Jump to content

Angeleno ser Godard


Angeleno
 Share

Recommended Posts

Evighetsprosjekt anno 2013

http://www.independent.co.uk/migration_catalog/article5242926.ece/ALTERNATES/w460/Pg-29-Jean-Luc-Godard+epa.jpeg

 

Tittelen er vel egentlig ganske selvforklarende. Skal prøve å se mest mulig av en av mine store favoritter, for så å loggføre inntrykkene i denne tråden. Det vil si alt Godard har vært involvert i. Det kan ta tid! Evighetsprosjekt, altså. Tenkte opprinnelig på å gjøre noe liknende med Rohmer, men det får vente.

 

Setter pris på tips om hva som bør sees, og da helst litt mindre kjente verk. Det er ikke vits i å skrike ut at DU SKAL FAEN MEG SE VIVRE SA VIE, for jeg vet jo godt at jeg må se den.

 

Dette har jeg sett:

 

Á bout de souffle

Alphaville, une étrange aventure de Lemmy Caution

Bande à part

Je vous salue, Sarajevo

Le mépris

Notre musique

Pierrot le fou

Week End

 

Dette var jo alt for lite. Trodde jeg hadde sett mer. Gleder meg spesielt til Histoire(s) du cinéma.

Link to comment
Share on other sites

 
 

Åttitalls-Godard er den beste Godard. Prenom Carmen er min personlige favoritt og en av mine yndlingsfilmer gjennom tidene, men Sauve Qui Peut (La Vie), Hail Mary og Detective ligger ikke langt bak. King Lear er for masochister, mens Histoire(s) nok er det beste fyren har gjort. Eloge d'Amour er nok den beste fra 00-tallet, en nydelig, øm kjærlighetshistorie som kombinerer den oversaturerte videoestetikken hans med et nostalgisk gjensyn av sorthvittfotoet fra nybølgeårene hans. Fra nittitallet: JLG/JLG er et lekent filmatisk selvportrett, mens Nouvelle Vague er en nydelig, om enn mer enn gjennomsnittet obtus, nittitallsfilm med Alain Delon i hovedrollen. The Old Place, et uvanlig tilgjengelig videoessay om kunstens status i det tyvende århundre, selv om Histoire(s) egentlig gjør den litt overflødig. Ici et Ailleurs er min favoritt fra det trøblete syttitallet, en overraskende lite dogmatisk skildring av Israel/Palestina-konflikten som utvikler seg til et slags essay om forhold mellom lyd og bilde, mellom kameraobjekt og tilskuer som vel oppsummerer mye av det han forsøkte på i Dziga Vertov-perioden. I tillegg vil jeg slå et slag for Une Femme Mariée. Om ikke den beste filmen hans fra sekstitallet, så iallfall den mest undervurderte. En empatisk skildring av hvordan kvinners privatliv blir invadert av skjønnhetsmagasiner og merkevarer, som peker fram mot de senere essayfilmene hans. Har mer og mer begynt å tenke på Godard som en av de mest undervurderte regissørene, siden nesten alt arbeidet hans etter Weekend har blitt neglisjert. Høyst urettferdig, spør du meg, for Godard er en av de få regissørene som bare har blitt bedre og bedre med årene.

Link to comment
Share on other sites

 

Flott innlegg, Swift. Prenom Carmen liker jeg også veldig godt, men det er også det eneste jeg har sett av 80-tallsGodard. Og så synes jeg Film Socialisme var veldig interessant. Blir spennende å følge med her, Angeleno!

Link to comment
Share on other sites

 

2 or 3 Things... er fortsatt min favoritt, så det får være mitt tips til hvor du bør starte. Interessant prosjekt dette her (og tidkrevende), skal følge med. Bra innlegg fra Zelmo! Jeg er selv skyldig i å være veldig 60-tallsfokusert når det kommer til Godard - av de 15 eller så jeg har sett er bare Nouvelle Vague og Notre Musique (og den der kortfilmen til Kiddo) fra senere tid. Skal innrømme at jeg synes begge to var rimelig slitsomme og ga meg fint lite dog (kortfilmen til Kiddo er bra!).

