Hvilken film så du sist og hva syntes du om den?

[Outze 0]

Jeg har også sett Robin Hood, i serien "Zann ser middels interessante Hollywood-filmer lenge etter at nyhetens interesse har falmet". Jeg tror mye av problemet her, sånn rent utenom at Russell Crowe er en håpløs Robin Hood og at filmen er gjort i den etterhvert svært kjedelige Ridley Scott gjør historisk drama-stilen (Stikkord: gråtoner, pompøs musikk og oppildnende taler), er at den ikke klarer å bestemme seg for om den skal gjøre en seriøs og revisjonistisk vri på historien, eller gå for det lettbeinte med en svært karikert prins Johan, skurk med arr og franskmenn som hentet fra Monty Pythons univers. Resultatet er selvsagt en film som feiler på begge fronter, og som har lite å by på utenom at Cate Blanchett er flott. Jeg tar meg ofte i å savne Errol Flynn når jeg ser film, og her ble savnet ekstra prekært.

 

Hehe, genialt skrevet Zann-o-san.

 

EDIT: Jeg merker at jeg mye heller vil skrive slik enn å bruke plussdingen.

[herr_kalkun 9]

Deadly Target

 

http://www.youtube.com/watch?v=-m1RiKm6jKI

A dangerous drug lord; a renegade cop. The Ultimate Showdown

 

Det skulle vært flere filmer som denne! (Og det er det heldigvis)

Herlig, cheesy action med selveste Gary Daniels.

 

 

 

edit: Og ja, jeg så jo Robogeisha her om dagen. 10/10. Nuff said!

[Kosmonaut 11]

Men det der er jo ikke Godfrey Ho's Deadly Target.

[herr_kalkun 9]

Nei, det er Charla Drivers Deadly Target. Hun er kjent for å ha laget, ja, Deadly Target.

[blausen 12]

Du tror ikke du er i ferd med å miste konsentrasjonsevnen også?

 

 

Hehe.

 

Jeg mistet konsentrasjonsevnen under The English Patient nå nylig. Klassisk britisk film i Lean-format, men gud så jeg kjedet meg. En gedigen kamp med klokka. Jeg la dessuten merke til hvor middels den føltes produksjonsmessig, og stusser fælt over alle oscarene den hønket inn. Må ha vært et svakt år.

 

Enda mer apatisk stilte jeg meg til Iron Man 2. Makan til uengasjerende greier.

 

Men Toy Story 3 leverte. Nok en solid film fra Pixar. Og selv om det er tredje film i rekken, føles den likevel frisk og full av ideer. Bra.

[Zann 8]

Jeg er helt overbevist om at Elaines reaksjon til Den engelske pasienten i Seinfeld har hatt MYE å si når det gjelder hvordan filmen vil bli husket.

 

http://www.youtube.com/watch?v=T5qalNX5G94

[morty 8]

The English Patient er en rimelig habil chickflick, pakket i et veldig klassisk Lean-format. Forstår alledeles ikke "middels produksjonsmessig"-kritikken. spesielt siden den er skutt av Peter Weirs faste fotografer. Her er det bare å legge vekk testosteronet, dytte inn ballene og se den med en sans for kjærleikshistorien. Eneste scenen jeg irriterer meg over, er denne "det er en bombe i....."-scenen.

[Kubrick 0]

Piranha (Joe Dante, 1978) - Ganske skuffende, var nesten ikke en fisk å se, bare masse dumme lyder og plasking i vannet.

 

The Toxic Avenger Part II (Lloyd Kaufman, 1989) - Eneren er jo et mesterverk, men dette ble i overkant fjasete.

 

The Toxic Avenger Part III (Lloyd Kaufman, 1989) - Se over.

 

Man tänker sitt (Henrik Hellström, 2009) - Dette ga meg ingen ting.

[paah 4]

The Toxic Avenger Part II (Lloyd Kaufman, 1989) - Eneren er jo et mesterverk, men dette ble i overkant fjasete.

 

The Toxic Avenger Part III (Lloyd Kaufman, 1989) - Se over.

 

Enig. Sjekk ut fireren. Den er langt bedre.

