Jump to content

Diskuterfilm kårer: De beste fra 60-tallet (2013-utgave)


paah
 Share

Recommended Posts

 
  • Replies 125
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Aah, da sixties. Blir ikke bedre. Her er tjue av dem.

 

1. 8 1/2 (Fellini 1963)

2. Belle de Jour (Bunuel 1967)

3. Pierrot le Fou (Godard 1965)

4. Blow-Up (Antonioni 1966)

5. Repulsion (Polanski 1965)

6. 2001: A Space Odyssey (Kubrick 1968)

7. Le Samourai (Melville 1967)

8. Persona (Bergman 1966)

9. Jules et Jim (Truffaut 1962)

10. Il Gattopardo (Visconti 1963)

 

11. Shock Corridor (Fuller 1963)

12. L'annee Dernière à Marienbad (Resnais 1961)

13. Once Upon a Time in the West (Leone 1968)

14. Marnie (Hitchcock 1964)

15. Les Demoiselles de Rochefort (Demy 1967)

16. Au Hasard Balthazar (Bresson 1966)

17. Play Time (Tati 1967)

18. La Jetee (Marker 1962)

19. Le Feu Follet (Malle 1963)

20. Faces (Cassavetes 1968)

Link to comment
Share on other sites

 

http://i46.tinypic.com/2dhxiyd.png

 

http://i50.tinypic.com/4re1ea.png

 

http://i50.tinypic.com/30w8t90.png

 

http://i46.tinypic.com/r2m5mv.png

 

The Mercenaries (Jack Cardiff, '68, aka Dark of the Sun)

Noe av det beste jeg har sett. Hvor skal jeg begynne... exploitation-estetikkens Guernica?? Her må man ty til disse klønete, men godvillige klisjéene og si: jeg kan ikke få sagt hvor bra dette er. En grovkomisk karikatur-flamme av en narrativ actionfilmsymfoni med kubistiske tendenser. Flammer, røyk, svette, metall, kuleregn, viljer, fordommer, makt, grådighet, følelser, landskapets fuktige tykkhet: alt blir forsterka, gitt forhøya lyd, omgjort til et skrik, nærværet av alt når galskapens høyder. Et frådende, grotesk bilde av kapitalistisk krigføring. Som en Hawks propellert og moralisert av en Pudovkin, med Peckinpahs brutalitet og Fullers raseri? Nå skal jeg holde kjeft, og legge meg med varmt hjerte.

 

edit: dette er en ekstremt god tekst om filmen. Anbefaler denne forresten særlig til paah, awf, morty, jizz...

Link to comment
Share on other sites

 

Jeg har kun fått sett Last Year at Marienbad, Såsom i en spegel og Nattvardsgästerna, men syntes alle tre var forbanna bra. Lysten på Bergman etter disse er ganske skyhøy, og jeg har tenkt til å alle 60-tallsfilmene hans under kåringen om jeg rekker. Marienbad var så klart helt fantastisk, som alle vet fra før. Klipping, foto, regi og alt er helt suverent, og ikke minst skuespillerne, blikkene, øynene. Helt topp. Har planer om å se et par forumfavoritter: Il vangelo secondo Matteo, Marketa Lazarova, Akahige, Baron Prasil, The Innocents, The Sword of Doom, Woman in the Dunes. Tar imot alle tips også.

Link to comment
Share on other sites

 

Awf: Supert! Da bytter jeg Banditi a Milano (1968, Lizzano). En drivende god, original thriller, med et av de mest originale anslagene jeg har sett i en film av denne typen.

 

Kiddo: Selvfølgelig helt gangbart med ting nevnt allerede på forumet. Vanskelig å vite hva folk har sett og ikke sett, men noterer meg en mangel på japansk nybølge på listen din. Hva med Oshima? Diary of a Shinjuku Thief må jo være midt i blinken, tipper jeg.

Link to comment
Share on other sites

 

Motivasjonen for film eller 60-tallet?

 

Motivasjonen for film generelt eigentlig... Men fekk sett The Innocents i dag då, likte den veldig godt. Og herregud så bra fotoet er. Skriver nok meir om den i journalen.

 

Enig angåande The Devil Rides Out forresten, Kiddo.

