Jump to content

This Forum's Saving Grace


Zelmo Swift
 Share

Recommended Posts

Jeg ser en del film, ofte skriver jeg om dem også. Altså burde jeg ha en journal. Så får vi heller se hvor lenge det varer.

 

Portrait of a Young Girl at the End of the Sixties - Akerman

Veldig fin oppvekstskildring. Filmen gir det den lover: I litt over en time følger vi jenta Michele rundt i Brussel på det historisk ladete tidspunktet 1968. Hun skulker skolen, møter en gutt, stjeler, drar på fest. Hovedpersonen er intelligent, uforutsigbar, usikker, og bruker "terrible" til å beskrive alt mellom himmel og jord. Det jeg liker med denne er hvor direkte den føles - selv om Akerman bruker alle ungdomsfilmklisjeene i boka er dialogen så velskrevet og situasjonene så godt observerte at den føles veldig naturlig, med en rytme i dialogene som minner om Rohmer på sitt beste.

 

Profondo Rosso - Argento

Argento blir nok aldri en av mine yndlingsregissører, til det er han rett og slett for ujevn. Dialogen er ofte klein, fortellerstilen klønete, karakteriseringen mildt sagt eksentrisk. Iblant tenker jeg at Argento egentlig burde regissert stumfilmer, slik at han kunne fokusert på de delene av filmskapningen han får til og gitt faen i resten. Han kommer ganske nærme enkelte steder i denne, især i de drøyt førti minuttene som avslutter filmen, en perlerekke av virtuose sekvenser som for meg er rein filmglede Stilen er sydende intens og gjennomsyret av vold, og intense farger og brå kamerakjøringer skaper reelt skremmende øyeblikk som trandenscerer den kitchy stilen. Antageligvis det beste jeg har sett av Argento til nå.

 

Indoctrination - Farocki

En gjeng middelaldrende forretningsmenn møtes i et klasserom for et fem dagers seminar. Der skal de lære å selge seg selv, via kroppspråk, retorikk og framtreden. Farockis flue-på-veggen-dokumentar om dem veksler mellom komedie og skrekkfilm,

idet den skildrer hvordan individets selvrealisering har blitt kuppet av senkapitalismen. I filmen blir overfladiskheten dyrket, og menneskers personlighet gjort om til kommoditeter. Gruppa bruker videopptak for å vurdere egen oppførsel, og selv om Farocki avstår fra enhver kommentering får man et inntrykk av hvordan bildet mellom bilde og person, eksteriør og interiør stadig viskes ut.

 

Elégia - Huszarik

Ganske slående kortfilm om hest. Hester som kulturelle symboler, som sirkusdyr, som menneskelige slaver. Filmen er marerittaktig, men også intenst vakker. Igjen suggeres jeg av rytmen – hvordan Huszarik veksler mellom fotografier, fargefilm og kornete svart-hvitt i improvisatoriske, men rytmiske mønstre, hvordan bildet iblant vrir og vender på seg for å skape Francis Bacon-aktige figurer.

 

The Hypothesis of the Stolen Painting - Ruiz

Iblant ser man en sånn film som er så original at man aldri har sett noe lignende, og samtidig så elegant at man lurer på hvorfor ikke noen andre har tenkt på det samme. Denne er absolutt en sånn film, kanskje den mest overraskende filmopplevelsen jeg har hatt siden jeg så No Quarto de Vanda i fjor høst. En detektivhistorie pakket inn i et sosietetsdrama pakket inn i kunsttolkning, eller om det var andre veien. Den kontrollerte stilen minner meg en del om Resnais, men filmen har også en lekenhet som gir den en helt egen stil. Veldig få klarer å lage film om det å tenke, å skildre intellektuelle prosesser på en måte som inviterer seeren inn i dem. Godard glimter til iblant, denne får det til nesten hele veien gjennom. Veit ikke helt hva annet jeg skal si om denne nå, annet enn at det nok kommer til å bli mye Ruiz på meg framover.

 

http://www.moma.org/collection_images/resized/552/w500h420/CRI_215552.jpg

Instruktøren i Indoctrination belærer elevene …

 

http://auteurs.s3.amazonaws.com/notebook/Portraitdunejeunefille.jpg

Michele og Paul i en av de lange samtalene som utgjør Portrait of a Young Girl …

 

http://www.ricardogreene.cl/espectrofilia/elegia/elegia_7.png

Et eksempel på forvrengningseffekentene i Huzsariks Elégia …

Link to comment
Share on other sites

 
 

Etterlengtet!

