbinde med en evig strøm av gebrokken engelsk, så plasserer han seg selv midt i filmen. Vi er alle mer enn observatører? "I know it's a fake, but nonetheless I allow myself to be emotionally affected." Det manes til en frenetisk tilstand om film, fantasi og pervesjon. Stortommel opp!

 

Get Him to the Greek (Nicholas Stoller, 2010) - Jeg kom. Jeg lo. Grei underholdning.

 

Scott Pilgrim vs. the World (Edgar Wright, 2010) - Slitsom visuell afære. Til det irriterende. Tommelen ned!

 

Toy Story 3 (Lee Unkrich, 2010) - Noen andre som ble veldig våt i øyekroken? Tommelen opp!

 

Day & Night (Teddy Newton, 2010) - Nydelig liten retroflørt fra Pixar.

 

Trafic (Jacques Tati , 1971) - Tatis observasjon av mennesket i trafikken. Som vanlig er det Mr.Hulots gode intensjoner, som skaper det meste av hans problemer. Filmen avsluttes med moren av alle trafikkorker, hvor Hulot finner veien til fots i regnet. Selvsagt med en dame på armen! Tati, je t'aime!

 

This is Horror (From The Archive of Stephen King's World of Horror) - Forutenom svenske horrorfilmblader og arabiske ELSA-kopier, så var This is Horror mitt speil ut til skrekkfilmen. Orginalt 13 episoder, her komprimert til ca.90 minutter, med bl.a. John Carpenter, Wes Craven, Sam Raimi, Steve Johnson, Dario Argento og flere med. King brukes mer som et bindeledd, og introduserer med noen svulstige ord om horror. Produksjonsmessig er det litt harry, men for horrorfansen finnes der nok av godbiter. Desverre ennå ikke fått en skikkelig DVD utgivelse, men alle 13 episodene finnes på nederlandsk VHS og japansk laserdisc. Det var tider det!

 

Mugabe and the White African (Lucy Bailey, & Andrew Thompson, 2009) - Dokumentaren setter et interessant blikk på konflikten i Zimbabwe, sett fra en hvit bonde som mister gården sin. Landområder han har kjøpt for egene lånte penger, og har brukte 20+ år på å betale ned. Man kan vanskelig kalle han en koloniherre. Legger ikke skjul på at det skurrer her og der, men det er likevel en interessant og viktig dokumentar. Vond materie.

 

Black Death (Christopher Smith, 2010) - En Valhalla Rising-light fra de britiske øyer, med masser av blod, snørr, svette og gjørme. Likanes.

 

I Saw The Devil (2010) - Slett karakterutvikling, ensporet handlingsforløp og høy "dette har vi sett før"-faktor. Se heller den hysteriske Woo sue/Run and Kill fra 93. Fatty must kill the psycho to survive!

 

Cemetery Junction (Ricky Gervais & Stephen Merchant, 2010) - Bedre enn forventet, men noe dvask og uinspirert.

 

Le hérisson (Mona Achache, 2009)

http://img213.imageshack.us/img213/807/vlcsnap09589.png

Fin debutfilm fra franske Achache, klassisk filmspråk og enkle virkemiddel. Josiane Balasko som portnerkonen Renée, er såpass usjarmerende at det gjør litt vondt. Tommelen opp for henne! Mesterlig musikk og deilige art deco-detaljer. Jeg likern!

 

Four Lions (Christopher Morris, 2010) - "Jews invented spark plugs to control global traffic." Mye morro, men jevnt over er dette en film som er avhengig av slapstick. En miks av Three Stooges og South Park, som forsøker å selge seg som en Dr.Strangelove. Så smart er den desverre ikke, selv om avsluttningen fungerer utmerket. Men det føles litt som en lang sitcom.

 

The Other Guys [Adam McKay, 2010] - Særdeles umorsom actionkomedie som flyter rundt på stereoyper og klisjéer, i et tamt forsøk på å gjøre narr av dem. Det at den også forsøker å være smart og seriøs, les: finanskrise, lederlønninger og bailouts, gjør det hele bare enda mer kleint. Det mest komiske er at kritikerne gikk fem på, så produsentene kan godt le hele veien til banken. Her kommer min store feite tommel ned!

 

Miesten vuoro/Steam of Life (Joonas Berghäll & Mika Hotakainen, 2010)

http://img717.imageshack.us/img717/7201/vlcsnap08718.png

Finske menn i badstu snakker om livet og sånt. Er det noe særlig? Ja, det kan du ta dæ faen på! Forøvrig synes jeg det er tullet å kalle disse flotte karene bygdetulling, en slik påstanden kan ikke komme fra annet enn bytullinger. Min store feite tommel opp!

