Sir ser komedier

[Sir 3]

http://imageshack.com/scaled/large/594/2ueh.jpg

Var vell på tide at også jeg oppretter en journal. Syns det er mest spennende med de journalene som holder seg til et bestemt tema. Derfor kjører jeg på med komedier. Jeg føler jeg har holdt meg for mye i andre delen av skalaen, de triste og mer seriøse filmene, så det er absolutt på tide jeg henger meg på komediene. Jeg er egentlig en humoristisk fyr. Har spilt revy siden jeg var 5-6 år, og fikk tidlig en forkjærlighet for Monty Python og Mr Bean.

Kommer nok til å holde hovedfokuset på det aller eldste, som Chaplin og Keaton (som jeg enda ikke har sett en eneste film av), men vil sikkert også se noe nyere. Føler at dagens komedier har mye å lære av stumfilmene. Fokuset på dialog har drept mye av sjarmen som de gamle slapstickene er fulle av. De sleipe og halv-vittige one-linerne mange av dagens komikere fokuserer på tar bort alt for mye sympati og appell som gjør karakterene mye lettere å like og le av.

Har dere noen forslag til komedier som absolutt ikke kan gåes glipp av er det bare å komme med dem. Ellers vil jeg i første omgang holde meg til AFI sin liste over 100 komedier.

Omtaler:

City Lights

The General

Les Vacances de Monsieur Hulot

Ohayô

The Kid

Mon Oncle

Sherlock Jr. og Stemboat Bill Jr.

Manhattan

Hannah and Her Sisters

Zazie dans le métro

Kind Hearts and Coronets

[Sir 3]

Først ut er

City Lights (Charles Chaplin, 1931)

http://jpbohannon.files.wordpress.com/2012/09/flowergirl.jpghttp://www.gonewiththetwins.com/pages/archive/screenshots/citylights/003.jpg

 

Chaplin sin karakter likte jeg allerede fra starten. Med en gang jeg så han liggende i armene på den statuen visste jeg hvilken karakter vi har med å gjøre. Han er en naiv og dum tulling som ikke gjør annet enn å drite seg ut. Den kvinnelige hovedkarakteren, som Chaplin forelsker seg i, har også sin negative faktor. Hun er blind. På det mest sympatiske viset bruker filmen dette til å få fram poenget om utseende og forventninger. Dette fører til en skikkelig sjarmerende og søt kjærlighetshistorie, som ikke minst leder opp til en fantastisk avslutning. Millionæren brukes også til å flette inn temaet om at rikdom ikke nødvendigvis betyr lykke. Til nå høres dette kanskje egentlig ut til å være en søt og moralsk historie. Det er det for så vidt også, men man kan ikke snakke om denne filmen uten å nevne slapctick og humor. På den fronten har nok denne filmen hatt mye inflytelse sjangermessig. Nesten alle de fysiske vitsene (må man vel nesten kalle dem) har jeg utvilsomt sett før, men Chaplins kroppspråk og mimmik gjør det likevel morsommere enn noen gang. Det blir kanskje litt slitsomt i lengden, men i små doser passer dette perfekt til å vende om en dårlig dag.

[Jarmusch 3]

Fint utgangspunkt! Mitt heiteste tips er dei tre Pink Panther filmane i midten av serien (Return, Strikes Again og Revenge), tre personlige favoritter frå barndommen. Ein god grunn? Peter Sellers! Av Keaton burde du sjekke ut The General, sånn først og fremst.

[Sir 3]

Takker for tilbakemelding. Peter Sellers er da gøy, så blir vel til å skjekke ut noe Pink Panther. The General har jeg allerede sett. Inntrykket er som følger:

 

The General (Buster Keaton/Clyde Bruckman, 1926)

http://www.billieburkeestate.com/i/cannon.jpghttp://www.thepoly.org/wp-content/uploads/2012/12/The-General-360x275.jpg

 