 

Har du sett News from Home av Chantal Akerman?

 

Tommel opp for Ruiz, en filmskaper som ser ut til å få økende oppmerksomhet ikke bare her, men blant "cineaster" generelt. Basert på det du har skrevet om film i det siste, er jeg forresten helt overbevist om at du kommer til å like I'm Going Home/Je rentre à la maison av Manoel de Oliveira, om du ikke allerede har sett den. Det er veldig fascinerende å se hvordan de gamle nybølgeheltene har klart seg etter at, ehm, bølgeskvulpene tok slutt med Week End. Piccoli er vel kanskje den eneste som etter årtusenskiftet jevnt og trutt har fortsatt å gjøre fantastiske roller. Er utrolig spent på Belle toujours, "oppfølgeren" til Belle de Jour. I'm Going Home er uansett en utrolig var skildring av aldring der det er umulig å tenke noe annet enn at Piccoli spiller seg selv. Det er som om de gamle rollene fortsatt sitter i. Nydelig.

Link to comment
Share on other sites

 
Woho! Bra tråd.

 

The Hypothesis of the Stolen Painting er min favoritt av Ruiz. Utrolig spennende regissør. Har du sett noe annet av Harun Farocki?

 

Sett seks Harocki-filmer foruten Indoctrination: As You See, Images of the World and Inscriptions of War, Workers Leaving the Factory, Stilleben, The Creators of Shopping Worlds og Prison Images. Liker nok Images … og Workers … best av de, men alle jeg har sett har vært veldig sterke. Presise, tankevekkende essayfilmer som lar seeren trekke de fleste av konklusjonene. Nå står jeg litt i beite på hvor jeg skal gå videre, så tar gjerne imot tips. Har også sett Petzolds Barbara, som Farocki har skrevet manuset til, men den likte jeg ikke noe særlig.

 

Angeleno: Sett og likt News from Home, men det er årevis siden, så trenger et gjensyn. Tenker å se d'Est ganske snart. Har ment å se I'm Going Home ganske lenge, men har trengt ett spark bak. Kanskje ser jeg den allerede i kveld.

 

Kult å se at Ruiz er en populær figur på forumet, forresten! Noen som har tips til hva jeg bør se videre? Sånn umiddelbart synes jeg filmene hans fra 2000-tallet ser mest interessante ut. Andre tips, innspill og kommentarer mottas selvfølgelig også med takk.

Link to comment
Share on other sites

 

Mistérios de Lisbon, som vel er den siste spillefilmen Ruiz rakk å fullføre, er i alle fall et skikkelig drama-epos av den gode, gamle sorten. En film man trygt kan si "they don't make 'em like that anymore" om, helt uten å fremstå som en amerikansk "godt håndverk"-dinosaur.

Link to comment
Share on other sites

 

La Ville des Pirates (1983), Trois Vies & Une Seule Mort (1996: glemte at han hadde denne faktisk, Mastroianni til gode stilpoeng) og Genealogies d'un Crime (1997) er tre juveler i Ruiz-krona du bør sjekke ut. Good shit. Mye annet også, men han har såpass mye at det kanskje er kulere å ta litt stikkprøver her og der i stedet for å kjøre kronologisk ferd.

Link to comment
Share on other sites

 

Har ment å se I'm Going Home ganske lenge, men har trengt ett spark bak. Kanskje ser jeg den allerede i kveld

 

Og slik ble det. Som Angeleno sier en utrolig fin skildring av alderdom, og ikke minst sorg, som hele tiden ligger under overflaten og kun kommer frem i korte glimt. Likte hvordan filmen føltes så åpen, hvordan kameraet ofte blir hengende igjen i et par sekunder etter Piccoli forlater rammen, liksom for å la resten av verden slippe inn. Den lille røde tråden om den konservative mannen som hadde samme stambord som Piccoli var også en høydare. I motsetning til mange lignende filmer var også filmen sabla god til å sette opp interessante konflikter, som gikk utenfor den sedvanlige alderdomstematikken. Veldig fin balanse mellom sorg og humor her, som bygger opp en stille intensitet som får det til å virkelig smelle i det siste kvarteret. Åpningsscenen dro kanskje litt ut, men rent bortsett fra det var dette nærmest perfekt.

