Jump to content

Diskuterfilm kårar: Dei beste frå 2000-tallet (2014 utgåve)


Jarmusch
 Share

Recommended Posts

01 colossal youth, pedro costa

02 mysterious object at noon, apichatpong weerasethakul

03 the turin horse, béla tarr

04 alle anderen, maren ade

05 the old place, jean-luc godard

06 in order not to be here, deborah stratman

07 spring breakers, harmony korine

08 ferien, thomas arslan

09 tabu, miguel gomes

10 platform, jia zhang-ke

11 masao adachi, philippe grandrieux

12 the trip [tv], michael winterbottom

13 montag kommen die fenster, ulrich köhler

14 the wayward cloud, tsai ming-liang

15 outer space, peter tscherkassky

16 a separation, asghar farhadi

17 holy motors, leos carax

18 whore's glory, michael glawogger

19 la pianiste, michael haneke

20 gespenster, christian petzold

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 55
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

 

Det er et halvtimes langt amerikansk forstadsmareritt. Deborah Stratman er ute med kameraet på kveldstid og møter ingen mennesker, bare fiendlige fasader og inngjeringer, tomme plasser. Filmen har en tripartite-struktur, og hoveddelen er innkapslet i delvis konstruerte, delvis found footage-sekvenser av en politijakt sett fra helikopter. Ekstremt messende og suggerende. Kevin Drumm på lydsporet.

 

Skal også sies at O'er the Land av samme regissør er minst like bra. Har ikke sett Kings of the Sky ennå, men om du spør Kiddo så vil han sikkert si at den er aller best.

 

Ingen tid å miste Angeleno. Bare å laste ned.

Link to comment
Share on other sites

 

Jepp! Tror kanskje O'er the land vil falle best i smak hos deg Angeleno. Et essayistisk verk om "frihetens land" aka våpenlekeparken, som frammaner en følelse av absurd banalitet og kulturell fremmedhet uten bruk av mange ord. Den kunne like godt vært på lista mi, og er helt enig med Papi om In Order Not To Be Here.

 

Kings of the Sky (Stratman, 2004)

Kyrkogårdsö (Joakim Chardonnens, 2012)

Der Schöne Tag (Arslan, 2001) aka A Fine Day

Film ist. (1-12) (Deutsch, 2004)

Margaret (Lonergan, 2011)

Arirang (Ki-duk, 2011)

Percorso # 0008-0209 (Igor Imhoff, 2009)

Killing the Chickens to Scare the Monkeys (Jens Assur, 2011)

Pulmo Marina (Aurélien Froment, 2010)

Obicni ljudi (Vladimir Perisic, 2009) Aka Ordinary People

 

Sang sattawat (Weerasethakul, 2006) Aka Syndromes and a Century

Universal Soldier: Day of Reckoning (Hyams, 2012)

Two Lovers (Gray, 2009)

Trouble Every Day (Denis, 2001)

Water (Alijan Nasirov, 2012)

The Act of Killing (Oppenheimer og Cynn, 2012)

A History of Violence (Cronenberg, 2005)

Leviathan (Paravel og Castaing-Taylor, 2012)

Notre Musique (Godard, 2004)

Import/Export (Seidl, 2007)

 

Kort kommentar: Jeg synes Philippe Grandrieux er en av de absolutt mest interessante filmskaperne dette tiåret, men jeg matte være ærlig med meg selv, og da fikk ingen av enkeltfilmene hans plass på lista.

Link to comment
Share on other sites

 

Då var endelig Femme Fatale sett. Syntest Engangsgrill sa mykje klokt om den ein gong i tida...

 

 

 

Femme Fatale – Brian De Palma

 

Fantastisk. Som De Palmas magnum epos, der Hitchcock referansane kryssast, splitt-screen sekvensane dominerer og sleazen kontrollerer det sjølvbeviste og leikne universet. Og det er nettopp det, De Palmas ekstremt beviste grep og strukturerte stilart, som driver filmen framover.

