Jump to content

Diskuterfilm kårar: Dei beste frå 2000-tallet (2014 utgåve)


Jarmusch
 Share

Recommended Posts

2000-2014

29.09.13 - 24.02.14

 

http://myoldaddiction2.files.wordpress.com/2013/05/youtheliving.jpghttp://www.hammertonail.com/wp-content/uploads/2011/05/TreeofLifeBabyFootstill.jpg

http://images.fandango.com/r90.6/ImageRenderer/300/300/images/posters/large/movie_posters_200x295.jpg/113926/images/masterrepository/tms/113926/113926_ba.jpghttp://www.spin.com/sites/all/files/styles/style300_200_article_left/public/120904-spirited-away.png

http://img838.imageshack.us/img838/6314/enterthevoid1831770.jpg

 

1. (01.) Mulholland Drive (Lynch) 114

2. (03.) There Will Be Blood (Anderson) 109

3. (09.) Der Freie Wille (Glasner) 80

4. (02.) Werckmeister harmóniák (Tarr) 72

5. (10.) Caché (Haneke) 64

6. (----) Enter the Void (Noé) 57

6. (----) The Turin Horse (Tarr) 57

8. (13.) City of God (Meirelles) 54

8. (66.) Still Walking (Koreeda) 54

10. (70.) Dancer in the Dark (Trier) 52

11. (08.) Antichrist (Trier) 48

12. (06.) Spring, Summer, Fall, Winter… And Spring (Kim) 45

13. (07.) Lost in Translation (Coppola) 41

14. (87.) Trouble Every Day (Denis) 40

15. (52.) Sånger från andra våningen (Andersson) 39

16. (----)My Winnipeg (Maddin) 39

17. (----) 2046 (Wong) 37

18. (----) The Tree of Life (Malick) 35

19. (----) Uncle Boonmee who can recall his past lives (Weerasethakul) 34

20. (----) The Master (Anderson) 33

21. (21.) Irreversible (Noé) 31

22. (34.) 4 Mounths, 3 Weeks and 2 Days (Mungiu) 28

22. (14.) Zodiac (Fincher) 28

23. (17.) Das Weisse Band (Haneke) 27

24. (85.) The Wayward Cloud (Tsai) 27

26. (04.) No Country Ford Old Men (Coen) 26

27. (75.) Femme Fatale (Palma) 24

27. (----) To The Wonder (Malick) 24

27. (23.) Spirited Away(Miyazaki) 24

30. (----) The Trip (Winterbottom) 23

 

Brukare som deltar:

 

awf

Badering

BadSmile

CypheroN

Engangsgrill

Fredrick

Frenzy

Jos

Kiddo

Kubrick

Morty

Papillon

Sir

To-Be-Frank

Valuska

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 55
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

1. Dancer In The Dark | Lars von trier | 2000

2. Der freie Wille | Matthias Glasner | 2006

3. There Will Be Blood | Paul Thomas Anderson | 2007

4. The Master | Paul Thomas Anderson | 2012

5. The Weeping Meadow | Theo Angelopoulos | 2004

6. Mulholland Dr. | David Lynch | 2001

7. Memories of Matsuko | Tetsuya Nakashima | 2006

8. Still Walking | Hirokazu Koreeda | 2008

9. Yi Yi | Edward Yang | 2000

10. Spring, Summer, Fall, Winter… and Spring | Kim Ki-duk | 2003


11. What Time Is It There? | Tsai Ming-liang | 2001

12. Dogville | Lars von Trier | 2003

13. Mind Game | Masaaki Yuasa | 2004

14. Syndromes and a Century | Apichatpong Weerasethakul | 2006

15. Memories of Murder | Joon-ho Bong | 2003

16. The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford | Andrew Dominik | 2007

17. Killing Them Softly | Andrew Dominik | 2012

18. Glasses | Naoko Ogigami | 2007

19. Cherry Blossoms | Doris Dörrie | 2008

20. The Banishment | Andrei Zvyagintsev | 2007


Masse jeg skulle ha sett, men er så dårlig på å se film for tiden. Jeg håper jeg får skikkelig filmlyst tilbake en av disse tidene.