Filmen har en del gode slapstick-scener gjennomgående, men hovudfokuset ligger kanskje ikke her. Jeg er heller ikke veldig imponert over karismaen til Buster Keaton. Slapsticken er god, men jeg føler et heller distansert forhold ovenfor karakteren hans. Grunnen til dette er kanskje fordi det er så mye annet som foregår. Det er action og spenning, og massevis av extras som løper rundt med våpen. Karakteren hans blir framstilt litt i overkant uheldig og stakkarslig, noe som fører til at jeg føler meg litt slem over å le av han. Buster Keaton er vell uansett aller mest kjent for sine utrolige stunts. Det er litt skremmende å tenke på at ingenting i denne filmen er såkaldte effekter eller filmtriks. Det toget kjørte faktisk i hel den broa. Kjærlighetsplottet funker bra som en ekstra motivasjon, men jeg føler aldri det gåes helt i dybden på dette punktet. Helhetsinntrykket forteller meg at dette er en flott action/spenningsfilm som er veldig imponerende med tanke på hvilken tid den er fra. Komediemessig har den også sine høydepunkt, men det er ikke like tåpelig og sjarmerende som Chaplin.

[Peru 6]

Et ikke superkjent tips: Remember the Night (1940) med Barbara Stanwyck

[Sir 3]

Monsieur Hulot's Holiday (Jacques Tati, 1953)

http://www.technicolorfilmfoundation.org/uploads/RTEmagicC_Mr_Hulot_porte_des_bagages_02.jpg.jpghttp://www.anglade-structures-bois.fr/conferences/pourquoi_des_batiments_sportifs/400/Hulot02.jpg

 

Den første filmen om Monseiur Hulot er som sommerfølelsen fanget i et nøtteskall. Den svært minimalistiske historien handler om denne klønete franskmannen som strever med å passe inn på et kysthotell under den franske høysommeren. Her fins det folk av alle sosiale klasser og aldere, og alt ser ut til å flyte fredfullt for seg. Filmens visuelle side går som hånd i hanske med den fredfulle stemningen. Flotte bildekomposisjoner flyter igjennom en rolig klipperytme, og et rikt lydbilde setter feriefølelsen. Det eneste som bryter med harmonien er Monsieur Hulot. Han blir både en kontrast til filmens stil og resten av filmens karakterer. Bortsett fra denne satiriske fremstillingen av forskjellige franskmenn på ferie bygger resten av filmens humor på hærlig slapstick og karakterkonfrontasjoner. Monsieur Hulot klarer å rote det til over alt hvor han går, og blir rett og slett en satirisk kontrast til den vanlige franskmann. Humoren er nesten skrudd tilbake til stumfilmåra, ettersom alt hviler på det fysiske og det rent billedlige. Prat og dialog er det minimalt av, og Monsieur Hulot selv er nærmest stum. Dette skaper en forvirret og barneaktig karakter som det er umulig å ikke føle sympati med. Denne karakteren skal visstnok, og ikke uten grunn, ha vært hovedinspirasjonskilden for Mr Bean-karakteren, og jeg må utvilsomt skjekke ut resten av Tatis filmer om Hulot; for dette er humor og filmskaping på høyt nivå.

[Sir 3]

Ohayô (Yasujiro Ozu, 1959)

http://1.bp.blogspot.com/-cV1mN2oJ7No/UKZ2VEx-4lI/AAAAAAAAId8/v7IrJDzsbfg/s400/ohayo.jpghttp://b.vimeocdn.com/ps/432/388/4323888_300.jpg

 

Yasujiro Ozu er ikke akkurat hovedsakelig kjent for komedier. Noen ble det likevel gjennom hans karriere, og spesielt i hans tidlige år. Ohayô, eller god morgen som den direkte oversatt heter, er derimot blant regissørens siste. Selv om Ozu er best kjent for alvorlige familiedramaer, jobbet han også med lettere og lysere temaer, noe han elegant beviser her. Filmen starter, på tradisjonelt Ozu-vis, med den samme vanlige oppslagstavle-bakgrunnen i tittelsekvensen, og som vanlig blir vi introdusert til en vanlig japansk familie fra denne tiden. Det som kanskje unnviker mest fra Ozu-oppskriften er filmens fokus på barn. Våre to hovedkarakterer er nemlig to små brødre som over alt på jord ønsker seg et tv-apparat. Dette tv-apparatet er grunnsteinen til flere av filmens temaer. Noe som står svært sentralt hos den eldre generasjonen er det moderne i konflikt med gamle tradisjoner. Brødrenes foreldre er selvsagt av den gamle skolen, og svært skeptiske til slik nymoderne teknologi. Brødrene ender dermed opp med å talestreike som sitt opprør mot foreldrene.

