Jump to content

Dør filmen ut i tv-seriens gullalder?


Jarmusch
 Share

Recommended Posts

I disse tider kan man jo spørre seg. Og hva er det som har gjort tv-seriene så populære? Etableringen av et univers, som får så god tid? Og hvordan står det egentlig til med filmen? Borte i Hollywood? Utenfor? Lages det god film pr. 2015?

Link to comment
Share on other sites

 

Det er jo det man gjør u film også da. Etablering av Marvel- og DC-universene.

 

Det er jo litt spesielt at de mest innovative filmene de siste årene (som Birdman) lages av folk som ikke opprinnlig er amerikanere.

 

Finanskrisa har omtrent ødelagt de store studioene fullstendig. Oppfølgere var en trygghet da, nå er det nødvendighet.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Sant det Jos, marvel-filmene har stort fokus på etablering og å ikke bare skape franchise, men egen sjanger. Jeg tenkte egentlig mer på hvordan tv-seriene gjør dette og om det fungerer bedre der? Marvel bruker tråder, referanser og hint for å knytte sammen, tv-serie universene er noe annet; en roman i mange tilfeller eller et portrett av en karakter eller en tidsperiode (Mad Men!).

 

Interessante artikkel Houseman.

Link to comment
Share on other sites

 

Ikke for å tispe på semantikken, men synes fortsatt at ordet gullalder ikke bærer noen mening. En gullalder konnoterer vel mer enn kommersiell suksess, og om noe har binge-framveksten ødelagt for historiefortelling. Å sammenligne tv med romaner blir for dumt siden det ikke har stort til felles med annet enn føljetonger eller, i beste fall, mursteinene fra realismen. Det er nok noe av grunnen til at de seriene som er relativt utstrukket stort sett er forferdelig dårlige. Man spinner og spinner et slice of life-narrativ som styres av seerens luner. Det er definitivt mulig å kommunisere gjennom skjerm, men så lenge metoden er såpass psykologisk infantil sett både innenfra og utenfra vil tv forbli søppel uansett hvor sofistikert det tror det framstiller seg selv som.

 

Det eneste som har forandret seg er at folk skryter av sin egen dumskap. Før kunne man se på kommersiell såpe uten å plage andre, mens du nå knapt kan ha en samtale uten at temaet blir presset over på banal identifisering med figurer som ikke er verdt fem flate. Der tv lykkes er når den er på sitt mest kompromissløse og nekter å tilpasse seg konvensjoner. De britiske dystopistene, anført av Charlie Brooker (Black Mirror), har vist at tv kan ta sin egen tematikk ved hornene, og det innenfor en dramatisk kontekst, mens Jam (Chris Morris) er gledesspredende merkelig. Bortsett fra det har jeg satt pris på en del dramatiseringer av klassisk litteratur (Brideshead Revisited, Parade's End og, i det siste, Olive Kitteridge), men det er borderline-tv, så vet ikke om det teller. Japansk tegnefilm har også en langt mer substansiell tilnærming til seeren, og ser ut til å favne mye bredere enn de vestlige hipster-seriene. Mye av det er melodramatisk, men substansen er ofte på idèplan istedenfor i den amerikanske karakter-fetisjen. Ikke at jeg ser så veldig mye av det lenger, men ble veldig positivt overrasket da jeg så Berserk for noen uker siden.

 

Synes trådtittelen er i overkant dramatisk, men ja, det ser ut som at tv fortrenger filmen. Problemet med det er ikke at tv har blitt bedre, men at film har blitt dårligere, og det mye på grunn av såkalt seriøs tv. Intetsigende bildekomposisjoner, overdramatisering og logiske brister er seriens modus operandi, og det ser ut til at filmen har degenerert til samme nivå. I den grad publikum er i stand til å gjennomskue dette, virker det som at man må være autist for å bli hørt, siden konkurransen seerene imellom tydeligvis foregår på whodunnit-nivå. Der har tv ytterligere banalisert krimsjangeren, og det er vel en prestasjon i seg selv.

 

At du liker noe betyr ikke at det er bra, eller en gang bra for deg. Det er tv-seriens nøtteskall.