 

Forresten artig at Oliveira selv var 92 år på dette tidspunktet. Håper han lever til å bli 120. Han virker jo sprek som en fole:

 

 

Har forresten noen her inne sett Eccentricities of a Blonde-Haired Girl? Tror det er favoritten min av de fire Oliveira-filmene jeg har sett så langt. Aniki Bobo er også fin, røff og morsom oppvekstfilm som peker fram til både nyrealisme og nybølge. For en karriere denne mannen har hatt.

Link to comment
Share on other sites

 

Angående De Oliveira må jeg få anbefale The Strange Case of Angelica. Jeg liker også I'm Going Home veldig godt, og den også burde ses, men Angelica har blitt såpass oversett at jeg føler den fortjener en liten oppreisning. Og så er det en film De Oliveira visstnok hadde lyst å lage siden 50-tallet, om jeg ikke husker helt feil. Hvor mange filmer kan sies å ha modnet i regissørens hode i så lang tid? Den handler om en fotograf som blir leid inn til å ta dødsbildet av en ung aristokratisk pike. Når han ser gjennom kameralinsen våkner hun til live. Den funker både som en metafilm og som en meditasjon over tidens løp og døden; jeg synes den er vakker.

Link to comment
Share on other sites

 

Twilight (Feher)

 

En bekmørk noir fra den ungarske landsbygda, om en gammel detektiv som prøver å oppklare et bestialsk barnedrap. Det er vanskelig å ikke trekke linjer til Béla Tarr, og Fehers stil deler mange overfladiske likhetstrekk med filmer som Damnation og Sátantángo (som Feher også står oppført som en av produsentene til). Tempoet er dronete, været dårlig, mennene er værbitte og ubarberte. Likevel har Fehers bilder en drømmeaktig kvalitet Tarr mangler. De regnfylte landskapene er sauset inn i tåke, og gjennom overeksponering bades interiørene i et diffust, blendende lys. Bildene får dermed et utenomjordisk, litt bløtt utseende, som minner om Dovsjenkos Zemlya og det jeg har sett av fransk impresjonisme. Historien er ikke noe å skrive hjem om, og et par feilsteg truer med å rive ned den knugende stemningen filmen ellers bygger opp. Bortsett fra det er dette en fin liten sak.

 

d'Est (Akerman)

 

Eksperimentell dokumentar fra Akerman, som viser oss en reise gjennom østblokken rett etter murens fall. Filmen er helt fri for dialog, voiceover og annen type narrasjon, og består i sin helhet av statiske bilder og kamerakjøringer fra Akermans reise fra et solfylt Øst-Tyskland til vinter-Russland, noen dokumentariske, andre mer åpenbart fingerte. På nesten to timer er denne nok for de spesielt interesserte, men Akerman har en egen evne til å lade de bildene sine med intensitet selv om de er tilnærmet fri for handling. For selv om filmen mangler plott, skorter det ikke på historie – det er utrolig hvor mange historier, ansikter og situasjoner Akermans kamera fanger i løpet av denne filmen. Fra den nervøse unge damen som drikker kaffe på kjøkkenet sitt, til strandidyll på Balkan, til de svære folkemassene som står i Moskva og venter på en usikker framtid. Flotte greier.

 

News from Home (Akerman)

 

News from Home er omtrent slik jeg husker den: et effektivt formeksperiment som skildrer en tung, frakoblet storbyensomhet jeg tenker kanskje ikke eksisterer lenger i dagens hypertilkoblede verden. Oppskriften er enkel. Bilder fra New York, først statiske og folketomme, så mer mobile og livlige. På soundtracket: brev fra subjektets mor, lest opp av en kvinnestemme som iblant blir druknet ut av trafikkstøy. Filmen er datert på en veldig fin måte – gjennom brevene skildres den økonomiske resesjonen på midten av syttitallet, og det New York som presenteres er nok farligere og mer rufsete enn den gentrifiserte storbyen man har i dag. Bildene er jevnt over magiske, idet Akerman unngår Brooklyn Bridge, Greenwhich og de andre typiske filmstedene for å i stedet fokusere på nedlagte bensinstasjoner, bakgater og t-bane-vogner hvor lyset stadig blinker av og på. Filmen har en viss kumulativ effekt, og jeg er en sucker for storbyensomheten som skildres (noe av det første jeg gjorde da jeg ble atten var å ta en uke alene i Paris). Likevel griper ikke filmen meg på samme måte som d'Est og Jeanne Dielman. Kanskje blir den litt for monoton, for hermetisk. Det er vanskelig å sette fingeren på, men det føles ut som det er noe som mangler her.

