Jump to content

Vulgær auteurinteresse


Kiddo
 Share

Recommended Posts

Intro: Mulig dette ikke er så interessant, men om ikke annet, er dette ment som en oppveing av et negativ trykk her den siste tida, som ikke handler om film eller den filminteresserte kaféen eller pub-en some er df. Når det er sagt, er jeg interessert i å høre deres tanker om det jeg legger fram. Dette fenomenet ligner kanskje på Engangsgrills drapsforsøk i affekt: god hensikt, men kanskje litt vulgært? (Når det er sagt: jeg håper inderlig Engangsgrill blir her, setter veldig pris på hans tilstedeværelse og synes det er interessant å lese hans tanker).

 

*

 

Det har vært litt diskusjon om ”vulgar auteurism” aka vulgær auteurinteresse i det siste. Jeg har ikke fulgt med, men lest noen artikler, skumma. Jeg skjønner godt de som er kritiske, som mener dette først og fremst framstår som et hipt uttrykk som egentlig ikke kommer med noe nytt, og som truer med å tegne opp en falsk dikotomi mellom de som liker etablerte auteurer (The Master-Anderson) og de som foretrekker mer ukanoniserte auteurer (Resident Evil-Anderson). Samtidig stiller vel forkjemperne for en vulgær auteurinteresse minst ett interessant spørsmål:

 

Har vårt fokus på auteuren – der en person gjerne forbindes med visse temaer, tendenser, grep, fenomener – forblinda oss litt, sperra for vår åpenhet, latt oss se noe i en film før vi virkelig har sett den?

 

Uncas Blythe skriver i denne teksten (som har noen interessante tanker, men samtidig bærer preg av en slitsom mengde referanser og kompliserte begrep, og som risikerer å forsterke inntrykket av denne ”retninga” som en hipp gest): ”Fundamentally, vulgar auteurism, or whatever they shall call it, is about watching and really seeing, and showing care for the movies of people who precisely don't have auteur status. The hopeless, the unheroic.”

 

OK, men var det ikke sånn auteurpratet/politikken starta? Blir ikke vulgær auteurinteresse bare et uttrykk for et ønske om å gå tilbake til start, og samtidig en reaksjon på en viss form for auteurfundamentalisme som har utvikla seg blant enkelte?

 

Blythe skriver i samme avsnitt: ”once a filmmaker has been properly ‘authorized’ then there is no chance of their work being seen in its actual, ugly and hairy phenomenology.”

 

Jeg er ikke helt med på den dogmatiske påstanden, men han har muligens et lite poeng i all sin iver, og om ikke annet tydeliggjør det noe de vulgære virker å etterspørre: at vi oppsøker og ser det som blir ansett som frivolt og kanskje auteur-løst. Men igjen: er vi ikke tilbake til start? Joda, og Blythe antyder det vel ganske greit selv med å refere til André Bazin (som jo var kritisk til individ-dyrkelsen til sine disipler Godard osv). For meg virker de kanskje først og fremst å etterspørre en større åpenhet for å se nye fenomener i det vi kanskje har en tendens til å bare "se", være åpen for nye (nytenkende) manifestasjoner av idéer i det tarvelige. Spørsmålet er vel om denne etterspørselen trengs.

 

Jeg tror ikke det bare er en hipp gimmick fra en gjeng internettcinefile med bankende puls for den siste Van Damme-filmen, og en kime av pretensiøskontrær vellyst, men samtidig tror jeg det ikke er noe revolusjonerende nytt med denne "retninga". I beste fall er det en påminnelse om å ikke bare se de siste auteurverka på filmfestivaler, ikke bli trygge og sløve i auteurinteressen, men også stikke innom videosjappa og se rett-på-video-filmer som ikke har blitt kanonisert.

 

Tja, noen raske tanker. Hva tenker du?

