Jump to content

Diskuterfilm kårer: De beste fra 60-tallet (2013-utgave)


paah
 Share

Recommended Posts

Som jeg skrev, hadde jeg lært meg det om saken ble så. Eller fått noen som kan til å gjøre det "tekniske". Så det i seg selv fullstendig uproblematisk.

 

Utover det har du tatt den rollen, og såvidt jeg har fått med meg, ikke spurt noen om å bidra på akkurat den fronten. Det er fluks av folk som brenner for forumet, og sikkert hadde bidratt om de hadde fått den muligheten.

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 125
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Hvis du sier så. Den gang ville jeg dog det skulle være en rask og stille prosess, da det jo ikke egentlig var en enkel avgjørelse likevel. Ellers synes jeg du er på kanten til frekkhet nå. Jeg har ikke tatt noen rolle, og derfor absurd at jeg skulle spørre andre. Jeg har gjort ting fordi ingen andre gjør det.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Dette kan vel strengt tatt tas over pm, men i all rettferdighet kan du være litt vanskelig å forstå, Svankmajer. Visste jo ikke en gang hva ftp er, framstår som ganske nedlatende iallfall, og synes morty holder seg godt innenfor diskuterfilm-kutyme.

Link to comment
Share on other sites

 

OK, det var ikke ment nedlatende, og beklager i såfall det. Egentlig var ikke dette noe jeg ville Morty skulle dele offentlig på forumet(jeg ba han jo ettertrykkelig den gang om at han ikke skulle), og opplever det som et tilgittsbrudd og skjønner ikke hvorfor han gjør det, så det er vel kanskje derfor jeg blir litt kvass.

Link to comment
Share on other sites

 

Når du selv skriver om det, så anså jeg det som greit. Ikke sant? Fra den tiden vi snakket om det, har jeg ikke nevnt det med et forbannet kvekk. Så det er da faen ikke noe "tilgittsbrudd", jekk deg ned noen hakk.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg håper også forumet består. Tror ikke det er et eneste medlem her inne som ville sagt at DF ikke har hatt en enorm påvirkning på filmsmaken deres. Arkivet her inne er stort og dypt nok til å guide og inspirere filmfrelste på alle nivåer. Synkende aktivitet eller ei, DF er en gullgruve.

Link to comment
Share on other sites

 

Samtalen jeg hadde med deg Morty var jo privat for et år tilbake, kun du som visste om, og en sak jeg ikke hadde nevnt i tråden, og det virket ellers som du sågar brukte den for å ta meg i noen form for "selvmotsigelse"...?

Ingen big deal da, Morty. Hvis du bare prøver oppriktig å være hjelpsom her så beklager jeg ellers det.. Det sagt så stemmer det jo at jeg ombestemte meg den gang, og ikke bare av nevnte grunner. Jeg er jo heller ingen maskin. Jeg har jo vært en del av forumet i over 10 år, og jeg har jo relasjoner her jeg antageligvis mister hvis jeg drar fra forumet osv osv. At jeg har litt blandede følelser må da vel være forståelig? Hvis jeg drar på noe punkt så blir det kjent da.

Men nok drama for i dag (forhåpentligvis). Denne tråden skulle vel egentlig handle om noe annet.. :ph34r:

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Ok... så 60-talls interessen kom endelig tilbake. Men mange filmar står på ønskelista og fleire store regissørar har mykje anerkjent film frå denne perioden. Med andre ord: eg treng nokre tips, eventuelt litt vegledning. Til dømes: Kva burde man sjå av Antonioni? (har sett Blow-Up frå før). Bunuel? Kva er best av 60-talls Godard? Og kva med Bergman? Har sett Persona og Vargtimmen, der førstenemnte definitivt fortjener eit gjensyn. Noko meir? Burde vel då påpeike at eg aldri kjem til å få sett alt eg har ambisjonar om, så tenker å prøve å få med meg det beste av desse regissørane.

 

Åh, vel... kan vel alltids bidra litt her sjølv og. Såg Go, Go Second Time Virgin for eit par dagar sidan. Den var flott. Eksperimentell i forma. Surealistisk og absurd, men samtidig menneskelig. Også tok eg eit gjensyn med Where Eagles Dare, som eg hugsa som ein liten favoritt, men som skuffa ein smule ved gjensyn.