 

 

Link to comment
Share on other sites

 

Litt Ruiz, litt japansk nyveiv, litt annet:

 

 

Three Lives and Only One Death (Ruiz)

Fire deler, fire historier, fire menn, som etterhvert begynner å gli over i hverandre. Alle er spilt av Marcello Mastroianni, som gir rollen(e) akkurat den blandingen av sjarm og sjarlatanisme som kreves i denne finurlige lille filmen. Det er mye tematikk her – leken med identitet og tid sender tankene til greiene Robbe-Grillet drev med på femti- og sekstitallet, samtidig som at filmen på et ganske viktig plan handler om relasjonen mellom kjærlighet og seksualitet, da alle historiene dreies rundt uvanlige kjærlighetsforhold som på en eller annen måte påvirkes av utroskap. Det som slår meg er likevel hvor inviterende den føles. Filmen er underholdende nok til at den fungerer som bare en kul, litt sprø historie, og akkurat det er en kvalitet jeg setter stor pris på.

 

Genealogies d'Un Crime (Ruiz)

Deneuve spiller en forsvarsadvokat som kun tar på seg saker hun veit hun vil tape, som vikles opp til en mordsak hvor en ung mann visstnok har blitt avlet opp til kriminell av en psykologisk organisasjon med mildt sagt spesielle ideer om skyld og identitetsdannelse. Som i de andre Ruiz-filmene blir man introdusert til et sprøtt, underfundig univers, men her føler jeg kanskje at selve historien kommer til kort. Et lyspunkt er dog Michel Piccoli, hvis herlige skurkerolle nesten gjør filmen severdig i seg selv.

 

Ce jour-là (Ruiz)

Fornøyelig Hitchock-pastisje, hvor det klassiske mordmysteriet reverseres, radbrekkes og reorganiseres til en sjarmerende thriller om psykopatiske massemordere og storpolitiske konspirasjoner. Siden mye av moroa ligger i å finne ut hva som egentlig foregår vil jeg ikke si noe mer enn det, bortsett fra at filmen på en veldig vellykket måte forener Ruiz' sedvanlige surrealisme med en nydelig, ukonvensjonell kjærlighetshistorie. 10/10, for å ta en tradisjonell Dfilm-vri.

 

http://uk.web.img3.acsta.net/r_640_600/b_1_d6d6d6/medias/nmedia/18/65/69/44/18883042.jpg

En skøyersk Mastroianni som Luc Allamand/Butler/professor Georges Vickers/Mateo Strano.

 

Woman of the Lake, An Affair (Yoshida)

Etter å ha blitt skuffet av A Story Written With Water (sorry, Papi) tenkte jeg at Yoshida kanskje ikke er for meg, men jeg er glad jeg ga ham en sjanse til, for disse filmene var svært imponerende. Morsomt at skuespillerinnen i alle tre filmene også spilte i en del Ozu-filmer, for jeg føler at Yoshida viderefører mye av tematikken i Ozus seinere filmer, nemlig hvordan ekteskapsinstitusjonen blir påvirket av samfunnsmessige endringer. Også har man bildene. Jeg blir slått i bakken av hvor sensuelle de er, hvordan Yoshida iblant nærmer seg Antonioni i å skildre landskaper på en psykologisk måte. For å parafrasere Godard, føler jeg at f.eks Oshima lagde filmer om seksualitet, mens Yoshida lagde seksuelle filmer.

 

This Transient Life (Jissoji)

Wow. En fortelling om en gutts incestuøse forhold til sin søster brukes som et verktøy for å levere en flengende kritikk av både religion og den bevisstløse hedonismen som fremsettes som dens alternativ. Forvitring av tradisjonell kultur i møte med liberalisert seksualmoral er et ganske vanlig tema i den japanske nybølgen, men jeg tror aldri jeg har sett temaet bli skildret så sårt, så direkte. Stilen er også unik: Vindskeive komposisjoner minner om Carol Reeds The Third Man, mens de hyperdramatiske kameraføringene sender tankene til Fassbinder i måten seeren blir dratt til og støtt ut fra handlingen. Likevel kan jeg rolig si at jeg aldri har sett noen film som minner om This Transient Life, og filmen inneholder lange strekninger med rein, intens filmenergi. Denne filmen sammen med arbeidet til Oshima, Yoshida, Imamura og Shinoda får meg til å tenke at perioden 67-70 i Japan er den mest spennende filmepoken noensinne.