 

Komediebiten i Ohayô ligger i de litt mindre fremtredende tingene. Dette er ikke en film du bør forvente å skrattle av. Selv satt jeg for det meste med et bredt smil filmen gjennom. Det er noe sjarmerende med hele tematikke og spesielt de små brødrene. De møter på noen småmorsomme konfrontasjoner med de eldre generasjonene i nabolaget og på skolen. Deres naivitet og rett og slett barnslighet fører til noen morsomme stunder. Noe litt mer kontroversielt kommer gjennom filmens noe uventede prompehumor. Selvfølgelig ligger dette hovedsakelig i barna, men selv prompescener blant de eldre generasjonene er å finne. Det er derfor grunner til å tro at Ozu mener noe litt større med denne svært enkle komikken. Filmen har nemlig et litt satirisk blikk på tv-mediet. Denne prompehumoren er kanskje plassert her for å gi en kommentar på TVens enkle og lavkulturelle innhold. TV var jo faktisk en trussel for film- og kinoindustrien på den tiden den kom, og muligheten er der for at store bransjemenn som Ozu var motstandere av dette. Likevel ligger sympatien selvsagt med barna i denne filmen, og TVen blir på ingen måte framstilt som noen skurk.

 

Ohayô er like flott som resten av Yasujiro Ozu sine filmer. Hans visuelle stil kommer også her sterkt til syne, og han tar opp noen fine temaer. Det er forfriskende å se at denne noe ensidige regissøren hadde evnen til å lykkes innenfor flere sjangrer. For Ohayô er absolutt en sjarmerende og fin komedie.

 

Tar forresten gledelig i mot anbefalinger på flere europeiske eller asiatiske komedier. Vil nødig henge meg for mye opp i amerikanske.

[Sir 3]

The Kid (Charles Chaplin, 1921)

http://u1309.hizliresim.com/1f/3/s76lg.jpg

 

The Kid er, som den så treffende sier selv; "a comedy with a smile - and perhaps a tear."

 

Historien og dens karakterer er skikkelig sjarmerende, og fungerer ypperlig til å formidle både filmens humor og mer seriøse temaer. Det er spesielt forholdet mellom Chaplin og barnet som gjør det hele så sjarmerende. Jackie Coogan spiller ypperlig som en litt mindre utgave av Chaplin, i en sammenligning som forteller veldig mye om karakteren til Chaplin. Måten barnet ser opp til The Tramp på fungerer treffende godt, og skaper rom for mye av filmens humor, men også i forbindelse med det mer dramaorienterte plottet.

 

Ettersom The Tramp ikke er barnets rettmessige far, oppstår det problemer med myndighetene. Karakterrelasjonen mellom dem fungerer også her helt optimalt i å få publikum over på deres side. Det virker derimot ut som om Chaplin selv har undervurdert dette litt, ettersom han pøser på med cheesy symbolikk, som etter min mening ikke har noe som helst i en Chaplin-film å gjøre. Hele drømmesekvensen mot slutten tok litt av, for ikke å snakke om det totalt unødvendige bildet av Jesus i begynnelsen. Poenget med urettferdighet er godt, men fungerer utmerket uten den overtydelige symbolikken.

 

Humorelementene fungerer helhetlig flott, noe som er forventet med en Chaplin-film. The Tramp er like klumsete og naiv som vanlig, noe som skaper rom for litt førsteklasses slapstick. Etterhvert er det relasjonen med det lille barnet som er hovedingrediensen for filmens humor. Det er selvsagt også mye slapstick involvert her, men ellers er det bare morsomt å se hvor like dem er. En lykkelig slutt er også selvsagt en viktig sjangerkonvensjon, men her faller den litt kort og kunne med fordelt blitt bygd bedre opp.

 

Chaplins først helhetlige spillefilm er enda en solid slapstick-komedie. Den viser virkelig hvor perfekt stumfilm var for både Chaplin og slapstick-subsjangeren. Det har aldri vært noe tvil om at Chaplin var en mester når det kom til komedier, men på drama-fronten var han ikke helt utviklet allerede i 1921. Et tiår senere, med City Lights, var derimot også det aspektet i boks. The Kids dramaelementer har uansett utvilsomt hatt innvikning på senere filmhistorie, spesielt i den italienske neorealismen, hvor det ikke er uvanlig at protagonisten har et barn på slep.