Link to comment
Share on other sites

 

Leste akkurat et heftig angrep fra Adrian Martin (en filmkritiker jeg ofte leser med glede):

 

 

Vulgar Auteurism = Nerd Heaven. Some things about it are very obvious: it's mostly male (although I am glad to learn of Vulva Auteurism), mostly American, mostly action genres - with the implicit 'theory' that ESSENTIAL cinema is speed, action, violence, gunfights & explosions. What a retrograde, conservative idea. It's also mostly contemporary, mostly mainstream cinema (of the very expensive, blockbuster variety), and hardly based on even a cursory reading of the history of film magazines: it's pure Internet-eternal-present stuff. Seen from a symptomatic angle, VA is not merely the 'nerd uprising' of mainstream taste; it is very clearly (consciously or unconsciously) a revolt against the 'World Cinema' movement. No need to bother chasing the latest Apichatpong when you can run home to John McTiernan!! VA has nothing to do, really, with cinephilia, film festivals, or serious critical research. But its obverse acclaim of 'the popular' is just a cover for the easiest, most available, slickest and most mainstream pleasure.
Of course, from a more generous angle, you can rightly say that VA has been around a long time, at least 60 years - the discovery of unsung directors is what Luc Moullet was doing when he championed Gerd Oswald, what Ado Kyrou did when he unearthed dozens of filmmakers we still don't know well today; what good critics like Filipe or Christoph Huber are doing today - but their reference-points are wide, vast and knowledgeable. Every VA exponent needs to read and memorise Filipe's 2002 FILM JOURNAL text "The New Auterism: Auteurism in the Marketplace Age" (http://www.thefilmjournal.com/issue8/auteur.html): he was already on to McG 11 years ago, but he was evoking him 'in the same breath' as Kiarostami !! All these critics were never fixed on invoking 'the popular' (always a giveaway word!) or 'the mainstream': they were attune to topics like 'aesthetics of the B Movie', which is the movement that reclaimed Ulmer, Fuller, Joseph Lewis ... In VA, it's the Auteurism, the critical method that is vulgar, not the the auteurs and their culture (don't call Michael Mann vulgar ot his face, he's aiming for Immortal Art!!) - it's auteurism reduced down to the simplest 'vision + signature style' equation, and it betrays itself with old-fashioned pronouncements about 'visual style' and 'film as a visual art' (news flash: sound arrived over 80 years ago at the movies!). And the invocation of 'the vulgar' - like 'trash' - runs the big risk of merely enforcing the same old taste categories: I am all for expanding the definitions of taste (and of Art), but the exclusive worship of 'kinetic action' is not going to win any Revolution. And how silly, finally, that we have names like Spielberg on VA lists, but no Mojica Marins (VAists like their 60 million dollar movies better than the 60 dollar ones) or dozens of other visionary filmmakers worldwide.

Link to comment
Share on other sites

 

Svar fra Ignatiy Vishnevetsky, en "vulgar auteurist" (VA):

 

 

With apologies to Adrian, I think he is making a straw man argument; the Vulgar Auteurism he describes simply doesn’t exist.

 

[...]

 

The name itself is misleading. VA isn’t a separate critical framework. It isn’t a counter-canon.

In reality, VA is a loosely affiliated group of young cinephiles and critics. In Sarrisite terms, it’s more concerned with Expressive Esoterica than the Pantheon; nearly every thinkpiece about VA has focused on Tony Scott and, for some reason, Michael Bay (who isn’t actually that big with the VA crowd), but the bulk of VA activity actually focuses on directors like Paul W.S. Anderson, Jon M. Chu, John Hyams, Nimrod Antal, Isaac Florentine, Roel Reine, the Farrelly brothers, Neveldine & Taylor, and Russell Mulcahy.

Link to comment
Share on other sites

 

Med fare for å virke gammeldags her, må jeg si at for meg virker det som at VA baserer seg på en antipolitisk holdning til estetikk og at den også virker til å sette tradisjonelle kunstdebatter (som for eksempel å relatere kunst til livet selv; se på kunst som et uttrykk for menneskets følelsesliv) på sidelinjen i dyrkelsen av (en spesifikk type) sjangerfilm og pur teknikk- som ligger langt fra mitt personlige ståsted når det kommer til film og kunst. Jeg våger meg å si dette på grunnlag av regissørene listet opp og av at jeg har lest litt her og der på nettet som jeg nå kobler med denne "bevegelsen" (men det kan fint være at jeg misforstår hva denne litt diffuse retningen står for). Kjente egentlig ikke til begrepet før jeg las Uncas Blythes kvasi-intellektuelle og rotete tekst for et par timer siden (men selvfølgelig, han hadde et par OK poeng).