Link to comment
Share on other sites

 

Fine greier! Her er en foreløpig liste:

 

1. Post Tenebras Lux (Reygadas)

2. To The Wonder (Malick)

3. There Will Be Blood (Anderson)

4. Uncle Boonmee who can recall his past lives (Weerasethakul)

5. Leviathan (Castaing-Taylor, Paravel)

6. Mulholland Dr. (Lynch)

7. Once Upon a Time in Anatolia (Ceylan)

8. Zodiac (Fincher)

9. Cache (Haneke)

10. Children of Men (Cuaron)

 

11. Cairo (Pulse) (K. Kurosawa)

12. The Lords of Salem (Zombie)

13. Turtles can fly (Ghobadi)

14. Antichrist (Von Trier)

15. The Strange Case of Angelica (De Oliveira)

16. The Turin Horse (Tarr)

17. Rachel Getting Married (Demme)

18. Laurence Anyways (Dolan)

19. Trouble Every Day (Denis)

20. The Skin I Live in (Almodovar)

Link to comment
Share on other sites

 
 

1. 2046 - Wong Kar Wai

2. In Praise of Love - Jean-Luc Godard

3. The Turin Horse - Bela Tarr

4. You Ain't Seen Nothing Yet - Alain Resnais

5. Everlasting Moments - Jan Troell

6 Vincere - Mario Bellochio

7. Femme Fatale - Brian De Palma

8. The Skin I live In - Pedro Almodovar

9 Happy-Go-Lucky -. Mike Leigh

10. From Paris With Love - Luc Besson

 

11 Hero - Zhang Yimou

12.The Wayward Cloud - Tsai Ming Liang

13. 35 Shots of Rum - Claire Denis

14. Histoire de Marie et Julien - Jacques Rivette

15. Holy Motors - Leos Carax

16. You, The Living - Roy Anderson

17. Rachel Getting Married -. Jonathan Demme

18. Somers Town - Shane Meadows

19. Shotgun Stories - Jeff Nichols

20. Beyond Satan - Bruno Dumont

Link to comment
Share on other sites

 

Ja, kudos til Frenzy for noen uopplagte valg. Sperret mest opp øynene for Lords of Salem på 12. plass. Syns den var for all del frisk og interessant i selv, men mest som en pastisj fra old-school grøssere som ofte blir referert til som bauter innen sjangeren. Jeg savnet noe som gjorde at den krøp litt mer under huden på meg, men tilløpene var der. Men det er klart, i dagens glatte og ofte uinspirert kjedelige horror-landskap skiller den seg ut.

 

Hadde forsåvidt vært interessant med en lignende kåring for horrorfilmer etter 2000-tallet, tror ikke det var overflod med filmer fra den perioden på den generelle horror-kåringen vi hadde

Link to comment
Share on other sites

 

Wow, To the Wonder på andre plass. Det må du gjerne utdjupe. Såg den nylig sjølv. Ikkje heilt nøgd. Bra, men litt for "Tree of Life 1.5".

 

Elles spennande lister!

 

For meg overgår den The Tree of Life. The Tree of Life prøver på mye og lykkes bare delvis. Åpningen er selvfølgelig flott, og oppvekstskildringen er fin, men der er sekvenser som virker overflødige for meg, blant annet de Sean Penn-scenene som kommer mot slutten. De er også for lange og jeg synes ikke rytmen og klippingen sitter. To The Wonder derimot flyter, nærmest danser av gårde. Klippingen er perfekt og Malick fokuserer heldigvis mest på ett forhold som han skildrer så nydelig. Parets konflikter kommer aldri til uttrykk verbalt, Malick bare skildrer følelsene involvert. Hans poeng er at selve kranglene er som oftest irrelevante i seg selv, og blir bare betydningsfulle som en del av en ødelagt kommunikasjon; en ødelagt relasjon. Det er ansiktene og bildene som forteller dette. Det er pure cinema. I tillegg ser Malick mye av konflikten gjennom øynene til barnet som blir skånt for selve kranglingen og blir bare eksponert for de vonde ansiktsuttrykkene til sine foreldre. Dette er poesi, ikke prosa.

 

Malick kan ofte bli litt for abstrakt og preget av sin hvite middelklasse-bakgrunn. Dermed glemmer han ofte samfunnet og maktrelasjonene som finnes der. Hans religiøse utgangspunkt forsvinner ofte litt opp i skyene, men i To The Wonder henter han seg ned på jorden igjen gjennom presten. Fangenskap er et sentralt tema når presten besøker fangene som kikker engstelig ut fra de små cellene sine. Den kvinnelige protagonisten er også fanget. Hun befinner seg langt hjemmefra med sitt barn og klarer ikke løsrive seg fra en usunn relasjon. En kvinne sier til henne: Bare reis. Pakk kofferten. Du er fri til å gjøre hva du vil. I neste øyeblikk klipper Malick til disse fangene og eksponerer hvordan vi egentlig ikke er frie. Noen er fanget av sin sosiale bakgrunn, andre er fanget fordi de har gjort seg sårbare ved å eksponere seg og ved å elske. Jeg synes To The Wonder er genuint rørende og en mer fullendt film tematisk enn The Tree of Life.