[Sir 3]

Mon Oncle (Jacques Tati, 1958)

http://www.05031979.net/wp-content/uploads/2012/06/53625e-image-de-Mon-oncle-2145-305x230.jpg

 

I 1958 lagde Jacques Tati en oppfølger til sin første film om den klumsete og ekskluderte karakteren Monsieur Hulot. Denne gangen går kritikken utover industrialisering og modernisme.

 

Mens denne klønete og lett autistiske karakteren i 1953 i seg selv var en kontrast til hva filmen kritiserte, er han denne gangen bare en del av et gammelt og fattigslig strøk i en fransk by i ferd med å industrialiseres. Søstera hans lever derimot sammen med familien i et stort og moderne hus midt i den nye delen av byen. Disse bydelene står i skikkelig kontrast til hverandre, mye grunnet Tatis overdrevne filmspråk. Den gamle bydelen, hvor Hulot bor, er akkurat som den aller mest sjarmerende og livlige byen som du alltid forestilte deg Frankrike som. Fargene er varme, og munter musikk spilles overalt. Den industrialiserte bydelen er derimot grå og stiv, hvor biler mekanisk kjører på en rekke i en rytmisk syklus. Bygningene er alle den samme kopien av det kjedligste eksemplet på modernistisk arkitektur du kan se for deg, og de er alle møblerte med det mest absurde innen nymotens møbler.

 

Disse nedlatende beskrivelsene er ikke bare etter min mening. Tatis overdrevne stil og presentasjon er nemlig litt av en latterliggjøring. De fisefine karakterene blir satirisert gjennom deres overfladiske samtaler og deres endeløse trang til å imponere. Fontenen i søtera til Hulot sin hage er et enkelt men selvsikkert eksempel. Vannet blir hele tiden skrudd på når noen kommer på døra, men med mindre det er en av de fisefine naboene skrurs det rett av igjen.

 

Tatis stil er akkurat like slapstick- og tegneserieinspirert som forrige gang. Hulot er den samme klumsete og naive karakteren som igjen blir kastet inn i en ukjent verden. Lydbildet er overdrevet til det latterlige, med store lydmarkeringer for de minste og mest lydløse ting. Omgivelsene er åpenbart gjort til i et studio, men den kunstige stilen er bare med på å styrke stilen ytterligere. Musikken er nesten irriterende munter, og atmosfæren er alltid tydelig karikert. Selv om hele filmen har en skikkelig kunstig og oppsatt stil til seg, gjør det ingenting for formidlingen ettersom universet det foregår i åpenbart er en overdreven versjon av vårt eget.

 

Komedieelementene er, som nevnt, veldig enkle. Tati har virkelig skapt humor utav de minste ting, men på grunn av hans voldomme selvtillitt funker det. Etter mange nok gjentakelser er det ubegripelig hva han klarer å etablere som morsomt. Den forfriskende og kreative slapstick-humoren som Mr Hulot's Holiday var full av, er også til stede, men denne gangen i en mye mindre mengder. Denne formen for humor oppstår i hovedsak når Hulot inntar den moderne delen av byen. Hulot, som bare er vant til hest og kjerre, har virkelig ikke peiling på moderne teknologi i det hele tatt.

 

Mon Oncle er virkelig en sjarmerende, men også meningsfull, film. Tati fortsetter sin skarpe satire mot samtidens samfunn. Hans lekne og veldig visuelle stil er virkelig en fryd på se på. Inspirasjonen hans fra slapstick og stumfilm er åpenbar, og sett i sammenheng med det satiriske budskapet, føles Mon Oncle virkelig som en fransk versjon av Chaplin's Modern Times.

[Engangsgrill 16]

Du er blitt veldig flink til å skrive. Har ikke sett så mye Tati, fordi han får meg til å tenke på Demy, og vel, ingenting er bedre enn Demy.

[Sir 3]

Takker, Engangs. Oppuntrende med litt tilbakemelding. Jeg skal sjekke ut litt mer Demy mot at du ser litt mer på Tati. Tati har egentlig ikke så mange filmer under beltet. Er i bunn og grunn bare fire langfilmer om Hulot, Jour de Fête og noen kortfilmer.