 

The Limits of Control (Jim Jarmusch, 2009) - Morsom lek med krim, med en dæsj sci-fi og solide doser zen. Mengder med filmreferanser og coolness. Tommelen opp!

 

The American (Anton Corbijn, 2010) - Smukk, stilfull og nedstemt. Men sitter likevel igjen med noe ufullstendig, plothull og svake bånd mellom karakterene. Visuelt føles den også noe traust, og den helhetlige opplevelsen blir mer som et trekk på skuldrene. Greit nok liksom.

 

Pouta (Radim Spacek, 2009)

http://img716.imageshack.us/img716/6987/vlcsnap08881.png

Dette er på alle måter Ondrej Malys film, som den iskalde Antonin fra det hemmelige politiet. En mann som faller fra sans og samling, etter å ha avstandsforelsket seg i den radikale rødtoppen Klára. Hun vet ikke at han engang eksisterer, han vet derimot alt om henne. Litt visuelt kjedelig fortalt, men sitter desto sterkere psykologisk. Ondrej Maly er top notch!

 

Dogtooth (Giorgos Lanthimos, 2009) - Jeg har to problemer ved denne. Den første er troverdigheten. Foreldrenes handlinger virker rare, bare for å være rare. Jeg ser ingen sammenheng i mellom dem, og det de tydeligvis ønsker ved å skjerme barna. Det andre er at det sjokkerende, virker å være der for å sjokkere. Det tar aldri noen annen form, det formidler meg ikke noe utover det. Men prestasjonene er gode, og jeg liker filmens tone. Tommel på skakke.

 

Uncle Boonmee Who Can Recall His Past Lives (Apichatpong Weerasethakul, 2010)

http://img703.imageshack.us/img703/1523/vlcsnap09658.png

Utrolig vakker, skjør og ikke minst deilig drømmende. Urmennesket, åndene og reisen tilbake i tid. Menneskets forhold til naturen. Flere av intrykkene er sterke, nesten over i skrekkfilmen, uten at de er -som Frenzy skrev- "...portrettert som grusomt og skummelt, men som naturlig og nesten åndelig." Slutten er et brudd med naturen, og Weerasethakul tar oss til byen. Et tydelig nikk om at her er vi utilpass og utenfor vårt rette element. For meg er dette unødvendig, og kanskje nesten litt for påtrengende. Men alt i alt er dette min store fete tommel opp!

 

The Hunter (Rafi Pitts, 2010) - Som hevn for sin kone og barns død, jakter han ned og dreper to politimenn. Fra der ender han opp som en jaget mann, og viser vei til en av filmhistoriens deiligste biljaktscener. Pitts skaper en flott minemalistisk film, med bilder fulle av lengsel og stillstand. En slags moderne western. Men igjen koker det ned til slutten, og i dette tilfellet bommer den helt. Det føles som et stilbrudd, og den blir langt mer typisk og pregløs. Men uansett, så er dette en film verdt å se. Så absolutt.

 

I Am Love (Luca Guadagnino, 2009)

http://img831.imageshack.us/img831/2079/vlcsnap09572.png

Først og fremst en vakker film, som dyrker et rikt klassisk filmspråk. Ikke noe under stolen, de store følelsene på bordet. Jeg liker også film som forholder seg til mat, og her med en tydelig sensuell birolle. Simpelthen en film jeg kan nyte, og forsyner meg gjerne av Tilda Swinton flere ganger.

 

How I Ended This Summer (Aleksei Popogrebsky, 2010)

http://img69.imageshack.us/img69/9085/vlcsnap09637.png

To menn, gammel og ung, på en øde arktisk forskningsstasjon. Den yngre får en dramatisk beskjed å overlevere. Han feiger ut. Konsekvensene av hans feighet, vil bli hans personlig mareritt. Som ender med en runde i skjersilden. Den første halvtimen er nærmest tom, og jeg undres hvor dette kan gå. Men etter den første halvtimen skjer det. Det første sjokket. Og fra der er jeg fanget, reiser gledelig denne psykologiske berg og dalbanen. Om og om igjen. Visuelt er det også flott, med fokus på omgivelsene de befinner seg i. Den maner til tilstedeværelse. Min store fete tommel opp!