 

 

Ja, kudos til Frenzy for noen uopplagte valg. Sperret mest opp øynene for Lords of Salem på 12. plass. Syns den var for all del frisk og interessant i selv, men mest som en pastisj fra old-school grøssere som ofte blir referert til som bauter innen sjangeren. Jeg savnet noe som gjorde at den krøp litt mer under huden på meg, men tilløpene var der. Men det er klart, i dagens glatte og ofte uinspirert kjedelige horror-landskap skiller den seg ut.

 

Hadde forsåvidt vært interessant med en lignende kåring for horrorfilmer etter 2000-tallet, tror ikke det var overflod med filmer fra den perioden på den generelle horror-kåringen vi hadde

 

Ja, det kan jeg godt forstå. Ofte reagerer jeg rent intuitivt på en film som får meg til å ville finne ut mer om den. The Lords of Salem klarte det fordi Zombie etterlater rom for tolkning og undring. I tillegg var det en veldig kroppslig opplevelse for meg; droningen på lydsporet og bildene klarte å mane frem et ubehag som jeg ellers aldri får med moderne grøssere. Jeg liker godt hvordan Zombie setter opp en narrativ progresjon som virker delvis forutsigbar og så bare stopper han den tvert om og tar filmen et nivå over lignende narrativt-drevne horrorfilmer. For meg overgår han for eks. Carpenter, fordi han viser ikke bare at han behersker sjangeren og klarer å skape en god atmosfære; han tilfører et metanivå til filmen som ikke virker kjedelig eller uinspirert. Dette involverer alt fra intertekstualitet med andre horrorfilmer, hans lefling med stumfilm-elementer og et behov for å kommunisere noe annet enn å bare vise enda en skrekkhistorie. Jeg kan også anbefale Halloween II som er Zombies andre virkelig gode film.

Link to comment
Share on other sites

 

Ueinig angåande Tree of Life. Trur ikkje eg klarer å argumentere noko særlig imot det du skriv, tho… Elskar den, i det livsgleda boblar over. Den handlar om å setje pris på dei små detaljane. Om å stoppe opp og studere livet. Nyte det. Den oser av positiv energi. Kamera svever igjennom verda. Fangar livshendingane. Store og små. Joda, Malick malar med brei pensel. Veldig brei. Men han oppnår ein type kraft ved det. Ein type kraft kanskje ingen andre filmar enn Kubricks 2001 har. Ein type storhet. Tree of Life handlar om alt. Livet, døden og universet. Bla, bla… alle har høyrt det før, men det er noko med korleis den fangar så ekstremt mykje. Etter å ha sett den, får eg lyst å stille meg ute, lukke augo og kjenne vinden og livet suse forbi. Heh…

 

Men, nok om den. Joda, To the Wonder fokuserer bra på enkeltting. Den handlar liksom ikkje om alt. Men for min del blir den for kjølig, dempa og nøytral, som blir på både godt og vondt. Poesien blir slukt av det visuelle. Joda, ”Malick gone moderne” er fint det, men mykje av forholdsstudiet forsvinn og skapar heller eit tomrom. Men den er inne på noko då, av og til. Olgas karakter seier noko om at mannen er av typen som venter på at nokon andre skal avslutte eit problem han sjølv sitt i. Eg syntest Malick er flink til å konstruere karakterar. Dei kjenst menneskelige. Mannen som seier lite. Handlar lite. Venter mykje. Dama som dansar seg gjennom livet. Prøver å skape eit bilete av ein evig lukke. Men på innsida slit ho like mykje som alle andre.

 

Du seier noko i at bileta og ansikta fortel. Kommunikasjonen er godt skildra. Ein treng ikkje ord. Presten fungerer også godt ja. I det han dekonstruerar sin eigen fridom gjennom religion. Han lengtar og det syntest. Tydelig. Usikkerheten kjem godt fram.

 

Men, likevel. Nja, tja… Den blir aldri meir enn bra for min del. Den manglar krafta Tree of Life har.

