Hva faen er et ghetto-universitet? --Kunst eller kunstig?

[Engangsgrill 16]

Denne tråden vil inneholde et essay om Kanye West under arbeid. Den kan også brukes til diskusjon rundt Kanye West, Yeezuz og eventuelle temaer som tas opp mens essayet skrivets Tidsperspektivet er sommerferien. Jeg får se hva jeg gjør med den ferdige teksten, men så langt handler det mer om at jeg ønsker å drive musikkritikk for min egen del enn at jeg ønsker "konstruktive tilbakemeldinger".

"I really love what Kanye did on his album too. I love Kanye for being different."

-Scarface

Kanye West kan være hip-hopens første kunstner. Selv om ingenting skulle tilsi det, viser hans siste album Yeezuz hvorfor hip-hop fortsatt er en kulturell drivkraft. Ikke fordi det er et spesielt godt musikalsk verk, men fordi det åpner opp for en ny forståelse av rap-personaen som tidligere bare har blitt antydet.

Det finnes utallige eksempler på tragiske rapperskjebner, men ingenting tilsier at Kanye West skal bli en ny 2Pac. Hip-hopens mytologi har alltid vært en patriarkalsk mytologi, en canis canem edit, hvor selv såkalte selvbevisste rappere har måttet konstatere at de rapper om virkelige hendelser. De siste årene har imidlertid avstanden mellom liv og lære bare blitt større og større, og Kanye West, akademikersønnen, er kanskje det hittil mest slående eksempelet på rapperen som ikke er en rapper i tradisjonell betydning. Kanyes evolusjon som artist, fra en talentfull, men noe anonym produsent, til verdens største rasshøl, har ikke fulgt noen tradisjonell bane, men har likevel flere paralleller med hvordan hip-hopen har utviklet seg gjennom Kanyes musikalske karriere. Undergrunnens undergang, den selvbevisste rappingens marginalisering og fenomenet Lil Wayne er bare noen eksempler på trender som har vært avgjørende for Kanyes posisjon som rap-musikkens desidert største stjerne.

Alle eksemplene lar seg utforske fra et kritisk perspektiv, men for meg er det viktigere å peke på artistene som gjorde det mulig for Kanye West å dyrke sin identitet som kunstner. De følgende navnene representerer på ingen måte en endelig liste, eller en gang en typisk en, men belyser aspekter ved hip-hop-kulturen som er og har vært i forandring.

Undergrunnen

"Selling a hundred thousand without a radio chart hit"

Aesop Rock feat. El-P -- We're Famous

Undergrunnen døde, men artistene lever videre. Aesop Rock var en av rapperne som i sin tid definerte Def Jux, nå lagt på is. Hans siste album, Skelethon, kan virke som klassisk Aesop-materiale, og albumet blir ikke interessant før på siste spor, hvor Aesop for en gangs skyld ikke er obskur for obskuritetens skyld.

"I have been completely unable to maintain any semblance of relationship on any level,

I have been a bastard to the people who have acutely attempted to deliver me from peril,

I have been acutely undeserving of the ear that listened up and lip that kissed me on the temple,

I have been accustomed to a stubborn disposition that admits it wish it's history disassembled

I have been a hypocrite in sermonizing tolerance while skimming for a ministry to pretzel…"

Ikke bare hadde disse tekstlinjene vært umulige å skrive før Kanye slapp My Beautiful Dark Twisted Fantasy, de viser at verdiene undergrunnen en gang stod for har gått fullstendig i oppløsning. El-Ps samarbeid med Killer Mike er kanskje det mest åpenbare eksempelet på at undergrunnen har gått i oppløsning, både fordi artistene og lytterne har blitt klokere, men det er langt fra det eneste. MF Doom samarbeider med Ghostface Killah, Sage Francis har krysssjangra seg ut av hip-hopen, mens Anticon ikke har gitt ut noe av betydning på nærmere ti år.

Problemet med undergrunnen var først og fremst at den stod i falsk opposisjon til mainstream-rappen i en slik grad at artistene virket grunnleggende uærlige. Og når den i tillegg bestod av store doser hvitt privilegium blandet med kulturell misunnelse, ble det et spørsmål om å forandre seg eller dø. Kanye West har et lignende privilegium, men ingen misunnelse: Når Yeezuz selger millioner uten en radiohit, handler det om noe helt annet enn El-Ps smålige skryt på We're Famous, Def Juxs siste forsøk på å segmentere seg selv som et alternativ til noe som helst.

[Svankmajer 21]

Har virkelig ikke sansen for Kanye. Verken personen eller musikken. Transparent talentløst fjols, men det er nå min mening.