 

Love and Death (Allen, 1975)

Her sitter så å si alle replikkene. Intelligent humor og flotte Bergman-referanser (særlig de mot slutten). Sikkert noen referanser jeg ikke helt plukket opp, særlig de fra russisk litteraur (Dostojevskij, Tolstoj), men jeg lo nesten konstant gjennom filmen likevel. Kanskje ikke helt den settingen jeg foretrekker å se Allen i, men det å se han som utilpass, russisk soldat var morsomt nok i seg selv.

[GoreGalore 0]

Tull og tøys. Alle Toxie-filmene er mesterverk.

 

http://www.youtube.com/watch?v=CmiBGoMKvew

 

Har noen sett den animerte spin-off-serien, forresten? Jeg har "langfilmen" (tre episoder som er satt sammen) på DVD, men jeg har ikke sett den enda.

[CypheroN 10]

Religulous (2008)

Ganske interessant dokumentar om religionens terrorisering, om noe "ensidig". Men det er jo min side uansett, så hvem bryr seg? 8/10

 

Encounters at the End of the World (2007) (Blu-ray)

En utrolig vakker dokumentar signert Werner Herzog. Ikke bare handler den om de interessante menneskene som lever og arbeider på Sørpolen, men også meningen med livet, det ekstensielle, og alt det der. Er du ikke interessert i temaet fra før, så blir du det når du ser den. (…merkelig nok min første film av Herzog - er vel ikke mange som starter her. Skal få sett Aguirre, jada jada…) 9/10

[paah 4]

Csillagosok, katonák (The Red and the White; Jancsó, 1967)

Ingen gode og onde, her er det bare ofre. De røde og de hvite veksler mellom å massakrere og å bli massakrert, og man får knapt sjansen til å gjenkjenne karakterer før de mister livet. Noe så sjeldent som en krigsfilm som på ingen måter velger side, men som bare fokuserer på å vise krig fra sitt mest absurde og grusomme. Ispedd en rekke flotte lange tagninger og enormt fotoarbeid, er det liten tvil om at dette er en av de beste krigsfilmene som har blitt laget. Den er temmelig fantastisk.

[Kiddo 0]

Den er temmelig fantastisk!

 

Jeg så The Driver (Hill, 1978) i kveld. Vroom, vrooom! Her er det bilene, lyden av metall og skrikinga på asfalten (og en teit purk) som står for snakkinga. Dialogen er ofte holdt til et minimum:

 

I’m just trying to do my job.

So am I… Go home.

I just wanted to talk…

You did.

 

http://i52.tinypic.com/kd4bqb.pnghttp://i55.tinypic.com/34g1sav.png

 

Byen om natta, asfalten bada av (neon)lys, Ryan O’Neils stoiske ro i sin raske bil… Vroom, vroom! I biljaktsekvensene veksler Hill mellom klaustrofobiske utsnitt som setter oss ’i’ bilene og av og til fanger oss ’mellom’ fronten på en bil og bakdelen på en annen, og ensomme totalbilder som gir filmen et eksistensialistisk preg. Et preg som også skapes gjennom noen nærbilder av ansikt i skyggen, O’Neil som ser så trist ut med sine poser under øynene og framviser litt sånn cool likegyldighet, som Jeff, og et jazzete soundtrack som bryter stillheten i ny og ne. Tankene føres til Melville, men også til Mann, hvordan han bruker natten, i tillegg til dette med ’yrkesstolthet’. Men Mann blander det gritty med det sentimentale. Her er det nærmeste du kommer sentimentalitet: ”I told you, I’m not gonna get killed for you.” Fet.

 

Jeg har også sett Toy Story 3, min første 3D-film. En helt ok opplevelse.

[Peru 6]

Toy Story 3 er en fantastisk film, men også der er 3D-en totalt meningsløs. Ga meg INGENTING, til tross for at animerte filmer teoretisk sett kunne fungert nogenlunde med teknologien.

[BadSmile 8]

3D'en i Toy Story 3 gav ikke mye, men synes det var flott å se på. 3D'en i forfilmen derimot var ga alt, beste bruken av 3D jeg har sett hittil.