 

 

3xAmicus

 

The House That Dripped Blood (Peter Duffell, 1971)

http://img211.imageshack.us/img211/6972/vlcsnap09234.pnghttp://img541.imageshack.us/img541/8469/vlcsnap09243.png

 

Asylum (Roy Ward Baker, 1972)

http://img141.imageshack.us/img141/2936/vlcsnap09113.pnghttp://img408.imageshack.us/img408/8980/vlcsnap09134.png

 

From Beyond the Grave (Kevin Connor, 1973)

http://img214.imageshack.us/img214/1332/vlcsnap09466.pnghttp://img89.imageshack.us/img89/1028/vlcsnap09293.png

 

Amicus Production er "kjent" som Hammer Films lillebror, hvor de deler bl.a. visuell stil og flere skuespillere. Ja, samt at de begge var/er britiske. Men Amicus produserte over et noe bredere spekter, inkludert den creepy Dr. Who and the Daleks, men ble mest kjent for sin omnibus-filmene. Kortfilmer som relaterer til hverandre og danner en langfilm, som f.eks. Creepshow & Twilight Zone: The Movie og Three...Extremes. Av de mer kjente Amicus produksjonene er filmatiseringen av D.C.Comics Tales from the Crypt fra 1972, som er regissert av ingen ringere enn Freddie Francis.

 

Mine tre utvalgte Amicus produksjoner er alle omnibus-filmer. I The House That Dripped Blood er rammen et...eh....hus, hvor alle leietagerne deler en eller annen grufull skjebne. Asylum er det et sinnssykehus, hvor vi fortelles de innlagtes bakgrunnhistorie. Mens det i From Beyond the Grave er en bruktbutikk, drevet av en mystisk piperøykende Peter Cushing. Hvor uærlige kunder rammes av det overnaturlige. De to første er skrevet av Robert "Psycho" Bloch, mens Beyond the Grave er basert på historier av Ronald Chetwynd-Hayes.

 

Det er vanskelig å skulle plukke ut en av filmene, men From Beyond the Grave er uten tvil den mest velproduserte. Men dette er en type film og stil, som jeg er nærmest ukritisk til. Der er mye humor, selvironi og teatralske øyeblikk. Men også mye smart, og visuelt storartet. En stor fet tommel for Amicus!

 

Goodbye hawaii!

[Fubarino 4]

Tommelen din må være dritsliten, den jobber jo hardere enn en keisers tommel på Colloseum.

Men fin liste, jeg fikk ett og annet tips her, ja.

[Frenzy 5]

Gøy, Morty! Jeg digger lange tråder med filmanmeldelser. Fin blanding film du skriver om! Jeg får lyst til å se How I ended this summer, I am love og steam of life, samt det ser ut som jeg har nødt til å sjekke ut Larry Cohen.

 

 

 

Men kom du til Get him to the greek?

[morty 8]

Men kom du til Get him to the greek?

 

Ja, den enorme kjeften til Russell Brand er så deilig...

 

edit: en Larry Cohen-kult burde diskuterfilm ha bemanning nok til

[CypheroN 10]

Den Store Barnedåpen (1931).

 

Så denne på skolen i dag, og den var jo faktisk ganske morsom. Flere som lo under flere steder.

 

Er dette en av de første norske lydfilmene (edit: wikipedia sier dette, not bad), og er den kjent for noen her inne? Hadde selv aldri hørt om den, men den var jo ikke så verst («til å være norsk»).

[Fubarino 4]

Confessions (Nakashima, 2010)

 

Sinnsyk film, ja her passer faktisk det ordet, men så positivt ladet som det kan bli. Filmen begynner med at en lærer forteller sin ungdomsskole en historie i 30 min, før det første sjokket kommer, og så kommer de på rekke og rad, før den vanvittige slutten avrunder det hele. Alt sammen pakket inn i Radioheads "Last Flower" så å si på repeat. Wow.....

Hvordan denne ungikk å bli blant de 5 nominerte til Beste Utenlandske film over Atlantern(etter å ha vært blant de første 9), er for meg en gåte.

 

Note to self: skaff Memories of Matsuko fort som f!

[dodraugen 1]

The War You Don't See (2010, John Pilger) – Pilger-dokumentar med særlig fokus på viktigheten av å servere offentligheten de riktige bildene innenfor de riktige tolkningsrammene, og da først og fremst hvordan mediedekningen av krigføring (og i mindre grad propagandavirksomhet fra myndighetenes side) reflekterer dette. Pilger er flink til å formidle de viktige poengene uten å gjøre de for avanserte for en hvilken som helst seer, og han balanserer her fint mellom nyhetsklipp, intervju med tydelig pressede presseansvarlige, samt eksperter av ulike slag.

 

Det er kanskje ikke veldig mye nytt å hente i filmen, men argumentet er like aktuelt som noensinne. Av nyere ting er særlig drøftingen av «embedded journalism» – som paradoksalt nok (kun om du tar de påståtte dydene til denne formen for journalistikk for sin face value (norsk ord!?), selvsagt) skal gjøre journalistikken mer realistisk og virkelighetsnær (gjennom en spatial «revolusjon») samtidig som at evnen til kontroll og vinkling blir enda sterkere – interessant. Det er også en bit som tar for seg Wikileaks (med Assange-intervju) og etterforskende journalistikk som en eksplisitt uttrykt oppfattet sikkerhetstrussel hos enkelte myndigheter.

