Neil Young: Heart of Gold

[blausen 12]

http://www.indiewire.com/ots/NeilYoungHeartOfGold_filmstill_iw.jpg

 

Neil Young: Heart of Gold er en konsert-film satt sammen fra to kvelder da Neil Young spilte Ryman Auditorium i Nashville. Den er regissert av Jonathan Demme ( The Silence of the lambs), og kan minne litt om Martin Scorceses velkjente The Last Waltz, ettersom den har et dokumentarisk snev over seg. Men først og fremst er det en konsert med Young, og en herlig en sådan!

 

Konsert-filmen er laget i etterkant av fjorårets plate ”Praerie Wind”, rett etter at Neil Young ble diagnostisert med potensielt dødelig hjerneaneurisme. Operasjonen stoppet ham derimot ikke, og han er kommet ut med 2 album og denne konsertfilmen på under et år. ”Praerie Wind” bød på de nære ting for Neil Young; Små, hverdagslige ting som har betydd mye, både nå og i oppvekst. Det opplever vi også under denne konserten, som i hovedsak består av sanger fra albumet. Her prater Young sårt og rolig i vei om barndomsminner, det nylige tapet av sin far og opplevelsen av sykdommen. Men mannen er ikke trist og bitter av den grunn. Han virker i fin form, og fleiper i vei mens han koser seg på scenen.

 

http://www.little-theatre.com/images/posters/neil%20young%202.jpg

 

Filmen starter ved at vi blir introdusert for hans band og gjester før konserten. De prater kort, men velvillig, om deres opplevelse av sykdommen. Mange kjente fra folkemusikkmiljøet er med under konserten, kanskje aller mest kjent for oss nordmenn med Emmylou Harris.

 

Første halvdel går med å spille alle låtene i kronologisk rekkefølge fra ”Praerie Wind”, der spesielt låten No Wonder er frysningsfremkallende. Så kommer fremdragende versjoner av klassikerne som perler på en snor. Heart of Gold, Old Man, Needle and the damage done, One of these days, Harvest Moon m.m. Dessverre kan man si at Neil Young har en så lang og innholdsrik karriere bak seg at man garantert vil savne en rekke låter. Han stiller derimot med et stort og innholdsrikt band, som gjør at de gode, gamle klassikerne virkelig får bitt fra seg.

 

Demme gjør utmerket arbeid bak kamera. Han vet godt å gi plass til hovedattraksjonen, der han skifter fra close-ups i de mest intime øyeblikkene, til gode panoreringer slik at alle aktører blir med. Han lar oss virkelig få føle å være der sammen med Young, som sjelfullt og gripende forteller om tapet av sin far. I mange øyeblikk er det lett å glemme at det er en film man ser. Det er da man skal gi all honør til regissør som gir oss følelsen av tilstedeværelse. Enkle virkemidler, men med et utrolig sterkt resultat.

 

 

http://www.human-highway.org/images/Neil_Heart-of-Gold_trailer1.jpg

 

Slutten er også et genistrek. Neil sitter alene foran en tom sal, mens han spiller the old laughing lady. For Young-fans blir dette garantert en religiøs opplevelse. Jeg betegner meg som en semi-trefjerdedels-frelst Young-fan, men etter dette er jeg jaggu meg blitt helfrelst. Anbefales!

[Alex 0]

Kjøpte for litt siden plata Harvest av Neil Young, har lyst til å sjekke ut mer av han. Er du fan blausen? Hva annet har du å anbefale av Young, er mer interesert i hans tidlige folk-rock periode, noe ala James Taylor.

[COMPAQis 0]

Kjøpte for litt siden plata Harvest av Neil Young, har lyst til å sjekke ut mer av han. Er du fan blausen? Hva annet har du å anbefale av Young, er mer interesert i hans tidlige folk-rock periode, noe ala James Taylor.

 

After the goldrush og On the beach rust er fine plater i folk-rock gaten hans hvis du likte harvest. Du kan også sjekke ut Rust never sleeps og Tonights the night, de er mer rockete en de første to, men vel verdt en gjennomlytting.

[blausen 12]

Rust never sleeps er en av mine all-time favoritt liveplater. Halvt akustisk - halvt El-gitar. Jeg bare elsker måten Neil vrenger gitaren i riffene. Vrenger så gale at det blir nesten parodisk, men fantastisk tøft. Spesielt Hey Hey, My My