[Engangsgrill 16]

Tokyo Godfathers av Satoshi Kon

Hva kan man si? Den nylig avdøde mesteren gjør et stykke arbeid av de sjeldne. En enkel historie, men også en kompleks fabel om emosjonelle sår og hvordan vi velger å bearbeide dem. Fra åpningsscenen der predikanten samler sin flokk til julegudstjeneste, kanskje den myten som står sterkest i vestlig kulturhistorie, trekkes det fornuftige paralleller som både gir gjenklang og ringvirkninger. Jesusbarnets fødsel, de tre vise menn, blir temaet som utvikles idet gudstjenesten erstattes av hverdag i form av tre hjemløse, en fyllikk, ei transe og en rømling, som etter å ha forlatt gudstjenesten befinner seg ansikt til ansikt med baksiden av medaljen vi kjenner som det vestlige sosialdemokratiet, letende i søppelbokser etter det som skal holde dem i live over natta.

 

Det de finner overrasker like mye som det gir mening. Et barn, en åpenbar kristusparallell når man tar åpningsscenen i betraktning, gjør at de tre stepper inn i rollen som de vise menn, men til forskjell fra juleevangeliet er barnets rolle som frelser her ikke signifikant. Det som betyr noe er hvordan hovedpersonene reagerer på barnet, på dets sårbarhet, og bestemmer seg for å ta et personlig ansvar i det gjennom å føre det hjem. Som transen Hana sier det: "Jeg vil se denne moren i øynene og høre henne forklare hvordan hun kunne forlate barnet. Først da vil jeg være fornøyd."

 

Søken etter barnets opphav, reisen gjennom Tokyo, følger pikaresfortellingens konvensjoner, men utvikler dem samtidig. Det er ikke bare slik at hovedpersonene aktualiseres som moralske aktører gjennom det de opplever idet det sporet barnet de tre uteliggerne velger å kalle Kiyoko følges, det skapes også en symmetri der alle de tre blir stilt ovenfor sin egen fortid på en måte som ikke trivialiser noe. Deres gode hjerter, til tross for en hang for sentimentalitet, gjør det enkelt å ta dem til seg, og når de bryter ut i ville spillopper sitter latteren løst og avvæpnende.

 

Slik fungerer Tokyo Godfathers både som komedie og som drama. Hovedpersonene er i god aristotelisk stil ringere enn vi liker å tro at vi selv er, men de er ikke så ringe at man unngår å relatere seg til dem. Når transen, som vi etterhvert forstår er forelsket i fyllikken kjefter sin hjertes utkårede huden full på bakgrunn av hans manglende moralske karakter, hans beslutningsudyktighet, oppsummerer hun etterpå tiraden til den unge jenta som har rømt hjemmefra: "å kunne snakke fritt er kjærlighetens pulsåre".

 

Som seer vet vi at han fortjente det, fordi vi forstår at disse utskuddene egentlig bare har vært uheldige, har sviktet i avgjørende situasjoner som de først etterpå fullt ut forstod. Det å finne barnets mor blir dermed et spørsmål om rehabilitering, om ære og om plikt. At de ikke velger den naturlige løsningen som ville vært å gå til politiet handler om at de føler at de står på utsiden av samfunnet, at det å gjøre barnet til sitt eget humanistiske prosjekt, det å forstå hvordan noen som tilsynelatende befinner seg på innsiden kan handle så feil, bedrive en slik ansvarsfraskrivelse at de forlater et lite barn for å dø.

 

Filmens finale, møtet mellom mor og barn, er både forutsigbart og overraskende. Den blander Kons forkjærlighet for det absurde med hans fandenivoldske optimisme, hvordan han ser ut til å ha gitt opp å finne mening i verden, men likevel får øye på det vakre, det folk flest ikke ser. Jenta på rømmen, Miyuki, oppsummerer sitt syn på barnet slik: "Et liv er et liv. Det fødes bare en gang." Så enkelt at en ung jente uten større utdanning kunne finne på å si det, men samtidig absorberer det, om ikke det meste som har blitt skrevet om menneskets indre verdi, så iallfall det filosofien i dag sitter igjen med.

 

De tre hovedpersonene er alle sjeldent levende, både som karikerte typer og som fullverdige karakterer, og på lydsiden er det gjort et arbeid der man kan ane små motiver som går igjen, uten at de noensinne tar over, dominerer. Utpreget vakkert.

[Fubarino 4]

Jeg bøyer meg i støvet for anmeldelsene dine!

