Problemet med filmvitenskap

[Engangsgrill 16]

En noe begrenset studie

Fraskrivelse av ansvar: Jeg har ikke studert filmvitenskap, og har ingen kjennskap til pensum i faget. Denne artikkelen vil bruke Montages' Analysen som eksempel, for selv om det aner meg at denne spalten ikke kan kalles symptomatisk for faget, synes jeg at siden bør være et utstillingsvindu for unge norske akademikere.

Fordi jeg ofte snakker om film, blir jeg ofte spurt om jeg har studert eller har tenkt å studere filmvitenskap. Dette spørsmålet resulterer ofte i pinlig stillhet fra min side. Jeg hadde et ganske deprimerende møte med litteraturvitenskap, som jeg aldri fullførte, forteller jeg ofte som en slags forklaring, og jeg bryr meg mer om litteratur enn film. Litteratur er vanskelig å snakke om av flere årsaker. For det første leser de jeg snakker med neppe det samme som meg, for det andre kan jeg som regel ikke akkurat si hva jeg egentlig mener om det den andre leser, og for det tredje er det å lese for meg ganske personlig.

Derfor snakker jeg om film. Det er enkelt å snakke om, folk blir sjeldent fornærmet over at du ikke liker det samme som dem, og de fleste har en langt bedre forståelse av filmens virkemidler enn de har av litteraturens.

Selv om det sikkert kunne vært nyttig å få formalisert min forståelse av film, vegrer jeg meg. Jeg valgte å studere litteraturvitenskap av flere årsaker, men i etterpåklokskap viste det seg at valget var dårlig begrunnet. Først og fremst handlet det om forfengelighet, og i dag jeg synes ikke det er noen god grunn til å studere. Min tilnærming til studier har beveget seg fra noe jeg ville til noe jeg må, og selv om det i seg selv sikkert er problematisk, har jeg akkurat begynt på arkivstudie, et slags kompromiss mellom det praktiske og det akademiske jeg tror jeg kan leve med.

Jeg skal være forsiktig med å tilskrive andre motiver for at de velger å studere estetiske fag. Samtidig er jeg oppriktig interessert i hvorfor så mange velger å studere filmvitenskap, en utdanning jeg kan forestille meg har svært få yrkesmuligheter. På meg virker det som en enkel løsning, en utsettelse av det å måtte ta et valg, og et typisk eksempel på den typen kostbare privilegier vi egentlig ikke trenger. Dette handler på ingen måte om forakt for faget. Vi trenger dyktige filmvitere fordi film er viktig.

Jeg tror heller ikke det er et spørsmål om kvantitet over kvalitet. Dette begrenser i stor grad seg selv, og et bredt fagmiljø er ikke bare positivt, men nødvendig for å sikre mangfoldet i hvordan man ser film. Ei heller handler det om at kritikere et mislykkede skapere, som det så ofte skrikes i diverse kommentarfelt på internett.

En kritisk bakgrunn er etter mitt syn utelukkende en berikelse. Det jeg ofte reagerer på er hvordan denne bakgrunnen benyttes. På meg virker det som at filmvitenskap gir seg ut for å være evidensbasert. Å lese norsk filmkritikk, for eksempel i Montages' Analysen, er en prøvelse fordi det nesten uten unntak virker som om de utvalgte kritikerne går inn i kinosalen med en sjekkliste de fyller ut underveis, før de i artikkelen sin konkluderer med hvorvidt filmen fyller sjangerkriteriene for en god historie. Denne reduktive tilnærmingen til film understrekes ofte av språk som åpenbart ikke er gjennomtenkt, enten det er i form av kronglete formuleringer, skjødesløs omgang med faguttrykk, eller språk som ikke tar høyde for at film oppstår i møtet mellom lyd og bilder.

I tillegg til dette slenger man rundt seg med sitater og litteratur som fører til at informasjonen blir mindre tilgjengelig. Istedenfor å avgrense tematikk, vikler Montages seg ofte inn i gordiske knuter tekstene deres aldri kommer ut av. Til slutt kutter de den ganske enkelt ved å komme med en eller annen generalisering som ikke sier noe som helst annet enn at filmen ikke oppfyller et eller annet obskurt krav, og dermed ikke har noen filmhistorisk verdi, eller at filmen oppfyller et minst like obskurt krav, og dermed er pensum for alle og enhver som elsker film.

Jeg skal ikke forvikle meg inn i en generell diskusjon om hva film er, både fordi jeg ikke har noe klart svar og fordi det ville bety slutten på muligheten til å uttrykke seg kreativt om film. Det jeg derimot kan si med relativt stor overbevisning, er at det ikke finnes noen forenlig dogme til å beskrive kunst. Å snakke om et perfekt rammeverk for film slår meg som like absurd som å snakke om en perfekt oversettelse, og denne formen for automasjon som ser ut til å regjere blant Montages-redaksjonen er ikke bare skadelig for filmene de skriver om, men også for leserens møte med tekstene deres. Stil er selvfølgelig et problematisk begrep, fordi det ofte reduseres til en serie banale virkemidler, men det er likevel relevant. Som Brodsky har argumentert for i sine essays brukes stil til å understreke hva som er viktig vel så mye som det ornamenterer teksten. Stil kan til og med formaliseres med en viss suksess, men etter mitt syn har det norske skriftspråk en svært dårlig tradisjon for dette hvis man ser bort fra nynorsk.

