Jump to content

Filmåret 2014


Jarmusch
 Share

Recommended Posts

Da er Whiplash fjorårets beste i forhold til amerikansk premiere. Og trolig årets beste i norske premierer. Hva i all verden skal jeg se resten av året når det topper så fort

Link to comment
Share on other sites

 
 

Rævmøkk er kanskje å ta litt hardt i, men filmene er hvert fall de verste jeg har sett i år. Vet jeg har skrevet om alle disse filmene i "hvilken film så du sist"-tråden, men kan godt komme med en rask påminner.

 

Whiplash: Plottet gir rett og slett ikke mening for meg. Ren dobbelmoral, der det starter med å kritisere perfeksjonistmentaliteten på hardeste vis, for så å hylle den. Kan kanskje si at det kan ligge en viss satire her, men for meg, som vil kalle meg selv for en opposisjonist for perfeksjonisme, er det helt meningsløst. Filmen bruker mye tid på musikk, noe som er underholdende nok, men filmatisk er det ikke nok for å dra den opp fra møkka.

 

Nymphomaniac: Von Trier prøver igjen å ta opp viktige temaer i en overdreven mørk og umoralsk verden. Det renner over av svultige virkemidler, som martyrframstillingen, og de latterlig overtydelige symbolene og metaforene. Framstillingen er i overkant sentimental og virkelighetsfjern, og Von Trier misslykkes i å fortelle noe som helst troverdig om nymfomani.

 

Interstellar: Hadde nettopp et gjensyn med Memento (første gang på minst 4 år), og ble personlig overrasket over hvor mye jeg mislikte den. Memento er kun form. Kult hvordan han leker seg med forskjellige tidslinjer for å forvirre publikum, men jeg fant det fortsatt uutholdene forutsigbart (jeg husket tilnærmet null og niks av historien). Selv om Interstellar prøver seg på litt substans faller det sammen i mellom Nolans overanstrengte forhold til plot. Han er kun opptatt av å leke seg med publikumsforvirring og plotkonstruksjon slik at alt annet faller utenfor. Ren rævmøkk.

 

American Sniper: Kan godt utdype litt om denne. "Ren propaganda", skrev jeg i 'hvilken film så du sist'-tråden. Filmen gir for det første et totalt unøyansert bilde av konflikten. Karakterene er tonet ned til stereotyper, slik at det kan passe inn i en typisk Hollywood-formel. Ikke bare araberne, men Chris Kyle selv, som jeg hører at i virkeligheten var en drittsekk, blir beskrevet som en ydmyk og rettferdighetsforkjempende kjekkas og familiefar. Filmen er til tider rent latterlig. Grining under 9/11-nyhetssendingen støtter opp under den helt latterlige selvfornektende stillingen filmen tar til konflikten. Den cheesy far-sønn praten i begynnelsen, som legger seg i bånn for hele Chris Kyles personlighet, er et godt eksempel på de grunne karakterkonstruksjonene. Barnebursdagssekvensen, hvor Chris Kyle nesten tar livet av en hund, er stjerneeksempelet på svulstighetene filmen tar til for å beskrive krigens påvirkning på menneskesinnet. Sistenevnte tematikk blir behandlet såpass halvhjertet at det er åpenbart at det er lagt inn kun for konvensjonene sin del. Slutten er også helt på trynet, og er kun et fosøk på å martyrgjøre virkelighetens Chris Kyle. Det hele gjør meg rett og slett kvalm. Ren propaganda, er fortsatt den beste beskrivelsen.

Link to comment
Share on other sites

 

Beklager, så ikke den nye posten din i ”Hvilken…” tråden.

 

Men… hyller Whiplash perfeksjonismen da? Du som kritiserer Nolan for å mangle substans burde vel se mer dybde i sluttscenen enn det. Jeg syntes omtalen din i den andre tråden er for tynn, siden filmen tydelig kommenterer dagens perfeksjon-samfunn. Filmatisk er den også sterk. Godt fokusert på forholdet mellom de to, der alt annet forsvinner utenfor (og dette også blir et poeng). Filmen er fryktelig rytmisk. Regissøren har selv drevet mye med musikk.

 

Von Trier er en annen sak. Han sikter høyt og mye menes dermed. Jeg likte Nympho, biografier fascinerer meg og jeg syntes han har fått til noe spennende og interessant.

 

Forstår ikke hvorfor du mener Interstellar er rævmøkk når Nolan er såpass dyktig i nettopp plottkonstruksjon. Hvorfor ser du ikke dette som en kvalitet? Slike elementer er jo det som gjør filmene til f.eks. Hitchcock til såpass nervepirrende opplevelser. Selvsagt kan man diskutere i hvilken grad behovet for substans er nødvendig i en film, men først må du godta hva Nolan prøver på.

 

Det folk glemmer når de kritiserer American Sniper er at det er en subjektiv film. Jeg er heller ikke så sikker på at filmen er så rett frem som du vil ha det til. Dette er et portrett av en amerikansk soldat fra Texas, men det betyr ikke at det er en politisk film med patriotiske baktanker. Likeså skal jeg ikke lovprise for mye heller. Finner den interessant, men er flere ting å pirke i. Hvorfor Eastwood utelot drapene Chris gjennomførte etter krigen (som han ble frikjent for) blant annet. Også enig i at hundescenen blir for banal.

