Jump to content

Diskuterfilm kårer: De beste fra 60-tallet (2013-utgave)


paah
 Share

Recommended Posts

LE TEMPS PERDU | Michel Brault, 1964 | Ny favoritt

THE MAN WHO SHOT LIBERTY VALANCE | John Ford, 1962 | Ny favoritt

MARNIE | Alfred Hitchcock, 1964 | Voldsomt bra

WILL PENNY | Tom Gries, 1968 | Bra

 

Skriver kanskje noen ord om disse i journalen senere.

Link to comment
Share on other sites

 
  • Replies 125
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Må sjekke ut Brault. Gjerne noen ord.

 

pretender: får alltid dårlig samvittighet etter å ha dissa Dreyer. Godt noen tar til motmæle.

 

En liten ordsalat for å veie opp for inaktivitet:

 

Rok Franka W (Kazimierz Karabasz og Stanislaw Niedbalski, ’68)

En ung mann reiser inn til byen og prøver å få jobb i forsvaret. Vil oppleve noe nytt, det urbane liv, sier’n. Han sliter med teknikk og det sosiale livet, opplæring og isolasjon, før han etterhvert klarer seg og finner glede i møter, særlig på søndager, med ei dame i en park eller karusell. Karabasz (jeg trekker bare fram ham, siden Niedbalski som regel er kinematograf og bare er kreditert som regissør på denne og en kortfilm med en annen regissør) er en dokumentarist som verken er journalistisk eller visjonær. Ikke journalistisk -- til det er han for opptatt av ansikt, framtoninger, hvordan mennesker er i verden, mer enn det sagte ord; de språklige avleveringene får alltid bein å gå på i observerende bilder av utspillende liv. Og ja, her er vi inne på hvorfor han ikke er visjonær -- til det er han for opptatt av det spontan-levde liv foran kameralinsa, til det har han for tiltro til en immanent betydning i avbildene av historisk forankrede kropper. Karabasz virker hele tida å vente på et avslørende øyeblikk. Eller insistere på det avslørende i enkle øyeblikk i hverdagen. Jeg så Chris Markers dokumentar om Tarkovskij i går (Une Journèe D’Andrei Arsenevitch, ’99), og der snakker han om hvordan Tarkovskij inntar et perspektiv ovenfra, et slags gudommelig perspektiv som ser menneskene kjempe i jord-livet (alltid koreografert av en visjonær). Karsabasz' perspektiv er resolutt tilstede blant menneskene selv, med beina i jorda, en arbeider blant arbeiderne. Film-arbeidern, som jobber med å konstruere en meddelelse av en moderne erfaring på samme måte som arbeidere lager sko eller tog. Ingen idealisme i dette filmavtrykket, bare loddet man tråkker i. Han søker, er alltid sympatisk søkende, som en spiker etter beste festepunkt. Det har slått meg i andre filmer jeg har sett av ham: dette kameraet har merkbare bein. Tilstede i et spesifikt miljø sett fra en kropps bevegelige men begrensa perspektiv. På samme nivå som menneskene han filmer: et vitne blant vitner uten opptaksutstyr. Bildene han fanger kan ikke fryses, bli et snapshot i VLC, da har de ingen uttrykksfullhet igjen (det samme kan man kanskje også si omTarkovskij og andre store filmskapere, men der finner de vel kanskje en annen uttrykksfullhet i frossethet -- her har de ofte ingen igjen). Uttrykket ligger i vitnes overværelse av menneskenes forløpende væremåte i en konkret historisk virkelighet. I dette enkle vitneperspektivet, hjulpet av dagboknotater fra mannen vi følger, Franka, får Karabasz fram en moderne fremmedhetsfølelse. En dokumentarist som tydelig laga bilder for sin samtid. Denne traff nok sterkere på 60-tallet, og vil nok være en betydelig dagbok å finne for arkeologen om tusen år. Nå sitter jeg og nikker anerkjennende og tenker at han av og til fanger noe fint, men at det ikke er listeplassmateriale, for å si det kort og være lat. Anbefaler heller Na progue aka On the Treshold ('65) om man skal se noe Karabasz -- en glimrende utforsking av noen av dokumentarens begrensninger og muligheter. Men for all del, dette er anbefalesesverdig dette óg.

Link to comment
Share on other sites

 

Bøffer formatet til paah, jeg:

 

DRY LAKE | Shinoda, 1960 | Sun tribe-mesterverk

DIAMONDS OF THE NIGHT | Nemec, 1964 | Listekandidat

THE PARTY AND THE GUESTS | Nemec, 1966 | Bannlyst for alltid

BARRIER | Skolimowski, 1966 | Sjarmerende rot

 

Mer om disse + en kortfilm i journalen.