Link to comment
Share on other sites

 
 
 
 

Red Desert i kveld. Mange flotte bilder. Industritablåene er det beste. Tåken er også bra. En mer ekstrem forløper til 2 or 3 Things..., en annen film som spiller bra på den fetisjistiske kontrasten mellom groteske industrilandskaper og pene damer. Fetisjisme er betegnende for denne filmen synes jeg, bildefetisjisme, mange øyeblikk hvor jeg sier "ja, et sånt bilde har jeg fantasert om selv en gang", mennesker malplassert i teknologisk dystopi, Eraserhead med den sorte humoren skiftet ut til fordel for europeisk eksistensialisme. Men det er nettopp denne eksistensialismen som blir litt tynnslitt etter hvert, lettvint, stereotypisk, for å bruke hoverende språk, "litt for europeisk 60-talls kunstfilm". Dessverre. Merker at det var litt rart - men også hjemmekoselig - å returnere til denne typen arthouse etter en periode hvor fokuset mitt har vært et helt annet sted. Men jeg tror jeg totalt sett likte Papillons bloggpost på Kunsttyv ennå bedre enn selve filmen.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Kiddo: Selvfølgelig helt gangbart med ting nevnt allerede på forumet. Vanskelig å vite hva folk har sett og ikke sett, men noterer meg en mangel på japansk nybølge på listen din. Hva med Oshima? Diary of a Shinjuku Thief må jo være midt i blinken, tipper jeg.

 

Hadde faktisk Oshimas Shonen (aka Boy) på lista før jeg redigerte inn Accattone. Shonen ligger nå på andre del av topp 20. Men har ikke sett mye Oshima eller japansk nybølge, så fint å få et dytt i den retninga (papi kan ikke dra hele lasset).

 

Får lyst til å foreslå Arthur Lipsett... sett noe av han? Kortfilmskaper. Foreslår A Trip Down Memory Lane, og evt. 21-87 om du får lyst på en til (de er korte).

 

 

Motivasjonen kan gå opp og ned, jarmusch. Selv er jeg i en veldig god periode nå. Etter å ha sett to nye favoritter de siste dagene (Accattone og The Mercenaries), så jeg akkurat én film som også er noe av det største jeg har sett: Germano anno zero av Rossellini. Vet ikke hva som skjer med meg om dagen, eller om det bare er filmene som skjer meg.

 

Fubarino: synes slutten var helt ok, jeg, men Rossellinis er bedre. Sterkere.

 

Moro å se at denne tråden tar seg opp... Sett mer, jeg:

 

Man on a String (André de Toth, '60)

Totalt uforglemmelig åpningstagning, der kamera henger på et tog. Følesen av maskinell fart er merkelig virkningsfull. Men den oppleves som ganske løsrevet fra resten av filmen, som dessverre er totalt forglemmelig og rimelig stiv i dressen. En ganske konvensjonell thriller-gone-informasjonsfilm/propaganda, men ikke så rett-fram og manipulativ som man kunne tro. Det skapes noe rom for interessant karakterdynamikk, og det er noen dokumentariske bilder fra bl.a. Moskva, av det ordinære hverdagsliv, som er av viss interesse. Men de blir kvelt av en korny og belærende fortellerstemme, og holdt i sjakk av konvensjonelle grep. På slutten sitter man bare og venter på at det skal bli ferdig.

 

The Eve of Ivan Kupalo (Yuri Llyenko, '68)

Ukrainsk/sovjetisk film basert på et verk av den Ukrainsk-fødte forfatteren Nikolai Gogol. Merkelig nok oppleves den både esoterisk og eksoterisk i sin hyper-fragmentariske form, som fører en i utgangspunktet enkel historie (ut i fra det jeg forstår) inn i et drømmeaktig, teatralsk rom stadig destabilisert av elliptisk montasje (altså en redigering som ”hopper” i tid) og vitalisert av lek med lys og farger (flammer i mørket, fargerike veggmalerier, negativ film), lyder, landskap og arkitektur. En jeg så den med fikk assossiasjoner til dukkehus, og jeg kan vel skjønne hva som menes med det. Av og til foreslår noen at film er en syntese av andre kunstarter, og dette er ikke det største motargumentet jeg har sett. Det er en syntese av kulturuttrykk og kunstarter, der man blir ført inn i et slags dansende mareritt man kan le av. I den grad det er en fremmed film (ting går over hode på meg), er den en fremmed som ler og danser, og nettopp derfor funker den på sin måte, i sin utfordrende, vimsete væremåte. Om du ble forvirra av denne omtalen, er du forberedt til filmen.

