Jump to content

Kosmorama 2015


Recommended Posts

 

Hmm. Det som umiddelbart fatter min interesse er A Girls Walks Home..., og Coming Home. Inherent Vice skal definitivt ses, men sist jeg sjekka hadde den kinopremiere neste fredag, så den har jeg sjanse til å se ganske snart. Bor dessverre/heldigvis i Oslo, så kommer ikke til å bivåne noen av disse, men hvis du har lyst til å se dem sier jeg ikke nei til velvalgte ord.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Første dag på Kosmorama 2015.

 

Party Girl: Et portrett av Angelique. Firebarnsmor og stripper i 60-åra. En Party Girl. Gjennom en enkel episode, hvor hun spontangifter seg med en klient, lærer vi henne å kjenne. Jeg liker veldig godt hvordan denne filmen er bygget opp og strukturert. Filmen er rett og slett en indre kamp mellom Angeliques indre familiemor og 'the party girl'. Det er enkelt, men veldig ekte. Filmet med rastløst kamera, og klippet likeså. Lydbildet brukes for å distrahere henne fra familielivet, og får oss som tilskuere til å føle at noe er galt. Veldig helhetlig film, der alle virkemidlene jobber sammen, og fører oss fram til en finfin slutt.

 

Vivianes kamp: Jeg liker veldig godt filmer som konstrueres rundt små men fundamentale vrier. Vrien i rettsalsfilmen Vivianes kamp er at vi aldri, i løpet av de 5 årene filmen utløper seg, forlater rettsalen. Det handler først og fremst om et forråtnende religionsbasert (nærmere bestemt jødisk) rettssystem, hvor kvinner ikke har lov til å inngå skilsmisse uten samtykke fra mannen. For oss i vesten er dette nesten som å se en farsekomdie, men filmen mangler ikke kraft av den grunn. Ikke bare føler vi med Viviane, filmen er nemlig mer nyansert enn som så. Faktum at vi aldri forlater rettsalen, og derfor ikke vet noe om konfliktens rot i virkeligheten, gjør at vi aldri vet helt sikkert hvem vi skal tro. Selv om det først og fremst er en feministisk kamp filmen fører, og mannen tidvis oppfører seg som en drittsekk, kan jeg ikke for å ikke sympatisere litt med han også. Det sterkeste øyeblikket er likevel når Viviane står framfor et ruglete vindu på slutten. Det slår meg at dette faktisk er første gang vi ser utsiden, og at filmens form faktisk er en metafor på Vivianes isolerte liv i ekteskapet. Selv om Vivianes kamp er en type film vi har sett mye fra Iran de siste tiår, er den absolutt verdt å få med seg!

Link to comment
Share on other sites

 

Er forresten overraskende mye blest rundt denne festivalen. Kom nettopp hjem igjen etter min andre utsolgte film. Dumt for meg, men selvsagt bra for arrangørene. Har hvert fall lært at det lønner seg å hente ut billetter tidlig...

Link to comment
Share on other sites

 

Festivaldag 2

 

Corn Island En gammel mann, og barnebarnet, bygger et lite hus på en liten flat øy midt på grensa i det konfliktfylte området mellom Georgia og Abhazia. Minner litt om Spring, Summer, Fall, Winter and Spring... egentlig. Sakte observerende foto og med få ord, men Georgierne er ikke like pretansiøse og overtydelige som Kim Ki Duk, heldigvis. En ganske visuelt vakker og behagelig opplevelse. Veldig hverdagslig, hvor enkelte nøkkelscener er klippet bort for å underdramatisere alt mest mulig. På den andre siden sliter jeg egentlig med å se det helt store i det. I festivalbrosjyren hevdes det at den handler om de store spørsmålene som livet, døden og kjærligheten, men jeg er redd for at handlingselementene blir litt for banale for det. Kanskje vet jeg bare for lite om konflikten, men filmen gjør heller ingen større innsats for å forklare disse forholdene. Alt i alt vakkert nok, men ganske intetsigende på det substansielle.

 

The Lesson Også denne fant jeg litt banal. Handler om en idealistisk kvinne i Bulgaria, hvor pengeproblemer tvinger henne til å trosse sine moralske holdninger. Føler liksom jeg har sett det før. Typisk sosialrealisme, uten det helt store manuset.