Link to comment
Share on other sites

 

Bergman er ikke så veldig interessant, synes nå jeg. Høstsonaten er grei (men ikke 60-talls) og det samme er Jordbærstedet, men Bergman blir for formalistisk og utenfor menneskene han skildrer til at filmene hans føles som noe mer enn sterile øvelser i intellektualisme. Dialogene hans er som regel hjelpeløse i sin platte tilnærming til filosofi, symbolene hans balanserer mellom rene provokasjoner og eksistensiell sutring, og alt føles forferdelig iscenesatt. Fristende å rangere de mest uutholdelige Bergman-filmene, men man ville vel hevde at jeg misforstår ham. Bergman er omtrent like lite komisk som Kubrick, og det er det største problemet for min del. Det er ikke det at han er for bitter, bare det at han alt for ofte ikke evner å se det grovkomiske i sine egne scenarioer, noe han dekker over med psykodramatiske lag som sikkert FØLES sofistikert, men som jeg har store problemer med å ta seriøst. Kanskje du får noe ut av ham, men styr for all del unna Fanny og Alexander og Scener fra et ekteskap, som er det nærmeste svensk film har kommet psykologisk tortur.

 

Trilogien til Antonioni er filmmagi, og The Adventure er godt mulig sekstitallets beste film, en forbløffende debutt som finner visuelle og narrative uttrykk som utfordrer og komplementerer nyrealistene. Synes Antonioni ble mindre og mindre interessant film for film, men fram til Red Desert er det vanskelig å trå feil. La Notte er en noen ganger grotesk dødsdom over italiensk dekadanse, en nesten romersk-valkyrisk symfoni som skildrer meningsløsheten et par står ovenfor i et samfunnslag hvor verdiene flyter fritt og hvordan relasjonen deres bryter sammen i en av de mest rørende scenene i filmhistorien. Ville nok begynt med de to. Fra Blow-Up blir formalismen til Antonioni litt for steril for min smak, og jeg har heller ikke sett noe han har gjort etter den.

 

Bunuel... Har ikke sett Diary of a Chambermaid, men den skal jeg se! Los Olvidados er uhyre følsom, Belle De Jour en potent liten rakker, og Bunuel mestrer faktisk også forholdsvis ekstrem formalisme i metafilmene Obscure Object of Desire og Discreet Charm of the Bourgeoise, som har noen av de beste postmoderne vitsene i filmhistorien.

 

Godard er et kapittel for seg selv. Jeg anbefaler My Life to Live, som var en tidlig favoritt jeg ikke helt vet hvor jeg har i dag, men som iallfall har den beste tittelen av all fransk nybølgefilm, Band of Outsiders og Week End til å begynne med. Det meste tidlig Godard er veldig bra, altså, og den eneste grunnen til at jeg ikke sier det samme om 80- og 90-talls-Godard er at jeg nesten ikke har fått tak i noe. Sammen med Resnais har han iallfall sørget for å holde fransk film i verdenstoppen de siste årene, og ja, fordi jeg ikke vet når jeg skal stoppe anbefaler jeg også sen Resnais (Private Fears..., Wild Grass, to av mine favorittfilmer i farge).

Link to comment
Share on other sites

 

Takker for fint svar, Engangsgrill! Trur tho du har meir radikal filmsmak enn meg, har i alle fall likt alt eg har sett av Bergman så langt. Höstsonaten er ein liten favoritt, verkelig menneskelig mor-datter forhold der. Fanny och Alexander er også sett, hugser eg elska den, meir eller mindre, men også den burde nok få seg eit gjensyn. Elles tar eg til meg tipsa. Har i alle fall Le Mepris og Alphaville liggande av Godard, så burde vel få ræva i gir snart.

Link to comment
Share on other sites

 

Bergman er ikke så veldig interessant, synes nå jeg. Høstsonaten er grei (men ikke 60-talls) og det samme er Jordbærstedet, men Bergman blir for formalistisk og utenfor menneskene han skildrer til at filmene hans føles som noe mer enn sterile øvelser i intellektualisme. Dialogene hans er som regel hjelpeløse i sin platte tilnærming til filosofi, symbolene hans balanserer mellom rene provokasjoner og eksistensiell sutring, og alt føles forferdelig iscenesatt. Fristende å rangere de mest uutholdelige Bergman-filmene, men man ville vel hevde at jeg misforstår ham. Bergman er omtrent like lite komisk som Kubrick, og det er det største problemet for min del. Det er ikke det at han er for bitter, bare det at han alt for ofte ikke evner å se det grovkomiske i sine egne scenarioer, noe han dekker over med psykodramatiske lag som sikkert FØLES sofistikert, men som jeg har store problemer med å ta seriøst. Kanskje du får noe ut av ham, men styr for all del unna Fanny og Alexander og Scener fra et ekteskap, som er det nærmeste svensk film har kommet psykologisk tortur.