 

http://i49.tinypic.com/2i2ap1j.png

Link to comment
Share on other sites

 

Le Vampire de Dusseldorf (1965) av Robert Hossein

 

Som forumsfavoritten "M", er denne også basert på historien om seriemorderen Peter Kurten som herja i Dusseldorf under den store depresjonen. Hossein (både regissør og hovedrolle) lykkes med å skape en engasjerende noir-inspirert thriller som han selv bærer med en veldig fin rolletolkning. Det er flere gode sekvenser som er verdt å trekke frem, men jeg liker særlig det som skjer på nattestid når Peter er på "jakt". Forløpet fra Peter for øye på sitt neste offer til han har vunnet hennes tillit synes jeg er ganske gode. Hossein klarer fint å balansere både galskap, sjarm og andre typiske trekk seriemordere ofte blir portrettert med.

 

Enkelte små sekvenser hvor nazister ødelegger et bokvindu, for så å sette fyr på bøker og i tillegg en sekvens hvor disse banker opp en mann virker kanskje litt unødvendige. Begge skjer tilfeldigvis rett i nærheten av Peter. Jeg er usikker på om de forsøker å representere noe ved karakteren Peter eller datidens situasjon. Bare pirk. Dette er bra saker.

 

http://3.bp.blogspot.com/-RVIp-Rs9ei8/T3kI3PoRDRI/AAAAAAAAGyc/8UYwpgRCHTM/s1600/Le-Vampire-de-Dusseldorf-1965-8.jpg

Link to comment
Share on other sites

 

Grattis med da'n!

 

Muerte al invasor (Tomás Gutiérrez Alea, Santiago Alvares, 62)

Now! (Alvares, '65)

79 Primaveras (Alvarez, '69)

 

Filmer som virkelige problematiserer skillet mellom propganda og kunst, eller mellom politisk aktivisme og kunsterisk uttrykk. Disse påminner om det hårfine skille, eller får en til å huske at skillet er en konstruksjon i forsøket på å forstå, distribuere, kontekstualisere, holde noe i sjakk osv. Det er særlig de to siste her som opererer i et spennende felt, der et moralsk sinne fyrer opp montasjer som fører historiske bilder inn i en filmmusikalsk rytme og retorikk som skriker om amerikansk rasisme og imperialisme. Now! minner om Godards Je vous salue, Sarajevo i hvordan den bryter opp, zoomer inn og ut av stillfotografier, intensivert av musikk (musikk som var forbudt, men som artisten ga til Alvarez). Det er noen tekstplakatopprop i 79 Primaveras (Der De Toths Man on a String av og til spytta inn anti-kommunistisk propaganda i klartekst, har denne noen tydelig pro-kommunistiske meldinger), men fraværet av fortellerstemme og den ofte kontrapunktiske montasjen holder tankene i bevegelse like mye som å forsøke å overbevise dem om et argument. Lydsporet vil aldri at du skal hvile, og samme med bildene skapes rift for øynene, ørene, tankene. Sterke bilder, som viser slag og nedskyting, blir dratt ut i tid og kjørt baklengs, som for å filleriste det vanlige blikket. Siste del av filmen er en turbohakkete strøm av kropper, gevær og filmrull i voldelig bevegelse. Der mange filmer kommer fra maleriet, litteraturen, eller teateret, kommer disse fra maskingeværilden i et politisk menneskes hjerte. Her brenner bildene opp i sitt virkelighetssyn:

 

http://i48.tinypic.com/33wxttg.png

http://i49.tinypic.com/10r1mck.png

http://i48.tinypic.com/2eqc4tl.png

Link to comment
Share on other sites

 

Lipsett og Okamoto er gode, usette tips. Ser dem i løpet av uka.

