Jump to content

Det nye


Sir
 Share

Recommended Posts

Siden vi ikke har hatt egen årsbasert musikktråd siden 2013 slenger jeg bare i sammen en tråd her hvor vi kan diskutere nye musikkutgivelser, aoty osv.

 

Lightning Bolt kommer med nytt album på slutten av måneden. Første sangen er ute allerede:

 

 

Høres ikke ut som en kan forvente seg noen store framskritt akkurat, men hvorfor utvikle seg når en er så unike som disse? Lightning Bolt er absolutt det mest spennende som skjer innen støyrock for tiden, selv om de har vært til stede siden 90-tallet. Hærlig minimalistisk bass- og tromme-basert duo. Volumet blir ikke høyere enn dette!

 

edit: Kan vell også dele mine valg for aoty 2014: To be kind (swans). Ikke det mest spennende valget nei, men kan også slenge med at jeg virkelig likte den nye Shellac-pata. Dude Incredible. Et album jeg føler ikke akkurat fikk for mye oppmerksomhet.

Link to comment
Share on other sites

 

Hørt Swans-albumet. Det er jo noe...

 

Ser fram til det nye Jenny Hval-albumet. That Battle Is Over: https://soundcloud.com/sacredbones/jenny-hval-that-battle-is-over

 

Kendrick Lamar er på en oppadgående kurve. Section.80 var veldig oppskrytt, men etter det har han gått i interessante retninger. Verset hans på Flying Lotus' Never Catch Me er et av fjorårets store musikalske øyeblikk. Kan ikke tro at jeg nedvurderte den strålende skiva.

 

The Blacker the Berry:

https://www.youtube.com/watch?v=OcZCO3Tt_Jg

 

i:

 

The Blacker the Berry tar opp arven etter 90-tallets politisk motiverte gangsta-rap, mens "i" høres mer ut som noe Outkast kunne skrudd sammen. Jeg hadde ikke trudd jeg skulle si det for noen år siden, men Lamar er the future of rap.

 

Ellers kan man håpe at Joanna Newsom gir ut det femdoble albumet hun har jobba med, at Scarface slipper Rooted ut av ingenting (kan faktisk skje) og at Jeezy-season lever opp til forventningene.

Link to comment
Share on other sites

 

Death Grips nye prosjekt høres veldig bra ut:

 

 

Er også ganske optimistisk til Kendrick Lamar's nye. Ellers liker jeg at Tame Impala ser ut til å fullstending omfavne discoen.

 

Father John Misty sitt nye album er en liten favoritt sålangt av det som har kommet i år. Open Mike Eagles oppfølger til Dark Comedy er også ganske artig.

 

Mitt AOTY for 2014 var Ariel Pinks pom pom, hvis man skal gå etter det albumet jeg hadde oftest på repeat gjennom året.

 

 

Link to comment
Share on other sites

 
 

Tinashe gir ut mixtape bare få måneder etter et av 2014s beste album, består likegodt av sju spor som alle alene kunne vært utgangspunkt for en tape, eller et album, nye veier framover. Ufattelig trygg på egne kvaliteter, vokalprestasjonene veksler sykt dynamisk i stil men ikke kvalitet.

 

https://www.youtube.com/watch?v=wxGg7SHRMdk

Link to comment
Share on other sites

 

2015 har fått en skikkelig godbit i Fashawns The Ecology. Selv om rimene kan være litt klønete fra tid til annen, er det så velprodusert og ektefølt at det ikke gjør noe. Liker de sjelfulle sangene best.

 

Topp 5:

Guess Who's Back

Man of the House

F.T.W

Higher

Letter F

 

Guess Who's Back er kanskje det beste sporet jeg har hørt i år. Det er da noe. "Starved myself like Gaudi on behalf of my art."