 

Trilogien til Antonioni er filmmagi, og The Adventure er godt mulig sekstitallets beste film, en forbløffende debutt som finner visuelle og narrative uttrykk som utfordrer og komplementerer nyrealistene. Synes Antonioni ble mindre og mindre interessant film for film, men fram til Red Desert er det vanskelig å trå feil. La Notte er en noen ganger grotesk dødsdom over italiensk dekadanse, en nesten romersk-valkyrisk symfoni som skildrer meningsløsheten et par står ovenfor i et samfunnslag hvor verdiene flyter fritt og hvordan relasjonen deres bryter sammen i en av de mest rørende scenene i filmhistorien. Ville nok begynt med de to. Fra Blow-Up blir formalismen til Antonioni litt for steril for min smak, og jeg har heller ikke sett noe han har gjort etter den.

 

Bunuel... Har ikke sett Diary of a Chambermaid, men den skal jeg se! Los Olvidados er uhyre følsom, Belle De Jour en potent liten rakker, og Bunuel mestrer faktisk også forholdsvis ekstrem formalisme i metafilmene Obscure Object of Desire og Discreet Charm of the Bourgeoise, som har noen av de beste postmoderne vitsene i filmhistorien.

 

Godard er et kapittel for seg selv. Jeg anbefaler My Life to Live, som var en tidlig favoritt jeg ikke helt vet hvor jeg har i dag, men som iallfall har den beste tittelen av all fransk nybølgefilm, Band of Outsiders og Week End til å begynne med. Det meste tidlig Godard er veldig bra, altså, og den eneste grunnen til at jeg ikke sier det samme om 80- og 90-talls-Godard er at jeg nesten ikke har fått tak i noe. Sammen med Resnais har han iallfall sørget for å holde fransk film i verdenstoppen de siste årene, og ja, fordi jeg ikke vet når jeg skal stoppe anbefaler jeg også sen Resnais (Private Fears..., Wild Grass, to av mine favorittfilmer i farge).

 

Synes du er litt streng med Bergmann og jeg respekterer argumentene dine selv om jeg stusser litt på at du kaller ham distansert og intellektualiserende samtidig som du bifaller Godard, en som tydeligere besitter de kvalitetene du kritiserer. Men la gå, jeg liker begge. Godards Le Mepris er min favoritt av ham. Ikke så påtatt cool som for eks Bande apart og med mange interessante ideer. Alphaville er flott og veldig festlig, Weekend likeså.

 

Av Bunuel kan du se alt mellom 1960 og 1978; mye gull her!

 

Bergman: En Passion er glimrende og så er trilogien hans med Nattv. gjestene, Tystnaden og Såsom i et spegel veldig sterk.

 

Jeg vil også anbefale Pasolinis Accattone og The gospel acc. to Matthew, Fellinis 8 1/2 og Satyricon, Resnais Last year at Marienbad, Frankheimers Seconds og Bressons Mouchette

Link to comment
Share on other sites

 

Frenzy: Mulig, mulig. Enig i at Til siste åndedrag er veldig distansert, men etter det utvikler Godard en verisimilitude som gjør det åpenbart at han bryr seg om karakterene sine som karakterer, der Bergman virker å se mennesker som marionetter han kan flytte etter smak og behag. De formalistiske grepene til Godard er ikke meningsløs intellektualisme, men følelser og intellekt som møtes, og Godard er på langt nær like krampeseriøs som Bergman på sitt verste føles, spesielt i den etter mitt syn meget oppskrytte The Seventh Seal, som føles som et nesepek av dimensjoner for meg. Ta Band of Outsiders som du beskylder for å være påtatt. Etter mitt syn er den slettes ikke det, men en videreutvikling av sjangerleken Breathless som har en helt annen moralsk tyngde, uten å moralisere. Breathless har mer til felles med Bresson, føler jeg, mens Band of Outsiders er Godard helt og fullt. Synes også Contempt er fin, bevares, men den blir litt for streit og uten særpreg sammenlignet med Anna Karina-filmene, som har en improvstemning fordi Godard ikke først og fremst beundrer Anna på avstand, men er under huden hennes. Litt flåsete sagt, kanskje, men slik opplever jeg de filmene. Alphaville er spennende, men etter mitt syn ikke så veldig vellykket fordi Godard strekker seg ut av komfortsonen. Det kan selvfølgelig slå ut begge veier, men her føler jeg igjen at han er for opptatt av håndverket å lage film, og at resultatet blir noe som mangler gnisten til de beste Godard-filmene fra denne perioden. Og for å gjøre lista til Jarmusch enda litt lenger: Crazy Pete er også veldig bra. :P