 

We Are Young. We Are Strong En audiovisuell gjenskapelse av det nynazistiske opprøret i Rostock fra 1992. Regissøren var til stede og kunne fortelle at formålet med filmen rett og slett er å minne oss om denne tragedien og prøve å skape en forståelse av det. Filmen går blant annet i dybden på det nynazistiske ungdomsmiljøet, noe som er et fint utgangspunkt, men disse karakterene blir, igjen, for banale. De er typiske identitetsforvirrede ungdommer som blir radikalisert av noen få ekstremister. Noe vi hører mye om nå til dags altså… I tillegg bygges selve opprørsscenen seg opp med litt vell sterke virkemidler syns jeg. Det som skjer er tragisk nok i seg selv, så jeg skjønner ikke hvorfor de må forsterke det sånn på slikt overflødig vis. Jeg føler selvsagt med ofrene, men skildringen er for banal og overflødig.

Link to comment
Share on other sites

 

Inherent Vice Absurd. Nesten gonzo-aktig. Ingen tvil om at det ligger et plott til buns her, men det er fortalt gjennom et subjektivt perspektiv som er påvirket av det ene og det andre. Det er absolutt moro nok, men ikke en film som gir meg noe særlig mer enn det.

 

A Most Violent Year Overprodusert TV. Rett og slett. Ikke bare minner Oscar Isaac sin karakter om utallige TV-serie-frontfigurer de siste årene, en skulle nesten trodd hele manuset var skrevet for TV. Dvs. platte karakterer, banalt plott og tam moraliserende tematikk. Er nesten sikker på at det fins en TV-serie der ute som er akkurat som dette, men nå ser jeg selv minimalt med TV-serier. Kinolerretet brukes riktignok til sitt fulleste, men jeg er redd for at det er det eneste cinematiske en finner her.

 

Brødre 'Den norske Boyhood' står det i festivalbrosjyren. Uttrykket er derimot dokumentarisk, men det handler altså om en kvinne som i over et tiår har filmet oppveksten til sine to sønner. Der den avviker mest i fra sitt amerikanske søskenbarn, etter min mening, er derimot at enkelthendelsene ikke er rene sjangerkonvensjonelle klisjeer. Aslaug Holm er særdeles opptatt av detaljer, og scenene med de to brødrene er bortimot så ekte og ærlige en kan få det. Både brødreforhold og foreldrerollen som abstrakte fenomener blir nøye skildret, og det er enkelt å kjenne seg igjen. En blir rett og slett glad i de to guttene! Det hele er dessverre pakket inn i en quasi-filosofisk helhet, som altså prøver å sette det hele i et større perspektiv. Disse sekvensene ble for meg rene distraksjoner, og det er synd at ikke regissøren forstår at det er i det jordnære at magien med dette ligger. Det er også tydelig at prosjektet dabbet litt av etterhvert, ettersom brødrene ble tenåringer og selvbevisstheten slo inn. Det gjøres et par fine scener ut av dette, men jeg ville gjerne hatt enda mer av det, ettersom det er noe veldig naturlig ved det. Det hele ender altså litt halvveis, og selvom ikke Brødre tilfredsstiller meg helhetlig inneholder den enkelte helt brilliante sekvenser.

Link to comment
Share on other sites

 

Har gått litt i ett de siste dagene. Her er noen av de mest minneverdige:

 

The World of Kanako Ikke det jeg forventet. Kan oppsummeres som japansk Tarantino på speed. Det klippes i gjennomsnitt minst en gang i sekundet, til tider er det animert og lydsporet er fylt med alle nyanser av popmusikk. På sitt verste er det seizure-fremkallende. Det handler om en eks-politimann som etterforsker sin forsvunnede datter, og finner ut at dattera ikke var helt den engelen han hadde drømt om. Men jeg mistenker egentlig at historien kun er en unskylning for å vise så mye vold som mulig. For dette er i realiteten reneste voldpornoen. Blod, gore, tortur og absurd action er noe av det en må sitte gjennom. Det hele er gjort med en ironisk distanse, og det er tidvis morsomt. Sikkert kult for de med den rette smaken, men for meg var ikke dette annet enn ekstrem hodebry.