 

http://25.media.tumblr.com/tumblr_lzd6g7BOHl1qmr9rao1_500.png

Det erotiske kameraet i Yoshida. Den halsen!

 

The Cool World (Clarke)

"Do you want to know the truth about the white man?" Åpningen setter tonen i denne, et nærbilde av en skjeggete fyr som forklarer hvordan den hvite mannen er djevelen. Etterpå følger en relativt grim indiefilm, om en gategutt som forsøker å skaffe seg en gønner for å ta kontroll over gjengen i nabolaget sitt. Veldig raus fortellerstil på denne – her er semi-dokumentariske gatebilder, fortellerstemme og et jazzsoundtrack signert Dizzy Gillespie og Yuseff Lateef. Filmen er absolutt ikke perfekt, men den humane, engasjerte fortellerstilen veier opp for den noe uvørne fortellerstilen.

 

http://media.tumblr.com/854073ee71212764cdf1f798eac3d378/tumblr_inline_mgqp80uEWF1r6bz3o.jpg

Protagonisten i The Cool World.

 

Santa Claus has Blue Eyes (Eustache)

Jean-Pierre Léaud driver dank og smånasker, mens han sparer til en duffeljakke. Etterhvert får han seg jobb som julenisse, som han bruker til å sjekke opp damer. Det er omtrent hele plottet i denne fine novellefilmen, som på en enkel og grasiøs måte ironiserer over statussymboler og seksualitet. Stilen fremstår som en blanding av tidlig Bresson og Rohmer, voiceover over vignetter og gatebilder, noen lengre samtaler her og der. Santa Claus … er langt fra på høyde med Eustaches syttitalls-mesterverker, men nybølge-entusiaster (som meg selv) vil nok finne denne ganske uimotståelig.

 

http://media.tiff.net/contents/stills/SantaClausBlueEyes.jpg

Leaud nisser rundt. Ville du latt barnet ditt sitte på fanget til denne mannen?

Link to comment
Share on other sites

 
 

Veldig kult at du skriver om Ruiz. Tenkte å slenge opp en Ruiz- og en Oliviera-tråd snart, kan fort bli et felles forumprosjekt med de filmografiene. Jeg er ikke like entusiastisk på vegne av Hypothesis of the Stolen Painting, det er en del gode konsepter der, en del fin lek med mediet, fint om kunstkritikk og tolkning, men jeg mister tråden litt når det blir for lange utgreiinger om sammenhengene mellom bildene. Litt at tanken nesten synes bedre enn utførelsen. Den aller fineste delen er helt i begynnelsen, når han forklarer om det som skjer i hagen. Skjønner at jeg må se Ce jour-là! Og forsåvidt også Santa Claus has Blue Eyes, "en blanding av tidlig Bresson og Rohmer" med voiceover og gatebilder frister passe.

 

Har du sett O Cerco (Besieged) av Cunha Telles?

Link to comment
Share on other sites

 

Aldri hørt om engang! Så veldig interessant ut, satt den på lista. Tenkt til å kjøre gjennom en del syttitallsfilmer fremover, så ikke umulig at den dukker opp her med tid og stunder.

 

Tenkt en del på Hypothesis … i det siste, og jeg tror det jeg liker best med den er hvordan den tar et veldig ufilmatisk og uvisuelt utgangspunkt (nemlig tolkning og teori) og gjennomfører det på en ytterst visuell måte. Ser at den kan bli i overkant tørr, men filmen har så mye mystikk og humor at det funket for meg. Tror City of Pirates og Three Crowns of a Sailor's Nest kommer til å bli de neste filmene jeg ser av ham, før jeg tar meg en pause til jeg er ferdig med På sporet med den tapte tid slik at jeg kan se Proust-adapsjonen hans. TV-serien ser også meget, meget bra ut. Fyren er jo sykt produktiv, så åpenbart nok å ta av her.

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

Etterslep fra syttitallskåringen. Mye rør denne gangen, skal prøve å bli mer konsis i fremtiden. Mye bra film, da.