Link to comment
Share on other sites

 
Åttitalls-Godard er den beste Godard. Prenom Carmen er min personlige favoritt og en av mine yndlingsfilmer gjennom tidene, men Sauve Qui Peut (La Vie), Hail Mary og Detective ligger ikke langt bak. King Lear er for masochister, mens Histoire(s) nok er det beste fyren har gjort. Eloge d'Amour er nok den beste fra 00-tallet, en nydelig, øm kjærlighetshistorie som kombinerer den oversaturerte videoestetikken hans med et nostalgisk gjensyn av sorthvittfotoet fra nybølgeårene hans. Fra nittitallet: JLG/JLG er et lekent filmatisk selvportrett, mens Nouvelle Vague er en nydelig, om enn mer enn gjennomsnittet obtus, nittitallsfilm med Alain Delon i hovedrollen. The Old Place, et uvanlig tilgjengelig videoessay om kunstens status i det tyvende århundre, selv om Histoire(s) egentlig gjør den litt overflødig. Ici et Ailleurs er min favoritt fra det trøblete syttitallet, en overraskende lite dogmatisk skildring av Israel/Palestina-konflikten som utvikler seg til et slags essay om forhold mellom lyd og bilde, mellom kameraobjekt og tilskuer som vel oppsummerer mye av det han forsøkte på i Dziga Vertov-perioden. I tillegg vil jeg slå et slag for Une Femme Mariée. Om ikke den beste filmen hans fra sekstitallet, så iallfall den mest undervurderte. En empatisk skildring av hvordan kvinners privatliv blir invadert av skjønnhetsmagasiner og merkevarer, som peker fram mot de senere essayfilmene hans. Har mer og mer begynt å tenke på Godard som en av de mest undervurderte regissørene, siden nesten alt arbeidet hans etter Weekend har blitt neglisjert. Høyst urettferdig, spør du meg, for Godard er en av de få regissørene som bare har blitt bedre og bedre med årene.

 

Fin liten guide! Er veldig spent på åttitalls-Godard.

 

2 or 3 Things... er fortsatt min favoritt, så det får være mitt tips til hvor du bør starte. Interessant prosjekt dette her (og tidkrevende), skal følge med. Bra innlegg fra Zelmo! Jeg er selv skyldig i å være veldig 60-tallsfokusert når det kommer til Godard - av de 15 eller så jeg har sett er bare Nouvelle Vague og Notre Musique (og den der kortfilmen til Kiddo) fra senere tid. Skal innrømme at jeg synes begge to var rimelig slitsomme og ga meg fint lite dog (kortfilmen til Kiddo er bra!).

 

2 or 3 Things er en av de resterende fra 60-tallet jeg gleder meg mest til. Notre musique slitsom! Pfffft.

 

--

 

Da var det i gang da.

 

Letter to Jane (1972)

http://www.tcf.ua.edu/Classes/Jbutler/T340/LetterToJane02.jpg

Det første jeg ser fra Dziga Vertov-perioden. Kanskje litt teit å ikke se Tout va bien før denne, siden det tross alt dreier seg om et postskript til førstnevnte film. Men den står veldig bra på egne ben. Godard og Jean-Pierre Gorin prater løst og fast i femti minutter om Jane Fonda på et bilde i Vietnam. Først er det bare tull! Gutta snakker om hvorfor de har tenkt å problematisere bildet, litt om Tout va bien, litt om Jane Fonda, slenger inn noen morsomme anagram, høres alvorlige ut på engelsk med sterk fransk aksent. Mye meta, lite fruktbart, mye nedfallsfrukt HEHE. Så kommer selve spørsmålene et lite stykke inn i filmen. Da blir det dritbra. Fondas ansiktsuttrykk linkes opp mot noe som skal være et Roosevelt/New Deal-ansikt, noe som skal ha markert seg i Hollywood etter stumfilmen, det reflekteres rundt bruken av dybdefokus, stumhet som premiss og fotografiets natur, masse bra. Det tas definitivt noen steg opp fra "dette bildet tjener USAs interesser i Vietnam, er bare iscenesatt, vettu", selv om den reiser en del fine problemstillinger rundt "det iscenesatte". Noe som jo passer bra, jeg så nettopp min første film av Guy Debord. Like før filmen er ferdig kaller en av dem Marlon Brando for motherfucker! "...and motherfuckers like Marlon Brando". Det kommer ut av ingenting, med en slem tone.