 

Jeg forstår Adrian Martins innvendinger, og selv om retorikken hans ikke er på topp her, synes jeg han kommer med viktige argument. Denne bevegelsen lar seg definere av en snever amerikanskkapitalistisk stil (de to begrepene må dessverre henge samme) noe jeg synes er uheldig og veldig spekulativt for et "rammeverk". Men selvfølgelig, jeg er for ideen om å løfte frem regissører som ikke passer inn i tradisjonelle auteurbegreper, men denne retningen virker til å være smaksbasert og med en slagside som diskriminerer andre typer sjangerfilmer.

 

Det er positivt å være skeptisk til auteurteorien; det er ikke alltid at den er fruktbar og ja, ofte kan den forblinde. For det kan jo være at for eksempel Bergmann motsier seg selv, eller endrer seg i løpet av en lang karriere. Eller at hans tidlige filmer har massevis av input fra folk i produksjonen. En annen metodikk kan få en til å se Bergmannfilmer på en helt annen måte, kanskje uintenderte måter som er minst like spennende.

Derfor er jeg skeptisk til å bruke auteurteorien ukritisk på enhver filmregissør. For Bergmann, Woody Allen, Pasolini, Fellini: De er individualister med spesielle stiler og som er konsistente. Mens mange i filmbransjen tar på seg prosjekter der de skal oppfylle masse produsentvilkår, mange skal ha en finger med i spillet etc etc. Man må alltid bruke auteurmetodikken på en skeptisk måte (selv om jeg selv har veldig lett til å ty til den, så jeg synder nok litt her selv). Kanskje det er på dette siste punktet at VA skyter seg selv i foten?

Link to comment
Share on other sites

 

Ok… vurderte lenge om eg skulle legge igjen ein kommentar her, sidan dette antageligvis ender opp som uinteressante svada. Likevel, nok ein gong, gjer eg nettopp det. Men så er det jo betre å vere litt i overkant overivrig, med tanke på retninga humøret på forumet har tatt i det siste. Med andre ord, og det eg prøver å seie er, eg klandrar deg ikkje om du overser dette og lar det ligge. For sjølv er eg usikker på om det er noko særlig godt bidrag til debatten.

 

Uansett. Framleis litt usikker på nøyaktig kva som definerer dette utrykke. Leste meg litt vidare opp på det, og i alle fall som eg har oppfatta, så handlar det om såkalla auteruar som bevegar seg innan meir upopulære sjangrar (ala action, skrekkfilm osv…) i hollywood og som setter eit spesielt preg på meir kommersielle ”standar” filmar? Verkar som ironi og overdriving er nøkkelord.

 

Eg har ikkje sett så mange av filmane som nemnast. Michael Bay, til dømes, som vel på mange måtar er ein viktig regissør i denne debatten, er det alt for lenge sidan eg har besøkt, til at eg kan vurdere dei få filmane eg har sett av han særlig kritisk.

 

Men la meg ta eit anna eksempel då. For å sette to filmar som Starship Troopers og The Expendables opp mot kvarandre for samanlikning, finn eg ein smule problematisk. Der fyrstenemnde står fram som tydelig satirisk og ironisk, ein film som tar form som eit klassisk hollywood eventyr, men som heilt klart gjer narr av klisjear innan si eiga form og smørjer tjukt på med overdrivingar. Og kanskje nettopp df Verhoven eit godt eksempel på ein vulgær auteurist, i det han etter min oppfatning utfyller krava godt.

 

The Expendables derimot, som skal fungere som ein hyllest, manglar viktige element som kjemi og karakterar, og er alt for preglaus til å få eit auteurstempel. Samtidig, prøver den jo i det minste, sjølv om den definitivt feilar på mange område. For ja, den prøver i det minste å vere ironisk, samt nostalgisk og sjangerprega.

 

Kanskje hjelper desse eksempla meg å forstå utrykket litt betre. Modernisme møter nostalgi, vil eg påstå er ein viktig del av den såkalla vulgære auteurinteressa.