 

Har ikke sett noe Pasolini, mens Mouchette vel er den eneste av filmene til Bresson jeg ikke har sett. Jeje. Vi har alle noe å glede vårs til. :)

Link to comment
Share on other sites

 
 

Må si meg enig i Engangsgrill når det gjelder Bergman. Jeg greier rett og slett ikke å identisere meg med det meste han skildrer. Han er absolutt stødig på kamerahånda og har en fin stil visuelt sett, men jeg er veldig enig i det du sier om karakterene. Han har rett og slett for høye ambisjoner om dem, og det er til slutt lite jeg klarer å engasjere og identifisere meg i. Noen unntak finnes det selvsagt, og for min del var Nattvedsgästerna en veldig god film. Her er tematikken mye mer jordnær og gjenkjennbar, og jeg kjente meg veldig igjen i tomheten og håpløsheten filmen beskriver.

 

Når det gjelder 60-tallet og anbefalinger, Jarmusch, bør du også få med deg litt japansk. Woman in the Dunes er en flott inngang til japansk nybølge. Vil også anbefale Kaidan som er en visuell og kulturell nytelse.

Link to comment
Share on other sites

 

Ser litt lite film for tida, men har sett et par filmer av Kaneto Shindo siden sist. The Naked Island ('60) og Mother ('63). Virkelig en stor filmskaper, som snarere enn å påtvinge en mening eler ideologi til livet, lar det (hverdagslige liv) framtre i en form, rytme, organisert helhet – en helhet som har plass til løsrivde fragmenter, innfall av impresjonistisk karakter, som ikke nødvendigvis ”passer” inn i en helhet (Shindo er en modernist, som f.eks. bryter opp en klassisk dialogsekvens med impresjonistiske øyeblikksbilder, der den ene i samtalen ser noe som er hele dennes oppmerksomhet). Det minner meg om Imamuras og Pasolinis filmer og holdning, for å ta to andre viktige filmerskapere på 60-tallet jeg har vært borti den siste tida. Man gjør ikke verden til en fiksjonsfilm, men bruker fiksjonsfilmen til å presse verden til å uttrykke seg; en filmskaping som ikke egentlig er interessert i å fiksjonalisere livet, men å la noe i det framtre i en filmatisk form. Handler det ikke om å støpe en rytme ut i fra noe man har sett, gi en empatiens form til det formløse og vise naturens framspring i lyset fra en menneskelig vilje? – en vilje som ikke oppsøker makt over dens framspring, bare over den bevisste iakttakelse; den bevisste utvelgelse, uthentingen av det som ligger der og venter. Kan vi si: en komposisjon av det som faller seg?

 

Mother så jeg i går, og apropos Bergman: den minner om Tystnaden i hvordan den framhever en affektiv og seksuell spenning i sekvenser og øyeblikk der mennesker observerer hverandre i stillhet (og noen svette ansikt fører tankene til Woman in the Dunes). Men som The Naked Island, er Mother fri for den psykologiseringen man kan finne i Bergman, og konfrontasjonene mellom mennesker skjer sånn de skjer i hverdagens møter som de skjer; her er ikke de Avgjørende konfrontasjoner og spørsmål, men de som oppstår i lekeparken eller over tekoppen. Bergman lager vel ofte egne rom, filmatiske rom for refleksjon. Shindo stirrer inn i verdens rom og framhever og følger visse bevegelser. Det som blant annet slår meg i møtet med disse filmene til Shindo, er hvordan visse livsvilkår vises usentimentalt, men med trykket fra et blikk som ser og sier: livet er da godt, tross alt. Sola står opp og gir det harde slitet ditt glans og en grunn til å smile. Sønnen og dattra di husker og ler selv om de skal dø. Plutselige innfall og tilfeller letter en uendelig byrde (at din sønn skal dø, f.eks). Det er som om ethvert tilløp til tungsinn presses vekk av naturens egen bevegelse. I disse to filmene av Shindo lades den minste hverdagslige, vanemessige handling med et eksistensielt smil over strevet og gleden over det minste og det hele. Svetten er plagsom, men den lar deg også kjenne at du lever, bevitner en jævel av en ustoppelig sol som stråler over det døde. Det er ikke sånn at man smiler hele tida. Men til slutt må man smile. Til slutt må man le av tåfisen (jamfør Accattone).