 

Femme Fatale handlar om stereotypar. Streng, menneskeskapt rolleinndeling i dagens moderne samfunn. Spelereglar. Kjønnsroller. Femme Fatale presenterer ei rekke ultraoverflatiske karakterar, men den gjer det med stort medvit, fleire lag ironi og stor overdriving.

 

Filmen spiller dum. Under overflata er den både intelegent og interessante. Den spiller på sleaze. Smaklaushet. For å vise menneskets overflatiske dimensjonar, rekonstruerer den identiske karaktertrekk og situasjonar. Den prøver aldri å late som om den er smart. Kjenst aldri pretensiøs. Aldri påtatt.

 

Ta eit døme: Banderas karakter skal få tak i ei dame. Kva gjer han? Han spiller homse. Spiller på homotrekk. Patetisk, latterlig, overdrivi og med cheesy dialog og kleint skodespel definitivt. Men vent litt. Er det ikkje sånn det er då? Slik samfunnet fungerer?

 

Me spiller alle roller. Konservativt og firkanta. Dekonstruerer det fridommen? Murar me oss sjølv inne?

 

Aller mest handlar Femme Fatale om kvinner. Menn og kvinner. Mannfolka i filmen knytast til vald. Makt. Fysisk handling. Kvinnene til sex. Forførelse. Psykisk handling.

 

Femme Fatale handlar om ”femme fatales”. Kvinner som spiller korta sine. Tar makt. Spiller på kropp. Bevist. For det fungerer. Så simpelt. Men likevel så sant.

 

Samtidig vendes kjønnsmarkanden om i filmen. Kvinnene tyr til vald. Bryter reglane.

 

Femme Fatale handlar også om film. Ein ekte metafilm. Om Hollwyoods stereotyper. Deira rollefordeling på film. Om ”femme fatalen”. Der maskulinitet møter feminitet.

 

Likeså er dette nok ein visuell maktdemonstrasjon frå De Palma. Ein nøye planlagt og perfektsjonert konstruksjon. Den glir ekstremt godt. Så behagelig klipperytme. Kameraføringane så observante. Så stilsikker.

 

Men slutten gir eit snev av håp. I det De Palma på brilliant vis rekonstruerer heile filmen, bryter menneska endelig ut av rollene sine og byrjar å sjå andre, viktigare verdiar. Dei blir meir menneskelige.

Link to comment
Share on other sites

 

Caché (Haneke, 2005)

En skikkelig helhetlig og atmosfærisk thriller. Den visuelle stilen er bygd ut i fra overvåkningsklippene. Kameraet er som oftest plassert i observerende posisjoner, og enkelte tagninger kan være ganske så lange. Det hele er klippet sammen i et dvelende tempo som gir en ganske så mystisk og behagelig flyt. Det føles nesten som om publikum er plassert fra titterne sin vinkel. Vi blir mer eller mindre plassert midt oppi det, og vi lærer mer om karakterene som tiden går. Det hele får meg egentlig til å få et nokså distansert og kritisk forhold ovenfor protagonisten, og ganske riktig; ettersom fortiden fortsetter å forfølge han kommer de grusomme minnene frem. Denne mørke tematikken klarer sammen med de observerende og dvelende bildene å skape en mørk og mystisk stemning. Caché er absolutt en av de mest unike thrillerne jeg har sett, og ikke minst noe av det beste fra etter tusenårsskiftet.