 

 

Il caso Mattei (Rosi)

Solid konspirasjonsthriller om en ukonvensjonell, men godhjerta entrepenør som vil bruke Italias metanressurser til å få økonomien på fote etter andre verdenskrig. Matteis sosialistiske aspirasjoner setter ham i konflikt med både amerikanske og lokale business-interesser, og filmen er en fragmentert skildring av årene som ledet opp til hans død. Lite å utsette på denne – plottet er drivende, den Citizen Kane-aktige strukturen kløktig gjennomført, politikken overraskende nyansert (til Rosi å være). Metadimensjonen som introduseres når et dokumentarfilmteam blir med på etterforskningen er særlig interessant. Var Cadavari Eccelenti som endte opp på listen, men denne er også vel verdt tiden.

 

Sorcerer (Friedkin)

Wages of Fear var en high-concept film snaue tyve år før sin tid: Kombinér fire desperate mannfolk, 180 km farlig vei gjennom den søramerikanske landsbygda, og to råtne lastebiler fullasta med super-sensitivt nitroglyserin. En remake er dermed fullt på sin plass, og Friedkin gjør et overraskende hederlig forsøk på å stå på sine egne bein. Særlig den første timen er fantastisk: Hvordan hovedpersonene blir introdusert gjennom kortfilmaktige prologer, den semi-dokumentariske skildringen av den svette og skitne colombianske småbyen, gleden av å se (u)løkka sakte snøre seg sammen rundt karakterene. For meg dabber det litt av når de kommer seg ut på veien, kanskje fordi filmen legger seg for tett opp til originalen, og fokuserer for mye på den noe ukarismatiske hovedpersonen. Likevel mye moro, og den første timen er antageligvis bedre enn originalen.

 

 

Red Psalm (Jancso)

Det er noe dypt paradoksalt over Red Psalm: Stilistisk er den både den offentlig sanksjonerte sosialrealismens rake motsetning, og en perfekt filmatisering av ortodoks, leninistisk marxisme. I den kommunistiske musikalen Red Psalm oppløses individet inn i organiserte grupper, hvis koreograferte bevegelser er filmens drivkraft. Filmen er strukturert rundt bevegelse - bøndenes organiske, varme bevegelser sammenlignet med militærets kjølige presisjon, prestenes passitivitet, borgerskapets isolasjon. I tillegg kommer selvfølgelig kameraet, hvis kjøringer, panoreringer og zoom tolker, sammenligner og estetiserer konflikten mellom klassene. Beinhard dialektisk materialisme, altså, men koblet med en kunstnerisk sensibilitet som gjør at man kan sette pris på filmen som en ren visuell opplevelse. Og for en opplevelse! Det er vel ikke en eneste tagning som ikke er komponert og koreografert til perfeksjon, og filmen er et godt argument for Jancsos posisjon som en av filmhistoriens største stilister. Ofte får man inntrykk av å se et massivt spillbrett, hvor gruppene stagger mot hverandre i posisjoner som blir dannet og oppløst foran øynene våre, gjerne på en måte hvor enkeltmenneskers reise gjennom folkehavet brukes som bro mellom bergtagende tablåer. Det politiske innholdet i filmen er også overraskende ambivalent. I filmens eneste statiske bilde skildres ideologiens destruktive og ensrettende potensial, mens andre halvdel har en markant kristen undertone, hvor vi blant annet får se en kapitalistlakei gjennomgå en slags sosialistisk dåps-seremoni, med syndeforlatelse, velsignelse og det hele. TL; DR: Mesterverk.

 

 

Fat City (Huston)

Svett, skittent om fattigdom, alkoholisme og selvdestruktive spiraler. Fått med meg at Huston var en gammel førtitalls-auteur som fikk et oppsving under Hollywoods andre gullalder, men det overrasket meg hvor Cassavetes-aktig denne her føles, særlig i dialogene. Mye repetisjon, misforståelser, livsløgn.