 

Sorry om dette ble krøklete. Sitter her i sola og drikker kaffe og er varm! Men uansett: nok et forslag til en å sjekke ut, Jarmusch. Forresten bra å se litt aktivitet her for tida. Man ser så fort at litt aktivitet skaper mer aktivitet.

Link to comment
Share on other sites

 

Kiddos optimisme drepte visst den aktiviteten. :o

 

Uansett har jeg sett litt sånn film i det siste. Fikk til og med lurt feskinger, som egentlig bare bryr seg om å få sett Michael Bays Pain & Gain for tiden, til å se film med meg. Lenge planlagt, men vi har liksom utsatt og utsatt det. Men siden dette ikke er forumet hvor jeg klager på feskingers manglende innstilling til alt annet enn å pugge japanske gloser, så vi altså Profound Desires of the Gods av Imamura Shohei. Den var veldig god også. Savner kanskje det lille ekstra som Oshima og Terayama har, men alt i alt ble vi veldig fornøyde med denne ganske erketypiske 60-talls-kommentaren på tradisjoner og teknologiske innovasjoner, og hvordan de to påvirker hverandre. I bunnen for filmen er et nesten gordisk familieforhold du må holde tunga rett i munnen for å bli klok på. Incest, tyvfisking og rundbrenning har ført til at Futori-familien har mistet nåden hos befolkningen på en japansk øy der livet stort sett foregår på steinalderstadiet. Men når ingeniøren Kariya ankommer fra Tokyo, blir det begynnelsen på slutten for øysamfunnet og den innavlede familien. Imamuras film ligger nær den japanske nybølgen, men det er en Nikkatsu, og ikke ATG-, film. Dermed snakker vi om en mer klassisk og mindre pretensiøs form for filmskapning, et episk drama med noen eksperimentelle grep, men som likevel retter fokuset mot den trygge fortellingen med klassiske konflikter for japansk historiefortelling. En rekke plottråder balanseres, men mest sentral er altså Futori-familiens skjebne. Far Futori har fått barn med datra si, den lettere tilbakestående Toriko, men fordi Futoriene er den eldste familien på øya høster de likevel en viss respekt. Problemet er bare at Futoris naturlige sønn, Nekichi, har en litt for stor appetitt på kvinner og fisk. Som straff for tyvfisking og rundpuling med gifte kvinner har han fått i oppdrag å flytte steinen som ble vasket på land av en flodbølge, og idet arkitekten ankommer øya, har han brukt ganske nøyaktig tjue år på å grave et hull han planlegger å dytte steinen ned i for at den hellige rismarken igjen skal gro. Det blir ikke bedre av at Nekichi er forelsket i sjamansøstera Uma, som tjener øyas kapitalistiske svin, Ryuichi, som straff for Futorienes forbrytelse mot øysamfunnet. Utgangspunktet for filmen er dermed satt, og i det store og hele er scenarioet så absurd og fascinerende at du begynner å bry deg om at Nekichi skal få steinen ned i hullet slik at han kan vinne søstera. Det er altså ingeniørens ankomst som blir katalysator for filmens mange vendepunkter. Han er ulykkelig gift med en utro kone, og blir av uforståelige grunner betatt av den sprengkåte Toriko som knapt klarer å ytre fullstendige setninger. Istedenfor å gjøre det han skal gjøre, sikre vannforsyningen til sukkerroe-fabrikken som etter år med tørke har overtatt for risproduksjon som øysamfunnets inntektskilde, ender han opp med å hjelpe Futoriene med å grave hullet. Grunnen til dette er kanskje at øysamfunnet motarbeider ham fordi øyas eneste egnede vannkilde er hellig. Det som er mest fascinerende med Profound Desires er denne balansen mellom overtro og griskhet, eller kanskje overlevelsestrangen til øysamfunnet. Problemet er bare at de for å overleve ender opp med å ofre alt de tror på. Etter en serie fornøyelige intriger ender nemlig Ryuichi opp med å selge øya som turistparadis, noe bare de hundsete Futoriene ikke er villige til å godta. Hellige eiendommer selges for at man skal bygge flyplass, men når Nekichi, etter farens død, nekter å selge unna, blir resten av øyboerne sutrete og grinete, og beskylder ham for å motarbeide dem fordi han er grådig. Sannheten er imidlertid at Nekichi bare bryr seg om Uma, som fungerer som sexslave for Ryuichi. Når Ryuichi dør på den tradisjonelle festivaldagen, beskylder de Nekichi for drapet, men Nekichi har flyktet med Uma for å starte et nytt liv på en ubebodd øy. Så de forfølger han i robåter, med tradisjonelle rituelle masker, før de klubber Nekichi ihjel og knyter Uma fast i masten på skipet sånn at hun skal tørste ihjel. Også Kametaro, Nekichis sønn og ingeniørens assistent er med på dette til sin egen fortvilelse. Dødsdommen kommer uten rettergang, og dens ambivalente natur bærer mye av meningen i Profound Desires. Har Nekichi og Uma forbrudt seg mot gudene eller muligheten til at øysamfunnet skal få et mer komfortabelt liv? Filmens hale viser øysamfunnet tre år fram i tid. Historien om Nekichi og Uma har blitt en legende(!), mens Toriko har blitt en steinblokk mens hun, gravid, ventet på ingeniøreren som aldri kom. Ingeniøren vender tilbake med kona si for å feriere, og samfunnet har blitt vulgarisert og kommersialisert. Den lamme visesangeren som åpner filmen synger om Uma og Nekichi for småpenger, Kametaro har kommet tilbake fra Tokyo, der han levde i en periode som fabrikkarbeider, fordi drømmen om storbyen viste seg å være falsk. Coca Cola serveres til turistene. Og ingeniøren har nesten glemt Toriko.