 

 

Eller kva med The Grey? Ein film eg personlig ikkje fann meir enn middelmåtig, men som også kan fungere som noko i denne gata. Eit forsøk på å bringe meir seriøs tematikk inn i klassiske hollywoodthrillere? Der kan jo for så vidt også Christopher Nolan trekkast fram, der det i hans Batmantrilogi definitivt finnes eit alvor. Eit slags auteurisk preg på sin filmskaping kan det vel også argumenterast for at han har.

 

Ein enda meir opplyst regissør som eg syntest det er rart har blitt oversett i denne debatten, er Zack Snyder. Kvaliteten på filmane hans kan absolutt diskuterast, samt kor vellukka grepa hans er. Men at han er ein mann med store ambisjonar innan visuell teknikk er det liten tvil Der igjen kan man jo spørje seg om den vulgære auteuren i han døyde med Man of Steel.

 

Vel… dette blei kanskje heller ein måte for meg å forstå dette utrykket betre på, enn ein verdifull kommentar på det heile. Ein interessante debatt er det då, og kanskje eg kan komme eit par hakk sterkare tilbake etter å ha fått sett litt fleire av filmane som skriver seg inn her. Det får bli nok eit prosjekt.

 

http://24.media.tumblr.com/78094b45fe90b8604b6599c8d726d423/tumblr_mqsoxrHhen1rwmjuto1_500.png

http://31.media.tumblr.com/1a69cb597dabfa78f5c12f08daa32fad/tumblr_mqsoxrHhen1rwmjuto4_500.png

http://24.media.tumblr.com/46b0a4988e2cf9af9a29dc0bd9c4fa8e/tumblr_mqsoxrHhen1rwmjuto5_500.png

http://31.media.tumblr.com/ade088261d6b619512380fd87c59368b/tumblr_mqsoxrHhen1rwmjuto2_500.png

http://24.media.tumblr.com/32f490c1b60e2396ba85dd467097b48b/tumblr_mqsoxrHhen1rwmjuto3_500.png

 

 

http://31.media.tumblr.com/db962cd04a3474ac8fc96837cba915f0/tumblr_mqsotlXZ091rwmjuto2_500.png

http://31.media.tumblr.com/7b6f235fc5e71009649063da876f17b8/tumblr_mqsotlXZ091rwmjuto1_500.png

Link to comment
Share on other sites

 

En interessant utvikling: her er det bisarre svaret Uncas Blythe kom med til Adrian Martins kritikk:

 

Mon cher Adrian:

You’re right. That IS a grotesque conflation. It will certainly be fixed or explained away by my editors after my death at the hands of my enemies. These are busy times and every one needs reasons to stop reading. Unlike other authors, I am happy to provide them, as part of a delegitimization strategy. If you should continue to read, I’m sure you will find the others.

Link to comment
Share on other sites

 

Hehhmm.

 

Noen halvveisfordøyde tanker som svar:

 

Sunn skepsis, Frenzy, som jeg i stor grad deler. Nå vet jeg ikke i hvilken grad man skal ta denne Blythes ord* som representative, men han skriver jo f.eks. at en av VAs kvaliteter er en filmisk dandyisme. Fokuset på det fryste bildet og dets konfigurasjon antyder kanskje også et litt overfladisk forhold til estetikk, en vektlegging av kunst som objekt. Men jeg vet ikke om man totalt skal avfeie en sammenkobling mellom ”pur teknikk” og livet her. Igjen: det er vanskelig å vite hvor mye vekt man skal tillegge Blythes ord, men følgende synes iallefall å vise en kime av politisk interesse: ”The vulgarian is or should be deeply concerned with ‘the rhetoric of how things look.’” Men dette skriver han rett etter å ha hylla en ’filmisk dandyisme’, så vet ikke om idéen om ”det synliges retorikk” skal forstås som noe livsinngripende (eksistensielt, politisk; i den forstand Nicole Brenez – en forkjemper for en figural tilnærming til filmkritikk, bare sånn apropos Adrian Martins kritikk, som drar inn det figurale – forstår filmen som en slags intervenerende kraft i en ”diskursiv orden”) eller bare en dandy-nerds tilfredshet over den skiftende elegansen til de nye, marginaliserte Hollywood-gadgets.