[Engangsgrill 16]

Anbefaler spesielt Lola og Umbrellas of Cherbourg. Sistnevnte havner på min tipp topp-fem. Hva er best av Tati? Har vel strengt tatt bare sett Illusjonisten.

[Sir 3]

Tati er fortsatt et prosjekt under arbeid for meg. Du bør uansett sjekke ut Monsieur Hulot-filmene hans, spesielt Holiday og Playtime.

[Sir 3]

http://2.bp.blogspot.com/-YQve5xf0UMQ/UUMSNyZB01I/AAAAAAAAPl4/jAhIfo4sFwI/s640/hb.jpg

 

Jeg er fortsatt ikke begeistret for Buster Keaton. Filmene hans fremstår simpelt som en arena for hans vågale stunts. Som skuespiller har han virkelig ingenting å by på. Karakterene hans framstår som fryktelig endimensjonale. I bunn og grunn er det alltid bare det samme stakkarslige ansiktsuttrykket, med overdrevent gjennomførte kostymer som eneste skille. Hans stakkarslige utstråling er også det som gang på gang ender opp med å drepe humoren. Jeg klarer ikke å le av han ettersom jeg alltid ender opp med å synes synd på han. Han er absolutt en dyktig stuntmann, og filmene hans er virkelig imponerende på effekter sett i lys av samtiden. Filmene han pakker det inn med derimot, er desverre altfor tynne.

 

I Sherlock Jr. spiller han en kinoopperatør som drømmer om å bli detektiv. Denne konfrontasjonen fører forsåvidt til noen stilige metasekvenser, men med en svært intetsigende kjærlighetshistorie som eneste motivasjon ser helheten ganske så tynn ut. Når han dermed sovner på jobben og drømmer at han er superdetektiv i filmen som står og ruller er stuntfyrverkeriet i gang. Joda, det er imponerende og noen få ganger til og med litt morsomt, men med Keatons ensidige skuespill ender det desverre opp med å ødelegge selv de mest lovende stunder.

 

Som Steamboat Bill Jr. er han igjen den samme stakkarslige fyren. Med et plott som egentlig hadde gjort seg best som en dramafilm om forbudt kjærlighet, gjør ikke den påtvungne slapstick-humoren noen menigsfylt rolle. Når selv faren hans, som han i filmen forener seg med for første gang, til og med ender opp med å hate han, er det lite som underbygger humoren i de stygge uhellene hans. Slapstick er ikke akkurat en veldig avansert form for humor, men med de rette personlighetene kan det faktisk fungere. Keatons karakterer feiler desverre stygt på det området. Så selv om han desperat prøver å dra det innenfor med noen av de mest vågale stuntene i filmens historie, er det ingenting som kan redde dette fra å være slapstick fra sin værste side.

[Sir 3]

Manhattan (Woody Allen, 1979)

http://2.bp.blogspot.com/-ZO8Egng-MC0/UW4-CUCuT4I/AAAAAAAABi4/t-hhll0l3rA/s400/Manhattan.jpeg

 

Woody Allens romantiske fremstilling av New York er også en ganske så imponerende semi-biografisk latterliggjørelse.

 

Det er utvilsomt paralleller å trekke mellom filmens hovedkarakter, Isaac, og skuespiller/regissør Allen selv. Karakterens narsissistiske natur virker til å perfekt passe bildet jeg har gjort meg av Allen som person. Hele datingen av en 17-åring, som mye av filmen handler om, virker latterlig lignende skandalen Allen selv var oppe i en gang i tiden. Likheter er til og med å finne i produksjonen av filmen. Filmens første linjer hinter nemlig til det. De vil begge romantistisk skildre NY, den ene i form av bok og den andre som en film. Ingen av dem greier å tilfredsstille seg selv, ved at Isaac hele tiden starter på ny og Allen faktisk spurte produksjonsselskapet om å la være med å gi ut filmen.