Selvfølgelig finnes det en forskjell på Brodskys essays og filmanalyse, men jeg tror mange glemmer at det også er likheter. Filmanalyse har formalistiske elementer, ja, fordi den lener seg på en historisk tradisjon, men jeg blir ganske sjokkert av å se det manglende måteholdet Montages viser når de skriver om film. Tekstene deres er som regel umulige å relatere seg til på et personlig nivå, og så langt har jeg ikke en gang brydd meg om hvem som står oppført som forfatter. Derfor ble jeg litt overrasket over Analysen deres av Kyss meg for faen i helvete.

Jeg vet ingenting om forfattarens bakgrunn, men han kan åpenbart sin filmvitenskap. Det som overrasket meg var hvor eklektisk teksten framstod, hvordan den sjonglerer ulike disipliner og utfordrer filmskaperen til å begrunne valgene sine. Riktignok gjør han dette på formalistisk grunnlag, ja, jeg vil nesten si at de mest inspirerte øyeblikkene virker tilfeldig, men det er ikke ment som en kritikk. Samtidig viser teksten en forbausende mangel på rendyrkelse, og det var det som overrasket meg mest. Hvis mine mistanker er riktig, og han faktisk har studert filmvitenskap, virker det skandaløst at ingen har korrigert ham underveis. Enda verre er det at Montages som redaksjon ikke grep inn. Kommentarene som kom på artikkelen var svært enkle å forutse, og kunne vært unngått ganske lett ved fornuftig redaksjonsarbeid, men istedenfor kastes forfatteren til ulvene. Heldigvis har det nå dukket opp et slags forsvar, men det bør aldri være nødvendig for en skribent å måtte unnskylde en redaksjonell beslutning.

Forfatterens mangel på selvtillit er ganske tydelig. Han begår mange enkle feil, før han til slutt feiger ut med en konklusjon som ikke holder mål. På meg virker det nesten som at han oppdager at han er i ferd med å motsi det han har lært. Dette skjuler imidlertid ikke hans gode instinkter, og teksten oppleves som et entusiastisk forsøk på å skape dialog. I et kulturlandskap hvor dialog knapt nok eksisterer som noe annet enn rævslikking og personangrep føles det ganske befriende å lese en kritikk som er fri for begge deler. Jeg vet ikke om jeg kan gå god for håndsutrekningen til posørene i Natt og dag, eller om norske regissører fortjener å bli tatt seriøst, men jeg mistenker at min holdning ikke gjør norsk film bedre.

Likevel er dette en tydelig forbedring av hvordan andre norske kritikere håndterer norsk film og hverandre. Det løser allikevel ikke det største problemet, det store spriket mellom kritikk og folkeopinion, som ble veldig tydelig da Kon-Tiki ikke fikk Amanda-prisen for beste film. Jeg tror imidlertid at kritikeren fortsatt har makt til å snu denne trenden, først og fremst ved å involvere seg i norsk filmpolitikk, men også gjennnom å snakke til og ikke ned til leserne sine. Slik det ser ut nå er man i ferd med å enten låse elfenbeinstårnet eller overgi seg til folkets makt, et skille som også er tydelig i norsk politikk, eller aller helst, være begge steder på en gang. Jeg tror kritikken må forandre seg for å overleve, uten at jeg helt vet hvordan, men norsk filmformidling trenger å bli en inkluderende autoritet. Istedenfor å sette fiktive begrensninger for hva film kan og bør være, savner jeg en kritikk som tar hensyn til publikums reaksjoner, forsvarer kinokulturen, framstår som mangfoldig og kreativ, og ikke er redd for å snakke om store ting. Det verste jeg vet er kritikere som ikke fokuserer på film som meningsbærende, som er mer opptatt av å kvantifisere enn å kvalitativt vurdere, og som ikke er entusiastiske ovenfor mediet. Jeg sier ikke at film alltid må være dypsindig for å være bra, men det må føles som film. I så måte er det mer skadelig å bli påvirket av produksjonsmetodene til spill og TV eller å undergrave kinoopplevelsen enn å tillate seg å møte noe man i utgangspunktet ikke har interesse av å se. Og hvem vet? Noen ganger kan man bli overrasket.

[Kiddo 0]

Først: jeg har null interesse av å skrive for Natt og dag.

 

Synes du reiser flere interessante spørsmål, men i første omgang må jeg bare returnere noen spørsmål, om ikke annet enn for å stille min egosentriske nysgjerrighet: kunne du snakka litt mer om hva du legger i ”mangel på rendyrkelse”, hva som er mine ”mange enkle feil”, og hva du legger i en ”konklusjon som ikke holder mål”. Sist - og absolutt mest interessant - hva du mener med at det virker som jeg oppdager at jeg er i ferd med å motsi det jeg har lært?

 

Det er genuint interessant å få tilbakemelding fra deg, Engangsgrill.

 

Med vennlig hilsen
Endre