Link to comment
Share on other sites

 

Banalisert krimsjangeren? True Detective er jo et godt eksemple på en serie i slik format som har funnet en smart måte å løse en slik handlingsramme på, nemlig med fokus et annet sted (her tas det utgangspunkt i Nietzsche filosofien om tid)... Og dårlige karakterer? Med en serie som f.eks. Mad Men får jo karakterene virkelig tid til å gro og utforskes gjennom det jeg i alle fall mener er spennende, visuelle virkemiddler. Don Draper er da vel en interessante gåte? Filmen dårligere på grunn av tv? Jo det er en interessant betraktning, men skal tven ha all skylden? Oppfølgerhysteriet i artikkelen til Houseman da?

Link to comment
Share on other sites

 

Mad Men så jeg noen sesonger av. Syntes det var spennende i starten, mest på grunn av tidskoloritten, men så kollapset fascinasjonen min for alt annet enn Christina Hendricks, før jeg til slutt forstod at hun var grunnen til at jeg hadde orket å se på det tullet fra starten av. Mjau. Ja, og så er det ganske digg å ta seg en røyk etter at alle de pene menneskene har ødelagt lungene sine.

 

Den moderne tv-serien, representert ved True Detective og Mad Men i dette tilfellet (Jeg vet ikke hva annet du liker), representerer for meg en sjelløs rastløshet. True Detective så jeg to episoder av før jeg ble grundig lei av den ulidelige poseringa og den moralrelativistiske krigen mot anstendighet. Beklager at jeg bruker slike ord, men i akkurat dette tilfellet er det på plass å svare med samme mynt som serieskaperne. Det eneste jeg fikk ut av det var babbling om kunstige tema som ikke hadde noen relevans for annet enn det gigantiske egoet til skrivegruppa. De to hovedkarakterene, hvis navn unslipper meg, representerer to like forkastelige sjablonger - Intellektuell nihilist og moralsk hykler - og derfor er det umulig å ta dem seriøst som noe annet enn grove forenklinger av arketyper som ikke engang finnes. Sammenlign for eksempel med Dostojevskij, som også kan kritiseres for å operere med arketyper og melodramatiske plott. Han skaper et panoptikon av dyder og laster, ofte i samme person, og selv om mange av karakterene hans representerer relativt tydelige personlige filosofier, og er variasjoner rundt samme tema, lever de i et univers som ikke styres utelukkende av kynisme. True Detective er en latterliggjøring av den amerikanske identitetens kompleksitet, og den krigen serien fører mot såkalt overtro er først og fremst sørgelig. Sammenlign med Shotgun Stories eller til og med Take Shelter. Her handler det om en fatalisme som vokser ut av en personlig konflikt, men Nichols framstiller også noe genuint amerikansk gjennom karakterenes målbevisste forsøk på å utslette seg selv ved å gjøre det de føler er rett. Det handler ikke om noen kristen propaganda, men om å se på trusler mot individet på mikroplan for så å ekstrapolere det til en vurdering av utfordringer vi som mennesker står ovenfor. True Detective, derimot, er vanskelig å se som noe annet enn ren ateist-propaganda, og serien føles som en fornærmelse mot menneskene den beskriver.

 

Mad Men er en bedre serie, det skal jaggu ikke mye til, men den velger konsekvent enkle løsninger i hvordan figurene føles som marionetter i et banalt spill. Don Draper er det beste eksempelet, siden han representerer(!) overfladisk glatthet. Dette er faktisk verre enn Sopranos, hvis hovedpoeng virket å være hvorvidt Tony var sosiopat, og hvordan det påvirket seeren. Dette ble vel tatt til sin naturlige slutt av Breaking Bad. Men nok om det. Store deler av Mad Men fungerer først og fremst som feiring av samtiden, som om fortiden er noe vi kan le av. Den unngår konsekvent komplekse forklaringer på sin egen handling, noe som reflekteres i de grunnleggende dysfunksjonelle karakterene og de sterke ytre omstendighetene. Igjen er dette billig og vanskelig å bry seg om. Don Draper er ikke en interessant gåte fordi han dyrkes som et mysterium. Mennesker er ikke interessante som konsekvensutredninger, men som individer.