 

I går så jeg forresten Kurosawas High and Low. Årevis siden jeg har sett noe Kurosawa, han er vel en av de filmskaperne man finner tidlig når man begynner å interessere seg for film og deretter har lett for å glemme. High and Low er nok det beste jeg har sett av ham, og overraskende eksperimentell. Liker hvordan filmen starter veldig lukket, i en laaang, teatralsk åpningssekvens, før den åpner seg via en nesten dokumentarisk etterforskningssekvens til å bli en intens thriller mer i stil med den tilgjengelige kvaliteten man gjerne forbinder med Kurosawa. Parallelt utvikler filmen seg fra å være en utforskning av én manns moralske dilemma til en mer dyptgripende skildring av klassekonflikter i det japanske samfunnet. Eksperimentering til tross er Kurosawa langt fra noen Oshima, og det politiske innholdet blir for common-sensical og tilstrebet universelt til å virkelig fenge. Antageligvis ikke topp 20, men kanskje kommer den med på den utvidede listen jeg tenker på å lage.

 

Har også sett to filmer av Imamura, Pigs and Battleships og The Pornographers. Begge svært gode, særlig sistnevnte. Imamura er stringent, gjennomtenkt, og har en sans for mørk, absurd humor som ofte mangler hos Oshima, Jissoji et al. Skal se Profound Desires of the Gods til helga, har stor tro på at det kan være filmen som endelig etablerer Imamura som en stor favoritt hos meg.

Link to comment
Share on other sites

 

Kjenner meg igjen i det du skriver om Kurosawa, har tenkt på det selv i det siste, og leste faktisk akkurat om High and Low i en noir-bok og fikk lyst å se den. Trakk fram noe av det samme som du gjør. Skal prøve å få sjekka den ut i løpet av kåringa.

 

Har faktisk også store forhåpninger til Profound Desire of the Gods, og har tenkt å utforske Imamura. Så Black Rain for litt siden, den var enormt bra.

 

Siste sett:

 

The Stalking Moon (Robert Mulligan, ’68)

 

Vet dere hva jeg synes er verre enn filma teater?

 

Filma ubrukelighet.

 

Å, ved bruk av film, gjøre det levende dødt.

 

Der Monte Hellmann lagde modernistiske westernfilmer fri for enhver klisjé på denne tida, viste jorda under neglene, lager denne Mulligan en klisjéfest uten sidestykke, tappa for alt som heter originalitet eller liv. Man trenger ikke å vise skitten under neglene, det er jo ikke engang alltid skitt der. Men du kan iallefall vise neglene, ikke nøye deg med plastikknegler som krummer seg i skam.

 

Dette er som å få hamra inn en i utgangspunktet dårlig ettminuttsfilm med en to timer-lang rusten klisjespiker i øyet.

 

Mulligan ser ut til å være totalt forelska i widescreenbildene sine. Så forelska at han ikke vet åssen han skal utnytte de. Som en forvirra unge som nettopp har fått en kjærlighet på pinne av tannlegen, og er helt fra seg, så fra seg at han glemmer hva den skal brukes til og stapper den opp i ræva. Av og til husker han hva den skal brukes til, men da er det for seint, da har han fått dritt på kjærligheten han nå stikker i munnen. I tillegg har han i mellomtida slengt dritt til folka rundt seg.

 

Stillhet kan være uttrykksfullt, og Mulligan prøver å bruke stillheten til å uttrykke shitloads. Men i disse sekvensene av Følelsesfull stillhet -- som det er mange av -- blir stillheten en klisjefull uttrykksfigur, og dermed forsvinner hele potensialet. Igjen ligger... noe verre enn meningsløshet.

 

Når det ikke er denne pinefulle stillheten, er det pinefull sentimental, melodramatisk eller Skremmende musikk, som smører sin bad taste i trynet ditt.

 

Og vet dere hva jeg liker enda mindre enn klisjéer?

 

Rasisme. Om ikke intensjonelt rasistisk, så framstilles iallefall indianerne uten noen som helst menneskelighet. De er et tomt blikk, et dyr som okkuperer rommet, som ikke skjønner en dritt eller evt. er drittsekker eller vil noen vondt.

