Jump to content

Ridley og Tony Scott


Jarmusch
 Share

Recommended Posts

Sammen med Alan Parker, Hugh Hudson og Adrian Lyne startet de som britiske regissører sine hollywood-karrierer med reklamefilm. Dermed ble deres arbeider preget av et høyt estetisk nivå, samt effektiv historiefortelling. Diskuter!

 

...Og diskuter gjerne også de tre andre nevnte regissørene.

Link to comment
Share on other sites

 

Reklame er det verste jeg vet! Jepp, det er kanskje ikke spesielt OT, men hvorfor kan vi knapt gå inn i en kinosal uten å bli bombardert med smakløse cinematiske vrengebilder av det vi har kommet for å se? Regissørene du nevner er en del av grunnen! Siden Ridley er en juksemaker som aldri har gjort en bra film eller en gang vet hva en bra film er (se på Director's Cut-versjonene av filmene hans som uten unntak er dårligere enn kinoversjonene), regner jeg med at disse andre også er det. Fantastisk generalisering, men jeg gidder ikke å forville meg inn i et landskap av glorifiserte trailere som gir seg ut for å være filmer. Effektiv historiefortelling? Huff og huff. Om jeg var ute etter det hadde jeg heller sett en tv-serie (som jeg nesten aldri gjør). Og hvis høyt estetisk nivå er glattpolert tomhet kan jeg være enig med observasjonen din. For du kan ikke glattpolere tomhet, you dig?

 

Hva med Zack Snyder og Michael Bay? De lager jo helaftens filmatisk reklame...

Link to comment
Share on other sites

 

Disse regissørene øvde seg i reklamebransjen før de begynte med spillefilm og man ser på filmene at dette virket. Din bedømmelse av reklamefilm er dessuten urettferdig; et medium som har mange kreative muligheter. Hvordan få frem et budskap slash poeng på ett minutt? Hvordan operere med flere narrativer samtidig og knytte dem sammen på så kort tid? Hvilken visuell stil er effektiv og passende til dette produktet? Osv osv… Alle fra Wes Anderson til Joachim Trier til Ingmar Bergman har laget reklamefilm.

 

Heller ikke enig i at Ridley aldri har laget en god film. Thelma & Louise? Et bra manus blant annet, som kommenterer på samtiden. På tidlig 90-tallet i sammenheng med gulfkrigen begynte USA for første gang å sende kvinnelige soldater ut i krig. Flere filmer fra 91 tok opp kvinnerollen, blant annet Silence of the Lambs, Terminator 2 og den som skapte mest blest – Thelma & Louise. Manusforfatter Callie Khouri vokste opp og bodde i sørstatene og skrev utfra erfaring mens hun jobbet som servitrise.

 

Og Scott gir liv til dette. Den gulaktige fargetoningen passer sørstatslandskapet perfekt. Han leker seg stadig med kamera, av og til blir det nesten litt for mye av det gode, men likeså deilig å se på. Åpningspartiet der hovedpersonene introduseres er godt skrevet, og Ridley er flink til å iscenesette dette. Kontrastene mellom de to. Måten kamera beveger seg gjennom rom når nødvendig, og klippen er perfekt timet. Og ikke glem musikken! Scott har laget en rytmisk film.

 

Ellers… se på regiteknikkene hans. Skygger er ofte motiver som rammer inn bildene hans, se henholdsvis Gladiator og Kingdom of Heaven. Og når vi først snakker om rammer, er det noe han er flink med. Å ramme inn utsnittene sine. De to overnevnte filmene, spesielt Gladiator, har mye stæsj fra tidsperioden rundt om i bildene, som brukes til å skape gode rammer. Innholdsrike bilder, rett og slett.

 

Men så klart, han er langt ifra mesterlig. Driver og sjekker han ut for tiden, og det er jo litt av hvert på cven hans. Gladiator er en grei sjangerfilm, men med et ganske klisjéfylt manus. Hannibal er til tider frisk og gøyal, men stilmessig ustabil. Hvorfor er den skutt slik? Alle disse skjulte kamera klippene f.eks? Er det noe terror-relatert her? Men hvordan passer det med historien?

 

Silence of the Lambs gjør dessuten mye mer interessant når det kommer til sin kvinnelige hovedperson og maskuliniteten hun omringes av. Hannibal tar til overdrevne virkemidler. Jeg vet at flere mener det ligger mer under overflaten da. Lest litt om det, vet ikke helt hva jeg skal syntes. Er nok noe der, men man må spørre seg i hvilken grad det fungerer for filmen. Hm…

 

Tror jeg skal stoppe nå, selv om jeg også kunne lagt ut om Kingdom of Heaven. Bare sett kinoversjonen og den var ikke noe særlig, men skal få sjekket dir.cuten også.