 

 

Providence (Resnais)

Portrett av kunstneren som gammal fyllik. Providence har et glimrende utgangspunkt: En gammel, forbitret forfatter komponerer sin nye roman, og filmen består av scener fra denne romanen, ofte kommentert av forfatteren selv via voice over. Etterhvert blir det tydelig at figurene i romanen er basert på forfatterens egen familie, og et bilde av kunstneren selv trer fram. Dessverre er utførelsen nokså ujevn. Det største problemet er at skildringen av den forbitrede, selvopptatte kunstneren iblant føles klisjeert og overdrevet, ikke hjulpet av den vulgære underbuksehumoren som brukes i et mislykket forsøk på å veie opp for den noe pompøse tonen i dialogene. Samtidig er stilen både nydelig og kreativ, strukturen fungerer godt, og filmen blir faktisk veldig mye bedre i den andre halvtimen. Providence var kanskje ikke mesterverket jeg håpet den skulle være, men når den skuffelsen først gikk over, var det lett å kose seg med denne.

 

Heroic Purgatory (Yoshida)

Etter å ha sett Yoshida forsiktig eksperimentere med post-Ozu-melodramaet i sekstitallsfilmene sine, føles denne ut som å plutselig bli kastet ut på dypt vann. Heroic Purgatory er en fragmentert og uangripelig film om en ingeniørprofessor som er vikla opp i en headfuck av en politisk konspirasjon. Involvert er en revolusjonær organisasjon, et par bortførte ambassadører og en evig strøm spioner og dobbeltidentiteter. Stort mer kan jeg ikke si, da plottet er utrolig vanskelig å følge. Faktiske hendelser, minner og drømmer blir presentert om hverandre, uten noen pekepinner på hva som er hva. Jeg ville kalt det et karakterstudie, om ikke Yoshida litt inn i filmen begynner å hakke løs på tilskuerens idé om hovedpersonen ettersom virkelighetsplanene kollapser inn i hverandre, helt til selve ideen om en identitet angripes. Filmen framstår ofte som en parodi både på spionsjangeren og det elleville, sexfikserte sekstitallet, og satiriserer det gjensidig parasittaktige forholdet mellom media, terror og moderne politikk.

Ganske spinnvilt, altså. Enklere da å snakke om det visuelle, som jevnt over er i en klasse for seg. Yoshida forlater sitt vante widescreen-format, men Heroic Purgatory er likevel den mest visuelt ekstreme filmen jeg har sett av ham. Hver eneste kameravinkel er uforventet, figurenes ansikter er alltid skvist helt i hjørnet av bildet eller delvis skjult av objekter i forgrunnen, kamerakjøringene radbrekker enhver form for romfølelse og underbygger den desorienterende, abstrakte tonen i filmen. Ikke den enkleste filmen å henge med på, men kan si så mye at Heroic Purgatory er den første Yoshida-filmen jeg har følt trangen til å se igjen umiddelbart etter den er ferdig. TL; DR: Verdt slitet.

 

The Marcus Nelson Murders

Gritty, detaljert og vågalt politidrama, som endte med å reformere det amerikanske rettsystemet (og lansere tv-serien om den harde, men ærlige politimannen Kojak). Filmen er basert på en sann historie, hvor to hvite, rike jenter har blitt drept. På tiltalebenken står en naiv, svart gutt fra Brooklyn, som har tilstått drapene. Manusforfatter Abbey Mann fikk i oppgave å lage en film ut av det hele, og det var under forarbeidet til filmen at han fant ut at noe ikke stemte. Filmen følger etterforskningen av saken, og avdekker den latente rasismen og volden i systemet.

Reint visuelt er dette noe av det mest imponerende tv-arbeidet jeg har sett, utenfor Fassbinders World on a Wire. Helt fra den grusomme åpningsscenen, hvor vi bokstavelig talt ser drapene fra morderens synsvinkel, imponerer filmen med en atmosfærisk ny-noir-stil. Særlig bemerkelsesverdig er den generøse bruken av gatefoto, fra et New York som ser ut til å råtne opp fra innsiden. Likevel er det først og fremst manus som imponerer her. Tredve år før The Wire viser filmen hvordan institusjonell vold forplantes gjennom selvinteresserte aktører, i et moderne rettsystem som handler mer om karriere og prestisje enn rettferdighet. Ved å både skildre politifolkenes egen forståelse og begrensninger for den klarer filmen å bevare en moralsk tvetydighet, samtidig som den tydelig tar stilling til problematikken som skildres. TL; DR: Intens, sterkt TV-drama med kunstneriske ambisjoner. Se den.