 

Deres eneste intelligens er å bruke en kortstokk. Da en snill indianer (som framstilles som en drittsekk) dør, overeleverer cowboyhelten hans kortstokk til en liten indianergutt (eller en såkalt half-breed). Det er godt kulturarven opprettholdes. Det er godt en menneskelighet kan leve videre gjennom en kortstokk.

 

Til Mulligans forsvar skal det sies at også cowboyene og den hvite dama nesten er like lite mennesker. Deres ansikt har bare et sekund mer kvasiliv.

 

Sikkert ikke med overlegg, men det tar seg dårlig ut Mr. Mulligan. Og du som hadde gjort To Kill a Mockingbird og greier (som jeg ikke har sett; åssen er den?).

 

Måtte ta meg en pils for å komme meg gjennom. Måtte også høre på 12 forskjellige band, i korte pauser. Bare for å hente inn livet. For så å igjen tvinge meg selv til dyst, møte livløsheten ansikt til ansikt, sånn at jeg kunne rapportere til dere.

 

Apropos tegning (jeg er også for mer tegning på forumet), la meg presentere denne inspirert av filmen og kalt drittopplevelse:

 

http://i47.tinypic.com/10r2u4w.jpg

Link to comment
Share on other sites

 

Akahige (1965)

 

http://i.imgur.com/c6PmOSL.png?1

 

Akira Kurosawa og Toshiro Mifunes svanesang, et rørende sykehusdrama som omhandler det menneskelige i oss, og hvor skjørt livet kan være. Med Mifune som overlege og klok farsfigur, tar han en ung rebelsk lege under vingen sin, og en slags reise om hvem han er og hva han vil starter for den ungen legen. Denne filmen er veldig vakker, og veldig trist. Den er også helt fantastisk visuell, og jeg la merke til lydbilde som ytterst bra ved mange tilfeller. En film man kan lære litt av. Ny favoritt og listeplass. To tomler opp.

 

The War Game (1965)

 

http://i.imgur.com/p4uFytI.png?1

 

«Would the survivors envy the dead?»

 

Laget som et slags nyhetsinnslag, eller en dokumentar om du vil, er The War Game en fiksjonell versjon av hvordan en eventuell atomkrig kunne forespilt seg, om ting ikke hadde gått som det gjorde på 60-tallet. Jeg ser ikke på den som ren propaganda (som jeg har sett flere kritiserer filmen for på IMDb), men som et rent kunstverk, en film. Og jeg synes det er en god liten film. Den viser apokalypsen, et worst-case-scenario, og jeg synes den er realistisk i sin fremvisning, både ved å vise kaoset som oppstår i gatene, og det tekniske. Filmen er rett og slett imponerende på alle måter. Tommel opp.

Link to comment
Share on other sites

 

La Religieuse (Rivette)


Livet som skuespill er et hyppig tema hos Rivette, som regel med positivt fortegn: Muligheten til å bryte ut av virkeligheten, inn i spill hvis regler er gjenstand for stadig forandring og fornyelse. I La Religeuse vises baksiden av medaljen, om hva som skjer når skuespillene stivner fast i institusjoner som kveler enkeltmenneskets frihet. Anna Karina spiller Suzanne, en ung jente som blir sendt i kloster mot sin vilje, en skjebne den innledende voice-overen forteller oss var vanlig i tidsperioden filmen er satt. Klosteret fremstilles som rent teater – et intrikat nett med symbolske strukturer som praktiseres gjennom ritualer, kostymer og rekvisitter. Suzanne vil bryte ut av spillet, og filmen utvikler seg til et studie av disiplinering og kontroll som er like rystende som Clarkes tv-produksjoner ti år seinere. Rivettes kritikk av den katolske kirken er flengende og kompromissløs, men utfordrer samtidig lenestols-sekulariteten mange lignende filmer ender opp med å forfekte. Suzanne motiveres av kampen for frihet, men er samtidig selv dypt troende, og det er denne religiøsiteten som ligger til grunn for opposisjonen hennes. Dette grepet snur det som kunne vært en forutsigbar martyrhistorie til en dynamisk og drivende film, godt hjulpet av stilen, som er et stort steg opp fra debuten Paris nous appartient. Nedskjærte interiører kontrasteres med maleriske utendørsscener, og statelige kjøringer brytes opp av jump-cuts og plutselige scenebrudd. Anne Karina skinner som det energiske, glødende midtpunktet i tristessen som omgir henne, tror aldri jeg har sett henne bedre. Og slutten da, som i god Rivette-tradisjon sitter som et knyttneveslag i magan. Topp ti.



