Jump to content

Visninger og Rop, runde 18: L'Avventura


Sir
 Share

Recommended Posts

Da var Visninger og Rop tilbake igjen, i et forsøk på å skape litt liv i forumet igjen. For dem som ikke har hørt om fenomenet før er dette en filmklubb der vi på tur anbefaler en film for hverandre og i en bestemt periode ser og diskuterer filmen. Reglene er som før:

- nestemann som velger film bestemmes etter aktivitet i den forrige runden

- spoilere kan forekomme i "rop"-delen, men bør unngås i introduskjonsposten

- trådstarteren fungerer som en slags debattleder. Det er hans ansvar å holde diskusjonen i gang

L'Avventura

1960, Michelangelo Antonioni

http://filmstudiesforfree.files.wordpress.com/2010/06/l27avventura.jpg

Michelangelo Antonioni er en av mine absolutte favorittregissører, og generelt en regissør jeg syns har blitt diskutert alt for lite her på forumet. Derfor syns jeg dette var en gyllen mulighet til å endelig få hedre han litt, samtidig som vi kan boltre oss i diskusjoner rundt våre forskjellige smaker og meninger.

Michelangelo Antonioni ble født i 1912 og er en Italiensk filmskaper. Han er først og fremst kjent for sin særegne stil og å leke seg med mediets konvensjoner. Lange, dvelende og karakterdrevne filmer er ikke uvanlig, samt stor dyrking av eksistensialismen. Selv om han tidligere hadde lagd fem spillefilmer på femtitallet, kom ikke gjennombruddet hans før i 1960 med L'Avventura.

Vedsidenav å være Antonionis gjennombrudd, regnes den også som å være hans store mesterverk. Den er også starten på en trillogi som ble fulgt opp av La notte (1961) og L'Eclisse (1962). Temaet for denne trillogien er menneskets følelseliv i moderne tid.

Noe annet det er lurt å bemerke seg med Antonioni, som har mer med det visuelle å gjøre, er hvordan han lar bildene fortelle alt. De to forekommende filmene hans (La Notte og L'Eclisse) hadde ikke musikk engang. Han ville ikke la musikken fortelle hva seeren skulle føle. I tillegg har han et veldig rett fram-filmspråk. Ingenting av det du ser i filmene hans har en symbolsk mening. Bildene forteller hva som skjer direkte. Han kunne også bruke omgivelsene til å beskrive hvordan karakterene har det. Dette er også grunnen til hans store vekt på ansiktsuttrykk og kroppsspråk.

Selve plottet var aldri av særlig relevans for Antonioni. Han lot alt være opp til karakterene. Det eneste han egentlig gjør, er å skildre karakterene, og hva som skjer når de konfronterer hverandre, og ting skjer i miljøet. Han lar karakterene fortelle historien. Det som skjer i L'Avventura er at Anna, en ung og utilfreds rikmannsdatter, forsvinner. Det filmen dermed handler om er hvordan kjæresten hennes, Sandro, og hennes beste venn, Claudia, reagerer på dette. Hvordan dem til slutt ender opp med å elske hverandre.

Jeg er sikker på at det fins delte meninger rundt denne filmen, og jeg har et par punkter jeg gjerne vil ta opp til diskusjon når den tid kommer. Allerede i løpet av de første visningene på filmfestivalen i Cannes brøt det ut buing i salen. Likevel stoppet ikke det jurien i å belønne den med juriens pris. I senere tid er det mange som har latt seg kjede av filmens fokus på karakter over plott. Selv syns jeg dette er et fantastisk grep som gjør historien mye mer realistisk (hater å bruke det uttrykket) og ikke minst relaterbar for seeren. Det er viktig å la karakterene utbre seg på skermen og gi dem tid til å utvikle seg. Akkurat det er Antonioni en mester på.

Vi får prøve å ha en frist på to uker, så ser vi hvor vellykket det blir. Fristen går altså ut 30 august 2013.

Kjøpetips:

129 kr hos Platekompaniet

£9.25 hos Amazon

€10.83 hos Play.com

Ellers kan den noe dyrere criterion-utgaven skaffes hos alle disse nettbutikkene.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 

Bestilt! Fint tiltak. Har sakna Visninger og Rop, så eg skal gjere mitt beste for å bidra slik at aktiviteten her tek seg litt opp. Kjem tilbake med eit rop når eg har fått sett den.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

Da er egentlig fristen ute og vell så det. Kan vel ikke akkurat si at dette ble så veldig vellykket. Folk kan fremdeles skrive i tråden og diskutere filmen, men jeg kommer ikke til å gjøre noe mer for å ta Visninger og Rop videre.

Link to comment
Share on other sites

 

Altfor kort frist, vel? Bestilte filmen via play.com same dag som tråden blei oppretta, men har endå ikkje fått den i posten. Vi får gi runda nokre veker til, tenkjer eg!