 

Link to comment
Share on other sites

 

Hørt litt på Iggy i det siste, og dette var jo litt av ei jente. Lasta ned Reclassified, som jeg forstår er en slags alternativ miks til The New Classic, også fra i fjor. Det som slo meg innledningsvis var hvor all over the place dette føles. Iggy er ikke særlig flink til å rappe, men det gjør ikke så mye så lenge hun dyrker en personlighet som føles så i tiden. Til forskjell fra Kanye, som vel er den rapperen jeg synes hun har mest til felles med, er det veldig lite statement. Det hun imidlertid har er noe av den samme forkjærligheten for dårlige ordspill, uten at hun helt treffer de samme høye tonene. Til tider blir det likevel ganske festlig, som på Rolex:

 

 

Som jeg synes avslører den ganske latterlige tilnærminga til livet jet-set-rapperne har omfavna offentlig. Det klassiske spørsmålet er vel om hun forstår at dette er morsomt/trist selv. Vet ikke om Iggy-szn kommer til å bli en greie, men om det varer hadde det vært kult. Hvit, formløs og karismaløs jentunge, javel, men hvem sa at house of hop ikke hadde plass til slikt?

Link to comment
Share on other sites

 

Skal sjekke ut Fashawn-albumet. Husker godt "Boy Meets World" fra den tiden (føles som en evighet siden) og at jeg syntes "This Generation" var skuffende sammenlignet med den.

 

Ellers er Billy Woods ute med ny skive.

 

 

Ellers går det rykter om at Edan kommer med nytt album i år. Han har sagt selv at det blir rock-innslag (som i at han synger, ikke bare i form at sampling som tidligere), vet ikke om det er snakk om en sjangermiks eller hva som er greia, men vanskelig å ikke glede seg når det er snakk om nytt Edan-materiale. Gjestevers fra tidligere i år:

 

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...
 
  • 2 weeks later...

Hører på Sol Invictus, og det er ganske konservativt. Det som var min store ungdomskjærlighet står seg kanskje sådær, men det er fortsatt litt gøy. Tar lenger og lenger tid mellom hver gang jeg setter på King for a Day, men det er fortsatt et helvetes album. Har det ikke på vinyl, og det irriterer meg litt. Uansett må jeg høre litt mer før jeg fastslår om det er et friskt pust eller et gufs. Patton-kulten er så jævlig plagsom, men synes Tomahawk har gjort noe ålreit. Stone Letter er et høydepunkt.

 

Og ja, Epic suger. The Real Thing er jevnt over ganske kjedelig, men hvis du hører Live at Brixton, forstår du kanskje hvorfor dette en gang var ganske gøy. Ja, og så kommer Patton seg unna med en del tekst ingen andre ville gjort. Midlife Crisis, for eksempel:

 

You're perfect, yes it's true

But without me, you're only you

Your menstruating heart

It aint bleeding enough for two

 

Kan fortsatt hele King for a Day på rams. :/

Link to comment
Share on other sites

 

Tinashe gir ut mixtape bare få måneder etter et av 2014s beste album, består likegodt av sju spor som alle alene kunne vært utgangspunkt for en tape, eller et album, nye veier framover. Ufattelig trygg på egne kvaliteter, vokalprestasjonene veksler sykt dynamisk i stil men ikke kvalitet.

 

Lasta ned Aquarius, og du har veldig rett. Det største problemet til Aquarius er at denne moderne klassikeren ikke er utgitt på vinyl. Mixtapen sjekker jeg definitivt ut. Nesten ikke et eneste svakt spor (selv mellomstykkene er glimrende!), med høydepunkter som er helt fantastiske. Som forteller minner hun meg om Kendrick Lamar på sitt beste, og det er minst like sensuelt som FKA Twigs.

 

Edit: Og Schoolboys vers på 2 On gir meg litt av håpet tilbake!

Link to comment
Share on other sites

 
 
  • 2 months later...
 
 
 
 
 

Viet Cong sitt debutalbum må være noe av det beste jeg har hørt så langt i år. Kom visst allerede i januar, men jeg fikk den ikke med meg før nå. Uansett en etterlengtet verdig gjenoppliving av post-punk-sjangeren. Albumet er veldig eklektisk. Det blander mange forskjellige elementer fra både ny og gammel musikk, men mange har allerede pekt på This Heat som en stor innflytelse. Noe som i min bok er positivt, både fordi Deceit er et av mine personelig favoritt post-punk-album, og fordi This Heat generelt er et kriminelt oversett band. Viet Cong er et band jeg hvertfall skal se opp for i framtiden, men for nå koser jeg meg stort med deres selvoppkalte debutalbum.