[awf 0]

Har virkelig ikke sansen for Kanye. Verken personen eller musikken. Transparent talentløst fjols, men det er nå min mening.

Da er vi to.

[Zelmo Swift 0]

Skjønner at folk ikke liker Kanye, men å kalle ham talentløs er direkte useriøst. Begrunnelse, plz?

 

Interessant prosjekt Engangs, håper du fortsetter. Selv liker jeg Yeezus godt, selv om skiva kanskje er morsommere å tenke på enn å lytte til. Skiva befester Kanyes posisjon som den ledende (på godt og vondt) figuren i hip-hop akkurat nå, og er først og fremst interessant fordi en artist av hans status gir den ut: Den er stygg, vulgær, bevisst utiltrekkende, uten radiosingler, og kulturelt relevant som pokker for å videreføre beskrivelsen av det schizoide senmodernitetsmennesket portrettert på Power. Skildringer av hvordan forbrukerkultur gir en falsk følelse av egenverdi og identitet sidestilles med en skamløs glamorisering av rusen denne falske følelsen gir. I den politiske New Slaves interpolerer han Strange Fruit (en velkjent protestsang basert på et dikt om lynsjingen av svarte på tredvetallet) til en frenetisk, følelsesladet effekt, før han et par kutt senere sampler Nina Simones versjon av låta for å gnåle om personlige problemer i autotune. Poengterte beskrivelser av rasismen i det amerikanske samfunnet danner en rød tråd i skivas første halvdel, før han går videre til å legemliggjøre stereotypiene av svarte (dette siste synes jeg er det mest interessante ved skiva, hvordan den skamløst dyrker et dyrisk, truende bilde av den unge, sorte mannen man kjenner igjen fra gammel sørstatspropaganda, men også fra veldig mye hip-hop). Skildring av usikkerhet sidestilles med stormannsgalskap man ikke aner om skal tas på alvor eller ikke. Avhengighet ligger tungt over låtene, avhengighet til rusmidler, til kvinner, til oppmerksomhet og bekreftelse, men avhengigheten blir også portrettert som en drivkraft Kanye åpenbart elsker å være fange av.

 

Selvmotsigelse og dissonans har alltid vært en viktig del av Kanyes persona, til en slik grad at det er blitt forventet, noe forutsigbart. Lilkevel får Yeezus kraft ved å være hans mest utypiske plate, og det mest rendyrkede selvportrettet han har laget så langt. Til og med Bound 2, på papiret låta som ligger nærmest hans tidligere materiale, fremstår som en grotesk selvparodi. Om MBDTF var en lang utforskning av overjeget er Yeezus ren id, portrett av kunstneren som manisk superstjerne, et siste sprell før han går inn i den bisarre familien han har ordna seg. Gleder meg til å se hva han gjør neste gang.

[Svankmajer 21]

Skjønner at folk ikke liker Kanye, men å kalle ham talentløs er direkte useriøst. Begrunnelse, plz?

 

Er det så mye å begrunne hvis du oppriktig skjønner at noen ikke liker han da? Bare min opplevelse av han. Alt jeg ser er en tom oppblåst posør, et skall, og jeg synes musikken hans er oppsiktsvekkende kjedelig og uinteressant. Jeg klarer i alle fall ikke å se det påståtte talentet. Jeg vet ikke om jeg kan begrunne det så mye bedre enn det. Om du ser noe mer i han så gratulerer.. da ser du noe jeg ikke ser.

[Angeleno 0]

Synes dette er spennende, men hvorfor er Kanye West hip-hopens første kunstner? Hva legger du egentlig i begrepet?

 

Zelmo:

 

Litt uenig i hyllesten av Yeezus - synes kanskje det er hans aller dårligste plate. Er ikke helt med på "først og fremst interessant fordi en artist av hans status gir den ut". Det er fortsatt relativt trygt for Kanye å gi ut en plate som leker litt med impulser fra industriell electronica, acid house, mørkere teksturer... det er et album av den typen kritikerne i målgruppen elsker å lovprise: et kunstnerisk sidesteg som fortsatt er ganske radiovennlig, "alternativt" nok, med en "ny" nok sound til å kunne tilfredsstille kravet om et nytt lydbilde. Poenget er at Kanye, som nå begynner å nærme seg uante høyder når det gjelder å være sitt eget, medieskapte produkt, er ganske fredet når det gjelder mottakelsen av selve musikken - og Yeezus er ikke akkurat avant-garde eller uhyre eksperimentelt. Jeg synes ikke han sjonglerer de nye elementene på noen særlig interessant måte, konseptet om Kanye som en vandrende selvmotsigelse begynner å kjede meg (det var interessant nok på MBDTF, som jeg fortsatt liker veldig godt), og de gode låtene uteblir. Synes overhodet ikke det er problematisk at han leker med nye stilarter, men resultatet er ikke bra nok. Skuffende - jeg holder fortsatt Kanye veldig høyt både som rapper og produsent, liker de tre første albumene veldig godt, og synes han gjorde ting med sampling på begynnelsen/midten av 2000-tallet som få andre gjorde.