 

Amerikansk TV og oppfølgerhysteri er vel ganske beslektet, synes du ikke? Begge er først og fremst universer som utforskes så lenge det er penger i det.

Link to comment
Share on other sites

 

 

Amerikansk TV og oppfølgerhysteri er vel ganske beslektet, synes du ikke? Begge er først og fremst universer som utforskes så lenge det er penger i det.

 

Utrolig lett aa komme med sleivspark om USA, det gjoer dem ikke mer korrekt. Jeg skrev vel litt om det ang. Godzilla, her har deler av forumet noe aa sette seg ned aa leare. Oppfoelgere er ikke unikt amerikansk. Godzilla er den serien med flest oppfoelgere, og den er ikke amerikansk. Men hei, fortsett gjerne med sleivspark og syltynne argument.

Link to comment
Share on other sites

 

Og du tror ikke at det har noe som helst med å gjøre at Japan basically ble ekspropiert etter andre verdenskrig? Jeg vet ikke om du sikter utelukkende til meg med den kommentaren, men for det første skriver jeg at amerikansk tv og oppfølgerhysteri interagerer, og for det andre er det såkalte sleivsparket mitt ikke rettet mot USA, som har en kompleks identitet, men mot et fenomen i den amerikanske kulturen. Det burde være relativt uproblematisk å lese seg fram til. Var oppfølgere et fenomen før 2000-tallet? Selvfølgelig. Men det er en ganske stor forskjell på å lage oppfølgere rettet mot en nisje og å la det definere den kulturelle virkeligheten. Hvorvidt det finnes en økonomisk forklaringsmodell er jeg ganske likegyldig til. Selv om film er en form for underholdning kan jeg ikke gå god for at den skal industrialiseres etter katastrofekapitalismens prinsipper. Man kan selvfølgelig snakke om ulike former for påvirkning, fra tv-spill som nesten utelukkende baserer seg på franchises, og som i denne sammenhengen kanskje er det mest interessante, til tv-seriens rovdrift på ideer og tegneseriens framvekst som en stilart som henvender seg til voksne. Men siden diskusjonen her handler om hvordan tv-serien er i ferd med å bli den foretrukne formen for historiefortelling for veldig mange på bekostning av filmen, orker jeg ikke skrive en avhandling om hva jeg mener om de andre eksemplene.

 

Min mening er at vi som mottakere må stille oss kritiske til hvordan forretningsmodeller påvirker estetikk, og ikke omfavne ting bare fordi de er nye. Alt som er nytt er ikke automatisk bra, og alt som virker gammelt er ikke automatisk bakstreversk. Kunstnerisk innovasjon er ikke det samme som teknologisk innovasjon eller humanetisk utvikling eller gud vet hva. Det sentrale for meg er at oppfølgere ikke er en nødvendighet per se, at det ofte representerer latskap, og at resultatet som regel er at det kunstneriske uttrykket til slutt vannes ut. Det er ikke det at man ikke kan skape et sammenhengende univers, men at alle former for kreativitet skal eksistere innenfor det samme settet med regler jeg reagerer på. En historie uten planlagt slutt er ikke en historie i mine øyne, men for all del. Jeg er bombastisk på egne vegne, ikke dine.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Engangs

 

Litt kjapt.

 

Japan som mange andre asiatiske land har det i sin kultur, der er oppfoelgere akseptert og slettes ikke uglesett slik det er i vesten. Oppfoelgere er heller ikke unikt for film, mange klassiske boeker har faatt oppfoelgere lenge foer filmen. Saa allerede fra filmens foedsel var oppfoelgere helt naturlig, se f.eks. paa Golem og Dr.Mabuse, som begge fikk flere oppfoelgere.