 

Allens skildring av NY er uansett fantastisk flott. Byen har enkelt og greit aldri sett så vakker ut som den gjør på film i svart-hvitt. Fotografiet er virkelig slående, og akkompagnert av George Gershwins jazzy feel-good-tune Rhapsody in Blue kan nesten ikke atmosfæren bli noe bedre. De flotte bildekomposisjonene, og den perfeksjonerte kontrasten i svart-hvitt bildene er virkelig en god oppskrift på vakkert filmfoto. Broshotet er som et eksempel virkelig en av de vakreste bildene i filmens historie.

 

Faktaet at Isaacs narsissistiske eventyr finner sted i den flotte kjernen av NY kan ikke være tilfeldig. Han ser virkelig veldig ambisiøst på seg selv, ved at han aldri har gitt opp drømmene, og fortsatt, i en alder av 42, vil oppfylle sin forfatterkarriere. Han har bevisst plassert seg selv i en stor by full av muligheter. Hans trang til å hele tiden omringe seg selv med andre mennesker, uttrykkes gjennom den store byen, og hans endeløse streben etter kjærlighet. Med en såpass pressende trang til selvdyrkelse fins det vell ikke noen bedre by en NY.

 

Isaacs historie framstår åpenbart virkelig som ufrivillig tragikomisk. Hans to skilsmisser er enkelt forklart gjennom hans narsissistiske natur, og det at han aldri forbedrer seg viser til et ekstremt tilfelle av ubevissthet. Hans overfladiske væremåte og tankegang blir uttrykt gjennom hans evige søk etter damer. Forholdet til den gamle kameraten hans Yale, skriker det virkelig tragikomedie av. Deres lignende kvaliteter utfyller hverandre utrolig treffende. Deres evigvarende diskusjoner, og ikke minst deres latterlige kriging mellom hverandres kjærester.

 

Hvis det har seg slik at Allen selv virkelig er en såpass treffende refleksjon til denne filmen, viser det til en skikkelig beundringsverdig evne til å se seg selv utenifra. Det blir nesten som eks-kjæresten til Isaac i filmen som langer ut om kjærlighetslivet og bruddet deres i en bok. Ved å dømme etter Isaacs forlegenhet setter Allen seg virkelig høyere enn Isaac og viser en imponerende evne til selvironi. Allen portretterer rett og slett seg selv som en klovn, noe som virkelig avslører han som en god komiker.

 

Det er virkelig en del man kan si om Woody Allen, og det er beundringsverdig ironisk at ingen kan si det bedre enn han selv. Manhattan er enkelt og greit en latterliggjøring av hans egen narsissistiske natur. Selv om filmen har et litt tynt plott, kunne ikke skildringen av Issacs typiske hverdag blitt noe særlig mer treffende. Allens komiske uttrykk kommer virkelig til uttrykk på en fin måte.

[Sir 3]

Hannah and Her Sisters (Woody Allen, 1986)

http://3.bp.blogspot.com/-pUH7_4Q6Hpo/UKqlvdlvrOI/AAAAAAAAJGc/Rh3s-T-K2pQ/s1600/hannah-and-her-sistersFOOD.jpg

 

Enda en ærlig og morsom halvbiografisk skildring fra Woody Allen. - Kanskje det største narsissistiske rotet fra karrieren.

Mange karakterer er innom historien, og alle representerer den narsissistiske og naive livsstilen assosiert med Woody Allen. Hans selvinnsikt og selvironiske humor er, som jeg har sagt før, veldig respektverdig. Den kaotiske historien i Hannah and Her Sisters er faktisk den mest kaotiske jeg har sett fra mannen til nå. Selv om slike plot ofte kan bli slitsomme, føles det alltid ferskt når det kommer fra Allen. Å vite at dette kaoset faktisk er hva han selv lever i gjør det veldig ærlig, noe som gjør det mye lettere sette pris på, og ikke minst å le av.

I Woody Allen sin skuespillerportrettering av middelaldrene Mickey tar han igjen på seg klovnemaska. Det at han alltid mer eller mindre spiller seg selv får prestasjonene hans virkelig til å virke som latterliggjøringer av han selv. Akkurat som denne filmen markerer en topp innen skildringen av Allens tåpelige livsstil, tar Mickey-karakteren kaka som Allens største selvutdriting. Mickey er rett og slett et svakt nervevrak. I en alder av 51 fant sikkert Allen seg selv i en midtlivskrise, noe han helt uten selvrespekt adapterer i portretteringen av denne karakteren. Han er en ekte hypokonder som er spesielt redd for å få kreft, noe som også kan knyttes opp mot hans desperate strev gjennom filmen i å finne seg selv. Han er innom allverdens av religioner i hans desperasjon i å finne mening med livet. Dette er virkelig en ærlig og troverdig skildring av midtlivskrisa, selv om den er en smule ekstrem.