Link to comment
Share on other sites

 

De siste dagene har jeg sett noen 60-tallsfilmer av Bruce Baillie: On Sundays ('61), Here I am ('62), To Parisfal ('63), Mass for the Dakota Sioux ('64), Quixote ('65), All My Life ('66), Tung ('66), Castro Street ('66)

 

Baillie var en av nøkkelpersonene i det uavhengige filmmiljøet i USA på 60- og 70-tallet, sammen med folk som Brakhage. Samtlige av disse filmene var ganske interessante, uten å gjøre spesielt inntrykk.

 

Der Karabasz står blant sine likemenn med en Courbetsk tro på å nøkternt skildre det man ser rundt seg, bevitne arbeidernes hverdag og gi dem en slags tilforlaterlig og profan verdighet, ser denne Baillie på menneskene som fra naturens perspektiv, et skritt tilbake fra dem selv; den verdighet han evt. gir dem, er en som utstiller dem som det de ikke er i den sosiokulturelle konteksten de filmes i. Baillie stirrer inn i denne verden som fra en hellighet vi har glemt. Folkemordet på indianerne henger over flere av filmene og hjemsøker det historiske nå.

 

Der Karabasz ikke har noen pretensjoner utover å hevde sin egen nysgjerrighetssans og opptaksapparats verdi, prøver Baillie å innta et perspektiv som fra en annen historie -- fra det lekende mennesket som ikke har blitt temma av den kulturhistoriske gang. Han fornekter enhver kulturell gitthet med et skrål som prøver å være litt musikalsk. Han bruker kamera som et skapende instrument (masse dobbelteksponeringer), ikke først og fremst bevitnende. Han skaper bilder som av og til kan oversettes med: ikke glem maurene, ikke glem skildpadda, ikke glem indianerne. Ikke glem urmennesket. Det gir av og til et streif av gjenklang, men av og til blir det taktløst og selvfornøyd som et slisomt barn.

 

Bildene er fra amerikansk kultur, perspektivet fra universet, og mennesket framstår som et hellig, klokt dyr blant andre hellige, kloke dyr. Man får denne rastløse følelsen av filmene hans, at vi gikk amok et sted. Det var jo så enkelt, men så drepte vi, så temma vi, så latterliggjorde vi. Baillie virker å be oss stirre inn i en amokhet, en kulturell dekadens. Alt dette blir tydeligst i Quixote, den lengste av disse filmene (ca. tre kvarter). Det er vel først og fremst den jeg har snakka om nå. Men nevnte preg eller tendenser er tilstede i samtlige.

 

Ingen listeplass på noen av filmene. Det jeg kommer til å huske best, er nok noen bilder av en av Baillies venner, ei dame som ligner en indianer, som dukker opp i den første (On Sundays) lekende med to hunder på en ås over San Fransiscos utstrakte bylandskap:

 

http://i46.tinypic.com/ddyuz9.png

 

... og i Tung, der hun framstrer som et lysmønster av kjøtt og blod. Disse Baillie-filmene jeg så hadde veldig lite dialog og nesten aldri tekst, men intressant nok var filmen som gjorde sterkest inntrykk nettopp den med tekst. Teksten lada bildene med noe.

 

http://i46.tinypic.com/dnoaj7.png

Seeing / Her bright shadow / I thought / She was someone

Link to comment
Share on other sites

 

Den åsen der kalles Twin Peaks, og der har jeg vært et par ganger det siste året.

 

Baillie blir sett på som en slags lokal helt i filmmiljøet her i området. Sammen med folk som Sidney Peterson og George Kuchar, og tilreisende som Leslie Thornton og Brakhage. Det finnes en veldig fet bok jeg har bladd i flere ganger på bokhandelen, og som jeg definitivt skal kjøpe før jeg drar herfra. Radical Light: Alternative Film and Video in the San Francisco Bay Area, 1945-2000

Link to comment
Share on other sites

 

Okei Pretender. Siden du har sett så mye og jeg var litt ufin med å gi deg Pentimento forrige gang, så får du noen valg denne gangen.

 

Valg:

 

Matka Joanna od Aniolow (1961)/Pirosmani (1969)/Inspector Palmu's error (1960)/Die Parallelstrasse (1962) eller The Brig (denne er så kort at du kan se enten Yek Atash (1961) eller The night it rained (1967), i tillegg)

 

Jeg tror du kan like alt dette.

Link to comment
Share on other sites

 

Det der er noe å skrive hjem om, Papi!