Link to comment
Share on other sites

 

Fair enough. Tror vi setter pris på to forskjellige aspekter ved Malicks filmer. Jeg elsker måten han skildrer menneskelig interaksjon på, du elsker hans portrettering av omgivelsene. Hva mener du med "poesien blir slukt av det visuelle"? For min del er det visuelle nettopp hvor poesien ligger. Svulstig, dynamisk og pulserende. Jeg beundrer Malick fordi han er så inderlig. Han tør å være ekstremt inderlig, noe som slår meg som rett og slett anakronistisk. Som Shelley gjenoppstått med et kamera.

 

The Tree of Life har kanskje kraft. To the Wonder har hjerte.

Link to comment
Share on other sites

 

To the Wonder er ihvertfall Olga Kurylenkos film rent skuespillermessig. Ben Affleck er.....vel, Ben Affleck. Men så lenge han slipper å prate så mye, og bære tyngden, fungerer det greit.

Link to comment
Share on other sites

 

Men Malick er flink med skodespelarar då. Affleck er kanskje litt vel Affleck, men mykje kjensler kjem fram i ansiktsutrykk (som med Penn i Tree of Life​).

 

 

Fair enough. Tror vi setter pris på to forskjellige aspekter ved Malicks filmer. Jeg elsker måten han skildrer menneskelig interaksjon på, du elsker hans portrettering av omgivelsene. Hva mener du med "poesien blir slukt av det visuelle"? For min del er det visuelle nettopp hvor poesien ligger. Svulstig, dynamisk og pulserende. Jeg beundrer Malick fordi han er så inderlig. Han tør å være ekstremt inderlig, noe som slår meg som rett og slett anakronistisk. Som Shelley gjenoppstått med et kamera.

 

The Tree of Life har kanskje kraft. To the Wonder har hjerte.

 

Malick skriv poesi frå hjarte. Sjølvhøgtidelig, personlig, pompøst... kall det kva du vil. Det kan fort slå feil, som i den ein smule overskrivne The New World. I To the Wonder derimot, ender ein opp med mykje poesi for flytens skyld. Malick litt på repeat. Ein del av poetrien har lite å seie, og drukner dermed i det Malick visuelt briljerer. Einig i at det visuelle og poetrien høyrer saman, men i dette tilfellet funker det ikkje. I Tree of Life derimot er det nydelig, der karakterane opent og vakkert menneskelig beskriv naturen. Og ja, nettopp, det fine med Malick er at han er så inderlig. Filmane hans er som når eit menneskets positive enegri forenes med naturen. Men eg setter jo også pris på det du kallar menneskelig interaksjon ved Malick, som med familieforholda i Tree of Life. Og mykje av denne kommunikasjonstematikken fungerer også bra i To the Wonder, det er berre det at den til slutt er for tom til å bli ståande igjen som eit meisterverk.

Link to comment
Share on other sites

 

Må si meg enig i Frenzy. Jeg elsker Tree of Life, men synes den hadde svakheter. Scenene med Sean Penn føltes jeg ikke passet helt inn, drømmesekvensene eller etter døden husker ikke helt, synes jeg ble altfor overdrevet, kanskje en smule pretensiøst. Men resten av filmen er ekstremt flott og vakker. Bildene i Tree of Life slår bildene i To the wonder, MEN To the wonder flyter mye bedre, mye pga spilletiden. Ben Affleck var perfekt i en rolle hvor han ikke pratet og var som regel "kald", jeg er veldig sånn selv som person, så jeg kunne kjenne meg litt igjen. Olga er bare nydelig.

 

Tree of Life har sekvenser som man kunne kuttet ut (har ikke imot at den er lang, men var noen scener som jeg synes dro filmen ned), To The Wonder er nærmest perfekt, ingen scener jeg følte filmen hadde vært bedre uten.

Link to comment
Share on other sites

 

Aha, nå forstår jeg. Når jeg sier poesi, så mener jeg ikke de poetiske replikkene i filmen, men Malicks filmspråk som poesi (de poetiske replikkene er vel filmens store svakhet; noen av linjene er direkte dårlige). Filmens struktur og stil er mer poetisk (basert på temaer,følelser, små observasjoner som forteller noe om helheten) enn prosaisk (berettende, plotbasert, rasjonelt).