 

Paper Man (2009, Mulroney og Mulroney)

 

Jeff Daniels er en forfatter med skrivesperre, midtlivskrise og imaginær superhelt-venn(Ryan Reynolds), som blir kompis med en 17 år gammel jente(Emma Stone), og samtidig driver den kjølige kona si(Lisa Kudrow) til vannvidd. Ganske feel-good dette, og jeg merker en sterk trang til å snarest sette på The Squid and the Whale, uten sammenligning for øvrig.

[blausen 12]

Måtte nesten se Limits of Control jeg også. En herlig film. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på fotoarbeidet til Doyle. Virkelig inspirerende greier.

 

Glanet en sånn irriterende overlevelses-skrekkis etterpå, Frozen. Om tre tenåringer som blir forlatt i skiheisen. Litt som den halvt amatøriske Open Water, bare istedet for haier kommer en ulveflokk som camper under heisen.

[morty 8]

Where the Wild Things Are (Spike Jonze, 2009) - Disse monsterne ser spesielt bra ut, og filmen er fint skutt. Liker at man i stor grad styrer vekk fra CGI, i alle fall til den grad at det ikke er åpenbart. Pjokken gjør en god prestasjon, og ja, der stopper det. Det er litt blottet for nærhet, og en kommer aldri helt innpå karakterne eller miljøet. Jonze virker ikke å ha tid til å utvikle dette, og det som skjer virker tidvis uinspirert og uten evne til å bevege. Hvis resten av filmen hadde vært like laddet, som de siste minuttene i "monsterverden", så hadde det vært en helt annen sak. Men dette hadde helt klart fungert bedre som en kortfilm, ikke en langfilm hvor behovet for å fylle ut den ene og halve timen historien mangler.

 

Around Perception (Pierre Hébert, 1968) - Animert eksperimentell kortfilm med snurre, virre, flashe og dingsbomserareting over skjermen. Resultatet for min del var en lett hodepine.

[TMwtP 8]

Vanskelig å holde seg borte.

 

Francesco, giullare di Dio (Rossellini, 1950)

En dramatisering av noen løst sammensatte episoder fra livet til Frans av Assissi og gjengen hans. Merkelig forsamling, for øvrig. De er nærmest som noen store barn, litt enkle og litt naive. Som sagt, ikke lett å få tråden i det hele, man må ta hver snutt som en enkeltstående episode. Mest fascinerende er det når broder Ginapro tar en fot fra broder gris (ja, en gris) for å lage mat til en syk følgesvenn. Den samme Ginapro overbeviser senere en gjeng med krigere om å trekke seg ut av området, dette er også en snodig historie.

 

La ronde (Ophuls, 1950)

Mitt første møte med Ophuls, men jeg ser ingen grunn til å stoppe her selv om dette etter sigende skal være hans kanskje beste film. Kraftfull åpningsscene som er vel verdt å bruke 5 minutter på!

 

http://www.youtube.com/watch?v=Oj3dnhLRkpE

 

Musikken er jo nydelig, og Anton Walbrook er den som trekker i trådene som forteller og iscenesetter undervegs. Også her er det tilsynelatende en rekke frittstående begivenheter, men la deg ikke forvirre. Det hele oppsummeres fint til slutt.

 

The Bourne Supremacy i kveld, litt tilfeldig valgt som lørdagsunderholdning. Men jeg går nok så langt som å si at denen trilogien definerer hvordan actionfilm skal lages i det 21. århundre, kanskje er den selv med på å definere selve tiden vi lever i. Ooh.

[Uruloki 15]

Vanskelig å holde seg borte.

Heldigvis!

[Doctor Downs 0]

Piranha (Joe Dante, 1978) - Ganske skuffende, var nesten ikke en fisk å se, bare masse dumme lyder og plasking i vannet.

 

Det er Mega Pirhana du vil se.

 

 

Var og så El secreto de sus ojos i går, som viste seg å være litt Bong Joon-ho, litt Almodovar men kanskje mest sånn jeg forestiller meg at en to timer lang episode av Law & Order: Buenos Aires måtte vært. Hvordan denne stakk av med Oscar for beste fremmedspråklige film istedet for Das weisse Band er et mysterium. Når det er sagt så var ikke filmen direkte dårlig, og selv om mye av den føltes som en TV produksjon så slo den til med noen skikkelig stjerneskudd med kameraet (fotballkampscenen, for de som har sett den... hvordan?) og slutten var i det minste passe sterk. Nei, Haneke ble snytt, men denne er fortsatt verdt en kikk en lat popcornsøndag.