 

Med et positivt blikk, ser det ikke ut til at VA-folka kaster livet helt overbord i hyllinga av en fornøyelig estetisk opplevelse, men ser disse filmskapernes teknikk/former/estetikk som manifestasjoner som skaper reaksjoner – manifestasjoner som ikke alltid er tiltenkt (jamfør Suzuki-intervuet som Blythe linker til; ”jeg ville bare lage underholdning, overraske publikum”) eller ment som noe meningsbærende eller symbolsk, men som skaper en reaksjon, påvirker en stemning, og kan være et puff for tanken eller nervene, bære med seg en kraft, en energi, som presser fram en ny synlighet: bildet som stimulans av et slag. Ett av mange spørsmål blir vel da (og her følger jeg opp noe Fergus Daly skriver i denne teksten jeg linka til for litt siden): henger bildet som stimulans sammen med en utforskning av det å se og forstå, eller blir det en filmerds foretrukne dop?

 

Uten at disse to mubi-folka er direkte kobla til VA (såvidt jeg vet), tenker jeg på kommentarer som dette som eksempler på hvor fokuset gjerne ligger:

 

”I can't get many of its visual rhythms out of my head.” (Ethan om Michael Manns Thief)

“[the film is] vital in redefining our fears. (able to reflect our world and our surroundings)” (David Grillo om Universal Soldier: Day of Reckoning)

 

Grillos kommentar vet jeg ikke helt hva jeg synes om. Jeg tror kanskje han er inne på noe, men han må følge opp med noe argumentasjon, og sånn det står nå er det ganske korny og vagt. Det samme tenker jeg om det en fyr ved navn Peter Labuza skriver i denne forsvarsteksten av VA:

 

 


I found myself transfixed by the motions and symmetries in Anderson’s films, the digital fluidity in Mann’s late work, the abstract editing of Scott, and the heaviness of existence in Hyams. I perhaps saw more in these films—textures relating to network societies, new forms of space and time, digitally modified identities and avatars—than most Vulgar Auteurist critics would even admit. Each film I saw had something worth discussing, unique paradigms that other films of the last 15 years of cinema have only addressed in the most mundane of ways.

 

 

Det blir litt vagt, og ender kanskje opp med å underbygge din skepsis, Frenzy? ”textures relating to network societies”, ”unique paradigms”? OK, gjerne fortsett?

 

Jarmuch: Så fint at du bidrar. Jeg er også usikker på hva som ligger i dette uttrykket. Men jeg tror ikke man skal se etter ”krav”, og jeg tror ”ironi og overdriving” er begrep som kan forenkle det hele, selv om sistnevnte peker på noe (jamfør deres adopsjon av Andrew Sarris ”expressive esoterica”). Jeg tror også ”modernisme møter nostalgi” kan være en begrensende beskrivelse (for ikke å si vanskelig å forstå) om vi skal prøve å forstå hva disse folka tenker. Uten at jeg egentlig har så peil, og mulig du har et poeng. Filmene og filmskaperne de hyller jobber vel gjerne med sjangerkonvensjoner (i det mange vil kalle en postklassisk tradisjon) og bruker sin craft og skapende evne til å bl.a. og kanskje først og fremst underholde, overraske og påvirke seer'n. Her er det ikke nødvendigvis noe lett skille mellom gledelig bruk av konvensjoner/klisjéer og modernistiske tendenser (kubisme, surrealisme, ekspresjonisme). Nostalgi tror jeg like ofte eller like sjeldent dukker opp her som i en hvilken som helst filmtradisjon. Jeg tror heller ikke ”forsøk på å bringe mer seriøs tematikk inn i klassisk hollywoodthrillere” kjennetegner VAs interessefelt. Snarere virker de interessert i å snakke om og løfte fram visse filmiske manifestasjoner som kanskje ofte blir ignorert eller avfeid som uinteressante, som ikke tematisk interessante. De virker opptatt av å la et tarvelig bilde (tarvelig om man ser det rent intellektuelt, narrativt, tematisk) berøre seg/deg. Finne jus i bildets brus?

 

 

*Og, ja, problemet til Blythes tekst var vel egentlig ikke de mange referansene og begrepene i seg selv, men den rotete bruken av dem – synes den var et ganske ekstremt tilfelle av en tendens blant flere engelskspråklige skribenter, der så mye komplekst skal sies så raskt som mulig, så raskt at det ender opp (og kanskje var i utgangspunktet) ganske så dunkelt.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...