 

The Savage Eye (Ben Maddow, Sidney Meyers, Joseph Strick, '60)

Ei dame stiger ut fra et fly og en stemme spør henne hvordan det går. Det er hennes ”samvittighet, engel, spøkelse”, sier denne stemmen. Hun er alene, forteller at hun misliker berøringen av andres hud. En montasje viser oss mennesker som møter sine kjære, i fysisk omfavnelse. Det er starten på et snodig melodrama om en desillusjonert dame som har gått ut av et ekteskap og som nå skal vandre rundt i byen som en ikke-voldelig Travis Bickle med sin pessimisme og spørrende samvittighet. En dobbel fortellestemme (hennes samvittighet og hennes svar) lagt over dokumentariske bilder av mennesker i det offentlige, sosiale rom, utpeker ulykkeligheten i hårsalongen, skjønnhetsoperasjonsbordet, pub-en -- kjølerom i byens butikk. Et brulesk-show fører tankene til The Killing of a Chinese Bookie (og det kan godt hende denne filmen har inspirert Cassavetes. Den minner ihvertfall litt om Rogosins On the Bowery, i hvordan den blander dokumentar og fiksjon -- og den inspirerte jo Cassavetes sterkt). Tankene går også til Repulsion; ting og andre mennesker framtrer kvalmende, skriker som fra hennes håp-løse blikk. Jeg sa melodrama, men dette er ikke et standard melodrama, akkurat som Repulsion ikke er en standard horrorfilm. Det er et melodrama ført inn i en kontrapunktisk montasje med lyden av horror og bilder av dokumentarisk art, og en konsekvent iscenesettelse av det kjente som ukjent i en form som kanskje kan beskrives som en krysning mellom klassisk fortellende, drikkfeldig essay og beskjennelse. Hadde ikke manuset og stemmenene på lydsporet vært så svulstige og bombastiske, snakket som i en trailer eller B-monsterfilm, kunne dette blitt et sterkt bilde. For bildene er sterke. Men sånn det står seg, ender den opp som et intellektuelt brulesk-show, eller som et halvveis godt mareritt. Det som var spira til et mesterverk blåser seg opp til å bli en bombastisk drukkenboltblomst jeg ikke helt klarer å ta seriøst.

 

http://i50.tinypic.com/xn98y0.png

Et menneske på et sykkelaparat har aldri sett mer morbid ut. Som et eltende monster tråkkende med ryggen til livet.

 

When My Knife Strikes You (Krsto Papic, '68)

Veldig bra film. En kort dokumentar om en rekke knivdrap et sted i Yugoslavia. Familier forteller om drap begått på grunn av tulleting som krangling om musikk. Som en sier: hadde man sagt ”god dag” til hverandre hadde vi ikke hatt disse drapa. Filmen har en enkelhet og stringens som gjør inntrykk. Tankene mine gikk til Lumieres tidlige filmer. Mennesker står gjerne og snakker om et drap i et enkelt halvtotalt utsnitt, som i en reportasje, men Papic har et øye for komposisjon. Det er forstyrrende å høre de forskjellige reaksjonene på det som ses som meningsløse drap. Hvordan skal man straffe en som drikker seg full og vil drepe en hel landsby, for så å gå og drepe en og skade en annen? Svaret til landsbyfolka: la oss henge’n. En som selv kaller seg dikter, som forsøker å se problemet i dybden, som han sier, kommer med et utrolig banalt dikt, som kan oppsummeres med at ”det er noe mørkt i menneske. Dette må slutte”. Og ca. her slutter den.

 

http://i48.tinypic.com/2v1kfaf.png

Link to comment
Share on other sites

 

B U R L E S K

 

edit:

 

Von Ryan’s Express (Mark Robson, '65)

Det som begynner som en småinteressant diskusjon av hvordan takle krigsfangenskap, går fort over i en spenningsfilm med komiske innslag -- et konvensjonelt actioneventyr som profitterer på krigens kulissser. Denne har sånn orkestermusikk som dreper ethvert tilløp til liv i bildene. Jeg hater virkelig sånn orkestermusikk som den du finner her. Som en livskvelende kommando til bildene, utstyrer den de med ”lystig”, ”spennende” og ”storslagent” og tyner dem for det lille liv som var der, innramma av 'craft'. Noen filmer må man bare mislike seg gjennom. Stoppa denne hvert femte minutt og satt på Mobb Deep-låter.