 

Men han er en fantastisk underholdende mediefigur, det er han. Se på disse utdragene fra det store intervjuet med W Magazine:

 

Visits with the Kardashians have been punctuated by the arrivals of people like the haute-minimalist architect Joseph Dirand and the Belgian interior designer and antiques guru Axel Vervoordt, along with deliverymen hauling in West’s latest purchases: rare Le Corbusier lamps, Pierre Jeanneret chairs, and obscure body-art journals from Switzerland.

 

And in the course of our interviews, which take place over several days in March and April, West goes even further, favorably comparing himself to Le Corbusier, the Beatles, Marlon Brando, Tiger Woods, Azzedine Alaïa, Kate Moss, and the Soup Nazi, among others.

 

“How do you spell Mies van der Rohe?” West has logged on to his MacBook Pro laptop—custom-finished in matte black, just like the Porsche—and is Googling modernist architects while playing around with new beats for his album.

 

http://www.wmagazine.com/people/celebrities/2013/06/kanye-west-on-kim-kardashian-and-his-new-album-yeezus/

[Zelmo Swift 0]

Angeleno: Vakke meningen å hylle akkurat, som jeg skrev synes jeg skiva er bedre som kulturelt fenomen enn som musikalsk opplevelse. Liker starten på albumet godt, men det er ujevnt hele veien gjennom, og kvaliteten synker ganske drastisk etter Hold My Liquor. Synes dog skiva er eksperimentell nok. Kanye bør nok forstås som popartist først, og deretter som kritiker/hipster-favoritt. Kanye er den type artist som vinner Grammy-priser, som er med på Oprah, en person med masse penger og et gigantisk PR-apparat bak seg og alt det fører med seg av føringer og begrensninger. Jeg kommer ikke på noen andre midstrøms popartister av den størrelsen som kunne gitt noe slikt på samme måten. Sammenlign med promoteringen av det nye albumet til Jay Z, traust som pokker. Ser heller ikke at Kanye har noe særlig "krav" rettet mot seg om et nytt lydbilde. Det tryggeste for ham ville vel vært å holde seg til MBDTF/Graduation-formelen (særlig etter mottagelsen av 808s, som MBDTF etter sigende ble laget som en slags unnskyldning for). Alt i alt tror jeg Yeezus er den mest kontroversielle platen Kanye kunne gitt ut nå, realistisk sett. Bortsett fra det er jeg enig i det du sier om platas musikalske kvalitet.

 

Når det kommer til sitater, hadde han også en del choice quotes i NYT-intervjuet:

 

 

I think what Kanye West is going to mean is something similar to what Steve Jobs mean. I am undoubtedly, you know, Steve of Internet, downtown, fashion, culture. Period. By a long jump. I honestly feel that because Steve has passed, you know, it's like when Biggie passed and Jay-Z was allowed to become Jay-Z.

 

I've been connected to the most culturally important albums of the past four years, the most influential artists of the past ten years […] I think that's a responsibility that I have, to push possibilites, to show people: "This is the level that things could be at". So when you get something that has the name Kanye West on it, it's supposed to be pushing the furthest possibilities. I will be the leader of a company that ends up being worth billions of dollars, because I got the answers. I understand culture. I am the nucleus.

 

[Engangsgrill 16]

Idiotsavanten

"There's no father to his style"