 

Er enig i at The New World er overskrevet, dog. Gode tendenser der, men bærer preg av at han prøvde ut en ny stil som han senere perfeksjonerte i To the Wonder (slik jeg ser det). The New World har for mange momenter og mister etterhvert grepet når det kommer til tonalitet. Days of Heaven er fortsatt min Malick favoritt tett etterfulgt av To The Wonder.

Link to comment
Share on other sites

 

Tree of Life er perfekt. Ujevn ja, men det blir ein del av den eksperimentelle forma. Alltid likt Penn delen og, i det han utforsker livets mysterier. Blikket hans seier alt. Og syntest den høyrer fint saman med barndomsdelen.

 

Då kan eg vere einig i at poesien fungerer, Frenzy. Og ja, The New World er eit eksperiment der Malick utvida filmskapinga si, men som ikkje fungerte skikkelig før Tree of Life (høhø). Man ser jo at filmane mannen laga før 2000-tallet, t.d. den fantastiske Thin Red Line, er mykje meir dempa i poetrien (dialogen altso då). Verkar som du liker at Malick held seg litt nede på jorda då, for min del er det herlig å sjå han sveve langt forbi Jupiter.

Link to comment
Share on other sites

 

To the Wonder i går og syns at Frenzy oppsummerer det ganske så treffende. Syns dette virkelig er filmen hvor Mallicks stil kommer mest til uttrykk. All voice-overen og den distanserte skildringen fikk alt til å føles som minner. Som om karakterene sitter i fremtiden og skildrer hvordan tingene fant sted fritt etter minnet. Syns også at prestekarakteren var fin. Ga meg en ekstra hank til å forstå hvilke temaer Mallick vil knytte dettev opp mot, og som Frenzy sier får det filmen ned på bakken igjen.

 

Har også sett Mud (Nicholls, 2012). Denne var virkelig en positiv overaskelse. Den flommer over av forskjellige temaer, og plottets helhet får meg til å forstå hva regissøren vil fortelle. Det var til slutt sluttscenen som gjorde at jeg kunne gå fornøyd ut av kinosalen. Alle de forskjellige temaene gjorde det litt forvirrende til tider, og jeg slet fram til slutten med å finne et hovedtema. Dermed forsto jeg hvorfor filmen tok noen litt kjedelige vendinger etter hvert,

og hvorfor de absolutt måtte presse på en happy ending.

Noen deler kan kanskje virke litt forutsigbare, men det reddes i land med en rekke flotte og originale karakterer som alle legger noe vesentlig til tematikken. Sammen med flott visuelt arbeid er dette absolutt noe av det beste jeg har sett fra i år.

Link to comment
Share on other sites

 

1. Werckmeister harmóniák (2000, Béla Tarr)

2. 4 luni, 3 saptamâni si 2 zile (2007, Cristian Mungiu)

3. A londoni férfi (The Man from London) (2007, Béla Tarr)

4. Enter the Void (2009, Gaspar Noé)

5. Twentynine Palms (2003, Bruno Dumont)

6. Grizzly Man (2005, Werner Herzog)

7. Hunger (2008, Steve McQueen)

8. Jitsuroku Rengo Sekigun: Asama sanso e no michi (United Red Army) (2007, Kôji Wakamatsu)

9. Der freie Wille (2006, Matthias Glasner)

10. Tian bian yi duo yun (Den lunefulle skyen) (2005, Ming-liang Tsai)

11. Lykkens grøde (2008, Karoline Grindaker og Hilde K. Kjøs)

12. Palindromes (2004, Todd Solondz)

13. Arirang (2011, Ki-duk Kim)

14. Taxidermia (2006, György Pálfi)

15. Elephant (2003, Gus Van Sant)

16. Wendy and Lucy (2008, Kelly Reichardt)

17. Hadewijch (2009, Bruno Dumont)

18. Chunhyangdyun (Chunhyang) (2000, Kwon-taek Im)

19. Lumumba (2000, Raoul Peck)

20. Another Year (2010, Mike Leigh)

Link to comment
Share on other sites

 

Hei igjen.

 

 

Synecdoche, New York - Charlie Kaufman

 

Å lage ein film som handlar om alt er vanskelig. Derfor har Charlie Kaufman laga ein film som handlar om eit teaterstykke som handlar om alt. Blir det enklare då? Får man satt ting meir i perspektiv? Sett alt utanfrå, som i grunn er det filmen handlar om.