Link to comment
Share on other sites

 

Kiddos optimisme drepte visst den aktiviteten. :o

 

Merkelig, siden optimismen er så naiv. Her må jeg forresten komme med en bitteliten korrigering, som reperarer litt naivitet: "snarere enn å påtvinge en mening eler ideologi til livet" var ment som "snarere enn å ville påtvinge en mening eller ideologi til livet".

 

Apropos optimisme: Imamura er en artig skrue. Så Balladen om Narayama for en god stund siden, og den er ikke mye optimistisk. Men i alt det vonde, i det harde og kyniske, ligger en groteskhet som av og til utløser latter. Jeg kommer aldri til å glemme et bilde og min reaksjon tilknytta bildet. En død baby ligger i gjørme (der samfunnet høster maten sin), likblek og full av stivna blod. Og bildet er så alminnelig, og har i seg en stillhet, som om motivet var en likeglad fugl stående der i gjørma. Bildet etterfølges av en dialogsekvens der en kynsisk kommentar ang. babydrap utløste latter hos meg. En grufull film på mange måter, som stadig utløste latter. Her er ikke naturen som hos Shindo: en garantist for livets flyt. Naturens hardhet får menneskelighet til å skygge banen. Og det er trist men også morsomt.

 

Har veldig lyst se Profound.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 2 weeks later...

Beklager at denne kåringen døde ut. Jeg hadde en røff vår og forumet ble nedprioritert. Hadde egentlig tenkt å forlate forumet for godt, men er kommet på litt andre tanker i det siste. Vi får se hvordan det går.

 

Jeg kommer til å telle opp stemmene torsdag kveld. Den endelige fristen blir derfor torsdag 15. august kl 18:00.