 

EDIT: Interessant at du nevner Bay, han passer også inn i debatten. Og Snyder også, selv om jeg fremdeles prøver å fortrenge hvor jævlig Man of Steel var. Ugh, hmpf...

Link to comment
Share on other sites

 

Det siste jeg har lyst til er å krangle om Ridley Scott (eller reklame, for den saks skyld). Takk for detaljert svar. Jeg ønsker ikke å fordømme reklame, selvfølgelig, men spesielt den formen for reklame vi blir presentert for i kinosalen. Det finnes en masse ikonisk reklame, men veldig få reklamefilmer føles som avsluttet når du har sett dem. Det er litt "velg din egen historie"-tendenser som kommer i veien for et tydelig narrativ, evt. en subtekst som svikter fordi den åpenbart er interessert i å selge et produkt og ikke en sinnstilstand. Jeg skal ikke legge ut om hva jeg mener er god reklame, men jeg mener at filmformatet passer formen usedvanlig dårlig, og da spesielt fordi den opprinnelig ofte var begrenset av tv-skjermens fysiske begrensninger, som lenge ikke var i stand til å framstille kompliserte komposisjoner på grunn av størrelse og bildekvalitet og budsjett og gud vet hva. Dagens mer påkostede reklamefilmer har den samme arven, og der jeg ser at det er mulig å gå fra film til reklamefilm, slår det meg som langt mindre intuitivt å gå andre veien. Lenge var det umulig å legge noen signatur inn i reklamefilmen, med unntak av pur banalitet, både fordi det kom i veien for meningsbærerne og fordi formatet begrenset seg selv. Se på Gullfisken, for å ta det mest latterlige eksempelet. Hvor mange av reklamene som hvert år blir belønnet med lukten av fisk sitter igjen som noe annet enn en svak punchline? Hvilken reklamefilm gir et inntrykk av helhet som tjener en estetisk kontekst? Nå når en del reklame er svært påkostet skulle man tro at det fantes rom for en viss originalitet, men det virker som om ingen klarer å løsrive seg fra arven uten å lage de mest groteske svulstigheter og selvmotsigelser. Statoil og Forsvaret er de typiske mistenkte her.

 

Hva angår Ridley Scott har jeg ikke sett Thelma & Louise, sannsynligvis fordi jeg har sett meg mektig lei av de såkalte eposene hans. Jeg har derimot sett både Bonnie & Clyde og Badlands. Lurer egentlig på hva Scott gjør som oppdaterer de filmene. Liker Voice-overen i Blade Runner, som var det desidert mest sjarmerende med den filmen, og selv om filmene hans til dels har interessante elementer (set/art design), har det sjeldent noe med Scotts involvering å gjøre. Finner filmskapningen hans direkte amatørmessig med sine swoops and oohs and aahs. Du må kanskje gå på skole for å få det til, men det finnes ingen finfølelse i det han gjør. Det verste eksempelet er selvfølgelig den nye The Counsellor, et mestermøte i infantilitet som det selvfølgelig ble krestet ut en DC-versjon av. Den gadd jeg ikke å se etter å ha brent meg på KoH, og Blade Runners utallige verstsjoner. Alien er dritkjedelig, The Gladiator pompøs og sentimental, Prometheus er bare clusterfuck, mens jeg husker å ha sett en film om en seilskute jeg aldri kom meg gjennom (TV). Hannibal tror jeg at jeg så. Ikke veldig imponerende, siden jeg ikke husker det en gang. Konklusjonen er at denne mannen iallfall har spesialisert seg på å kaste bort min tid.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg kan være enig i at det selvfølgelig finnes mye dårlig reklamefilm, også. Men mediet har muligheter, det er det ingen tvil om. Muligheter for eksperimentering, både estetisk og narrativt. Liker blant annet Joachim Trier sine reklamefilmer, der flere av dem føles avsluttet og har dybde, mens andre bare er gøyale. Og ikke minst, en sterk visuell stemme. Ellers kan jeg også nikke med deg i at mange reklamefilmer er alt for opptatt av punch-line til at de glemmer å fremme noe annet og dermed faller pladask.

 

Thelma & Louise er en saftig sjangerblanding. En slags oppdatert Bonnie and Clyde ja, bare at den politisk sett er tilpasset 90-tallet. Scott hopper fra den ene sjangeren til den andre. Filmen skifter stadig tone, i alle fall i begynnelsen. Fra buddyfilm til road movie til heistsjangeren etc.

 

Når det gjelder set-design og slikt så har jo Ridley mye med dette å gjøre. For det første har vertfall jeg oppfattet at han har jobbet mye med planleggingen av f.eks Alien og hvordan den skulle se ut. Og for det andre så er det jo Scott som regissør som etablerer et sterkt univers, som Blade Runner er et godt eksempel på. Universet er veldig viktig i Blade Runner og en sterk grunn til at det er en god film.