Link to comment
Share on other sites

 

El Dorado (Hawks, '66)

Det er kanskje forutsigbart, men så finnes det viktigere ting i film enn uforutsigbarhet. Det er mange direkte parafraseringer fra Rio Bravo her, men dette er jo ikke noe problem. Boetticher parafraserte seg selv hele tida i sine westerns. Det interessante er jo ikke uforutsigbarheten, men den konkrete hånd- og støvel-manifesteringa av et moralsk drama. Nå var det lenge siden jeg hadde sett noe av Hawks, og jeg hadde vel glemt hva som gjorde ham så god. Blant annet -- og kanskje viktigere enn noe -- er det hvordan han lader en handling, en gest (gjerne en armbevegelse) med en hel verden. Fra filmens første møte mellom to mennesker, blir Hawks' perspektiv på tingene tydelig, det blir tydelig hvor Hawks' hovedinteresse ligger: vennskap, samhold, relasjoner; ære, kjærlighet, skam. Innenfor de gamle og takknemlige westernkonvensjonene, jobber han med å gi bilder til relasjoner og forholdet mellom plikt og frihet i et menneskets liv. Det er kanskje først og fremst for seg selv et menneske har ansvar, men dette selvet er alltid i et samfunn, finner sin identitet i dette samfunnet, så personlig ansvar blir også et sosialt ansvar. Her finner du noe av det jeg tror ofte skiller de store westernregissørene fra de middelmådige og dårlige: en gest blir ikke bare et framskritt i filmens narrativ, i seg selv en gitt bevegelse brukt i tankeløs konvensjonalitet, men får en eksistensiell vekt, eller i det minste en sosial betydning. Ikke bare i filmens narrativ, men i filmens kunstneriske uttrykk, i verdensbildet manifestert, blir gesten en produktiv bevegelse.

Link to comment
Share on other sites

 

Bare jeg som ser 60-tallsfilm?

 

http://i46.tinypic.com/2mhwz.png

 

Eyes without a face (Franju, '60)

En Universal Horror etter Holocaust? Her trengs ikke røykmaskiner eller det overnaturlige. Den sekulære, amoralske vitenskapen og menneskelige idéer holder i massevis.

Link to comment
Share on other sites

 

Eyes Without a Face er fin ja. Stemningsrik, men samtidig så stille og tom. Har ikkje fått sett noko enno, mista motivasjon fort igjen. Men har eit par filmar liggande, så burde vel få ræva i gir og få sett litt.

Link to comment
Share on other sites

 

Motivasjonen for film eller 60-tallet?

 

Min motivasjon har vært verre, jeg fortsetter:

 

http://i49.tinypic.com/14y26pt.png

 

The Devil Rides Out (Terence Fisher, ‘68)

Fisher er dyktig han, det er ikke det. Men det er litt teater + nærbilder + biljakt. Litt for mye sminke og stivhet, som en dokke med OK ledd. Det funker ikke helt for meg. Men den har sine øyeblikk, og forsterker fornemmelsen av at Fulci muligens så sine Hammer-filmer.

 

http://i48.tinypic.com/2w1w8rp.png

 

The Desperados (Henry Levin, ’69)

En western-Tragedie med like interesser og like store kvaliteter som Man of the West. Som The Lonely Man, er det et nesten-mesterverk fra Levin. Og denne fyren blir aldri nevnt! Hadde aldri hørt om denne filmen, og ser nå at den har 4.3 på imdb. Burde ligge nærmere 9.5, spør du meg. Listeplassmateriale. Jeg fant den ved å søke etter 60-tallswestern, og sjekket den ut på bakgrunn av The Lonely Man. Filmen har kanskje den beste åpningssekvensen jeg har sett i en western. Levin skaper fra start en trykkende atmosfære av vold, kaos, krig, som varer hele filmen gjennom. Det er sjeldent, om noen gang, jeg har sett noe sånt i en western. En gjeng rir inn i en by med vold i tankene, bryter idyllen, setter fyr på den. Ikkeno nytt under sola. Men Levin foretar en mesterlig komposisjon, som forlenges senere i filmen, der gjengen blir en mobb som utsletter individets intelligens og drøm. Tankene går faktisk til en viss scene i Platoon. Dette er uansett en western i Vietnamkrigens tid.