 

A Girl Walks Home Alone At Night Denne filmen er kanskje først og fremst stil. Lydbildet er hentet fra en skrekkfilm, fotografiet er i svart-hvitt og vi er i en slags tom neo-noir aktig spøkelsesby i Iran. Filmen snakker aldri direkte til oss, vi blir mer tilskuere på et veldig fremmed sted. Den har absolutt atmosfære og form, men jeg hadde egentlig forventet en slags samfunnskritikk av noe slag her. Det er selvsagt et sterkt bilde i seg selv at en ung kvinne, som i utgangspunktet har lite frihet i Iran, er en luskende vampyr, og at miljøet er såpass kriminalfylt. Samfunnskritikken er i bestefall veldig subtil. Filmen har et kjærlighetsplott mellom hijabvampyren og en ung mann som forsørger sin heroinavhengige bestefar. Jeg har aldri sett noe helt likt dette før, og det er absolutt stilig nok.

 

Titli Indisk realisme. Milevis unna Satyajit Ray for å si det slik. Hovedproblemet er at jeg ikke får noe interesse for filmens hovedkarakter. Han er en ung mann som er fanget i et kriminelt brorskap, og drømmer om å finne en vei ut derfra. Han er derimot en ganske tom personlighet, som er en minst like stor drittsekk som alle andre. Slutten fungerer ikke i det hele tatt på grunn av dette, og dette er helhetlig ikke en film som gir meg noe stort.

 

Paris of The North Morsom selvironisk svart komedie fra Island. Ligner litt Roy Andersson. Handler om noen tragikomiske figurer som sliter seg gjennom sommerferien på et tomt tettsted på Island. Det går sakte framover, og det hele er mye mer subtilt enn det Roy Andersson sine filmer er. Ikke så mye å si annet enn at den er veldig morsom. Tommel opp fra meg.

 

Rekker ikke mer akkurat nå, men lover å skrive mer i kveld eller i morgen.

Link to comment
Share on other sites

 

Kult at du holder hjulene gående! Vil du anbefale den iranske storfilmen da? Virker som litt blandet drops?

 

Houseman snakker titt og ofte om islandsk film som en greie, men det eneste jeg har sett er den banale kalkunen Contraband. Marky Mark må gjøre en oppfølger til Max Payne før han mister all kredibilitet.

 

Har du sett noe japansk nybølge? Tarantino på speed høres ikke fristende ut, men gi meg Terayama, Imamura, Shinoda Suzuki eller Oshima, og jeg svelger det som sushi!

Link to comment
Share on other sites

 

A Girl Walks Home... er helt grei altså. Historien er enkel, kanskje ikke helt store greiene, men den ungår hvertfall å bli for banal. Det er som sagt stemning og stil som ligger framderst. Når det kommer til om den kan anbefales kommer det nok litt ann på smak. Er du en som ser film for underholdningens skyld, og ikke nødvendigvis er avhengig av noen større dybde, er den absolutt streit nok.

 

Tror egentlig ikke jeg har sett noe annet fra Island før, så jeg kan ikke utdype noe der hvertfall. Paris of the North er uansett fin. Veldig nyktern og behagelig. Fyldige karakterer, og sjarmerende selvironisk humor. Bare vær obs på at det kanskje kan bli litt i overkant grått. Den har liksom ikke noen større høydepunkter å by på. Den er litt flat kanskje.

 

Har sett noen filmer av alle de regissørene du nevner der, men kanskje ikke nok til at jeg ser noen større sammenknytning til Kanako. Eller kanskje litt Suzuki... kanskje. Jeg tenkte stadig på Tarantino da. I det at den låner fra spaghetti-western spesielt. Sikkert mye som er hentet fra anime-verdenen også (uten at jeg er så veldig satt inn i den). Ser at regissøren, Tetsuya Nakashima, har lagd ting før hvertfall. Muligens noe i samme gate der?

 

Kommer tilbake med flere omtaler i morgen.

Link to comment
Share on other sites

 

White Bird in a Blizzard På den ene siden er dette en ganske dårlig forsvinningshistorie, basert på en kiosklitteratur-roman, fylt med stereotypiske karakterer og middelmådig skuespill. På den andre siden har den atmosfære. Stemningen er som en krysning mellom Twin Peaks og b-filmer fra 80-tallet. Ikonografien består av varme og sterke farger, høykontrast lyssetning, smågotiske klesstiler og et lydspor fylt med ting som Joy Division og The Cure. Historien er så som så, men den holder fint på spenningen. Enkeltscenene varierer fra pornokvalitet til absurde drømmesekvenser. Mye av dette er i utgangspunktet svakheter, men det er ingen tvil om at de har lagt opp til et b-film-preg. For noen er dette kanskje fine saker, selv ble jeg ikke helt dratt av stolen.