 

The Conselor synes jeg var veldig pregløs, fra Scotts side. Han var nesten usynlig der. Gladiator tar til det pompøse til tider ja. Man kan argumentere at dette er en del av sjangeren, og det trekkes tross alt til det langt verre i KOH. Hovedproblemet med Gladiator er at karakterene er veldig stereotypiske. Jeg savner mer dybde og menneskelighet i dem.

 

Ser dog ikke problemet med DC versjonene. Skal kanskje ikke utale meg for sterkt her, siden jeg som sagt har til gode å f.eks se Kingdom of Heaven slik. Men kinoversjonen av den føltes fryktelig oppklippet og rotete. Når Liam Neeson etter knappe fem minutter kom inn og fortalte Bloom (som allerede hadde mistet både kona og barn) at han var faren hans, da var filmen litt fortapt for min del. Man må bygge sympati for karakteren før man kan gjøre en slik brå vending, det må da manusforfatterne, klipperen og Ridley forstå vel? Men som sagt ikke sett DC-versjonen, så…

Link to comment
Share on other sites

 

Nå er det ingen tvil om at reklamefilm er rimelig lavmål hva filmkunst angår, men så ender jo heller ikke det store flertallet av disse regissørene opp som filmskapere i Hollywood. Scott brødrene var litt i særklasse med den bakgrunnen. Det at de fleste reklamefilmer har lite å by på har mer med talentet bak produksjonen å gjøre enn mediets naturlige begrensninger. Jeg er enig med Jarmusch i at å operere med 30-60 sekunders vinduer for å få frem et budskap setter kreativiteten på prøve, og denne erfaringen kan selvsagt bringes videre til spillefilmer om man ønsker det.

 

Problemet til reklame er vel heller typen mennesker som tiltrekkes yrket. De fleste seriøse kunstnere vil helst unngå å begynne karrieren med å hore seg ut for storkapitalen. En person som dedikerer intellektet sitt til å utelukkende berike seg selv og andre økonomisk kan vel tenkes å ikke ha det mest interessante sjelslivet å dele med omverdenen. Resultatet ser vi med dårlige enlinjere og manipulerende billedbruk for å selge den siste shampoen.

 

Det som skiller Ridley Scott fra denne typen bilselgere er et talent i grunnleggende historiefortelling og fotografering. Filmene hans er alltid lekre å se på og ting beveger seg bra fremover i god, lineær Hollywood stil. Jeg ville beskrevet ham som en kioskforfatter med en uvanlig begavet teknisk sans. Det er neppe tilfeldig at hans beste filmer kom tidlig i karrieren da han hadde mindre tyngde og en arroganse som enda ikke var i full blomstring til å utfolde seg helt. I nyere tid vil jeg bare dra frem The Counselor, en film han hadde null kreativ input på. Broren Tony var vel ganske lik, men han var aldri så heldig å snuble over en Alien eller Blade Runner som kunne gi massasje til egoet hans. Høydepunktet hans ble Top Gun, og det passer seg vel egentlig bedre for en mann som begynte karrieren med å få folk interessert i dårlige ting de ikke trenger.

 

Men Ridley skal ha en ting, hans visuelle stil er så fristende at folk fremdeles går rundt og tror det var en dypere mening i Blade Runner, og folk som meg og Engangsgrill fortsetter å lide oss gjennom filmene hans selv om vi sjelden egentlig liker dem.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

Ridleys visuelle begavelse strekker seg over flere nivåer, se bare på hvor dominerende set-design og foto er i Alien. Det er det visuelle som fremmer livssyklustematikken i filmen. Måten Scott bruker settet sitt på er også interessant, som i åpningssekvensen f.eks. Noe annet som er spennende med den, er realismen som bygges mellom karakterene i frokostscenen, som Thor Joachim Haga nevner i sin analyse på montages. Antonioni inspirert, sier han, uten at jeg enda har fått sett noe av han (huff huff).

 

Top Gun er ok, men en tanke flat og polert. Mer spennende er eksempelvis Revenge, en film med mye mer tension. Ikke perfekt den heller (slutten er forhastet), men likeså en bekreftelse på hans dyktighet som regissør.

Link to comment
Share on other sites

 

Nå er det ingen tvil om at reklamefilm er rimelig lavmål hva filmkunst angår, men så ender jo heller ikke det store flertallet av disse regissørene opp som filmskapere i Hollywood. Scott brødrene var litt i særklasse med den bakgrunnen. Det at de fleste reklamefilmer har lite å by på har mer med talentet bak produksjonen å gjøre enn mediets naturlige begrensninger. Jeg er enig med Jarmusch i at å operere med 30-60 sekunders vinduer for å få frem et budskap setter kreativiteten på prøve, og denne erfaringen kan selvsagt bringes videre til spillefilmer om man ønsker det.

