Jump to content

Jean Luc Godard


Sir
 Share

Recommended Posts

(En smule inspirert av Lars von Trier-tråden.)

 

Hva syns vi egentlig om Godard? Er han kun ute etter å bryte regler og utfordre publikums oppfattelse av mediet, eller er det mer dybde her? Kjør debatt.

 

edit. ser nå at det allerede er en tråd om han her, men vil nå uansett prøve å by opp til ny diskusjon.

Link to comment
Share on other sites

 

Syntes Godard har flere interessante filmer. Filmene han lagde på 80- og 90-tallet, som Prenom: Carmen, Hail Mary osv, er svært gode. Synet på mannen er vel farget av debutfilmen, som kanskje mer enn noen av de andre filmene hans er preget av et stil-over-innhold-etos. Men man kan jo bare se videre i filmografien hans at han modnet veldig raskt. Selv om han kanskje er aller best på stil. Le mepris er kanskje hans beste?

 

Syntes han har overskygget flere mer interessante regissører, som Resnais og Marker, men det er vel mer en innvending mot det filmhistoriske perspektivet på nybølge/left bank-bølgene enn Godard som enkeltregissør.

Link to comment
Share on other sites

 

Mener Badering bør huske at det er mulig å tenke to ting på en gang. :P

 

Godard har vist seg som den kanskje fremste franske regissøren etter Resnais de siste årene, og der noen av filmene hans uten tvil har mye stil, har alt etter Breathless ganske mye substans også. De siste filmene hans har vært strålende oppvisninger i filmmediets muligheter og begrensninger, der spesielt In Praise of Love for meg står som en av de beste post-millenium-filmene. Synes det er litt synd at Godard endte opp som så definerende for nybølgen, siden jeg ikke har noe problem med å rangere filmer som Lola og Umbrellas of Cherbourg (Demy) og Jules & Jim og The 400 Blows (Truffaut) som vel så gode filmer som Godards. Uansett er han en fransk mester i ordets rette forstand.

Link to comment
Share on other sites

 

Hehe, sier ikke at Breathless bare er stil. Er jo diverse fine tematikker som går igjennom, og den fungerer som et flott bindeledd mellom 50- og 60-tallsmentaliteten på en måte. Ellers enig med deg angående hvor definerende han blir sett på som.

 

Hadde inntrykk av at han dabbet litt av post-2000. Hvilke av filmene er gode?

Link to comment
Share on other sites

 

Synes selv Godard har holdt seg relevant, men på en litt annen måte enn tidligere. Filmene hans er ikke lenger kunstneriske utsagn, men en slags utforskning av tekniske og narrative begrensninger innenfor hans egen kontekst. Der de kanskje har blitt for fragmenterte og referansetunge for enkelte, handler det for meg om en sidestilling av ideer som ikke alltid gir umiddelbar mening. Det føles som om moderne Godard er en skattekiste der det finnes en del skrot, men gullet gjør opp for det. Vet mange her på forumet liker Our Music (som jeg syntes ble litt plump til tider), men jeg foretrekker uten tvil Film Socialisme og spesielt In Praise of Love. Det er fortsatt slik at Godard skriver noen av de beste one-linerne innenfor filmmediet, og når han også treffer med konteksten, blir det sjeldent vellykket. Synes han har vært interessant på sin måte gjennom hele karrieren, til tross for en del tvilsomme personlighetstrekk som bare har blitt tydeligere med årene.