 

Her er min endelige liste:

 

HOME FROM THE HILL | Vincente Minnelli

GO, GO SECOND TIME VIRGIN | Kôji Wakamatsu

LE TEMPS PERDU | Michel Brault

FASTER, PUSSYCAT! KILL! KILL! | Russ Meyer

2001: A SPACE ODYSSEY | Stanley Kubrick

RIDE IN THE WHIRLWIND | Monte Hellman

L'ECLISSE | Michelangelo Antonioni

DON'T LOOK BACK | D.A. Pennebaker

KILL BABY, KILL | Mario Bava

HOMICIDAL | William Castle

 

SHOCK CORRIDOR | Samuel Fuller

THE EXTERMINATING ANGEL | Luis Buñuel

FUNERAL PARADE OF ROSES | Toshio Matsumoto

NIGHT OF THE LIVING DEAD | George A. Romero

REPULSION | Roman Polanski

SPALOVAC MRTVOL | Juraj Herz

THE SUN'S GONNA SHINE | Les Blank

THE MAN WHO SHOT LIBERTY VALANCE | John Ford

IL VANGELO SECONDO MATTEO | Pier Paolo Pasolini

SCREAM OF FEAR | Seth Holt

Link to comment
Share on other sites

 

Wow, endelig livstegn fra deg paah! (også rett etter at jeg hadde luftet forslaget om å starte opp igjen visninger og rop med tanke på at dette prosjektet døde ut) Har uansett gjort en liten justering selv. La Dolce Vita styrter The Apartment fra førsteplassen etter at jeg nå innser at La Dolce Vita langsomt har blitt min favorittfilmen fra alle tider.

Link to comment
Share on other sites

 

Slapp innsats som alltid...

 

1. Last Year in Marienbad (1961, Resnais)

2. 2001: A Space Odyssey (1968, Kubrick)

3. Once Upon a Time in the West (1968, Leone)

4. The Red and the White (1967, Janscó)

5. Rosemary's Baby (1968, Polanski)

6. The Innocents (1961, Clayton)

7. Le Samourai (1967, Melville)

8. Dr. Strangelove (1964, Kubrick)

9. Psycho (1960, Hitchcock)

10. Eyes Without a Face (1960, Franju)

Link to comment
Share on other sites

 

Takk til alle som deltok!

 

Plassering fra forrige kåring i parentes.

 

01. (01.) 2001: A Space Odyssey (Kubrick) | 179

02. (02.) Persona (Bergman) | 116

03. (06.) Andrey Rublyov (Tarkovsky) | 96

04. (21.) Last Year in Marienbad (Resnais) | 90

05. (04.) 8 ½ (Fellini) | 84

06. (05.) Once Upon a Time in the West (Leone) | 79

07. (13.) Faces (Cassavetes) | 76

08. (10.) Le Samouraï (Melville) | 69

09. (----) La jetée (Marker) | 67

10. (11.) Nattvardsgästerna (Bergman) | 65

 

11. (----) Mouchette (Bresson) | 58

12. (----) L’Eclisse (Antonioni) | 52

12. (15.) Vivre sa Vie (Godard) | 52

14. (24.) Army of Shadows (Melville) | 50

14. (16.) Psycho (Hitchcock) | 50

16. (----) Go, Go Second Time Virgin (Wakamatsu) | 48

17. (----) Belle de Jour (Buñuel) | 47

18. (----) Blow-Up (Antonioni) | 46

19. (----) Easy Rider (Hopper) | 45

19. (----) The Red and the White (Jancsó) | 45

 

20. (----) Marketa Lazarová (Vlácil) | 44

21. (14.) Harakiri (Kobayashi) | 41

21. (27.) Week End (Godard) | 41

23. (----) The Apartment (Wilder) | 39

24. (----) Il Deserto Rosso (Antonioni) | 36

25. (----) Le mépris (Godard) | 34

26. (----) An Autumn Afternoon (Ozu) | 33

27. (----) Accattone (Pasolini) | 32

27. (----) Jules and Jim (Truffaut) | 32

29. (09.) Akahige (Kurosawa) | 31

29. (03.) The Good, the Bad and the Ugly (Leone) | 31

29. (----) High and Low (Kurosawa) | 31

29. (----) The Innocents (Clayton) | 31

29. (----) Ride in the Whirlwind (Hellman) | 31

 

 

 

 

 

30 The Exterminating Angel

30 Kocár do Vídne / Carriage to Vienna

30 Le révélateur

30 Jungfrukällen

29 Night of the Living Dead

28 If…

28 Au Hasard Balthazar

28 Yojimbo

27 Who’s Afraid of Virginia Woolf?

26 Hadaka no shima aka The Naked Island

26 Kill, Baby, Kill

 