 

Spirited Away (Miyazaki, 2001)

Denne fant jeg egentlig litt oppskrytt. Plottet bygger på det samme som de fleste barne/eventyrfilmene av dette slaget. En helt vanlig 10 åring blir kastet inn i en fantasyverden hvor kampen mellom det gode og det onde er hard. Denne nyanmkommede karakteren blir selvfølgelig den som på vegne av det gode vinner kampen og bryter forbannelsen. Verdenen det hele foregår i er fasinerende, men noen av karakterene blir litt masete. Chihiro selv er derimot skikkelig sjarmerende, noe som er hovedverktøyet hennes i kampen mot det onde. Jeg er fullt klar over at dette er en familiefilm, men for min smak ble dette for naivt og forutsigbart. Temaene som blir tatt opp er ikke akkurat revolusjonerende, og slutten var så cheesy at det gjorde vondt. Skjønner godt at folk har nostalgiske følelser for denne filmen, men for jeg som har sett den for første gang er jeg ikke veldig imponert.

 

Dancer in the Dark (von Trier, 2000)

Dette var en emosjonell og veldig sterk opplevelse. Von Triers dogme-stil kommer til uttrykk bedre enn noensinne. Det håndholdte kameraet og den bråe klippingen blir som et symbol på Selmas dårlige syn. Som den sjarmerende og sympatiske karakteren hun er blir dogme-stilen et fantastisk verktøy i kommunikasjonen mellom publikum og karakteren. Musikalscenene blir et symbol på dag-drømmingen hennes, og måten de avbrytes på er noe jeg virkelig kan kjenne igjen fra det virkelige liv. Sluttscenen er et perfekt eksempel på det sterke og emosjonelle. Ettersom båndet vi som publikum har skapt med henne har blitt såpass sterkt, gjør det nesten vondt å se henne i slutten. Politibetjentenes holdning setter nesten et like godt poeng som Kieslowski's A Short Story About Killing. Når lyden i de siste sekundene blir helt stille, skjønner vi hvilket viktig verktøy hørselen har vert for henne. Dette er en helt unik film i form av karakterportrettering, og jeg kjønner godt hvorfor BadSmile i blant får lyst til å finne frem tauet.

Link to comment
Share on other sites

 
 
  • 2 weeks later...

Spring, Summer, Fall, Winter… and Spring Flott foto av den idylliske locationen danner en vakker atmosfære. Filmen tar for seg livets sirkel, noe som vises best i filmens oppbygning og den helhetlige dramaturgien. Ideen om å dele filmen opp etter årstider er genial. Hvordan hver årstid tar for seg en matchende del av livet er kjempeflott. Jeg liker spesielt høstdelen godt, hvor filmens visuelle utrykk kommer best frem. Bildene maler rett og slett handlingen. Det eneste jeg har litt problemer er hvordan vi tilslutt kommer til det siste kapitelet. Dramaturgisk er det en veldig flott og helhetlig måte å avslutte filmen på, men tematisk sett er det helt hull i hodet. Filmen bruker hele sin spilletid til å bygge opp et poeng for så å konkludere det hele med noe helt motsigende. Den visuelle stilen denne filmen så hardt fokuserer på er uansett såpass storslått at jeg ikke kan gjøre noe annet enn å like den.

 

Irreversible På en måte den verste filmopplevelsen jeg har hatt, men gud hvor effektiv den er. Den harde kamerabruken og de brutale handlingene får virkelig fram poenget. Den forvridde dramaturgien gir oss hevnscenen først, noe som gjør at hevneren blir framstilt som like gal og brutal som voldtektsmannen. Irreversible forteller at vold aldri er en utvei på den mest brutale og forstyrrende måten.

 

L'Enfant Aktuell realisme i god gammel nybølge-stil. Dardenne-brødrene viser hvordan et foreldreskap kan utarte seg når foreldrene ikke er modne eller etablerte nok. Faren gjennomgår en flott utvikling, der han starter som den mest uintreserte faren noensinne, til å få ansvarsfølelse. Veldig god.