Marketa Lazarova (Vlacil)


Kiddo beskrev denne som "å bli dratt gjennom et skogkratt", og selv om det ikke er noen ueffen beskrivelse, var det den drømmeaktige kvaliteten i filmen jeg bet meg mest merke i. Hvordan den gritty historien røres sammen med drømmer, hallusinasjoner og fantasier, hvordan ekkoeffekt på dialogen får filmen til å føles vektløs ut, måten narrativet er nedskjært på grensen til det uforståelige, men likevel bygd rundt arketypiske figurer og konflikter som gjør at man kan føle seg gjennom den, dratt videre av de nydelige bildene og den håpløse stemningen. Og soundtracket! Folkemusikk iblandet droning og plingplong, totalt uadskillelig fra resten av filmen. Likte den veldig godt, men usikker på om den eller The Valley of the Bees ender opp på lista. Marketa er åpenbart mesterverket av de to, men Valley er en tightere, mer konsis film, som det kanskje er lettere å elske. Vi får se.

Link to comment
Share on other sites

 

Here we go:

 

01. Il buono, il brutto, il cattivo. // The Good, the Bad and the Ugly (1966)
02. Ningen no jôken III // The Human Condition III (1961)
03. 2001: A Space Odyssey (1968)
04. Yôjinbô // (1961)
05. C'era una volta il West // Once Upon a Time in the West (1968)
06. Tôkyô nagaremono // Tokyo Drifter (1966)
07. Dai-bosatsu tôge // The Sword of Doom (1966)
08. Happy End (1967)
09. Tengoku to jigoku // High and Low (1963)
10. Yuke yuke nidome no shojo // Go, Go Second Time Virgin (1969)
11. Kaidan (1964)
12. Erosu purasu Gyakusatsu // Eros + Massacre (1969)
13. Fellini - Satyricon (1969)
14. Onibaba (1964)
15. Diabolik (1968)
16. O Dragão da Maldade contra o Santo Guerreiro // Antonio das Mortes (1969)
17. Yajû no seishun // Youth of the Beast (1963)
18. Kiru // Kill! (1968)
19. Per qualche dollaro in più // For a Few Dollars More (1965)
20. Kiba okaminosuke // Samurai Wolf (1966)

 

Ble mye Japan gitt...Og litt Italia.

Link to comment
Share on other sites

 

Fin liste, Kosmo! Sword of Doom må jeg absolutt få sett før kåringen er over.

 

No byttings.

 

Arthur Lipsett (Kiddo)

 

A Trip Down Memory Lane er først. Filmen består i sin helhet av dokumentarfoto, av menn som flyr over atlanteren, spjåker seg ut, rir på elefanter, forsøker å snakke med aper og generelt gjør vanskelige, men meningsløse ting. Jeg oppfattet den som en ironisk kommentar til hvordan autoritet og prestisje ledes ut av symbolsk handling, som gis en dyster undertone ved at det knyttes opp mot krig på slutten. Nixon som en kulminasjon på den teite, farlige, destruktive maskuliniteten. Jeg liker det.

 

I 21-87 er den ironiske distansen skrelt vekk, og vi står tilbake med rein, utilslørt livsangst. Fiendtlige ansikter i storbyen, sirkusdyr, mennesker i vrengespeil, klippet sammen med forferdelige bilder av vietnamesiske napalmofre. På lydsporet diskuteres Gud og livets meningsløshet. Litt vanskeligere å finne en rød tråd i denne, bedre da å følge rytmen i bildene, som er gjennomgående fantastiske, helt frem til det beint frem rystende lyspærecrescendoet som avslutter filmen (Lost Highway må jo være inspirert av dette?). Tror ikke jeg har så godt av å se sånne greier, men du verden så deilig det er. Klar listekandidat, står vel mellom den og An Untitled Film som token avant garde-kortfilm.