 

Kaufman er bittersøt. Både når han skriv og regisserer. Tona er depressiv. Dialogen melankolsk. Fargane bleike. Filmspråket hans er kaotisk. Ujevnt. Ustrukturert. Han fangar augneblikka. Setter dei saman. Ikkje nødvendigvis kronologisk.

 

Denne mannen, som filmen omhandlar, er ein egoist. Besett av seg sjølv. Som me alle er. Han er tydelig oppgitt når kona hans ikkje lyttar til han. I det han snakkar om seg sjølv. Det som interesserer han. Kunn han.

 

Problemet til denne mannen er at han innser ting for seint. I det han setter opp sitt såkalla livsverk, som eit resultat av ultraegoisme (men likevel kanskje eit klokt val, med tanke på at å vise ting frå sitt eige perspektiv kan vere det mest menneskelige og ekte ein kan gjere), ser han seg sjølv utanfrå. Han må stoppe opp. Studere. Forstå

 

Synecdoche, New York er ein konstruksjon. Livet er som eit teaterstykke. Du har hovudrolla. Alt handlar om deg. Resten er berre bikarakterar. Mange statistar. Menneska rundt deg er kunn refleksjonar av deg sjølv. Resultat av dine kjensler. Du er heilt aleine. Einsam, uansett kva. Det er kunn deg.

 

Det er vanskelig å skrive noko klokt om denne filmen, fordi den sjølv seier så mykje. Den fortel trist og pessimistisk om døden. Livet, som i grunn handlar om døden. Ventinga. Klokka som tikker. Det å overgje seg. Som Hoffmans karakter til slutt gjer. Det å la nokon andre kontrollere deg. Det å la livet flyte. Filmen handlar om kunsten å strukturere kaoset. Å ta kontroll.

 

Eg beundrar slike filmar. Slike som denne. Og The Tree of Life. Slike som omfavner livet. Men der denne samtidig beskriv ein type tomheit.

Link to comment
Share on other sites

 

Hugo (Scorsese, 2011)

Man må jo ta film for det det er, og Hugo er jo framfor alt en hyllest til film. Vi får noen flotte klipp fra filmer som Le voyage dans la lune og diverse filmer av Buster Keaton. Filmingen av førstenevnte blir dramatisert på en flott måte, uten at jeg er sikker på hvor mye av det som virkelig er sant. Noe er meget imponerende faktisk, hvordan enkelte scener er gjort helt identisk med scener fra eldre filmer. Det visuelle er uansett det som er mest imponerende. Alt er slipt så perfekt ned til hver minste detalj. For min del får slikt det bare til å virke kunstig og pompøst, men det er ikke det største problemet med denne filmen. Historien og dens karakterer er så klisjefylt at det rett og slett render over. Klisjeene er selvfølgelig plassert der med vilje, men det stopper det ikke fra å bli en grøssende forutsigbar og lite engasjerende historie. Den tar for så vidt opp noen temaer som tid og barnebehandling i gamle dager, men jeg føler ikke filmen lærer meg noe særlig nytt på de områdene. Om dette i det hele tatt er en god hyllest til film, eller rett og slett blasfemisk (med tanke på delen om Georges Méliès som egentlig virker utrolig klisjefylt og cheesy) gir filmen ikke noe svar på.

 

Jagten (Vinterberg, 2012)

Thomas Vinterbergs jakt er grusom og utrolig relaterbar. Den får virkelig fram følelser som urettferdighet og sinne, og det er skremmende å tenke på at noe slikt kan skje med absolutt alle. Det er noen ganger litt irriterende hvordan enkelte karakterer reagerer slik at alt kan eskalere i ønsket retning, men alle karakterene er uansett såpass gjennomførte at det egentlig ikke blir noe problem. Karakterene er solide, troverdige og gjennkjennbare, noe som er veldig viktig når det kommer til slike dramafilmer. Hvordan nabolaget begynner å "jakte" på Lucas virker, på den andre siden igjen, til tider litt overdrevet. Jeg vet jo at lignende konflikter har skjedd og fortsatt er veldig aktuelt, og for alt jeg vet kan faktisk slike ugjerninger ha blitt gjort mot siktede. Det er uansett flott å se hvordan enkelte karakterer blir følelsesmessig engasjerte, og karakterrelasjonen mellom Lucas og Theo er spesielt imponerende. Uten at filmen gir noe svar på det, er det også veldig interresant hva lille Klara potensielt kan ha blitt utsatt for (fra muligens faren eller broren?), som får henne til å i utgangspunktet ta opp de temaene hun gjør. Alt summeres uansett opp i en slutt som virkelig forteller mer enn tusen ord, og som faktisk åpner for en positiv framtid.