 

Et sidespor: I og med at vi snakker om Resnais, hva synes du om de siste filmene hans? Min personlige oppfatning er at folk har en tendens til å overse dem ganske enkelt fordi han har erstattet beskrivelse med humanisme. De er fullstendig lik ham i sin analytiske tilnærming til menneskelige lyter og generelle betraktninger rundt THE HUMAN CONDITION, men har utviklet seg mot komedier over personlighetstrekkene han tidligere bare beskrev. Filmer som Wild Grass, You Aint Seen Nothing Yet og spesielt Private Fears... er ikke bare uhyre treffsikre karakterportretter, men noen av de mest morsomme filmene jeg har sett. De blir bare bedre av at Resnais understreker seerens kompromitterende tilstedeværelse samtidig som han utnytter forventningene vi har til historier, fordi det som tidligere føltes kynisk nå settes i en helt annen sammenheng hvor det menneskelige kommer mer fram. Jeg trodde aldri jeg skulle si det da jeg først oppdaget Resnais, men disse filmene føles rett og slett varme, til tross for den strenge formalismen som fortsatt er der. Jeg hadde fortsatt likt å se ham filmatisere Robbe-Grillets Jealousy, dog. Men som kjent lager ikke døde mennesker film.

Link to comment
Share on other sites

 

Ettersom jeg bare kjente til Godard's nouvelle vague-periode tok jeg meg tid til å se de to 80-talls-filmene Badering nevnte her. Jeg benekter i utgangspunktet ikke for at Godard kan lage filmer med dybde i, og liker for all del noen av nybølgefilmene hans godt (Le mepris og vivre sa vie for eksempel). Er derimot veldig enig i det som allerede er nevnt her i at han overskygger mange mye mer interresante filmskapere fra samme periode. (Både Rohmer, Demy, Varda, Resnais og Rivette ligger foran Godard for min del)

 

Prenom: Carmen og Hail Mary fant jeg først og fremst visuelt nydelige. Der noen av nybølgefilmene hans for meg ble litt visuelt rotete og nesten for opphengt i å bryte alle reglene i boka, syns jeg disse var mye mer elegante. Her finner vi lange tagninger som vanlig, bare at kamera mer eller mindre forblir statisk filmen igjennom. Syns egentlig dette passer godt kombinert med at han unngår å forholde seg til shot-reverse shot metoden og 180-graders regelen. Fotoet i disse filmene er absolutt nydelig, og etter min mening mye mer elegant og bedre gjennomført enn hva jeg forbinder med klassisk Godard.

 

Disse filmene flyter nærmest som poesi, og selv om det nesten virker som i begge tilfeller at han har valgt å kontroversiellisere et kjent verk, er resultatet i begge tilfeller etter min mening etisk innenfor. Selv om spesielt Hail Mary ble litt for typisk europeisk (i tradisjon med Kieslowski m.fl) i stilen etter min smak, er det ingen tvil om at Godard her har klart å fornye seg, og holder seg relevant i forhold til endringer i kulturlandskapet.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Herzog har vel sagt det best om Godard; “Someone like Jean-Luc Godard is for me intellectual counterfeit money when compared to a good kung fu film.” Godard lager film for kritikere, selvoppnevnte intellektuelle og antiamerikanister. Om noen makter aa tenke to ting samtidig, saa er det i alle fall ike Godard.

Link to comment
Share on other sites

 

Nå føler jeg at vi nærmer oss dette nivået: http://www.nd.no/2014/09/ti-boker-vi-ikke-tror-pa-du-har-lest/

 

Ingenting som å nedsable noens karriere med en one-liner eller ti. Jeg er i all fall takknemlig for at jeg har Bret Easton til å fortelle meg hva jeg ikke får lov til å like, og at nattogdag er hans talerør.

 

Er alle intellektuelle selvutnevnte, eller er du selvutnevnt bare hvis du liker Godard? Og er antiamerikanist det samme som kommunist? De lærde strides...

Link to comment
Share on other sites

 

Antiamerikanisme er mangt, men kommunister har en tendens til aa veare gode antiamerikanister. Godard som Maoist, gud forstaa hvordan han kom dit, visste selvsagt ikke bedre. Men naa er mye av opphavet til antiamerikanisme fransk, hvor selvutnevnte intellektuelle franske fjoller skriblet beoeker om hvordan man ikke kunne lage like god ost i USA fordi kuene ikke hadde godt nok beite. Lenge var det jo umulig aa lage like god vin i USA som i Frankrike, inntil det ble motbevist av ufrivillige ganer.

 

Jeg har foroevrig ingenting imot À bout de souffle.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...