 

Lilja 4-Ever Veldig mørk realisme, som absolutt treffer hardt. Det som fungerer best er selve Lilja-karakteren. Situasjonen hennes oppbygges veldig troverdig og grundig. Den er derimot litt skranglete i starten på dette viset hvor jeg ikke føler filmen forteller godt nok hvorfor morskarakteren forlater og gir opp dattera si. Det er et plottelement som på en måte legger grunnen for hele plottet, så det mister litt troverdighet på å ikke gå mer i dybden på det. Jeg vet heller ikke helt hvordan jeg likte hele englekonseptet rundt Volodya-karakteren. Slike fantasielementer bør ikke blandes inn i slike alvorlige realisme-fortellinger. Uansett veldig mørk og hardtreffende.

 

Sångar Från Andra Våningen En veldig poetisk og vakker skildring av en verden der ingen av karakterene klarer å gi slipp på ting og å komme seg videre. Filmen er full av symboler, og det blir etter hvert veldig tydelig at alle karakterene egentlig er døde og befinner seg i en benektende tilværelse som gjør at de ikke kommer seg videre. Absolutt en flott skildring med et solid poeng, men dette ble kanskje litt for stillestående for min smak.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

En liten oppsummering siden sist. Har i denne omgang stjålet en del vakkerheter fra diverse lister fra brukerne her.

 

Still Walking

En virkelig flott japansk hverdagshistorie i ekte Ozu stil. Den rører innom massevis av temaer og vekker både vonde og gode følelser.

 

Cherry Blossoms

Joda, en fin heder til japan, men jeg liker ikke helt hvordan hederen av det ene landet går på tross av det andre. Tyskland blir fremstilt som onden, noe som skaper en litt useriøs fremtoning. Budskapet om det forutsigbare og monotone liv føles litt cheesy, og selv om det er rørende hvordan den i utgangspunktet gretne Rudi-karakteren utvikler seg, fremstår han egentlig bare egoistisk. Tokyo Story-referansene tas egentlig litt langt, idet Rudi rett og slett ender med å slenge tissen i trynet på familiemedlemmene sine i slutten.

 

Everlasting Moments

Dette må være en av de beste beskrivelsene av tidlig 1900-tall jeg har sett. Er kanskje bare nærheten i at det foregår i Sverige som griper inn, men det er ingenting som kan motsi hvordan karakterene bygger opp troverdigheten. Maria Larsson karakteren føles skikkelig menneskelig. På tross av de undertrykkende forholdene klarer hun å holde ut med ting slik de er. Lidenskapen hennes for fotografiet viser hvordan en kan finne glede i de minste ting. Det er også en ganske så interresant kjærlighetshistorie involvert. Selv om mannen hennes er voldelig og drukken, klarer hun å finne den siste kjærligheten i han. Dette kan bare oppsummeres med en ting; ren hverdagsmagi.

 

Vincere

Hadde egentlig håpet på en litt sympatisk framstilling av en av historiens mest forhatte menn. Mousselini er derimot neppe hovedfiguren her, og filmen vekker egentlig bare enda mer av det vonde med han. Det utvikles litt forvirrende, ettersom det i begynnelsen gir uttrykk for at Mousselini er en av hovedkarakterene. Filmens kritikk går heller i retning av å peke på hele facismen som en helhet. Filmen får fram den forferdelige skjebnen til en av Mousselinis mange elskere. Hvordan hun blir forkastet av Mousseline og får hele det italienske samfunnet i fleisen. Filmen er en nydelig liten sak som grenser i det psykoanalytiske, med en visuelt utrolig avslutning.
http://content-mcdn.feed.gr/filesystem/images/20130423/engine/pegasus_LARGE_t_1581_14428506_type12635.jpg

Enter the Void

Gaspar Noe's visuelle utforsking og kreativitet fortsetter. Det er virkelig inspirerende hvordan han bruker filmmediet til å stille filosofiske spørsmål. Dette er en omfattende beskrivelse av dødsprosessen fra hoveddkarakterens død og fram til reinkarnasjon. Vakkert er det også hvordan historien om de to søsknene som fikk barndommen ødelagt og til slutt endte opp med noen triste liv utenfor samfunnet flettes inn i det hele. Selv om enkelte sekvenser dras ut en del, og jeg syns bruken av nakenhet og sex er litt overdrevent, og nesten vekker følelsen av avsky, er dette en veldig fasinerende film.