 

http://b.vimeocdn.com/ts/197/153/197153012_640.jpg

 

 

Age of Assassins (Okamoto)

Snurrig greie, om en dufus som blir jaktet på av en gal vitenskapsmann alliert med no nazister, og som etterhvert i filmen utvikler seg til James Bond. Selv om historien kanskje er ganske tynn finner man mye moro her. De uforutsigbare kameravinklene, de oppfinnsomme overgangene, den gjennomgående fantastiske sett- og rekvisittdesignen, den som alltid fantastiske Tatsuya Nakadai i en sjelden komisk rolle. Ikke minst skurken, en sosialdarwinistisk sjarmør som stjeler alle scenene han er med i. Okamoto får inn et par samfunnskritiske spark her og der, og tidvis minner dette om en litt mer temmet, mindre pretensiøs Imamura. Slettes ikke noe gærnt i det.

 

http://4.bp.blogspot.com/-0G4CkQmV_mA/UCRahg8xTOI/AAAAAAAAJ3M/QUejCk4q7Ks/s1600/AgeOfAssassins_015.jpg

 

 

Apropos Imamura, så begynner det å bli trangt i topp 10-en min. Så nemlig Profound Desires of the Gods i helga, og den var nesten bedre enn forventningene. Føltes som en oppsummering av den japanske sekstitallsfilmen, ikke bare for Imamura, men også for post-Ozu-prosjektet til nyveiven: Det japanske i møtet med det vestlige, med den forskjellen at Imamura fremstiller det japanske som mer frisluppet, vilt og vakkert enn den amerikanske påvirkningen. Essensielt. Japan begynner å seile opp som sekstitallets filmnasjon numero uno, tror jeg lett kunne satt sammen en topp tyve-liste med bare Oshima, Naruse, Imamura, Yoshida, Ozu, Shindo, Shinoda, Hani, Suzuki, Teshigahara +++

Link to comment
Share on other sites

 

Peeping Tom (Michael Powell)

En kommentar til seeren som voyeur, filmens falskhet, fascinasjonen for det forbudte og det morbide som underholdning, og en film som bevisstgjør thrillerens spenningskurve uten å undergrave den. Men om Powell skreller bort The Archers' teater til fordel for et metaessay forkledd som krim, er det fortsatt et utrolig stykke håndverk, et mareritt i Technicolor. Elsker Technicolor!

 

Diamonds of the Night (Jan Němec)

Forventet noe av typen "gritty, kornete realisme med et og annet jump cut". Dette må jo være noe av det mest ubehagelige festet til film? Ble fysisk dårlig. Němec gestalter en virkelighet hvor minner opphører å eksistere, mister sin kronologi og ender opp som påtrengende hallusinasjoner. Det er ingen følelse av tid, av sammenheng, bare en opplevelse av at selvet begynner å rakne totalt. De akkurat litt for lange scenene med gutta som bare går og går i skogen blir et slags ordløst helvete, en slags anti-poesi, for selv drømmene er for grusomme til å romantiseres. Dessuten leker Němec med klipperytme og fortellerstil på en helt utrolig måte, ikke som i nouvelle vagues "jeg klipper akkurat her fordi jeg kan", men som for å understreke umuligheten av å bearbeide minner fra noe umenneskelig; Holocaust som noe utenkelig og en katalysator for menneskelig undergang. Sterkt og veldig, veldig vondt. Gjorde Němec noe annet det er verdt å få med seg etter dette?

Link to comment
Share on other sites

 
 

Skal se den før fristen går ut. Men kunne vi ikke ha forlenget? Vet det er litt kjipt sagt. Men 60-tallet og døsig sommer ass.

 

Ønsker gjerne at noen setter sammen en tre-films introduksjonsguide til øst-europeisk politisk film (har veldig, veldig store forventninger til Daisies) og japansk avant (like store forventninger til sånn ca. alt her). Det er så mye og nesten uoversiktlig, spesielt i sistnevnte kategori, og spesielt for de slappe av oss. Og, jo, også sen Technicolor.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Jeg har vært inaktiv den siste måneden, og kommer sannsynligvis ikke til å bidra stort mer på forumet med det første. Forlenger kåringen til starten av juli.

 

Har for øvrig sett Vincente Minnellis Home from the Hill. Den kommer nok til å toppe listen min.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share


×
  • Create New...