 

Filmen har ikke akkurat Kubricks perfeksjonisme. Det er mange ting man kan reagerer negativt på her. Av og til klippes det veldig plutselig, for eksempel, det hoppes liksom til neste scene på en måte som av og til føles ”feil”, som om en rastløs produsent har effektivisert filmen uten takt. Men så skaper det denne følelsen av kaos, uro, voldsomhet, som styrker filmen, gir den kraft, det dannes et bilde av en verden av hengslene. Inget fristed i dette buldrende liv: i skogen med din dame kan fienden krype opp på deg. Og det slås på trommer her. Av og til litt korny slag, joda, men stort sett er denne "overdrevet" på en positiv måte. Denne er ikke lavmælt som The Lonely Man. Både Levin og Jack Palance er i et annet modus. Mer barokk. Mye dramatisk musikk (kanskje litt vel mye til tider, men igjen: det skaper et fascinerende voldsomt uttrykk), visuelt kinetisk, med noen drøye minne-flash som blusser opp som flammer i ansikt, og en innzooming jeg ikke har sett makan til, der vi voldelig forflyttes fra et totalbilde av en rekke hus til innsiden av et hus, ved et middagsbord som også er en rettssal for anledningen). Ikke like elegant som Anthony Mann, men et dirrende verk som briljerer på sin egen særegne måte.

 

Bilder fra åpningssekvensen i spoiler (uten at jeg spoiler noe):

 

 

http://i50.tinypic.com/148pti0.png

Et vaiende kamera fanger mobben på vei mot byen.

 

http://i47.tinypic.com/lcd95.png

 

http://i48.tinypic.com/otnnkj.png

Barnas lek, byens ro.

 

http://i49.tinypic.com/2woytl3.png

Oh no.

 

http://i50.tinypic.com/2w3utk1.png

 

http://i49.tinypic.com/10dh5k1.png

Harmonien brytes.

 

http://i47.tinypic.com/2rpsco9.png

De lovløse soldatene rir ut av byen.

 

http://i49.tinypic.com/bdmosk.png

Perspektivet til vår nedslåtte hovedperson, som ligger over hesteryggen.

 

http://i48.tinypic.com/vooo5u.png

Palance ser tilbake på byen...

 

http://i49.tinypic.com/m9oeq8.png

...som vi får i et bilde skutt fra helikopter. Vesten fra Vietnams perspektiv. Nå tenker du kanskje: hva er det med meg og historiske koblinger for tida? Men er du ikke enig da?

 

Link to comment
Share on other sites

 
 

Gjerne det. Åssen funker det? Skal vi bare komme opp med en tittel vi tror den andre ikke har sett, men vil like?

 

http://i45.tinypic.com/2dif6s5.pnghttp://i48.tinypic.com/kaojs0.png

 

Accattone (Pasolini, '61)

Folka her kan kalle hverandre så nedrige ting de bare vil, de kan stirre ned i bakken, men Pasolinis kamera retter opp haka deres. Det er ganske utrolig hvordan alle folka som dukker opp i denne filmen blir gitt en grunnleggende verdighet, en menneskelighet som rister av seg enhver merkelapp man skulle finne på å feste på dem. Og aldri har jeg sett en drømmesekvens som den du finner her. Det nærmeste jeg har sett mine egne drømmers struktur på film. Og hvem skulle tro en replikk som "Enten så ødelegger verden meg, eller så ødelegger jeg verden!" kunne bli noe fylt av så mye ikke-vold og håp? 10/10.

 

Takk til Nomansvalley og Frenzy, som fikk meg til å endelig (!) sjekke ut Pasolini (har jo bare såvidt sett noen filmer av ham for mange år siden).

Link to comment
Share on other sites

 
 

Det er akkurat sånn det funker.

 

Har du sett Carriage to Vienna eller The loneliness of the Long distance runner? Tror du kunne likt begge de.

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg har fått sett en del til nå, og absolutt fått smaken på nok et fantastisk tiår. Her er noen av høydepunktene til nå:

 

​Nattverdsgästarna: Jeg har absolutt sansen for Bergman, men begynte å bli litt lei av han. Blant filmene jeg har sett syns jeg det rett og slett har blitt litt for mye gjentakelser. Det er mye de samme temaene som blir tatt opp gang på gang, og jeg sitter ofte igjen med den samme følelsen. Jeg har til nå sett 3 60-talls Bergman-filmer, og blant dem er det kun Nattverdsgästarna som har gitt meg noe virkelig spesielt. Dette er vell en av de mest jordnære Bergman-fortellingene, og visuelt sett er den også blant de beste vil jeg si. Fortellerstilen i Persona og Vargtimmen (som er de to andre fra 60-tallet jeg har sett) slet jeg med å like. Det blir litt for fjernt til at jeg klarer å få noe ut av dem. En annen ting er nok at jeg har mer sansen for gjenskjenbare og naturtro fortellinger med fine karakterutviklinger. Det er akkurat på det nivået Natverdsgästarna treffer syns jeg. Håpløsheten i hovedkarakteren er det nok få som ikke kan kjenne seg igjen i. Det hele bygger seg utrolig bra opp og det hele avsluttes på en fin måte. Avslutningsscenen gir ikke bare en helhetelig komposisjon til filmen, men den gir et lite snev av håp, og det er mulig å tenke seg til flere mulige avslutninger på historien.