 

Selma En svulstig og tydelig oscar-vennlig framstilling av en viktig kamp for menneskeheten. Det abstrakte bildet unngår å bli for svart-hvit (bokstavelig talt), men det er ingen tvil om at retorikken er sterkt frampå. Dialogene er stort sett slitsomt svulstig, og framstillingen er i det hele tatt i overkant storartet, på grensen til det pompøse. Som sagt har jeg respekt for Martin Luther King Jr og den kampen han førte, men dette er bare slitsom oscarbait.

 

The Drop Ingenting spessielt. En standard kriminalthriller fra statene. Skuespillerprestasjonene er fine nok, men det irriterer meg at karaktergalleriet er fylt av slike fordomsfulle stereotyper. Vi har de småkriminelle italiensk-amerikanerene, og de enda mer hardbanka gangsterene med opphav fra Øst-Europa. Trodde virkelig Hollywood var ferdige med denne folkegruppe-generaliseringen, men der tok jeg feil.

 

Coming Home Kinesisk melodrama fra den kulturelle revolusjonen. Først og fremst fint håndtverk, hvor spesielt klippingen imponerer meg, men så har vi jo tross alt med en prestisje-regissør som Yimou Zhang å gjøre. Den forteller absolutt en sår historie, som fint tematiserer både kjærlighet og familieforhold. Inneholder flere fine og minneverdige scener. Fant den personlig ikke for sytete, men det er heller ingen tvil om at vi har med et melodrama å gjøre. Den handler først og fremst og mellommenneskelige relasjoner, og jeg syns egentlig den forteller mye gjeldende om spessielt kjærlighetens kraft, på tross av at det kanskje er litt overdrevent.

 

Wild Tales Joda, morsom nok. Dette er nok hva du hadde fått hvis du hadde gitt en sketsje-basert komiserie et stort budsjett. Filmen er rett og slett seks sketsjer av varierende lengde. Humoren er mørk, sitasjonene er agresjonsbaserte, men likevel til tider til å kjenne seg igjen i. Noen av sketsjene er helt klart bedre enn andre. Historien om bombemannen er for eksempel veldig forutsigbar, og bruker i overkant lang tid til å komme til poenget. Er ikke helt sikker på om den fortjente oscar-nominasjonen, uten at jeg skal henge meg for mye opp i det. Morsom er den uansett.

 

The Look of Silence Oppfølgeren til The Act of Killing. Vi er fortsatt i Indonesia, hvor vi denne gangen følger en mann som mistet broren sin under kommunist-utrenskningene på 60-tallet i det han konfronterer noen av morderene og dems familie. Igjen liker jeg den subtile tilnærmingen, og spessielt denne gangen hvordan det spilles på stillhet. Det brukes taushet i intervjuene for å virkelig få inntrykkene til å sette seg hos både publikum og de involverte. Holdningene til morderene er skremmende, men vi får også se at det har satt seg igjen noen traumer hos dem, selv om de ikke vil innrømme det direkte. Oppsiktsvekkende er det spessielt i de tilfellene hvor familien deres ikke engang visste om det. Igjen en veldig rå, sterk og nesten smått poetisk dokumentar fra Oppenheimer og co.

 

Jordens Salt Wim Wenders dokumentar om den brasilianske sosial-fotografen Sebastião Salago. Når Wenders i begynnelsen sier at han ikke hadde forventet å avsløre en så mye større historie enn bare om en fotograf, syntes jeg først det hørtes ekstremt banalt ut, men jeg endte faktisk opp med den samme opplevelsen. Filmen består stort sett av stillbilder, rett og slett et utvalg av Salagos fotografier. Ikke bare er de fantastisk fine, men det er spessielt vakkert hvordan de kommer til live ved hjelp av lyd. Lydbildet består både av miljølyder, musikk og stemmene til Salago og Wenders, som forteller om hans reiser rundt om i hele verden. Vi får altså ikke bare god innsikt i Salago som person, men den setter virkelig ting i perspektiv. Filmen gir virkelig et poetisk bilde av naturen og menneskeheten.