25 Midnight Cowboy

25 À bout de soufflé

25 Lawrence of Arabia

24 Menq

24 The Man Who Shot Liberty Valance

24 Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb

23 Unsere afrikareise

23 Woman in the Dunes

23 Repulsion

22 Il Vangelo Secondo Matteo

 

21 Faster, Pussycat! Kill! Kill!

20 Home from the Hill

20 Tini zabutykh predkiv (Shadows of Forgotten Ancestors)

20 La Dolce Vita

20 Kes

20 Shock Corridor

 

19 Violence at Noon

19 Le Trou

19 Blind Kind

19 The Human Condition III

19 Branded to Kill

19 Såsom i en Spegel

19 Rosemary’s Baby

19 Eyes Without a Face

 

18 Le temps perdu

18 Pierret le Fou

18 Titicut follies

18 The Wild Bunch

18 Play Time

18 Testament of Orpheus

18 Diamonds of the Night

 

17 Death by Hanging

17 Dark of the Sun

17 A Story Written with Water

17 The House is Black

 

16 Where Eagles Dare

16 Une femme mariée

16 Dillinger is Dead

16 Dog Star Man

16 The Affair

 

15 Intimate Lightning

15 Vargtimmen

15 Viridiana

15 La Collectionneuse

15 Tokyo Drifter

15 Rocco and His Brothers

15 Spalovac mrtvol

15 Z

 

14 La religieuse

14 2 or 3 Things I Know About Her

14 Peppermint Frappé

14 The Sword of Doom

14 Cool Hand Luke

14 Kommisar

 

13 Tystnaden

13 Don’t Look Back

13 Happy End

13 She and He

13 The Brig

13 Valley of the Bees

13 In Cold Blood

 

12 Taiji ga mitsuryô suru toki (The Embryo Hunts in Secret)

12 Die Parallelstrasse

12 Profound Desires of the Gods

12 Paris nous appartient

12 Il Grande Silenzio

 

11 Il Gattapardo

11 Djävulens öga

11 Homicidal

11 Drak sa vracia/The Return of Dragon

11 l’Enfance nue

11 Au coeur de la vie

11 Gertrud

 

10 Kaidan

10 Pasazerka

10 Targets

10 Gaav

10 Hell in the Pacific

 

9 Nanami

9 Danger: Diabolik

9 Eros + Massacre

9 l’Avventura

9 Zywot Mateusza

9 Charade

 

8 Sult

8 Funeral Parade of Roses

8 Fellini - Satyricon

8 V ogne broda net/No path through fire

8 Jason and the Argonauts

 

7 Swiadectwo urodzenia/Birth Certificate

7 Marnie

7 Onibaba

7 Butch Cassidy and the Sundance Kid

6 The Haunting

6 The Great Escape

6 Kad te moja cakija ubode (Papic) aka When My Knife Strikes You

6 Les Demoiselles de Rochefort

 

5 Balada o siedmich obesených

5 The Fearless Vampire Killers

5 Shonen

5 The Saragossa Manuscript

5 Yearning

5 O Dragão da Maldade contra o Santo Guerreiro // Antonio das Mortes

 

4 My Night at Maud’s

4 Dablova Past/The Devil's Trap

4 Youth of the Beast

4 The Sun’s Gonna Shine

4 An Untitled Film

4 Invasion

4 The Birds

 

3 Not reconsiled

3 Kiru

3 Zlate kapadri/The Golden Fern

3 The Joke

 

2 Hello Down There

2 For a Few Dollars More

2 Gamlet

2 Point Blank

2 Le Feu Follet

2 Ivan’s Childhood

2 The Dirty Dozen

 

1 Scream of Fear

1 Seconds

1 Cosmic Ray

1 Samurai Wolf

1 Who Killed Teddy Bear

 

 

Link to comment
Share on other sites

 
 

Nok en flott liste, med overraskende mye endringer fra forrige gang. Kult med Faces og L'eclisse såpass høyt. Litt spessielt at både Antonioni's L'eclisse, Blow-up og red desert kom med, mens L'avventura står igjen med kun ni poeng. Takk for den supre innsatsen med kåringene, paah! Håper virkelig vi kan fortsette løpet. Har selv tjuvstartet litt på 50-tallet, og ja, det er et flott tiår.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 1 month later...
 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...