Mickey er uansett bare en bikarakter i denne filmen. Hovedfokuset er, som filmens tittel indikerer, på Hannah og hennes søstre. Søskenforholdet mellom dem er karakterisert av konflikter og krangling, noe som åpenbart knytter dem opp mot Allens egen livsstil. De er alle knyttet til kunstnermiljøet, noen mer enn andre, som selvfølgelig skaper rom for enda mer krangling og misunnelse. Et annet fint men ekstremt element er mannfolka som går fra den ene søstera til den andre. Tilværelsen deres er virkelig full av rot og kaos, og selv om ting etterhvert ser ut til å skværes opp mellom dem, forteller fremtidsblikket i slutten at det egentlig ikke gjorde det, og mest sannsynlig aldri vil.

Hele filmen i seg selv er et eneste rot. Filmen nekter å holde et narrativt fokus i lengden på noen av karakterene. Det starter gjennom øynene på Hannah, men fokuset går etterhvert over på både Holly, den ene søstera til Hannah, samt Mickey, som faktisk er Hannahs eks-mann. Hannah er åpenbart en løs sammenheng mellom alt som skjer og filmen har en fin rund oppbygning der den både starter og slutter på Thanksgiving, men helhetsbildet er uansett ganske rotete. Denne fram-og-tilbake-narrativen, som visstnok er inspirert av Bergmans Fanny och Alexander, gir uansett mer et overblikk over alle karakterene og deres felles livsstil, noe som gjør dette til en nokså treffende skildring av Allens egen tilværelse. Historien er full av mange humoristiske høydepunkt sammenlignet med mye annet fra Allen, noe som gjør dette til en av det morsomste filmene i karrieren hans.

 

Selv om Hannah and Her Sisters er et typisk verk fra Woody Allen, gjør det overdrevne skuespillet og treffende manuset den likevel til noe spesielt. Den er ikke like vakker å se på som Manhattan men har utvilsomt sine egne kvaliteter. Med sine ekstreme karakterer, og Allens selvironiske humor markerer den en humoristisk bakketopp i Allens filmografi.

[Sir 3]

Zazie dans le métro (Lous Malle, 1960)

http://4.bp.blogspot.com/_CAUlobDjuXA/SRA4UMcZ2_I/AAAAAAAAQso/5sdFRMgnJ7E/s400/zazie13.JPG

Fargerik. Morsom. Absurd. Satirisk. Dette formmessige mesterverket viser et karikert bilde av Paris og det franske folket på en ytterst morsom og sjarmerende måte.

12 år gamle Zazie tilbringer to dager i Paris sammen med onkelen sin, mens mora hennes tilbringer tid sammen med sin elsker. Gjennom Zazie sine øyne får vi oppleve den vakre byen og dens travle mennesker fra hennes sprudlende og naive synspunkt. Aldri før har Paris vært så gøyal og fargerik som dette.

Formmessig er Zazie dans le métro et lekent og fargerikt mesterverk. Mise en scénen er ytterst overdrevet. Paris har rett og slett blitt omkledd som et sirkus, med sine karikerte mennesker og overpynta omgivelser. Kameraarbeidet og klippingen er også veldig innovative, og hjelper til med å tøye films tradisjonelle grenser ytterligere. Det syns at denne ble lagd under den franske nybølge. Louis Malle har virkelig overgått grensene til komediefilm med denne supersjarmerende slapstick-komedien.

Som en komedie tar den elementer fra stumfilmperioden, slapstick-komediene og tegnefilmer og blander det sammen i en absurd mix. Mange av gagsene hadde egentlig vært clishéer i sin originale form, med satt i en setting som denne føles det likevel ferskt. Malle har omgjort film til et barns tegneark, noe som virkelig fjerner all følelse av realisme fra filmen. Tempoet er høyt både dramaturgisk og teknisk, noe som gjør dette til en tur som garantert vil gi deg bakoversveis. Absurditeten blir etterhvert overveldende, hvor selv Monty Python må si seg utkonkurrerte tidsmessig med et tiår.