Link to comment
Share on other sites

 

Er helt greitt det. Tråden er her jo uansett, og jeg vil hvert fall bidra med det jeg kan så lenge det trengs. Er selvfølgelig ikke noe poeng å binde seg oppi noen frist. Hverfall så lenge det har med posten å gjøre. Så lenge lysten og viljen er der hos noen av dere skal ikke jeg stå i veien.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 4 weeks later...

Då har eg akkurat fått sett denne.

 

Som du seier, plottet er ikkje det store her. Etter at leitinga på øya har dabba av, sit vi berre att med karakterane og deira skjebne. Leitinga etter at dei har kome på fastlandet framstår ikkje som hovudfokuset, men meir som ein bidel av forholdet mellom dei to fremste karakterane.

 

Menneska i denne filmen framstår som egosentriske og kyniske, med protagonisten Claudia på sida, både økonomisk og kjenslemessig. Lenge er ho den som observerer dei andre, anten det er under akt eller avkledning. Ho er ein voyeur, før ho sjølv blir ein del av det ho har observert. Karakterane verkar kjenslelause og upåverka av det som skjer rundt dei, uansett kor tragiske hendingar som oppstår: å tenkje på korleis mannen din overser deg blir viktigare enn å leite etter ein forsvunnen person. Og ikkje minst fører denne hendinga Sandro og Claudia saman, sjølv om utgangspunkta deira for dette nok er ulike. For ho sit dette langt inn, ho har skuldkjensle, medan han ikkje ser noko problematisk i det, og er direkte usmakleg.

 

Til slutt får Sandro sitt samanbrot, drege i gong av hans eigne handlingar, men vaknar han og endrar sin veremåte av den grunn? Etter to og ein halv time med desse personane stiller eg meg tvilande til det. Det er ikkje håp for dei.

Link to comment
Share on other sites

 

Kult at det er noen som er interresert i denne filmen. Har selv mye å si om den så kan komme med noen utdypelser og egne vinklinger. For å først komme med et eksempel på at det ikke fokuseres på plott, sies det at de filmet en scene der de finner Anna druknet i vannet. Når Antonioni ble bedt om å kutte ned filmen, valgte han blant annet å kutte ut den scenen.

 

Fint at du nevner hvordan Claudia utvikler seg. Det er noen som mener at hun rett og slett fysisk tar Anna sin plass. Dette kommer til syne for eksempel i scenen der hun tar på seg skjorta som Anna la igjen til henne, og scenen hvor hun tar på seg parykken. Dette stemmer veldig med Antonionis filmspråk der bildene forteller alt og alt betyr akkurat det det ser ut som. Scenen på slutten (bildet fra åpningsinnlegget) der Claudia legger hånden sin sympatisk på skulderen til Sandro er også et viktig punkt. Sandro har lenge prøvd å lege sine sår med sex og overfladisk kjærlighet fra en kjærestefigur. Claudia skjønner derimot etterhvert at det Sandro egentlig trenger er en morsfigur. Hånden hennes på slutten er dermed ikke for å fortelle at hun tilgir han, men heller som et sympatisk "jeg skjønner hvordan du har det"-klapp.

 

Kan forresten anbefale kommentarsporet med Gene Youngblood for de som skulle vært interreserte. Det er virkelig en analyse som går i dybden, i tillegg til en del sidefakta om Michelangelo Antonioni. Er selvfølgeleig ikke så veldig mye nytt for de som har sett denne filmen flere ganger, men et flott altarnativ for dem som ikke er så oppmerksomme eller orker å se filmen flere ganger.

Link to comment
Share on other sites

 

Interessant at denne drukningsscena, som ein skulle tru var veldig sentralt for historia, blei teke bort. Også veldig spesielt korleis Anna, og leitinga etter henne, berre svinn henn etter kvart som filmen utspelar seg. Og som du seier, Claudia verkar å ta hennar plass og fjerner henne dermed frå lerretet.

 

I første halvdel av filmen var perspektivet veldig vouyeristisk for sjåaren. Det var nærast slik at ein blei dregen inn i filmen, på godt og vondt. Eg fekk blant anna ei ekkel innvendig kjensle i det kamera blei plassert rett bak Sandro som stod speidande på klippekanten. Ei anna scene der sjåaren blir motvillig observerande, er når Anna og Claudia jagar ut dei andre passasjerane frå eit på båten fordi dei skal kle av seg, og kamera berre kviler bakerst i romet. Synest dette perspektivet endrar seg etter kvart som filmen går. I den siste halvdelen tek ein meir direkte Claudia og Sandro sitt perspektiv, i staden for å stå på utsida.