 

 

Pastoral (Terayama)

Siden det allerede er blitt skrevet mye bra om denne her på bruket, vil jeg ikke komme med noe særlig snikksnakk om denne filmen utover at den lange tagningen hvor kameraet går fra det urbane filmstudioet i svart-hvitt til landsbygda i farger er noe av det vakreste jeg har sett på lenge.

 

http://s3.amazonaws.com/data.tumblr.com/tumblr_kqvnqd8SGf1qa3j35o1_1280.jpg?AWSAccessKeyId=AKIAI6WLSGT7Y3ET7ADQ&Expires=1364034383&Signature=25w3THOtYuYd5ZvfUc%2FrXvwhtVg%3D#_=_

Heroic Purgatory.

 

http://ishootthepictures.files.wordpress.com/2009/01/vlcsnap-15390362.png

Hypervirkeligheten i Providence.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Sekstitallskåring, fra det nære og fjerne østen:

 

 

Youth in Fury (Shinoda)

Med Sun tribe-sjangeren som utgangspunkt leverer Shinoda et realt knyttneveslag av en film, en flengende samfunnskritisk skildring av et Japan hvor det å prostituere seg er blitt en livsnødvendighet. En Hitler-dyrkende studentaktivist blir forelsket i en ung jente, hvis familie har havnet i jerngrepet til en gjennomkorrupt politiker. Underveis behandles ungdomsopprør, terror og seksuell makt, hvor Shinodas energiske stil strålende komplementerer et Teryama Shujis originalmanus. Mesterverk.

Barrier (Skolimowski)

En desillusjonert ungdom på reise gjennom et post-industrialisert Polen, på jakt etter ei jente og meninga med livet. Underveis havner han oppi den ene surrealistiske situasjonen etter den andre, med mye skjult samfunnskritikk underveis. Litt ambivalent til denne filmen, merker jeg. Det er mange, mange gode øyeblikk her, fotografiet er nydelig, men historien griper aldri helt fatt i meg, og jeg tar meg i å savne et fast holdepunkt i all galskapen. En interessant opplevelse, men tror jeg glemmer denne ganske fort.

Diamonds of the Night (Nemec)

Beinhard debutfilm om to tenåringer på flukt fra nazistene under andre verdenskrig. Selve flukten vises på en nedskjært, fysisk måte, i dialogløse, detaljerte sekvenser hvor kameraet er like mye deltager som observatør. Underveis klippes det også inn minner, drømmer og fantasier, ettersom de utslitte guttene mister stadig mer grepet om virkeligheten. Stilen kom som en overraskelse; tror aldri jeg har sett gritty realisme blitt kombinert med kunstfilmgrep på denne måten før. Resultatet er originalt, hardtslående, energisk, og en klar kandidat til sekstitallslisten.

The Party and the Guests (Nemec)

Glitrende horrorfilm for sjela, om et psykologisk spill utsatt på en gjeng intetanende festgjester. Får ganske Haneke-vibber av den trykkende stillheten som ligger over filmen, og hvordan det distanserte formspråket bidrar til å overføre gjestenes maktesløshet til seeren. Filmen er en åpenbar metafor over partisystemet i satelittstatene, helt ned til den metarefleksive skildringen av hvordan kuete intellektuelle bidrar til statspropagandaen, men den fungerer også som en utforskning av disiplin og avstraffelse generelt.

A Boring Afternoon (Passer)

En gjeng gamle karer prater fotball, drikker pils og klager over ungdommen, i denne fornøyelige nybølgekortfilmen. Ingen livsnødvendighet, men Passers stil er sjarmerende og observant nok til at jeg gleder meg til å se spillefilmene hans.

http://4.bp.blogspot.com/--n8vfclohiY/UTok5SER3KI/AAAAAAAADjY/02u3uszZQK4/s1600/vlcsnap-2013-03-08-23h02m45s181.jpg

Spillmesteren i The Party and the Guests.

http://mmimageslarge.moviemail-online.co.uk/diamonds-of-the-night-28202_5.jpg

Gutten og bakken i Diamonds of the Night.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Skriver under på rosen av Red Psalm, This Transient Life og Pastoral. Og hvordan kan jeg unngå å se Youth in Fury nå? Har kun sett Double Suicide av Shinoda og ble veldig imponert over den, selv om disse høres ut som to helt forskjellige filmer.

 

Liker det du skrev om Red Psalm, kanskje den mest dynamiske filmen som finnes. Med forbehold om at jeg ennå ikke har sett The Red and the White.

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...