 

L'eclisse: Italiensk film er noe annet jeg virkelig har fått sansen for, og Michelangelo Antonioni har mye av skylden for det. Denne filmen er noe av det vakreste jeg har sett både visuelt sett og fortellermessig. Stillheten i åpningscenen setter stemningen helt fra starten av. Stillheten er tilstede gjennom hele filmen, og representerer mye ved vår kvinnelige hovedkarakter. En karakter som er spilt så fantastisk bra at følelsene hennes skinner igjen i hele filmen. Men det er kanskje enkeltscenene som er det jeg liker best. Avslutningsscenen kanskje spesielit, som er veldig flott filmet og forteller avslutningen på historien på en veldig fin og stilriktig måte. Ellers beveger den kanskje noe fattige historien seg langsomt framover, og vi får tid til å bevitne Michelangelo Antonionis vakre kamerakunster. Jeg har også sett L'avventura, men det er L'eclisse som stikker seg mest ut.

Link to comment
Share on other sites

 

Apropos Antonioni og "fattig historie": var på et seminar en gang, der en framstående medieforsker kritiserte Antonioni for å "gjemme" mangel på mening (les: historie) bak stemning. Akkurat da kjente jeg igjen håpløsheten fra Bergman.

 

Det er akkurat sånn det funker.

 

Har du sett Carriage to Vienna eller The loneliness of the Long distance runner? Tror du kunne likt begge de.

 

Nei, gode tips. Takk.

 

Har du sett Symbiopsychotaxiplasm: Take One eller The Possessed (aka La donna del lago)?

Link to comment
Share on other sites

 

Apropos Antonioni og "fattig historie": var på et seminar en gang, der en framstående medieforsker kritiserte Antonioni for å "gjemme" mangel på mening (les: historie) bak stemning. Akkurat da kjente jeg igjen håpløsheten fra Bergman.

 

 

Nei, gode tips. Takk.

 

Har du sett Symbiopsychotaxiplasm: Take One eller The Possessed (aka La donna del lago)?

Jeg elsker La Donna Del Lago. Jeg mener det er en virkelig undervurdert film. Symbiopsychotaxiplasm: take one var ny. Da går jeg for den. Du kan selvsagt velge hvilken film du vil se, men Carriage to Vienna er helt fantastisk.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Jeg har også sett sekstitallsfilm! Bare treig til å oppdatere.

 

The Sicilian Clan (Verneuil)

Alain Delon er på flukt fra en stoisk politimann (Lino Ventura), og planlegger ran med en siciliansk mafiafamilie ledet av Jean Gabin. Litt av en rolleliste, altså, og med musikk av Morricone og manus av Audiard den eldre er stjernerekka komplett. Resultatet er like morsomt som det høres ut som – en vellaget, om noe uoriginal heistfilm, med mye spenning og moro for pengene. Verdt tiden.

 

Play Dirty (de Toth)

Skittent, supergritty krigsfilm, hvor Michael Caine må lose/bli loset av en gjeng amoralske krigskriminelle gjennom ørkenen. Filmen er satt under andre verdenskrig, men tyskerne er nesten fraværende. Her finnes bare vesten mot den tredje verden, mennesket mot naturen, mennesket mot seg selv. Resultatet er litt som å dra en jeep opp en fjelltopp - ikke like sinnsykt som Fitzcarraldo, men jævlig nære.

 

The Inextinguishable Fire (Farocki)

«Først lukker du øynene for bildene. Så lukker du øynene for minnet. Så lukker du øynene for faktaene. Så lukker du øynene for hele konteksten.» Farockis første nevneverdige film er en real pekefingerfilm, som kombinerer harde, refsende monologer med fiksjonaliseringer av likegyldige ingeniører som forsker på hvordan man mest effektivt kan ta livet av den vietnamesiske lokalbefolkning. Filmen er ennå slagkraftig, men den er nok mest fascinerende av historiske årsaker, både som dokument fra post 68-zeitgeisten og som et tidlig, uslepent eksempel på Farockis patenterte interesse for forholdet mellom krig, bilder og produksjon.