 

Manufacturing Consent er en grundigere gjennomgang av mye av det samme, men mer teoretisk anlagt. The War You Don't See er på mange måter en enklere, og gjennom enkelte mer sentimentale sekvenser – selv om det er langt fra å være mange nok av disse til at filmen står i fare for å drukne i dem – også mer gripende film (for ikke å nevne en time kortere). Anbefales alle.

 

[Frenzy 5]

Enter the Void (Noe)

 

Dette var en spesiell kinoopplevelse. Ikke tenk på å se den hjemme om du ikke har en god tv og et godt lydsystem. Vanskelig å si så mye om filmen uten å spoile, men vi følger en fyr som har begynt å selge narkotika i Tokyo for å få råd til søstrens flybilett så de kan bli gjenforent. Vi følger han i førstepersonssynsvinkel; vi deltar i hallusinasjonene hans under påvirkning av et spesielt dop som visstnok fremkaller det samme som man opplever når man dør. Mye psykedeliske figurer, dissonerende farger (som får hele kinolerretet til å "skrike"), og blinking av lys. Noes Enter the Void handler om døden, nærmere bestemt om the Tibetan Book of the Dead; hvordan det oppleves å dø, flyte rundt i en slags limbotilstand og til slutt bli reinkarnert. Her er også insestuøse skildringer (som er ganske eksplisitte). Filmen skildrer et neonhelvete uten sidestykke i Tokyo, men det er uklart om Noe kritiserer eller vil vise dette som negativt, eller om han ser på det mer som en visuell ide som han kan inkorporere inn i hallusinasjonene.

 

Filmen er ikke uten feil, dessverre. Den har et narrativt parti som blir litt kjedelig (kameraføringer over byen blir gjentatt utallige ganger)

etter at hovedpersonen er død og man ser hvordan det påvirker søstren og vennene. Da virker det svevende kameraet og forhistorien nesten som en narrativ teknikk.

, men den føles helhetlig og bra ut til slutt. Noe har et problem med at han er for åpenbar, for eksplisitt, for bokstavlig

mennesker som har sex mot slutten har et lys som kommer ut av underlivene; dette lyset som blir nevnt på begynnelsen som han må velge mellom for å bli reinkarnert

 

 

Men, Noe har ihvertfall viljen og evnen til å skape noe unikt. Denne filmen er en opplevelse, og jeg er glad jeg deltok i den.

[Houseman 5]

Enig i det meste at det du sier. Utvilsomt et unikt filmprosjekt Noe stort sett kommer i mål med, god balanse mellom glimt av narrativ fremdrift og rent estetiske scener når strukturen blir løsere utover i filmen, og jeg faller egentlig ikke av verken de enkelte scenene eller rytmen de presenteres i, men det blir som helhet for mye og for utflytende til at jeg blir helt overbevist. Jeg hadde kanskje håpet på litt strengere selvsensur når magnum opuset omsider ble realisert. Men utvilsomt en interessant opplevelse.

 

EDIT: Ser at det finnes to versjoner av filmen, en på 140 og en på 160 minutter, hvorav Cinemateket viser den korteste. Den er mer enn lang nok.

[Svankmajer 21]

Noe bittert å dra fra Tromsø i går(Onsdag), og så finne ut at den gikk i dag i Tromsø(Torsdag) på Cinemateket. Så se at den ikke får kinodistribusjon i Norge. Så se at dette er en film som sikkert er best på kino.

 

S,

[Zann 8]

Vanishing Point. Aiaiai, for en film. Pur mytologisk filmskapning, den amerikanske frontier-helten i konflikt med autoritetene, her iscenesatt og personifisert som en motkultur på vei mot undergangen. En helt nedstrippet film - kun fart (som i bevegelse og som i dopet), støvete asfalt, psykedelisk ørken, vekkelsesreligion og store mengder soul (som i musikken, og ellers). Tydelig inspirert av Easy Rider, men jeg må si at jeg synes dette er minst et knepp hvassere. Et mesterverk, sier jeg!

[Zann 8]

Ser forøvrig at Mortyboy påkaller mitt navn et par ganger i gigaposten sin her oppe:

 

Black Rain. Ikke sett på sikkert ti år, men jeg husker den som ikke veldig imponerende. Men når du sier det kan det godt tenkes at jeg hadde likt estetikken bedre i dag. Kanskje verdt et gjensyn? Uansett er jeg jo mer opptatt av broder Tony, i disse dager.

 

Har heller ikke sett Little Women, men jeg anbefaler gjerne Gillian Armstrongs debut og gjennombrudd My Brilliant Career på det grøvste! Flott australsk nybølge, og en fin og engasjerende portrettfilm.