 

--

 

Ellers kult å få litt tilbakemelding. Også kult om flere hadde prøvd seg på noe liknende...

 

"Uruloki ser Almódovar uten innlagte pauser med sigg".

Link to comment
Share on other sites

 
  • 3 weeks later...

JLG/JLG - autoportrait de décembre (1994)

http://4.bp.blogspot.com/_XSWLavjMbfw/TKJuBwgtz9I/AAAAAAAAAG8/VIR80ZOuH0c/s1600/JLG_12BLG2.jpg

"I exist only in sentences." Nettopp derfor er JLG/JLG et mer tilfredsstillende selvportrett enn hva noen annen tilnærming kunne ha fått til. Godard som skriver på det som skal bli "Je vous salue, Sarajevo", Godard som siterer Faulkner, Godard som spiller tennis og reflekterer over et liv levd i unntaket, ikke regelen. Det er noen helt nydelige øyeblikk her. Som når han ved en feiltagelse kaller hushjelpen Jeanette og ikke Brigitte, hvorpå hushjelpen legger merke til feilen og Godard svarer: "I'm not so sure". Dermed blir bruken av en attraktiv hushjelp i leiligheten til den gamle filmskaperen en leken kommentar til den hyperbevisste bruken av Brigitte Bardot som muse og sexsymbol i Le mépris. Godard som ung og redd; "fear is the daughter of God", Je vous salue, Sarajevo. Kameraet sveiper over bokhyllene til Godard, og stadig flere stemmer på ulike språk går inn i hverandre som en hybrid av erfaringer, en aldri avtagende lyst til å leve i kunsten, unntaket. Bildene er umiddelbare, nesten instinktive, og veldig mye mer åpne og uavhengige av ordene enn i den mer hakkete tilnærmingen i Letter to Jane. Dette er vel Godard på sitt mest personlige. Noe av det beste og mest livsbejaende jeg har sett.

Link to comment
Share on other sites

 

Kult at du likte den, og ennå kulere å se prosjektet bli fulgt opp! Selv kjører jeg gjennom Histoire(s) en gang til. Litt hyperbole: Ennå overbevist om at dette er Godards største prestasjon, og kanskje den beste filmen om film som noensinne er blitt laget. Er på episode fire nå: Godard i baris, bak skrivemaskinen, sigaren i kjeften, tenniscaps på hodet. Sett den, A?

Link to comment
Share on other sites

 

Nei, bare de syv jeg listet opp i åpningsposten + Letter to Jane og JLG/JLG. Men det er nok den jeg er mest spent på! Den, Vivre sa vie og 2 or 3 Things. Målet er å ligge på et Godard-snitt på tre-fire i måneden. Mulig jeg også hiver meg på et liknende Rohmer-prosjekt om ikke alt for lenge.

 

Hva synes du om Letter to Jane? Bortsett fra Ici et Ailleurs, er Dziga Vertov-perioden noe å prioritere?

Link to comment
Share on other sites

 

Ikke sett, men mitt generelle inntrykk av Dziga Vertov-perioden er mer interessant Godard-historisk enn reint filmatisk. I filmer som One Plus One og British Sounds tester han ut det essayistiske filmspråket som preger resten av karrieren, blant annet i Histoire(s). Men filmene er fortsatt veldig ujevne, og tidvis ganske kjedelige. Tout va Bien er vel den mest konvensjonelle fra perioden (og den filmen Letter to Jane springer direkte ut fra), men også den er ganske ustrukturert synes jeg. Verst er dog den naive maoismen, som til og med Godard har innrømmet var et feilgrep. Ici et Ailleurs ble laget litt i etter Dziga Vertov-tiden, og oppsummerer mange av disse eksperimentene (særlig med tanke på forholdet mellom lyd og bilde, tilskuer og objekt, klipping etc). Den er vel også det første ordentlige samarbeidet hans med Anne-Marie Miéville, og et generelt tips vil være å søke ut filmene han lagde sammen med henne.

 

Forresten artig hvordan alle konene til Godard heter Anne. Karina, Wiazemsky, Miéville. Kanskje har han en tatovering et eller annet sted?

Link to comment
Share on other sites

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
 Share

×
  • Create New...