Link to comment
Share on other sites

 

IN THE MOOD FOR LOVE OG WONG KAR WAI ER OVERVURDERT!

 

 

In the Mood For Love

Her er det bruddstykker som glimter til. Der kamera svever forbi tilveret. Der hardt lys og sterke kontraster fangar kjenslene som flyter rundt i lufta. Menneska beveger seg så elegant. Som i ein perfekt koregrafert dans. Dei storslåtte tonane frå musikken treff det visuelle bilete. Men heilskapleg kjenst filmen for… eh… fjern. Karakterane er for teatralske. Manglar ofte den naturlige menneskeligdomen. Dialogen er altfor standarisert. Stiv. Utan eit snev av tvil. Usikkerheten manglar. Av og til seier den noko, men er oftare med på å drepe interessa. Monologane om ekteskap er alt for overflatiske. Seier ingenting personlig. Manglar det indre. Har kunn det vanlige. Sluttsekvensen, der lyset skinner igjennom den poetiske sluttteksten, gjev meg lyst å tilgje filmen. Men når det mest spennande med denne affæren var å sjå speletida tikke mot ein ende, klarer eg ikkje det.

Link to comment
Share on other sites

 

Hvis du dømmer Kar Wai Wong utifra In the Mood For Love syns jeg du bør ta en titt på et bredere utvalg av hans filmografi. Du vil kanskje like filmene han hadde på 90-tallet som vender mot en litt røffere og mer fast-paste stil. Eller så syns jeg han mestrer sin mykere og mer dvelende stil i noen av filmene som følger In the Mood For Love. Selv er jeg delvis enig i noe av det du sier om nevnte film, men jeg endte opp med å like den noen hakk mer enn deg. Den er heller ikke min favoritt av mannen. Selv om den overfaldisegjør forholdet mellom mannen og kvinnen syns jeg den skaper en spesiell stemning mellom dem som får meg til å sette større pris på den visuelle stilen. Den er vell heller en visuell og følelsesladet opplevelse enn en kommentar på kjærlighet og ekteskap.

 

Har ellers sett:

Life of Pi (Ang Lee, 2012)

http://img.rolo.vn/f/b/4/b4e947i6hcrc.jpg

 

Det som gjør denne egentlig ganske linære overlevelseshistorien unik er dens hovudfokus på relasjonsutviklingen mellom mennesket og tigeren. Den starter allerede ganske tidlig med å vise hvordan protagonisten som et lite og naivt barn nesten får en slags kontakt med tigeren, før han blir dratt tilbake av de voksnes trangsynte virkelighet. Tigeren blir tidlig menneskegjort gjennom at den ble forvekslet i papirene med den forrige eieren, og dermed tok navnet hans. Gjennom historien blir relasjonsutviklingen deres ganske så grundig beskrevet, selv om jeg gjerne ville sett det gå enda mer i dybden istedet for å til tider miste fokuset til overlevelse. Bortsett fra dette er historien pakket inn i en ganske så unødvendig fortellerstil, som egentlig ikke legger til noe dybde annet enn å overforklare store deler av plottet. Det prøves å sette det hele inn i en episk sammenheng, men mye av det vi får høre fra begynnelsen av protagonistens liv er ganske så svada. I tillegg kommer det til syne hvordan jeg aldri har vært noe fan av å se 3D filmer i 2D. Filmen ser til tider veldig flott ut, men første del av filmen føltes som realitydeltagere som snakker over en bakgrunn. Life of Pi er på sitt beste et fasinerende relasjonsdrama mellom menneske og dyr, men Ang Lee mislykkes i sitt forsøk på å sette det inn i kommersielt tilpassede rammer.