 

Problemet til reklame er vel heller typen mennesker som tiltrekkes yrket. De fleste seriøse kunstnere vil helst unngå å begynne karrieren med å hore seg ut for storkapitalen. En person som dedikerer intellektet sitt til å utelukkende berike seg selv og andre økonomisk kan vel tenkes å ikke ha det mest interessante sjelslivet å dele med omverdenen. Resultatet ser vi med dårlige enlinjere og manipulerende billedbruk for å selge den siste shampoen.

 

Noen mener kanskje at reklamefilm er lavmaals, ikke serioes kunst og -akk ja- ikke intellektuelt. Men likevel har bransjen tiltrukket seg noen av verdens mest kreative og tekniske dyktige mennesker, da snakker vi om et vidt spekter av kreative personer. For mange unge filmskapere er nok reklamefilm en god trening, enten det er design, regi, produsent, kostyme, effekter etc. etc. For svenske Roy Andersson ble det hans virke i 25 aar, foer han igjen gjorde spillefilm. Da etablert som en velkjent og hoeyt respektert reklameprodusent, som har gitt ham mye av grunnlaget for aa gjoere det han gjoer idag.

 

Selv prektige Jean-Luc Godard gjorde reklamefilmer, det ogsaa i sin mest blodroede kommunstiske periode. Samme gjorde Fellini, Scorsese, Bergman, Gilliam, Wenders, Lynch osv osv.

 

Filmproduksjon er da storkapital, det koster penger og det samme gjelder all kunst. Kunstnere skal leve av...? Hvis en grafiker begynner aa tjene penger paa sin kunst, og tjener 30.000 for et bilde, er han/hun da en hore til storkapitalen? Eller hva om en tegner faar et oppdrag for et stort konsern, betyr det da at han/hun dedikerer intellektet sitt til å utelukkende berike seg selv? Fakta er at det gir kreative mennesker muligheter, det gir dem rom for mer frihet og dermed -som du skriver- dedikerer intellektet sitt til kunsten. Ja, uansett hva det naa betyr. Kreative mennesker gjoer ting av forskjellige aarsaker, ideen om at god kunst er intellektuell er voldsomt stereotypisk.

 

Ang. broedrene Scott saa har Ridley gjort endel bunnsolid film, spesielt Alien og Blade Runner som begge er kanonisert og opphoeyd til klassikere. Blade Runner er en av mine favorittfilmer, ene og alene fordi det er en stor visuell opplevelse. Men utover det vil jeg paastaa at det er noe ujevnt, men filmer som Black Rain og 1492: Conquest of Paradise er fremdeles noe undervurdert. 1492: Conquest of Paradise er en film jeg stadig kommer tilbake til. The Duellists og Legend har aldri gjort spesielt for meg, men film jeg gjerne kunne sett igjen.

Link to comment
Share on other sites

 

Det går ikke an å skille reklamefilmer fra den sure konteksten: intensjon om markedsføring (for å bruke det videste begrepet) av en virksomhet.

 

Premisset om markedsføring er eksistensgrunnlaget for denne "kreative scenen" hvor cinematografiske autører boltrer seg.

 

Forsvaret og Statoil ender opp som grelle eksempler fordi dette premisset gjenspeiler disse virksomhetenes verdier. Ja, det er en utbredt holdning i dag om at virksomheter (bedrifter, organisasjoner etc.) har såkalte verdier.

 

For å ta et eksempel; se på tv-produksjonen av utdelingen av Nobels fredspris som en reklamefilm. Det kan man gjøre fordi verdiene som ligger bak prisen og Nobels testamente er så gjengse i samfunnet og enkelt lar seg overføre til tv-språket.

 

Forsvarets virksomhet krever derimot en annen dramaturgi. Når man maler Forsvarets virksomhet i høstens kjølige farger på høyfjell og i skogterreng med kjernesunn norsk ungdom er det en så opplagt redigering at resultatet blir komisk.

Hvor er de blodige beina fra Afghanistan? Det er bare kjedelig å nevne det.

 

Grunnen til at jeg lot meg provosere til et innlegg er at jeg synes diskusjonen synliggjør en tendensen i samfunnet; at journalistikken glir over i reklamebasert virksomhet. Når reklamen ses på som en nær uavhengig arena for trening for kommende regisørrer skurrer det for meg. Regissørene bør selvsagt heller lage film. Og den reklamen som kommer bør stilne i møtet med grunnleggende kritisk innstilling.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...