Adaptasjon

[Sir 3]

Jeg har lest litt forskjellige filmteoretiske betraktninger rundt adaptasjon, og lurer på hva folk på forumet tenker rundt dette.

 

Hva er en god adaptasjon? Er det i det hele tatt etisk forsvarlig? Hvilke retningslinjer bør følges når en skal filmatisk adaptere noe fra for eksempel litteraturen og teateret? Hvor viktig er originalverkets uttrykk for fortellingen? Og er dette noe det går ann å overføre? Er en avhengig av kunstnerisk trofasthet? Eller skal en adaptasjon utføres på filmens premisser?

 

Mange veiledende spørsmål, men dere trenger ikke å henge dere for mye opp i disse. Det viktigeste for meg er å høre deres meninger rundt problemstillingen.

[Engangsgrill 16]

Hehe. Jeg har absolutt ingen forventninger til respekt for kildemateriale. Adaptasjon føler jeg ofte at verken er beskrivende eller relevant for kreative prosesser. Det meste har jo blitt gjort før i en eller annen form, så å sette slike kunstige begrensninger for hvordan man velger å arbeide er bare skadelig. Vi har jo uansett et veldig annerledes forhold til kunst og opphavsrett etter at pop-art ble en greie. Forsvarer det rent tyveri av intellektuell eiendom? Nei. Men jeg synes at sampling samt eksplisitte referanser er helt greit.

 

På den andre siden er det ikke noe poeng i en adaptasjon som ikke har noe til felles med kildematerialet, eller tolker det på en måte som ikke er relaterbar. Da kunne man like gjerne arbeidet ut fra en annen tekst. Har ikke noe formelt problem med remakes eller oppfølgere heller, sånn bortsett fra når det i hovedsak handler om enkle penger. Og selv da er problemet ofte latskap eller manglende forståelse av hva som gjør noe interessant. Jeg vet ikke om jeg vil gå så langt som å påstå at en ren oversettelse kan være bedre enn originalen, men den kan fortsatt være verdifull. Det mest ekstreme eksempelet her er vel dubbing, som jeg håper at de fleste anser som en uting. Igjen har det ikke så mye med oversettelse eller stemmeskuespill, men dissonansen det skaper. På samme måte er jeg litt tvilende til nykomponert musikk til stumfilm, selv om det ofte er interessant som en sidestilling av ideer.

 

Så lenge man tilpasser formspråk er adaptasjon et bra utgangspunkt for en artist uansett medium, men det hadde vært skuffende om dette var noe alle gjorde. Filmet teater er som regel dritkjedelig, men det er ingenting galt med det heller utover det. På samme måte er spesialeffekter ofte en ganske dum måte å gjenskape klassisk litteratur på, siden leseopplevelser blant annet handler om visualisering og abstraksjon. Har ikke sett Life of Pi, men selv om den boka var ganske jævlig, forstår jeg at filmen drukner fullstendig i effektene. Tegneserier ligger litt nærmere konkret handling, og derfor finner jeg effektbruk som en bedre tilnærming. Igjen kan man gjentolke materialet på en kreativ måte som gjør slik bruk mer naturlig, men det siste de fleste gode bøker trenger er actionscener.

 

Både film og litteratur tilnærmer seg kildemateriale på en mer statisk måte enn teater. Med det mener jeg at improvisasjon og personlig visjon vanskeligere lar seg tilpasse. Mye teater har lite sceneanvisninger, og det gjør det enklere å pervertere (hei, Nasjonalteateret). Skal legges til at jeg foretrekker å lese drama, så det handler også om preferanser.

 

Så det er noen av mine formeninger. Leser stort sett ikke filmteori, så du må sannsynligvis sette konteksten selv. Kanskje ikke veldig konkrete svar, men kanskje det gir litt mening? Har litt lyst til å komme med konkrete eksempler etter hvert, men ganske opptatt for tiden. Nå må jeg komme meg på jobb.