Link to comment
Share on other sites

 

Angående Whiplash. Sluttscenen. - Ja, trommeslageren bruker mentorens metoder mot han, men perfeksjonismen vinner nettopp derfor likevel. Filmatisk er den selvsagt sterk, en liten glipp fra meg der, mente selvsagt substansielt. (Akkurat denne skal jeg innrømme får ufortjent mye tyn som følge av den grove rangeringen min, men den er fortsatt blant de verste jeg har sett i år).

 

Interstellar: Ja, plot i Nolan-sammenheng er selvsagt en styrke. Men, det er hans eneste styrke. Alt annet blir feiet til side.

 

Du kan si at substans ikke er så nødvendig i en film. Men for meg er det motsatt. Jeg identifiserer meg mest med realist-delen av filmteorien. Skal innrømme at jeg har en meget subjektiv filmsmak, og dømmer alltid filmer fra eget perspektiv. Er nok derfor det alltid er så mye uenigheter mellom oss. ;-)

Link to comment
Share on other sites

 

Deprimerende år når jeg ser på listene til folk her. Er det i det hele tatt en film jeg vil sette frem som "ja dette var saker"? Nå har jeg ikke sett så altfor mange smale filmer siste året, men også der var det ganske tynt.

 

Skikkelig film:

 

Under The Skin - veldig imponerende teknisk, men ellers veldig mager

 

Blockbustere:

 

Guardians of the Galaxy - morsom og varm

 

Winter Soldier - underholdende og visuelt stilfull

 

Nightcrawler - underholdende

 

Med forbehold om at jeg har glemt noen så var dette egentlig alt jeg vil fremheve fra 2014.

 

Edit: Sett noen til.

 

Winter Sleep kommer definitivt på listen. Ikke like bra som Anatolia, men solid. Er også tilbøylig til å inkludere Calvary, selv om jeg synes den skuffet litt mot slutten.

Link to comment
Share on other sites

 
American Sniper: Kan godt utdype litt om denne. "Ren propaganda", skrev jeg i 'hvilken film så du sist'-tråden. Filmen gir for det første et totalt unøyansert bilde av konflikten. Karakterene er tonet ned til stereotyper, slik at det kan passe inn i en typisk Hollywood-formel. Ikke bare araberne, men Chris Kyle selv, som jeg hører at i virkeligheten var en drittsekk, blir beskrevet som en ydmyk og rettferdighetsforkjempende kjekkas og familiefar. Filmen er til tider rent latterlig. Grining under 9/11-nyhetssendingen støtter opp under den helt latterlige selvfornektende stillingen filmen tar til konflikten. Den cheesy far-sønn praten i begynnelsen, som legger seg i bånn for hele Chris Kyles personlighet, er et godt eksempel på de grunne karakterkonstruksjonene. Barnebursdagssekvensen, hvor Chris Kyle nesten tar livet av en hund, er stjerneeksempelet på svulstighetene filmen tar til for å beskrive krigens påvirkning på menneskesinnet. Sistenevnte tematikk blir behandlet såpass halvhjertet at det er åpenbart at det er lagt inn kun for konvensjonene sin del. Slutten er også helt på trynet, og er kun et fosøk på å martyrgjøre virkelighetens Chris Kyle. Det hele gjør meg rett og slett kvalm. Ren propaganda, er fortsatt den beste beskrivelsen.

 

Du tolker filmen basert paa dine fordommer, tydeligvis. Kjenner du Chris Kyle personlig, siden du vet han er drittsekk? Eller stoetter du deg til noe du tror og har hoert? Ja, og hvorfor er grining til 911-nyhetssendinger noe der er unaturlig for deg?

Link to comment
Share on other sites

 

Selvfølgelig, jeg tolker alt til en viss grad ut fra mine fordommer. Det føler jeg er mitt rett som et fritt individ! Smak og fortolkningsevne er bare en liten del av et stort nettverk av blant annet kunnskap, holdninger og observasjon som sammen utgjør sinnet. Alt jeg noen gang har eller kommer til å skrive er et uttrykk for mine holdninger og personlighet på en eller annen måte.

 

Tilbake til filmen. Ja, jeg presiserer jo også i skribleriet at dette, vedrørende Chris Kyle, er basert på noe jeg har hørt. Jeg hørte det imidlertid etter jeg så filmen, og det var på ingen måte med på å dømme den for min del i utgangspunktet. Uansett er det bare, slik jeg ser det, bare en liten del av en neddummingsprosess manuset har vært igjennom for å tilpasse det Hollywoodformatet og den amerikanske ideologi. Man må ikke glemme at USA er veldig biased når det kommer til sin egen fremstilling av sin egen rolle som del av verdensbildet. 9/11-griningen er på ingen måte unaturlig, men jeg trekker bare det bildet fram som noe jeg fant spessielt svulstig, og et godt eksempel på alle de overdrevent enkle grepene filmen bruker i sin oppbygging.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...