 

Yearning (Naruse)

Smerte i widescreen. Den snart førtiårige enken Reiko driver en butikk truet av et nyåpnet supermarked lenger opp i gaten. Sjappa er eid av svigerfamilien hennes, som hinter til at Reiko kanskje burde flytte ut og få seg et nytt liv. Selv er hun usikker på hva hun vil, dratt mellom pliktfølelse, den trøblete svigerbroren Koji og et nærmest utslettet jeg. Er det noe Naruse virkelig skinner på, er det evnen til å skape ambivalente, tvetydige karaktermotivasjoner som ennå resulterer i tydelige, interessante konflikter. Reiko er et menneske i normenes vold, slitt mellom ulike forventninger fra det strengt regulerte Japan fra før krigen og den stadig mer vestlige virkeligheten hun lever i. En ganske Ozu-aktig tematikk, altså, men Naruse skjærer dypere enn Ozus etterkrigsfilmer, og lar desperasjonen under bukkene og smilene komme til overflaten.

 

Intimate Lighting (Passer)

Raus, hjertevarm komedie om to gamle musikerkamerater som tilbringer en dag sammen etter flere år fra hverandre. Underveis drar de i begravelse, drikker seg fulle, og øver til en konsert dagen etter. Fortellerstilen er springende, nærmest improvisatorisk, men Passers sans for å finne det komplekse i det enkle, det triste i det komiske, gjør at man når filmen er ferdig får følelsen av å ha vært vitne til noe ganske enestående.

 

The Valley of the Bees (Vlacil)

Sålangt har de tsjekkiske nybølgefilmene jeg har sett hatt et intimt, naturlig tilsnitt, med et fokus på dagligdagse situasjoner og subtil samfunnskritikk. Helt fra åpningsbildet er det tydelig at The Valley of the Bees er en helt annen type film, et stilisert periodedrama som ikke virker så mye satt i en annen tid som på en helt annen planet. Ikke at filmen ikke er intim. Stilen er klaustrofobisk, stillheten knugende, og selv svære panoramaer truer med å stenge figurene inne. Historiefortellingen er også konsis, fortettet til det ekstreme. Svik, straff, sjalusi; dogmatisme, homoerotisme, nydelig craftet sammen til en nydelig tragedie som fullstendig oppløser det personlige opp i det politiske.

 

The Joke (Jires)

Den sinteste, mest politiske tsjekkeren jeg har sett til nå. Kommunismen forfaller, Stalinismen iblandet et nytt, statisk klassesamfunn, og alt suger. Jævlig energiske greier.

 

 

http://imageshack.us/a/img7/6580/thejoke.pnghttp://imageshack.us/a/img708/743/inextinguishable.jpg

 

Er forresten åpen for byttehandler, så om noen (Kiddo? awf? Papi?) har noe å komme med er det bare å kjøre på.

Link to comment
Share on other sites

 

Ikke noe press altså, Kiddo, men jeg har alt sett min...

 

Symbiopsychotaxiplasm: Take One (1968) av William Greaves

 

Virkelig unike saker. Symbiopsychotaxiplasm: take 1 er en dokumentar som følger et filmcrew mens de skal forsøke å filme en scene i Central Park, der et ekteskap tilsynelatende er i ferd med å gå i grus. I tillegg er det et kamerateam som filmer selve prosessen med å filme denne scenen og alle interaksjonene mellom crew, regissør og forbipasserende i central park. Dette da i mellom scener, så all dialog etc er ekte.

 

I utgangspunktet virker filmen veldig ærlig både i uttrykk og intensjon. Regissøren redegjør delvis for sin visjon svært tidlig av og jeg føler meg usikker på om det er en styrke eller en svakhet. Dette glemmes etter hvert som alle grenser raskt viskes ut. Det er lett å tro at man er i ferd med å se en katastrofal produksjon. Type skoleeksempel på hvordan man ikke skal gå frem, for regissøren virker unektelig ikke i stand til å skape det uttrykket han selv har beskrevet. Man begynner å ane litt irritasjon blant crewet. Dette kan da ikke bli vellykket?

 

Snart blir det likevel tydelig at alle de deltagende i filmen er med i et filmmatisk eksperiment. William Greaves bruker hele settet, alt fra skuespillere til crew, samt forbipasserend til å utforske regler for hva som skjer når ”produksjonsregler” og normer verken overholdes eller brukes. Det blir mer og mer tydelig etter hvert som vi går bort fra scenen som liksom skal filmes og vi fokuserer mer på reaksjonene av at filmrullene plutselig er tomme, manglende grep og vage tilbakemeldinger fra regissøren. Alt for å skape reaksjoner. Det er utrolig spennende å se hva som skjer på settet når det kjente å trygge ikke lenger gjelder. Særlig også hvor raskt det skjer.