 

Dette var altså Kosmorama for denne gangen. Har vært mange middelmådigheter, men også et par skikkelig fine filmopplevelser. Fikk ikke minst gjensyn med to russiske klassikere, Kom og Se og Brent av Solen på 35 mm. Førstenevnte var minst like sterk denne gangen, og Brent av Solen forsterket bare sin plass som en av mine absolutte favoritter gjennom tidene. Endte opp med å se 26 filmer tror jeg. Altså ikke kjempemye, men jeg er likevel godt fornøyd med uka!

Link to comment
Share on other sites

 
Viss eg ein gong skal døy av hjarteinfarkt, vert det sannsynlegvis under Kosmorama. Det er hardt å vere tydaling når ein ikkje får ete kokte potetar på ei heil veke. Vonar verkeleg at arrangøren diskar opp med sal av ordentleg mat neste år. Årets utgåve av festivalen vart litt amputert for min del, nett fordi eg prioriterte å få i meg heimelaga mat som det er litt meining i.


Mykje av det eg såg var kleint. Mest skuffande var Dirk Ohm-filmen til Bobbie Peers. Eg hadde forventingar i retning av dei Roy Andersson-aktige kortfilmane Sniffer og Spandexmann, men det er ikkje berre difor Dirk Ohm er heilt mislukka. Fleire gonger har den tillaup til noko, men så greier den ikkje å sparke frå etter å ha bøya knea. Flotte enkeltbilete (til dømes ein drukna elg som vert heisa opp frå ei elv) vert øydelagt av raske klipp og hastverk i den narrative progresjonen. Filmen er både livlaus og innhaldslaus.


Enda verre er det med hipster-sci.fi.-filmen Under the Skin av Jonathan Glazer, der Scarlett Johansson spelar hulder. Rett nok er musikken bra aleine, men det hjelp ikkje det spøtt på heilskapen. På overflata ser dette for så vidt stilig ut, men inni er den heilt tom. Eg leita desperat etter krokar å hekte inntrykka på, men fann ikkje noko. Eg tykkjer eg høyrer hipster-røyster i hovudet mitt som seier: «Oi, denne filmen har mykje feminisme, sivilisasjonskritikk og psykologiske undertonar som sikkert er veldig intellektuelt.» Men filmen er like fattig som den inkjeseiande filmmeldinga som Terje Eidsvåg skreiv om den (det ser ut som om han hadde fleire ukristelege tidsfristar under Kosmorama, for mesteparten av det han skreiv i løpet av festivalen var jo keisamt).


Så kjem vi til smørauget i sølepytten: Å vende tilbake av 25-årige Henrik Martin Dahlsbakken. Dette var så inni granskogen (rettare sagt: oppi snaufjellet) elendig at eg fekk vondt. I tillegg til heilt openbare feilskjær som oppstilte skodespelarar og superkunstig dialog som minna om ei sjølvhøgtideleg utgåve av ein tidleg Wam & Vennerød-film, har den ein heilt forkvakla presentasjon av norsk natur. Kva var eigentleg greia med at rollefigurane fekk tak i ei bjørk midt oppe på snaufjellet? No er fyren i gang med kortfilm med Jan Malmsjö og spelefilm med Bente Børsum (verdas nest beste norske kvinnelege skodespelar). Dahlsbakken har hausta lovord for kortfilmane sine, som eg ikkje har sett, så vonleg er Å vende tilbake berre eit veldig uheldig feilskjær. Det er ikkje utenkjeleg at han kan vekse med tida.


Men nok om dei kleine filmane. Den største positive overraskinga var Selma. Eg ana ugler i mosen da andletet til Oprah Winfrey dukka opp, men det heile kjem seg velberga gjennom det. Filmen er ikkje sparsam på krutet. Sir skriv at den grensar til det pompøse, men det er ei underdriving. Filmen er mega-pompøs. Likevel er det forløysande å sjå at også pompøse Hollywood-filmar tør å stirre Det Kvite Huset strengt i auga. Johnson-administrasjonen får gjennomgå så øyra flagrar. Med dette klare samfunnskritiske aspektet, vert det litt feil å avfeie filmen som "oscarbait". Selma er rett nok ikkje i nærleiken like sinna som Malcolm X av Spike Lee, men den er i alle fall hundre tusen gonger betre enn den supernaive The Butler.