 

Eg sat for øvrig med ei kjensle av at det var mykje Ingmar Bergmansk over denne, og i sær Persona frå 1966, der dei to kvinnelege karakterane går litt over i kvarandre og nærast blir eitt. Kan vel ikkje vere mykje tvil om at godaste Bergman var inspirert av L'Avventura.

Link to comment
Share on other sites

 

Syns det du sier om seerens perspektiv er veldig interresant. Det virker på en måte til å gå veldig parallellt med Claudia. Som du selv sa starter hun i en slik observerende situasjon, mens hun etterhvert tar over Anna sin rolle og på en måte setter seg selv i sentrum. Et veldig interresant narrativt grep som på en måte fører oss nærmere Claudia, og nesten får oss til å føle oss som henne. Det er jo massevis av scener der historien ikke progresserer i det hele tatt, men hvor vi bare blir satt dypere og dypere inn i Claudias sinn.

 

Man kan vel si at L'Avventura handler mye om identitet. Akkurat det samme temaet med å ta over en annens rolle gjorde jo Antonioni noe veldig sentralt ut av i 1975 med Professione: reporter.

 

Er også meget interresant hvordan du ser noe Bergmansk over denne. Kan for så vidt si meg enig, men Bergman selv har faktisk gått hardt ut mot både Michelangelo Antonioni og denne filmen. Han mente visstnok at Antonioni aldri lærte seg filmfaget skikkelig, og kritiserer han blant annet for å ikke greier å skape noen rytme i filmene sine.

Link to comment
Share on other sites

 

Ser den med kritikken av rytme, det er lite som driv historia framover i den andre halvdelen, mot kva som skjedde når handlinga var på øya. Men slik fungerer vel kanskje menneskesinnet, ein blir alltid påverka av det rundt seg, noko som resulterer i at sinnet blir flyktig eller passivt. Men som du seier, dette var intensjonen til Antonioni, sjølv om eg som sjåar sleit litt med å halde meg likegyldig gjennom den siste delen av filmen. Eg såg Professione: reporter for ei tid tilbake, og dette gjaldt vel ein del av den også, utan at eg skal påberope meg å hugse altfor mykje av den. Det har vel kanskje med at der er få plotmessige knaggar å henge minna på.

 

L'Avventura var visst nok kontroversiell når den kom. Gjaldt dette det laussleppte seksuelle preget, inkludert homoseksuelle undertonar, eller meir på det narrative, og mangelen på ei linær fortald historie? Eg kunne sjølvsagt ha prøvd å finne svaret på dette elles på verdsveven, men eg lar i staden deg få briljere endå meir med kunnskapen din om filmen!

Link to comment
Share on other sites

 

Det kontroversielle var vell hovedsakelig rundt Cannes-visningen. Publikum begynte å bue under lange scener hvor plottet ikke progreserer. Kan forsåvidt forstå hvorfor folk finner andre halvdel litt kjedelig, men det er på mange måter i denne delen mest ting skjer. Man må huske på at dette er en karakterdreven film. Man lærer mye om karakterene av å observere omgivelsene. L'Avventura betyr jo direkte oversatt eventyret, noe som kanskje høres ganske så plottdrevent ut. Det eventyret Antonioni derimot setter oss ut på er egentlig et mye mer mentalt et. Det handler om en karakterutvikling. Claudia begynner som en rik og egoistisk karakter som er trangsynt ovenfor andre mennesker. Først prøver hun å ta Anna sin plass, men ettersom hun skjønner hvilken ødelagt karakter Sandro egentlig er, begynner hun å føle de samme følelsene som Anna hadde før hun forsvant. (Jeg forstår absolutt hvor du ser Persona hen.)

 

Jeg har litt lyst til å se litt tilbake på Anna og den utkuttede drukningsscenen. Som vi har vært inne på virker veldig mange av vinklene observerende. Et veldig godt eksempel er i andre halvdel av filmen når Claudia og Sandro stopper ved en liten forlatt landsby. Her flyter kameraet sakte framover mellom to bygninger og blir hengende igjen lenge etter de har reist videre. Det kan nesten virke som det er noen som følger med. Litt av den magien tror jeg drukningsscenen hadde drept, ettersom det nesten virker som at det er Anna som følger med dem. Anna og forsvinningsmysteriet blir egentlig bare mer og mer urelevant dess lenger ut i filmen vi kommer. Dette er først og fremst en film om Claudia. Det eneste som blir hengende igjen av forsvinningsmysteriet er den mystiske og litt småekle stemningen.

 

Når det kommer til Professione: reporter syns jeg på en måte den viser Anna sin synsvinkel fra L'Avventura. Jack Nicholson er lei av det gamle livet sitt og finner en måte å rømme fra det. Akkurat slik føler Anna det i begynnelsen av L'Avventura.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...