Det visuelle uttrykket tar virkelig det franske samfunnet på kornet. De over-karikerte menneskene er i seg selv en absurd satire på det franske samfunn. Det er åpenbart at Malle prøver å ta satiren enda lengre mot slutten, men da har absurditeten tatt såpass over at jeg sliter med å ta det seriøst. De typisk franske elementene i karakterene og mise en scénen er uansett såpass karikerte at filmen får fram et satirisk budskap.

Zazie dans le métro er et formmessig og humoristisk mesterverk. Teknisk er den lekent innovativ, med både interessant kameraarbeid og klipp. Friheten og kreativiteten filmskaperne har hatt under produksjonen skinner igjennom. Komedieelementene er en absurd blanding av stumfilm, slapstick og tegneserier. Det helhetlige bildet er sjarmerende og morsomt. Dramaturgisk tipper det virkelig over i absurditet og surrealisme mot slutten, noe som får filmen til å mislykkes litt i å formulere en dypere mening. Som ren moro er dette uansett gull.

[Sir 3]

Kind Hearts and Coronets (Robert Hamer, 1949)

http://www.thefilmjournal.com/images/kindhearts.jpg

 

Drevet av hevngjerrighet og rettferd myrder Louis Mazzini seg gjennom 8 hertugarvinger for å selv kunne ta tronen som hertug av D'Ascoyne-familien. Gjennom svart humor og en hovedperson på grensa mellom en naiv skrulling og en psykotisk sadist gir Kind Hearts and Coronets oss et satirisk blikk på den britiske adelen.

 

Allerede fra starten er det klart at Mazzini blir henrettet for sine synder. Fortellervinklingen er gjennom hertugens memoarer, som han med stoltheten i behold sitter å skriver på mens han venter på henrettelsen. Mazzinis uanstrengte og naive holdning ovenfor sine handlinger kan kanskje ses på som smått problematisk i lys av den budskapsrike tematikken, men bidrar på den andre siden i å bygge opp filmens svarte humoristiske uttrykk. Et par etiske spørsmål reises dessuten ettersom Mazzini begynner å adaptere den kyniske og egoistiske livsstilen han i utgangspunktet skal rase i mot. Fortellerstilen er selve inngangen til filmens svarte humor, men grunnet sin selvbevisste naivitet gjør dette at Kind Hearts and Coronets på snedig vis klarer å balansere mellom komedie og alvor.

 

Dette er nemlig svart humor på sitt beste. Det spøkes både på bekostning av adelen, feminisme og kristendommen, i tillegg til at vi får en hysterisk oppvisning i forskjellige måter å dø på. Mazzinis absurde holdning ovenfor døden blir allerede introdusert ved hans fødsel når hans italienske far på klønete vis faller om som følge av et hjerteinfarkt. Dødsscenene er humoristiske, men de er aldri grafisk detaljerte eller på noen måte i nærheten av sadisme. Morsomt er det selvfølgelig også at alle de åtte arvingene, av begge kjønn, er spilt av Alec Guinnes. Han gjør på mange måter en rekke morsomme portretteringer av overklassens stive og brautende livsstil.

 

Historien er stram og fokusert og gjør mange ironiske vendinger før vi når slutten. Karma blir utspilt i alle retninger, og spørsmålet om rett og galt går som en undertone gjennom hele filmen. Det farse-drevende siste kvarteret bryter kanskje litt for mye med filmens rytme, men ellers er narrativen hele tiden effektiv og hensiktsmessig.

 

Kind Hears and Coronets fra 1949 er lett en av de mest vellykkede svarte komediene gjennom historien. Den spøker med ting en skulle trodd lå langt utenfor sin tid, og samtidens kinematiske uttrykk underbygger dessuten den stive livsstilen til adelen. Selv om det spøkes med alvorlige temaer gjøres det hele tiden med såpass mye ironi og selvbevissthet at det aldri fremstår som respektløst. Samtidig som folk dør på de latterligste måter ligger det etiske spørsmål i grunn. Kind Hears and Coronets er en sort satire på det britiske klassesystemet, som på mange måter er like full av budskap som den er av humor.