 

The Piano Teacher

Haneke fortsetter dypdykket sitt ned i den mørke siden av mennesket. Det som starter som noen uskyldige sado-masochistiske tendenser utvikler seg til galskap og psykisk kaos. Hovedkarakteren er en kontrast av seg selv. Hun blir respektert i yrke sitt, og innehaver høykulturell status, men på innsiden er hun nærmest et monster. Det er ikke lett å tolke hva som skjer med henne i løpet av filmen, men det er vell bare noe av magien med Haneke. Hvordan skrekken forsterkes av det ukjente og forvirrende.

 

Once Upon a Time in Anatolia

Et veldig mørkt og stilisert drama. Den dvelende jakten på liket er i sin helhet en skikkelig visuell nytelse. Plottet er i utgangspunktet ganske så tomt noe som får den 150 minutters lange spilletiden til å virke latterlig dvelende. På uderflaten er det derimot mye som skjuler seg. De lange og filosofiske samtalene forteller lite konkret, men samtidig så mye om både handlingen og livet generelt. Lyssettingen og den mørke stemningen er hjemsøkende, noe som får det til å virke enda dypere.

 

http://www.reverseshot.com/files/images/issue31/anatolia.jpg

 

Bin-jip

Denne koreanske regissøren fortsetter å skuffe meg med sitt tydlige visuelle fokus som igjen går på bekostning av karakterer og historie. Det visuelle er på den andre siden igjen skikkelig overveldende. Kjærlighetsforholdet er usedvanlig ømt og søtt, mye takket være den grundige utviklingen og faktumet at de ikke sier et ord til hverandre. Bortsett fra dette virker menneskesynet i overkant naivt og svart-hvitt. De fleste karakterene fremstår som rene karikaturer av eventyrondskap. Jeg vet ikke helt hva de prøver å fortelle med hovedkarakteren og hans levemåte. Ettersom det kommer fram at han er velutdannet kan det virke som de prøver seg med en slags politisk kritikk, men sammen med måten omverdenen er naivisert på stemmer det ikke overens. Samfunnskritikken er i så fall enda tynnere enn selveste Into the Wild.

Link to comment
Share on other sites

 

Enter the Void

og jeg syns bruken av nakenhet og sex er litt overdrevent, og nesten vekker følelsen av avsky

 

 

 

Hø?

 

Og hovudkarakteren i Piano Teacher eit monster? Nja, ville heller sagt eit resultat av einsamheit og seksuell undertrykking, samt ei modernistisk sexmarknadd dominert av kynisme og ufølsamheit.

Link to comment
Share on other sites

 

Satt opp mot Irreversible syns jeg ikke nakenheten og sexen i Enter the Void tilføyer noe særlig av relevans. Det spiller selvfølgelig en liten rolle når det kommer til søstera som er prostituert, og selve reinkarnasjonen, men jeg syns likevel bruken er overdrevet. Følelsen av avsky, som nakenhet og sex i slike mengder utløser, var meget effektivt i Irreversible, men jeg ser ikke helt hva har å gjøre i Enter the Void.

 

Når det gjelder The Piano Teacher, så tror jeg egentlig vi er enige med hverandre. Det jeg ville frem til var at monsteret utløses av [alt du sa]. Vet at formuleringen var litt satt på spissen, det var bare for å få fram kontrasten hun er til seg selv.

Link to comment
Share on other sites

 

"Have you ever seen a movie that starts with a gunshot and ends with a cumshot?"