 

Videre er og blir film industri. Det har film veart siden starten, de store selskapene i Frankrike, Tyskland og f.eks. Danmark gjorde film for aa tjene penger. Dermed kunne de lage flere filmer. Film er alltid oekonomi. Det nytter ikke lage film om man taper penger. Men i dette er der ogsaa fullstendig kunstnerisk frihet, finnes mange gode eksempler paa opp gjennom hele filmhistorien. Men hva menes med "katastrofekapitalismens prinsipper"? Hvilken katastrofe? All den teknologi, frihet og trygghet vi i vesten har? Muligheten for at flere filmskapere faar proeve seg?

 

Det vi vil se fremover, tror jeg, er langt bedre filmer. Vi vil se mer film. Praktiske effekter er paa vei inn igjen, ikke minst vil dette markere seg med de nye Star Wars-filmene. Det er en kunstnerisk kvalitet der har veart mankovare de siste tiaarene. Kunstnerisk innovasjon kan helt klart veare teknologisk, hvis man overser film som helhet vil man ikke faa bedre film. Film er avhengig av saa mye, ikke minst det tekniske. Videre vil bedre og mindre dyre digitale kamera aapne opp for flere ukjente filmskapere og selskap, denne trenden har vi sett lenge naa, ikke minst for oss som foelger med litt i kriker og kroker. Det er ikke dermed sagt at folk er fullstendig ukritisk til all ny teknologi, det saa vi tydelig med Peter Jacksons forsoekt paa en ny frame rate som floppet fullstendig. Vi ser ogsaa at 3D feiler, samme gjelder Blu-ray som er i ferd med aa fase ut. Saa vi mottakere er slettes ikke fullstendig kritisk.

 

Jeg er personlig ikke noen stor fan av tv-seriehysteriet, jeg er ogsaa en bombastisk kritiker av kjipe remakes, oppfoelgere, CGI og filmselskapenes rasering av fimen. Men jeg kan ha to tanker i hodet samtidig, og personlig synes jeg 2014 var et spennende filmaar. Og nei, dette var ikke ment til deg alene :)

Link to comment
Share on other sites

 

Tråden var ikke ment som et angrep på oppfølgerkonseptet, men heller et åpent spørsmål. Jeg syntes oppfølgere kan være narrativt spennende, men som med alt annet handler det om hvordan man utnytter muligheter. Det jeg undrer over er hvordan tv-serien har tatt i bruk denne narrative modellen sammenlignet med filmen og om et skifte er i sving.

Link to comment
Share on other sites

 
 
  • 3 weeks later...

Bare tull. Dette er en problemstilling som har vært til stede helt siden TVens fødsel, og jeg ser ikke hvorfor dette er mer aktuelt nå. Selv om det har vært mye teknologisk og økonomisk spill opp igjennom tiden, er det jo en mye mer grunnleggende forskjell på disse to mediene enn som så.

 

Det handler først og fremst om filmens begrensninger, slik som du er inne på Jarmusch, men jeg ser ikke hvorfor det nødvendigvis går i fordel TV. Engangsgrill har så rett når han sier at å drive historiefortelling uten å ha en slutt er meningsløst. TV-serien er for meg, i de fleste tilfeller, så utvannet og lite helhetlig at det ikke gir meg noe som helst. Filmens begrensninger gir den jo den fordel at den med et mye mer helhetlig og stramt fokus kan formidle en bestemt tematikk, budskap eller idè, noe som nesten alltid kommer før univers i filmsammenheng. Filmens tidsbegrensning er derfor tvert i mot en styrke!

 

Å spørre seg om hvordan det står til med filmen høres for meg ut som om du rett og slett mangler innsikt. Det er mye enklere å se tilbake på filmhistorien, på alle de kunstnerisk store og viktige filmene som står igjen i dag, enn å lete blant alt det kommersielle rasket som tross alt alltid har dominert på kino.

 

TVens estetiske innflytelse på filmen er langt i fra noe nytt, men dette er jo uansett kun noe den komersielle filmen vil ønske å adaptere. Man må jo nettopp ikke glemme at det fins et skille innen filmindustrien, for de som først og fremst har økonomiske intensjoner og de som har kunstneriske. Nå som det bare blir billigere og billigere å produsere film, blir mediet bare mer og mer attraktiv for seriøse kunstnere, er nå min påstand.

 

Lenge leve filmen!

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...