Link to comment
Share on other sites

 

Hmm. Merker jeg får litt lyst til å sette på itmfl. Lenge siden jeg har sett den, og det kan godt hende du har rett, Jarmusch, men spesielt 2046 blir for meg stående som en av de beste 2000-tallsfilmene. Hvorfor? Vel, den har en tekstplakat som sier "All memories are traces of tears". :D Anbefaler som Sir at du ser noe av det tidligere, da kanskje spesielt dobbeltsideren Fallen Angels/Chungking Express, eller Ashes of Time hvis du virkelig vil trippe. Husker jeg så Days of Being Wild for lenge siden, og den var også noe for seg selv. The Hand og 2046 er på mange måter en videreføring av itmfl, mens The Grandmaster er noe helt nytt igjen, skjønt hvis du ikke takler rett fram-dialog, er den kanskje ikke å anbefale. For meg virker det som Wai velger ord ut fra en nærmest poetisk funksjon, og av oversettelse er dømt til å mislykkes i å fange essensen. Hør etter, se på ansiktsuttrykkene, føl med. :)

Link to comment
Share on other sites

 
1 There Will Be Blood (2007)

2 Mulholland Dr. (2001)

3 Der freie Wille (2006)

4 Sympathy for Mr. Vengeance (2002)

5 Irreversible (2002)

6 Das weiße Band (2009)

7 Werckmeister harmóniák (2000)

8 Oldboy (2003)

9 No Country for Old Men (2007)

10 Cache (2005)

11 Sånger från andra våningen (2000)

12 Dogville (2003)

13 Enter the Void (2009)

14 Inland Empire (2006)

15 Antichrist (2009)

16 Zodiac (2007)

17 Zatoichi (2003)

18 Femme Fatale (2002)

19 Black Swan (2010)

20 Drive (2011)
Link to comment
Share on other sites

 

At Kar Wai generelt er overvurdert var kanskje ein litt drøy påstand, men med tanke på at så mange held INMFL så nært og dette forumet trenger litt ”kontrovers”, enda det no slik. Har sett Chunking Express og Happy Together. Første nemnte var fin, men heller ikkje den traff meg heilt. Happy Together er nok av det vetle eg har sett, det einaste verkelig gode mannen har gjort.

 

Som sagt, enkelte augneblikk skinner til. Når Christopher Doyles levande kameraarbeid kryssast med den kraftfulle, episke musikken, finner filmen sin kraft. Og det er nettopp her kjærleikstematikken fungerer, fordi ansiktsutrykka og bilete seier så mykje.

 

Men det som punkterer filmen, er all tida som går med til unødvendig utdjuping og tidsbruk på slapp dialog. Kaotisk. Kanskje er det noko i dette kaoset Kar Wai skildrar, men samtidig kjenst det alt for lite menneskelig. Dialogen øydelegg. Det kastast bort for mykje tid. Filmen blir etterkvart altfor uinteressante. Og kvifor, undrar eg? Kvifor prate når ein kan danse?

Link to comment
Share on other sites

 
1.Kill List (Ben Wheatley, 2011)

2.My Winnipeg (Guy Maddin, 2007)

3.Beyond the Black Rainbow (Panos Cosmatos, 2010)

4.Berberian Sound Studio (Peter Strickland, 2012)

5.How I Ended This Summer (Alexei Popogrebsky, 2010)

6.Master and Commander: The Far Side of the World (Peter Weir, 2003)

7.The King of Kong: A Fistful of Quarters (Seth Gordon, 2007)

8.Of Time and the City (Terence Davies, 2008)

9.United 93 (Paul Greengrass, 2006)

10.Waking Life (Richard Linklater, 2001)


11.A Field in England (Ben Wheatley, 2013)

12.Drive (Nicolas Winding Refn, 2011)

13.The Muppets (James Bobin, 2011)

14.Inland Empire (David Lynch, 2006)

15.Shaun of the Dead (Edgar Wright, 2004)

16.There Will Be Blood (Paul Thomas Anderson, 2007)

17.Autobiografia lui Nicolae Ceausescu (Andrei Ujica, 2010)

18.Inglourious Basterds (Quentin Tarantino, 2009)

19.Gantz (Shinsuke Sato, 2010)

20.Hugo (Martin Scorsese, 2011)

Link to comment
Share on other sites

 

  1. Morvern Callar (Ramsay, 2002)

Lost in Translation (Coppola, 2003)

Werckmeister Harmonies (Tarr, 2000)

Still Walking (Koreeda, 2008)

Trouble Every Day (Denis, 2001)

A New Life (Grandrieux, 2002)

The New World (Malick, 2005)

Dancer in the Dark (Trier, 2000)

Oslo, 31. August (Trier, 2011)

As I Was Moving Ahead Occasionally I Saw Brief Glimpses of Beauty (Mekas, 2000)

The Gleaners & I (Varda, 2000)

Summer Hours (Assayas, 2008)

Irréversible (Noé, 2002)

You, the Living (Anderson, 2007)

Drive (Refn, 2011)

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...