 

Med andre ord, slutten er fantastisk. Og heile akten på sexmotellet. Marerittaktig, bobler over i kåtskap. Lol, men faen, ja... Blandinga mellom rus og seksualitet passer jo filmen godt. Frykt og avsky seier du? Vel jah... men blir ikkje det litt av filmens kraft? Den prostituerte og ulukkelige søstras reise gjennom ein kynisk sexindustri. Filmens beskriving av Tokyos underverd og maktmisbruket i Austen er jo sterk. Liker at Noe trekker sexen til det drøye, gjer det heile meir ekte. Og ja nettopp, meir ubehagelig. Meir kjenselsladd.

Link to comment
Share on other sites

 

Legger faktisk ut lista allerede nå. Begynner å kjenne meg mett på 2000-tallet, og har bare en håndfull filmer igjen jeg tenker jeg i minste fall blir nødt til å se. Syns uansett lista slik den er nå er meget tett og solid etter min smak. Er jo som vanlig vanskelig med rangeringen, så regner med at den siste halvdelen kommer til å rokeres litt på. De første ti står derimot ganske støtt, i det minste til jeg ser noen som i tilfelle vil støte dem ned.

 

1. This Is England (Meadows, 06)

2. Dancer In the Dark (Trier, 00)

3. Still Walking (Koreeda, 08)

4. 2046 (Wong, 04)

5. The Master (Anderson, 12)

6. La Grande Bellezza (Sorentino, 13)

7. Der Freie Wille (Glasner, 06)

8. The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (Dominik, 07)

9. Blue Is the Warmest Color (Kechiche, 13)

10. Yi yi (Yang, 00)

11. Zodiac (Fincher, 07)

12. There Will Be Blood (Anderson, 07)

13. The Best of Youth (Giordana, 03)

14. Amour (Haneke, 12)

15. The Return (Zvyagintsev, 03)

16. To the Wonder (Malick, 12)

17. Lost In Translation (Coppola, 03)

18. Shame (McQueen, 11)

19. Everlasting Moments (Troell, 08)

20. Oslo, 31 August (Trier, 11)

 

(oppdatert 9. jan)

 

 

Etter å ha sett gjennom de andre bidragene som foreløpig har kommet inn må jeg si jeg er overasket over hvor svakt Mulholland Drive står. Den har jo nesten vunnet det som har vært av kåringer tidligere, men nå er det få som i det hele tatt nevner den. Er det rett og slett en flue som er i ferd med å forsvinne her inne?

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...
 

Jeg har faktisk sett noen til. Foreløpig bare Der Freie Wille som har vært bra nok til noen listeplass derimot. Kommer sikkert til å se enda et par til. Hvor mye innvirkning de kommer til å ha på den ferdige lista vites forsåvidt ikke.

Link to comment
Share on other sites

 

Hvis du sitter igjen med at "kampen mellom det gode og det onde er hard" i Spirited Away våger jeg å påstå at du ikke fulgte så nøye med. Det er vel noe man absolutt ikke kan si om filmen, at det gode og det onde er tydelig opprisset. (Selvsagt en 10/10)

Link to comment
Share on other sites

 

Har den ikke helt ferskt i minne akkurat så vet ikke hvor nøye jeg kan uttale meg. Fulgte da med til en grad, det er nok bare hvordan jeg oppfattet det satt på spissen. Tror det har med å gjøre at jeg ikke har så veldig sansen for slike eventyr-fantasy-familie-filmer. Fikk ikke med meg at karakterene var så inn i granskauen dype og kompliserte, så kan for all del hende du har rett. Kjenner uansett jeg må ha et gjensyn før jeg kan få i gang en eventuell diskusjon.

Link to comment
Share on other sites

 

Skal nok godt gjøres at jeg ser noe som skyver et eller annet ned. Prisoners i morgen da. Tror neppe den topper Incendies, og det var uansett ikke noen listekandidat. Kanskje topp 50?