Eit av dei mange impulsive filmvala eg gjorde under festivalen var Jauja. Eg hadde lyst til å fylle eit tomrom i festivalløypa mi med ein lett og enkel film. Valet fall på noko som IMDb kalla eit westerndrama med Viggo Mortensen. Det må da vere grei skuring. Men fy faen! Jauja er filmpoesi av beste merke, godt hjelpt av eit smellvakkert 4:3-foto av Timo Salminen (best kjent som fotografen til Aki Kaurismäki). Filmen er ein merkeleg meditativ kombinasjon av surrealisme, absurdisme, drøym, røyndom og sanning. Filmen er jordnær samstundes som den verkar teatral og oppstilt. Merkelege greier! Men det merkelegaste av alt: Kva har skjedd med Viggo Mortensen!? Ein ting er at han speler så uhyre nøkternt og autentisk med begge føtene godt planta i den søramerikanske ørkensanda at han er som snytt ut frå eit rustent fotografi frå 1800-talet. Ein anna ting er at han har hamna i ei dvelande filmperle av argentinske Lisandro Alonso, som stod bak den estetisk vakre Los muertos frå 2004. At ein A-skodespelar heller prioriterer slike prosjekt framfor hobbitar, vitnar om ein sjølvinnsikt og eit mot av dei sjeldne. Dessutan snakkar Mortensen (etter det eg kan høyre) like godt spansk som dansk (og trur du ikkje forsyne meg han snakkar flytande fransk og arabisk i Loin des hommes, som var ein anna Kosmorama-film eg såg honom i). Viggo Mortensen, seier eg berre. For ein mann!


Men det er The Look of Silence som klatrar til topps på festival-kransekaka for min del. Oppfølgjaren til The Act of Killing er varmare, mindre og meir fokusert enn den fyrste filmen. Ikkje nok med at den er eit par hakk betre, men den greier også å løfte fyrstefilmen og gi større innsikt i den. Det er ikkje på nokon måte meininga å kritisere The Act of Killing, men The Look of Silence handterer den moralske problematikken ved folkemordet i Indonesia langt meir direkte og "ordentleg". The Look og Silence er ikkje like banebrytande og oppsiktsvekkjande som The Act of Killing, men litt betre.


Her er filmane eg såg, rangert frå best til verst:


The Look of Silence

Utomlyonnye solntsem (Brent av solen)

Jauja

Chilla (40 Days of Silence)

An Honest Liar

Simindis kundzuli (Corn Island)

Selma

Relatos salvajes (Wild Tales)

Wir sind jung. Wir sind stark. (We Are Young. We Are Strong)

Gett (Vivianes kamp)

Camp X-Ray

Kvinner i for store herreskjorter

The Evil Dead

Loin des hommes (Far from Men)

The Drop

La rançon de la gloire (The Price of Fame)

The Midnight Swim

Marie Heurtin (Historien om Marie)

Red Army

Corbo

Leviathan

Svenskjävel

Urok (The Lesson)

Eliza Graves (Stonehearst Asylum)

Blood Moon

Gemma Bovery

Sume (Sumé – The Sound of a Revolution)

Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant

Under the Skin

Å vende tilbake

Link to comment
Share on other sites

 

Fin oppsummering. Enig i at The Look of Silence var blant de absolutte høydepunktene. Kan du skrive noen ord om 40 Days of Silence? Så den selv, men fikk ikke så mye utbytte av den. Den var litt i overkant formalistisk, og jeg var lite opplagt.

Link to comment
Share on other sites

 

Trur nok eg har det same problemet som deg. Eg har vanskar med å setje fingeren på kva eg får ut av den. Eller får eg noko ut av den i det heile tatt? For min del har ikkje det noko å seie. Korleis filmen handsamar den samfunnsmessige tematikken knytt til likestilling er eg eigentleg ikkje så interessert i. Det er ikkje difor eg likar den. Det eg likar med den er den meditative atmosfæren som filmen skapar i framstillinga av ein framand kultur. Dei vakre bileta og den autentiske ljoden er nok til at eg glir rett inn i dette magiske universet. Filmen er næring til sanseapparatet og ikkje nødvendigvis til hjernen. Formalistisk ja, men ikkje påtatt. Det var her Under the Skin feila. Kanskje kunne eg sagt noko vettug om Chilla viss eg hadde sett den ein gong til. Men ikkje nødvendigvis.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...