 

Edit: Jo, her:

 

 

Hva er el secreto de denne tagninga? (litt spoiler)

[Zann 8]

Jeg synes også at The Secret in Their Eyes var den minst interessante av de nominerte for oscaren, men synes du virkelig den minnet om en tv-produksjon? I mine øyne var det tekniske og skuespillet og alt det der helt top notch. Og på en måte er det vel forståelig at det er den filmen som minner mest om klassisk Hollywoood-film som stikker av med seieren i en Hollywood-konkurranse som jo Oscar er.

[Engangsgrill 16]

Shirin av Abbas Kiarostami

 

Men are warmed by love, women get burned.

 

Shirin tar plass i en kinosal, ikkw ulikt Tsais Goodbye, Dragon Inn, men der sistnevnte mislykkes fordi handlingen uteblir, fordi vakkert foto ikke holder for å hylle en kultur som er i ferd med å gå i glemmeboken, tar Kiarostami grep for å hindre at det samme skjer med hans film. Historien som spilles ut på lerretet, visstnok meget kjent i Iran, kretser rundt prinsessen Shirin og hennes ulykkelige kjærlighet. Vi får aldri se lerretet, Kiarostami velger å fokusere på kvinneansikter i salen, og idet han elegant klipper fra kvinne til kvinne (en av dem er Juliette Binoche) blir vi tvunget til å skape en sekundær film gjennom de lydene vi plukker opp fra salen.

 

Denne uhyre ambisiøse formen for filmskapning kunne ha slått ut negativt da å stirre på kvinneansikter i en og en halv time knapt kan kalles produktivt, men Kiarostami ror det i land. Kvinnenes følelsesmessige reaksjon belyser ikke filmens dialog og lyddesign så mye som de forstyrrer den. De gråter, vender øynene vekk, du kan se munnvikene utvides i smil, trekke seg sammen i bekymrede miner uten at du egentlig forstår hvorfor. Slik viser Kiarostami at sosial kunnskap er kulturelt betinget. Denne historien, som visstnok er like kjent i Iran som Romeo og Julie er i den engelsktalende verden, lar seg ganske enkelt ikke forstå ut fra den begrensede begrepsapparatet et vestlig publikum sitter med.

 

Det gjør imidlertid ikke opplevelsen unyttig. Kiarostami sier noe om kvinnerollen, om kjønnsroller, og hvordan historier former hvordan vi tenker rundt de livene vi velger å leve som går på tvers av politikk. Shirin kan høres kjedelig ut, men den stimulerer til tanker om film, om mennesket og om fortellerkunst. Shirin lærer oss å undres.

[blausen 12]

Det er Mega Pirhana du vil se.

 

 

Var og så El secreto de sus ojos i går, som viste seg å være litt Bong Joon-ho, litt Almodovar men kanskje mest sånn jeg forestiller meg at en to timer lang episode av Law & Order: Buenos Aires måtte vært. Hvordan denne stakk av med Oscar for beste fremmedspråklige film istedet for Das weisse Band er et mysterium. Når det er sagt så var ikke filmen direkte dårlig, og selv om mye av den føltes som en TV produksjon så slo den til med noen skikkelig stjerneskudd med kameraet (fotballkampscenen, for de som har sett den... hvordan?) og slutten var i det minste passe sterk. Nei, Haneke ble snytt, men denne er fortsatt verdt en kikk en lat popcornsøndag.

 

Edit: Jo, her:

 

 

Hva er el secreto de denne tagninga? (litt spoiler)

 

Syns det er relativt lett å se at det mye GCI inne på selve stadionen. Litt vanskelig å vurdere med den håndholdte ristestilen på kameraføringen, men det var et eller annet i den scenen som ikke alltid stemmer (mtp. lys og fokus, alt miljø rundt virker så uklart). Sikkert brukt et par hundre ekte mennesker rundt selve hovedpersonene på tribunen, resten data.