 

Edit: Skulle gjerne hatt med flere "sjangerfilmer" som RocknRolla, Running Scared og Transporter-serien.

Link to comment
Share on other sites

 

1 There Will Be Blood (Anderson).

2 Enter the Void (Noé)

3 Caché (Haneke)

4 Uncle Boonme Who Can Recall His Past Lives (Weerasethakul)

5 The Turin Horse (Tarr)

6 The Tree of Life (Malick)

7 Antichrist (von Trier)

8 The Social Network (Fincher)

9 Mulholland Dr. (Lynch)

10 Tropical Malady (Weerasethakul)

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

http://thephoenix.com/BLOGS/blogs/outsidetheframe/MyWinnipeg-1.jpg

 

1. My Winnipeg (Guy Maddin)

2. There Will Be Blood (Paul Thomas Anderson)

3. American Splendor (Shari Springer Berman & Robert Pulcini)

4. Sånger från andra våningen (Roy Andersson)

5. Y tu mamá también (Alfonso Cuarón)

6. Cidade de Deus (Fernando Meirelles & Kátia Lund)

7. The Trip (Michael Winterbottom)

8. The Squid and the Whale (Noah Baumbach)

9. A Single Man (Tom Ford)

10. Black Swan (Darren Aronofsky)

 

11. Kaze tachinu aka. The Wind Rises (Hayao Miyazaki)

12. De ofrivilliga (Ruben Östlund)

13. Up (Pete Docter, Bob Peterson)

14. The Life Aquatic with Steve Zissou (Wes Anderson)

15. A Serious Man (Coen-brødrene)

16. Another Year (Mike Leigh)

17. Hundstage (Ulrich Seidl)

18. Of Time and the City (Terence Davies)

19. Children of Men (Alfonso Cuarón)

20. Taxidermia (György Pálfi)

 

Fikk ikke sett like mye film i romjula som planlagt. Hadde bl.a. veldig lyst å se Brand Upon the Brain, Holy Motors, Tabu, Post Tenebras Lux, Innocence og Colossal Youth før fristen. Kanskje neste år.

Link to comment
Share on other sites

 

Shit! Der var fristen ute. Heilt glømt eg... Uansett: takker for alle listene, nokon andre som har planar om å bidra, så kom med lista no, sjølv om fristen har passert. Elles skal eg jo sjølvsagt komme med ei lita liste sjølv, også få avslutta denne kåringa.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...
 
 

01 Cidade de Deus 2002
02 Sen to Chihiro no kamikakushi 2001
03 Megane 2007
04 Le fabuleux destin d'Amélie Poulain 2001
05 Salmer fra kjøkkenet 2003
06 Almost Famous 2000
07 No Country for Old Men 2007
08 Oslo, 31. august 2011
09 Mystic River 2003
10 Få meg på, for faen 2011

11 Les triplettes de Belleville 2003
12 O Brother, Where Art Thou? 2000
13 Italiensk for begyndere 2000
14 Lagaan: Once Upon a Time in India 2001
15 Aruitemo aruitemo 2008
16 No Man's Land 2001
17 Palme 2012
18 Y tu mamá también 2001
19 Glasskår 2002
20 Morvern Callar 2002

 

Bobler: Harry Potter and the Goblet of Fire (2005), Mongoland (2001), Reprise (2006), The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (2001), Hot Fuzz (2007)

Link to comment
Share on other sites

 

1. Werckmeister harmóniák
2. Antichrist
3. Saddest music in the world
4. Låt den retta komma inn

5. Mulholland Drive
6.
Trouble Every Day
7. Bom yeoreum gaeul gyeoul geurigo bom
8. Synecdoche, New York

9. Das weisse Band

10. Oslo 31. august

12. 4 months 2 weeks & 3 days
13.
Kairo
14. Irreversible
15. Cache

16. Bab'Aziz

17. Import/Export
18. La meglio gioventù
19.
The Return
20. Adams epler

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...