 

Denne strategien viser seg å bli nokså fruktbar etterhvert og vi får servert et fascinerende og autentiske blikk inn på bakrommet hvor blant annet crewet sitter samlet og gir uttrykk for sin missnøye med både regissør og alt annet som skjer på settet. Enkelte tror kanskje det hele er med vilje, mens andre føler det er deres oppgave å redde det som kan reddes av filmen. Det er også morsomt å se frustrasjonen hos skuespillerne som ikke helt vet hvordan de skal te seg. Det er en hysterisk morsom scene der en skuespiller ikke helt er sikker på hvilken type ”faggot” karakteren hans egentlig er. Han foretrekker selv å være ”a closet fag”.

 

Jeg synes vanligvis typisk splitta skjerm, type ”multi-kamera”-teknikk, eller hva det heter, er ganske slitsomt og irriterende, men jeg har aldri sett det benyttet så bra som i Symbiopsycho. Ikke bare er det en jævlig bra film, men den er jo super relevant den dag. Jeg tenker feks på hvordan terskelen for store tvselskaper stadig blir lavere når det gjelder å manipulere "dumme" reality deltagere (og den slags) til å oppføre seg som de selv ønsker etc. Man sitter jo underveis og lurer på om det hele egentlig er greit

 

Tankevekkende og forbanna bra.

 

Edit: @ Zelmo! Jeg er klar.

Link to comment
Share on other sites

 

Nå ble jeg glad. Tipset var et lite sjansespill, da den jo er litt teoretisk. Men den er jo aldri tørr, det er jo teori i jazza, komisk praksis, og som du sier, "virkelig unike saker", så tenkte det kunne være noe for deg.

 

Nydelig post, Zelmo. Tenkt å få sett Play Dirty selv, pluss de Toths Man on a String.

 

Er med på byttehandel. Men jeg lurer på en liten ting: er det helt greit å anbefale filmer man har nevnt på forumet en gang i tida? Jeg merker jo det er begrense antall virkelig gode 60-tallsfilmer jeg aldri har nevnt i en eller annen sammenheng.

 

morty, glemte å svare deg i forrige post: vurderte faktisk å skrive "sorry morty" i den knappe omtalen. Har sett Frankenstein Created Woman, husker jeg likte den ganske godt. The Earth Dies Screaming skal sjekkes ut etterhvert.

 

To siste:

 

Marketa Lazarova (Frantisek Vlacil, '67)

Som å bli dratt gjennom et skogkratt, og få kvister i ørene mens noen prøver å fortelle deg noe, med dialog, skrik og skrål og sang som fra en stor lagerhall fra en annen tid. Dra meg langt inn i... (skal sies at jeg så Second Run-versjonen, men orker ikke tanken på å se denne igjen på en tid).

 

Kocar do vidne (Karel Kachyna, '66) aka Coach to Vienna

En film som starter i det enkle og vokser seg til å bli et gripende verk som rommer mye -- uten å bevege seg vekk fra det enkle i premiss og utførelse. Uten å avskjære den omliggende verden, skapes et mikrokosmos, der de konvensjonelle og forventede rollene i en krigsfilm snus på hodet: den sivile russer har krig i tankene, den tyske soldat er fylt av fredens demring. På en kjerre sitter de sammen. Den ene innstilt på livet, den andre på døden. Den ene med hvitt flagg snurra rundt geværmunninga, den andre med en drapslysten øks under beina. Kachyna skaper en film i flere ”satser”, men holder seg til én setting, en kjerre på en vei omringa av trær og tåke og sporadiske lyder fra krigen. I ro og mak intensiveres stemninga. Det bygges en spenning. Men det er en spesiell form for spenning, ikke en konvensjonell. Det er en krigsfilm uten krig, der spenninga ligger i møtet mellom menneskelige steminger konstituert av krigens krefter. Slutten er knusende. Noens fred er andres tortur og død. Verden er befridd, men et enkelt menneske dør, og det skjærer seg inn. Et mikrokosmos dør. Og før døden tortureres dette menneske ved å slepes etter et tau -- tauets navn er historiens krefter, som slynger seg om menneskets hals. Det høres pompøst ut, men det er min feil, mine klønete ord, for disse bildene skaper Kachyna uten at det føles som skrikende symbol. Veldig gripende og veldig, veldig bra. Går fra sånn anerkjennelsens nikk til drøyt bra.

 

http://i47.tinypic.com/fx3soz.png

Link to comment
Share on other sites

 
 

Det kan du trygt si. Nei, har ikke det. Noe spesielt du anbefaler?

 

Det var noen sekvenser og øyeblikk som gorde litt inntrykk i Marketa (for eksempel scenen der den énarma flykter og leter etter hester, fikk meg til å tenke på Zulawski og Grandrieux i sin slags pågående filmatiske sanselighet), men takla den ikke helt som et helhetlig verk.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...