- Wu-Tang Clan om Old Dirty Bastard

Undergrunnen var aldri en spesielt viktig del av hip-hopen, og hadde minimal påvirkningskraft på mainstreamen. Idiotsavanten, den hellige tosken eller den dumme vismannen, er et langt mer interessant aspekt ved kunstformen rap. Han kan kanskje spores tilbake til NWA og Eazy Es ville utfall mot alle, men sett fra et stilistisk perspektiv, får denne formen for rap først sitt uttrykk med Wu-Tang-medlemmet Old Dirty Bastard. De utagerende og inkoherente rimene til ODB ville definere en generasjon med rappere fra Young Moneys Lil Wayne vokste fram som selvutnevnt greatest rapper alive til Nicki Minaj og Brick Squads Gucci Mane og hans disippel Wacka Flocka Flame. Hvorvidt ODB hadde bifalt retningen stilen og innholdet hans tok er et åpent spørsmål, for det har vært både en velsignelse og en forbannelse å følge nevnte rappere. På sitt beste briljerer de med banale metaforer med en utrolig gjennomslagskraft, men oftere ender de opp med å fastslå det åpenbare uten noe gjenkjennelig vidd. De er kanskje enkle å hate, men før Kanye West, var de ingen rappere som kunne så tvil om de stormannsgale påstandene til Lil Wayne. Når han, sammen med Jay-Z på Mr. Carter ydmykt introduserer sangen med linjene "I feel big. Not in the sense of weight" før han lar teksten flyte over i halvgjorte punch-lines på Young Money-manér, og hip-hop-mogulen Jay-Z hyller ham som on han virkelig er det beste som har skjedd hip-hopen siden 2pac døde, viser det en kunstform i ferd med å komme i krise.

Kommersialiseringen av hip-hopen hadde nådd sitt foreløpige høydepunkt og det begynte å gå på bekostning av innholdet. Mixtape-konger som Gucci Mane og Lil B brukte internett for å spytte ut musikk i så store mengder at det ikke finnes noe naturlig sammenligningsgrunnlag innenfor pop-sjangeren. Kritikere bidro i stor grad til å forsterke fenomenet ved å ukritisk hylle det ikke-kunstneriske ved disse rapperne, som nådde sitt høyepunkt da antirapperen Flocka Flame slapp sin Flockaveli, et så gjenstridig lyrisk album at det fullstendig undergravde hip-hopen som ordsmie. Flockaveli anses nå som en klassiker. Gucci Mane har på sin side samarbeidet med alt fra Big Boi til Bun B på spor som til dels er vellykkede, og gjorde sin absolutte cross-over til kunstens verden da han spilte mafioso i Harmony Korines Spring Breakers.

Der idiotsavantens siste inkarnasjon foregriper Kanye West er ikke først og fremst stilistisk, men på innholdsnivå. Lil Waynes I am not a human being-album, Lil Bs tilnavn The Basegod, Nicki Minajs gjestevers og hennes eget Pink Friday, handler ofte om å transcendere en menneskelig tilstand. Så langt har de ikke vært i stand til det fordi de til forskjell fra Kanye West lever i et nesten lukket univers, men når Kanye på Yeezus titulerer en av sangene sine med I am a God er det tydelig hvor han henter inspirasjonen. Forskjellen er at Kanye West kommer seg unna med det. Ikke nødvendigvis fordi han er smartere eller fortjener gudestatus mer enn Lil Wayne, kontroversene som har versert rundt Kanye de siste årene tyder nesten på det motsatte, men fordi hans skaper en verisimilitude i sitt artistiske univers som Lil Wayne fullstendig har manglet. Dette bringer oss til neste kapittel.

[Engangsgrill 16]

På sporet av det ekte

Det ekte er sannsynligvis hip-hopens mest belastede begrep. Det har vært en gave og en forbannelse for kunstformen, roten til en rekke tragiske skjebner og enda flere artistiske prestasjoner. Hip-hop startet som et gatefenomen, et uttrykk for underpriviligert svart ungdoms liv, men har vært i konstant utvikling. Ektheten har imidlertid bestått som det sentrale artistiske temaet for de aller fleste artistene som har gjort en viss suksess. I hip-hopen skal det ikke være noen avstand mellom liv og lære. Fra ganske enkelt å rapportere fra livene sine, utviklet hip-hopen seg i ulike retninger, oppsummert godt at Killer Mikes R.A.P. Music. Hovedinnovasjonene er den politiske rappen, representert spesielt ved Public Enemy, og autoritetsangrepet, som N.W.A. stod for. Dette var starten på den selvbevisste rappen, som nådde sitt høydepunkt med introspeksjonen til A Tribe Called Quest og De La Soul. Det var imidlertid Houston-scenen som representerte den største artistiske prestasjonen. Geto Boys startet som et kommersialisert alternativ til NWA, men utviklet seg raskt til den gruppen som best forstod hva det å være ekte betyr. Diskografien deres er diskutabelt den mest spennende i hip-hopen, og sannsynligvis også den mest misforståtte. Da gruppa tok sin endelige form med Willie D, Bushwick Bill og Scarface, begynte et nytt kapittel i hip-hopens historie. Geto Boys mestret ikke bare politisk rapp og gangsterrapp, de utviklet helt nye subsjangre samtidig som de holdt seg innenfor den klassiske ektheten ved å gjentolke hip-hopens uskrevne manifest. På We Can't Be Stopped rapper Willie D: " Let's talk about a scandal. The album Def Jam found too hot to handle. Fucked up the mind of you and yours, the last LP from the Geto Boys." Bushwick Bill fortsetter: "Would you believe those hypocrites would distribute Guns 'N Roses, but not our shit." Nøkkelen til å forstå Geto Boys' bidrag til hip-hopen ligger i akkurat denne sangen. Som Willie D senere sier: "It's on the news every hour. Why can't I talk about it?" Det høres kanskje selvrettferdiggjørende ut, spesielt for en form for musikk som kan være rasende misogynistisk, supervoldelig og nihilistisk, men dette er det første konkrete steget vekk fra det tradisjonelle ekthetsbegrepet. Man kan bare spekulere i om oppdagelsen er intensjonell, men det skaper den nødvendige avstanden til artistpersonaen som skal til for å rappe om noe mer enn seg selv. Geto Boys var kanskje pionerene på dette området, men en rekke artister både før og senere berørte tematikken. Det var bare det at Geto Boys tok det desidert lengst. A Tribe Called Quest, en av pionerene innenfor introspektiv, rap sier på Midnight Marauders: We rap about what we see. Meaning reality. Men det positive budskapet til Tribe er selvbegrensende sammenlignet med Houston-scenen.