 

http://www.brooklynvegan.com/img/bp/viet-lp.jpg

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Deeply Rooted er ute! Førsteinntrykk:

 

Facemob holder koken. Country-rap har neppe blitt gjort på denne måten tidligere, og Faces kjærlighet for musikk skinner igjennom. Den virkelige stjernen er selvfølgelig Scarface, som er langt framme i lydbildet der han glir mellom de to rollene sine (eksistensialist og drittsnakkende OG). Når han sier at han er ekte, vet du at han snakker fra hjerteroten. Perspektivet tar likevel til seg et lag av fortvilelse over situasjonen mange svarte opplever i en verden som ikke vil ha dem. Temaet er stort sett variasjoner på GB og Face-sanger, som refereres noen ganger (Hand of The Dead Body, I Seen a Man Die). I Steer, for eksempel, møter gangsteren sitt endelikt i en tydelig kommentar på politibrutalitet. Det som gjør sangen er ikke angrepet på statsmakten, men hvordan beskrivelsen av situasjonen er personlig desperat.

 

Om Deeply Rooted har et problem, er det at det er et gangsta-album fra en artist som kan være mye mer enn det. Face bøyer ikke sjangre som Kanye eller Kendrick, og er som han sa for femten år siden: The last of a dying breed.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

Girl Band - Holding Hands With Jamie

 

Er bare på andre gjennomlytting, men jeg har gledet meg for mye til denne til at jeg kan la det ligge. Dette er den etterlengtede debut-LPen fra denne irske støyrocksgruppa. De har med andre ord gjort seg bemerket allerede, men det er altså først nå vi får den første virkelig gjennomførte opplevelsen. Sjangekonvensjonelt er Girl Band et meget forfriskende band. Lydbildet er gjennomsyra av støyrock-elementer, men det er vanskelig å peke på noen helt konkrete innflytelser. Dette er altså noe helt annet enn usjarmerende Metz, som slapp album nummer to i sommer. Nei, Girl Band klarer virkelig å gjøre seg selv relevante. Det er like rått som et tidlig punk-band, men samtidig henger de med i tida. En kan forsåvidt si at de legger seg opp mot moderne pop-musikk, men på samme tid er det totalt feil. Dette albumet er altså både forfriskende samtidig som det tilfredsstiller alt jeg ønsker meg fra et sjangerkonvensjonelt album. Ser ikke bort i fra at dette blir AOTY for min del. Skal mye til å toppe dette.

 

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 weeks later...

Iris DeMent slapp et album for noen måneder siden, som består av dikt satt til musikk. Den heldige utvalgte er Anna Akhmatova, om man kan si noe slikt om en av det 20. århundrets største poeter. Resultatet er selvfølgelig glimrende, der en av vår tids fremste tekstforfattere gir nye meninger og perspektiver til noe som allerede var fullkomment.

 

Joanna Newsoms Divers har lekket, og jeg er ganske positiv. Både Sapokanikan og Leaving The City har vokst noe voldsomt på meg, og jeg ser ingen grunn til at de andre sangene ikke vil det.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 weeks later...

Glemte å skrive om Elighs 80 HRTZ, et av årets beste album. Mener det var Dodraugen som satte meg på spor av den noe ujevne Grey Crow, men her treffer han skremmende bra. Aggresjonen er nesten på nivå med The Bug eller Death Grips. Beatsene sparker skikkelig fra seg, og albumet glir sømløst fra låt til låt.

 

Tentativ liste over årets beste utgivelser:

 

1. FKA twigs - M3LL155X

2. Iris DeMent - The Trackless Woods

3. Scarface - Rooted

4. Tinashe - Amethyst

5. Earl Sweatshirt - I Don't Like Shit...

6. Joanna Newsom - Divers

7. Kendrick Lamar - To Pimp a Butterfly

8. Eligh - 80 HRTZ

9. Fashawn - The Ecology

 

10. Grimes - Art Angels

11. FFS - FFS

12. Jenny Hval - Apocalypse, Girl!

13. Sarah Cracknell - Red Kite

14. Big Sean - Dark Sky Paradise

15. Purity Ring - Another Eternity

 

Sikkert glemt noe...

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...