KRS-One, eller "The Teacher" omfavner et litt annet aspekt ved sannheten. Hans didaktiske rapping baserer seg fortsatt på en gangsterpersonlighet, men han ønsker å lære bort positive verdier gjennom egne erfaringer. Budskapet er ikke bevisst positivt som hos Tribe, det er rettet mot forandring. Men KRS baserer seg på egne opplevelser der Geto Boys dikter. Det er ingen grunn til å tvile på at de har opplevd gangsterlivet, men sangene deres og albumene deres skaper selvstendige kunstneriske univers som ikke gjenoppstod før Killer Mike slapp nevnte R.A.P. Music. Geto Boys har ikke sluppet et album siden 2005s The Foundation, men som soloartister har både Bushwick og Scarface produsert grensesprengende album. Den største overraskelsen er sannsynligvis det fullstendig oversette My Testimony of Redemption, Bushwick Bills oppgjør med sin egen fortid sett gjennom kristendommens dogmer. Albumet åpner med to av totusentallets viktigste rappsanger: Takin' it Back og My Testimony of Redemption. Bushwick antyder anger for å ha sagt tingene han har sagt: "Can't let them (my kids) go hungry, so I'm back rapping lies." Gjennom hele Testimony kritiserer Bushwick indirekte ektheten til hip-hop som rene løgner. "You ain't pimpin like you say, but the record label is." For Bushwick er det vitalt for hip-hopen at MC-en rapper sant, og han klandrer seg selv for å ikke ha gjort det samtidig som han utfordrer rap-kulturen til å ta et oppgjør med sine (manglende) verdier. Albumets kanskje beste sitat kommer ut av intet: "More press for Kanye West talking about Bush than Jesus."

Scarface annonserte på sin side at han gav seg med rapping med Eremitus, som er et vanskelig album å høre. Scarface er desillusjonert, sliten, kynisk. Produksjonene kan ikke måle seg med de på forgjengeren, det Kanye West-produserte The Fix, og Scarface gir rom til ukjente Houston-rappere der Jay-Z og Nas stod for gjesteversene på The Fix, noe han har fortsatt med etter comebacket, mixtapen Dopeman Music.

At Scarface, populært omtalt som Your favourite rapper's favourite rapper, annonserte at han gav seg, var et alvorlig slag for hip-hopen. Scarface var aldri noen kommersiell stjerne, men han var en del av den gamle generasjonen, kanskje ikke den teknisk beste, men den med mest personlighet og størst evne til å forstå hip-hop som fenomen. At han forsvant med et klynk skapte rom for forandring.

[To-Be-Frank 0]

Orket ikke lese gjennom alt(i hvert fall ikke nå). Kanye West er forbanna dyktig, men.....han har flere sider enn det å være produsent. Tipper han er lettere å få tak på i en helhet om noen år. Jeg synes både han er en kuk uten like og en person som utfordrer hva man er vant med. Jeg må vel være ærlig å si han hadde blitt avskrevet som en random cunt for lenge siden hadde det ikke vært for at han var så dyktig bak spakene. Tipper neste skiva hans vil være fantastisk!

Han finner fin-fine samples http://www.youtube.com/watch?v=264h6k855uE

Likte ikke den låta i det hele tatt når jeg først hørte den.



Jeg så nå at Scarface var omtalt i forrige post, og kommer derfor definitivt tilbake ved senere anledning!